nymo_s.html.xml

Vaikko mii leat sámit de mii leat gelbbolasat	Sámegillii
Artihkal girjjis Sámi skuvlahistorjá 1.	Artikkel i boka Samisk skolehistorie 1.
Davvi Girji 2005.	Davvi Girji 2005.
Randi Nymo:	Randi Nymo:
Vaikko mii leat sámit de mii leat gelbbolasat	" Sjøl om vi e sama, så duge vi "
Randi Nymo lea ollu jagiid searvan sámi servviide.	Randi Nymo har i mange år vært aktiv i samisk organisasjonsarbeid.
Dá son lea áirrasin NSR:a riikkačoahkkimis Čáhcesullos 1988:s.	Her er ho som delegat på landsmøte i NSR., Vadsø 1988.
(Govva: Svein Lund)	(Foto: Svein Lund)
Randi Nymo riegádii 1949 márkogillái Rámavuollái, Skániid gildii.	Randi Nymo er født i 1949 og oppvokst i markebygda Reinås (Rámavuolli) i Skånland.
Vuođđoskovllá váccii Vuomin (Kjønna) ja Reisránddan (Breistrand), ja framhaldskovllá ieš Skániid buvdagilin, ja gearggahii Dieldda (Tjeldsund) realskovllá ja nai Hársta gymnása.	Ho har gått folkeskole på Kjønna og Breistrand i Skånland, Skånland framhaldskole, Tjeldsund realskole og Harstad gymnas.
Sus lea virggálaš skibadivssároahppa [buohccidivššaroahppu] mas šierradeaddu gokčá heahtegeahču ja psykiatralaš divššu.	Ho er utdanna sjukepleier med spesialutdanning i intensiv og psykiatrisk sjukepleie.
Jagi 2003 son biđii skibadikšudandieđu oaivvelfágan Romssa Universitehttii, bargogihppagiin " Har løst å kle på sæ kofte, men tør ikkje og vil ikkje. "	I 2003 tok ho hovedfag i sjukepleievitenskap ved Universitetet i Tromsø, og denne artikkelen er skrevet med bakgrunn i hovedfagsoppgava " Har løst å kle på sæ kofte, men tør ikkje og vil ikkje. "
En studie av fornorskning, identitet og kropp blant samer i Ofoten og Sør-Troms.	En studie av fornorskning, identitet og kropp blant samer i Ofoten og Sør-Troms.
Son lea dál Narviikka hallaskovllá lektor.	Randi Nymo har bl.
Son leamaš oallot jagi juo áŋgiris mielbargi Norgga Sámiid Riikkasearvvin, ja lea viššalastán nai iežá organisašuvdnalaš hommáid.	a. arbeida på sykehus i Harstad, Tromsø og Narvik, på familie- og daghjem i Alta og Guovdageaidnu, og i psykiatrien i Finnmark.
Dát artihkkal lea jorgaluvvon Skániid-suopmana mielde.	I dag er ho høgskolelektor ved Høgskolen i Narvik.
Muhtin sánit ja hámit, mat eai leat dovddus finnmárkkusámegielas, leat čilgejuvvon čujuhusain.	Ho har i mange år vært aktiv i Norske Samers Riksforbund og annet organisasjonsarbeid.
Ofuohta ja Oarje-Romssa sámit leat atnán skovlávázzima ja oahppaviežžama mávssolažžan.	Samene i markebygdene i Ofoten og Sør-Troms har sett på skolegang og utdannelse som viktige investeringer.
Dan birra áiggun dás dadjat juoidá váldofágabargguidam vuođul ja dan vuođul maid ieš dovddan ja lean eallilan.	Med bakgrunn i min hovedfagsoppgave og egne erfaringer skal jeg si noe om skolegang og utdanning i dette området.
Ihpálduvvat dugo guŋkan doaresbeal-giliide	Stigma og stereotypisering i " bortgjømtgrender "
[ihpáldahttit = go ii ane nuppi olbmo áibbas olmmožin iežas meahcceheaggan; demoniseret.	Fornorskningstida er ei vond tid i samenes historie. Den har satt sine spor.
Garra dáruiduhttin lea sámiid deaddán ja váivvidan gitta dorvvohisvuhtii.	Samene ble stigmatisert og stereotypisert.
Ihpáldahttin lea go nubbe olmmoš nuppi ovttilis bilkit ja badjelgeahččá dan dihtii go ii leat su ald lágás, baicca iežá vuolgga; ihpildahttin lea go nubbe álbmot nuppi heaikkahit [badjelgeahččat] juo lávejit gáddidin nuppi heittobun ja geanoheapmin.	Stigmatisering innebærer at en person blir sosialt stempla av andre og møter negative holdninger fordi en har en viss egenskap.
Ovdagáttulaš servodat jáhkit dakkár boŋuide ahte juohke okta eaŋkalolmmoš mii gullo visses jovkui aitto ievtá oktasimme vuolibuš mihtilmas eallindábiid ja vugiid.	Stereotypier er forutinntatte oppfatninger av en gruppe mennesker der en samtidig går ut fra at samtlige medlemmer av kategorien eller gruppa har de samme egenskaper, holdninger eller måter å oppføre seg på.
Sámi gilit gilláje gierdat hehttot [fertet] dakkár váivves vastes boavjjahahtti [mii gullá eanádahkii, čatná juogamaš gullevašvuhtii] ovdagáttuid Ofuohta ja Oarje-Romssa guovllun.	Enkelte sameområder som markebygdene i Ofoten og Sør-Troms ble sett på som ekstra dårlig stilt.
Harald Eidheim čállá 1959/1960: " Dihtto leat máŋga sámi bigddais [giliin] bahá heitot birgenmunni, nu go Divddasvuona vuotnalasais, nu go Romssa ja Nordlátti márkurádjaguovlluis, nu go nai sis-Finnmárkkun.	Harald Eidheim skriver i 1959/1960: " Det er ei kjend sak at det i fleire samebygder er ein uvanleg låg levestandard, ein kan nemne indre Tysfjord, markebygdene på grensa mellom Troms og Nordland og fleire av bygdelaga i indre Finnmark.
Dearvvašvuođa dilli lea riikka buot heaitogeamus.	Helsetilhøva her er og dei dårlegaste i landet.
Dakkár duovdagat leat dávjámuste gonne muoldodat guorbbas ja guolásteapmi illá ealihahttá.	Slike stader er ofte avstengde busetjingsområder med dårlig jord og sparsomt fiske.
Dieđun ii lean bálljo gávdnossii makkárgen oasistan- ja gávpašanvejolašvuohta mii movttidahtálii olbmuid álggahit fitnodagaid.	Naturleg nok er her heller ikkje noko omsetjingsapparat som kan stimulere økonomisk liv.
Lea čielggas manne sámit ásset dakkár doaresbeal duovdagiis: dat leat ribastuvvon dohko; dáčča servodat lea márradettiinis ráfehuhttán sámiid eret báhtarit fertet.	Busetjingssoga syner at samane er blitt skubba inn i desse avkrokane av den norske folkesetnaden.
Stuorservodaga dáččaid mielan daid báittobealgiliis orrot hummalaš [jalla, čuorbi] heakkat mat leat čuorbbit ja láikkit.	Det finst mange slike " bortgjømtgrender " der den samiske folkesetnaden går for å være ei samling " raringar ", duglause og late.
Visot mii oidnostallá vuhttosii sámiid orohagais botnjošuvvo duođastit dáččaid iežaset váigadis ovdagáttuid alddiineaset nu go man čabo imašlaš han sápmi leš olmmožin; sámit fas dovdet dáčča guđe fámodoallin aitto nuppiid searddu [olmmoščearda] viggame deaddáladdat ja mat ieža beassat ovttilis ázzohallat [hirpmástallat] dugo ugurjit " [ugurji = guhte bahástalla ja váivida], [Eidheim, Harald: Samane - nokre aktuelle problem.	Alt det ytre ved fattigdommen blir tolka som utslag av eigenskapar ved folkeslaget, og samane på si side ser på nordmennene som dei som har makt til å knuge ned andre, men sjølve støtt flyt ovanpå. " [Harald Eidheim: Samane-nokre aktuelle problem.
Girjjis: Sameliv Samisk selskaps Årbok 1959-1960, s. 34-47.].	I: Sameliv Samisk selskaps årbok 1959-1960, s. 34-47.]
Sárdnot márkkolaš sámi gili olbmot geanohuvve guŋkan dan dihte go ásse doaresbealde eaige mat bálljo dávildan [dávildit = humadit, oktavuođa doallat, gulahallat] dáččaiguin.	Det sies at markebygdenes beliggenhet gjorde at folket som bodde der ikke hadde kontakt med omverdenen.
Girjjástis Finnefolket i Ofoten [Kolsrud, Knut: Finnefolket i Ofoten.	Et eksempel på det er å finne i Knut Kolsrud si bok Finnefolket i Ofoten [Knut Kolsrud: Finnefolket i Ofoten.
Nordnorske samlinger 8, Oslo 1947 jáhkká Knut Kolsrud árvidit hal možiid [gáfaid] bus čuožžilan go sámi gilit, nai viervváguovllu sámi gilit, eai boahtán juolggi viega dáččaid lusa oktavuođa doalažit, eaige meroniiguin gen fárrudan.	Nordnorske samlinger 8, Oslo 1947], der han har påpekt at markebygdenes atskilthet fra nordmenn, og også fra sjøsamiske bosetninger, har bidratt til isolasjon og dermed myteskapning.
Mu mielan gal ii leat dušše luonddu ávdnodaga duohken ohcat siva: lei baicca etnihkkalaš šielbmá man badjel galggai lávket.	Det var nok ikke bare geografiske årsaker til denne isoleringa, det handla nok vel så mye om en etnisk grense.
Etnihkkalaš oahci mas lea sáhka ii leat rádji gaskkal sámi ja dáčča oidnolaš vuogádahkalaš iežáhusaid.	[Stein R. Mathisen: Den etniske grensen mellom nordmenn og samer.
Val dat lea jurddalevttolaš — dat lea iežá sániiguin kognitiivalaš cekkodat — mii ii álkidit jeargái [jearga = jierbmi] baste ii duođastit iige biehttalit go ii leat jierpmi duohkái oppa duođa olahahtti gen.	Norveg 32, 1989, s.105-115.] En etnisk grense er ikke en grense mellom samiske og norske kulturtrekk.
Dát eai juovsso jergii [jergii juoksut: go olbmo jierpmi ii ole dien áddet, badjel mielaid] danne go lea sáhka gáttuid ja ovdagáttuid dujiis ja lea guottuid ja kultuvrralaš iešlágiid duohkái duvdojon, ja nai danne go guoská olbmo árvogažaldagaide, aitto man muddui jáhkkit nuppi jearggasin vai man muddui gáddit čabo gáiffasin [gáiffat = možit, luovaslaš govahallamat, " duođat " cukcasiid ja máinnasiid vuođul].	Den er en tankemessig eller kognitiv konstruksjon, som ikke kan påvises som en reell størrelse.
Etnihkkalaš, olbmogaskasaš rádji cegge nappot " ego-vuoimmalas " gárddi gaskkal doahpaga " mii " ja " dat nuppit ".	Det har med holdninger, verdier, fordommer og andre mer eller mindre kulturelle størrelser å gjøre.
Dánlágán vuostálas juvddu [juvdu = sávvolastin, go olmmoš lea baháguren nuppiid vuostá] sápmi val dovdá unohassan, mun jáhkán die lea juoga maid juohke sápmi oallot gearddi lea ási vuoli vuohttán bahán.	Den etniske grensa lager et skille mellom " oss og de andre ". Denne grensa tror jeg samer har kjent mange ganger.
Dát lea ákkahan márkku sámiid loaktit áiggiidaseat buorimušat sielohaladettiin [sielohallat = orrut bistevaččat] iežaseat giliis ja birrasiidiset ráfálaš miehttámehciis [hui báittobealde, guhkkin meahcin], ja lea bus dainnalágiin bisuhahttán sámi vuogádaga ja sámegiela — mii daste ii leat áibbas váidon iige oalát jávkan.	Den har bidratt til at markebygdingene har trivdes best i sine egne omgivelser, og den har dermed bidratt til at samisk kultur og språk aldri har blitt helt borte i bygdene.
Skániin lohket ahte " gosa asfálta loahppá, doppe álget sámit ".	I Skånland sier de at " der asfalten slutter der begynner samene ".
Diehttelaš lea sámi márkogiliin ollu heajos luottat.	Sikkert er det i alle fall at det er mye dårlige veier i de samiske markebygdene.
(Govva: Svein Lund)	(Foto: Svein Lund)
Sápmi vai " iigosápmi " - sávvolasti gažaldat mii jur olbmo jeargga deaddá áŧestussii	Same eller ikke-same - det er ikke omkostningsfritt
Historjá duođasta dihttot ovdagáttuid valljin sámiid váste.	Historia forteller at det hviler mange fordommer over samene.
Dás ovdalot lean vuosehan gokte márkku sámit ihpáldahttojuvvoje.	Som eksemplene ovenfor viser, var samer fra markebygdene svært stigmatisert.
De galggai ban fertet nannošit ceaggánas roastilis olmmožin dat guhte áiggui bissut dieinin guđin lei riegádan, namalaššii Ofuohta- ja Oarje-Romssa sápmin.	Det var ikke omkostningsfritt å stå fram som den en var, nemlig same fra en av markebygdene i Ofoten og Sør-Troms.
Oallobat danin biehttale iežaseat sámi vuolgga ja čiegádalle.	En måtte stadig forsvare seg. Mange prøvde å skjule sitt opphav.
Ii dat gen lean álki.	Det var heller ikke så enkelt.
Olmmoš sáhtii " gávnnahallat " leahkit sápmi.	For det første kunne en bli " avslørt " som same.
Heabu dovdu leahkit gis sámi vuolggahas vel ain oallot sámi rupmaša rohčá [rohčat = bávččasin čavget]; áŧesta, hohkkaha.	Skammen over å være same sitter i mange samers kropper.
Rumasfenomenalaš jearggadaga jielgi [mielde] de leat olbmo eallindáhpáhusat, diet gustto nai vuogádahkalaš bajás-šattut, lágárastojuvvon rupmaša sisa juogaman láhkái: rumaš ii vajáldahte [Merleau-Ponty, Maurice (1994): Kroppens fenomenologi.	Kroppsfenomenologisk tenkning tilsier at livserfaringer, og det gjelder også kultur, er lagra i kroppen.
Pax Forlag A / S, Oslo.].	[Maurice Merleau-Ponty: Kroppens fenomenologi.
Go " ieš rumas " geavtá [geavtit = ruvkot, geavahit] maid ii leat vajáldahttán de sámi olmmoš metno [meannuda] ja láhtte sámi láhkái vaikko guđeman sakka geahččaladdá daččastallat.	Pax 1994] Når den " ærlige " kroppen taler, kan mange samer som velger å stå fram som ikke-samer komme til å " oppføre seg samisk " selv om de ønsker å " oppføre seg som norske ".
Jus de gávnnahallá leahkit sápmi de dan bakto [bokte] gávnnahallá čabo loika [behtolaš] jietkán [jietká = mii ii leat sieiva, ii leat dat maid dadjá son lea] man bágut [sánit, cealkkámušat] eai leat oskáldassii.	Ved å bli " avslørt " risikerte en å bli stempla som uærlig og løgnaktig.
Árvideames de lea vávda [njuolga, oktanaga, dakkaviđe] dát čiegadeapmi sivvan go dáččat navdet sámiid guoktilin ja ipmalas ovddolassan gean ii sahte luohtidit, geasa ii galgga oskildit olu.	Forsøkene på å skjule sitt opphav må antas å være en av grunnene til at samer ofte har framstått som " lite ordholden og upålitelige " i nordmenns øyne. [Stein R. Mathisen: Den etniske grensen mellom nordmenn og samer. Norveg 32, 1989, s.105-115.]
Iežá ovdamearka: " Sámit leat eahpitgehtte amašuhtton ipmalažžan.	Et anna eksempel: " Det er ingen tvil om at samene alltid har vært omgitt av en viss mystikk.
Oainna ásse doaresbealde ja metno láhttet iežaseat vugiid mielde; dát de dieđun čagardušai [čagarduššat = skurbbihastá vuolggahit] olles Davvi dáččalaččaid gáiffaid ja govahallamiid sámiid sulledassan.	De var et utkant-folk som ofte gikk sine egne veier, og stimulerte fantasien hos de øvrige nordiske folk.
Hámsuna rumánaid eaimmudas [ártet, erenoamáš] ilmmáhusat leat dakkáraš iđut ievtime [ievtit = boahtit oidnosii, ihtit] davvidavvilaš dáččaid ovdagáttuid sámiid váste ja nai ievtime dáččaid ald dievaslaš diiđaid nuppe searddu bearrái. "	De skyggeaktige, litt gåtefulle og snikende innslag av samisk opptreden i Hamsuns romaner er sikkert en refleks av nord-norske fordommer og overtro i denne sammenheng. "
[Hirsti, Reidar: Samisk fortid, nåtid og framtid.	[Reidar Hirsti: Samisk fortid, nåtid og framtid.
Gyldendal 1980, s. 26-27]	Gyldendal 1980, s. 26-27]
Hamsun čuogai dieđun gárvves oainnuid ja ovdagáttuid Nordlátti davimus guovllu duovdagiid olbmuis aitto gonne ledje lahkalaš sámi gilit dihttosin.	Hamsun har henta inspirasjon til sine romaner i Nordre Nordland, det vil si i nær beliggenhet til de samiske markebygder.
Mun bijan dán ovdamearkan guđemuddui olu vastes bahuid leat dáččat čállán sámiid birra, mii fas lea báinnuhahttán stuorservodaga bahán beikkadit [vuolidit, bilkidit] ja bánáhallat [hupmat sealggi duohken] sámiid.	Jeg bruker eksemplet for å få fram at det er mye stygt som er skrevet, og at det har vært med på å gi næring til livskraftige negative holdninger. Flere forfattere har beskrevet spenninger, dilemmaer og smertefulle opplevelser ved å leve i et samisk fornorskningsområde, der etnisk tilhørighet ble utydeliggjort.
Oallot girječálli [Høgmo, Asle: Det tredje alternativ.	[Asle Høgmo: Det tredje alternativ.
Barns læring av identitetsforvaltning i samisk-norske samfunn preget av identitetsskifte.	Barns læring av identitetsforvaltning i samisk-norske samfunn preget av identitetsskifte.
Tidsskrift for Samfunnsforskning, bd. 27, 1986, s. 395-416. Saus, Merete: Kontekstuelt barnevern.	Tidsskrift for Samfunnsforskning, bd. 27, 1986, s. 395-416, Merete Saus: Kontekstuelt barnevern.
Lokalsamfunn som klient i barnevernet.	Lokalsamfunn som klient i barnevernet.
Girjjis: Eidheim, Harald og Vigdis Stordahl (red.) Kulturmøte og terapi i Sápmi.	I: Harald Eidheim og Vigdis Stordahl (red.) Kulturmøte og terapi i Sàpmi.
Davvi Girji, 1998, s.126-145.]	Davvi Girji, 1998, s.126-145, Vigdis Stordahl: Same i den moderne verden.
lea govahastán dorpmiid [sillolaš deattut], bilkkiid, unohaš dáhpáhusaid dáruiduhttinguovlluis gonne galggai etnihkkalaš mearka jávkaduvvot.	Davvi Girji. 1996] Det har også Synnøve Ballari Johansen gjort.
Dien lea nai Synnøve Ballari Johansen 69 fáddástallan [Johansen, Synnøve Ballari (1998): ” … har alltid levd i fred og fordragelighet med hverandre ”; problemer i kjølvannet av fornorskningen.	[Synnøve Ballari Johansen (1998): ” … har alltid levd i fred og fordragelighet med hverandre ” Problemer i kjølvannet av fornorskningen.
Gávdná dás: Eidheim, Harald og Vigdis Stordahl (red.) Kulturmøte og terapi i Sápmi.	I: Eidheim og Stordahl (red.) Kulturmøte og terapi i Sápmi.
Davvi Girji, s.83-106.] Son oaivvilda: sielu dovddut ja jierát nu go moraš, ohcaleapmi, surru [surru = váivi], suhttu, šlundi, verrodat, sivanavda ja heahpu oktanaga jađgot [jađgut = go ii golgga eret, darvána ja čuolbmasa] sámiide guđet eai harvva eaige abme [abmet = gárrut, viššat, roastildit] albmolaččat leahkit dorvvolasat sápmin	Davvi Girji, s.83-106] Hun sier at følelser som sorg, tap, tristhet, sinne, urettferdighet, skyld og skam var til stede hos samer som ikke kunne åpent stå fram som samer.
Sámivuohta galggai luttahuvvat	Det samiske skulle bekjempes
Maŋŋel go Norgga ovttastat Svirigiin luoddanii 1905 de Norga, aiddo rahčame ilbmat nuorra stáhtan, riemai vugiide man bakto márket nášunálalaš iešjumi buohta gait nuppiid mat eai lean simmeláhkái gullevaččat dáčča serdui ja sin ald servodahkii.	Etter unionsoppløsninga med Sverige i 1905 krevde den framvoksende nasjonalstaten Norge et fellesskap som kunne markeres overfor de andre, det vil si de som ikke tilhørte dette fellesskapet.
Maŋŋel go viimmat ollešuvai muosihit ieš-stivrejumi de beasai Norga duohtan čalbmostahttigoahtit dáččalaš duohkaša ja de bidjagoahtit dáččalaš váfudanviggamušaid guovddážin juohkeláhkái.	Etter selvstendigheta kunne man for alvor sette norsk kultur og norske sikkerhetsinteresser i sentrum.
Sámit, oktin kveanat ja dáhtárusat [sigeinárat], eai hiehpan [hiehpat = muddet, heivet] dáččalaš govahallamiidda gokte oktin leahkit, gokte oktinas nášunálalaš servodahkan vájoldit mas lea oktavuolgganas giella, oktavuolgganas historia, oktavuolgganas álbmotgeaŧŧu, ja mas lea alla vuogádat; aitto oktasaš govostat ja dihto ásáhusat, institušuvnnat dalle ráhčojuvvo, ja visot man bakto galgá bisuhit dánlágán čatnagas ájádusaid [ressonementaid, jurddašallamiid], ceggejuvvoje.	Samene, sammen med kvener, tatere og sigøynere, laga krøll for en ideologi om et folk med en nasjonal fellesskapsfølelse der felles språk, felles historie, felles folkekultur, felles høykultur, felles symboler og felles institusjoner var viktig.
Lágáid bakto galggai sámi vuogádat duššin dahkojuvvot.	Med lov skulle det samiske bekjempes.
Juo 1889 vuođđoskovllálágas lohká: " Oahpahus galgá čađahuvvot dárrui ".	I lov om folkeskolen av 1889 het det at " Undervisningen skal foregaa paa det norske Sprog ".
Dađistaga gildui sámegiella ja nai kveanaid giella vel veahkkegiellan gen.	Etter hvert ble det ulovlig å bruke samisk og finsk som hjelpespråk i undervisninga.
Ingá, 80 jahkásaš geinna lean dáid ásejiid ságastan, muitá gokte sámi mánát lokte skovllá jagiid: lei munnálas dáru oahppat jus siiddadálun lihkus dáruste.	Inga, min 80-årige informant, minnes hvordan samebarn kunne ha det i sin skoletid.
Muitui báhce positiivan geat átne dáru siidagiellan, olbmot atne dieid guoktegielalažžan, ja dat gal birgeje sihke dáru ja sámi birrasiis, gul. "	De som kunne lære norsk heime, var " heldige ".
Jáhkán lei váivi ovdal... go mánát galge álgit skovlái..	De som starta med norsk som dagligspråk, huskes.
ná, de heaitigohte hal dieinna sámiin. Goal... dat (..)	De blei betrakta som tospråklige, og klarte seg både i det norske og det samiske samfunnet: " Æ trur det va tungt før no ungan sku begyinne på skolen, det blei då meir slutt med det samiske … Få se..
lei duoppe (...) eret, dan (...) suohkanin, dan gielddan berre binnus sámáste, lei goit berre dárru doppe ja dat dárustii.	Han (…), han va i fra (…), der i kommunen der snakka de lite samisk, det va jo berre norsk der og han prata jo norsk.
Men dat máhtii sámi, dan gal máhtii.	Men han kuinne sami og, det gjorde han.
Ja lei dat vosttaš guhte oahpahii mánáidas dárustit.	Og han va den første så lærte ungan sine norsk.
Dat mánát leat dál akta juo 75 jahkásaš, dat boarráseamos.	Og de ungan e no en 75 år. Han eldste e 75 år.
Ja de álge de gaittiinnat [buohkat], (...) álggii dalle de dáruin.	Og så begynte då aille, han (..) i bygda her begynte då med norsk.
Berre dáruste mánáidasaseat siiddan, ja čivggat máhtte de dáru go skovlái álge... mun álgen skovlái ja máhtten dáru.	Berre snakke norsk med ungan heime og ungan begynte då på skolen, så kuinne de norsk … Æ begynte på skolen, æ kuinne norsk.
Áidna maid boastut dadjen, lei ahte " klokka " šattai " tima ". "	Æ synes … klokka det va det einaste æ sa feilt, klokka va tima.
Ingá gal máhtii dáru go álggii skovlái.	Inga kunne norsk da hun begynte på skolen.
Vieris bearaš bođii jođi dáruinis gillái ja dan rájis gilli johtelet dárustuvai.	En tilflytta familie kom med norsk til bygda hennes og satte fart i norsk språkutvikling.
Olmmoš sahttá Inggá áddet dan guvlui ahte su mielan lei dáruiduhttin galgat álggahuvvot juo siiddan, su mielan váidalahtti go gis eai gallis máttán juo dáru skovlái álggadettiin.	En kan tolke Ingas utsagn som at fornorskningsarbeidet burde starte i heimen, men det var kun et fåtall som kunne norsk ved skolestart.
Alfon Andersen, Vatnjavárin eret, sáddestii ávisii lohkkiid reive mas son muitala man váiggat hilgadin son mánnán ealvvai [vásihii, gillai] vuosttaš skovlajagi 1946.	Alfon Andersen fra Boltås / Vatnjavárri i Skånland har i et leserinnlegg fortalt om sitt første skoleår, 1946.
Soai jumežiin Haralddain eaba máhttán dáru go skovlái álggiiga.	Han og tvillingbroren Harald kunne ikke norsk da de begynte på skolen.
Soai skovlogii spanččahalaiga [doarškihalaiga, speažžuhalaiga] čuvddiid bávččagin linjálain jus leigga gullon sámásteamen olgobottu.	De fikk slag over hendene med linjalen dersom de hadde snakka samisk i friminuttet.
Muhtin oahppit vel duhkohalle simme sivan.	Noen unger ble " hårlugget ".
Alfon dadjá: " Mii smávva mánák ruvva [farga, jođánit] oahpaimek midja lei ággan; garra doaškuma dihte seakka gieđaide ja bahá vuoktagaikuma dihte heaittiimek ruvvanaga sámegiela hoallamis. "	Alfon sier: " Vi småunger lærte fort, og både på grunn av harde slag på små barnehender og kraftig lugging, sluttet vi snart med å snakke samisk ".
[hoallat = hupmat, hállat], [Andersen, Alfon: Minner fra min barndoms skolegang på Boltås skole.	[Alfon Andersen: Minner fra min barndoms skolegang på Boltås skole.
Harstad Tidende 10.08.99.]	Harstad Tidende 10.08.99.]
Inggáguovttos Alfona sánit dan áiggi dili birra vuosehit man muddui sámegiella navdui veahkun [veahku = ádji, juoga mii vággadallá juoidá ovdáneamis] mii dušše vággádalai olbmo ja dienláhkái orui hehttehussan iige mange ávkin.	Inga og Alfon sine utsagn forteller at det samiske var en hemsko.
Alfon ealvvai 1889-lága ráŋggastusaiguin bággejuvvot sámi nalde ja muosáhii njuolganaga rupmaša bávččagin náhkkáduvvat stráffan.	Alfon opplevde at loven fra 1889 ble handhevet med fysisk straff.
Sámegiella ja sámivuohta galggai healbbaduvvot; mii lohkkui mihttomearrin veara olahit lei aivve dárru.	Det gjaldt å " glemme " det samiske og lære seg norsk.
Dáččalašvuohta gáddui leahkit buot bajimusan.	Nordmenn og det norske sto høyest.
Guđemuddui munnet cegget eallingearddi deŋggodaga [kapitála]	Kapitaloppbygging
Dáruiduhttima váivvit ja bahá hirnnut [hirtnu = go nuppi olbmo silolaččat givssida, riehtistahttin, jallašahttin] ja unohas ožoldusat [ožoldus = mii lea eallilan, muosáhan] mat leat čieggan čiekŋalit sámi álbmoga asi vuollái eai leat dušše vuolidahttán sámi bilkkohallamiidda slundánit ja heitogis dillái movttehuvvat.	Fornorskningstidas innskrevne kroppslige historier har ikke bare har gitt grobunn for ubehag og vonde erfaringer og brakt markebygdingene i stakkarslige posisjoner.
Dáruiduhttin maiddái hirtnodahtii [hirtnodahttit = nuppe olbmo jurdagiid botnjat ja vel vuoitit allasis, reaŋggaidahttit.]	Samene i markebygdene i Ofoten og Sør-Troms har ført en kamp for å slå seg fri fra synet som har hvilt på dem..
Roaškale áktiivalaččat vuosehit sii nai leat árjjálaš jearggalaš olbmot; sin vierástuvvama " buorredagut " galget báhcit maŋabeal sin belljiid dán márkui.	Det har vært viktig å vise for omverdenen at en har dugd. Det har en gjort på flere måter.
Daste de oalleláhkai ripme dáruiduhttima čielga gohčohallamiid vuhtii váldit: dál lea bus bálli oalát dáččaluvvat, jáhkihe gaskkaneaset.	Budskapet i fornorskningspolitikken var jo klart, det gjaldt å bli gode norske.
Ránskkalaš olbmoeallindutki Bourdieu oaidná gokte nášunálalaš stáhtat álelassii ja ovttilis [álo] gevtet vugiid ja málliid man bakto váikkuhit dadjamusaidaset nannet ja fámuid čoaggit allaseaset.	Bourdieu sier at nasjonalstatene har hatt pågående prosesser i å samle makt som går på å konsentrere kapitaler.
[Oaivilfágabargguidasam lean geavahan ránskkalaš sosiologa Pierre Bourdieu (1930-2002).	[I hovedoppgaven min har jeg brukt teoriene til den franske sosiologen Pierre Bourdieu (1930-2002).
Moadde su deháleamoš girjjiid gaskkan lea jorgaluvvon dárrui: Distinksjonen, Symbolsk makt, 1996, ja Meditasjoner, 1999, Pax Forlag visot, ja nai Bourdieu et Wacquant: Den kritiske ettertanke, 1995 Samlaget.]	Noen av hans viktigste bøker er Distinksjonen 1995, Symbolsk makt 1996 og Meditasjoner 1999, alle Pax Forlag, samt Bourdieu og Wacquant: Den kritiske ettertanke.
Diekkár deŋggodat sahttá leat njuolganaga bággehusfábmu dahje rumašlaš vuortnohus (soahteveahka, pulkkit [politiija] jna.), ruhtalaš deaŋgi [deaŋgi = ruhta], kultuvralaš guoddu, sahttá leat vávda diehtojuohkinfámudat ja juohkelágán iđáhusat mat doibmet diekkár deŋggodahkan.	Samlaget 1995.] Slik kapital kan være fysisk makt eller tvangsinstrumenter (hær, politi), økonomisk kapital, kulturell kapital, eller snarere informasjonskapital, og symbolsk kapital.
Aitto nie lei gen dalle go Norga galggai márket iežas ilmma guđe nášunálastáhtan mas leš fábmu: mihtulmas munnái ollá dušše deŋggodagaid bakto, ja dieid galgá danin váfut.	Det var akkurat det som skjedde da Norge skulle bygge seg opp som nasjonalstat; det gjaldt å bli mektig ved å bygge opp kapitaler. Filosofien om kapitaltenkning påvirka markebygdingene.
Dákkár jurddašanvuohki dieđun lea váikkuhan márkku sámiid guođđit sámivuođa.	De opplevde at staten via sine overordnede kapitaler, bl.
Dat oidne gokte stáhta bajit deŋggodagaidis bakto, nu go láhkareidehusaidis bakto, mihustalai [čeavlastalai] ja orui rahčame berošmeahtton gait iežá árvvuid.	a. lovverket, hadde mulighet til å utøve makt over andre kapitaler.
Lea dakkár oainuide bohcideamen go Alfon jumežaguovttos Haralddiin oktan iežá nai mánáiguin ilččihalle [ilččihit = skáinnašit, hávvádahttitgieđaide dan dihte go sámáste skovláseilljun [skuvlašilljus].	Det var det som skjedde da Alfon og tvillingbroren Harald, sammen med andre samebarn, ble tildelt slag på hendene når de snakka samisk i skolegården.
Vuogástahtii [váikkuhiisámi olbmo riepmat dakkár deŋggodahkii mii stuorservodagan ávkkaša, ja dakkár deŋggodat han aitto eaktuda dáčča vuogádaga iđuid háhpohallat galgat ja suolbmudit [suolbmudit = dahkat oassin iežas orrumii ja eallimii] dieid allasis eallináhpun.	For samene ble det derfor om å gjøre å investere i kulturell kapital som ga uttellinger, det vil si kapital med innhold av norsk kultur.
Mávssolažžamussan lei servodaga badjelávdda deŋggodat mainna sápmi sahtii čiegadit sámi vuolgga ja identitehta.	Det som betydde noe var kapital med høyere status som kunne maskere ens identitet som same.
Norgga stáhta muddehalai beavttálmasat dán jođu.	Den norske stat bidro til å samordne det kulturelle markedet.
Dieinnalágiin oppamuddui lihkostuvai stándardiseret kulturiđáhasaid, nugo stáhtat gen dávjjámustá dahket, aistton Bourdieu.	Dermed prøvde den å fremme likhet slik at kulturkodene skulle bli standardiserte, som Bourdieu sier at staten ofte gjør.
Márkkugilliin dát stándardiseren surgasii beallalas dásiide; muhtin gilit olle iežaseat mielan guhkkelii go nuppit aitto rahčamiidaseatguin dáčča deŋggodaga allaseaset oamastit ja dan bakto de nagadit goarbmut [goarbmut = goargŋut] gáddelaš divrras allatvuhtii.	For markebygdene slo denne standardiseringa ulikt ut. I ervervelsen av kapitaler for å bli fornem, lyktes noen bygder, tilsynelatende, bedre enn andre.
Jur dan gal in dán oktavuođas abme báguhit, val vuosehan oaivvelfágabárgusam mas lean guorran manláhkái dáruiduhttin iežáhalai [iežáhallat = go ii áibbas identalaččat mana, iešguhtet láhkái] gaskkal Vuomi ja Vuopmegeaži giliid, Skániid suohkanin.	Dette skal jeg imidlertid ikke komme nærmere inn på nå, men henvise til min hovedfagsoppgave der jeg har skrevet noe om forskjellene i fornorskninga mellom bygdene Kjønna / Vuopmi og Trøssemark / Vuopmegeahči i Skånland kommune.
Ovdamearkan makkár deŋggodagas lea sáhka maid márkkugat vigge olihit namahastán: višu, luohttevašvuođa, dárugiela, fallivuođa, skovláčehppodaga, dáčča ja rivgu vieruid ja gáttuid, dáčča gárvvuid ja biergasiid, dáčča gánddiid [gánddit (pl..)	Eksempler på kapitaler som markebygdingene erverva seg er, for å nevne noen; arbeidssomhet, ærlighet, norsk språk, norske klær og gjenstander (her har imidlertid læstadianismen begrensa ervervelsen med sitt budskap om at materiell rikdom som pyntegjenstander, moderne klær osv.
= dakkár diŋggat go dipma stovllat, divrras beavddit jna.] (dákko lea gal guovllu leastadialaš oahppa gáržžiidan jollašuvvama cealkkidettiin áiggálaš bondodaga [riggodaga] oktan činahasaiguin ja ođđamállet biktasiiguin suttu niktaluvvamassan).	blir sett på som synd), gode idrettsprestasjoner og skoleflinkhet.
Márkkugiid skovláčehppodat juo 1920 jahkelogu loahpa áiccahuvvui.	Norvald Dyrvik som var fra Vestlandet, var lærer ved Trøssemark skole på den tida.
Norvald Dyrvik, oarjenorjjalaš boahtán sámi Vuopmegeahčái skovlogin, ávžžuhii ges olbmuid nai bisuhit sámivuođa giela ja vieruid bakto.	Han arbeidet også med å påvirke elevene til å holde fast ved det samiske; tradisjonene og språket.
Beaivválaš skovllá lassin de olmmái jođihii eahkedesviđiskovllá.	I tillegg til den vanlige undervisninga fikk han til kveldsskoleordning.
Son čállá: " Čoaggáne máŋga oahppilis ja jeargabastilis nuorat guđet hálide eanot oahppat.	Han sier: " Der møtte mange evnerike og vakne ungdommar, som gjerne ville lære meir.
Hoalaide bohte nai sámi gažaldagat, ja guoskkahalaimet man muddui sámi mánát sámi guovlluis livčče sahttit vuoiggaiduvvat oahpa oažžut sámegillii, goitgen vuosttaš jagiid; amma dat gullá álbmotrivttiide ? "	Vi drøfta og samespørsmålet, og var inne på tanken at bonna i samedistrikt hadde krav på og rett til å få opplæring på samisk, i alle høve dei første skuleåra. Det høyrde med til menneskerettane. "
[Dyrvik, Norvald [Om språkvanskar] I: Årbok for Hinnøy og omegn sameforening 1985, referert i: Grenersen, Geir: Ved forskningens grenser.	[Norvald Dyrvik [Om språkvanskar] I: Årbok for Hinnøy og omegn sameforening 1985, referert i: Geir Grenersen: Ved forskningens grenser.
Historien om et forskningsprosjekt i det samiske Nord-Norge.	Historien om et forskningsprosjekt i det samiske Nord-Norge.
Spartacus 2002, s.102.]	Spartacus 2002, s.102.]
Vuopmegeaži boares skuvla lea maŋimus jagiid geavahuvvon ee. duodjekurssaide.	Den gamle skolen i Trøssemark / Vuopmegeahči har i seinere år blitt brukt bl. a. til husflidskurs.
(Govat: Idar Reinås)	(Foto: Idar Reinås)
Sámi vuogádat lea bissun dugo skádja ja šuokŋa gait daguid ja dujiid duohken maid márkkugat leat vitnehuššan [bargan, hommen].	Den samiske kulturen har ligget som en undertone i de bevegelser og handlinger markebygdingene har tatt.
Márkku gilit ja birrasat leat eavttuidahttán ássiid ja orruid juo dolin, duvle ja dálážii.	Markebygdene og den omgivende verden har danna rammer rundt livene som har blitt levd og leves av samene der.
Leamaš gal surgadis ságat muŋkkáhahttimen [šlundame], val eanaš leamaš hávskkes spájut [dáhpáhusat] illuidahttimen.	Det har vært vonde og gode opplevelser. For de fleste har de gode opplevelser vært i flertallet.
Amma danin leat máŋggas válljen orohaga cegget márkui go leat bearrašmuvvan.	Det er nok derfor flere har valgt å slå seg ned der når de har stifta familier.
Báittobealgillin márku lea buoribut sieiluhan sámi jurddavuogi luonddu ja obbalasa birra, dieinnalágiin bisuhan sámivuođa.	Markebygdenes avsidesliggende beliggenhet har vært med å bevare den samiske kulturen og livsanskuelsen.
Otná dili govva čájet ja vuoset árjjalaš márkkulaš giliid gonne nuorat nai áinnas sielohallet.	I dag ser vi at de fleste markebygder er livskraftige, de unge har slått seg ned der.
Eallima skovlá	En skole for livet
Jagi 1959 bulii Vuomi skovlá.	I 1959 brant skolen i Kjønna ned.
Vuobmi lei dalle alddis skovlábiire daidde giliide: Rámavuolli, Vuobmegilli ja Hoanttas.	Kjønna var egen skolekrets. Bygdene Reinås / Rámavuolli, Kjønna / Vuopmi og Nipen / Hoantas tilhørte denne.
Mun dalle vázzen 3. jagi ja simme luohkán ledje nai smávvužat mat vázze 2. ja 1. jagi.	Jeg gikk da 3. året på skolen og tilhørte en klasse sammen med 1. og 2. årselever.
Smávužat vázze disdaga ja duorasdaga, go sturožat (4. gitta 7. jagáš skovlávázzit) vázze vuossárgga, gaskkavahku, bearjedaga.	Vi ble kalt for småklassen og gikk hver tirsdag og torsdag på skolen, mens 4.-7.-årselever (storklassen) gikk hver mandag, onsdag og fredag.
Jus mii leimmet soames beaivvi viiban [viibat = leat eret, jávkat] de geavai doahpat vázzimiin sturožiid olin dieid skovlábeaivviid logu.	Dersom vi var borte fra skolen noen dager, var det ingenting i veien for at vi kunne ta igjen fraværet ved å være i lag med storklassen på deres skoledager.
Diet lei nai stuorluohkagiidda vejolaš.	Det samme gjaldt for storklassen.
Skovlot, Lars Einejord, dárkilit doalai rehkega guđemuddui duobaimmet masson beivviid.	Læreren vår, Lars Einejord, førte omhyggelig regnskap over det vi tok igjen av fravær.
Lei álot gelddolaš sturožiid olin leahkit, muhto nai veahaš balddihahtti; ean mii goit gaittiinnaid dovdda nu buoragit vaikko orrut simme skovlábiiren midja [mii] han ii lean nu gallji.	Det var alltid spennende å gå i lag med de store elevene, men også litt skummelt. Det var jo ikke alle vi kjente like godt, selv om skolekretsen ikke var så stor.
Bajitlávddaleamuš fágan aniime dáru, rehkega ja biibalhistoria.	Av fagene hadde norsk, regning og bibelhistorie høg status.
Eđes [muđui] muittán siidadagolašfága [ruovttobáikeoahppa] guovddážin.	Ellers husker jeg at heimstadlære sto sentralt.
Siidadagolašfágá deattuhii gokte geavtit [geavahit, atnit] birraša, ja oahpaimet birgehallat luonddun vaikko makkár dálkin.	I heimstadlæra var bruk av nærområdene viktig, og vi lærte å ferdes ute i naturen i all slags vær.
Einejord lei eanandoalloskovllá vázzán ovdal go oahpaheiskovlái álggii, ja oktan su sámi árbbiin lei danin gal su mielan deahálaš oahpahit maid buriid moldoeanan buvttiha.	Einejord hadde gått på landbruksskole før lærerskolen, og som supplement til hans samiske kulturarv var det nok grunnleggende for han å lære sine elever hva den gode jord gir.
Mii finaimet danin dáivá [dávjá] murjemin, ja murjen lei gen oallot dálu reidemas dálvái.	Blant annet plukka vi bær, og det kom godt med i vinterforsyninga i de ulike heimer.
Dát vuoidna aitto man deahálaš lea dálvvi oainnihit čiekkai nu ásivuollái ahte mii nieiddat nai skovlábálgá manadettiin spiehkkalastiimet čoaggiležžet [čoaggiležžet = čoaggin dihtii, čoaggit (supinum)] murjjiid.	Viktigheta av å sanke inn til vinteren ble så forkroppsliggjort at vi jenter også brukte skoleveien til det.
Muittán go Inger, Helfrid ja mun, mii gávnnaimmet nu olu joŋaid ahte hehttuimmet guobaid [suohkuid] geavtit lihttin.	En gang husker jeg at Inger, Helfrid og jeg fant så mye tyttebær ved Lomåselva at vi måtte bruke strømpene våre til bærspann.
Leimmet hirbmát [hirbmá = miholaš, mihá, čeavlái] siidii boađi nu olu murjiiguin.	Det gjelder å bruke det en har til rådighet og kan nyttiggjøre seg, slik at en ” overlever ”.
Boares Vuomi skovlá šattai dadjat juo eallima skovlán ii dušše teorijaid alde, baicca nai skovlá mii ovddidahtii árvvu guđeláhkái olmmoš sahttá láhčit allasis vugiid gokte birgehallat [Diet doaba «birgetš guoská sihke ruhtalaš, sosiálalaš, ristalaš, ja diiđolaš gažaldagaide ja nai fysalaš ja teknihkkalaš geahčuid ja gežiid.	Naturen skal ikke plyndres for at mennesket skal få mer. (Kalstad, Johan K.: Reindriftspolitikk og samisk kultur – en uløselig konflikt ? Universitetet i Tromsø 1997)Birget-begrepet rommer, for å nevne noen: økonomiske, sosiale, religiøse, kunnskapsmessige, fysiske og teknologiske aspekter.
Galgá leahkit hutkái ja smiđut ávkkašit maid gávdná, maid atná, vai dáibá.	Det gjelder å bruke det en har til rådighet og kan nyttiggjøre seg, slik at en ” overlever ”.
Ferte ain goas cuhccat ja binnosiin birget, ja dan han lea man galgá oahppat: luonddu ii galgga olmmoš goardit dušše gárpmudeami dihtii.	Mange ganger holder det sånn akkurat, og det er det som er hele vitsen. Naturen skal ikke plyndres for at mennesket skal få mer.
(Kalstad, Johan K: Reindriftspolitikk og samisk kultur – en uløselig konflikt ?	(Kalstad, Johan K.: Reindriftspolitikk og samisk kultur – en uløselig konflikt ?
Universitetet i Tromsø 1997)].	Universitetet i Tromsø 1997)].
Dálvejábi lei čuoigan beaivválaš, ja mii čuoiggaimet skovlái.	På ettervinteren begynte skilivet, og de fleste av oss elever kom på ski til skolen.
Fridjabottu nai čuoiggaimet.	I friminuttene gikk vi også på ski.
Lei dáhpi skovládiimmun nai guldalit rádio go muitale gilvohallamiis goste nu.	Det var helt vanlig å lytte til idrettssendinger på radioen i skoletimene.
Skovlábiiren lei faláštallansearvi, ja ledje falles čuoigit, ja akta daid gaskkan, namas Ingmund Holtås, biđii máilmmi beahkkániiguin.	Kjønna / Vuopmi hadde jo et sterkt idrettslag, og en av bygdas sønner, Ingmund Holtås var blant de store skiløperne som deltok ute i verden.
Sihke mánát ja ollesolbmot dieđun áŋgirušše.	Barn og voksne var selvsagt interessert i å følge han.
Mii čohkahalamet rádio guran ja noteredettiin áiggiid ja namaid rehkenastiimet vuohkominuhtaid; áddešeimmet go mii dalle man buorre oahpahus dát lei rehkenastit ?	Vi satt rundt radioen og regnet ut rundetider, og det var god læring i faget regning.
Mun dál, áiggiid maŋŋel, árvvošan Vuomi skovllá leahkán áiggistis oppa ovdalut aitto intergreredettiin eanot go ovtta fága oahpahusdahkosiidasas.	I ettertid vil jeg si at Kjønna skole var meget forut for si tid med integrering av flere fag i prosjekter.
Dál mieđihan aitto die leame sámi jurdaga mielde lunddolaš oahpahusdáida.	I dag vil jeg også si at det var naturlig i samisk tenkning å legge opp undervisninga slik.
Giđđadálvvi go ain lei cuoŋu de Lars Einejord ja Vuopmegeaži skovlot John Nyheim lonohalaiga guossin mannat nubbi nuppi skovlái; fievrun lei seippát [spárka, čievččán, fievru mainna johtá jieŋa nalde].	I mars / april brukte Lars Einejord og læreren i Trøssemark / Vuopmegeahči, som var John Nyheim, å få til besøk på hverandre sine skoler.
Nyheim lei smiđugis [čeahpes] muitaleaddji; coggaluvvui muitui oallot gápmilis [miellagiddevaš] sáhka, cukcasat ja duođa deaivvalašat govddihe giđđudit oaivvi govahallamiidda.	Framkomstmidlet var spark. Nyheim var god til å fortelle, og vi fikk med oss både skrøner og alvorsprega samiske fortellinger etter slike besøk.
Skovlá elii sámi árbbi, ja searvvai nannet sámi oktasaš oainnuid olbmoeallima dáfun.	Skolen var med å styrke samisk kulturarv, ikke minst ble et kollektivt menneskesyn ivaretatt.
Vuohki ovttastahttit smávožiid ja stuorskovllá ohppiid lei duođas ávkkálaš go dalle skovlámánát ohppe ovttasbargat, stuoribuččat ledje smávibuččaidde veahkin ja ovdamearkan.	Ved at små- og storklasser ble lært opp til å være i lag, ble dessuten ressurser utnytta ved at de store ble satt til forbilder for de små.
Stuorskovllá mánát oahpahallojuvve meatnut láđđásit nuorabuid váste amas aktage movttehuvvat.	De store måtte også lære seg å ta hensyn til de små.
Skovlá lei dienláhkái guovdážin deattuhemiinis sámi vuogádaga vuođđodovdduid mas searvválašvuohta lea bajimusan.	Slik var skolen med å verdsette fellesskapet som et viktig fundament i samisk kulturtradisjon.
Go Vuomi skovlá bulii de nogai dát searvvalašoahpaheapmi ja heittii.	Da skolen brant ned, opphørte denne form for læring.
Reisrándda skovláhuotnahin [skuvlaviesus] ledje guoros lanjjat.	Breistrand skole ved sjøkanten hadde ledig klasserom.
Mii fievrriduvvuimet skovlajagi 1959 dohko, min alddamet skovlot ja min oahppejoavkkut čoahkás nu go leimmet juo leamaš bordon Vuomi skovllán.	Vi ble fraktet dit ut skoleåret 1959, med egen lærer og i de samme klasser som hadde vært til stede i Kjønna.
Gullui gal muhttuin sátne " fijnn " dáččalaš ohppiid njálmmis, eđes eat ráfehuvvan; ná eat hal muosehuhttán gen.	Av og til hørtes ordet " fijnn " fra bufolksungene, ellers fikk vi være i fred. Vi gjorde jo ikke heller større vesen av oss..
Muhto 1960 rájis iežáhuvai dilli.	Fra 1960 ble det annerledes.
Mii bidjojuvvuimmet seahkalagaid Reisrándda ohppiiguin, iige min skovlot šat beassan leat skovlot gait márkku mánáide.	Vi ble blanda med barna fra Breistrand, og læreren vår fikk ikke være lærer for alle markebygdingene.
Heahkkadaga [fáhkkestaga] bahánii beajuheapmi [bilkideapmi] ja bilkun spaittui [lassanii]; beaivválaččat čolgaduvvui midjiide cielahusat " fijnn " ja " din lappunge "; ovttatláhkái skovláseilljun gulloje heaikkaheamit.	Plutselig tiltok mobbinga med full kraft, og det var daglig kost å få slengt ordene " fijnn " og " din lappunge " i nedsettende toner etter oss i skolegården.
Mun árvidan mii bođiimet vuoikka lahka dáččalaččaid ja de dieidda dovdui dugo uhkkádussan: mii leimmet vávda njieidime sin dárrolašvuođa.	Jeg tror vi kom for nær bufolket og kunne " true " deres norskhet.
Váhnemiidameat bakto diđiimet ahte ollugat dáppe Reisránddan leat sámi sogas, ja danin máŋggas daid ohppiid gaskkan.	Av foreldrene våre lærte vi nemlig at det var mange av Breistrandsungene som var av samisk ætt.
Dan nai ruvva [farga] árvvideimmet áboheapme nággáhallat Reisrándda čivggaiguin guđemuččat leat sámi sogas ja man muddui dat leat sámit.	Men å stå og krangle med breistrendingene om hvem som var mest samer eller ikke, var et fåfengt arbeid, lærte vi også.
Árvvideimmet mii vávda hehttot vuosehit leahkit čeahpit fágaid ja oahpaid oktavuođan, dienláhkái deŋggodaga cegget.	Vi måtte heller vise at vi dugde. Det var viktig å bygge opp kapitaler. Det gjaldt å bli skoleflink.
Dát mielddisbuvttii olu girjelohkamiid, ja gal ávttii: illui šattaimmet ovtilis go skovlogat rámiide vázzeguoimmiid stillaid ovdamearkan gokte galget gen stiillat ben leahkit.	Slik ble det mye lekselesing, men du verden hvor godt det føltes når stilene til medelever fra markebygda ble lest opp som eksempler på at " slik skal det gjøres ".
Dát gullui daddjot dáččalaš skovlogiid njálmmis.	Og det var hos norske lærere.
Ii lean Reisrándda láttiide šat nu reaškilis healppos [geasuhahtti] min ravdnut [ilčit ja bieguhit, givssidit] ja mobbet.	Det var ikke lenger så lett for breistrendingene å mobbe oss..
Vuoras sápmi movttidahtii min láddelaččaide [Lulli-Romssas láddelaš = dáža] vástádallat go min cielahit " fijnn " ja " lapp ", sárdnut: " Joh, men min gal dobdap [dovdat] juobe stuora " A " go boahtá guoŋa [vázzi] min guvlui. " Aitto 6. skovlájagi beasaimet ruoktoluotta.	En eldre sambygding sa en gang til oss at vi skulle svare breistrendingene når de kalte oss for " lapp " og " fijnn " med disse ord: " Ja, men vi kjeinne no iallfall stor A ’ en no den kjem gåanes i mot oss ".
Sárgun: Solfrid Fjellaksel Pedersen	Tegning av Solfrid Fjellaksel Pedersen
Vuomi skovlá huksejuvvui ođđasit danne go váhnemat ja olles gilli garrasit gáibide.	Kjønna nye skole ble bygd opp etter press fra foreldrene og bygdesamfunnet.
Leimmet illolaččat, muhto ii šat ovdalet áiggi vuoidna boahtán nu go lei leamaš boares skovllán.	Da jeg gikk 6. året, fikk vi vende tilbake. Vi var lykkelige, men ting ble imidlertid aldri som på gammelskolen.
Earret eará de moadde sámi oahppit báhce joatkit Reisrándda skovllán.	Blant annet var det noen samebarn som fortsatte å gå på skole på Breistrand.
Vuomi skovlabiiren dát dahku ivttii dan jáhku ahte doppe leažžá leat buorot go " sámi skovlán ".	I bygda ble det oppfattet som et uttrykk for at det var bedre enn å gå på en " sameskole ".
Sámi searvválašvuohta dieinna daguin boatkanii, ja dan rájis sámivuohta beikkahuvvui [beikkahit = huoi sakka vuolidit ja sakka heaikkahit, bilkidit baháládjii nuppiid gulu] dieid bealin oallaláhkái.	Den samiske enheten var med dette brutt, og det samiske var for alvor stigmatisert til noe negativt av samer selv.
Nie ledje sámit ieža mielde sámivuođa ihpáldahttimen negatiivan ja árvvoheapmin.	Elever fra Kjønna-skolen fortsatte imidlertid å være blant de mest skoleflinke i kommunen.
Vuomi skovllá oahppit gal ain vuosehe leahkit suohkana čeahpimušaid gaskkan, dan čájehit loahpahanduođastusat.	Det viste seg på avgangsvitnemålene.
Simme nai Vuopmegeaži ja Vatnjavári skovlábiiret.	Det samme gjaldt for elever fra skolene i Trøssemark / Vuopmegeahči og Boltås / Vatnjavárri.
Láveje vázzit " framhaldskovllá " dugo joatkan maŋŋel go ledje beassan gili skovllás. "	Det var vanlig å gå framhaldskole etter folkeskolen.
Framhaldskovllán " gárttaimet dáččalaččaid ollái.	På framhaldskolen kom vi i samme klasse som norske elever.
Dál de gal lei albmaláhkái viššalastit amameat bázáhallat, baicca vuosehit menskkáid [menskkáid vuosehit = čájehit ahte olmmoš bihtá ja máhttá], eai galgga ákkáhit min navdit durken [duihmin, čuorbin].	Det gjaldt nå som aldri før å henge i for å vise at vi ikke var dumme.
Mii geat leimmet ovttas skovllá vázzán Reisránddan deaivvadeimmet, na aitto hal dieiguin gieiguin leimmet dalle simme skovláklássan leamaš.	Vi som hadde gått på Breistrand, møtte de vi hadde gått i klasse med før.
Amma dihte mii eanašat juo leimmet smiđugat girjjiide ja fágaide.	De visste jo at de fleste av oss kunne våre " saker ".
Sámi duogaš, sámi máilbmi, val healbbahassii duvdui, dušše jierkkuid [jierku < jirkut = ábástallat, botnjat sániid ja ásejiid] bakto geažihuvvui, juo nai nie skovloga bealis, deđđe.	Det samiske ble imidlertid stadig underkommunisert og kom bare fram i sleivbemerkninger, og det gjaldt også fra lærerens side.
Láttiid spáidnasat [spáidnasat = guhkit ja ásehit] ja rivgut gal eai minguin sámiiguin bihtán; čeahpimusat gávdnojuvvoje gusto sámiid gaskkan.	Men de norske " bergdes " ikke med oss samer, de flinkeste elevene var stadig å finne blant samene.
Šattai munnin gait sámiide go muhtimat ledje čeahpit; vuosehii dalle dan duođa ahte ii leat mihkkege váilliid ja boasttuid gis leahkimis sápmi — diet loktii oppalaš árvvu sápmin bissut iige dárbbaš hal juohke sápmi jur heaggageahčai gen rahčat eaŋkalolmožin go juo leat čeahpit oppalasat sámiid vuolgga.	Og ved at noen samer var flinke, så fikk en vist at det ikke var noe galt med " arten ", og dermed behøvde ikke alle " streve livet av seg ".
Skániid suohkan viimmat ceggii kommunalaš realskovllá loahpa 60-jagiid.	Skånland kommune fikk omsider etablert en kommunal realskole på slutten av 60-tallet.
Máŋga sámit álge, ja bihte buoragit.	Mange samer begynte på den og klarte seg riktig godt faglig.
Vearrát lei gokčat ruhtalaš goluid maid skovlá duvddii váhnemiidda.	Det var verre å klare de økonomiske forpliktelser som skolen påla familiene.
Realskovlá njamai skovládivvagiid.	Realskolebudsjettet var basert på innbetaling av skolepenger.
Máŋga sámi oahppi ledje vealggas máŋggaid mánu.	Mange av de samiske elevene var skyldig skolepenger for flere måneder.
Dálvviid lei álot ruhtavátni márkkun; olbmot orro eallime dainna doaivvuin: gal hal šaddá ráđđi.	Det var alltid slik at om vinteren var det lite penger i omløp i markebygdene.
Márkkugat leat ferten gierdat gefodaga nama.	En syntes å leve etter regelen: " Å det blir alltid ei råd ".
Leastadialaččaid gaskkan leamaš váikkuheamen dat osku ahte áiggálaš gefodat mokto vuoinnalaš bondodahkan.	Ei av læresetningene innafor læstadianismen har nemlig vært den at materiell fattigdom akkumuleres i åndelig rikdom.
Oabbám Oddveig Nymo (dál Dalbakk) oktan ovddit Sámedikki áirasiin Olav Anderseniin leigga nai ohppiid gaskkan [Olav Andersen og Oddveig Nymo Dalbakk leabá munnje addán lobi namaidaska ruvkot čálidettiinam dán ásijis, ja Olav Andersen atná vuohkasin aitto dán spáju gen jietnadit čálalaččat.].	Min søster Oddveig Nymo Dalbakk og tidligere sametingsrepresentant Olav Andersen var blant de samiske elever ved skolen. [Olav Andersen og Oddveig Nymo Dalbakk har gitt meg tillatelse til å bruke deres navn, og Olav Andersen sier han er glad over at noen skriver om denne saka].
Muittán gohčohalle dáivá čoahkkimiidda man fáddan álot lei ruhtalaš dilli ja čavgehusat máksit dakkaviđi dan dátobeaivvi go galgá.	Jeg husker at det ofte var innkalt til foreldremøter for å informere om situasjonen og for å stille krav om punktlig betaling.
Ovtta dakkár čoahkkamii ledje moadde dárrolaš váhnemat reiden gáibidit han biehttalit skovláfálaldaga dieidda ohppiide guđet eai lean áigebáli deaiválaččat mávssuin.	På et møte hadde enkelte av de norske foreldre stått på og ment at det riktige måtte være å stenge tilbudet for de elever som ikke var à jour med betalinga.
Dát gal šattai bártin sámi váhnemiidda, muhto dárje [girde] ben dan váivvi ja ovttastuvve.	Det oppsto en pinlig situasjon for de samiske foreldre, men de sto sammen.
Heahkkadaga fágalaš ovddasvástideaddji, vaikko ieš ii lean dán guovllun eret, de maŋŋel go lei gullan daid váigadis vávjjiid roastilit čuoččastii sánáidit sulli ná: " Jus dát oahppit galget biehttaluvvot de leat skovllá čeahpimušat mat dalle jávket eret.	Plutselig tok fagansvarlig ordet, han var forresten ikke fra området.
Skovlá lea nai sorjjas fágalaš alla dásin jus galgá bissut. "	Han hadde sittet og hørt på debatten og fant ut at han hadde noe å si.
Sámi oahppit ja váhnemat vuite árvvolaččat dán gearddi ja manne nannošuvvon sápmin siidii.	En skole er også avhengig av et faglig nivå for å kunne leve. "
Galgá soamis leat dadjan: Dáža bázii " sieibi háččagaskka " - ja nu mii guđiimet.	De samiske foreldrene kom styrka og stolt heim etter møtet og følgende ble sagt: " Dáža satt der tilbake " skjetten og skjemt " [Dette er et vanlig uttrykk brukt i markebygdene.] no vi fór heim ".
Máŋŋel dan spáju [dáhpáhusa, episoda] oahppit čađahe skovllá buriin movttain, ja váhnemat dieđun mákse dađemielde go ruhta dálkkihii [guippihii, fáhkkestaga iđii] bursii.	Etter den episoden fullførte elevene realskolen i ro og mak, og foreldrene betalte etter hvert som de fikk råd.
Ii goassege gohččohallon šat dakkár čoahkkimiidda.	Det ble ikke innkalt til flere møter.
Dát lea dakkár dáhpáhus gonne sápmi lea ovdalgihtii juo vurdon ja oainnihuvvon vuolánit galgat go dáččalaččaiguin dáistaladdat, muhto midja ges dáhpahuvvanaga jorggit sámiid beallái buorrin.	Dette er en hendelse der samer i møte med nordmenn i utgangspunktet har en underlegen posisjon, men som i hendelsesøyeblikket blir snudd slik at samen berger seg.
Márkkun muitalit oallot dienlágán dáhpáhusaid.	Det fortelles mange slike historier i markebygdene.
Dakkáriid gullat geahpida beaivválaš eallime bissut sápmin.	De er med å gjøre livet utholdelig.
Muitalusat gos sápmi loahpalaččat vuoitá ja ollá meriide lea ieš alddis deŋggodat, sámi loktedahtti muitalanmáhttilašvuohta, ja nai simbolalaš deŋggodat.	Slike fortellinger der samen til slutt seirer, blir også en form for kapital, både en samisk kulturell kapital, utgått fra fortellertradisjonen, men også en symbolsk kapital.
Simbolalaš deŋggodat, go dan oliha, de dássáiduvvá ja vávnnastuvvá [váivvástuvvá, giksašuvvá] servodahkii beaivválaš huššan [gissaleapmi, go lea olu rasildit], dieinnalágiin dugo beassá vuoidnat friddjabut ja vas lávket álot buorot dásiide.	Den symbolske kapitalen brukes ofte for å gjøre virkeligheta lettere. Det blir pusterom for å gjenvinne posisjonen.
Vuoittodovddut man ruhtavánes sámi bearrašat muosáhe váhnenčoagganin illudahte stuora lohtui [lohtu = jeđđehus, loktedas] man guhki muite.	For de involverte samiske familier med lite penger i omløp var det godt å lene seg litt tilbake etter foreldremøtet og nyte.
Loahpalaččat.	Avslutning
Skovlávázzin lei dehálaš, ja skovlačehppodat allagit árvošuvai, ja eaksámeniid galggai buoragit bihtit.	Jeg har prøvd å belyse at å erverve seg gode kunnskaper og bli skoleflink har vært nødvendig for samer i markebygdene.
Dalle ceggii deŋggodaga man bakto láivvahii možiid ja gáttuid mat jirko sámi geanuhis láđvan [láđva = joavdelaš, láiki] ássamin soames guorbamoskkin [sevdnjes, garžes boaitobeal báiki] doppe márkun.	Gjennom blant annet gode skoleprestasjoner, bygde en opp kapital for å slå seg fri fra myten om " den udugelige samen " som bodde i bortgjemte markebygder.
Deŋggodat leamaš ferten-ásejin, ja lea bággen sámi vuosehit ahte sápmi sihke sahttá ja máhttá.	Kapitaloppbygginga har vært absolutt nødvendig, og den har vist at samen " vil og kan ".
Nuppiid gaskkan leat sámi oahppit ja studenttat bihtán buoragit; dan bakto lea nai váidon dat gáddu ahte márkku sámit gul nu iešmatlágánat.	I møter med andre elever har samen klart seg godt. Dermed har også myten om den isolerte markebygdingen fått en knekk.
Go márkku nuorat bearaštuvvet de ohcet siidagiliidasaseat ja válljejit bus máŋgasat márkku bistevaš ássanguovlun.	Når ungdommen fra markebygdene har stifta familier, har mange av dem pekt ut markebygdene som boplasser, og slik har de ytra en kjærlighet til områdene.
Mu oainnu mielde de lea eanaš oassii ahtanuššan fitnodaga ja barggu ektui, lehkosat hal dábálaš bargit, lehkosat hal kontorvirggálaččat, duojárat dahje akademihkkárat.	Mitt inntrykk er at de aller fleste har klart seg godt i sine yrkeskarrierer, det være seg som arbeidere, funksjonærer eller akademikere.
Vaikko dal dálá áiggi ii leat márkku baittobealde johtolaga dáfun de guovllu geahččojuvvo olbmogaskkasašaččat oktin ja orru dadjalus referánsarinnján geidda ásset márkkun.	Selv om markebygdene ikke er så geografisk avgrensa i dag, med moderne kommunikasjoner, danner de en sosial enhet og referanseramme for de som bor der.
Orru leame leat etnihkkalaš rádji mii nie vuhtto.	Det tror jeg kommer av den etniske grensa.
Dálá áiggi gal diekkár rádji ii goaža deaivvadit etnihkkalaš rájiid rastá danne go márku dál gilvaladdá simme dásin go suohkana doavdagat muđui.	I dag hemmer imidlertid ikke denne grensa møtene med nordmenn blant anna fordi markebygdingene konkurrerer på lik linje.
Eará artihkkalat girjjis Sámi skuvlahistorjá 1	Flere artikler fra Samisk skolehistorie 1