Dette spørsmålet ble stilt 1.8.2010 og ble besvart 2.8.2010.

Spørsmål:

Heisann! Dette blir sikkert en forferdelig lang og vanskelig spørsmåltekst, men jeg får vel bare hoppe i det.

(Først litt praktiske opplysninger først (slik at jeg kan få best mulig svar!): Jeg er en jente på 16, som bor hos min far. Faren og moren min er skilt, og jeg har tilsammen 6 søsken. Søsteren min på 18 er litt på begge plassene, sånn ca annen hver uke, mens 3 av halvsøskene mine hos moren min, og 2 av halvsøskene mine annen hver uke hos far (veksler på å bo hos eks stemoren min)).

Det har seg sånn, at jeg har lenge vurdert å kontakte barnevernet... Jeg får rett og slett ikke omsorg, føler meg ikke... elsket? Jeg aner ikke hvordan jeg skal si det, men faren min bryr seg rett og slett ikke om meg. Han snakker aldri med meg om det ikke er nødvendig, ignorerer meg og kjefter. Han sier at jeg ikke ORKER å hjelpe til hjemme, men uansett hvor mye og hardt jeg prøver så er det aldri godt nok, eller så gjør jeg det på en feil måte slik at han bare blir sint og sender meg bort.

Så jeg har rett og slett gitt opp. Noen dager tenker jeg til meg selv; "nå skal jeg ordne opp hele forholdet mellom meg og far og hjelpe til så mye jeg kan, snakke sammen med han, lage middag og gjøre han glad!". Fungerer det? Nei. Jeg vet at alle foreldre er glad i barna sine på en eller annen måte. Jeg har det bare svært med å tro at det finnes noe... noe annet enn sinne i den mannen. I det siste har jeg blitt ganske redd for at det er noe galt med han mentalt. At han knekker sammen innvendig etter skillsmissen med eks stemoren min, og ikke klarer å leve som singel lengre. Ikke vet jeg, jeg vet bare at han er helt... annderledes nå.

Så over til min mor. Det har alltid vært noe mellom meg og min mor. Hun og jeg er egentlig ganske like, så jeg vet ikke hvorfor jeg ... ikke liker henne. Først av alt, hun røyker. Jeg simpelt talt hater det, bare tanken får meg til å grøsse. Tenk deg å bo under samme tak som en storrøyker når minstemann er bare et år gammel? Så uansett hvor mye faren min ignorer meg, nekter jeg å flytte tilbake til min mor.

En annen ting som er helt jævlig i huset til min mor, er stefaren min. Jeg er rett og slett livredd for han. Han har et høøøøyt temperament, og klikker stort sett hele tiden. Han har sine måter som ting skal gjøres, og hvis det er noe feil i systemet hans går det helt rundt for han. Han skriker, slår og ødelegger ting. Fire spisebordstoler er ødelagt. FIRE! knust i biter! Vaskemaskinen er ødelagt etter at han slo til den. En MURVEGG som er på kjøkkenet er det hull i, og dekket til av speiler. Han skal ha skallet til mor når hun klaget over noe han gjorde. Det er bare noen av tingene han har ødelagt, men verste er de tre halvsøskene mine. Han ene har adhd, og han andre er autist. Så når begge to, både autisten og stefaren min krangler sammen er jeg redd stefaren min kan bli voldelig mot... ja alle? Slik har han vært så lenge jeg kan huske. Men så er det jo en god side med han da, han er morsom når han ikke er sint. Men det er den eneste positive med han, klarer ikke skrape frem mer. Så nå forstår du kanskje hvorfor jeg holder meg unna det huset?

Så er det meg. Jeg tror jeg lider av depresjoner, eller noe sånt, etter at eksen min gjorde det slutt etter tre fantastiske måndeder der han .. ja. forholdet var veldig tett for å si det sånn, og å oppleve at alt det gode bare forsvant så fort plutselig en dag, var vondt. At en som ikke lengre holdt rundt meg om natta, ingen som støttet meg lengre, ingen som elsket meg lengre...

Så mistet jeg bestevenninnen min også, nå nylig. Finnes egentlig ikke ord for hvor fælt det var. At hun plutselig ikke var der til å snakke sammen når jeg virkelig trengte det. For jeg har ingen jeg kan snakke sammen med så tett som bestevenninnen min.

Nå prøver jeg bare å se fram til å begynne på vidergående der jeg får møte nye mennesker og få prøve ut nye ting. Jeg vil ikke tenke på det som skjer hjemme lengre! Men jeg kan ikke slutte å tenke på det, for jeg har mine misstanker om at faren min snart hiver meg ut fra huset.

Så nå sitter jeg her. Tankene tar overhånd og jeg aner virkelig ikke hva som kommer til å skje videre. Jeg tenker at barnevernet har laaaangt flere barn som fortjener mer hjelp enn meg. Barn som har foreldre som slår dem, er alkoholikere er liknende. Det er bare at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lengre. Jeg kan jo ikke akkurat legge meg ned for å dø heller, det er bare.. føler meg så alene her, nå som jeg ikke har flere igjen.

Innsendt av jente 16 år

Svar:

Hei

Uansett om det kanskje kan være tilfelle at noen barn og unge har større behov for hjelp av barnevernet eller andre instanser så leser jeg her at du også har behov for noen som kan hjelpe deg slik at du får en tryggere hverdag hjemme hos både din mor/stefar og hos din far. For det skal ikke være slik du her forteller at du opplever at din far ikke bryr seg om deg og er sint hele tiden eller at du må gå rundt å være redd for din stefar og hans temperament når du er hjemme hos din mor.

Jeg skal ikke her si hvor du skal bor eller hva som er best for deg, men jeg vet ut fra det du forteller her om deg selv og din hjemmesituasjon at du har behov for hjelp. Siden du er over 16 år så er du nok utenfor barnevernets virkeområde men det betyr ikke at du ikke kan ringe barnevernet og be om råd. Telefonnummeret til barnevernet i kommunen der du bor finner du i telefonkatalogen under kommunale tjenester. Eller ved å ringe til sentralbordet på rådhuset/kommunehuset og si at du må snakke med barnevernet. Barnevernets hovedoppgave er å gi barn, unge og familier hjelp og støtte i vanskelige situasjoner. Det er barnevernet i kommunen som først starter en undersøkelse dersom et barn eller en familie treng hjelp og støtte. Barnevernet skal alltid legge vekt på å finne årsakene til vanskene og drøfte årsakene med foreldrene og barnet. Barnevernet gir den hjelpa som er til det beste for barnet - deg.

Jeg anbefaler deg også til å snakke med fastlegen din. Fortell legen det du forteller her til oss i klara-klok. Fastlegen vil ta deg på alvor og sørge for at du får hjelp til å bedre hjemmesituasjonen din slik at du igjen kan føle deg trygg. Legen kan henvise deg til psykolog og/eller sørge for at du får en å snakke med ved psykiatritjenesten i kommunen der du bor. Hvem som er fastlegen din får du vite på telefonnr. 81059500 eller ved å gå inn på denne linken Helfo.no. Legen hjelper deg å finne ut hvem som kan hjelpe deg videre. Du kan også selv ta kontakt med helsesøster på skolen der du går.

Jeg anbefaler deg også, selv om du ikke liker at din mor røyker, til å snakke med henne om hvordan du har det og hva du sliter med og er redd for. Jeg er sikker på at din mor vil hjelpe deg slik at du får det bedre og tryggere. Du skriver her at det nettopp har blitt slutt med kjæresten din og at du nettopp har mistet bestevenninnen din. Jeg tenker at det er viktig å si til deg at sorg, enten det gjelder kjærlighetssorg eller sorg ved død/bortgang, er noe som kommer til å gå over med tiden. Men jeg leser her at du føler deg alene i dag og at disse to som ikke lengre er i ditt liv var de du pleide å snakke med når du trengte det. Det jeg anbefaler deg er derfor at du snakker meg legen din slik at du kan bli henvist til noen som kan være der for deg og som du i dag kan snakke med om det du sliter med.

Uansett hvor håpløst og fastlåst situasjonen ser ut, så er det mulig å endre ting til det bedre. Dette er jeg helt sikker på. Mens du venter på annen hjelp kan du ringe Røde kors-telefonen for barn og unges på tlf.nr. 800 33 321. Der kan du være anonym og snakke med en voksen person om alle slags problemer. Åpningstiden er mandag-fredag kl. 14-20. Det beste man kan gjøre for seg selv når man har mange bekymringer og sliter med mange vonde tanker og følelser er å snakke med noen om disse slik at ikke alle bekymringene får vokse seg større. For de har en tendens til det når man blir sittende alene med alle disse. Jeg anbefaler deg også sjekke ut siden www.unghelse.no, der kan du mange tips om hvor du kan henvende deg for å få hjelp.

Jeg tror at du kommer til å føle det som en lettelse når du får riktig hjelp og støtte i forhold til problemene dine. Hvis du synes det er vanskelig å fortelle dette til noen, så kan du begynne med og vise dem det du har skrevet her. Jeg synes du er flink til å beskrive problemene dine skriftlig og dette er et godt utgangspunkt for å sette seg inn i situasjonen for de som skal hjelpe deg. Det er veldig bra at du skriver inn hit. Dette er første skritt på veien til å skaffe deg hjelp sånn at du kan få det bedre. Hopp i det og skaff deg hjelp. Husk det føles alltid verst å grue seg til ting, det kommer ikke til å bli så ille som du frykter. Du kommer til å få det bedre etter hvert når du får riktig hjelp i forhold til det du sliter med. Lykke til!

Med vennlig hilsen psykologen

< Tilbake