Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 6. Davvi Girji 2013.
 Jostein Hansen |
Jostein Hansen er født på Sandane i Sogn og Fjordane i 1944 og oppvokst på Bryne i Rogaland. Han har sosiologi hovedfag, psykologi og filosofi fra universiteta i Bergen og Oslo og har arbeida som lærer ved Høgskolen i Finnmark fra 1974 til 2008. 1986–89 hadde han permisjon for å arbeide ved Nordisk Samisk Institutt i Guovdageaidnu. Han har engasjert seg sterkt i samiske spørsmål, bl.a. i forbindelse med kampen mot utbygging av Alta – Kautokeino-vassdraget. Artikkelen er skrevet i 2008, samme år som Jostein Hansen gikk av med pensjon og flytta tilbake til Sandane. |
Historien om de samiske studentene ved Lærerutdanningen/Høgskolen i Alta er en dramatisk historie preget av kulturelle motsetninger, mangel på ressurser og forståelse for hva som krevdes for å få til en samisk lærerutdanning. Disse motsetningene går som en rød tråd gjennom hele skolens historie fra 1973 til etableringa av Sámi allaskuvla i 1989. Først etter den andre innstillinga om samisk lærerutdanning fra 19831 ble det etablert en gryende forståelse i skolebyråkratiet av at det ikke var mulig å bygge opp en samisk lærerutdanning i et overveiende norskspråklig miljø som en samisk komponent på en overveiende norsk høgskole. Det skulle altså likevel ta 6 år før en samisk høgskole ble etablert.
Ungdomsutvalget la opp til en brei undersøkelse av ungdommens situasjon på utvalgte steder, og rektor Birger Aalvik ved Lærerutdanninga i Alta hadde ivret sterkt for at Norges urfolk måtte bli representert i undersøkelsen. Lektor Steinar Gaare ved Lærerutdanninga hadde utarbeidet et forslag til spørreskjema, men hadde blitt uenig med Nordisk Samisk Institutt (NSI) om en del av spørsmåla; etter det jeg husker spesielt noen av dem som gikk på etnisk identitet. Derfor ble det min oppgave å ta kontakt med NSI, og min primærkontakt der ble Alf Isak Keskitalo.
Nokså uskyldig og uvitende ble jeg altså kastet ut i det etniske minefeltet i 1974. Etniske relasjoner er primært et fagfelt for sosialantropologien, og det var heller ikke mye kunnskap jeg hadde fått om den samiske minoriteten ved universitetene i Bergen og Oslo. I forordet til prosjektrapporten fra 1977 stiller jeg spørsmål om jeg som nordmann (dáža) hadde noen rett til å «blande meg inn i en minoritets kamp for sin egen eksistens. Og dessuten: hadde jeg i det hele tatt forutsetninger for og muligheter til å forstå den samiske ungdommens situasjon?»2 Dette var en dramatisk beskrivelse, men i ettertid ser jeg at den var realistisk.
Alf Isak Keskitalo hadde en kritisk holdning til prosjektet. Det samme hadde daværende sosialsjef Johs. Kalvemo, som var en viktig samtalepartner for meg.
Det ble besluttet å foreta personlige intervjuer, og det eneste rimelige da var å foreta intervjuene på samisk. Jeg fikk til slutt 10 samiskspråklige studenter med meg til Guovdageaidnu som intervjuere, hvorav fire var fra stedet. Til sammen ble 220 ungdommer født i tidsrommet 1950-59 intervjuet i løpet av juleferien 1975/1976. Det var helt avgjørende for prosjektet å ha samiskspråklige intervjuere. Den intervjuede fikk utlevert et skjema på samisk til å følge med i, men det var intervjueren som noterte ned svara.
I dag er det i samfunnsfag lagt relativt stor vekt på minoriteter, urfolk og etniske relasjoner i samfunnsfagplanene. I de andre faga er dette nesten fraværende.
Mange av studentene var frustrert over at Lærerutdanninga i så liten grad var en samisk høgskole, og at de fikk liten undervisning på samisk og om samisk språk, kultur og historie. Og de ga åpent uttrykk for dette i undervisningstimene.
Jeg hadde også kontakt med flere av de samiske studentene på fritida. Her kom fortvilelsen over den vanskelige undervisningssituasjonen og mangelen på tilbud i og på samisk enda tydeligere fram fra en del. For meg var det ikke vanskelig å forstå denne fortvilelsen.
Den første stillingen ble besatt av Odd Mathis Hætta i januar 1974, og tiltredelsen skjedde 1. mai samme år. Jan Henry Keskitalo fulgte deretter fra 1. august 1974. Senere fulgte Ole Henrik Magga, Elli-Sivi Näkkäläjärvi og Ellen Marit Guttorm. Våren 1975 tok de første 6 studentene eksamen. Den første fagplanen som ble utarbeidet i samisk i februar 1975 ble betegnet som samisk grunnkurs og det ble gitt undervisning 4 timer i uka over 2 år. Forsida på dette første plandokumentet har tittelen «Samisk – EN PLAN», og er ført i pennen av Odd Mathis Hætta. Det ble etter hvert utviklet mange kurs der undervisninga foregikk på samisk og der innholdet var samisk språk, kultur og historie. I 1974 ble kvartårsenhet på allmennlærerutdanningen utviklet, i 1975 halvårsenhet og i 1976 årsenhet / videreutdanning. Fra 1978 ble det gitt et ettårig forkurs for lærerutdanning for samiske studenter. Det ble også utviklet en årsenhet / videreutdanning i duodji. Fra 1978 ble det gitt en halvårsenhet / videreutdanning på førskolelærerutdanninga for samiske studenter. Det ble med andre ord gitt mange tilbud, men det var relativt få studenter. De ansatte var under et stort press. De skulle på samme tid utvikle fagplaner med basis i en mangelfull litteratur, kvalifisere seg til en høyere akademisk grad og være pionerer i undervisninga av samiske studenter. Betegnelsen Samisk avdeling (Sámi ossodat) ble brukt om de samiske tilbudene, men i realiteten hadde avdelinga kun status som en seksjon på Høgskolen, på tross av Hoëm-utvalgets innstilling i 1973 om «å opprette en egen avdeling med ansvar for den spesialiserte lærerutdanning for samedistriktene». Utvalget anbefaler også at stillingene ved avdelingen organiseres som utdanningsstillinger med en maksimumslengde for utdanningsperioden på 5 år. Fra høgskolens side ble det ikke gitt ressurser til en avdelingslederstilling, og det store undervisningtilbudet gikk for de flestes vedkommende på egenkvalifiseringas bekostning.
I et notat fra «Samisk avdeling» ved Liv Østmo av 09.06.82 hevdes det at avdelinga kun har en muntlig avtale om fordeling av undervisningsplikten:
1. året: vanlig undervisningsstilling (8 t.)
2. året: utdanningstilling (4 t.)
3. året: undervisningfri (0 t.)
Østmo skriver i notatet at i «i praksis har denne ordninga ikke fungert».
 |  |
| Fire av lærerne ved lærerhøgskolens samiske avdeling, 1977. F.v. Jan Henry Keskitalo, Odd Mathis Hætta, Ole Henrik Magga og Reidar Erke. (Foto: Birger Aalvik) |
Studentarbeid for det første kullet i 1/2-årsenhet i duodji 1986-87, samisk sáhkku-spill. (Foto: Odd Mathis Hætta) |
Om avdelingas status heter det i et notat av Odd Mathis Hætta: «I Kgl. res. av 6. september 1974 heter det at ‘det er opprettet samisk avdeling ved Lærerutdanningen i Alta’. Men personalet på samisk avdeling har ansett stillingen som svært diffus. Det heter avdeling i navnet men ikke i gavnet, bl.a. fordi den til en hver tid fungerende leder de første 10 år verken har hatt lønnskompensasjon eller nedsatt lesetid – bortsett fra ett år. Avdelingen er så integrert fysisk og organisatorisk i skolens hovedstruktur at det samiske knapt synes over vannskorpa» (20.10.83).
I et notat fra avdelingen ved Liv Østmo av 09.07.82 blir det foreslått at «det opprettes en avdelingslederfunksjon ved Sámi Ossodat. Undervisningsplikten vurderes i forhold til arbeidsmengden ellers. Lederen velges for 2 år av gangen med muligheter for gjenvalg. Lederen må være en av avdelingas ansatte». I dette notatet blir det også listet opp hvilke vilkår avdelinga arbeider under:
– utdanning i samisk – også i lærerutdanningssammenheng – er et upløyd område.
– all undervisning foregår på samisk. Faglitteraturen er på norsk, svensk, finsk eller engelsk. I våre forberedelser og planlegginger inngår oversettingsarbeid og utvikling av fagterminologi.
– vi mangler lærebøker og læremidler.
– studentene stiller med svært ulike forkunnskaper i samisk.
– Alta lærerhøgskole v. Sámi Ossodat er den eneste institusjonen som gir tilbud i samisk språk og samiske samfunnsforhold for lærere.
Notatet avsluttes med et nytt forslag: Samtlige stillinger ved avdelinga skal være knyttet til avdelinga og kan ikke omdisponeres til andre fag. Dersom en ikke får kvalifiserte søkere til høgskolelektorstillinga/ene, omgjøres disse til og lyses ut som stipendiatstillinger. Dersom en ikke får kvalifisert søker til dosenturet, disponerer avdelinga selv de ledige lønnsmidlene. Notatet er undertegnet av alle 5 ansatte: Liv Østmo, Asta Balto, Veikko Holmberg, Berit Johnskareng og Máret Sárá.
Det ble avholdt et ekstraordinært lærerråd 10.05.82 der temaet var «Utdanningstilbud for samer». Undertegnede holdt der en innledning med følgende problemstilling: Er det mulig med samisk lærerutdanning ved Høgskolen i Alta i framtida? Dette svarte jeg et tydelig nei på, og begrunnet det med at samisk lærerutdanning måtte foregå i et samiskspråklig miljø med mye bedre kontakt med den samiske grunnskolen og med et innenfra perspektiv på samisk kultur, språk og historie. Jeg siterer fra en støtteerklæring fra Alta lærerhøgskolelag som var basert på min innledning:
«Utdanning av samiske lærere ved Alta lærerhøgskole vil alltid bli et tillegg til den norskspråklige
– så lenge utdanninga skjer i et norsk språklig og kulturelt miljø,
– så lenge institusjonen hovedsakelig er innrettet på å betjene grunnskoler i norskspråklige områder,
– så lenge premissene for alt som skjer ved institusjonen angående det samiske samfunn ikke har samiske behov og interesser som utgangspunkt, men snarere det norske samfunnets/myndighetenes behov for å mestre det ‘det samiske problem’.
En fullverdig samisk lærerutdanning er det bare mulig å utvikle innen det samiske kjerneområdet, på samiske premisser, i kontinuerlig kontakt med de samiske grunnskolelærerne».
 |  |
| På helleristningsfeltet i mai 1979, studenter på ettårig videreutdanning i samisk språk og kultur, fra venstre:
Ellen Turi Guttormsen, Torunn Hætta, Gunnar Lile, Jon Meløy, Inger Tapio Lie, Ulf Thomassen, Magne Einejord, Herman Kåven og Arne Store fra NRK Finnmark. (Foto: Odd Mathis Hætta) |
På helleristningsfeltet en septemberdag i 1983, 1/2-årig i samisk språk og kultur, fra venstre bak:
Else Grethe Rasmussen (Broderstad), Berit Ranveig Iversen (Nilssen)
Asbjørn Guttorm og Anne Olli sittende foran. I midten: Ellen Johnsen, Johan Mathis Hætta, Reidun Aslaksen, med ryggen til: Anne Kirsten Holmestrand. (Foto: Odd Mathis Hætta) |
For Hoëm II-utvalget stod det nok klart at den samiske lærerutdanninga bare hadde blitt en samisk komponent i en altoverveiende norsk høgskole. Det var også klart at Sámi Ossodat ikke hadde fått status og ressurser til å fungere som en selvstendig avdeling. Utvalget skisserer de langsiktige tiltaka på s. 65:
Utvikle en samisk lærerutdanning ved Alta lærerhøgskole, samisk avdeling.
Etablere samisk avdeling ved Alta lærerhøgskole som en fullverdig avdeling med egen avdelingsleder.
Flytte samisk avdeling og den samiske lærerutdanninga ut fra Alta lærerhøgskole som del av første fase i etablering av en egen samisk høgskole for lærerutdanning.
Bygge ut den samiske høgskole for lærerutdanning til også å omfatte andre utdanningsretninger på høgskolenivå.
Integrere denne høgskolen med andre nordiske enheter, slik at det kan etableres en felles nordisk vitenskapelig høgskole.
Det skulle enda gå 6 år før Sámi allaskuvla ble etablert i Guovdageaidnu i 1989. Hadde ikke høgskolen kunnet overta Forsvaret sine lokaler, ville det tatt enda lenger tid. Leder i det regionale høgskolestyret i flere perioder, Ole K. Sara, spilte trolig en avgjørende rolle i etableringen av høgskolen.
 |
Hoëm II-utvalget som foreslo oppretting av egen samisk høgskole, januar 1982 på Lærerutdanninga i Alta. Bak fra venstre: Odd Mathis Hætta, Liv Østmo, Eirik Sjømæling, Olav Daae. Foran fra venstre: Inga Ravna Eira, Anton Hoëm, Jule Eira, Kristian Berg Nilssen. (Foto: Odd Mathis Hætta) |
En av mine informanter påpeker at 70-tallet var en oppvåkningstid for det samiske. Det skjedde en revitalisering. Dermed ble det også en brytningstid som utløste motreaksjoner fra både etnisk norske og samer som hadde fortrengt sin samiske identitet og blitt helt assimilert i det norske samfunnet. «Motstanden vi møtte gjorde at kravene vi stilte ble hardere, og at det ble en enorm utvikling. Dette kom som et sjokk for mange av de norske studentene».
Mine 6 informanter har opplevd tida på ALH ulikt. Viktige faktorer som påvirker opplevelsene og farger de personlige erfaringene er studentenes bakgrunn i forhold til bevissthet om egen etnisk identitet, engasjement i samiske spørsmål, forventninger til ALH og spesielt samisk avdeling, grad av integrering i samisk miljø i Alta, særlig Álttá sámiid searvi (ASS), noen få samiske familier i Alta og ikke minst student- og lærerfellesskapet på Samisk avdeling ved ALH. Studentene gir uttrykk for at de satte stor pris på lærerstaben og miljøet på samisk avdeling. De negative opplevelsene knyttes i det vesentlige dels til høgskolens manglende forståelse for å utvikle en samisk lærerutdanning, dels til lokalsamfunnet Alta og dels til en del norske lærere og studenter.
Alle mine informanter opplevde at de hadde en fast og trygg samisk identitet da de kom til Alta. En informant var mer opptatt av idrett enn politikk og samisk politikk under ALH-tida. En annen sier at hun hadde en trygg samisk identitet innenfor sin egen familie, men hadde en enorm respekt for det norske. Hun hadde lært hjemme at skulle man fram i livet måtte man beherske norsk og det norske. En påpeker at studentmiljøet var inkluderende, men at han visste om kystsamer som aldri sa at de var samer, men som han vet seinere har meldt seg inn i samemanntallet. Med ett unntak hadde alle store forventninger til at de skulle få en samisk lærerutdanning. Det pekes på at en viktig del av begrunnelsen for å opprette Lærerutdanningen i Alta var å utdanne lærere til samiske områder. Ønske om å få kompetanse til å undervise i samiske områder ble bare oppfylt på samisk avdeling. I tillegg til samisk språk, kultur og historie, ble også didaktikk, metodikk og generell pedagogikk for samiske områder etterlyst. Det hevdes at det i 1973 ikke ble avertert etter folk som kunne undervise i og på samisk.
Overgangen fra samiske lokalsamfunn til det overveiende norske tettstedet Alta opplevdes ganske forskjellig. Det påpekes at holdningen fra lokalsamfunnet var motsetningsfull. Det var rolig så lenge man ikke nevnte noe om det samiske, «men vi som tona det samiske flagget fikk merke det. Vi ble betegna som ekstremister og ČSV-ere. Vi var usikre på vår identitet, vi hadde minst to identiteter. Hjemmeidentiteten kunne vi ikke forfekte i Alta-miljøet». En annen opplevde det som strevsomt, og følte hun ikke ble inkludert av Alta-folk. Men hun ble kjent med noen samer fra Alta, for eksempel familien Sara på Kronstad. En kjente Alta fra før, og overgangen var som forventet: «Jeg hadde mest kontakt med medstudenter». En annen fikk mange bekjentskaper gjennom vertsfamilien.
Jeg stilte spørsmålet om det var arenaer i Alta for å ivareta den samiske identiteten. Her viser det seg Álttá Sámiid Searvi (ASS) hadde en meget stor betydning: 5 av 6 nevner ASS som den viktigste og omtrent eneste samiske arenaen i lokalsamfunnet: «ASS hadde stor betydning for ALH og studentene. Styret i ASS brakte studentenes røst videre til blant annet Edel Hætta Eriksen. Studentene søkte trygghet i ASS/NSR, den var studentenes egen og eneste arena. Den var premissleverandør og hadde samme funksjon som Sametinget i dag». Edel Hætta Eriksen var i en lengre periode direktør for Samisk utdanningsråd, etablert i 19765. ASS utgjorde også en viktig og positiv kontakt med lokalbefolkningen. De fleste informantene nevner også studentfellesskapet og fellesskapet på Samisk avdeling. En av informantene satt i styret i ASS, og var med på å stifte Samisk studentforbund, som også ble en viktig intern arena.
Jeg spurte om hvilke tilbud studentene fikk på samisk språk og om samisk språk, kultur og historie: «Vi måtte kjempe for å få tilbud i og på samisk; måtte bevise at vi hadde krav på dette. Men skolens begrunnelse var jo nettopp å utdanne for samiske områder (og grisgrendte strøk). Hadde vi ikke protestert hadde vi blitt utdannet til å fornorske de samiske områdene. Kjærligheten og følelsene for det samiske var så sterk».
Undervisningen på samisk foregikk den første tida på ettermiddags- og kveldstid og til dels i et kjellerlokale uten vinduer. Undervisning på samisk forekom bare i samisk språk og historie og en del emner innen pedagogikk. «Av og til gjesteforelesere i pedagogikk. Vår ped. lærer Jostein Hansen leide av og til inn Jan Henry Keskitalo på emner i pedagogikk». Konklusjonen må bli, som en informant sier, at «det samiske var et tillegg til de andre faga».
Undervisning om samisk språk, kultur og historie foregikk i det alt vesentlige på samisk avdeling. Men det fantes unntak: «Det jeg kan huske er at ped. læreren (Jostein Hansen) var meget dyktig til å integrere samisk problematikk inn i fagstoffet og relatere dette til situasjoner som vi kunne kjenne oss igjen i og problematisere. Kanskje noe av grunnen til at jeg husker dette så godt, er at de ikke-samiske studentene la opp til formelle protester mot denne læreren. Dette førte faktisk til at vedkommende ble skiftet ut. Jeg husker det også like godt at alle de samiske studentene var uenige i dette og fremmet det overfor skolen. Denne handlingen var vel det nærmeste man kunne kalle for ‘rasisme’». En konsekvens av denne motstanden fra norske studenter ble etter hvert at de samiske studentene ble mer permanent organisert som en egen enhet utenfor klassen. Denne informanten er nøye med å understreke at det var unntak blant de norske studentene som «absolutt hadde forståelse for den flerkulturelle virkelighet samfunnet var omgitt av». En annen informant sier hun skrev om samiske temaer i pedagogikk, men dette ble avvist av lærerne som ikke-eksisterende. Og i samme gate ligger følgende svar: «Ellers pleide vi samiske studenter selv å spørre foreleserne om det samiske, og det opplevde jeg ofte at man ikke riktig likte. Vi ble vel sett på som plageånder ved å minne alle på at Finnmark egentlig var samisk først». Studentene prøvde å få inn det samiske perspektivet i de andre faga, men lyktes bare i forming. Det var også et «meget begrenset» perspektiv i norsk og historie.
Deltok de samiske studentene i studentpolitiske aktiviteter/organisasjoner? Halvparten av mine informanter var aktive: «Jobbet mest med samepolitiske saker slik som rett til utdanning på eget språk, egne fag- og studieplaner, flere lærere som kunne samisk og hadde kjennskap til det samiske». Mye av dette arbeidet foregikk i Samisk studentforbund. Det sentrale her var organisering og innhold i den samiske lærerutdanningen. En informant hadde et senere opphold ved Høgskolen i Finnmark, og var da representant for de samiske studentene i høgskolestyret: «Her fremmet vi en gang forslag om at det bør etableres en egen samisk høgskole. Da ble vi høylydt flirt av på styremøtet. Jeg husker det og jeg tok meg nær av det. --- Det var en lang politisk kamp å artikulere en start på de samiske samfunnstema, som gjorde det mulig å begynne på dialog og forståelse».
En informant fremhever ASS som en hjørnestein for studentene. Tore Bongo og Ellen Marit Gaup Dunfjell var her sentrale personer. De ansatte på samisk avdeling, som alle var samepolitiske aktivister, hadde bruk for de unge og engasjerte studentene. Svært mange av disse studentene havnet senere i lederposisjoner. De samiske studentene ble på mange måter det samiske samfunnets idealister, de staka ut veien for det samepolitiske arbeidet. På spørsmål om studentene opplevde diskriminering eller rasisme på grunn av sin samiske bakgrunn på Lærerutdanningen og i undervisningstimene, er erfaringene delte. En informant sier at hun ikke opplevde noe negativt fordi hun var same, og at hun fikk positive erfaringer fra kollokviegrupper med ikke-samer. En informant opplevde voldsom harde diskusjoner med klassen, og hadde store problemer med å få forståelse for det samiske perspektivet. Hun opplevde også direkte motstand fra lærere utenfor samisk avdeling, til og med verbale angrep. En annen informant uttaler følgende: «Ved et par anledninger opplevde jeg diskriminering ved Lærerutdanninga. En gang var på kantina av en student (fra kysten) fra en annen klasse som spurte hvorfor jeg snakket kystnorsk når jeg påsto at jeg var same (hun angrep min sjøsamiske identitet), og en annen gang av en foreleser som sa at samisk språk egentlig ikke kunne regnes som et offentlig språk fordi så få mennesker snakket det. Han visste ikke at for eksempel så snakket 95 % av befolkningen i Kautokeino samisk til daglig den gangen. Det nyttet ikke å argumentere mot ham heller, og resten av klassen lo av meg. Og det såret meg mest».
Studentene opplevde også stor usikkerhet fra lærerne utenfor samisk avdeling om det samiske samfunnet, også fornekting: «Ble nok av og til stoppet i diskusjonen om det samiske. Det skyldes trolig at lærer følte å miste kontroll over situasjonen, eller ikke hadde nok kompetanse.» Eksempel på negative erfaringer er også følgende: «Det var noen episoder der vi samiske studenter måtte minne ALH om at samisk var en del av vår lærerutdanning. Det var jo i timene at disse episodene fant sted, ofte mellom foreleserne og oss. Vi opplevde det som lite hyggelig at samisk og samiske emner (samiske elever) ble sett på som annenrangs i forhold til norsk og norske emner. Vi opplevde også det motsatte av noen forelesere, at de tok vårt parti og ble ‘frosset ut‘ av majoriteten, både studenter og forelesere. Det var lite populært å fronte det samiske; selv andre 68-ere kviet seg for det».
Historien om de samiske studentene ved Lærerutdanninga i Alta / Høgskolen i Alta er en dramatisk historie preget av kulturelle motsetninger, mangel på ressurser og forståelse for hva som krevdes for å få til en samisk lærerutdanning. Disse motsetningene går som en rød tråd gjennom hele skolens historie fra 1973 til etableringa av Sámi allaskuvla i 1989. Men det er også historien om en pionerinnsats av de ansatte på samisk avdeling.
Kilder:
Berg, Kari: Fremmed fugl? Historien om Høgskolen i Finnmark 1973 – 2006. Alta 2006.
Arkivet ved Høgskolen i Finnmark
Odd Mathis Hættas private arkiv.
Intervju av 6 tidligere studenter
Egne erfaringer 1974 – 2008