Artikkel i boka Samisk skolehistorie 6. Davvi Girji 2013.

Mary Laila Rasmus og Helga Sofie Sollien:

Skole i Karasjok og Beaivvášgieddi

Fortalt til Janna Balto

Til norsk ved Siri Broch Johansen

Mary Laila Rasmus og Helga Sofie Sollien på deres 80-årsdag
(Foto: Magnhild Feuerbach Utsi)

Tvillingene Mary Laila Rasmus (Jánssa Máret Mary Láilá) og Helga Sofie Sollien (Jánssa Máret Helga Sofe) er født i juli 1932 på Ravnastua. De bodde på Ravnastua og gikk på skole i Karasjok sentrum fram til evakueringa. Etter det flytta de til Beaivvášgieddi og fortsatte skolegangen der fram til Den samiske folkehøgskolen starta opp. Her forteller de litt om hvordan de hadde det under grunnskolegangen. Intervjuer Janna Hagelin Balto er født i Karasjok november 1983, og bor der. Hun er førskolelærerstudent ved Samisk høgskole. I forbindelse med denne utdanninga har hun intervjua sin bestemor Mary Laila og hennes tvillingsøster Helga Sofie.

Janna Balto
(Foto utlånt av Janna Balto)

Slik var det på skolen i første klasse

De begynte på skolen høsten 1939 da de var sju år gamle. Det var tre mil å gå fra Ravnastua til skolen i Karasjok sentrum. De hadde en storesøster som pleide å gå sammen med dem til besteforeldrene deres i sentrum, hvor tvillingsøstrene skulle bo mens de gikk på skolen. Skolen varte tre måneder om gangen. Det var til stor økonomisk hjelpe for besteforeldrene å ha barnebarna boende der, for de som tok inn skoleelever, fikk økonomisk støtte til det. Når de begynte i første klasse på skolen hadde de en lærerinne som de kalte «frøken Mørk». De gikk i en klasse hvor det var omtrent førti elever tilsammen. Noen av dem var åtte eller kanskje ni år før de begynte i første klasse. «Frøken Mørk» var rivgu og hun snakka bare norsk. Det var ingen i klassen som forsto hva hun sa og hva hun fortalte, enkelte hadde bare lært å hilse god dag og god kveld. Hver morgen når de kom, startet dagen med en kristen andakt og en salme som de sang før undervisninga starta opp. Første skoledag fikk alle en bok som de kalte «ábsan»1, regnebok, noe å skrive på, blyant og viskelær. Leksene de fikk kunne de ikke gjøre, for bestemor kunne ikke hjelpe dem, og bestefar som forsto litt norsk, hadde ikke tid til å hjelpe dem fordi det var så mye annet arbeid.

De ble straffet

De ble straffet hvis de ikke hadde lest og øvd på leksene sine. Læreren satte dem i ovnskroken hvor det var så varmt og trangt at de slett ikke hadde lyst til å komme dit en gang til, men det var likevel ikke så lett å huske leksene. Hvis de snakka samisk seg imellom når de var ute og lekte, eller inne i klasserommet, fikk de både ørefik og tre slag over fingrene med pekestokken, og det var veldig vondt når den sinte læreren slo barna på fingrene. De fikk også straff hvis de mista noen av skolesakene som de hadde fått. Det var heller ikke lov til å forstyrre andre eller plage andre, da ble man også satt i den varme ovnskroken, eller man ble slått over fingrene.

Fra andre til fjerde klasse

Fra og med andre klasse ble elevene delt mer opp. De som hadde arbeida bra og lært seg litt norsk, fikk komme i en egen klasse hvor det var et ektepar som underviste. Det var bedre å være der, man lærte mer, og ble ikke straffet. Men Mary Laila og Helga Sofie fikk ikke gå i den klassen, for de hadde ikke lært norsk. Da de begynte i andre og tredje klasse fikk de også historiebok, geografibok, katekisme og skjønnskriftbok. Læreren hadde alt skrevet i skjønnskriftboka, og så skulle elevene skrive akkurat etter de strekene som læreren hadde laget. De viste boka til læreren, og hvis de ikke hadde skrevet nøyaktig etter lærerens streker, måtte de gjøre det på nytt. De forsto aldri hva det var som var skrevet i denne skjønnskriftboka, og læreren leste heller ikke høyt hva det var som sto der. De måtte også ta badstu på skolen to ganger i måneden. Barna ble skurt nesten til blods. Det kom også en sykepleier dit og greide håret deres for å se om de hadde lus, hun vaska håret deres med en sterktluktende olje som svidde og gjorde vondt. Mens de gikk på skolen i Karasjok var det krig, så de ble sendt hjem flere ganger i midten av en skoletur fordi tyskerne kom for å bo på skolen. De var på skolen bare kort tid, omtrent to uker, også ble de sendt hjem igjen fordi tyskerne kom.

Beaivvášgieddi skole

Under evakueringa flytta familien fra Ravnastua til Beaivvášgieddi, og da fikk Mary Laila og Helga Sofie begynne på skolen der. Men skolehverdagen endra seg ikke med det. Det ble kanskje ennå verre, for nå var alle klassene samla på ett sted, og læreren, Kåre Nordland, hadde ikke tid til å hjelpe de større elevene som hadde blitt hengende etter med skolearbeidet. Han prioriterte å hjelpe første- og andreklasseelevene, så de større barna som ikke hadde lært norsk og ikke kunne noe, hadde ikke lenger noen nytte av skolegangen. Hjemme hadde de ei mor som kunne snakke litt norsk, og hun ville forstått norsk, men hun hadde ikke tid til å hjelpe dem med leksene fordi det var så mye annet arbeid man måtte gjøre for å komme gjennom hverdagen, og de måtte også selv hjelpe foreldrene med det daglige arbeidet. På Beaivvášgieddi var det også søndagsskole som prestefrua Margarethe Wiig ledet. Der skulle de vite hva de hadde lest og hørt, men det visste de jo ikke, for de forsto jo ikke hva de leste. Det de to husker veldig godt er da de skulle feire 17. mai, de skulle samles og være glade og gå i tog. Læreren fortalte hvorfor de skulle gå i tog, og hvorfor man skulle feire denne dagen. Mora deres var der og tolket det læreren sa om denne dagen, og de fikk boller og kakao. Det at de fikk tolking var veldig bra, og derfor husker de hva de hørte den dagen.

Det siste året på skolen

Konfirmasjonsskolen var også på Beaivvášgieddi. Den varte i fire måneder, og når de var ferdige med den, var de også ferdige på skolen. Der skulle man lære bibelvers utenat. Hvis man ikke kunne dem utenat ble man tatt ut av skolen, og så måtte man prøve på nytt neste år. Det var både trist og pinlig, for denne undervisninga var også bare på norsk, og det var så fælt, for de forsto ikke språket, og da forsto de jo ikke hva de hadde lest og lært. De leste og leste for at de skulle huske hvordan de skulle si fram teksten. Da de ble ferdige på skolen, flytta de til Karasjok sentrum og begynte på DSF. Der lærte de litt norsk, for der var det flere hjelpere som tolket og forklarte hva de leste, slik at de lærte noe. Og så fikk de venner som de samarbeida med, og slik lærte de. Det var Samemisjonen som eide DSF. Det var samisktalende folk der, så der var det lettere å lære norsk, for der kunne de tolke når søstrene ikke forsto det de leste.

De minnes nå den tunge tida som de gjennomlevde da. Være borte hjemmefra i månedsvis, lengte hjem til mamma, søstre og brødre. De forsto ikke språket og de lærte ingenting i løpet av skoletida. Enkelte tekster har brent seg fast i minnet fordi de leste dem om og om igjen hver dag.

Mine egne tanker

Hvordan ville det vært nå, hvis sjuårige barn skulle vært borte fra sin egen mor mange måneder i strekk? Det må ha vært en veldig trist og tung tid den gangen da fornorskninga var så hard. Du forstår ikke språket, du aner ikke hva læreren sier og underviser. Men likevel må du sitte stille og lytte og prøve å forstå. Du får ikke snakke ditt eget språk som du kan godt, samisk skal ikke høres i skoletida.

Flere artikler fra Samisk skolehistorie 6