Det finnes ingen generell internasjonalt akseptert definisjon av urfolk. Typiske kjennetegn for urfolk er at de ikke er det dominerende folket i det større samfunnet de er en del av, selv om de er den av folkegruppene som bebodde området først. De har også som regel en egenartet kultur basert på naturressursene, og de har en kultur som sosialt, kulturelt og/eller språklig skiller seg fra den dominerende befolkningen. Urfolk utgjør ofte også en minoritet i landet, men dette gjelder ikke alltid. I flere stater i Latin-Amerika utgjør urfolket et betydelig flertall av befolkningen.
ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater, som Norge ratifiserte i 1990, definerer urfolk på følgende måte i artikkel 1 nr. 1 b.
”Folk i selvstendige stater som er ansett som opprinnelige fordi de nedstammer fra de folk som bebodde landet eller en geografisk region som landet hører til da erobring eller kolonisering fant sted eller da de nåværende statsgrenser ble fastlagt, og som - uansett deres rettslige stilling - har beholdt alle eller noen av sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner.”
I Norge er det klart at samene fyller vilkårene i denne definisjonen. I Høyesteretts dom i Selbusaken av 21.6.2001 uttales det at ILO-konvensjon nr. 169, art. 1 nr. 1 b, utvilsomt gir samene status som urfolk i Norge, også i det sørsamiske området.
En misforståelse som av og til dukker opp i debatten om samenes rettigheter til grunn og naturressurser i Norge er at betegnelsen ”urfolk” i folkerettslig forstand betyr at vedkommende folk må ha vært de første menneskene på stedet, og at dette arkeologiske eller kulturhistoriske spørsmål er avgjørende for hvem som i dag har rett til hva. Dette er ikke riktig. I henhold til ILO-konvensjon nr. 169 er det sentrale om noen nåværende gruppe har en tilknytning til et bestemt område fra før de nåværende statsgrenser ble etablert i det aktuelle området. Det rettslig relevante er derfor hva som har skjedd fra i dag og tilbake til 1600/1700-tallet, og ikke om det er noen forbindelse mellom steinalderfolket for 10 000 år siden og dagens folkegrupper.
Også i norsk tingsrett er det forholdene de siste hundre årene som er av betydning for hvilke rettigheter som foreligger. Tingsrettslige prinsipper kan ha like stor betydning for samenes rettigheter til land og naturressurser som folkerettslige regler. I de to sentrale høyesterettsdommene om samiske rettigheter fra 2001 – Selbusaken og Svartskogensaken – som gjaldt henholdsvis spørsmålet om beiterettigheter for rein og rettigheter til et utmarksområde i Manndalen i Kåfjord, var det alders tids bruk som var det rettslige grunnlaget det ble bygget på.
Et fellestrekk i mange urfolks historie er at deres kultur tidligere har vært forsøkt undertrykt fra sentrale myndigheters side, og at urfolkene har vært utsatt for langvarig assimilasjonspolitikk. Dette har også vært situasjonen overfor samene i Norge. På 1800-tallet ble samene gjerne definert som et fremmed folkeslag - ofte karakterisert som usiviliserte, ville nomader, og rasistiske holdninger og forestillinger om rasehierarki var med på å prege den politikken som ble ført av offentlige myndigheter.
Selv om politikken preget av diskriminering og assimilering er avsluttet, så kan ettervirkningene i form av nedvurderende holdninger og manglende anerkjennelse av språk og kultur sitte i lenge. Dette gjør at det kan være nødvendig med aktive handlinger for å reparere noen av de skadene som kultur og språk er påført, og å legge grunnlaget for en revitalisering. I mange tilfeller vil ikke en formell likebehandling være tilstrekkelig for at personer fra minoriteter skal oppnå de samme rettighetene, og de samme premissene og vilkårene som majoriteten eller den dominerende gruppen i en stat. Skal reell likeverdighet oppnås må positive særtiltak iverksettes. Dette vil for eksempel kunne dreie seg om særskilt språkopplæring eller kulturelle tiltak.
I løpet av de siste tiårene har urfolks rettigheter i økende grad blitt satt på dagsorden både internasjonalt og i Norge, og det har kommet en rekke lovbestemmelser og internasjonale konvensjoner av betydning for samenes rettigheter.
Den prinsipielle likeverdigheten mellom nordmenn og samer er nå slått fast i Grunnlovens § 110 a hvor det står at: ”Det paaligger Statens Myndigheter at lægge Forholdene til Rette for at den samiske Folkegruppe kan sikre og udvikle sit Sprog, sin Kultur og sit Samfundsliv.” Lovbestemmelser som skal sikre samisk språk, kultur og samfunnsliv finnes også blant annet i sameloven, menneskerettsloven, opplæringsloven og reindriftsloven.
Av konvensjonsbestemmelser som Norge er forpliktet av, er den tidligere nevnte ILO-konvensjon nr. 169 sentral, og den eneste konvensjonen som kun omhandler urfolks rettigheter. Samene er imidlertid også en etnisk, kulturell og språklig minoritet, og konvensjoner som omhandler minoriteters rettigheter vil derfor også kunne ha betydning for samene. De viktigste konvensjonene som gjelder minoriteter er FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27, Europarådets pakt for regions- eller minoritetsspråk og Europarådets rammekonvensjon om vern av nasjonale minoriteter.
Det som skiller urfolk fra de nasjonale minoritetene og urfolkskonvensjonen fra de øvrige konvensjonene som beskytter minoritetene er i hovedsak urfolks tilknytning til deres tradisjonelle landområder. Det er vesentlig for at samene skal kunne bevare sin kultur at de får muligheten til å bevare tilknytningen til landområdene.
Hensikten med disse rettighetsbestemmelsene er å sikre at det som er unikt for den samiske folkegruppen, slik som språk og kultur, skal kunne sikres og utvikles videre på samenes egne premisser. Det er en klar målsetting at Norge skal oppfylle alle sine nasjonale og internasjonale rettslige forpliktelser i forhold til den samiske befolkningen. Disse forpliktelsene utgjør derfor det viktigste grunnlaget for regjeringens samepolitikk.
Artikkelen er hentet fra hjemmesiden til Fornyings-, Administrasjons- og kirkedepartementet