Dette spørsmålet ble stilt 18.6.2010 og ble besvart 24.6.2010.

Spørsmål:

Hei jeg er en gutt på 19 år. jeg har aldri likt skole noe særlig, faren min døde da jeg var ung og det tror jeg fikk meg til å bli forandret på en måte, jeg vet ikke helt hvordan. når jeg gikk i tiende klasse inså jeg at jeg hele livet hadde tror jeg skulle dø eller komme i fengsel i rundt 15-17års alderen. Det lå på en måte i underbevistheten min, og jeg ble skremt av tanken på at jeg hadde tenkt at live mitt skulle ende snart mens jeg gikk på barne/ungdoms skolen. Jeg tror det er en ting jeg sa til meg selv da faren min døde. Når jeg var ferdig med ungdomsskolen viste jeg ikke i det heletatt hva jeg ville bli. jeg hadde engentlig aldri tenkt på at jeg skulle noen gang jobbe.. det er vanskerlig å forklare men på en eller annen måte mens jeg satt å tenkte på å bli skuespiller eller rørlegger, så inni meg tenkte jeg aldri at det kom til å skje. jeg droppa ut av videregåendeskole, det var kjederlig, jeg likte det ikke noe serlig, men det var ikke serlig vanskerlig.. jeg er en lat fyr, jeg gidder nesten aldri å gjøre noe mer en det som trengs når det kommer til skole, og alike vell klarte jeg å få bra karakterer før jeg droppa ut.. nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre, jeg må skaffe meg jobb eller utdannelse. det inser jeg. Jeg er ikke en deppa fyr, jeg føler meg glad, men jeg sitter fast i mellom det å slappe av og leve livet, og å ta tak i livet å begynne å gjøre noe voksent. jeg er sikker på at jeg hadde klart å gjøre nesten hva som helst, men skoledagene er så vanskerlig å komme igjennom, steget i mellom nå og dit er så hardt får meg føles det som, Er jeg bare lat og jeg må bokse meg selv i hue for å være sånn en idiot som droppa ut, eller er det noe dypere i meg som drar meg ned? burde jeg snakke med en psykolog får å løse dype ting, eller med en proffesionel utskjeller som kan piske meg igang ?
tokk med så mye jeg kom på akkuratt nå, jeg er med venna mine mye også da, er ikke A-sosial.
Morra mi sier altid at jeg må begynne med ting, men jeg drøyer det ut veldig mye.

Håper du kan komme met ett eller annet svar på dette, jeg klarer ikke grave i det så mye, trenger litt hjelp fra en som er utenifra.

D

Innsendt av gutt 18 år

Svar:

Hei.
Det er et interessant dilemma du presenterer. Jeg har ikke noe ja eller nei svar til deg, men kanskje kan du ha nytte av litt refleksjoner rundt tema.

Du har opplevd et stort tap i ung alder. Du deler noen tanker og følelser som har preget deg i oppveksten og som du tror har en sammenheng med tapet av pappa. Det at du tenker på en slik måte er et godt utgangspunkt. Det er fint å se sammenhenger og tenke helhetlig og det er helt normalt å ha tanker om døden og forvirring om framtiden. Det kommer ikke så godt fram om du delte dette med noen eller om du har holdt mye for deg selv? Du har svært mange positive egenskaper som gjør at jeg tror du kan ta gode valg for deg selv. Du trives sammen med andre og har venner. Du kjedet deg på skolen, men har interessen og nysgjerrigheten på framtiden i deg. Du har også en tro på at du har de ferdighetene du trenger og det er både sant og veldig bra innstilling.

Og så trekker du fram dette med å være lat. Jeg synes ikke du høres ut som en lat person. Og jeg tror ikke at du trenger slag eller at noen skal kjefte på deg til å gjøre noe. Det er du som må finne din motivasjon til å benytte dine ferdigheter og mulighet. Dette er det mulig å få hjelp til. Når du har droppet ut av videregående skole, så har du rettigheter. Skolen og NAV kan bistå deg med å ivareta dine opplæringsbehov uansett om du velger skole eller jobb. Dette er et satsningsområde fordi det er kunnskap om hvor viktig det er å gjennomføre videregående skole. Det å snakke med noen som kjenner til mulighetene kan være til inspirasjon og få deg til å yte mer enn du gjorde sist du var på skolebenken. Det er mulig å være på skolen uten å kjede seg. Når skoledagene blir vanskelig, så er det nettopp det som blir viktig å se nærmerer på.

Du lurer på dette med psykolog, men føler deg ikke deprimert eller tenker at du har andre lidelser, men at det er motivasjonen som uteblir fordi du føler en tvil og ambivalens til hva du ønsker. Da kan det være god hjelp å snakke mer om hva du kjenner på av fordeler og bakdeler ved ulike valg. En ambivalens kan brukes som motivasjon. Du er ikke lat, men har et ønske i deg som du trenger litt tid og hjelp til å finne ut hva som blir første steg videre.

Ta imot hjelp fra noen voksne som du stoler på og bruk de instansene som kan gi deg den informasjonen du trenger. Og husk det er alltid mulig å ombestemme seg, men veldig godt for selvfølelsen å fullføre noe man har påbegynt. Motivasjon er noe som varierer, så når du føler at skoledagene blir for kjedelig, så gjelder det å utfordre deg selv.

Jeg anbefaler deg å se på www.vilbli.no og www.jobbfeber.no De er inspirerende og kan hjelpe deg med å finne ut hva du ønsker. www.nav.no gir informasjon om rettigheter og hvordan få kontakt hvis du ikke vet hvordan du skal begynne for å komme igang med skolegang igjen.

Lykke til.
Vennlig hilsen Klinisk konsulent.

< Tilbake