Artikkel i boka Samisk skolehistorie 6. Davvi Girji 2013.
Elle Sofe Henriksen. |
Elle Sofe Henriksen (1984) er vokst opp i Ávži, Kautokeino. Hun gikk grunnskole i Kautokeino og videregående skole i Alta og Tromsø. Hun er utdannet som danser i London og har i tillegg studert koreografi ved Kunsthøyskolen i Oslo. For skoleåret 2006/07 var hun samisk veiviser. Her er hennes historie fra den tiden. |
Tre samiske ungdommer fra forskjellige samiske områder og med forskjellig bakgrunn reiser rundt på skoler i hele Norge for å fortelle om samene. Formålet er å øke kunnskap om samer hos norske elever og å forebygge fordommer.
Jeg var samisk veiviser i skoleåret 2006/07 sammen med Anne Silja Turi fra Tysfjord, og Mats Jonas Pavall fra Fauske. Vi besøkte bortimot 40 skoler. I tillegg deltok vi på seminarer, konferanser, arrangementer og besøkte museer og språksentra. På en av konferansene fikk vi lov til å være møteledere og delta i paneldebatten.
Erfaringene fra prosjektet har gitt meg en viss oversikt over kunnskapsnivået om samisk kultur blant skoleelever i Norge.
Kurset hadde forelesninger, framlegging, besøk på samiske institusjoner og skriftlige oppgaver. Etter 5 uker skulle man ferdigstille skriftlig arbeid. I slutten av studiet skulle vi skrive en lengre skriftlig oppgave og ha muntlig eksamen. Eksamen var frivillig.
Vi endret våre foredrag underveis, etter veiledning fra prosjektleder, men også ut fra erfaringer vi fikk i skolene.
Alle veiviserne, Elle Sofe Henriksen, Anne Silja Turi og Mats Pavall (Foto: Samiske veivisere 2006/07) |
Mats Pavall orienterer for elever i videregående skole. (Foto: Samiske veivisere 2006/07) |
Vi besøkte barneskoler, ungdomsskoler, videregående skoler og også høgskoler. Vi har møtt fra 10-åringer i 4. klasse på barneskolen til voksne på høyskolene, og vi har holdt samme forelesning for alle. Selv om en skulle forvente atskillig høyere kunnskapsnivå på høgskolene enn på barneskolene, var det nok ikke slik hva gjelder samisk kulturkunnskap, slik jeg erfarte det.
Senere har vi hatt noen små ubehagelige opplevelser flere steder. Vi har fått mange ubetenksomme spørsmål, elever og lærere har i samtalen vridd om på det vi har fortalt, nesten slik at vår info ikke er sannferdig.
Det er selvfølgelig ikke til å unngå at en vil oppleve litt fordommer når man er samisk veiviser, det er nettopp grunnen til at ordningen er opprettet. Men jeg var ikke godt nok forberedt på det. Hver veivisergruppe burde kunne ha en plan på hva som skal gjøres hvis man blir utsatt for uakseptabel oppførsel under veiviserjobben. Hvordan skal man reagere, hva skal man si, hvordan skal man takle det der og da? En slik plan hadde ikke vi.
I kurset på Samisk høgskole ville det vært viktig å snakke om hva som er akseptabel atferd og hva som ikke er det. Når blir kommentarer, latter, avbryting under foredrag og ubehagelige spørsmål til rasisme? Hvor langt skal veiviserne akseptere slike ting, og hvordan skal vi imøtegå det og skjerme oss hvis vi opplever rasisme?
En annen ting jeg erfarte var at mange eldre lærere hadde fordommer mot samene, mer enn de unge elevene. Det var tydelig at lærere som hadde slike fordommer, påvirket elevene og stemningen i klassen, med sine syn. Derfor er det viktig at dagens lærere får kursing om samisk kultur, slik at de kan lære sine elever.
Anne Silja Turi viser kofter og forteller (Foto: Samiske veivisere 2006/07) |
Paneldebatt på konferanse der ressursheftet Gávnnos blei presentert. Fra venstre: Matilda Burman, Utdanningsdirektoratet, Kevin Johansen, Fylkesmannen i Nordland, Julie Eira, Sametinget, veiviserne Mats Pavall, Anne Silja Turi og Elle Sofe Henriksen, ??? (Foto: Samiske veivisere 2006/07) |
Veiviserne har besøkt lærerutdanninger på høgskolene i skoleåret 2006/2007. Den korte tiden vi hadde til disposisjon for å informere om samer, var alt som ble undervist om samene, og til alt overmål var ikke våre forelesninger obligatoriske.
Ordningen med samiske veivisere kan ikke alene være det som skal høyne kunnskapen om samer blant det norske folk. Lærerstudenter må lære å undervise om samisk kultur og samfunn, nåværende lærere må få kursing om det samiske, lærerbøkene må ha riktig og oppdatert informasjon om samene.
Det skulle vært slik at alle elever i Norge lærer om samer, og de klassene som får besøk av samiske veivisere får ekstra informasjon og forståelse hvordan unge samer lever i dag. Nå er det slik at samiske veivisere alene formidler om det samiske.
Jeg håper at departementet har planer om å utvide veiviserordningen, og at de har en helhetlig plan på hvordan høyne kunnskap om samene blant det norske folk. Fordi det er kunnskap som forebygger fordommer og sinne mot samene.
Samisk kultur har alltid vært og er mangfoldig. Vi samer bør ikke la oss påvirke av storsamfunnets tenkemåte om hva samisk kultur skal være. Og definere samisk kultur etter bare det samisk kultur er i våre oppvekstmiljø.
Det er viktig at samiske elever får opplæring gjennom skolen om samer fra forskjellige områder, om deres situasjon. For også i det samiske samfunnet trenger vi informasjon og kunnskap, nettopp for å forhindre fordommer vi har mot hverandre.
Mine veiviserkollegaer har også lært meg mye om lulesamisk og pitesamisk område.
Det er en skam å innrømme at jeg nesten ikke visste noe om andre samiske områder. Som veiviser fikk jeg møte og bli kjent med samer i andre områder enn bare Kautokeino-traktene. Det ga meg innsikt i at det finnes likheter med min og deres bakgrunn, men at det også er forskjeller i skikker og vaner.
Det å forelese ga også mye lærdom. Det å forelese gjentatte ganger, var utviklende for meg og jeg fikk trening i å svare på spørsmål og å lede en skoleklasse.
Erfaringer som veiviser er nyttige for fremtiden. Jeg reiser en del, og treffer stadig nye mennesker som ikke kan noe om samer. Tidligere opplevde jeg det ubehagelig at det var forventninger til meg, om at jeg skulle kunne svare alt om samer, Sametinget og om samiske rettigheter. Etter å ha vært samisk veiviser, er jeg blitt vant å takle det og dette ikke lenger noe problem for meg.
Samisk veiviserprosjekt er etablert som en fast ordning. Det gir håp for kunnskapsløft om samisk språk og kultur over hele Norge og forhåpentligvis i alle de nordiske landene.
Der er bare å håpe at observasjoner fra samisk veiviserarbeid bidrar til at lærere gis tilleggsutdanning for å øke kunnskapen, slik at kunnskapsløftet blir en realitet, og ikke bare ord i politiske sammenhenger. Lærebøker er også med på å spre informasjon. Derfor bør de kvalitetssikres slik at ikke eventuell feilinformasjon får feste seg og bli oppfattet som rene sannheten.
I sum er jeg meget fornøyd med det året jeg jobbet som samisk veiviser. All erfaring og kunnskap jeg har fått, kommer til anvendelse. Dårlige og gode minner er med på å forme meg som menneske. Kanskje er det nettopp det min bestemor mente med ordtaket «olmmoš oahppá guovttesoabbái» (Man lærer så lenge man lever).