Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 6. Davvi Girji 2013.
 Eivind Bråstad Jensen |
En av dem som har arbeida mest med samisk skolehistorie i Norge, er Eivind Bråstad Jensen. Han har gitt ut flere bøker, bl.a. Fra fornorskningspolitikk til kulturelt mangfold og Skoleverket og de tre stammers møte. I Samisk skolehistorie 3 har han skrevet artikkelen På rett veg? Evaluering av samiskopplæringa i Lavangen. Eivind Bråstad Jensen er født i 1946 og oppvokst i Tromsø, der han gikk folkeskole, gymnas og tok forberedende i filosofi med det første kullet i 1965. Deretter tok han nordisk grunnfag, historie mellomfag og pedagogikk hovedfag ved Universitetet i Oslo. Han har vært lærer i grunnskole og høgskole, informasjonsdirektør ved Universitetet i Tromsø, utdanningsdirektør i Troms og dosent ved Universitetet i Tromsø. Han er pensjonist fra 2011, men fortsatt aktiv som forsker ved universitetet. |
Etter von Westens død i 1727 fulgte en periode der toneangivende teologer fikk gjennomslag for å bruke norsk språk i misjoneringen blant samene. Seminarium Scolasticum ble følgelig nedlagt. Erfaringene med å bygge på norsk var imidlertid så negative at myndighetene i 1752 opprettet en ny misjonsskole i Trondheim, Seminarium Lapponicum. Denne skolen drev også med oversetting av litteratur til samisk.
 Kong Fredrik 5. av Danmark, Norge m.m. Seminarium Lapponicum blei oppretta av Kong Fredrik 5. Til høgre viser vi utdrag av den kongelige befaling om oppretting av seminaret. |
Copie Bog af Seminarii Fridericiani Lapponici Oprettelse ved allernaadigst Rescript af 24de Martii 1752 samt de derover holdte Regnskaber fra 24de Martii 1758 af begyndte og ordlydende for hvert Aar indførte Friderich den Femte af Guds Naade Konge til Dannemark og Norge, de Venders og Gothers, Hertug udi Slesvig, Holsteen, Stormarn og Ditmarsken, Greve udi Oldenborg og Delmenhorst: Vor gunst tilforn! Efterat Vi allernaadigst have approberet, at et Seminarium lapponicum i Vor Kjøbstad Tronhiem skal oprettes for derudi at dressere nogre duelige subjecte, der i Tiden kunde bruges til Lærere for Lapperne i Finnmarken og Nordlandene, og behandle dem i deres eget Sprog til Missions Værkets bedre Frugt og Fremgang blant dem, have Os Elskelig Præses og Tilforordnede udi Collegio de cursu Evangelii promovendo1, nu efter Correspondence og nøyeste Overlæg med Dig, gjort Os allerunderdanigst Forslag til dette Seminarii Istandsettelse og Docentia underhold og Løn. Og som Vi samme Forslag i alt allernaadigst have approberet. Saa give Vi Dig hermed tilkiende 1. at Vi under denne Dags dato allernaadigst have beskikket Sognepræsten for Augsvoldsnæs Menighed i Christiansands stift, Os Elskelig Hr. Knud Leem til at være Docens ved bemelte i Tronhiem indrættede Seminarium lapponicum og at underviise i det lappiske Sprog saa mange alumnos af den latinske Skole sammesteds, som der maatte findes fornøden at udvelge, og saa mange Timer om Ugen, som dertil udkræves, samt at fuldfærdige, saasnart mueligt, det under hænder havende Lexicon lapponicum, og derfor at nyde aarlig indkomst 500 rd. med Præsicat af Professor Lingvæ lapponicæ. (2.- 7.) (Utnevnte prester og inntektskilder for seminaret) .. Derefter Du Dig allerunderdanigst haver at rette, og Os ellers at indberette, at Du denne Vores allernaadigste ordre haver bekommet, Befalendes Dig Gud, Skrevet paa Vort Slot Christiansborg i Vores Kongl. Residents Stad Kjøbenhavn den 24de Martii 1752, Under vor Kongelig Haand og Signet. Friderich R Holstein |
I 1774 kom dansken M. F. Bang som biskop til det Nordenfjeldske[1]. Han forlangte i likhet med sin etterfølger J. C. Schønheyder at all undervisning og forkynnelse skulle foregå på norsk (dansk), og sørget for at Seminarium Lapponicum ble nedlagt. Etter hvert viste det seg at Bangs og Schønheyders krav om opplysningsarbeid og forkynnelse på norsk ikke hadde bidratt til å heve samenes opplysningsnivå, men at det tvert om hadde gitt tilbakegang i arbeidet.
I 1816 kom Peder Vogelius Deinboll til Vadsø som sogneprest og seinere prost til Øst-Finnmark. Han var overbevist om at kirken og skolen måtte møte samene på deres eget språk. Derfor var det også nødvendig å utdanne samisktalende prester og lærere. Som stortingsrepresentant foreslo han å opprette et lærerseminar i Vadsø. I 1822 vedtok Stortinget å opprette et slikt seminar, ikke i Vadsø riktignok, men på Trondenes, der det startet sitt virke i 1826.
Et stridsspørsmål som stadig dukket opp gjennom 17- og 1800-tallet var om samisk eller norsk språk skulle være undervisningsspråk overfor samene. Vedtaket om å starte seminaret på Trondenes viser at tilhengerne av samisk hadde overtaket tidlig på 1800-tallet. Ønsket om å styrke opplysnings- og misjonsarbeidet blant samene på samisk spilte en helt avgjørende rolle når Stortinget vedtok å opprette lærerseminaret på Trondenes som det første lærerseminar i landet etter 1814.
 |  |
| Tegning av skolestua der Trondenes seminar holdt til. (Kilde: http://lokalhistoriewiki.no/index.php/Trondenes_Seminar) |
Nils Gundersen var lærer ved Trondenes seminar 1826–40. Han var den eneste samen som var lærer ved seminaret. (Tegning: Arthur de Capell Brooke: A winter in Lapland, 1827) |
Simon Nicolai Kildal ble seminarets første styrer. Den første læreren var samen Nils Gundersen fra Måsøy i Finnmark. Han hadde ingen formell utdanning, men hadde fått noe opplæring av samemisjonærer. Fra seminarets første år kom opplæringen i samisk som tillegg til den øvrige undervisningen, som var den samme for alle elever uavhengig av etnisk bakgrunn. Dette skulle komme til å gjelde for all samisk-, senere også finskopplæring ved seminaret helt til slik opplæring opphørte i 1905 (samisk) og 1906 (finsk[2]). Seminaret gav fra sin første virkedag norsk lærerutdanning for samiske og norske elever.
Om Kolpus het det samme sted at han «inntrådte i seminaret 18. mars f. å. og han besad da ingen forkunnskaper uten religionskunnskap efter det finske[3] sprog. Nu taler han rett godt norsk, og skriver efter diktat noenlunde samt utarbeider små øvelser i det norske sprog skriftlig (...) Han har et ganske godt judicium[4], er lærevillig og flittig og gir godt håp om sig. I det finske arbeider han daglig ved hjelp av leksikon og gramatikk».
Etter få år blir slike meldinger preget av stadig mer negative vurderinger av samiske elever. Allerede i 1833 skriver Kildal om to av dem at de «utgår imidlertid uaktet all anvendt flid fra lærernes side, mindre grundig forberedte, hvilket hitfører fra, dels den hinder språket legger i veien, dels den svake forberedelse de i barndommens og ungdommens første år har nydt i deres hjemstavn, og i sær med hensyn på den ene, den mindre oppmerksomhet vedkommende prost (Nils V. Stockfleth) har vist ved valget av de for seminaret bestemte subjekter, da tid og penger er her ødet uten noget håp om gagn i fremtiden for undervisningsvesenet av sådanne alumner (elever)».
Da Kildal fikk vite at samme Stockfleth høsten 1834 ønsket å ta inn tre nye elever fra Øst- Finnmark, skrev han blant annet følgende til biskopen: «Stockfleth truer oss med snart å ville sende oss 3 formodentlig stupide finnmarkinger igjen.(...) I sin virken for Finnmark kunne han visst også bibringes den ide at med enkelte duelige alumner fra våre sydlige egne turde måskje civilisasjonen best fremmes. (...) Det finske sprog er ikke, især ved daglig omgang, et så stort hekseri å komme efter.»
De samiske elevene fikk utover i 1830-årene økende problemer med å fylle seminarets krav. Sagt på en annen måte så det ut til at seminaret fant det problematisk å møte de spesielle utfordringene som denne gruppen stilte det overfor.
Peder Iversen Banne fra Nesseby og Iver Nilsen Bonakas fra Tana hadde i 1846 oppholdt seg på seminaret i 4 år og 5 måneder. I skriv til Kirkedepartementet gav styreren følgende forklaring på hvorfor de hadde oppholdt seg der utover den lovbefalte maksimumstiden, som i 1836 var satt til 4 år: «Sproget og deres totale uvitenhet la dem hindringer i veien for å delta i de to norsktalende læreres undervisning.(...) Fremgangen blev liten. Et lengere ophold var nødvendig forat de på disse anvendte penger ikke skulle være bortkastet.»
Bonakas maktet likevel ikke å oppnå godkjent seminaristutdanning. Det gjorde Banne, men han kom så dårlig overens med de kirkelige autoriteter at han av biskopen i 1853 ble ilagt en bot på 2 spd. «for hans uteblivelse fra prostevisitasen d.å.».
I løpet av seminarets 25 første virkeår (fram til 1851) hadde det utdannet bare 14 samiske lærere. Av disse fikk halvparten pga. tidlig bortgang eller oppsigelse en virketid på under l0 år. Ikke flere enn tre hadde lærerarbeid i mer enn 20 år.
Det skulle også vise seg at den samiske seminarlæreren Nils Gundersen ifølge styrernes innberetninger kom til kort som lærer i alt annet enn i samisk. Stigende misnøye med hans virke gjorde at han i 1840 ble innvilget pensjon. Nils Gundersen var ikke bare den første, men også den siste samiske lærer ved seminaret, selv om det ble undervist i samisk til 1905. Stockfleth fikk nemlig ikke gjennomslag for sitt forslag om å tilsette den samiske seminaristen Kolpus som Gundersens etterfølger i 1840. Seminarets bestyrer hevdet nemlig at det var viktigere med kyndighet i teologi enn i samisk, og cand. theol. Jakob Wetlesen, som fikk stillingen, var ifølge bestyreren enda i 1846 så svak i samisk at elevene var de egentlige lærere i samisk. Når en norsk teolog med svak samiskkyndighet ble foretrukket framfor en samisk seminarist som Gundersens etterfølger, bærer det bud om en viss nedtoning av seminarets forpliktelse overfor samisk språkopplæring. Personalet som ved oppstarten i 1826 bestod av en lærer som var same og en norsk styrer, var 15 år senere satt sammen av en norsk styrer og 2 norske lærere. Seinere blei samiskundervisninga for det meste ivaretatt av norske teologer, etter tradisjon fra samemisjonen.
 |
Tromsø seminar omlag år 1900. Disse bygningene sto ferdig i 1865 (Foto: Perspektivet museum) |
Samer som hadde fullført lærerutdanning ved seminaret, var ikke uten videre ansett som skikket for fast tilsetting i lærerstillinger. Den samiske seminaristen Per Persen Holm fikk i 1861 beskjed om at han bare kunne konstitueres i en ledig lærerstilling i Nesseby. Men at han ville kunne få fast tilsetting «naar han skaffer de fornødne Vidnesbyrd om sin Dygtighed i det norske Sprog». Etter fem år på slike vilkår, ble det rapportert at han foruten samisk behersket både norsk og kvensk tilfredsstillende, men siden han da ikke hadde mye dannelse, måtte han fortsatt ta til takke med konstitusjon.
Myndighetenes skepsis til og kritikk av samiske lærere tiltok i intensitet og omfang. Sogneprest Nils A. Aall i Nesseby slo i 1867 fast som sin overbevisning at samene var uskikket som skolelærere. Dette begrunnet han med å trekke fram ni samiske lærere som han betegnet som både drikkfeldige og udyktige. I følge Aall hadde de da også mislyktes totalt i læreryrket. Når han derfor advarte sterkt mot å ta samiskfødte personer til lærere, var det fordi de manglet «de nødvendige sjælelige og legemlige Gaver, ligesom det er en Selvfølge at selv de bedste af dem næppe kan have Begreb om hvad Disciplin er».
Prosten i Hammerfest, K. Rode, mente å ha gjort den erfaring at «Den Smule, som hænger ved Lappen, naar han kommer fra Seminaret, falder strax af, og han falder tilbage til sitt forrige Standpunkt». Det beste var derfor «å sende samene lærere i hvis munn det norske språk lød med fullt liv og med full klang og som etter sine livsforhold var fullt delaktige i den norske sivilisasjon».
Vi finner, til tross for at dette var dominerende holdninger, faktisk lærere av samisk, kvensk eller blandet ætt som ble fullt ut godkjent av myndighetene. Kapellan Chr. Aug. Christophersen beskrev i 1874 samen Anders Andersen Jox fra Karasjok, som da var lærer i Sør-Varanger, som en ualminnelig lærerbegavelse som «kunne opptre med kraft og samtidig med sindighet og klokskap overfor en almue som sto så lavt som den samiske i Sydvaranger både i moralsk og intellektuell henseende. Det var en lovende ung mann og en pryd for vår lærerstand.» Mye av forklaringen på denne udelt positive vurderingen er nok å finne i at Jox fra tidlig alder hadde vokst opp hos norske pleieforeldre.[5]
Stockfleth var sterk motstander av å opprette en egen samisk lærerutdanningsinstitusjon. Å ta forslaget til følge ville gjøre det nærmest umulig for samene å tilegne seg norsk språk, kultur og sivilisasjon. Han mente i motsetning til forslagsstillerne at forskjellen i dannelsestrinn var et viktig argument for ikke å dele det samisk-norske seminaret. Stockfleth hevdet at denne forskjellen bare kunne oppheves gjennom samenes omgang med og påvirkning fra de som stod på et høyere dannelsestrinn. Departementet valgte å ikke etablere noen egen samisk utdanning, men besluttet at seminaret, også når det ble flyttet til Tromsø i 1848, skulle ha både samiske og norske elever.
Betegnelsen «overgangsdistrikt» ble tatt i bruk som betegnelse på områder der en mente det var verdt å sette inn finnefondsmidler. Overgangsdistriktene omfattet i 1853 Hammerfest, Alta-Talvik og Loppa prestegjeld i Vest-Finnmark, hele Tromsø prosti, Lenvik og Ibestad i Troms og Ofoten og Lødingen prestegjeld i Nordland. Det betyr at store deler av Finnmark, som hele Øst-Finnmark og kommunene Kistrand, Kautokeino og Karasjok i Vest-Finnmark, i 1850- årene fortsatt ble sett på som så samiskdominerte at det var nytteløst å satse på norskopplæring. Dette gir en pekepinn på ambisjonsnivået for fomorskningsarbeidet.
I 1863 fikk Vadsø, Lebesby og Måsøy status som overgangsdistrikter. I 1867 fulgte Vardø og Kistrand etter. Fra 1871 bevilget Finnefondet betydelige bidrag til Nesseby og Karasjok. Denne utviklingen fortsatte utover i 1870-årene, og i 1880 var alle samiske og kvenske områder blitt overgangsdistrikter. Ifølge myndighetenes ambisjoner befant Nord-Norge seg da på overgangen fra flerspråklighet til enspråklighet, fra kulturelt mangfold til en homogen norsk kultur.
En fast utgiftspost for Finnefondet var utgiftene til friplasser ved seminaret. Friplassordninga var et tilbud om å få dekt alle utgifter til utdanninga, mot å lære samisk (fra 1870 samisk eller kvensk) og etter endt utdanning binde seg til arbeid i et overgangsdistrikt i sju, seinere fem år. Mesteparten av tida var det kun friplasselevene som fikk opplæring i samisk ved Tromsø seminar. Et par år midt på 1800-tallet forsøkte biskop Juell å gjennomføre at alle seminaristene skulle lære samisk, men det kom store protester mot dette, og det varte ikke lenge før dette kravet blei opphevd.
I 1857 fordelte de åtte friplassene seg på fire samer, tre av blandet ætt og en norsk. Men allerede året etter finner vi de åtte friplassene delt mellom fem norske, to samiske og en kvensk elev. Dette skyldtes en endring av reglene, som i realiteten gav norske elever førsteprioritet til friplassene. «Man tager helst Norske, især om de allerede kunne noget Finsk, dog ogsaa gjerne uden dette,» skrev bestyreren, Fredrik W. Hvoslef.[7] Han begrunnet dette med å vise til at alle de 12 samene på friplass som hadde gått ut fra seminaret etter 1853, hadde fått påført sine vitnemål at «Brugen af det norske Sprog volder dem som fødte Finner endnu Besværlighed ved Undervisningen.» Dermed var de ikke kvalifisert til å arbeide for å «bibringe Finnebømene Kyndighed i det norske Sprog».
Hvoslef hevdet at gode norskferdigheter var viktigere enn tilsvarende ferdigheter i samisk for lærere i overgangsdistriktene. Det var nok for læreren å kunne så mye samisk at han var i stand til å oversette for barna norske ord og uttrykk som de ikke forstod. Samisk skulle bare brukes leilighetsvis og i mindre omfang.
Hvoslef fikk gjennomført nye opptaksregler i 1859. Innføring av opptaksprøve innebar at friplassene nå ble tilbudt dem som hadde oppnådd best resultat på denne prøven. Slik skulle en sikre seg de antatt dyktigste seminaristene til arbeid i overgangsdistriktene. De aller fleste tok imot tilbud om friplass. Nyordningen førte til at samene langt på vei var utestengt fra friplassene. Bare en same fikk friplass i perioden 1859-66.
I den første perioden med friplasser ved Tromsø seminar (1853-66) ble det tatt opp 45 friplasselever. Av de 12 samene i denne gruppen var det fire som ikke maktet å oppnå godkjent lærerutdanning. Av de 8 resterende var bare fire i arbeid som lærere i 1867. Om disse fire heter det at de hadde forholdsvis gode kunnskaper i norsk da de startet sin seminarutdanning. De hadde vokst opp i så godt som fornorskede distrikter. Av de 29 norske derimot finner vi i 1867 ikke mindre enn 22 som lærere i overgangsdistriktene. Dette var ytterligere dokumentasjon for at den mest effektive og beste måten å dekke lærerpostene i overgangsdistriktene på var ved å rekruttere norske lærere som leste samisk gjennom friplassystemet.
Men Kaurin uttalte også at han ikke trodde «at de finsk- (dvs. samisk-) lærende Elever i det Hele taget have gavnet vort Seminarium». I seminarets årsmelding for skoleåret 1866-67 slo han fast at samisk ikke lenger var «undervisningsgjenstand» ved Tromsø seminar og «at vort Seminariums Indretning for Nærværende i det Hele er omtrent som Rigets øvrige Stiftsseminariers, baade hvad Læregjendstanderne og Lærerpersonalet, Examina o.s.v. angaar».
For Kaurin synes ønsket om å få Tromsø seminar på linje med og mest mulig likt landets øvrige seminarer, å ha vært overordnet hensynet til samiskopplæringen. Det rådde åpenbart ingen motforestillinger mot at seminaret dermed kvittet seg med den oppgaven som utvilsomt var hovedgrunnen til at det ble etablert i 1826.
Samtidig medførte overføringen av samiskopplæringen til Alta at det gamle ønsket om å skille lærerutdanningen for nordmenn og samer langt på vei var blitt innfridd. Det overraskende er tidspunktet dette skjedde på. For på midten av 1860-tallet var det alt blitt fattet flere vedtak som viste at myndighetene var i ferd med å utmeisle en politikk der vektleggingen på opplæring i norsk av samiske barn ble stadig sterkere poengtert. Og myndighetene så ikke samiske lærere som skikket til å sette denne politikken ut i livet. Når argumentet for flytting til Alta var at dette ville lette tilgangen av søkere blant «Finnmarkens egne», så virker dette derfor inkonsekvent. Kanskje viser denne overføringa av friplassene til Alta først og fremst at politikken på dette området fortsatt var uklar, og at det i stor grad var opp til enkeltpersoner i sentrale posisjoner å bestemme kursen. Men det kan virke som at hensynet til hva som gagnet Tromsø seminar best har blitt tillagt større vekt enn fornorskningspolitiske argumenter. Med det rådende minoritetspolitiske klima var det likevel ikke overraskende at Altens lærerskole etter kort tids virke ble kritisert fordi lærerne den utdannet ikke hadde tilfredsstillende norskferdigheter. Stiftsdireksjonen som «for en væsentlig Del (var) blevet skuffet i de Forventninger man nærede om at Skolen skulde søges af Elever med den fornødne Sprogkundskab», foreslo derfor å flytte skolen til et mer norskpreget miljø. Alta var nemlig for sterkt dominert av samiske og kvenske innbyggere.
Amtmann Holmboe i Finnmark gikk inn for å flytte lærerskolen, men kunne ikke anbefale Hammerfest fordi arbeiderklassen der var så oppblandet med kvener at miljøet ville kunne motvirke skolens bestrebelser på å lære elevene norsk. Han mente at en ved flytting av skolen måtte legge avgjørende vekt på hva som ville bety mest i arbeidet for å knytte «de fræmmede Nationaliteter i Amtet» til Norge og norske institusjoner. Han hevdet at samisk- og kvenskfødte lærere manglet energi, og han var bekymret for at slike lærere kunne komme til å virke mot og ikke for fornorskningen. Holmboe konkluderte derfor med at det beste ville være å flytte skolen til Tromsø og forene den med seminaret der. I skoleåret 1867/68 hadde Tromsø seminar 11 ledige elevplasser. Dette tilla Kaurin avgjørende vekt når han aksepterte at seminaret igjen tok over ansvaret for samiskopplæringen. Seminarbestyreren forutsatte riktignok at elevene måtte ha full kjennskap til norsk for å unngå at de skulle bli en «utilbørlig hemsko» for seminaret.
Kirkedepartementet mente at Tromsø seminar hadde de beste forutsetninger for å gi en utdanning som ga elevene full innsikt i norsk språk, norsk kultur og norske synsmåter, «uden hvilket det væsentligste Øiemed med deres Uddannelse lettelig kunde forfeiles». Stortingets kirkekomite forutsatte at en ved Tromsø seminar måtte sørge for at samiskopplæring ble tilbudt elever som behersket norsk så godt at det gav en garanti for «at de som Lærere virkelig kom mer til at utbrede norsk Sprog blandt de fremmede Racer». Fra 1870, samme år som Altens lærerskole dimitterte sine siste elever, fikk Tromsø seminar tilbakeført ansvaret for samiskopplæringen. Sett fra Finnmark ga den korte tida med lærerutdanning i Alta fylket ei rekke nye lærere, de fleste med samisk og/eller kvensk bakgrunn. Men sett i et fornorskingsperspektiv må nok lærerskolen i Alta ses som mislykka, da de fleste lærerne som gikk ut her fra var lite egna som redskaper i fornorskinga, ettersom de beherska skolens undervisningsspråk heller dårlig, og derfor lett blei frista til å bruke det språket de hadde til felles med elevene.
I perioden fra 1870 til 1904, da ordningen ble vedtatt avviklet, utgjorde det samlede antall friplasselever 187 av i alt 861. Av disse leste 121 samisk og 66 kvensk. Elevene fordelte seg slik etter geografisk bakgrunn og i forhold til samlet elevtall:
| Fra Tromsø stift | Finnmark | Troms | Nordland |
| Samlet opptak | 54 | 232 | 284 |
| Friplasser | 12 | 51 | 58 |
| Fra de øvrige stift | Nidaros | Bjørgvin | Agder | Oslo | Hamar |
| Samlet opptak | 91 | 152 | 9 | 8 | 31 |
| Friplasser | 12 | 33 | 7 | 0 | 9 |
Skoledirektør Killengreen skrev i 1886 at «Man har ikke taget ind i Skolens Tjeneste i Finnmarken nogen Lærer af ublandet fremmed Herkomst, heller ikke av blandet, med Undtagelse av en enkelt fra Tromsø Amt, i hvis Aarer der flyder lappisk Blod, men som er fuldt fornorsket. De nye Lærere, som ere blevne ansatte, har været av norsk Herkomst.» Men fortsatt ønsket han at lærere som skulle arbeide i språkdistriktene hadde skaffet seg noe kjennskap til samisk eller kvensk. Fra 1870 til 1882 slapp 2 samer, men ingen kvener inn på seminaret. I perioden mellom 1883 og 1905 fikk 10 samer og 5 kvener elevplass. Dette innebar at skolen i overgangsdistriktene i overveiende grad fikk sine lærerstillinger bekledd av norskfødte friplasselever. For å være i stand til å møte samiskspråklige elever hadde de lest samisk på seminaret i to år.
I 1886 var det på Stortinget uttalt tvil om berettigelsen av hele friplassordningen. I sitt budsjettforslag for 1902/03 åpnet skoledirektøren i Tromsø stift for å redusere tallet på friplasser. Dette begrunnet han med at behovet for lærere med kjennskap til samisk og kvensk var blitt mindre som følge av framgang i fornorskningen. Skoledirektøren mente at det mange steder var tilstrekkelig med et minimum av kjennskap til de fremmede språk som lærerne burde kunne skaffe seg på egen hand. Han så ikke bort fra at utviklingen gikk i retning av å sløyfe hjelpespråkene i skolen. Han foreslo likevel ingen konkrete endringer, men valgte å overlate spørsmålet til den første skoledirektøren i Finnmark etter at fylket i 1902, som det første i landet, var blitt skilt ut som eget skoledirektørembete. Opprettingen av dette embetet var en direkte følge av ønsket om en ytterligere opptrapping av fornorskningsarbeidet. Den nyutnevnte skoledirektøren, Bernt Thomassen, la fram tall som viste at bare 11 av de 47 lærerne som var utdannet på friplass i perioden 1893-1902, hadde avtjent eller var i gang med å avtjene sine pliktår i et overgangsdistrikt. Seks hadde flyttet etter å ha utført deler av sin plikttjeneste. 30 hadde overhodet ikke gjort tjeneste i finnmarksskolen.
Disse tallene bidro til å reise alvorlig tvil om ordningens berettigelse. Men Tromsø lærerskole, som forsvarte friplassene, påviste i en uttalelse at de framlagte tallene hadde den betydelige mangel at de ikke innlemmet overgangsdistriktene utenfor Finnmark, som på dette tidspunktet besto av Kvænangen, Nordreisa og deler av Lyngen og Skjervøy. Når dette området ble tatt med, var det 16 og ikke 30 som hadde unnlatt å ta post i språkdistriktene. I tillegg slo skoleråd fast at 3 av disse 16 ikke kunne utføre sin plikttjeneste pga. sykdom eller tidlig død.
At inddra fripladsene helt, trodde jeg ikke at turde tilraade. Jeg fandt det at være et altfor stort spild av skolens korte, kostbare tid at gi barn, som møter i skolen uten det ringeste kjendskap til noget andet sprog end lappisk eller kvænsk, lærere som intet har lært av disse sprog. (..) Det vil være en feiltagelse at tro, at kjendskapet til norsk nu begynder at bli saa almindelig i Finmarken, at ogsaa barnene ved sit fremmøte til skolegang besidder et litet forraad av norske ord, som skolen kan arbeide i tilknytning til. Et meget stort antal forstaar paa dette tidspunkt ikke et norsk ord, endsi norsk tale, og det er at forutse at der maa arbeides længe før nogen forandring heri indtrær (...).
Men mindst likesaa stor vegt lægger jeg paa at fripladsene kunde utdanne endel, særlig flinke lærere for disse nordligste landsdele. (...) enhver med noget kjendskap til denne sak vet at de aller fleste av Finnmarkens mere fremragende lærere er saadanne fripladselever, som neppe- for ikke at si aldeles ikke- vilde være kommet her, om de ikke fra først av var blitt bundne til distriktet ved den forpligtelse til tjeneste som utdannelsen paa statens bekostning medførte.
Etter dette skriver han litt om problemene med de mange friplasselevene som ikke hadde oppfylt sine forpliktelser før han konkluderer slik: Ut av det spor jeg her kortelig har omtalt, vil vel saken nu vanskelig kunne bringes, og jeg ser mig derfor nødt til at foreslaa, at den ordning med fripladse som under litt vekslende former har bestaat ved Tromsø seminar fra dets oprettelse i 1826, nu besluttes ophævet, saaledes at de 6 lappisklæsende elever som skal demitteres i 1905, og de 3 kvænsklæsende som skal demitteres i 1906, blir de sidste kuld. Men ophævelsen stemmer ikke med de behov Finmarksskolen har og endnu en tid antas at ville ha, og det er derfor motstræbende jeg stiller forslag herom.
Departementet støttet Thomassens konklusjon og tok ikke hensyn til verken lærerskolemiljøets motforestillinger eller til et skriv fra biskop Bøckmann der han omtalte friplassordningen som «et livsspørgsmaal for Finnmarkens skolevæsen og navnlig religionsundervisningen».
På Vest-Finnmark lærerlags årsmøte i Alta i slutten av 1904 fikk skoledirektøren full støtte for sitt forslag om å oppheve friplassordningen. Thomassen, som holdt foredrag på dette møtet, møtte en forsamling som i hovedsak uttrykte en negativ holdning til bruk av hjelpespråkene, da disse oftere virket til å hemme enn til å fremme fomorskningsarbeidet. Hjelpespråkene kunne derfor med fordel erstattes av anskuelsesundervisning. Også blant prestene i Finnmark ser det ut til å ha vært liten vilje til å forsvare friplassene. Sogneprest Chr. Opdahl i Nesseby sa i stortingsdebatten i 1904 om friplassene at «Det er den almindelige mening der oppe, at det ikke længere er paakrævet at have dem.» Lignende oppfatninger kom også til uttrykk i Finnmarksavisene.
Den 13. desember 1904 vedtok Stortinget at ordningen med friplasser ved Tromsø lærerskole skulle opphøre. I 1905 tok de siste 6 elevene med samisk og i 1906 de siste 3 elevene med kvensk eksamen. I årsmeldinga for 1906 slo rektor Qvigstad fast at den oppgave Tromsø lærerskole hadde hatt fra den ble opprettet i 1826, nemlig å utruste en del av sine elever med de språkkunnskaper som var nødvendige for lærerne i de samiske og kvenske språkdistriktene, var opphørt. Når Qvigstad på denne måten markerte at sluttstrek var satt for samisk- og kvenskundervisningen ved lærerskolen, så han helt bort fra muligheten for at lærerskolen skulle kunne gi slik undervisning uavhengig av friplassordningen. For Stortingets vedtak innebar ikke noe forbud for lærerskolen mot å tilby opplæring i samisk og finsk. Når vedtaket både av Qvigstad og andre likevel ble oppfattet som en dødsdom over samisk- og finskopplæringen, kan dette ha sammenheng med at interessen for å lære disse språkene var så liten at det bare ved hjelp av sterke økonomiske insentiver var mulig å rekruttere søkere til disse fagene.
 |
Tidligere elever og lærere samla til 25-års-jubileum i 1947. Fra venstre foran nr. 2 tidligere seminarbestyrer Just Qvigstad, nr. 3 skoledirektør i Tromsø Matias Hellebust. Da disse var elever var det ingen samiskundervisning ved lærerskolen, og heller ikke da de feira 25-års-jubileum. (Foto: Arne Ytreberg) |
I 1947 ble Samordningsnemnda for skoleverket nedsatt for å gi en samlet vurdering av norsk utdanningspolitikk. Denne nemnda foreslo at lærerutdanningen måtte utvikle spesielle tilbud som skulle kvalifisere for lærerarbeid i samiske distrikter. Dette førte til at Tromsø lærerskole igjen begynte å tilby opplæring i samisk.[8] Mens det da fornorskingspolitikken rådde grunnen fra siste halvdel av 1800-tallet var norske lærerskoleelever som myndighetene så som den primære målgruppe for opplæringa i samisk og kvensk, var det da tilbudet om samisk kom på nytt på 1950-tallet særlig samisk ungdom en ønska å rekruttere.
De som avla eksamen i samisk, var den første tida forpliktet til å virke som lærere i fem år i landsfolkeskolen i Finnmark eller Troms i strøk der det var bruk for kunnskap i samisk. Dette hadde sammenheng med at staten bevilget stipendmidler for å stimulere samer til å søke lærerutdanning med samisk. Men det var ingen klare retningslinjer for stipend og andre støtteordninger . Det er nok forklaringa på at lærerskolens rektor, Jens Rydland, i juli 1956 skrev følgende til Kirke- og utdanningsdepartementet: «Med dette torar eg spørja om samisktalande aspirantar skal gjevast nokon serleg føremon ved opptakingsprøva i år, og om det er blitt avgjort om elevane i samisk framleis skal kunne få store stipend mot tenesteplikt i samestrok.» I perioden fra 1955 til 1961 avla 25 elever eksamen i samisk. I et oppslag i Lofotposten i januar 1955 opplyste byråsjef Tisdal i Kirke- og undervisningsdepartementet at det var 15 skoler i distrikter med blandingsspråk. Siden en del av disse skolene allerede hadde lærere med fullgod utdanning i samisk, regnet han med at behovet for «lærere som kan undervise i begge sprog, er i dag 7-8.» Siden det også neste år var fem lærere som fikk spesialundervisning i samisk, regnet byråsjefen med at behovet for lærere ved skoler med «blandingssprog» ville være dekket.
Mens samiskundervisninga alltid tidligere var kommet som et tillegg oppå alle andre fag, var det også på dette område ei endring nå. Etter forslag fra skolerådet (lærerrådet) ved lærerskolen blei det avgjort at de som leste samisk som fag kunne få fritak fra engelskfaget.
I 1949 ble Ørnulv Vorren tilsatt i ei nyopprettet halv stilling som konservator i etnografi ved Tromsø museum, kombinert med halv lærerstilling ved Tromsø lærerskole. Da han gikk over i full konservatorstilling ved museet fra 1952, var undervisning i faget ennå ikke kommet i gang. Men Vorren hadde før han forlot lærerskolen laget ei utredning der han lanserte to alternative måter å gi opplæring i samisk på. Det ene var å legge tilbudet inn som fag på linje med andre fag ved lærerskolen, det andre var i form av et 1/2-årig kurs for ferdig utdanna lærere. Det var det første alternativet som blei valgt.
 |  |
| Klassebilde fra 4-årig lærerskole som gikk ut i 1959. Blant elevene var det tre samisktalende: Hans J. Eriksen, Sirma, Kari Johnskareng fra Karasjok og Ellen Turi (Guttormsen) fra Masi. (Foto utlånt av Hans J. Eriksen) |
Asbjørn Flokkmann var lærer i samisk 1953-66. (Foto utlånt av Norges Samemisjon) |
Det var presten Asbjørn Flokkmann som tok over ansvaret for undervisninga i faget. Men som vilkår stilte han at han måtte ha tilgang til læremidler. Han visste at professor Knut Bergsland i Oslo arbeida på ei samisk grammatikk, og søkte om å få dra til Oslo og konferere med han. Men dette blei avslått, og dette førte igjen til at det blei ennå et års utsettelse. Flokkmann hadde så ansvaret for samiskundervisninga til 1966. I perioder vikarierte Klaus Peter Nickel for han. Da lærerskolen i 1968 lyktes i å få en fast stilling i samisk, ble Nils Jernsletten ansatt. Men allerede i 1971 ble han tilsatt i samisk ved det nyetablerte Universitetet i Tromsø. Både fordi samisk fikk en sentral posisjon ved denne institusjonen og fordi det var en selvfølge at undervisning i faget skulle bli tilbudt ved lærerutdanninga i Alta som da var under planlegging[9], var det ikke lenger behov for tilbud i samisk ved Tromsø lærerskole.
Kilder
Dahl, Helge (1957): Språkpolitikk og skolestell i Finnmark 1814–1905. Universitetsforlaget. Oslo
Dahl, Helge (1976): Tromsø Offentlige Lærerskole i 150 år, 1826–1976. Tromsø
Jensen, Eivind Bråstad (1991): Fra fornorskningspolitikk mot kulturelt mangfold. Nordka1ott-Forlaget
NOU 1985:14 (1985) Samisk kultur og utdanning. Universitetsforlaget. Oslo
Reiersen, Johannes (1915): Skolen i Finnmarken. Hammerfest
Wiik, C. (1948): Tromsøseminarister 1829-1879. Land og Kirke. Oslo
[1]
[2]
[3]
[4]
[5]
[6]
[7]
[8]
[9]