Sámegillii

Artikkel i boka Samisk skolehistorie 6. Davvi Girji 2013.

Elle Sofe Henriksen:

Tanker og erfaringer fra jobben som samisk veiviser

Elle Sofe Henriksen.
(Foto: Samiske veivisere)

Elle Sofe Henriksen (1984) er vokst opp i Ávži, Kautokeino. Hun gikk grunnskole i Kautokeino og videregående skole i Alta og Tromsø. Hun er utdannet som danser i London og har i tillegg studert koreografi ved Kunsthøyskolen i Oslo. For skoleåret 2006/07 var hun samisk veiviser. Her er hennes historie fra den tiden.

Hva er samisk veiviser?

Samisk veiviserprosjekt ble igangsatt i 2004. Arbeids- og inkluderingsdepartementet finansierer prosjektet og Samisk høgskole administrerer det. Veiviserne blir skolert ved Samisk høgskole for å bli veivisere. Studiet bidrar til å gi et felles utgangspunkt. Våren 2007 ble veiviserprosjektet til en fast ordning.

Tre samiske ungdommer fra forskjellige samiske områder og med forskjellig bakgrunn reiser rundt på skoler i hele Norge for å fortelle om samene. Formålet er å øke kunnskap om samer hos norske elever og å forebygge fordommer.

Jeg var samisk veiviser i skoleåret 2006/07 sammen med Anne Silja Turi fra Tysfjord, og Mats Jonas Pavall fra Fauske. Vi besøkte bortimot 40 skoler. I tillegg deltok vi på seminarer, konferanser, arrangementer og besøkte museer og språksentra. På en av konferansene fikk vi lov til å være møteledere og delta i paneldebatten.

Erfaringene fra prosjektet har gitt meg en viss oversikt over kunnskapsnivået om samisk kultur blant skoleelever i Norge.

Kurs for veiviserne

Før samiske veivisere skal ut i felten og undervise andre, skal de selv bli kurset. Kurset «formidling av samisk kultur og samfunn» ved Samisk høgskole gir 15 studiepoeng og passer godt for veiviserne. Kursspråket er norsk. Kurset varer i 5 uker og inneholder mange tema. Jeg nevner samisk historie, samepolitikk, reindrift, samisk religion, duodji, hva er kultur, lage presentasjoner, møte media, skrive pressemeldinger, stemmebruk og kroppsspråk i presentasjoner.

Kurset hadde forelesninger, framlegging, besøk på samiske institusjoner og skriftlige oppgaver. Etter 5 uker skulle man ferdigstille skriftlig arbeid. I slutten av studiet skulle vi skrive en lengre skriftlig oppgave og ha muntlig eksamen. Eksamen var frivillig.

Forberedelse av forelesning

Det var spennende når vi tre, de nye veivisere forberedte oss sammen om hva vi ville presentere for skolene. Først måtte vi finne ut hva vi vil fortelle, og hva norsk ungdom trenger å vite. Men like viktig var det å oppdage hva vi selv kan, hva vi har lært. Det var naturlig å bruke det vi selv lærte på kurset ved høgskolen, men vi brukte også mange eksempler fra vår egen bakgrunn. Det var en fordel at vi selv var ungdom som skulle fortelle til andre ungdommer.

Vi endret våre foredrag underveis, etter veiledning fra prosjektleder, men også ut fra erfaringer vi fikk i skolene.

Alle veiviserne, Elle Sofe Henriksen, Anne Silja Turi og Mats Pavall
(Foto: Samiske veivisere 2006/07)
Mats Pavall orienterer for elever i videregående skole.
(Foto: Samiske veivisere 2006/07)

Møte med norske skoler

Hvis jeg skal si noe generelt om kunnskapsnivået om samer hos skoleelever i Norge, er det at elevene ikke har så mye kunnskap, men de viste interesse. Det er selvfølgelig forskjell fra sted til sted, klasse til klasse, og elev til elev.

Vi besøkte barneskoler, ungdomsskoler, videregående skoler og også høgskoler. Vi har møtt fra 10-åringer i 4. klasse på barneskolen til voksne på høyskolene, og vi har holdt samme forelesning for alle. Selv om en skulle forvente atskillig høyere kunnskapsnivå på høgskolene enn på barneskolene, var det nok ikke slik hva gjelder samisk kulturkunnskap, slik jeg erfarte det.

Hvilke spørsmål har vi fått som veivisere

Vi fikk mange forskjellige spørsmål fra skolene, både fra elever og lærere. Her presenterer jeg 10 eksempler.
– Hva er egentlig joik?
– Er det lov for hvem som helst å lage en joik?
– Er samene inuitter?
– Finnes det samiske tettsteder sør i landet vårt?
– Er det vanskelig å være same? Er det slik at dere må jobbe hardt for å opprettholde deres kultur?
– Er det sånn at dere samer følger gammel samisk tro eller religion?
– Ville dine foreldre akseptert at du gifter deg med en person som ikke selv er same?
– Finnes det samiske penger?
– Kjører dere snøscooter når dere drar på besøk?
– Hva er forskjellen på ordene «lapp, «finn» og «same»?

Negative erfaringer

På en av de første reisene vi hadde, opplevde vi negative holdninger. På denne skolen opplevde vi uakseptabel oppførsel overfor oss. Lærerne gikk igang med å stille spørsmål vi ikke var forberedt på. Hvorfor skal samene ha en egen stat? Hva er det dere samene egentlig vil? De vandret også ut og inn av klasserommet, stod i veien for oss under forelesningen. Vi kom i en ubehagelig posisjon, hvor vi måtte forsvare ikke bare oss selv, men alle samer, Sametinget og lovverket. Vi ble satt ut, men vi gjennomførte likevel forelesningen. Vi sa som sant er, at samene ikke krever en egen stat og at vi som samiske veivisere ikke har grunnlag for å debattere med dem om rettigheter.

Senere har vi hatt noen små ubehagelige opplevelser flere steder. Vi har fått mange ubetenksomme spørsmål, elever og lærere har i samtalen vridd om på det vi har fortalt, nesten slik at vår info ikke er sannferdig.

Det er selvfølgelig ikke til å unngå at en vil oppleve litt fordommer når man er samisk veiviser, det er nettopp grunnen til at ordningen er opprettet. Men jeg var ikke godt nok forberedt på det. Hver veivisergruppe burde kunne ha en plan på hva som skal gjøres hvis man blir utsatt for uakseptabel oppførsel under veiviserjobben. Hvordan skal man reagere, hva skal man si, hvordan skal man takle det der og da? En slik plan hadde ikke vi.

I kurset på Samisk høgskole ville det vært viktig å snakke om hva som er akseptabel atferd og hva som ikke er det. Når blir kommentarer, latter, avbryting under foredrag og ubehagelige spørsmål til rasisme? Hvor langt skal veiviserne akseptere slike ting, og hvordan skal vi imøtegå det og skjerme oss hvis vi opplever rasisme?

Lærernes kunnskapløshet

Vi opplevde at lærere ved skolene hadde lite kunnskap om samisk historie og dagens samiske samfunn. Deres oppfatning var ofte at de ikke har mulighet å studere samisk kultur. At samiske tema er så spesielle at en norsk person ikke vil kunne formidle det til sine elever. Jeg undrer over hvorfor lærerne, som er velopplyste mennesker, tror det? Er det vi, samene selv, som gir inntrykk at vi er så spesielle at andre ikke engang tør å nærme seg temaet? Ut i fra det jeg vet, finnes det mye god litteratur om samene og informasjon på nettet.

En annen ting jeg erfarte var at mange eldre lærere hadde fordommer mot samene, mer enn de unge elevene. Det var tydelig at lærere som hadde slike fordommer, påvirket elevene og stemningen i klassen, med sine syn. Derfor er det viktig at dagens lærere får kursing om samisk kultur, slik at de kan lære sine elever.

Anne Silja Turi viser kofter og forteller
(Foto: Samiske veivisere 2006/07)
Paneldebatt på konferanse der ressursheftet Gávnnos blei presentert. Fra venstre: Matilda Burman, Utdanningsdirektoratet, Kevin Johansen, Fylkesmannen i Nordland, Julie Eira, Sametinget, veiviserne Mats Pavall, Anne Silja Turi og Elle Sofe Henriksen, ???
(Foto: Samiske veivisere 2006/07)

Lærerutdanningen i dag

Lærerutdanninger rundt omkring i Norge har ikke samisk kultur og samfunn i sin læreplan. Hvordan skal kunnskapen om samer heves, hvis de nye lærere som utdannes nå ikke lærer om samer i sin utdanning?

Veiviserne har besøkt lærerutdanninger på høgskolene i skoleåret 2006/2007. Den korte tiden vi hadde til disposisjon for å informere om samer, var alt som ble undervist om samene, og til alt overmål var ikke våre forelesninger obligatoriske.

Fremtiden for veiviserordningen

Det er tre veivisere. Det er innlysende at tre ungdommer ikke kan nå alle steder og skoler i Norge. De har heller ikke kapasitet til å undervise alle elevene ved en skole de besøker.

Ordningen med samiske veivisere kan ikke alene være det som skal høyne kunnskapen om samer blant det norske folk. Lærerstudenter må lære å undervise om samisk kultur og samfunn, nåværende lærere må få kursing om det samiske, lærerbøkene må ha riktig og oppdatert informasjon om samene.

Det skulle vært slik at alle elever i Norge lærer om samer, og de klassene som får besøk av samiske veivisere får ekstra informasjon og forståelse hvordan unge samer lever i dag. Nå er det slik at samiske veivisere alene formidler om det samiske.

Jeg håper at departementet har planer om å utvide veiviserordningen, og at de har en helhetlig plan på hvordan høyne kunnskap om samene blant det norske folk. Fordi det er kunnskap som forebygger fordommer og sinne mot samene.

Samer trenger også kunnskap om samer

Det er bra at det jobbes med å løfte kunnskapene om samiske forhold hos nordmenn. Like viktig tror jeg det er at samer får kunnskap om andre samer. Vi samer trenger å lære om hverandres situasjon. Under min egen skolegang, i en såkalt samisk skole, lærte jeg ikke nok om lulesamer og sørsamer, og enda mindre om andre samiske dialektområder. Også i kyststrøkene i nordsamisk område er det komponenter som uten tvil kunne bli løftet opp i opplæringen.

Samisk kultur har alltid vært og er mangfoldig. Vi samer bør ikke la oss påvirke av storsamfunnets tenkemåte om hva samisk kultur skal være. Og definere samisk kultur etter bare det samisk kultur er i våre oppvekstmiljø.

Det er viktig at samiske elever får opplæring gjennom skolen om samer fra forskjellige områder, om deres situasjon. For også i det samiske samfunnet trenger vi informasjon og kunnskap, nettopp for å forhindre fordommer vi har mot hverandre.

Hva lærte jeg?

Jeg opplevde og lærte mye som samisk veiviser. Det er vanskelig å peke på enkeltting, da det var totaliteten som gjorde dette året til et meget spennende år. Utdanningen på Samisk høgskole var bra på den måten at vi fikk lære om samisk historie på et høyere nivå. Jeg hadde nesten ikke lært om samisk historie før. Når man skal gi opplæring til andre om et gitt tema, må man selv håndtere det veldig bra.

Mine veiviserkollegaer har også lært meg mye om lulesamisk og pitesamisk område.

Det er en skam å innrømme at jeg nesten ikke visste noe om andre samiske områder. Som veiviser fikk jeg møte og bli kjent med samer i andre områder enn bare Kautokeino-traktene. Det ga meg innsikt i at det finnes likheter med min og deres bakgrunn, men at det også er forskjeller i skikker og vaner.

Det å forelese ga også mye lærdom. Det å forelese gjentatte ganger, var utviklende for meg og jeg fikk trening i å svare på spørsmål og å lede en skoleklasse.

Erfaringer som veiviser er nyttige for fremtiden. Jeg reiser en del, og treffer stadig nye mennesker som ikke kan noe om samer. Tidligere opplevde jeg det ubehagelig at det var forventninger til meg, om at jeg skulle kunne svare alt om samer, Sametinget og om samiske rettigheter. Etter å ha vært samisk veiviser, er jeg blitt vant å takle det og dette ikke lenger noe problem for meg.

Avslutning

Gjennom samisk veiviserarbeid får vi muligheten til å gi fersk informasjon om samisk kultur til norsk ungdom. Erfaringene fra samiske veivisere i skoleåret 2006/2007 viser hvor mange forskjellige spørsmål norsk ungdom har om samisk kultur og samiske forhold. Det var godt å oppleve at norsk ungdom hadde stor interesse for å vite mer om egen urbefolkning, og de reiste mange gode spørsmål. Jeg tror at også samisk ungdom hadde hatt mange spørsmål til andre samiske ungdom fra andre områder enn sin egen, da det i dag gis lite opplæring om samer til samer i grunnskolen.

Samisk veiviserprosjekt er etablert som en fast ordning. Det gir håp for kunnskapsløft om samisk språk og kultur over hele Norge og forhåpentligvis i alle de nordiske landene.

Der er bare å håpe at observasjoner fra samisk veiviserarbeid bidrar til at lærere gis tilleggsutdanning for å øke kunnskapen, slik at kunnskapsløftet blir en realitet, og ikke bare ord i politiske sammenhenger. Lærebøker er også med på å spre informasjon. Derfor bør de kvalitetssikres slik at ikke eventuell feilinformasjon får feste seg og bli oppfattet som rene sannheten.

I sum er jeg meget fornøyd med det året jeg jobbet som samisk veiviser. All erfaring og kunnskap jeg har fått, kommer til anvendelse. Dårlige og gode minner er med på å forme meg som menneske. Kanskje er det nettopp det min bestemor mente med ordtaket «olmmoš oahppá guovttesoabbái» (Man lærer så lenge man lever).


Samisk skolehistorie 6