Historikk / Bakgrunn / Om Sametinget / Forsiden - Sametinget
Histovrije / Sjïeke / Saemiedigkien bïjre / Saemiedigkie - Sametinget
Historikk
Histovrije
På Nordkalotten har samene eksistert som et folk med eget språk, egne tradisjoner og næringstilpassninger lenge før etableringen av nasjonalstatene.
Noerhtekalottesne saemieh vyöseme goh akte åålmege, jïjtsh gïeline, jïjtsh aerpievuekiejgujmie jïh jielemesjïehtedimmiejgujmie guhkiem åvtelen dah nasjovnaalestaath tseegkesovvin.
Etter grensetrekkingen i 1751 ble samene ett folk med bosettingsområder i fire stater: Norge, Sverige, Finland og Russland.
Mænngan raaste bïejesovvi jaepien 1751, dle saemieh akte åålmege sjïdti årromedajvigujmie njieljine staatine: Nöörje, Sveerje, Såevmie jïh Russlaante.
Samenes tradisjonelle område strekker seg fra Kola-halvøya i nordøst til Engerdal i Sør-Norge og Idre i Sør-Sverige.
Saemiej aerpievuekien dajvh leah Kolanjaarken luvhtie noerhteluvlene, Engerdaelien gåajkoe Åarjel-Nöörjesne, jïh Eajran gåajkoe Åarjel-Sveerjesne.
Dette området kalles på samisk Sápmi.
Daan dajven saemien nomme lea Saepmie/Saemien eatneme.
Fornorskningen
Daaroedehteme
På 1800 tallet skjer det en stadig økende bevissthet om den norske nasjon.
1800-låhkoen dle akte ahkedh stuerebe voerkesvoete sjædta dan nöörjen nasjovnen bïjre.
Norge fikk sin grunnlov i 1814 med stor grad av selvstendighet og med det fulgte den norske nasjonsbyggingen.
Nöörje sov maadthlaakem åadtjoeji 1814, mestie gaajh jïjtjeraarehke sjïdti, jïh dan mænngan aaj dïhte nöörjen nasjovnebigkeme eelki.
I 1848 hevder regjering og storting at staten hadde vært eier av grunnen i Finnmark fra gammel tid.
Jaepien 1848 dle reerenasse jïh stoerredigkie jiehtieh staate lij aajhterinie orreme Finnmaarhken dajveste, joe dejpelistie.
Begrunnelsen var at området hadde vært bebodd av "omstreifende lapper" hvilket skulle referere til nomadiske samer, og den nomadiske bruk kvalifiserte ikke til erverv av eiendomsrett.
Buerkiestimmie lij “gilkije saemieh” mah vuesiehtin dejtie juhtije saemide, lin dajvesne orreme, jïh dïhte åtnoe juhtiemistie idtji saemide naan eekereaktam vedtieh.
Tilgangen til å eie jord ble også strengt regulert av de norske myndigheter.
Dah nöörjen åejvieladtjh aaj striengkieslaakan sjïehtesjin gïeh åadtjoejin jåartam eekedh.
Etter 1888 kunne bare norske og svenske erverve jord i Norge og norsk statsborgerskap kunne bare oppnås av dem som behersket det norske språket.
Mænngan 1888 dle ajve nöörjen jïh svïenske almetjh meehtin dajvem ribledh Nöörjesne, jïh ajve dah mah meehtin dam nöörjen gïelem soptsestidh, åadtjoejin nöörjen staatenårroejinie sjïdtedh.
I 1902 vedtok Stortingets ny jordsalgslov for Finnmark.
Jaepien 1902 dle Stoerredigkie orre jåartadoekemelaakem Finnmaarhkese nænnoesti.
I denne loven heter det at bare norske statsborgere kunne være kjøpere, og det skulle legges vekt på at den som fikk erverve jord gjorde nytte for seg som jordbrukere og at vedkommende ”… kunne tale, lese og skrive det Norske Sprog og benytte det til daglig Brug”.
Daennie laakesne dle tjåådtje ajve nöörjen staatenårrojh meehtin åestiejinie årrodh, jïh edtji tjïertestidh dah mah åadtjoejin dajvem åestedh lij nohtese jåartaburrine, jïh “meehtin soptsestidh, lohkedh jïh tjaeledh dam Nöörjen gïelem jïh dam biejjieladtje Nåhtadidh”.
Loven gjaldt til 1965.
Laake lij faamosne jaepien 1965 raajan.
Fornorskingspolitikken forsterkes framover mot 2. verdenskrig.
Daaroedehtemepolitihke veaksahkåbpoe sjædta 2. veartenedåaroen raajan.
I 1924 sier blant annet en parlamentarisk skolekommisjon at ”Samisk åndsliv og kultur er noe som ikke finnes.
Jaepien 1924 gaskem jeatjah akte parlamentarihkeles skuvlekommisjovne jeahta “Saemien voejkenen jielede jïh kultuvre leah naakede mij ij gååvnesh.
Hele folkets egenart og begavelse peker ikke i den retning”.
Abpe åålmegen sjïerevoete jïh tjiehpiesvoete eah dan haaran tjuvtjedh”.
Etter 2. verdenskrig går fornorskingspolitikken mot slutten.
2.veartenedåaroen mænngan dle daaroedehtemepolitihke lea nåhkedeminie.
Den holder likevel stand overraskende lenge.
Nov amma læjhkan dle guhkiem staatnehkahta.
Synet på språklige og etniske minoriteter endret seg etter annen verdenskrig.
Dïhte vuajnoe gïelen jïh etnihkeles unnebelåhkojde jorkesi mubpien veartenedåaroen mænngan.
Internasjonalt menneskerettighetsarbeid førte til at det ble vedtatt folkerettslige avtaler både i Europa og FN.
Gaskenasjovnaale almetjereaktabarkoen gaavhtan dle almetjerïekteles latjkoeh nænnoestamme sjïdtin dovne Europejesne jïh ENsne.
Dette virket også inn på norske myndigheters holdninger overfor minoriteter, og især overfor samene.
Dïhte aaj tsevtsi guktie nöörjen åejvieladtjh unnebelåhkojde vööjni, jïh joekoen saemide.
Fra norsk offentlig hold kom dette til uttrykk i 1948, da Samordningsnemna for skoleverket la fram en rekke forslag med sikte på å tilpasse skoletilbudet for samiske barn.
Nöörjen byögkelesvoeteste daate våajnoes sjïdti jaepien 1948, gosse Skuvlevierhkien iktedimmemoenehtse jïjnjh raeriestimmieh böökti juktie skuvlefaalenassem saemien maanide sjïehtedidh.
Dette utvalget gikk inn for at samisk språk skulle få en bred plass i undervisningen, sammen med samisk kulturhistorie og samisk heimeyrke.
Daate moenehtse sïjhti saemien gïele edtji aktem gamte sijjiem åadtjodh ööhpehtimmesne, saemien kultuvrehistovrijine jïh saemien hïejmebarkojne ektine.
Blant tiltakene som ble iverksatt eller påbegynt på grunnlag av Samordningsnemdas anbefaling, var dobbelttekstede kristendomsbøker og samiskundervisning ved Tromsø Lærerskole fra 1953.
Dej råajvarimmiej gaskem mejgujmie nïerhki jallh mejtie eelki Iktedimmiemoenehtsen juvnehtimmien mietie, lij jupmelesvoetegærjah guektiengïerth gïeline, jïh saemienööhpehtimmiem Tromsøn Lohkehtæjjaskuvlesne 1953 raejeste.
I 1956 ble Samekomiteen (komiteen til å utrede samespørsmål) oppnevnt.
Jaepien 1956 Saemiemoenehtse (moenehtse mij edtji saemien gyhtjelassh salkehtidh) nammoehtamme sjïdti.
Komiteens innstilling som ble lagt fram i 1959, regnes som et minoritetspolitisk vendepunkt.
Moenehtsen raeriestimmie maam böökti jaepien 1959, ryöknesåvva goh akte unnebelåhkoepolitihkeles jarkememierie.
I innledningen pekes det på at minoritetsspørsmål hadde fått økende aktualitet:
Raeriestimmien aalkovisnie tjïerteste unnebelåhkoegyhtjelassh lin sjyöhtehkåbpoe sjïdteme:
«Minoritetsspørsmålene var over hele verden blitt langt mer brennende enn før, og selv om det i vårt land ikke kunne tales om en undertrykkelse av den samiske minoriteten av samme art som mange andre steder i verden, var det innlysende at også hos oss var det begått feil.
“Unnebelåhkoegyhtjelassh lin sjyöhtehkåbpoe sjïdteme abpe veartenisnie goh aarebi, jïh jalhts mijjen laantesne idtji maehtieh akten dïedtesimmien bïjre soptsestidh dejstie saemijste seamma laakan goh jeatjah lehkesne veartenisnie, dle lij naa tjïelke mijjen luvnie aaj fiejlieh dorjesovveme.
Det gjelder således skolepolitikken i vårt århundre like fram til annen verdenskrig» (Samekomiteens innstilling, s. 6).
Naemhtie goh skuvlepolitihken bïjre mijjen jaepietjuetien, eevre mubpien veartenedåaroen raajan". (Saemiemoenehtsen raeriestimmie, s.6.)
Komiteen så som sin oppgave «å finne fram til retningslinjer og en målsetting for myndighetenes politikk overfor samene som kan styrke den samiske minoriteten økonomisk, sosialt og kulturelt» (s. 19).
Moenehtse vööjni sov barkoe lij “bïhkedassh jïh aktem ulmiem gaavnedh åejvieladtji politihkese saemiej vööste, mah maehtieh dam saemien unnebelåhkoem ekonomeles, sosijaale- jïh kultuvrellelaakan nænnoestehtedh” (s.19).
I innstillingen ble det skissert et grunnsyn som brøt med fornorskningspolitikken.
Raeriestimmesne aktem maadthvuajnoem böökti mij daaroedehtemepolitihkem vuastali.
Komiteen mente at norsk samepolitikk burde ta sikte på å styrke samene som gruppe, dyrke fram respekt mellom folkegruppene og iverksette økonomiske og sosiale tiltak med sikte på modernisering av samisk levesett og ytterligere integrering i det norske samfunnet.
Moenehtse vïenhti nöörjen saemiepolitihke byöri ulmine utnedh saemide nænnoestehtedh goh dåehkie, seahkarimmiem sjïdtedehtedh almetjedåehkiej gaskem jïh ekonomeles jïh sosijaale råajvarimmiejgujmie nïerhkedh juktie saemien jieledevuekiem daajbaaletje darjodh, jïh saemide buerebelaakan sjïehtesjidh nöörjen siebriedahkese.
Positive særfordeler ble ansett som nødvendige for å oppnå like rettigheter mellom samer og nordmenn.
Positijve sjïere aevhkieh vuajnalgi goh daerpies, juktie seamma reaktah åadtjodh saemiej jïh nöörjen almetji gaskem.
Et sentralt forslag i innstillingen var å konsolidere et eget samisk område, der det blant annet skulle gjelde spesielle regler med hensyn til det samiske språkets status, så vel i skolen som i offentlig administrasjon.
Akte vihkeles raeriestimmie lij aktem jïjtse saemien dajvem nænnoestehtedh, gusnie gaskem jeatjah edtji sjïere njoelkedassh årrodh saemien gïelen staatusen bïjre, dovne skuvlesne jïh byögkeles reeremisnie.
Komiteen argumenterte for at et slikt kjerneområde allerede fantes.
Moenehtse tjïelkesti akte dagkeres dajve joe gååvnesi.
Målsettingen for myndighetenes samepolitikk måtte være å styrke samene som gruppe.
Dïhte ulmie åejvieladtji saemiepolitihkese lij badth saemide veaksahkåbpoe darjodh goh dåehkie.
Komiteen mente positive særfordeler var nødvendige for å oppnå like rettigheter mellom samer og nordmenn.
Moenehtse vïenhti positijve sjïere aevhkieh lin daerpies, juktie seamma reaktah buektiehtidh saemiej jïh nöörjen almetji gaskem.
Regjeringa fulgte ikke opp forslagene fra Samekomiteen i sin melding til Stortinget i 1963.
Reerenasse idtji Saemiemoenehtsen raeriestimmiejgujmie vielie darjoeh sov bïevnesisnie Stoerredægkan jaepien 1963.
Regjeringa unnlot å ta stilling til samene som en etnisk minoritet, samene ble i stedet omtalt som ”samisktalende nordmenn”.
Reerenasse idtji sïjhth naan mïelem utnedh saemiej bïjre goh unnebelåhkoe, sijjeste dle saemiej bïjre soptsesti goh “saamastallije nöörjen almetjh”.
Regjeringen presiserte videre at målet med å bevare samisk kultur i Norge skulle bero på individuelle valg.
Reerenasse aaj tjïertesti dïhte ulmie saemien kultuvrem Nöörjesne vaarjelidh, edtji jïjtjeraarehke veeljemisnie årrodh.
Utover 1970-tallet skjer det en viss glidning mot å akseptere samer som en minoritet i Norge.
1970-låhkoe doekoe dle ojhte aalka jååhkesjidh saemieh leah unnebelåhkoe Nöörjesne.
Undervisning i samisk ble slått fast som en rett i 1967 og et samisk gymnas kom samme året i stand i Karasjok.
Jaepien 1967 dle vihtiesti ööhpehtimmie saemien gïelesne lij akte reakta, jïh akte saemien gymnase Karasjohkesne tseegkesovvi seamma jaepien.
I 1973 ble kultursenteret Sámi Instutuhtta/Nordisk samisk institutt opprettet i Kautokeino.
1973 dle kultuvrejarnge Sámi Instituhtta tseegkesovvi Guovdageaidnusne.
Det utviklet seg seinere til et utrednings- og forskningsinstitutt.
Mænngan dle dïhte salkehtimmie- jïh dotkemeinstituhtine evtiesovvi.
En ny samepolitikk
Orre saemiepolitihke
På 1960 og 70 tallet skjer det en økende grad av bevisstgjøring og radikalisering hos den nye generasjonen samer.
1960- jïh 70 låhkoen dle voerkesvoete jïh radikaliseringe læssanieh dej nuerebe saemiej luvnie.
Samesaken blir også i økende grad også en urfolkssak.
Dïhte saemien aamhtese aaj jiene-jienebe aalkoealmetjeaamhtesinie sjædta.
De samiske organisasjonene arbeidet aktivt for å delta i det internasjonale urfolksarbeidet blant annet gjennom stiftelsen Verdensrådet for urfolk (WCIP) i 1975.
Dah saemien siebrieh eadtjohkelaakan barkin juktie meatan årrodh dennie gaskenasjovnaale aalkoealmetjebarkosne, gaskem jeatjah gosse Vearteneraerie aalkoealmetjidie (WCIP) tseegkesovvi jaepien 1975.
Fornorskingspolitikken som hadde pågått siden siste halvdel av 1800 tallet toppet seg omkring Altakonflikten.
Daaroedehtemepolitihke mij lij jåhteme 1800-låhkoen minngiegietjien raejeste, lij goh stööremes dan tïjjen gosse ovvaantoe lij Altesne.
En konflikt som startet da Stortinget i 1978 vedtok å demme opp Alta-Kautokeinovassdraget for å bygge en kraftstasjon.
Akte ovvaantoe mij eelki jaepien 1978, gosse Stoerredigkie nænnoesti Alta-Guovdageaidnu-tjaetsieåeriem deepmesjidh juktie faamoestasjovnem bigkedh.
Dette førte til omfattende protester, aksjoner og demonstrasjoner både fra samene og fra miljøpolitisk hold.
Daan sjïekenisnie dle gellie gïrremh, aksjovnh jïh demonstrasjovnh sjïdtin, dovne saemijste jïh dehtie byjresepolitihkeles bieleste.
Hele Alta-saken gikk gjennom mange kriser, som blant annet sultestreiken utenfor Stortinget i 1979 og 1981 og okkupasjon av kontoret til statsminister i 1981.
Abpe Alta-aamhtesen tjïrrh lij gellie neavroeh, gaskem jeatjah nealkomestreejke Stoerredigkien ålkolen 1979 jïh 1981, jïh okkupasjovne staateministeren kontovreste 1981.
Kampen kulminerte med at 600 politifolks ryddet sameleiren og fjernet lenkegjengen i Stilla 15. januar 1981.
Dïhte gæmhpoe jallatjommesem jaksa gosse 600 pollisealmetjh dam sijjiem sjeakoejin gusnie saemieh hööltestin, jïh lïenghkedåehkiem Stillesne röönji tsïengelen 15.b. 1981.
For de norske myndighetene ga erfaringen fra Alta-saken behov for en egen dialog og kontakt med samiske organisasjoner.
Dah dååjrehtimmieh Alta-aamhtesistie darjoeji guktie dah nöörjen åejvieladtjh daarpesjin jïjtje soptsestidh jïh råårestalledh saemien siebriejgujmie.
Myndighetene opplevde at muligheten og evnen til å styre over samene var sterkt svekket, samtidig som Norges håndtering av sitt urfolk vakte internasjonal oppsikt.
Dah åejvieladtjh dååjrin ij lij vielie nuepie, jïh ij lij seamma aelhkie saemiej bijjelen stuvredh, seamma aejkien goh dïhte gaskenasjovnaale veartene aaj tjalmahti guktie Nöörje sov aalkoealmetjh gïetedi.
Alta-saken markerer et tidsskille i samepolitikken i Norge.
Alta-aamhtese aktem tïjjeraastem mïerhkesje Nöörjen saemiepolitihkesne.
Samene ble anerkjent ikke bare som en minoritet, men også som et urfolk i Norge.
Saemieh jååhkesjimmiem åadtjoejin eah ajve goh unnebelåhkoe, men aaj goh aalkoealmetje Nöörjesne.
Da striden mellom statsmyndighetene og samene var på det mest intense i 1980-81 var det behov for politiske innrømmelser om samiske rettigheter.
Gosse ræjhtoe staaten åejvieladtji jïh saemiej gaskem lij goh stööremes jaepiej 1980-81, dellie lij daerpies politihkeles byjhkesjimmiejgujmie saemien reaktaj bïjre.
Dette resulterte i enighet mellom regjeringen og sameorganisasjonene om at dette skulle skje etter nærmere utredninger.
Reerenasse jïh saemiesiebrieh dan mænngan seamadin daate edtji dorjesovvedh lïhkebe salkehtimmiej mietie.
Regjeringen nedsatte 10. oktober 1980 Samerettsutvalget og Samekulturutvalget for å komme samenes krav i møte.
Reerenasse Saemiereaktamoenehtsem jïh Saemiekultuvremoenehtsem nammoehti juktie saemiej krïevenassi gaavnefedtie båetedh rïhkeden 10.b. 1980.
Samerettsutvalget presenterte i 1984 med sin første delinnstilling, "Om samenes rettstilling".
Saemiereaktamoenehtse åehpiedehti sov voestes bielieraeriestimmiem “Saemiej reaktatsiehkien bïjre” 1984.
Den la grunnlaget for Stortingets vedtak i 1987 om Sameloven (Lov om Sametinget og andre samiske rettsforhold).
Dïhte våaroeminie sjïdti Stoerredigkien nænnoestæmman 1987 Saemielaaken bïjre (Laake Saemiedigkien jïh jeatjah saemien reaktatsiehkiej bïjre).
Sameloven dannet det rettslige grunnlaget for opprettelsen av Sametinget.
Saemielaake dam rïekteles våaromem sjugniedi juktie Saemiedigkien tseegkedh.
Valg til det første Sametinget ble gjennomført i september 1989 og det første Sameting ble åpnet 9. oktober 1989 i Karasjok av H.M. Kong Olav V.
Dïhte voestes veeljeme Saemiedægkan lij skïereden 1989, jïh H.M Gånka Olav V. dam voestes Saemiedigkiem rïhpesti rïhkeden 9.b. 1989 Karasjohkesne.
Sametingspresidenter:
Saemiedigkiepresidenth
1989 – 1997 Ole Henrik Magga (Norske Samers Riksforbund) 1997 – 2005 Sven-Roald Nystø (Norske Samers Riksforbund) 2005 – 2007 Aili Keskitalo (Norske Samers Riksforbund) 2007 – 2013 Egil Olli (Arbeiderpartiet) 2013 - dd Aili Keskitalo (Norske Samers Riksforbund)
1989 – 1997 Ole Henrik Magga (Nöörjen Saemiej Rijhkesiebrie) 1997 – 2005 Sven-Roald Nystø (Nöörjen Saemiej Rijhkesiebrie) 2005 – 2007 Aili Keskitalo (Nöörjen Saemiej Rijhkesiebrie) 2007 – 2013 Egil Olli (Barkijekrirrie) 2013 -dd Aili Keskitalo (Nöörjen Saemiej Rijhkesiebrie)