Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 6. Davvi Girji 2013.
 Heidi Persen, Smørfjord, 2012
|
Heidi A. Persen er født i 1963 og er oppvokst på Repvågstranda i Nordkapp kommune. Hun har gått grunnskole i Honningsvåg og duodjilinja på Samisk videregående skole i Kautokeino. På høgskolen i Alta har hun tatt førskolelærerutdanning med tillegg i pedagogisk arbeid på småskoletrinnet og spesialpedagogikk. 2012 gikk hun på samisk studiekompetansekurs på Samisk høgskole. Siden 1987 har hun bodd i Alta, der hun har arbeida i barnehage og skole, i kommunen og litt ved samisk språksenter. Hennes fire barn har gått på forskjellige skoler i Alta. Her forteller hun om erfaringene de har gjort når hun har bedt om samiskundervisning for barna. |
Mine foreldre var begge samisktalende, og samisk ble brukt hjemme, så jeg lærte en god del samisk. Men jeg gikk i norsk skole, hadde norsktalende venner, og det var aldri tilbud om samiskundervisning for meg og mine søsken.
Som mor har jeg erfaring med tre ulike skoler i Alta kommune. Alle barna mine har fått opplæring etter læreplanen «Samisk andrespråk 3» (tidligere «Samisk språk og kultur»), jenta har etterhvert gått over på «Samisk andrespråk 2».
I 1990 var det kanskje ikke så akseptert å ha samisk som i dag. Sønnen min fikk stadig kommentarer når han skulle ut i samiskundervisning, blant annet «hvor er skallene dine»? Dette ble tatt opp med skolen, men til svar fikk jeg at «Det finnes ikke noe samiskhets her på skolen». Og dermed var også tema borte og udiskutabelt. Dette gikk imidlertid så mye inn på gutten at han ønsket å slutte med samisk. Han sa stadig at han ikke ville at familien fra Kautokeino skulle komme fordi de hadde kofter på, og de måtte ingen se. Da skolen heller ikke tok fatt i saken, så måtte jeg gi etter.
Da min yngste begynte i første klasse på Kaiskuru skole i 2010, sa inspektør til meg at min datter hadde selvfølgelig rett til samiskundervisning i første klasse, så det skulle hun få. Etter hvert grunnet jeg mer og mer over dette, at gutten ikke hadde rett til samisk, men jenta hadde det. Dette ble så tatt opp med inspektør et par ganger uten at det ble gitt svar på det.
Samtidig la jeg merke til at samisktimer forsvant uten at man fikk beskjed om det. Noe forsvant til sangstund, leseuker, men så kom gutten også hjem og fortalte at de hadde ikke samisk, for samisklæreren måtte være vikar i en annen klasse. Samiskelevene mista altså timer fordi deres lærer ble tatt ut som vikar i andre fag. Jeg kontaktet Sametinget angående samiskundervisning, og fikk der vite at elevene skulle ha 2 ½ time samisk i uka. Jeg skreiv brev til skolen om dette, og bad om redegjørelse samtidig som jeg klaget på at samisktimer falt bort. Jeg fikk svar tilbake at skolen dessverre hadde gitt elevene for få samisktimer pr uke. Elevene skulle da på et halv år ta igjen masse timer som var tapt i løpet den høsten. De timene som hadde forsvunnet som følge av vikar, sangstund etc ble ikke nevnt. Jeg var i kontakt med skolen flere gang angående samisk, og ved et tilfelle nevnte jeg igjen for inspektør at min sønn ikke fikk samisk i 1. klasse, men det hadde altså min datter rett til. Jeg ønsket en forklaring på det. Med en liten latter sa inspektøren til meg: «– du skjønner, det er ikke alltid det er samiskundervisning for 1. klassinger». Fra Sametinget fikk jeg imidlertid klar beskjed om at alle har rett til samisk fra første klasse, og jeg ble anmodet om å sende inn klage, noe jeg også gjorde. Klagen ble sendt våren 2011, men etter 1 1/2 år har det fortsatt ikke kommet svar fra kommunen. Derfor har jeg nå vært nødt å klage videre til Fylkesmannen. Hvor mange timer gutten har mistet har jeg ikke oversikt over, det er hele det første skoleåret, samt en rekke timer fra 2. og 3. klasse på grunn av for få timer. De har hatt samme lærer i samisk. En lærer som var veldig strukturert og sendte lekser hjem hver gang, slik at man kunne følge med. Imidlertid, etter at to år var gått, syntes jeg ikke gutten hadde lært noe særlig. Kanskje en og anna sang, eller et vers. Jeg ble jo også klar over at samisktimer forsvant fra timeplanen, når skolen hadde sangstund, turer, leseuker eller andre ting skjedde. Jenta har også lært veldig lite. Hun syntes etter hvert at samisk ble vanskelig, og da jeg tok dette opp med lærer, mente hun at min datter kunne slutte på samisk. Mitt inntrykk er at skolen ikke så på samisk som et like viktig fag som de andre fagene. Det samiske har ikke kommet frem på noen måte, verken i elevarbeid eller tegninger når skolen har hatt utstilling. Da jeg klaget på at samisktimer forsvant pga sangstund, begynte skolen å la samisk elevene synge på samisk i sangstunda og det setter jeg veldig pris på.
 |
Hjemmelekse i samisk andrespråk, Alta 2012 (Foto: Heidi Persen) |
Min datter har vært veldig i mot det samiske, hun ville ikke ha kofte, ikke skaller eller noe annet. Hun syntes ikke det var greit at jeg gikk i kofte. Så hadde de om samer på skolen. Hun fikk lov å si de samiske fargen i klassen, og det var det bare hun som kunne. Hun er den eneste i klassen som har samisk. Så om kvelden var hun så stolt, og hvisket til meg: – «mamma, du må finne frem sameskoene mine». Og så ville hun at jeg skulle strikke samegenser og lue til henne. Dagen etter fant vi frem skaller, og hun løp rundt med dem i stua, og på vei til skolen sa hun «Og kofta mi skal være rød»! Slik ble alt forandret den dagen hun fikk si fargene på samisk og fikk en stolthet over det hun kunne og det hun er.
Etterhvert har skolen lagt bedre til rette. Nå ser det ut til at det går bedre, men jeg har altså måttet mase kjempemye.
Da den andre gutten flyttet over dit, fikk han bok, men jeg har aldri sett noe skriftlig arbeid. Lærer er rett som det er borte, det blir ikke satt inn vikar og vi får ikke beskjed om at undervisningen faller ut. Det blir ikke laget målplan for samisk på ukeplanen, slik det gjøres for alle andre fag. Jeg har etterlyst halvårsplan i samisk og målplan, og har da fått målplan for en og annen uke, men stadig er det borte. Ofte får ikke gutten beskjed om at det er samisk og mister timen. Jeg har tatt dette opp med skolen mange ganger og med skolekontoret, og fått løfte om at timer skal taes igjen og at det skal være plan, men ingenting skjer. De er bare 4 elever i gruppa og tre stykker har ikke møtt opp pga gruppearbeid de vil ha, og når min gutt møter opp til samisk får han ikke vanlig undervisning men blir satt foran pc for seg sjøl, mens lærer holder på med sine ting på pc.
Dessverre så har jeg erfart at mine barn opplever det samme på skolen, som jeg selv gjorde da jeg var barn og dette gjelder alle skolene. De lærer om reindrifta og at samene bor i Kautokeino og Karasjok. Det er jo det som står i samfunnsfagbøkene, og hvor mye kan man forvente av lærerne? De lærer ikke om sin egen bakgrunn, og føler seg fremmede i forhold til undervisningen. Samisk har ingen prøveordning for å teste hva barna har lært, eller hvor de er faglig. Det finnes ingen kontroll med denne undervisninga, selv om det er midler som skal gå direkte til slik undervisning. Jeg synes det er en kamp hele tiden, for å få timene, for å få skikkelig undervisning, få lekser til barna som i andre fag, og få tilbakemelding og samarbeid om faget. Jeg ser jo at barna ikke lærer språket. For det første er det for få timer, for det andre er samiskundervisninga bare knyttet opp mot bøker og hefter. De har ikke nok timer til at de kan ha praktisk arbeid som duodji eller andre ting de kan knytte språket til.
Selv om det ble snakket samisk hjemme og jeg lærte en god del samisk, så har jeg snakket lite samisk da jeg ble voksen. Det har ikke vært samisktilbud. Ikke før i 1993 så jeg at det skulle være samiskkurs her, og da meldte jeg med på. Jeg oppdaget at jeg var kommet lengre enn Davvin 1-boka, men fulgte likevel kurset. Det har vært veldig vanskelig å få tatt samisk i Alta fordi det ikke har vært tilbud etter det første Davvin-kurset. Ikke før i 2011 fikk man ta eksamen her i Alta for å kunne gå videre i samisk språk i Kautokeino.
Jeg skulle ønske at det fantes et språktilbud på Høgskolen i Alta, fordi det er så mange som vil ta samisk. Samisk burde vært et eget fagtilbud for de som tar førskolelærerutdanning, lærerutdanning osv. Selv har jeg annen høgskoleutdanning fra Alta og mangler samisk. Når jeg skal ta det, må jeg pendle til Kautokeino. Det gjør det hele mer tungvint når man har barn hjemme, og det blir dyrere. Det gjør nok sitt til at mange ikke tar samisk.
Når jeg har snakket med skolekontoret i Alta er de veldig positive og ønsker å ordne opp. Men det virker ikke som de når fram. Jeg har snakket med andre foreldre om disse forholdene, og flere enn meg har opplevd det samme. Også andre foreldre som har barn med funksjonshemnninger har måttet velge bort samisk for sine barn. Skolen skulle ta samme ansvar for samiskundervisninga som for andre fag. Vi foreldre skulle ikke behøve å belastes med hele tida å måtte passe på at barna våre får den opplæringa de har krav på.
Flere artikler fra Samisk skolehistorie 6