Ellen-Astri Lundby (f. 1959) lagde i 2009 dokumentarfilmen Min mors hemmelighet, som handler om skjult samiskhet.
Ellen-Astri Lundby (riegádan 1959) ráhkadii 2009:s dokumentárafilmma Min mors hemmelighet («Eatnán čiegusvuohta») mii lea čiegus sámivuođa birra.
Hennes mor, Eli Alvilde Lundby, f. Salamonsen (1924–2010) var fra Store Lerresfjord, men kom til Oslo etter evakueringen av Finnmark og bosatte seg der.
Su eadni, Eli Alvilde Lundby, rieg. Salamonsen (1924–2010), lei eret Stuora Liidnavuonas, muhto bođii Osloi ja ásai dohko dalle go Finnmárkkus šadde evakueret.
Under datterens oppvekst på Lambertseter i Oslo, holdt moren sin sjøsamiske bakgrunn skjult for datteren.
Nieidda bajásšattadettiin, Lambertseteris Oslos, čiegadii eadni iežas mearrasámi duogáža.
Det var først da moren kom på sykehjem på grunn av Alzheimer at Ellen-Astri Lundby begynte å forstå hvilken hemmelighet moren hadde båret på gjennom livet, men da var det for sent å snakke med henne om dette.
Easka de go eadni buohcagođii Alzheimer sivain, ja šattai buhcciidsiidii, de ipmirdišgođii Ellen-Astri Lundby makkár čiegusvuođa eadni lei guoddán olles eallináiggi, muhto de lei beare maŋŋit etniin dan birra ságastallat.
Moren hadde mistet taleevnen, men det fantes fortsatt slektninger hun kunne snakke med.
Eadni lei juo massán hupmannávccaid, muhto gávdnojedje ain sogalaččat geaiguin Ellen-Astri sáhtii hupmat.
Mary Thomassen, (f. 1923, Sjursen), gikk på skole sammen med Ellen-Astris mor.
Mary Thomassen, (rieg. 1923, Sjursen), váccii skuvlla oktanaga Ellen-Astri etniin.
De to var kusiner og venninner, og begge vokste opp innerst i Store Lerresfjord.
Soai leigga oambeležat ja ustibat, geat bajásšattaiga siskkimusas Stuora Liidnavuonas.
I dette intervjuet forteller Mary om deres felles skolehistorie.
Dán jearahallamis muitala Mary sudno oktasaš skuvlahistorjjá.
Intervjuet er gjort sommeren 2007 hjemme hos henne og ektemannen Steinar Thomassen i Balsfjord i Troms.
Jearahallan lea dahkkon 2008 geasi su ja su isida Steinar Thomassena ruovttus Báhccavuonas Romssas.
Ellen-Astri Lundby (Foto utlånt av Ellen-Astri Lundby)
Ellen-Astri Lundby, Oslo 2012 (Govva luoikan Ellen-Astri Lundby)
– Jeg ble sendt hjemmefra som 7 åring for å gå på skole i nabofjorden Lille Lerresfjord i 1930.
– Mun sáddejuvvojin 1930:s eret ruovttus 7-jahkásažžan skuvlii Uhca Liidnavutnii, mii lea ránnjávuotna.
Far rodde meg dit.
Áhčči suvddii mu dohko.
Der bodde jeg hos lærerparet som drev skolen og som bodde oppe i dalen.
Doppe orron oahpaheaddjibára luhtte geat jođiheigga skuvlla ja ásaiga doppe vákkis.
Jeg husker ikke hva de het.
In muitte sudno namaid.
De var ikke fra Lerresfjord.
Soai eaba lean liidnavuotnalaččat.
Paret hadde en hund som jeg brukte å holde litt leven med, men det likte ikke mannen.
Sudnos lei beana mainna lávejin hirbmadit rigeret, ja dasa ii liikon dálu isit.
Han var en høy og streng kar.
Son lei stuora garralágan olmmái.
Kjerringa var snill, og jeg var lydig som ei lita mus. Det hadde jeg lært hjemmefra.
Eamit lei siivui, ja mun ledjen jegolaš dego unna sáhpánaš. Olmmošlaččat galggai láhttet.
– Da jeg begynte i 2. eller 3. klasse ble jeg overført til internatet på Storekorsnes, og hit kom også Eli Alvilde året etter.
– Go álgen 2. dahje 3. luohkkái, de sirdojuvvojin Girenjárgga internáhttii, ja dohko bođii maid Eli Alvilde maŋit jagi.
Vi gikk i lag med unger fra Korsnes, og vi ble godt likt.
Moai ovttastalaime Girenjárgga mánáiguin, ja sii liikojedje munnuide.
Noen gutter brukte å kjøre oss på sparken, og da ble de andre jentene sjalu.
Muhtun bártnážat lávejit spárkkain munno hoigat, ja dan gáđaštedje eará nieiddažat.
Men vi brydde oss ikke.
Muhto ean moai das beroštan.
Vi likte også å gå på butikken.
Moai liikuime maid rámbuvrris fitnat.
Vi hadde fått med oss noen ører i lommepenger fra foreldrene våre, så det var stas.
Váhnemat ledje munnuide rádjan moadde evrre lummaruhtan, ja dat lei munnuide hirbmat somá.
Og sønnen til handelsmannen var kjæresten til Eli.
Ja giehmánne bárdni lei Eli irgi.
Vi gikk vel en fire – fem uker av gangen før vi dro hjem og var noen uker hjemme.
Mii leimmet várra doppe njeallje – vihtta vahku ain hávális ovdal beasaimet ruoktot, ja de leimmet ruovttus muhtun vahkuid.
Jeg mener vi dro med lokalbåten.
Orun muitimin ahte mii mátkkošteimmet ruvttofatnasiin.
Læreren vår het Børve.
Min oahpaheaddji namma lei Børve.
Han var ganske ung og gifta seg etter hvert med ei fra Lerresfjorden.
Son lei oalle nuorra olmmái gii áiggi mielde náitalii liidnavuotnalaččain.
Internatet ble drevet av to søstre.
Internáhta jođiheigga guovttes geat leigga oappážagat.
Hun ene var bestyrerinnen, og den andre hjalp til.
Nubbi lei hoavda, ja nuppi veahkahalai.
Men det måtte vi også.
Muhto mii maid fertiimet veahkehit.
Vi hadde plikter som gikk på omgang.
Mis ledje barggut maid vurrolaga doaimmaheimmet.
Den ene dagen måtte vi vaske gulvet, og den andre dagen var det oppvask.
Muhtun beaivvi galggaimet bassat láhttiid, eará háve fas bassat lihtiid.
Guttene måtte sage og bære inn ved.
Bártnážat galget sahet ja guottašit muoraid.
Det var ikke så mye tid til lek, bare en liten stund mellom da vi var ferdig med arbeidet og lekselesing til vi skulle ha kveldsmat.
Ii lean ollu áigi stoahkamii, dušše oanehaš bottoš go leimmet bargguiguin ja leavssuiguin geargan, eahkesboradanáiggi rádjái.
Maten var god, vi fikk brød med smør på, havresaft, grøt til kvelds og god middag som var variert med både kjøtt og fisk.
Lei buorre biebmu, oaččuimet vuodjaláibbi, hávvarsáftta ja buvrru eahkesborramuššan ja beaivemálisin lei sihke biergu ja guolli.
Jeg kan ikke huske at vi lengta hjem noe særlig.
In oro muitimin ahte mii bearehaga áibbašeimmet ruoktot.
Vi visste at vi skulle være der de ukene.
Mii diđiimet man galle vahku ain galggaimet leat internáhtas.
Klassebilde fra Storekorsnes ca. 1935/36.
Girenjárgga skuvla luohkkágovva su. 1935/36.
Eli Alvilde Salamonsen (Lundby) er nr. 2 fra venstre i første rekke.
Eli Alvilde Salamonsen (Lundby) lea nubbi gurut bealde vuosttaš ráiddus.
Kusina Mary Sjursen (Thomassen) er lengst til venstre i midterste rekke.
Su oambealli Mary Sjursen (Thomassen) lea gurut bealde gaskaráiddus.
Forsto både norsk og samisk
Ipmirdeimmet sihke dárogiela ja sámegiela
– Jenter og gutter sov på hvert sitt soverom, og alle hadde hver sin seng.
– Nieiddažat ja bártnážat ođđe goabbat lanjain, ja juohkehažžii lei sierra seaŋga.
Vi var ikke så mange.
Eat mii lean ge nu oallugat.
Vi ble ofte liggende og prate og flire en stund, men etter at bestyrerinna hadde sunget en salme og bedt aftenbønnen, måtte det være stille.
Dávjá mii láviimet hupmat ja skužistit eahkes, muhto go internáhttahoavda lei lávlon sálmma ja lohkan eahkesrohkosa, de galggaimet jaskkodit.
Mary Thomassen kan ikke huske at det gikk noen samiske barn på skolen som ikke kunne norsk.
Mary Thomassen ii muitte ahte skuvllas lei oktage sámi mánná gii ii máhttán dárogiela maid.
– Som barn forsto vi jo samisk, for hjemme ble det snakket samisk, men vi hadde jo lært oss norsk.
– Mánnán mii gal ipmirdeimmet sámegiela, ruovttuin han sámástedje, muhto mii leimmet oahppan dárogiela.
Det var viktig for foreldrene våre at vi kunne norsk når vi begynte på skolen.
Mii galggaimet dárogiela máhttit go skuvlii álggiimet, dat lei váhnemiid mielas dehálaš.
Uten å snakke norsk ville vi ikke ha forstått noen verdens ting av undervisningen, sier Mary Thomassen som lærte seg å like de fleste fag.
Jus eat lean máhttit dárogiela, de eat lean ipmirdit eat fal eat maidege das mii oahpahuvvui, muitala Mary Thomassen, gii oahpai eanas fágaide liikot.
– Men geografi var verst.
– Muhto geografiija lei vearrámus.
I sang gikk det mye bedre.
Lávlumiin gal manai mihá buorebut.
Det likte jeg godt og derfor fikk jeg meget godt i sang.
Dasa liikojin hui bures, ja danin ožžon hui buorre lávlunfágas.
– I dag forstår jeg lite samisk enda vi kan høre det både på radio og TV, men det virker så annerledes.
– Dál gal in ipmir beare ollu sámegiela, vaikko gullat dan sihke radios ja TV:s, dat orro nu earalágan.
Kanskje er det en annen dialekt…
Soaitá eará suopman…
Da jeg var på sykehuset nylig, la jeg merke til at mye var skrevet både på samisk og norsk, men jeg synes det er vanskelig å lese samisk, for det har jeg aldri lært meg, sier Mary Thomassen.
Go duo gieskat ledjen buohcciviesus, de oidnen doppe čállosiid sihke sámegillii ja dárogillii, muhto mu mielas lea váttis sámegiela lohkat, go in goassege leat dan oahppan, lohká Mary Thomassen.
Evakuering og familie
Evakueren ja bearaš
Da Mary Thomassen var ferdig med folkeskolen jobbet hun hjemme og som tjenestepike og hushjelp for andre når det trengtes.
Go Mary Thomassen gearggai álbmotskuvllain, barggai son ruovttus ja biigui earáid geat dárbbašedje biiggá.
Da hun var 18 år begynte hun som sykepleierelev ved sykehuset i Hammerfest, men så kom evakueringen av Finnmark høsten 1944 og da ble det en brå slutt.
18-jahkásažžan álggii son buohccidivššároahppin Hámmárfeastta buohccivissui, muhto de šadde evakueret Finnmárkkus 1944 čavčča, ja de šattai buot loahpahit hui fáhkka.
– Jeg kunne ha skrevet meg opp på en liste for å evakuere med sykehuset sørover, men jeg ble så redd for at jeg aldri fikk se familien igjen.
– Livččen sáhttán čállit iežan listui masa buohcciviesu eará olbmot čálle, geaid galge evakueret lulás, muhto ballen ahte in soaitte goassege šat beassat bearrašan oaidnit.
Derfor valgte jeg å evakuere med dem til Nordfold, og da ble det vanskelig å komme tilbake til sykehuset senere.
Danin válljejin evakueret sin mielde Nuorttafuoldii, ja dan maŋŋil lei váttis máhccat fas buohccivissui.
Noen ganger har jeg angra på den beslutningen.
Maŋŋil lean gal muhtumin dien mearrádusa gáhtan.
Men livet ville det annerledes.
Muhto eallin dáhtui su eará guvlui.
På vei nordover igjen fikk hun en huspost hos en enkemann som trengte pass til to barn mens han skulle på Lofotfiske.
Go fas vulggii mátkkoštit davásguvlui, de beasai biigán muhtun leaskaáddjái gii dárbbašii guovtti mánnái mánnágeahčči, dan botta ieš manai Lofuohta-guollebivdui.
Dette var i Balsfjord, og på en av nabogårdene traff hun Steinar Thomassen som skulle bli hennes ektemann gjennom et langt liv.
Dat lei Báhccavuonas, ja doppe ránnjádálus deaivvadii ge son Steinar Thomasseniin, gii šattai su isidin guhkes eallináigái.
Hun var da 20 år og skulle følge to barn med norsk mor og tysk far til noen slektninger på Østlandet.
Son lei dalle 20 jagi boaris ja galggai dien mánáguovtto čuovvut muhtin sogalaččaid lusa Østlándii.
Siden evakueringen så hun ikke Mary før hun fikk besøk på aldershjemmet i Oslo over 60 år senere i forbindelse med filmingen av»Min mors hemmelighet».
Evakuerema rájes soai eaba šat oaidnalan ovdalgo Mary 60 jagi maŋŋil vulggii oambealis guossái boarrásiidsiidii Osloi Min mors hemmelighet -filmma ráhkadeami oktavuođas.
– Det var veldig godt å se henne igjen, selv om hun var veldig forandra.
– Lei nu hávski su fas oaidnit, vaikko son lei ge oalát rievdan.
Men jeg tror hun kjente meg igjen, sier Mary Thomassen.
Muhto jáhkán son dovddai mu, muitala Mary Thomassen.
Og det gjorde hun nok, for da Mary begynte å synge salmer for Eli Alvilde, var det som om hun var tilbake i en annen tid, og hun smilte varmt til sin kusine og gamle venninne Mary.
Ja dan gal vissásit dagai, dasgo go Mary lávlugođii sálmmaid Eli Alvildii, de son orui dego eará áigái rohttašuvvamin, ja mojohalai čábbát oambeallásis ja dološ ustibii Maryi.
Flere artikler fra Samisk skolehistorie 6
Eará artihkkalat Sámi skuvlahistorjá 6-girjjis