eivindbj-n.html.xml

Samisk i lærerutdanninga fram til 1973 Sámegiella oahpaheaddjioahpahusas 1973 rádjái En av dem som har arbeida mest med samisk skolehistorie i Norge, er Eivind Bråstad Jensen. Eivind Bråstad Jensen lea daid gaskkas geat leat čállán eanemusat sámi skuvlahistorjjá birra. Han har gitt ut flere bøker, bl.a. Fra fornorskningspolitikk til kulturelt mangfold og Skoleverket og de tre stammers møte. Son lea almmuhan ollu girjjiid, ee. Fra fornorskningspolitikk til kulturelt mangfold ja Skoleverket og de tre stammers møte. I Samisk skolehistorie 3 har han skrevet artikkelen På rett veg? Sámi skuvlahistorjá 3:s. son lea čállán artihkkala Rivttes guvlui? Evaluering av samiskopplæringa i Lavangen. Loabága sámegieloahpahusa árvvoštallan. Eivind Bråstad Jensen er født i 1946 og oppvokst i Tromsø, der han gikk folkeskole, gymnas og tok forberedende i filosofi med det første kullet i 1965. Eivind Bråstad Jensen lea riegádan 1946:s ja bajásšaddan Romssa gávpogis. Doppe son váccii álbmotskuvlla, gymnása ja lei 1965:s vuosttaš joavkkus geat válde filosofiija ovdaoahpa doppe. Deretter tok han nordisk grunnfag, historie mellomfag og pedagogikk hovedfag ved Universitetet i Oslo. Dasto son válddii davviriikkaid gielaid vuođđofága, historjjá gaskafága ja pedagogihka váldofága Oslo universitehtas. Han har vært lærer i grunnskole og høgskole, informasjonsdirektør ved Universitetet i Tromsø, utdanningsdirektør i Troms og dosent ved Universitetet i Tromsø. Son lea bargan oahpaheaddjin vuođđoskuvllas ja allaskuvllas, leamaš Romssa universitehta diehtojuohkindirektevran, Romssa fylkka oahpahusdirektevran ja Romssa universitehta doseantan. Han er pensjonist fra 2011, men fortsatt aktiv som forsker ved universitetet. Son lea leamaš penšunistan 2011 rájes, muhto goitge doaimmaha ain universitehta dutkamiid. Starten på samisk lærerutdanning Sámi oahpaheaddjioahpu álgu Norske myndigheters interesse for misjonsvirksomhet og undervisning blant samene ble for alvor vakt på begynnelsen av 1700-tallet. Norgga eiseválddit beroštišgohte duođas sápmelaččaid mišuneremis ja oahpaheamis 1700-logu álggus. Presten Thomas von Westen fikk i oppdrag å lede misjons- og opplysningsarbeidet blant samene. Thomas von Westen-báhppii biddjui bargun jođihit sápmelaččaid mišuneren- ja čuvgehusbargguid. Han opprettet i 1717 en skole, Seminarium Scolasticum i Trondheim, tilknyttet Katedralskolen, for å utdanne samer til lærere. Son vuođđudii skuvlla dasa 1717:s, Seminarium Scolasticum Troanddimis. Dat lei katedrálaskuvlla olis ja galggai oahpahit sápmelaččaid oahpaheaddjin. I tråd med pietistisk ideologi skulle misjoneringen foregå på samenes eget språk. Pietisttalaš ideologiija mielde galggai mišunerejuvvot sápmelaččaid iežaset gillii. Etter von Westens død i 1727 fulgte en periode der toneangivende teologer fikk gjennomslag for å bruke norsk språk i misjoneringen blant samene. Maŋŋel go von Westen jámii 1727:s, de ovtta áiggi besse njunušteologat atnit dárogiela sápmelaččaid mišuneremis. Seminarium Scolasticum ble følgelig nedlagt. Seminarium Scolasticum heaittihuvvui dasto. Erfaringene med å bygge på norsk var imidlertid så negative at myndighetene i 1752 opprettet en ny misjonsskole i Trondheim, Seminarium Lapponicum. Ledje nu heajos vásáhusat dárogillii mišuneremis ahte eiseválddit 1752:s álggahedje fas miššuvdnaskuvlla Troanddimii, Seminarium Lapponicum. Denne skolen drev også med oversetting av litteratur til samisk. Dan skuvllas jorgaledje maiddái girjjiid sámegillii. Kong Fredrik 5. av Danmark, Norge m.m. Danmárkku ja Norgga gonagas Fredrik 5. I 1774 kom dansken M. F. Bang som biskop til det Nordenfjeldske [1]. 1774:s bođii dánskalaš Markus Frederik Bang bisman Trøndelagii ja Davvi-Norgii.. Han forlangte i likhet med sin etterfølger J. C. Schønheyder at all undervisning og forkynnelse skulle foregå på norsk (dansk), og sørget for at Seminarium Lapponicum ble nedlagt. Nu go dat bisma gii álggii su maŋŋil, Johan Christian Schønheyder, de son gáibidii ahte buot oahpahus ja sárdnideapmi galggai dárogillii (dánskkadárrui), ja su dáhtu mielde heaittihuvvui Seminarium Lapponicum. Etter hvert viste det seg at Bangs og Schønheyders krav om opplysningsarbeid og forkynnelse på norsk ikke hadde bidratt til å heve samenes opplysningsnivå, men at det tvert om hadde gitt tilbakegang i arbeidet. De čájehuvvui ahte Banga ja Schønheydera dárogielgohčus ii lean ovddidan sápmelaččaid čuvgehusa, dat lei baicca hehtten daid bargguid. I 1816 kom Peder Vogelius Deinboll til Vadsø som sogneprest og seinere prost til Øst-Finnmark. 1816:s bođii Peder Vogelius Deinboll Čáhcesullui suohkanbáhppan ja maŋŋil šattai Nuorta-Finnmárkku proavásin. Han var overbevist om at kirken og skolen måtte møte samene på deres eget språk. Sus lei duohta jáhkku ahte girku ja skuvla fertii ovttastallat sápmelaččaiguin daid iežaset gillii. Derfor var det også nødvendig å utdanne samisktalende prester og lærere. Danne ferteje maiddái oahpahit sámegielat báhpaid ja oahpaheddjiid. Som stortingsrepresentant foreslo han å opprette et lærerseminar i Vadsø. Stuoradiggeáirrasin son evttohii cegget Čáhcesullui oahpaheaddjiseminára. I 1822 vedtok Stortinget å opprette et slikt seminar, ikke i Vadsø riktignok, men på Trondenes, der det startet sitt virke i 1826. 1822:s mearridii Stuoradiggi ásahit dakkár seminára, ii lean gal Čáhcesullui, muhto Runáššái. Dat doaibmagođii doppe 1826:s. Et stridsspørsmål som stadig dukket opp gjennom 17- og 1800-tallet var om samisk eller norsk språk skulle være undervisningsspråk overfor samene. 17- ja 1800-logus lei čađat riidoáššin ahte galge go sápmelaččat oahpahuvvot dárogillii vai sámegillii. Vedtaket om å starte seminaret på Trondenes viser at tilhengerne av samisk hadde overtaket tidlig på 1800-tallet. Runášši seminára vuođđudeapmi čájeha ahte sámegiela bealušteddjiin lei fápmu 1800-logu álggus. Ønsket om å styrke opplysnings- og misjonsarbeidet blant samene på samisk spilte en helt avgjørende rolle når Stortinget vedtok å opprette lærerseminaret på Trondenes som det første lærerseminar i landet etter 1814. Áigumuš lágidit sápmelaččaide čuvgehusa ja oahpahusa sámegillii lei ge jur guovddážis go Stuoradiggi mearridii ásahit oahpaheaddjiseminára Runáššái, dan vuosttaža Norgii maŋŋel 1814. Tegning av skolestua der Trondenes seminar holdt til. Runášši seminára vuosttaš skuvlastohpu. Nils Gundersen var lærer ved Trondenes seminar 1826–40. Nils Gundersen lei Runášši seminára oahpaheaddjin 1826–40. Han var den eneste samen som var lærer ved seminaret. Son lei áidna sápmelaš gii lei seminára oahpaheaddjin. Simon Nicolai Kildal ble seminarets første styrer. Simon Nicolai Kildal lei seminára vuosttaš hoavda. Han hadde ingen formell utdanning, men hadde fått noe opplæring av samemisjonærer. Sus ii lean formálalaš oahppa, son lei oahppan muhtun muddui sámemiššonearain. Fra seminarets første år kom opplæringen i samisk som tillegg til den øvrige undervisningen, som var den samme for alle elever uavhengig av etnisk bakgrunn. Seminára vuosttaš jagi rájes lei sámegiella lassifágan oahpahusas. Dat lei ovttalágan buot ohppiide beroškeahttá man čerdii sii gulle. Dette skulle komme til å gjelde for all samisk-, senere også finskopplæring ved seminaret helt til slik opplæring opphørte i 1905 (samisk) og 1906 (finsk [2]). Nu šattai dilli buot sámegieloahpahussii, ja maŋŋil maiddái suomagieloahpahussii dán semináras dassážii go buot dakkár oahpahus loahpahuvvui doppe 1905:s (sámegiella) ja 1906:s (suomagiella). Seminaret gav fra sin første virkedag norsk lærerutdanning for samiske og norske elever. Semináras lei vuosttaš beaivvi rájes dáru oahpaheaddjioahppu sámi ja dáčča ohppiide Misnøye med samiske elever Duhtameahttunvuohta sámi ohppiiguin I seminarets første år var det bare de samiske elevene som leste samisk. Seminára vuosttaš jagi lohke dušše sámi oahppit sámegiela. De to første samiske elevene Samuel Samuelsen Anti fra Karasjok og Hans Mortensen Kolpus fra Sør-Varanger greide seg bra på seminaret. Guokte ovddimusa leigga kárášjohkalaš Samuel Samuelsen Anti ja Hans Mortensen Kolpus, gii bođii Mátta-Várjjagis, ja soai birgiiga bures semináras. I 1828 skrev Kildal til Kirkedepartementet om Anti at han «inkom på seminaret 5.oktober 1827 med næsten ingen forkundskaper. 1828:s čálii Kildal Girkodepartementii Anti dáfus ahte son «bođii seminárii golggotmánu 5.b. measta áibbas ovdamáhtolašvuođa haga. I den kortere tid han har vært her, har han gjort gode fremskritt. Dan oanehis áiggi go son lea leamaš dáppe, son lea ovdánan sakka. Han leser nu godt aksentuert i enhver norsk bok, og er begynt å skrive efter diktat og utarbeider små stileøvelser efter den norske stilebok. Son lohká dál bures ja rievttes nuohtain vaikko makkár dárogiel girjjis, ja lea čálligoahtán diktáhtaid ja čállinbihtážiid dárogiel stiilačállingirjji mielde. Flid og stadighet ledsager han stedse og han gir et godt håp om sig». Son lea čađat viššal ja gearggus, ja dat dahká sutnje buori doaivvu». Om Kolpus het det samme sted at han «inntrådte i seminaret 18. mars f. å. og han besad da ingen forkunnskaper uten religionskunnskap efter det finske [3] sprog. Kolpusa birra čállo seamma čállagis ahte son «bođii seminárii njukčamánu 18.b. diibmá, ja sus ii lean dalle eará máhtolašvuohta go religiovnna diehtu sámegillii. Nu taler han rett godt norsk, og skriver efter diktat noenlunde samt utarbeider små øvelser i det norske sprog skriftlig (... Dál son dárosta juo beanta bures, čállá oalle bures diktáhtaid, ja ráhkada oahpahallanbihtážiid čálalaš dárogillii (... ) Han har et ganske godt judicium [4], er lærevillig og flittig og gir godt håp om sig. ) Son árvvoštallá oalle bures, lea oahppoáŋgir, ja sus lea buorre doaivva birget. I det finske arbeider han daglig ved hjelp av leksikon og gramatikk». Sámegiela son oahpahallá beaivválaččat sátnegirjjiin ja grammatihkain». Etter få år blir slike meldinger preget av stadig mer negative vurderinger av samiske elever. Moadde jagi das maŋŋil šaddagohte diekkár dieđáhusat sámi ohppiid birra dađistaga heajubun. Da Kildal fikk vite at samme Stockfleth høsten 1834 ønsket å ta inn tre nye elever fra Øst- Finnmark, skrev han blant annet følgende til biskopen: «Stockfleth truer oss med snart å ville sende oss 3 formodentlig stupide finnmarkinger igjen.(... Go Kildal gulai ahte Stockfleth 1834 čavčča áiggui váldit oahpahussii vel golbma Nuorta-Finnmárkku oahppi, de son čálii ee. ná bismii: «Stockfleth áitá dál sáddet midjiide fargga 3 árvideamis jallas finnmárkulačča (... ) I sin virken for Finnmark kunne han visst også bibringes den ide at med enkelte duelige alumner fra våre sydlige egne turde måskje civilisasjonen best fremmes.(... ) Doaimmastis áŋgirušadettiin Finnmárkku beali sutnje galggašii čuvgejuvvot ahte moadde jierpmálaš lulli olbmo livčče várra sakka eanet ávkin olmmošálbmoga ovdáneami dáfus doppe.(... ) Det finske sprog er ikke, især ved daglig omgang, et så stort hekseri å komme efter.» ) Sámegiela, erenoamážit go dan vásiha ja gieđahallá beaivválaččat, ii suige leat mihkkege noaidegoansttaid háhkat.» De samiske elevene fikk utover i 1830-årene økende problemer med å fylle seminarets krav. Sámi ohppiide šattai dađistaga váddáset olahit seminára gáibádusaid 1830-logus. Sagt på en annen måte så det ut til at seminaret fant det problematisk å møte de spesielle utfordringene som denne gruppen stilte det overfor. Eará sániiguin sáhttá dadjat ahte seminára mielas ledje badjelmeare váddásat dat gáibádusat maid dát ohppiidjoavku dagahii sidjiide. Peder Iversen Banne fra Nesseby og Iver Nilsen Bonakas fra Tana hadde i 1846 oppholdt seg på seminaret i 4 år og 5 måneder. Unjárgalaš Peder Iversen Banne ja deatnolaš Iver Nilsen Bonakas, leigga 1846 rádjái leamaš semináras 4 jagi ja 5 mánu. I skriv til Kirkedepartementet gav styreren følgende forklaring på hvorfor de hadde oppholdt seg der utover den lovbefalte maksimumstiden, som i 1836 var satt til 4 år: «Sproget og deres totale uvitenhet la dem hindringer i veien for å delta i de to norsktalende læreres undervisning.(... Čállosis Girkodepartementii čilgii hoavda čuovvovaččat manne soai leigga leamaš semináras guhkit go lobálaš áiggi, mii 1836:s lei mearriduvvon 4 jagi: «Giella ja sudno ollislaš diehtemeahttunvuohta heađuštii sudno searvamis dan guovtti dárogielat oahpaheaddji oahpahussii.(... ) Fremgangen blev liten. ) Eai soai bálljo ovdánan. Et lengere ophold var nødvendig forat de på disse anvendte penger ikke skulle være bortkastet.» Soai fertiiga leat dáppe guhkit vai sudnuide adnon ruđat eai šattaše duššás golahuvvon.» Bonakas maktet likevel ikke å oppnå godkjent seminaristutdanning. Bonakas dattege ii nagodan olahit dohkálaš semináraoahpa. Det gjorde Banne, men han kom så dårlig overens med de kirkelige autoriteter at han av biskopen i 1853 ble ilagt en bot på 2 spd. «for hans uteblivelse fra prostevisitasen d.å.». Banne gal nagodii dan, muhto son ges ii soabadan girkolaš eiseválddiiguin, ja 1853:s bisma sáhkkohii su máksit 2 spesidáleha «danne go ii boahtán proavása galledeapmái dán jagi». I løpet av seminarets 25 første virkeår (fram til 1851) hadde det utdannet bare 14 samiske lærere. Seminára 25 vuosttaš doaibmanjagi (1851 rádjái) lei dat válbmen dušše 14 sámi oahpaheaddji. Av disse fikk halvparten pga. tidlig bortgang eller oppsigelse en virketid på under 10 år. Dain barge bealli vuollel 10 jagi danne go vádjoledje árrat eret dehe celkojedje eret. Ikke flere enn tre hadde lærerarbeid i mer enn 20 år. Dušše golmmas sis barge oahpaheaddjin guhkit go 20 jagi. Det skulle også vise seg at den samiske seminarlæreren Nils Gundersen ifølge styrernes innberetninger kom til kort som lærer i alt annet enn i samisk. Čájehuvvui maiddái nu hoavdda čálalaš dieđuid mielde ahte sámi semináraoahpaheaddji Nils Gundersen ii dohkken oahpaheaddjin eará go sámegielas. Stigende misnøye med hans virke gjorde at han i 1840 ble innvilget pensjon. Dađistaga eanet duhtameahttunvuohta su bargguin dagahii ahte son oaččui penšuvnna 1840:s. Nils Gundersen var ikke bare den første, men også den siste samiske lærer ved seminaret, selv om det ble undervist i samisk til 1905. Nils Gundersen šattai nu ii dušše seminára vuosttaš sámi oahpaheaddjin, muhto maiddái maŋemussan, vaikko doppe oahpahuvvui máid sámegielas gitta 1905 rádjái. Stockfleth fikk nemlig ikke gjennomslag for sitt forslag om å tilsette den samiske seminaristen Kolpus som Gundersens etterfølger i 1840. Stockfleth evttohii sin bidjat virgái sámi semináralačča Kolpusa go Gundersen heittii 1840:s, muhto evttohus ii dohkkehuvvon. Seminarets bestyrer hevdet nemlig at det var viktigere med kyndighet i teologi enn i samisk, og cand. theol. Jakob Wetlesen, som fikk stillingen, var ifølge bestyreren enda i 1846 så svak i samisk at elevene var de egentlige lærere i samisk. Seminára hoavda oaivvildii deháleabbon máhttit teologiija go sámegiela. Cand.theol. Jakob Wetlesen, guhte oaččui virggi, máhtii hoavdda dieđuid mielde 1846:s ain nu hejot sámegiela ahte oahppit dat duohtadilis doibme sámegieloahpaheaddjin. Når en norsk teolog med svak samiskkyndighet ble foretrukket framfor en samisk seminarist som Gundersens etterfølger, bærer det bud om en viss nedtoning av seminarets forpliktelse overfor samisk språkopplæring. Go Gundersena sadjái bidje oahpaheaddjivirgái dáčča teologa gii ii bálljo máhttán sámegiela, de dovdo das ahte seminára lei ložžegoahtán geatnegasvuođas oahpahit sámegiela. Personalet som ved oppstarten i 1826 bestod av en lærer som var same og en norsk styrer, var 15 år senere satt sammen av en norsk styrer og 2 norske lærere. Go seminára álggahuvvui 1826:s, de lei doppe sápmelaš oahpaheaddjin, ja dáčča hoavdan. 15 jagi maŋŋil lei dáčča hoavdan ja 2 dáčča oahpaheaddjin. Seinere blei samiskundervisninga for det meste ivaretatt av norske teologer, etter tradisjon fra samemisjonen. Maŋŋil barge eanas áiggi dáčča teologat sámegieloahpahusain, nu go sámemiššuvnnas lei vierrun. Tromsø seminar omlag år 1900. Romssa seminára sullii 1900:s. Disse bygningene sto ferdig i 1865 Semináravisttit ledje gárvvisin 1865:s. Samer som hadde fullført lærerutdanning ved seminaret, var ikke uten videre ansett som skikket for fast tilsetting i lærerstillinger. Sápmelaččat geat ledje ollašuhttán oahpaheaddjioahpu semináras, eai lean goitge njuolga dohkálaččat oažžut bistevaš oahpaheaddjivirggi. Den samiske seminaristen Per Persen Holm fikk i 1861 beskjed om at han bare kunne konstitueres i en ledig lærerstilling i Nesseby. Sámi seminarista Per Persen Holm oaččui dieđu 1861:s ahte son biddjui dušše gaskaboddosaš oahpaheaddjin Unjárgii. Etter fem år på slike vilkår, ble det rapportert at han foruten samisk behersket både norsk og kvensk tilfredsstillende, men siden han da ikke hadde mye dannelse, måtte han fortsatt ta til takke med konstitusjon. Maŋŋel go lei bargan vihtta jagi daid eavttuid mielde, de dieđihuvvui ahte son lassin sámegillii máhtii dohkálaččat sihke dárogiela ja láttegiela, muhto go sus muđui váillui ánsu, de son fertii ain dohkkehit gaskaboddosaš virggi. Myndighetenes skepsis til og kritikk av samiske lærere tiltok i intensitet og omfang. Eiseválddiid eahpádus ja cuiggodus sámi oahpaheddjiid guovdu čavggai ja lassánii. Sogneprest Nils A. Aall i Nesseby slo i 1867 fast som sin overbevisning at samene var uskikket som skolelærere. Unjárgga suohkanbáhppa Nils A. Aall dovddahii ja celkkii ahte sápmelaččat eai dohkken oahpaheaddjin. Dette begrunnet han med å trekke fram ni samiske lærere som han betegnet som både drikkfeldige og udyktige. Dan son duođaštii namuhettiinis ovcci sámi oahpaheaddji maid gohčodii sihke juhkkin ja gávnneheapmin. I følge Aall hadde de da også mislyktes totalt i læreryrket. Aalla dieđuid mielde ledje ge dat sámi oahpaheaddjit oalát čurbošan oahpaheaddjivirggiineaset. Det beste var derfor «å sende samene lærere i hvis munn det norske språk lød med fullt liv og med full klang og som etter sine livsforhold var fullt delaktige i den norske sivilisasjon». Danne livččii buoremus «bidjat sápmelaččaide oahpaheddjiid geain njálmmiin dárogiella čuodjá eallasit ja čielgasit, ja geat eallimisttis leat ollásit searvan dáru álbmoga vugiide». Vi finner, til tross for at dette var dominerende holdninger, faktisk lærere av samisk, kvensk eller blandet ætt som ble fullt ut godkjent av myndighetene. Vaikko dalle ledje ge dakkár guottut ja oainnut, de gávdnojedje goitge sápmelaččat, láddelaččat dehe seaguhussogalaččat geaid eiseválddit dohkkehedje ollásit oahpaheaddjin. Kapellan Chr. Aug. Christophersen beskrev i 1874 samen Anders Andersen Jox fra Karasjok, som da var lærer i Sør-Varanger, som en ualminnelig lærerbegavelse som «kunne opptre med kraft og samtidig med sindighet og klokskap overfor en almue som sto så lavt som den samiske i Sydvaranger både i moralsk og intellektuell henseende. Kapellána Chr. Aug. Christophersen dieđihii čállagisttis 1874:s ahte kárášjot-sápmelaš nders Andersen Jox, gii dalle lei oahpaheaddjin átta-Várjjagis, lei erenoamáš čeahpes oahpaheaddji gii «sáhtii doaibmat fámolaččat ja goitge láđisvuođainis ja jierpmálašvuođainis nu vuolledássásaš álbmogii go Mátta-Várjjaga sápmelaččat ledje, sihke morálalašvuođa ja jurddašanfámuid dáfus. Det var en lovende ung mann og en pryd for vår lærerstand. Son lei stuora doaivvan ja jur čikŋan oahpaheddjiid virgegoddái. » Mye av forklaringen på denne udelt positive vurderingen er nok å finne i at Jox fra tidlig alder hadde vokst opp hos norske pleieforeldre. » Ollu dán rámis ja buori árvvoštallamis dáiddii vuolgit das go Jox mánnán ja nuorran juo lei bajásšaddan dáčča biebmováhnemiid luhtte. Eget seminar for samer? Sierra seminára sápmelaččaide? I 1847 var bestyrerne ved landets øvrige stiftsseminarer samlet i Christiania for å lage utkast til nytt, felles reglement og ny undervisningsplan for seminarene. 1847:s čoahkkanedje riikka eará bismagottesemináraid hoavddat Christianiai gos galge ráhkadit ođđa, oktasaš njuolggadusaid ja ođđa oahppoplána semináraide. De gikk inn for et eget seminar eller en «etter innskrenket målestokk anlagt dannelsesanstalt for samiske skolelærere», som nøye var beregnet på deres folkeliv, språk og utvikling. Sii evttohedje sierra seminára dehe «unniduvvon mihtuid mielde oahpahusásahusa sámi oahpaheddjiid váste», mii lei dárkilit heivehuvvon sin álbmoga eallimii, gillii ja ovdáneapmái. De mente det var uheldig å tilby samer og nordmenn likt opplæringsprogram på samme institusjon siden de var så forskjellige i dannelsestrinn og levemåte. Sii oaivvildedje ahte ii lean vuogas ráhkadit sápmelaččaide ja dáččaide ovttalágan oahppoprográmma seamma oahppoásahusas danne go dat guokte álbmoga ledje nu guovtteláganat oahppodási ja eallinlági dáfus. Dermed gikk seminarbestyrerne gikk inn for en samisk lærerutdanning – en utdanning for samer som skulle bygge på deres språk og kultur. Ja nu evttohedje seminárahoavddat sierra sámi oahpaheaddjioahpu – ja dat oahppu galggai vuođđuduvvot sápmelaččaid giela ja kultuvrra mielde. Stockfleth var sterk motstander av å opprette en egen samisk lærerutdanningsinstitusjon. Stockfleth vuosttaldii garrasit sierra sámi oahpaheaddjioahppo-institušuvnna. Å ta forslaget til følge ville gjøre det nærmest umulig for samene å tilegne seg norsk språk, kultur og sivilisasjon. Jos evttohus dohkkehuvvui, de šattai su oaivila mielde measta veadjemeahttun sápmelaččaide oahppat dárogiela, dáčča kultuvrra ja dan álbmoga vugiid. Han mente i motsetning til forslagsstillerne at forskjellen i dannelsestrinn var et viktig argument for ikke å dele det samisk-norske seminaret. Son oaivvildii ahte oahppodási erohusat ledje baicca ággan ahte ii galgan juohkit sámi-dáru seminára guovtti oassái. Stockfleth hevdet at denne forskjellen bare kunne oppheves gjennom samenes omgang med og påvirkning fra de som stod på et høyere dannelsestrinn. Stockfleth čuoččuhii ahte daid erohusaid ii sáhttán jávkadit almma ahte sápmelaččat ovttastallagohtet singuin geain lei alit oahppodássi. Departementet valgte å ikke etablere noen egen samisk utdanning, men besluttet at seminaret, også når det ble flyttet til Tromsø i 1848, skulle ha både samiske og norske elever. Departemeanta ii áigon ásahit sierra sámi oahpahusa, muhto mearridii ahte maiddái maŋŋel go seminára sirdojuvvui Romsii 1848:s, de galge das sihke sámi ja dáčča oahppit. Finnefondet Foanda dáruiduhttima ovddideami váste - Finnefondet En kongelig resolusjon i 1851 slo fast at det for hvert år i budsjetterminen fra 1851 til 1854 skulle bevilges 1 000 spd., som etter nærmere drøftinger skulle brukes «nærmest i den Hensigt at bibringe Lappeme Kyndighed i det norske Sprog». Gonagaslaš resolušuvdna 1851:s nannii ahte jahkásaččat galggai juohke bušeahtta-áigodagas 1851:s gitta 1854 rádjái juolluduvvot 1 000 spd [2] mii dárkilet ságastallama mielde galggai adnot «jur njulgestaga dan váste ahte lágidit sápmelaččaide dárogielmáhtolašvuođa». Bevilgningen ble stadig fornyet og fikk etter hvert betegnelsen Finnefondet. Ruhtajuolludeapmi geardduhuvvui ja gohčoduvvui fargga Finnefondetin. Bevilgningen til dette fondet økte sterkt utover 1800-tallet, og endrede retningslinjer for bruken av midlene avspeiler norske myndigheters holdning og politikk overfor samer og kvener fra 1850-tallet og langt inn i det 20. århundre. Dán foandda ásahemiin 1851:s daddjojit Norgga riikka eiseválddit rievdadišgoahtán politihkaset ja guottuideaset sápmelaččaid ja láddelaččaid guovdu dađistaga čielgaset dáruiduhttimin 1850-logu rájes gitta guhkás 20. čuohtejahkái. Overgangsdistriktene omfattet i 1853 Hammerfest, Alta-Talvik og Loppa prestegjeld i Vest-Finnmark, hele Tromsø prosti, Lenvik og Ibestad i Troms og Ofoten og Lødingen prestegjeld i Nordland. Dat guovllut ledje 1853:s Hámmárfeastta, Áltá-Dálbmeluovtta ja Láhpi báhpagielddat Oarje-Finnmárkkus, buot Romssa proavásgoddi, Leaŋgáviika ja Ivvárstáđit Romssas ja Ufuohta ja Lodegiid báhpagielda Nordlánddas. Det betyr at store deler av Finnmark, som hele Øst-Finnmark og kommunene Kistrand, Kautokeino og Karasjok i Vest-Finnmark, i 1850- årene fortsatt ble sett på som så samiskdominerte at det var nytteløst å satse på norskopplæring. Lei nu ahte stuora oasit Finnmárkkus, nu go buot Nuorta-Finnmárku ja Čuđegieddi, Guovdageaidnu ja Kárášjohka Oarje-Finnmárkkus 1850-jagiid ain adnoje nu nanu sámi guovlun, ahte doppe ii ábuhan viggat vuoruhit dárogieloahpahusa. Dette gir en pekepinn på ambisjonsnivået for fomorskningsarbeidet. Das oaidná muhtun láhkái makkár áigumušat eiseválddiin ledje dáruiduhttima dáfus. I 1863 fikk Vadsø, Lebesby og Måsøy status som overgangsdistrikter. 1863:s ožžo Čáhcesullo, Davvisiidda ja Muosáid gielddat rievdadusguovlu-namahusa. I 1867 fulgte Vardø og Kistrand etter. 1867:s čuovvo Várggát ja Čuđegieddi. Fra 1871 bevilget Finnefondet betydelige bidrag til Nesseby og Karasjok. 1871 rájes attii Finnefoanda arvat ruđa Unjárgii ja Kárášjohkii. Denne utviklingen fortsatte utover i 1870-årene, og i 1880 var alle samiske og kvenske områder blitt overgangsdistrikter. Dat rievdan bisttii ain 1870-logu, ja 1880:s ledje buot sámi ja látti guovllut šaddan rievdadusguovlun. Ifølge myndighetenes ambisjoner befant Nord-Norge seg da på overgangen fra flerspråklighet til enspråklighet, fra kulturelt mangfold til en homogen norsk kultur. Eiseválddiid áigumušaid mielde lei Davvi-Norga dalle rievdame moattegielat guovllus ovttagielat guovlun, máŋggabealat kultuvrras ovttabealat dáčča kultuvran. En fast utgiftspost for Finnefondet var utgiftene til friplasser ved seminaret. Bissovaš gollun Finnefondii ledje seminára nuvttásajit. Friplassordninga var et tilbud om å få dekt alle utgifter til utdanninga, mot å lære samisk (fra 1870 samisk eller kvensk) og etter endt utdanning binde seg til arbeid i et overgangsdistrikt i sju, seinere fem år. Nuvttásajiid fálaldat lei nu ahte oahppit ožžo oahpahusa mávssekeahttá makkárge goluid jos ohppe sámegiela (1870 rájes sámegiela dehe láttegiela), ja maŋŋel go gerge oahpus, de galge bargat rievdadusguovllus čieža jagi, maŋŋil šattai dat vihta jahkin. Et par år midt på 1800-tallet forsøkte biskop Juell å gjennomføre at alle seminaristene skulle lære samisk, men det kom store protester mot dette, og det varte ikke lenge før dette kravet blei opphevd. Moadde jagi 1800-logu gaskkamuttus geahččalii bisma Juell gáibidit ahte buot semináralaččat galge oahppat sámegiela, muhto dasa šattai garra vuosteháhku. Ii lean guhká ovdalgo dat gáibádus heaittihuvvui. I 1857 fordelte de åtte friplassene seg på fire samer, tre av blandet ætt og en norsk. 1857:s ledje dan gávcci nuvttásajis njeallje sápmelačča, golbma seaguhussogalačča ja okta dáččasogalaš. Men allerede året etter finner vi de åtte friplassene delt mellom fem norske, to samiske og en kvensk elev. Dušše jagi maŋŋil ledje dan gávcci nuvttásajis vihtta dáččasogalačča, guokte sápmelačča ja okta látti oahppi. Dette skyldtes en endring av reglene, som i realiteten gav norske elever førsteprioritet til friplassene. skrev bestyreren, Fredrik W. Hvoslef. «Mii váldit ovddemusat dáččasogalaččaid, áinnas jos máhttet juo veahá sámegiela, muhto vaikko eai máhtáše ge dan,» čálii hoavda, Fredrik W. Hvoslef. Hvoslef hevdet at gode norskferdigheter var viktigere enn tilsvarende ferdigheter i samisk for lærere i overgangsdistriktene. Hvoslef čuoččuhii ahte albma dárogielmáhttu lei deháleabbo go sámegielmáhttu oahpaheddjiide geat galge bargat rievdadusguovlluin. Det var nok for læreren å kunne så mye samisk at han var i stand til å oversette for barna norske ord og uttrykk som de ikke forstod. Ii oahpaheaddji dárbbašan máhttit sámegiela eanet go dan muddui ahte máhtii jorgalit sámegillii dárogiel sániid ja cealkagiid maid mánát eai ipmirdan. Samisk skulle bare brukes leilighetsvis og i mindre omfang. Sámegiela galggai atnit dušše gaskkohagaid ja unnimus lági mielde. Hvoslef fikk gjennomført nye opptaksregler i 1859. Hvoslefa dáhtu mielde mearridedje ođđa sisaváldinnjuolggadusaid 1859:s. Innføring av opptaksprøve innebar at friplassene nå ble tilbudt dem som hadde oppnådd best resultat på denne prøven. Go semináras álge sisaváldingeahččalemiin, de ožžo dat ohccit saji geain ledje buoremus árvosánit geahččaleamis. Slik skulle en sikre seg de antatt dyktigste seminaristene til arbeid i overgangsdistriktene. Nu áigo sii geahččalit oažžut čeahpimus semináralaččaid oahpaheaddjin rievdadusguovlluide. De aller fleste tok imot tilbud om friplass. Eanas sis válde vuostái nuvttáfálaldaga. Nyordningen førte til at samene langt på vei var utestengt fra friplassene. Ođđa vuogádat dagahii ahte sápmelaččat buori muddui olgguštuvvojedje nuvttásajiin. Bare en same fikk friplass i perioden 1859-66. Dušše okta sápmelaš beasai nuvttásadjái 1859-66 áigodagas. I den første perioden med friplasser ved Tromsø seminar (1853-66) ble det tatt opp 45 friplasselever. Vuosttaš áigodagas go Romssa semináras ledje nuvttásajit (1853-66) váldoje dohko 45 nuvttásaji oahppi. Av de 12 samene i denne gruppen var det fire som ikke maktet å oppnå godkjent lærerutdanning. Dan 12 sápmelaččas njealjis eai ožžon dohkálaš oahpaheaddjioahpu. Av de 8 resterende var bare fire i arbeid som lærere i 1867. Dan 8 eará sápmelaččas ledje dušše njealjis oahpaheaddjibarggus 1867:s. Om disse fire heter det at de hadde forholdsvis gode kunnskaper i norsk da de startet sin seminarutdanning. Dan njealljása birra daddjo ahte sis lei muttu mielde buorre máhttu dárogielas go álge semináraohppui. De hadde vokst opp i så godt som fornorskede distrikter. Sii ledje bajásšaddan buori muddui dáruiduvvan guovlluin. Av de 29 norske derimot finner vi i 1867 ikke mindre enn 22 som lærere i overgangsdistriktene. Dan 29 dáččasogalaš oahppis ledje 1867:s eai unnit go 22 oahpaheaddjibargguin rievdadusguovlluin. Dette var ytterligere dokumentasjon for at den mest effektive og beste måten å dekke lærerpostene i overgangsdistriktene på var ved å rekruttere norske lærere som leste samisk gjennom friplassystemet. Dat lei vel eanet duođaštussan dasa ahterievdadusguovlluide oaččui buoremusat oahpaheddjiid go oččodii dohko dáččasogalaš oahpaheddjiid geat ledje lohkan sámegiela nuvttávuogádagas. Altens lærerskole forsinket fornorskningsarbeidet Álttá oahpaheaddjiskuvla eastadii dáruiduhttinbarggu Tross den nærmest unisone enighet om de norskfødte lærernes fortreffelighet i forhold til de samiske, utløste vedtaket om å opprette Altens lærerskole i 1863 og å overføre ansvaret for samiskopplæringen dit, lite motstand. Vaikko lei ge measta ovttajienalašvuohta dáččasogalaš oahpaheddjiid buorrevuođa dáfus sápmelaččaid ektui, de lei unnán vuosteháhku 1863:s go mearriduvvui ásahit Áltái oahpaheaddjiskuvlla ja bidjat dasa sámegieloahpahusa ovddasvástádusa. Seminarbestyrer Christian Kaurin hevdet tvert om at en lærerskole i Alta ville egne seg godt for samiskundervisning fordi alle elever ville få like mange fag, ville ha mer like læreforutsetninger og arbeidet mot samme mål. Seminárahoavda Christian Kaurin čuoččuhii baicca ahte Álttá oahpaheaddjiskuvla heivii bures sámegieloahpahussii danne go buot ohppiide galge ovttamađe fágat, sidjiide šadde ovttalágan oahppaneavttut, ja sii galge olahit ovttahat mihttomeari. Han forutsatte nemlig at alle elever der skulle lese samisk og la betydelig vekt på at. Son bijai namalassii eaktun ahte buot oahppit doppe galge lohkat sámegiela ja deattuhii ahte «Finnmárkku eamiálbmoga olbmot háliide álgit dohko». For Kaurin synes ønsket om å få Tromsø seminar på linje med og mest mulig likt landets øvrige seminarer, å ha vært overordnet hensynet til samiskopplæringen. Deháleabbo go sámegieloahpahus lea Kaurina mielas leamaš oččodit Romssa seminára eanemus lági mielde dakkárin go riikka eará seminárat ledje. Det rådde åpenbart ingen motforestillinger mot at seminaret dermed kvittet seg med den oppgaven som utvilsomt var hovedgrunnen til at det ble etablert i 1826. Ii oro leamaš makkárge vuosteháhku dasa ahte seminára guđii dan ulbmila mii das diehttelasat lei go ásahuvvui 1826:s. Samtidig medførte overføringen av samiskopplæringen til Alta at det gamle ønsket om å skille lærerutdanningen for nordmenn og samer langt på vei var blitt innfridd. Lei maiddái nu ahte go sámegieloahpahus sirdojuvvui Áltái, de ollašuvai buori muddui ovddeš áigumuš sirret dáččasogalaš olbmuid ja sápmelaččaid oahpaheaddjioahpu. Det overraskende er tidspunktet dette skjedde på. Imaštahtti lea goas dat dáhpáhuvai. For på midten av 1860-tallet var det alt blitt fattet flere vedtak som viste at myndighetene var i ferd med å utmeisle en politikk der vektleggingen på opplæring i norsk av samiske barn ble stadig sterkere poengtert. 1860-logu gaskkamuttus mearridedje eiseválddit ollu mas oaidná ahte sii ledje hábmegoahtán dakkár politihka mas sámi mánáid dárogieloahpahus deattuhuvvui dađistaga garraseappot. Og myndighetene så ikke samiske lærere som skikket til å sette denne politikken ut i livet. Eai ge eiseválddit atnán sámi oahpaheddjiid dohkálažžan doaimmahit dan politihka beaivválaš dilis. Når argumentet for flytting til Alta var at dette ville lette tilgangen av søkere blant «Finnmarkens egne», så virker dette derfor inkonsekvent. Go sirdin Áltái bealuštuvvui danne go de boahtigohte eanet ohcciid «Finnmárkku iežas álbmogis», de orrot das leamen vuostálasvuođat. Kanskje viser denne overføringa av friplassene til Alta først og fremst at politikken på dette området fortsatt var uklar, og at det i stor grad var opp til enkeltpersoner i sentrale posisjoner å bestemme kursen. Soaitá baicca sirdimis Áltái oaidnit ahte sin politihkka dán suorggis ain lei eahpečielggas, ja okta olmmoš guovddáš doaimmain sáhtii buori muddui okto mearridit geainnu. Men det kan virke som at hensynet til hva som gagnet Tromsø seminar best har blitt tillagt større vekt enn fornorskningspolitiske argumenter. Goitge orru gal maiddái nu ahte sii deattuhedje eanet dan mii Romssa seminárii lei buoremus – go dáruiduhttinpolitihka beliid. Med det rådende minoritetspolitiske klima var det likevel ikke overraskende at Altens lærerskole etter kort tids virke ble kritisert fordi lærerne den utdannet ikke hadde tilfredsstillende norskferdigheter. Danne go dan áiggi lei politihkalaš čoaskin unnitloguid vuostá, de ii lean imaš go Álttá oahpaheaddjiskuvla fargga cuiggohalai go oahpaheaddjit geat válbmane doppe eai máhttán dárogiela dohkálaččat. Alta var nemlig for sterkt dominert av samiske og kvenske innbyggere. Álttás ledje namalassii ila ollu sámi ja látti ássit. Amtmann Holmboe i Finnmark gikk inn for å flytte lærerskolen, men kunne ikke anbefale Hammerfest fordi arbeiderklassen der var så oppblandet med kvener at miljøet ville kunne motvirke skolens bestrebelser på å lære elevene norsk. Finnmárkku ámtamánni Holmboe evttohii sirdit oahpaheaddjiskuvlla, muhto ii fal Hámmárfestii, go doppe bargiidseađus ledje nu olu láttit ahte biras iešalddis livččii heađuštan skuvllaid oahpaheamis ohppiide dárogiela. Han mente at en ved flytting av skolen måtte legge avgjørende vekt på hva som ville bety mest i arbeidet for å knytte til Norge og norske institusjoner. Son oaivvildii skuvlla sirdimis fertii eanemusat deattuhit dan mii darvviha «daid vieris álbmogiid dán ámtii», Norgii ja dáččaid ásahusaide. Han hevdet at samisk- og kvenskfødte lærere manglet energi, og han var bekymret for at slike lærere kunne komme til å virke mot og ikke for fornorskningen. Son čuoččuhii ahte sámi ja látti oahpaheaddjit ledje návccaheamit, ja son balai dakkár oahpaheddjiid vuosttaldit ovdalgo bealuštit dáruiduhttima. Holmboe konkluderte derfor med at det beste ville være å flytte skolen til Tromsø og forene den med seminaret der. Holmboe celkkii loahpalaččat ahte buoremus lei sirdit skuvlla Romsii ja ovttastahttit dan doppe seminárain. I skoleåret 1867/68 hadde Tromsø seminar 11 ledige elevplasser. Skuvlajagi 1867/68 ledje Romssa semináras 11 guoros saji ohppiide. Dette tilla Kaurin avgjørende vekt når han aksepterte at seminaret igjen tok over ansvaret for samiskopplæringen. Dan vuođul Kaurin dohkkehii ahte seminára fas galggai váldit badjelasaset sámegieloahpahusa. Seminarbestyreren forutsatte riktignok at elevene måtte ha full kjennskap til norsk for å unngå at de skulle bli en for seminaret. Seminárahoavda bijai goitge eaktun ahte oahppit galge máhttit dárogiela ollásit vai eai šattaše «unohas goazanin» seminárii. Stortingets kirkekomite forutsatte at en ved Tromsø seminar måtte sørge for at samiskopplæring ble tilbudt elever som behersket norsk så godt at det gav en garanti for «at de som Lærere virkelig kom mer til at utbrede norsk Sprog blandt de fremmede Racer». Stuoradikki girkolávdegoddi bijai eaktun ahte Romssa seminára galggai fállat sámegieloahpahusa ohppiide geat máhtte dárogiela nu bures ahte sii vissásit «oahpaheaddjin duođai gilve dárogiela daid vieris olmmošnáliid gaskii». Fra 1870, samme år som Altens lærerskole dimitterte sine siste elever, fikk Tromsø seminar tilbakeført ansvaret for samiskopplæringen. 1870:s, seamma jagi go Álttá oahpaheaddjiskuvla luobahii sin maŋemus ohppiideaset, de oaččui Romssa seminára fas sámegieloahpahusa ovddasvástádusa. Sett fra Finnmark ga den korte tida med lærerutdanning i Alta fylket ei rekke nye lærere, de fleste med samisk og/eller kvensk bakgrunn. Finnmárkui lei ávkin go ollu ođđa oahpaheaddjit válbmane dan oanehis áiggis go Álttás lei oahpaheaddjioahppu, ja eanas ohppiin geat gerge lei sámi ja/dehe látti duogáš. Men sett i et fornorskingsperspektiv må nok lærerskolen i Alta ses som mislykka, da de fleste lærerne som gikk ut her fra var lite egna som redskaper i fornorskinga, ettersom de beherska skolens undervisningsspråk heller dårlig, og derfor lett blei frista til å bruke det språket de hadde til felles med elevene. Dáruiduhttima dáfus gal Álttá oahpaheaddjiskuvla ii doaibman nu go ulbmilin lei. Eanas oahpaheaddjit geat gárváne doppe eai heiven dáruiduhttima reaidun, danne go sii eai báljo máhttán skuvlla oahpahusgiela, ja nu sii áinnas geavahe dan giela maid sihke sii ja sin oahppit máhtte. Da friplassene etter Alta-perioden kom tilbake til Tromsø seminar i 1870, ble fire av de 12 plassene forbeholdt elever som skulle få opplæring i kvensk, mens de resterende åtte skulle lese samisk. Go nuvttásajit sirdojuvvoje Álttás Romssa seminárii 1870:s, de váldoje njeallje dan 12 sajis ohppiide geat galge oahppat láttegiela, ja dan gávcci eará saji oahppit galge lohkat sámegiela. I perioden fra 1870 til 1904, da ordningen ble vedtatt avviklet, utgjorde det samlede antall friplasselever 187 av i alt 861. 1870 rájes gitta 1904 rádjái, go oahpahusfálaldat heaittihuvvui, ledje 187 nuvttásaji dan 861 oahpposajis. Av disse leste 121 samisk og 66 kvensk. Dain lohke 121 sámegiela ja 66 láttegiela. Elevene fordelte seg slik etter geografisk bakgrunn og i forhold til samlet elevtall: Oahppit juohkáse ná guovllu gullevašvuođa dáfus buot ohppiid ektui: Fra Tromsø stift Romssa bismagottis Finnmark Finnmárkkus Troms Romssas Samlet opptak Sisaváldon oktiibuot Skoledirektør Killengreen skrev i 1886 at «Man har ikke taget ind i Skolens Tjeneste i Finnmarken nogen Lærer af ublandet fremmed Herkomst, heller ikke av blandet, med Undtagelse av en enkelt fra Tromsø Amt, i hvis Aarer der flyder lappisk Blod, men som er fuldt fornorsket. Skuvladirektevra Killengreen čálii 1886:s ná: «Ii leat váldon Finnmárkku skuvllaid bálvalussii oktage oahpaheaddji gii gullá čielga vieris álbmogii, eai ge seaguhussogalaččat, dušše moaddása geat bohte Romssa ámttas geaid varrasuonain lea sámi varra, muhto geat leat ollásit dáruiduvvan. De nye Lærere, som ere blevne ansatte, har været av norsk Herkomst. Ođđa oahpaheaddjit geat leat ožžon virggiid, leat dáččasogalaččat. » Men fortsatt ønsket han at lærere som skulle arbeide i språkdistriktene hadde skaffet seg noe kjennskap til samisk eller kvensk. » Goitge son ain háliidii ahte oahpaheaddjit geat galge bargat dain giellaguovlluin, galge oahppat juobe veaháge sámegiela dehe láttegiela. Fra 1870 til 1882 slapp 2 samer, men ingen kvener inn på seminaret. 1870 rájes 1882 rádjái besse 2 sápmelačča seminárii, muhto ii oktage láddelaš. I perioden mellom 1883 og 1905 fikk 10 samer og 5 kvener elevplass. 1883 -1905 áigodagas ožžo 10 sápmelačča ja 5 láddelačča oahpposaji. Dette innebar at skolen i overgangsdistriktene i overveiende grad fikk sine lærerstillinger bekledd av norskfødte friplasselever. Dat daguhii ahte rievdadusguovlluid skuvllaide biddjoje dáččasogalaš nuvttásajiid oahpaheaddjit. For å være i stand til å møte samiskspråklige elever hadde de lest samisk på seminaret i to år. Sii ledje lohkan semináras sámegiela guokte jagi vai gulahallet sámegielat ohppiiguin. I 1886 var det på Stortinget uttalt tvil om berettigelsen av hele friplassordningen. 1886:s lei Stuoradikkis ovddiduvvon eahpádus nuvttásajiid dáfus. I sitt budsjettforslag for 1902/03 åpnet skoledirektøren i Tromsø stift for å redusere tallet på friplasser. Bušeahttaevttohusastis skuvlajahkái 1902/03 bijai Romssa skuvladirektevra vejolažžan unnidit nuvttásajiid. Dette begrunnet han med at behovet for lærere med kjennskap til samisk og kvensk var blitt mindre som følge av framgang i fornorskningen. Su ágga dasa lei ahte eai šat dárbbašan nu ollu oahpaheddjiid geat máhtte sámegiela ja láttegiela danne go dáruiduvvan lei ovdánan nu bures. Skoledirektøren mente at det mange steder var tilstrekkelig med et minimum av kjennskap til de fremmede språk som lærerne burde kunne skaffe seg på egen hand. Skuvladirektevra oaivvildii ollu báikkiin eai dárbbašan earágo jur máhttit veahá vierrogielaid, ja dan máhtu berreje oahpaheaddjit ieža háhkat alcceseaset. Han så ikke bort fra at utviklingen gikk i retning av å sløyfe hjelpespråkene i skolen. Son ii atnán veadjemeahttumin fargga sáhttit heaittihit buot veahkkegielaid skuvllain. Han foreslo likevel ingen konkrete endringer, men valgte å overlate spørsmålet til den første skoledirektøren i Finnmark etter at fylket i 1902, som det første i landet, var blitt skilt ut som eget skoledirektørembete. Ii son goitge evttohan makkárge čielga rievdadusaid, muhto son bijai ášši Finnmárkku vuosttaš skuvladirektevrra duohkai maŋŋel go dat vuosttaš fylkan oba riikkas oaččui sierra skuvladirektevraámmáha. Den nyutnevnte skoledirektøren, Bernt Thomassen, la fram tall som viste at bare 11 av de 47 lærerne som var utdannet på friplass i perioden 1893-1902, hadde avtjent eller var i gang med å avtjene sine pliktår i et overgangsdistrikt. Ođđa skuvladirektevra, Bernt Thomassen, čujuhii loguide main oinnii ahte dušše 11 dan 47 oahpaheaddjis geat ledje válbmanan nuvttásajiin 1893-1902 áigodagas, ledje bargan dehe ledje bargame geatnegahtton jagi rievdadusguovlluin. Seks hadde flyttet etter å ha utført deler av sin plikttjeneste. Guđas ledje fárren eret maŋŋel go gerge geatnegasjagiin. 30 hadde overhodet ikke gjort tjeneste i finnmarksskolen. 30:s eai lean ollenge bargan oahpaheaddjin Finnmárkku skuvllain. Disse tallene bidro til å reise alvorlig tvil om ordningens berettigelse. Dát logut dagahe duođalaš eahpádusa nuvttásajiid ávkki dáfus. Men Tromsø lærerskole, som forsvarte friplassene, påviste i en uttalelse at de framlagte tallene hadde den betydelige mangel at de ikke innlemmet overgangsdistriktene utenfor Finnmark, som på dette tidspunktet besto av Kvænangen, Nordreisa og deler av Lyngen og Skjervøy. Muhto Romssa oahpaheaddjiskuvla, mii bealuštii nuvttásajiid, čájehii cealkámušastis ahte namuhuvvon loguin eai lean váldon mielde eará go Finnmárkku rievdadusguovllut. Dat guovllut ledje dalle Návuotna, Ráisa ja muhtun oasit Ivgus ja Skiervvás. Når dette området ble tatt med, var det 16 og ikke 30 som hadde unnlatt å ta post i språkdistriktene. Go daid guovlluid válddii mielde lohkui, de ledje 16:s, eai ge 30:s geat eai lean váldán barggu guoskevaš giellaguovlluin. I tillegg slo skoleråd fast at 3 av disse 16 ikke kunne utføre sin plikttjeneste pga. sykdom eller tidlig død. Dasa lassin namuhii skuvlaráđđi ahte 3 dan 16 oahpaheaddjis eai lean sáhttán bargat geatnegasjagi buozanvuođa geažil dehe go ledje jápmán nuorran. Når Tromsø lærerskole engasjerte seg, hadde det sammenheng med at utfallet av debatten om friplassene ville avgjøre om det fortsatt skulle undervises i samisk og finsk på lærerskolen. Nuvttásajit ja sámegieloahpahus loahpahuvvo Romssa skuvla beroštii dán áššis danne go nuvttásajiid doalaheapmi maiddái mearridii galge go oahpaheaddjiskuvllas oahpahit sámegiela ja suomagiela. Det var nemlig nå som før utelukkende friplasselever som leste disse to fagene. Dalle, nu go ovdal lohke namalassii dušše nuvttásajiid oahppit dan guokte fága. Fra lærerskolen ble det hevdet at det fortsatt i mange år framover ville være behov for lærere som behersket samisk og finsk, og at det ville bli et tap for folkeskolen i Finnmark om friplassene forsvant. Oahpaheaddjiskuvlla bealis čuoččuhuvvui ahte lei dárbu ollu jagiid vel oahpaheddjiide geat máhtte sámegiela ja suomagiela, ja livččii vahágin Finnmárkku álbmotskuvlii jos nuvttásajit jávkaduvvoše. Skoledirektør Thomassen la likevel i sitt budsjettforslag for 1904/05 fram forslag om å oppheve ordningen med friplasser på Tromsø lærerskole. Skuvladirektevra Thomassen goitge evttohii skuvlajagi 1904/05 bušeahtas ahte Romssa oahpaheaddjiskuvlla nuvttásajit galge heaittihuvvot. ) enhver med noget kjendskap til denne sak vet at de aller fleste av Finnmarkens mere fremragende lærere er saadanne fripladselever, som neppe- for ikke at si aldeles ikke- vilde være kommet her, om de ikke fra først av var blitt bundne til distriktet ved den forpligtelse til tjeneste som utdannelsen paa statens bekostning medførte. ) juohkehaš gii diehtá veahášge dán áššis, diehtá maiddái ahte eanas Finnmárkku čeahpimus oahpaheddjiin leat nu daddjon nuvttásajiid oahppit, geat várra eai livčče, na dadjat eai heađisge livčče, boahtán deike jos eai álggu rájes livčče geatnegahtton bargat dáin guovlluin dan ovddas go stáhta lea ruhtadan sin oahpahusa. Men ophævelsen stemmer ikke med de behov Finmarksskolen har og endnu en tid antas at ville ha, og det er derfor motstræbende jeg stiller forslag herom. Heaittiheapmi ii heiveše gal Finnmárkku skuvllaid dálá dárbbuid mielde, ja daid dárbbuid mielde mat ain bistet, ja danne mun vuostemielain evttohan dan. Departementet støttet Thomassens konklusjon og tok ikke hensyn til verken lærerskolemiljøets motforestillinger eller til et skriv fra biskop Bøckmann der han omtalte friplassordningen som. Departemeanta bealuštii Thomassena loahppacealkaga iige vuhtiiváldán oahpaheddjiid vuostehágu iige bisma Bøckmanni čállosa mas dat gohčodii nuvttásajiid vuogádaga «Finnmárkku oahpahusásahusaid ja nammejahkii religiovnna oahpahusa jápmimin dehe eallimin». På Vest-Finnmark lærerlags årsmøte i Alta i slutten av 1904 fikk skoledirektøren full støtte for sitt forslag om å oppheve friplassordningen. Oarje-Finnmárkku oahpaheddjiid searvvi jahkečoahkkin Álttás 1904 loahpas doarjjui ollásit skuvladirektevrra evttohusa heaittihit nuvttásajiid vuogádaga. Thomassen, som holdt foredrag på dette møtet, møtte en forsamling som i hovedsak uttrykte en negativ holdning til bruk av hjelpespråkene, da disse oftere virket til å hemme enn til å fremme fomorskningsarbeidet. Thomassen ságastalai čoahkkimis, ja eatnasat čoahkkimis vuosttalde veahkkegielaid geavaheami, go dat dávjá heađuštii dáruiduhttima. Sin mielas sáhtii baicca oahpahusas atnit čájehan- ja čilgenvugiid. Hjelpespråkene kunne derfor med fordel erstattes av anskuelsesundervisning. Maiddái Finnmárkku báhpat ledje láivasat nuvttásajiid bealušteamis. Den 13. desember 1904 vedtok Stortinget at ordningen med friplasser ved Tromsø lærerskole skulle opphøre. Juovlamánu 13. b. 1904:s mearridii Stuoradiggi heaittihit Romssa oahpaheaddjiskuvlla nuvttásajiid vuogádaga. I 1905 tok de siste 6 elevene med samisk og i 1906 de siste 3 elevene med kvensk eksamen. 1905:s válde eksámena dat maŋemus 6 oahppi geain lei sámegiella, ja 1906:s ges dat geain lei láttegiella. I årsmeldinga for 1906 slo rektor Qvigstad fast at den oppgave Tromsø lærerskole hadde hatt fra den ble opprettet i 1826, nemlig å utruste en del av sine elever med de språkkunnskaper som var nødvendige for lærerne i de samiske og kvenske språkdistriktene, var opphørt. 1906 jahkedieđáhusastis celkkii rektor Qvigstad ahte dál lei loahpahuvvon dat doaibma mii Romssa oahpaheaddjiskuvllas lei dalle go dat ásahuvvui 1826:s, namalassii addit ohppiidasas dan giellamáhtolašvuođa man dárbbašit gullevaš giellaguovlluin. Når Qvigstad på denne måten markerte at sluttstrek var satt for samisk- og kvenskundervisningen ved lærerskolen, så han helt bort fra muligheten for at lærerskolen skulle kunne gi slik undervisning uavhengig av friplassordningen. Go Qvigstad dainna lágiin čájehii ahte dál lei sámegiel- ja láttegieloahpahus loahpahuvvon oahpaheaddjiskuvllas, de son ii oro oaidnán ahte oahpaheaddjiskuvla sáhtii lágidit dakkár oahpahusa vaikko eai lean ge nuvttásajit. For Stortingets vedtak innebar ikke noe forbud for lærerskolen mot å tilby opplæring i samisk og finsk. Oainnát Stuoradikki mearrádus ii gieldán ovttage oahpaheaddjiskuvlla ásahit sámegieloahpahusa dehe láttegieloahpahusa. Når vedtaket både av Qvigstad og andre likevel ble oppfattet som en dødsdom over samisk- og finskopplæringen, kan dette ha sammenheng med at interessen for å lære disse språkene var så liten at det bare ved hjelp av sterke økonomiske insentiver var mulig å rekruttere søkere til disse fagene. Qvigstad ja earát soite atnán heaittihanmearrádusa jápminduopmun sámegieloahpahussii ja láttegieloahpahussii danne go dan guovtti giela oahppamii lei nu unnán beroštupmi. Dušše stuora ruhtajuolludemiid bokte atne sii vejolažžan oažžut ohppiid daidda fágaide. Tidligere elever og lærere samla til 25-års-jubileum i 1947. Ovddeš oahppit ja oahpaheaddjit 25 jagi ávvudeamis 1947:s. Fra venstre foran nr. 2 tidligere seminarbestyrer Just Qvigstad, nr. 3 skoledirektør i Tromsø Matias Hellebust. Gurut bealde nr. 2 ovddeš seminárajođiheaddji Just Qvigstad, su olgeš bealde Romssa skuvladirektevra Matias Hellebust. Fra 1906 gikk vi inn i en periode på nærmere femti år der lærerskolen i Tromsø drev sitt virke på linje med landets øvrige lærerskoler uten å vektlegge de særlige utfordringer som samiske og finske elever representerte. 1906:s álggii lagabui 50 jagi guhku áigodat mas Romssa oahpaheaddjiskuvla doaimmai nu go eará skuvllat Norggas, deattutkeahttá sámi ja látti ohppiid erenoamáš dárbbuid. I 1947 ble Samordningsnemnda for skoleverket nedsatt for å gi en samlet vurdering av norsk utdanningspolitikk. 1947:s vuođđuduvvui Skuvladoaimmahusa ovttastahttinlávdegoddi, ja dat galggai guorahallat riikka oahpahuspolitihka obbalaččat. Denne nemnda foreslo at lærerutdanningen måtte utvikle spesielle tilbud som skulle kvalifisere for lærerarbeid i samiske distrikter. Lávdegoddi evttohii ahte oahpaheaddjioahppu galggai ásahit erenoamáš fálaldagaid mat adde gelbbolašvuođa bargat oahpaheaddjin sámi guovlluin. Dette førte til at Tromsø lærerskole igjen begynte å tilby opplæring i samisk. Dat buvttihii ahte Romssa oahpaheaddjiskuvla fas fállagođii sámegieloahpahusa. [8] Mens det da fornorskingspolitikken rådde grunnen fra siste halvdel av 1800-tallet var norske lærerskoleelever som myndighetene så som den primære målgruppe for opplæringa i samisk og kvensk, var det da tilbudet om samisk kom på nytt på 1950-tallet særlig samisk ungdom en ønska å rekruttere. [115] Dalle go dáruiduhttinpolitihkka lei guovddážis 1800-logu loahpa rájes, de oččodedje eiseválddit dáččasogalaš ohcciid sámegielohppui ja láttegielohppui. Go fálaldat fas ásahuvvui 1950-logus, de galge sii bivdit sámi nuoraid dan ohppui. Men det var ingen klare retningslinjer for stipend og andre støtteordninger. Muhto eai lean čielga njuolggadusat stipeanddaid ja eará vehkiid dáfus. I et oppslag i Lofotposten i januar 1955 opplyste byråsjef Tisdal i Kirke- og undervisningsdepartementet at det var 15 skoler i distrikter med blandingsspråk. Čállosis Lofotposten-áviissas 1955 ođđajagimánus muitalii Girko- ja oahpahusdepartemeantta byrohoavda Tisdal ahte giellaseaguhusguovlluin ledje 15 skuvlla. Mens samiskundervisninga alltid tidligere var kommet som et tillegg oppå alle andre fag, var det også på dette område ei endring nå. Sámegieloahpahus lei álo leamaš lassin eará fágaide, muhto dál lei dat nai rievdame. Etter forslag fra skolerådet (lærerrådet) ved lærerskolen blei det avgjort at de som leste samisk som fag kunne få fritak fra engelskfaget. Skuvlaráđi (oahpaheddjiidráđi) evttohusa mielde mearriduvvui ahte sii geat lohke sámegiela, eai dárbbašan oahppat eŋgelasgiela. I 1949 ble Ørnulv Vorren tilsatt i ei nyopprettet halv stilling som konservator i etnografi ved Tromsø museum, kombinert med halv lærerstilling ved Tromsø lærerskole. 1949:s oaččui Ørnulv Vorren beallevirggi Romssa musea konserváhtorin, ja nubbi beallevirgi lei oahpaheaddjin Romssa oahpaheaddjiskuvllas. Da han gikk over i full konservatorstilling ved museet fra 1952, var undervisning i faget ennå ikke kommet i gang. Go son álggii konserváhtorin ollesáigái 1952:s, de ii lean vel sámegieloahpahus álgán. Men Vorren hadde før han forlot lærerskolen laget ei utredning der han lanserte to alternative måter å gi opplæring i samisk på. Ovdal go Vorren heittii, de lei son ráhkadan guokte molssaeavttu mot sámegieloahpahus galggai lágiduvvot. Det ene var å legge tilbudet inn som fag på linje med andre fag ved lærerskolen, det andre var i form av et 1/2-årig kurs for ferdig utdanna lærere. Okta vuohki lei ásahit sámegiela fágan nu go earáge fágat oahpaheaddjiskuvllas. Nubbi vuohki lei ásahit jahkebeallásaš kurssa oahppan oahpaheddjiide. Det var det første alternativet som blei valgt. Sii válljeje dan ovddit molssaeavttu. Klassebilde fra 4-årig lærerskole som gikk ut i 1959. 4 jagáš oahpaheaddjiskuvlla njealját luohkká 1959:s. Blant elevene var det tre samisktalende: Hans J. Eriksen, Sirma, Kari Johnskareng fra Karasjok og Ellen Turi (Guttormsen) fra Masi. Ohppiid gaskkas ledje golbma sámegielaga: Hans J. Eriksen Sirpmás, Kari Johnskareng Kárášjogas ja Ellen Turi (Guttormsen) Mázes. Asbjørn Flokkmann var lærer i samisk 1953-66. Asbjørn Flokkmann lei Romssa oahpaheaddjiskuvlla sámegieloahpaheaddji 1950-logus. Det var presten Asbjørn Flokkmann som tok over ansvaret for undervisninga i faget. Báhppa Asbjørn Flokkmann dat válddii badjelasas sámegieloahpahusa. Men som vilkår stilte han at han måtte ha tilgang til læremidler. Eaktun bijai son ahte sidjiide galge rábidit oahppaneavvuid. Han visste at professor Knut Bergsland i Oslo arbeida på ei samisk grammatikk, og søkte om å få dra til Oslo og konferere med han. Son diđii ahte professor Knut Bergsland Oslo universitehtas lei čállime sámegiel grammatihka ja ozai lobi ja ruđa vuolgit su ságaide. Men dette blei avslått, og dette førte igjen til at det blei ennå et års utsettelse. Dan son ii gal ožžon, ja danne maŋŋonii oahpahus vel jagiin. Flokkmann hadde så ansvaret for samiskundervisninga til 1966. Dasto lei Flokkmannis sámegieloahpahusa ovddasvástádus gitta 1966 rájiide. I perioder vikarierte Klaus Peter Nickel for han. Gaskkohagaid lei Klaus Peter Nickel su sadjásažžan. Da lærerskolen i 1968 lyktes i å få en fast stilling i samisk, ble Nils Jernsletten ansatt. Oahpaheaddjiskuvla oaččui 1968:s viimmat bistevaš sámegieloahpaheaddji virggi, ja Nils Jernsletten biddjui virgái. Men allerede i 1971 ble han tilsatt i samisk ved det nyetablerte Universitetet i Tromsø. Muhto de 1971:s juo biddjui son sámegielvirgái gieskat ásahuvvon Romssa universitehtii. Både fordi samisk fikk en sentral posisjon ved denne institusjonen og fordi det var en selvfølge at undervisning i faget skulle bli tilbudt ved lærerutdanninga i Alta som da var under planlegging [9], var det ikke lenger behov for tilbud i samisk ved Tromsø lærerskole. Sihke danne go sámegiella oaččui buori saji dán institušuvnnas, ja danne go lei diehttelas ahte oahpahus dan fágas galggai fálaldahkan Álttá oahpaheaddjiskuvlii, man dalle ledje pláneme, de ii lean šat dárbu bisuhit sámegieloahpahusa Romssa oahpaheaddjiskuvllas.