Artikkel i boka Samisk skolehistorie 6. Davvi Girji 2013.

Silje Karine Muotka:

– Se til å lære seg norsk ...

Om opprettelsen av det samiskspråklige undervisningstilbudet i Alta

Silje Muotka, 2008
(Foto: Kirsti Guvsám)

Silje Karine Muotka (f. 1973) har gått grunnskole i Vadsø, Nesseby og Skjåk, videregående i Vadsø og har studert jus, samisk kulturkunnskap og næringsutvikling ved universitetet i Tromsø, prosjektledelse ved Handelshøgskolen BI samt ledelsesfag ved Høgskolen i Bodø. Hun har tidligere arbeidet som inntaks- og formidlingsleder i Troms fylkeskommune og arbeider nå ved Høgskolen i Finnmark som daglig leder for senter for oppdragsvirksomhet.
Hun har vært aktiv i Norske Samers Riksforbund, blant annet som leder av ungdomsutvalget, Unjárgga sámenuoraid searvi, Romssa sámiid searvi og som NSR-leder 2006–08. Fra 2009 er hun sametingsrepresentant og leder oppvekst-, omsorgs- og utdanningskomiteen på Sametinget.

Hun skriver her om egne erfaringer med å få jobba fram en egen grunnskoleklasse med samisk som førstespråk i Alta.

– Jeg skulle ønske ...

Det var en dag på høsten i 2008 at jeg og Anne Britt Klemetsen Hætta sto utenfor Álttá siidda mánáidgárdi og snakket om våre barns skolestart kommende år. Vi kom inn på dette med samiskundervisningen og de utfordringene som kan eksistere i skolen når det gjelder organiseringen av samiskundervisningen og utfordringer med timeplantilpasningen. Vi snakket ikke minst om det at språkmiljøet er kraftig redusert når man er en elev med samisk som førstespråk i en norskspråklig klasse, og hvor utfordrende dette kan være.

– Jeg skulle ønske at vi hadde et undervisningstilbud på samisk her i Alta sa jeg, og viste til at det i henhold til opplæringsloven er slik at man kan fremme krav om slik undervisning hvis man har ti elever som ønsker slik undervisning. – Ja, hvorfor gjør vi ikke det da? spurte Anne Britt. Det var her det startet – og denne tanken skulle senere bli til virkelighet. Vi visste ikke da hvilket arbeid som lå fremfor oss, og godt var det. Hvem kunne tenke seg til at det i et land hvor norsk og samisk sies å være likestilte språk, fortsatt er slik at et skoletilbud hvor undervisningen foregår på samisk er så langt unna rekkevidde for de som har ønske om slik undervisning?

I opplæringsloven §6-2 står det:
Samisk opplæring i grunnskolen
I samiske distrikt har alle i grunnskolealder rett til opplæring i og på samisk.
Utanfor samiske distrikt har minst ti elevar i ein kommune som ønskjer opplæring i og på samisk, rett til slik opplæring så lenge det er minst seks elevar igjen i gruppa.

Rundt juletider 2008 tok Anne Britt og jeg initiativ ovenfor foreldrene i den samiske barnehagen for å informere om at det fantes muligheter for å få til et undervisningstilbud på samisk. Jeg forfattet et brev til foreldrene med svarfrist 15. desember 2008 for å svare på om de hadde interesse av en samiskklasse. Vi fikk da tilbakemelding for sju barn om at de hadde interesse av et undervisningstilbud på samisk.

Vi holdt så et foreldremøte den 20.01.2009 på Álttá siida hvor vi på forhånd gikk ut i avisene for å gi signal om at vi ønsket å kartlegge interessen for et slikt undervisningstilbud i kommunen.

Reportasje i Ávvir 23.01.2009: Anne Britt Klemetsen Hætta og Silje Muotka i spissen for foreldre som ønsker undervisning på samisk i alle fag for sine barn.

Usikre foreldre

I denne sammenheng ble det klart for oss at arbeidet med å kartlegge interessen for undervisning på samisk ikke er så enkelt på en større plass som Alta. Det var vanskelig å vite hvilke barn og foreldre utenom Álttá siidda mánáidgárdi som kunne ha interesse for et tilbud som dette, og det var også vanskelig å gi noen sikre signaler om hvordan dette undervisningstilbudet ville kunne arte seg. Mange foreldre hadde derfor mange spørsmål vi ikke kunne besvare. – Hvilken skole ville tilbudet gis fra? – Hvor mange elever ville tilbudet omfatte? – Fantes det lærere? Denne usikkerheten var nok en av grunnene til at det var vanskelig å få tilstrekkelig antall elever og foreldre med på å fremme kravet ovenfor kommunen.

Før møtet med foreldrene hadde vi også tatt kontakt med samisk foreldrenettverk, et relativt nystartet foreldreorganisert nettverk hvor Nina Hermansen var leder. De deltok på foreldremøtet vårt og de skulle vise seg som gode hjelpere i den offentlige debatten som etter hvert skulle reise seg omkring vårt ønske om undervisning på samisk for våre førstespråklige samiske barn.

Hele veien informerte vi Sametinget om vårt arbeid og ønske. På møtet med foreldrene deltok også Sametingets opplæringsavdeling. Sametinget uttrykte at man ikke kunne instruere skoleeier i forhold til hvordan de tilrettela og ga undervisning i og på samisk, men at Sametinget kunne veilede kommunen i slike spørsmål.

Selv om vi ennå ikke hadde nok skriftlige tilbakemeldinger på at det var ti elever som ønsket tilbud om undervisning på samisk i Alta, valgte vi likevel å sende vår søknad til Alta kommune den 21.01.2009 på vegne av åtte elever. Vi visste at kommunen kunne beslutte å gi undervisningstilbudet selv om det ikke var ti elever som hadde bedt om tilbudet foreløpig. Vi hadde innerst inne et håp om at skoleeier kanskje kunne bistå oss med å kartlegge interessen for et slikt skoletilbud. Det ville kanskje virke positivt om kommunen ga uttrykk for en vilje til å starte opp tilbudet for mange foreldre. Vi visste da lite om den diskusjonen som nå skulle oppstå om dette skoletilbudet i offentligheten.

Anne Britt og jeg ba også om å få møte politisk ledelse i kommunen, noe vi fikk tidlig i februar 2009. På møtet deltok både administrativt og politisk nivå i kommunen. Vi ble gjort oppmerksom på at det ville reise seg en rekke utfordringer ved å få en egen samisk skolekrets. Blant annet var det trangt om plassen på skolene i sentral-Alta. Videre ble det snakket en del om en eventuell utvikling mot en egen sameskole i Alta og kostnader knyttet til dette.

Negative politikere

Etter hvert meldte det seg ti elever til tilbudet, men en av de som hadde meldt seg med interesse for tilbudet var ikke bostedsregistrert i Alta foreløpig. Det var snakk om en familie som ønsket å flytte til Alta før skolestart. Kommunens administrasjon hadde utredet saken grundig, og la saken frem for behandling i hovedutvalget for barn og unge med anbefaling om å vedta å etablere samisk skolekrets. Den 16.03.2009 fikk vi informasjon om at Hovedutvalget for barn og unge hadde behandlet vårt ønske om undervisning på samisk. I e-posten fra administrasjonen i Alta kommune stod det: «Hovedutvalget valgte å avslå søknaden med begrunnelse at der bare var 9 navn på elever som bodde i Alta. Hovedutvalget hadde fått seg forelagt 10 navn, men et av barna er i hht søknad bostedsregistrert i en annen kommune. Med henvisning til lovens bokstav avslo derved Hovedutvalget søknaden fordi bare 9 barn bosatt i Alta hadde søkt. Hovedutvalget meddelte muntlig at de selvsagt var åpen for ny søknad når tallet var 10.»

Den 17.03.09 sendte vi som initativtakere en pressemelding hvor vi blant annet skrev:
Når dette ene barnet melder sin flytting til Alta nærmere sommeren vil vi foreldre fortsatt opprettholde vårt krav om opplæring i og på samisk som opplæringsloven gir oss rett til. – Da forutsetter vi at kommunen rett og slett må gi tilbud om opplæring i og på samisk fordi hovedutvalget ikke kan ha fullmakt til å politisk vedta å bryte opplæringsloven.

Etter dette skrev samisk foreldrenettverk ved Eva Josefsen til Fylkesmannen i Finnmark den 18.03.2009 for å undersøke om elevens bostedskommune ved dette tidspunktet kunne benyttes som en begrunnelse for å avvise kravet i denne saken. Fylkesmannen svarte pr. e-post den 20.03.2009: "Lovkravet inntrer når det er minst ti elever i kommunen som ber om opplæring i og på samisk. Kravet kan framlegges når tid som helst på året, men pga av planlegging etc fra kommunens side vil nødvendigvis oppstart ikke kunne forlanges umiddelbart. En viss planleggingstid må påregnes. Hovedspørsmålet du stiller, er om minst 10 elever må være bosatt i kommunen før man viser til lovkravet. Svaret her vil være ja. Kommunen som skoleeier, kan avvise kravet dersom det er færre enn 10 elever. En planlagt flytting til Alta kan «gå i vasken», og kommunen må forholde seg til realitetene.

Det som vil være klokt i dette tilfellet, er å gå i dialog med kommunen for å forberede den på at det vil komme en elev til i mai som ønsker opplæring i og på samisk. En viss form for planlegging kan starte opp."

Splitt og hersk

Nå brøt også diskusjonene om tilbudet for fullt løs i lokalavisene og lokale medier. Blant annet uttalte leder for Hovedutvalget for barn og unge i Alta, Otto Erik Aas (SV), at en etablering av en klasse som fikk undervisning på samisk, ville kunne føre til at tilbudet til de da rundt 400 andre elevene som fikk undervisning i samisk som fag måtte skje fra et redusert antall skoler. Kort sagt så ville kommunen da omorganisere dagens samiskundervisning til et færre antall skoler, slik at elever som fikk samiskundervisning måtte få denne fra en annen skole enn de gikk på. Også i lederen i lokalavisa Altaposten ble det pekt på at en slik sentralisering av utdanningstilbudet ville være negativt.

Dette var en klassisk splitt og hersk-manøver, for det var tungt å bære trusselen om at vårt ønske om undervisning på samisk skulle kunne redusere tilretteleggingen av undervisningen for alle andre elever som hadde samisk i Alta. Det er viktig å fremheve at samisk foreldrenettverks støtte var sterk til tross for denne trusselen. En konsentrasjon av samiskundervisningen i Alta kunne direkte ramme mange av barna til foreldrene i det samiske foreldrenettverket ved at tilbudet om samisk språk da ville bli flyttet fra nærskolen som deres barn gikk på.

Sametinget gjennomførte flere møter med kommunen om saken, blant annet den 27.03.2009, hvor temaet var tilbudet om opplæring på samisk. Kommunen gav i dette møtet uttrykk for at de forberedte seg på å opprette klassen, men at tilbudet likevel var avhengig av gyldig flyttemelding for den tiende eleven. Videre kom det frem at en del av utredningen om tilbudet som var behandlet i hovedutvalget baserte seg på bruttotall. På møtet ble også andre saker behandlet, som for eksempel det samiske barnehagetilbudet i Alta.

Den 30.03.2009 behandlet kommunestyret i Alta saken. Høyre og Venstre fremmet følgende fellesforslag:
1. Alta kommune imøtekommer søknad om å etablere et undervisningstilbud for elever som undervises i og på samisk fra skoleåret 09/10 forutsatt at lovens betingelse om 10 elever er tilstede.
2. Alta kommune igangsetter umiddelbart et arbeid med å planlegge innholdet i dette tilbudet (lokalisering, økonomi, finansiering, rekruttering av fagkompetanse etc.) (jfr. pkt 2.5 i administrasjonens forslag)
Forslaget falt med 12 mot 20 stemmer for formannskapets innstilling 18.03.09.

Kommunestyrets vedtak lød som følger: "Alta kommunestyre avslår søknad om å etablere et undervisningstilbud for elever som undervises i og på samisk for skoleåret 2009/10. Lovens vilkår om minimum 10 søkere er ikke tilstede."

«Se til å lære seg norsk»

Jeg syntes det var ubehagelig å følge debatten i Alta kommunestyre. I debatten ble det blant annet ytret fra enkeltrepresentanter i kommunestyret at det beste for samiske barn var å «se til å lære seg norsk». Selv om jeg lyttet til kommunestyrets forhandlinger via radio føltes det veldig personlig. Uttalelsen vitner etter mitt syn om et fullstendig fordreid syn på hvordan situasjonen for samisk språk egentlig er.

Situasjonen for mange, også i min familie, er at vi har god kompetanse i norsk språk, men det samiske språket er under press og vi arbeider hardt for å revitalisere språket etter flere generasjoner med språkskifte. Arbeidet har allerede foregått i mange år, og vi har mange tøffe erfaringer med hvor mye innsats det krever å revitalisere et minoritetsspråk som samisk i en familie. Vedtaket fra kommunestyret var oppsiktsvekkende. Plutselig ble det usikkerhet omkring hvorvidt kommunen ville iverksette tilbudet når den tiende eleven meldte flytting.

I mediene fortsatte debattene, godt hjulpet av foreldre, politikere og andre som hadde en mening om saken. Både AP på Sametinget og Norske Samers Riksforbund deltok i det offentlige ordskiftet. Det var et bredt engasjement omkring saken. Den 15.04.2009 hadde Álttá sámiid searvi årsmøte hvor det ble vedtatt en uttalelse som oppfordret kommunen til å gi et undervisningstilbud på samisk fra skoleåret 2009/10. Leder for Álttá sámiid searvi, Biret Inger Hætta, sendte uttalelsen til lokale medier og fikk oppslag om dette. Den 16.04.2009 hadde også samisk foreldrenettverk årsmøte, og vedtok der en uttalelse til støtte for å etablere en samisk klasse.

Sametinget ved daværende sametingsråd Jørn Are Gaski sa til NRK Sápmi den 07.05.2009: – Jeg har ikke ønsket å bidra til å heve temperaturen i debatten om hvordan Alta kommune organiserer det samisk språktilbudet. I saken fremkommer det videre at Gaski fortalte at han hadde gjort det helt klart for Alta kommune at de i følge opplæringsloven har plikt til å etablere en samisk klasse straks ti elever krever dette.

Usikkert helt til skolestart

Den 11.05.2009 ble saken behandlet om igjen i hovedutvalget for barn og unge med påfølgende behandling i formannskapet den 15.05.2009 og deretter om igjen i kommunestyret den 25.05.2009 hvor det endelig ble gitt positive signaler om etableringen av skoletilbudet. Det var fortsatt usikkert, fordi vi fortsatt hadde en elev som det ikke var meldt flytting for formelt, noe vi alle var klare over. Kommunen lyste ut stillingen som kontaktlærer for samiskklassen. Det ble klart at tilbudet kunne gis fra Komsa skole i en oppstartsfase, og at man som ledd i dette skulle følge samisk læreplan. Man inngikk avtale med Folkets hus om å leie kjellerlokalene der til klassen første året. Det var der samisk barnehage også hadde hatt tilhold de første årene før Áltta siida ble etablert i 2005.

Hjemme var det likevel vanskelig å forklare min førsteklassing om hvordan det ble med hennes skolegang kommende skoleår. Vi besøkte derfor nærskolen vår i Alta og skrev oss inn der, men samtidig snakket vi om at kanskje skulle hun begynne i samisk klasse. En uke før skolestart visste vi fortsatt ikke om det ble noe av undervisningstilbudet på samisk.

Jeg hadde omtrent gitt opp, og det var derfor en utrolig nyhet da kommunens planutvalg den 12.08.2009 til slutt tok den siste generalavgjørelsen om å opprette klassen selv om det fortsatt var usikkerhet omkring antallet elever. Kommunestyrets vedtak av 25.05.2009 omfattet nemlig ikke noe absolutt krav om at lovens vilkår om ti elever skulle oppfylles, men det var nok en forutsetning som fortsatt levde i mange politikeres bevissthet. Lokalavisa Altaposten gav oss i dette tidsrommet også støtte i form av en lederartikkel for å opprette klassen, noe jeg tror hadde mye å si i en avgjørende fase i saken. Lokalpolitikere er normalt opptatt av det lokale medier måtte mene.

Første skoledag – en lykkelig slutt

Første skoledag ble en ekstra rørende opplevelse. Det hadde jo ikke vært noen selvsagt ting å få klassen på plass, og det var veldig spesielt å se de tolv elevene som glade og forventningsfulle begynte sin skolegang i den første samiskklassen i Alta. Jeg visste med meg selv at hvis min datter om ti – femten år skulle spørre meg om hvorfor hun hadde mistet språket, så kunne jeg vise henne gjennom avisartikler og oppslag at jeg hadde kjempet for hennes muligheter til å få sin undervisning på samisk. Mine egne fortvilte spørsmål om min egen samiske språksituasjon fra den tiden da jeg selv var femten runget sterkt i min bevissthet.

Fra samiskklassen i Alta
(Foto: Silje Muotka)

Med denne klassen var de fem årene siden min datter ble født verdt alt det møysommelige arbeidet vi to hadde lagt ned for å ta tilbake språket vårt. Denne første skoledagen hennes fylte meg med stor glede. Som en kontrast fløy også den skrekkslagne følelsen gjennom meg av å fylle ut søknad om barnehageplass for henne i den samiske barnehagen selv om hjemmespråket vårt kun omfattet min svake samisk. Med etablering av denne klassen ville de viktige årene hvor jeg og min datter hadde lært sammen, lest sammen og snakket gullspråket sammen ikke bli borte etter tre år i den ordinære skolen. Nå var hun ikke prisgitt den norske skolen hvor samiskspråklige barn så ofte effektivt blir forvandlet fra flerspråklige til enspråklige norsktalende barn. Nå ville hun få undervisning på samisk og bedre muligheter til å fortsatt være funksjonelt tospråklig.

Oppvekstsjef Per Hindenes sa det på en god måte i forbindelse med at klassen ble offisielt åpnet: Jeg er glad for å kunne ønske dere velkommen til skolen. Mitt mål er at dere skal kunne gå trygt ut i samfunnet med god og nødvendig kunnskap når dere er ferdige med årene i grunnskolen. Så sa oppvekstsjefen det som ingen politikere i valgkamp turte å nevne: Vi kunne nok kanskje alle ønske at klassen kom i stand på en litt annen måte, men nå er den endelig her.

Flere artikler fra Samisk skolehistorie 6