Da Jupmele hadde skapt myggen, stappet han hele svermen ned i en sekk. Sekken ga han til en samekone for at hun skulle passe på den. Men myggen i sekken summet og spant, og aldri var det stille. 

 

- Bare noen få, sa hun, - så her kan bli litt fred. 

 

Hun løste på snora. Da føk de ut, hver eneste en. De svermet til alle kanter. De beit og stakk både folk og fe. Kona kunne springe så mye hun orket for å prøve å fange dem inn igjen og få puttet dem i sekken, men det nyttet ingen ting. Myggene var fri og ble fri. Det var ikke mer å gjøre med det. 

 

Men Jupmele visste hva han gjorde. Han kjente nok denne kona. Da han satte henne til å passe sekken, visste han nok at hun snart ville bli trøtt av å høre på sangen, slik at myggen fikk komme ut i verden.