Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 6. Davvi Girji 2013.
 Etter lærerutdanning ved Samisk høgskole fikk Elisabeth Johansen arbeid som samisklærer ved Nordreisa videregående skole. |
Elisabeth Johansen er født i 1977 og oppvokst i Manndalen i Kåfjord i Nord-Troms. Hun har gått grunnskolen i Manndalen, videregående skole i Nordreisa og ett år på Den Samiske Folkehøgskolen i Karasjok, friluftslivlinja. Hun har allmennlærerutdanning ved Samisk høgskole. Hun jobber som samisklærer ved Nord-Troms videregående skole i Nordreisa. Det er utdanninga hennes ved Samisk høgskole denne artikkelen skal handle om. Intervjuet er gjort i februar 2012. |
Jeg begynte på utdanninga som Samisk høgskole hadde i Manndalen høsten 1997. Jeg tok samisk semesteremne og første del av samisk grunnfag det første året. Jeg fikk godkjent semesteremnet som valgfag i lærerutdanninga. Etter det første året dro jeg til Kautokeino og tok resten av lærerutdanninga der. I løpet av de tre årene i Kautokeino tok jeg fullt grunnfag i samisk. Straks jeg var ferdig i Kautokeino, begynte jeg som samisklærer her på Nordreisa videregående. Og her har jeg vært siden.
Jeg har hele tida tatt mer utdanning. Til nå har jeg tatt Musikk i skolen 1 og 2, Samisk kulturkunnskap, Nettbasert undervisningsopplegg, ex.phil og ex.fac. og ytterligere 30 studiepoeng samisk, så nå har jeg fått bachelorgraden.
Jeg underviser i musikk en time i uka på spesialavdelinga. Ellers underviser jeg bare i samisk. I år har jeg både klasser her på skolen og fjernundervisning til Tromsdalen, Nordkjosbotn og Breivang videregående skoler. Jeg har også en elev i Ål i Hallingdal.
Det første året etter videregående gikk jeg på den samiske folkehøgskolen i Karasjok. Og da dette studiet dukket opp i Manndalen året etter, fant jeg ut at det var høvelig å bli med på det. Jeg ville lære meg språket, og jeg så at dette var en måte jeg kunne gjøre det på. Det at vi fikk ta semesteremne først, ga et godt grunnlag for videre studier. Sommeren før selve studiet startet, gikk vi på språkbad på språksenteret i Manndalen. Da jeg starta der kunne jeg egentlig bare presentere meg sjøl på samisk, det var ikke så mye mer.
 |
 |
| Sommeren 1997 arrangerte Samisk språksenter i Kåfjord et forkurs i Manndalen. Dette ga grunnlag for å begynne på samisk semesteremne på høsten. Her er det pause fra skjæring av sennagrass.
Fra venstre: Øystein Steinlien, Klemet Anders Sara, Inger Marie Åsli, Roald Gundersen, Elisabeth Johansen, Oliva Nilsen og Anna Salo. (Foto utlånt av Elisabeth Johansen) |
Forkurs semesteremne i Kåfjord på studietur til Karesuando.
Fra venstre: Idar Pedersen, Inger Marie Åsli, Elisabeth Johansen, Ruth Larsen, Ingrid Johansen og Edel Monsen. (Foto utlånt av Elisabeth Johansen) |
Folk der oppe var vant til å snakke norsk til meg. Jeg fant ut at hvis jeg ikke skulle begynne å snakke samisk det siste studieåret, så kom det vel aldri til å bli. Så da begynte jeg å snakke samisk til dem. De snakka norsk til meg, for det var de vant til. Jeg svarte på samisk helt til de ga seg og begynte å snakke samisk med meg. På det året lærte jeg utrolig mye.
Men i alle praksisperiodene på lærerskolen snakket jeg samisk, helt fra begynnelsen av. Jeg husker vi var i Karasjok det første året. Jeg tror vi hadde to timer praksis. De andre studentene hadde bare noen stikkord på et ark, så var de klare. Men jeg satt i timesvis og planla det vi skulle gjøre. Jeg satt med ordboka og leita fram på forhånd de ordene jeg trodde jeg kunne få bruk for. Det var sinnssykt mye arbeid før disse praksistimene! Men jeg var fast bestemt på å ikke snakke norsk i disse timene. Vi hadde et to-lærersystem, så jeg hadde noen medstudenter i bakhånd som kunne hjelpe meg hvis jeg ikke fant ut hvordan jeg skulle forklare tingene på samisk. Jeg brukte dem aldri, men det var en trygghet å ha dem der.
Å følge med på forelesningene kunne også være en utfordring. Jeg husker spesielt matematikkforelesningene. Samisken min var jo ganske fersk, og mattelæreren var fra finsk side. Det var ganske krevende å forstå samisken hans, det må jeg si. Men jeg hadde jo mattebøkene fra videregående, og stoffet var ikke helt ukjent i og for seg. De andre i klassen kunne også hjelpe meg, de kunne forklare hva læreren sa hvis jeg ikke forsto. I andre fag var egentlig ikke språket en stor hemsko. Skolen så ikke på språket i og for seg, men på hva jeg gjorde rent faglig. I duodji, for eksempel, så de på det jeg gjorde. Målet mitt var å stå i alle fag. Undervisningen var jo på samisk, så jeg hadde en del ekstrajobb. Men jeg fant fort ut at jeg rent faglig sett stilte på lik linje med de andre, så fagene i seg sjøl var ikke vanskeligere for meg enn for de andre.
Jeg liker best å undervise i samisk som fremmedspråk eller andrespråk. Det er fremmedspråksdidaktikken jeg føler meg mest komfortabel med. Jeg ønsker helst ikke å undervise i samisk som morsmål eller på samisk i andre fag. Med den bakgrunnen jeg har tror jeg at jeg kan være en god fremmedspråkslærer. Jeg bruker de metodene som var nyttige for meg. Som førstespråkslærer må man ha et mye større ordforråd, jeg føler at det er fremmedspråkslærer jeg er. For samisk vil aldri bli mitt førstespråk. Det er ikke det at jeg ikke kan kommunisere lett på samisk, men norsk er det språket jeg kan best.
 |
 |
| Fra duodjiundervisninga ved Samisk høgskole: Elisabeth lager kartanker. (Foto utlånt av Elisabeth Johansen) |
Fra en praksisperiode, der studentene lagde læremiddel som de brukte i undervisningen, en samisk stjernehimmel, som lyste opp i taket. (Foto utlånt av Elisabeth Johansen) |
Jeg kom fra folkehøgskole hvor jeg hadde bodd sammen med jevnaldrende, og så flytta jeg hjem for å bo hos mamma og pappa og studere samisk. Det var litt av en overgang. Men vi studerte jo i lag og hjalp hverandre, mamma og jeg. Mamma kunne ordene og jeg kunne grammatikken. Vi gjorde lekser sammen og hadde hver våre sterke sider. Vi utfylte hverandre.
Foreldrene mine var veldig positive til mitt valg. De hadde nok vært positive uansett hva jeg hadde valgt, men jeg tror de synes det er litt artig at jeg har lært meg samisk. Det er ikke mange fra Manndalen på min alder som har gjort det.
Men det tilbudet som vi fikk, burde ha vært arrangert flere ganger i Manndalen. Det hadde ikke trengt å være hvert år, men kanskje hvert tredje år. Men ettersom jeg har forstått, var Samisk høgskole sitt mål at flest mulig skulle ta lærerutdanning. Nå var det bare to av oss som gikk det første året i Manndalen som gikk videre på lærerutdanninga. Så jeg tror at høgskolen ikke syntes det var verdt det. Men i forhold til vår situasjon i Nord-Troms har det betydd mye. Det var jo mange som var lærere allerede, og som nå fikk samisk i sin fagkrets. Jeg synes at Samisk høgskole har tenkt alt for snevert her.
Nå har jeg jobba i ti år, alle årene på samme skole. Det er veldig artig å se elever bruke den samisken de har lært, på forskjellige måter. For eksempel Alit boazu, noen av dem har hatt samisk på skolen her. De har jo blitt en kjent rockegruppe etterhvert, og de synger på samisk. Samisk er jo en naturlig del av livet her i området. Det kan bety mye for den enkelte å lære litt samisk også. Det er en identitetssak. Det at man ikke er helt fremmed for det samiske, er en verdi i seg selv. Det å kunne litt samisk kan også komme til å bety mer for den enkelte når det har gått noen år. Når man stifter familie, for eksempel.
For meg har samisk alltid vært et språk som er en del av min identitet. Jeg har alltid hørt samisk, selv om jeg ikke snakka og forsto det sjøl da jeg var yngre. Så da jeg begynte på videregående og Sametinget tilbød språkmotiveringsstipend, var det noe som bidro til at jeg valgte å lese samisk. Jeg hadde tysk fra før, men kunne ikke så mye. Jeg fant ut at jeg like godt kunne starte fra «scratch» med samisk. Jeg hadde større mulighet til å praktisere samisk enn tysk.
Og når man til og med får stipend for det – hva er vel bedre enn det? Jeg er ikke enig i at de som tar samisk som førstespråk skal få mest stipend. Hadde det ikke vært for at jeg tok samisk på lavere nivå, så hadde jeg ikke hatt grunnlaget for å lære samisk til det nivået jeg er på i dag. Også de som tar samisk som fremmedspråk på videregående skole, kan bli språkbærere og språklærere. Og motiveringsstipend, det er jo for å motivere til å tilegne seg språket, uansett om du har det som første, andre eller fremmedspråk.
Hvem er det som trenger den motivasjonen mest? Er det ikke det vi vil, at flest mulig skal lære og bruke språket?
 |
Asta Balto var rektor ved Samisk høgskole 1996-2000. (Foto: Svein Lund) |
Angående Elisabeths kritikk av Samisk høgskole, kommenterer Asta Balto denne slik:
Det stemmer nok at dette studiet bare er gjennomført én gang. Samisk høgskole søkte om dispensasjon fra kravet om at studentene må ha samisk studiekompetanse for å begynne på lærerutdanning. Man fikk det til dette tilbudet som var spesielt tilrettelagt for de som ikke hadde samisk som førstespråk, men likevel hadde lest det til ett visst nivå. Tilbudet var et forsøk, det var mange som begynte, men siden det bare var to som fullførte hele løpet var det vanskelig å argumentere for en forlengelse av slik ordning. Siden det krevde ekstra ressurser var høgskolen avhengig av ekstra bevilgninger for å gjennomføre det flere ganger.
Samisk høgskole vil alltid få kritikk for sine valg. De har et vanskelig mandat. Å skulle løfte kompetansen i hele den samiske befolkningen er et ekstremt vidtfavnende arbeid. Slik sett er det ikke å undres over at straks høgskolen kom med et unikt tilbud i Nord-Troms, så kom kritikken fra andre sjøsamiske områder som også gjerne skulle hatt et slikt tilbud.
Når et slikt enkelttilbud fikk så store og positive ringvirkninger for én region, kan man likevel spørre seg om samisk høgskole kunne ha jobbet hardere for å finansiere lignende studietilbud i andre regioner.