I bygda Lakselvbukt i Sørfjorden, en knapp times kjøring fra Tromsø sentrum, ligger Gáisi samiske språksenter.
Moskaluovttas Moskavuonas, sullii diimmu biilamátki Romssa guovddážis eret, lea Gáisi sámi giellaguovddáš.
Her i bygdene rundt Sørfjorden i den innerste delen av Ullsfjorden var samisk dagligspråket bare for få tiår siden.
Dáppe gilážiin Moskavuona birra siskkimusas Ullovuonas lei sámegiella dušše moaddelogi jagi áigi beaivválašgiella.
Hard fornorskning førte til at foreldrene sluttet å snakke samisk med ungene, men fortsatt på 1980–1990-tallet brukte eldre folk samisk seg i mellom.
Garra dáruiduhttin mielddisbuvttii ahte váhnemat heite hupmamis sámegiela mánáiguin, muhto ain 1980-90-loguin geavahedje vuorrasit olbmot sámegiela gaskaneaset.
Siv Rasmussen har her skrevet glimt av fornorskingshistoria i Sørfjorden, i første rekke ut fra Finnefondets arkiv [1].
Siv Rasmussen lea dás čállán veahá dáruiduhttinhistorjjá birra Moskavuonas, ovddemus Sámefoandda arkiivva vuođul.
Hun har så intervjua to som har deltatt i arbeidet med revitalisering av samisk språk og kultur i Sørfjorden.
Son lea maiddái jearahallan guoktásis geat leaba searvan sámegiela ja -kultuvrra ealáskahttinbargui Moskavuonas.
Siv Rasmussen (f. 1963) er medlem av redaksjonen i Samisk skolehistorie, og nærmere presentert i Samisk skolehistorie 2, der hun har skrevet fra sin hjemkommune Sør-Varanger.
Siv Rasmussen (r. 1963) lea Sámi skuvlahistorjjá doaimmahusa miellahttu, ja su birra lea eanet muitaluvvon Sámi skuvlahistorjá 2:s, mas son lea čállán iežas ruovttugieldda, Mátta-Várjjaga, birra.
Hun er nå doktorgradsstipendiat i historie ved Universitetet i Tromsø.
Son lea dál doavttergrádastipendiáhtta historjjás Romssa universitehtas.
Få tromsøværinger er klar over at Sørfjorden er et samisk område.
Eai leat galle romsalačča geat dihtet ahte Moskavuotna lea sámi guovlu.
I løpet av debatten som raste høsten 2011 rundt Tromsø kommunes eventuelle innlemmelse i samisk språkområde, ble det fokusert lite på kommunens sjøsamiske befolkning.
Digaštallama áigge, mii gullui 2011 čavčča das, galgá go Romssa suohkan searvat sámegiela hálddašanguvlui, ii gullon beare ollu suohkana mearrasámiid birra.
I stedet ble det i mediene vist til reindriftssamisk bruk av Tromsdalen i første halvdel av 1900-tallet og seinere bruk av Kvaløya og fastlandet.
Dan sadjái čujuhii media ollu boazosápmelaččaid eanageavaheapmái Sálašvákkis álgogeahčen 1900-logu ja maŋŋil Sálliris ja nannámis.
Det kan forklares med at den reindriftssamiske kulturen er mer synlig, der rein, lavvu, samiske klær og samisk språk både var og er sterke etniske markører.
Dása sáhttá dieđusge ággan go boazosápmelaččaid kultuvra lea eanet oidnosis, mas boazu, lávvu, sámi gárvvut ja sámi giella ledje ja leat nanu etnalaš dovdomearkkat.
Også blant den sjøsamiske befolkninga fantes det slike klare etniske markører tidligere, slik som samiske klær, samisk språk, gammer og en noe annen næringsstruktur enn blant den norske befolkninga.
Maiddái mearrasámi olbmuin gávdnojedje diekkár čielga dovdomearkkat ovdal, nu go sámi gárvvut, sámi giella, goađit ja veahá eará lágan ealáhusstruktuvra go dáža álbmogis.
Men i løpet av 1900-tallet forsvant disse markørene og den sjøsamiske befolkninga ble usynlig.
Muhto 1900-logu mielde jávke dát dovdomearkkat ja mearrasámi álbmot ii oidnon šat.
I dag forsøker folk i Sørfjorden å revitalisere språk og kultur.
Odne geahččalit olbmot Moskavuonas ođđasis ealáskahttit giela ja kultuvrra.
Kofta var for lengst gått ut av bruk der i fjorden, men den er nå rekonstruert under navnet Ullsfjord-Tromsø-kofta, og bæres av mange stolte brukere.
Gávtti ledje áigá juo heaitán geavaheamis, muhto dat lea dál ođđasit hábmejuvvon ja gohčoduvvo Ullovuona- Romssa gáktin, ja ollugat geavahit dan čeavlát.
Sieidi, hellig fjell ved Laksvatnet
Sieidi, bassi várri Muotkejávrri lahka
Samisk bosetting i Tromsø – Karlsøy-området
Sámi álbmot Romssa–Gálssa guovllus
Historisk sett har hele området som i dag omfatter kommunene Tromsø og Karlsøy hatt sjøsamisk befolkning.
Historjjálaččat lea olles guovllus, masa dál gullet Romssa ja Gálssa suohkanat, leamaš mearrasámi álbmot.
Kilder tilbake til begynnelsen av 1500-tallet viser at det bodde samer i alle fjordene her, i tillegg til ute på øyene, som Ringvassøy, Reinøy og Sør-Kvaløy.
Gáldut ruovttoluotta 1500-logu álgogeahčái čájehit ahte sápmelaččat orro buot vuonain dáppe, ja dasa lassin sulluin dás olggobealde, nu go Ránežis, Ráinnas ja Sálliris.
Den norske befolkninga bodde ute på øyene, men på midten av 1500-tallet bosatte noen nordmenn seg også på fastlandet.
Dáža olbmot orro sulluin, muhto gaskkamuttus 1500-logu sii orrugohte maiddái nannámis.
Noen av sjøsamene ble tidlig assimilert inn i den norske befolkninga.
Muhtin mearrasámit sudde árrat oktii dáža álbmogiin.
I andre områder, som Kaldfjorden på Kvaløya, ble samisk språk og andre kulturelementer beholdt til langt opp mot vår egen tid.
Eará guovlluin, nugo Gálláfierddas Sálliris, seilo sámegiella ja eará kulturáđat guhkás iežamet áigái.
Just Qvigstad skriver fra slutten av 1800-tallet at «havlappisk» er det språket de eldre i Kaldfjorden bruker, men nå er det nesten blitt fortrengt av «fjordlappisk», da det var kommer så mange innflyttere fra Balsfjorden og Sørfjorden.
Just Qvigstad čállá 1800-logu loahpas ahte lea dat giella maid boarrásit olbmot atnet Gálláfierddas, muhto dál lea measta jávkan duohkai, go ledje nu ollu sisafárrejeaddjit boahtán Báhccavuonas ja Moskavuonas.
Slik innflytting av samer andre steder fra, blant annet at reindriftssamer ble bofaste på øyene, medførte flere plasser en fornyelse av det samiske, til dels blandet med de opprinnelige sjøsamene.
Dákkár eará guovllu sápmelaččaid sisafárren, earret eará dat go boazosápmelaččat orrugohte birra jagiid sulluin, mielddisbuvttii máŋgga guovllus sámivuođa ođasteami, muhtin muddui seahkánan álgovuđolaš mearrasámiiguin.
I Ullsfjord bodde det på 1500-tallet samer fra Ullsnes og innover, og antakelig også på Bakkeby–Jegervatn.
Ullovuonas orro 1500-logus sápmelaččat Ulsnjárggas sisaguvlui, ja sihkkarit maiddái Bakkeby–Idnojávri guovllus.
Etter hvert flyttet det flere nordmenn til Ullsfjord, blant annet til Kjosen, noe som medførte at samene ble drevet stadig lenger inn i fjorden.
Dađistaga fárrejedje eanet dážat Ullovutnii, earret eará Muotkevutnii, ja dat mielddisbuvttii ahte sápmelaččat šadde sirdit siskelii vutnii.
Fram til slutten av 1720-tallet var den innerste delen av Sørfjorden en bygdeallmenning, der de gamle «finnerydningene» på Stakkevik–Sjursnes og Sørstraumen hentet ved, bark, never og andre utmarksprodukter.
Gitta loahpageahčái 1720-logu lei siskkimus oassi Moskavuonas gili oppalašeatnamin, gos boares Stáffoluovtta–Várpenjárgga ja Rávnnji sámi njáskkahagat () vižže muoraid, bárkku, bessiid ja eará meahccebuktagiid.
På 1730-tallet bosatte folk seg fast i allmenningen.
1730-logus olbmot orrugohte fásta oppalašeatnamii.
I tillegg til den sjøsamiske befolkninga kom det nå inn et fåtall norske og fjellsamiske familier og en kven.
Lassin mearrasámiid álbmogii bohte dál moadde dáža ja badjesápmelaččaid bearrašat ja okta kvenabearaš.
Også på 1800-tallet flyttet det inn noen norske og noen fjellsamer, men i alt overveiende grad er befolkninga her av gammel sjøsamisk opprinnelse.
Maiddái 1800-logus fárrii soames dáža ja badjesápmelaš deike, muhto eanaš olbmot dáppe gullet boares mearrasámi bearrašiidda.
De siste 150 år har området levde en noe omskiftelig tilværelse når det gjelder både geistlig og verdslig administrasjon.
Maŋimus 150 jagi leat guovllus leamaš rievdadallamat girkolaš ja máilmmálaš hálddašeami ektui.
Fra gammelt av lå Ullsfjord kirkelig sett under Karlsøy.
Dološ áiggi rájis Ullovuotna gulai girkolaččat Gálssa vuollái.
Fra 1867 var området en del av Lyngen kommune.
1867 rájes guovlu lei oassin Ivgu suohkanis.
I 1902 ble det egen kommune, først under navnet Sørfjord, og fra 1937 under navnet Ullsfjord.
1902:s šattai sierra suohkanin, álggos Moskavuona (Sørfjorden) namas, ja 1937:s Ullovuona (Ulsfjord) namas.
Ved kommunesammenslåingen i 1964 ble mesteparten av Ullsfjord slått sammen med Tromsø kommune.
Go suohkaniid časke oktii 1964:s ovttastuvvui stuorámus oassi Ullovuonas Romssa suohkaniin.
Den første organiserte skolevirksomheten vi kjenner til i Ullsfjord ble opprettet av Thomas von Westen, som i 1716 fikk ansvaret for Misjonskollegiets misjon rettet mot samer i Norge.
Vuosttaš organiserejuvvon skuvladoaimma maid diehtit Ullovuonas, álggahii Thomas von Westen, gii 1716:s oaččui Miššonkollegias ovddasvástádusa čađahit miššovnna sápmelaččaide Norggas.
Ullsfjord – Sørfjord lå under Karlsøy sogn på denne tida, og sognets eneste kirke lå på Karlsøy.
Ullovuotna–Moskavuotna leigga Gálssa suohkanii gullevaččat dan áiggi, ja suohkana áidna girku lei Gálssas.
Dette betydde at folk der hadde opptil 8–9 mil kirkevei, og samene kom kun få ganger i året til kirka.
Dát mearkkašii ahte olbmuin doppe lei 8–9 miilla mátki girkui, ja sápmelaččat bohte dušše moatti háve girkui jagis.
Thomas von Westen besøkte Karlsøy på alle sine tre misjonsreiser til Nord-Norge, men han var aldri inne i Ullsfjord og Lyngen.
Thomas von Westen galledii Gálssa buot golmma mátkkis Davvi- Norgii, muhto son ii lean goasse Ullovuonas ii ge Ivgus.
Likevel beskrev han samene både her og på Skjervøy som trolldomsutøvere, samtidig som han refset prestene for å gi samene elendig kirkelig betjening.
Lihkká čilgii son sápmelaččaid sihke dáppe ja Skiervvás leat dakkárat geat noaiddástalle, seammás go ráŋggui báhpaid go eai addán sápmelaččaide doarvái buori girkobálvalusa.
Karlsøypresten Mikkel Hegelund ble provosert over von Westen og hans misjonstiltak i sognet, han reagerte med å forpurre planene om forsamlingshus i Lyngen og å skremme bort en samisktalende kateket som von Westen hadde ansatt.
Gálssa báhppa Mikkel Hegelund hárddáhalai von Westenii ja su miššondoaimmaide suohkanis nu sakka, ahte son billistii plánaid hukset rohkosviesu Ivgui ja balddii sámegielat katekehta gean von Westen lei virgáibidjan.
Kateketen var Johannes Tornensis, en svensk-finsk prestesønn fra Kautokeino, som også var samisktalende.
Katekehta lei Johannes Tornensis, ruoŧa-suopmelaš báhpa bárdni Guovdageainnus eret, gii maid lei sámegielat.
Etter mange overtalelser fra von Westens side hadde han tatt i mot stillinga som kateket i Ullsfjord og Lyngen.
Maŋŋil go von Westen máŋgii lei bivdán su álgit katekehtan, de lei miehtan son álgit katekehtan Ullovutnii ja Ivgui.
Von Westens plan var å bygge et forsamlingshus i Ullsfjord, men dette ble det ikke noe av.
Von Westena plána lei hukset rohkosviesu Ullovutnii, muhto das ii šaddan mihkke.
På Karnes i Lyngen ble det bygget et forsamlingshus, som i 1740 ble flyttet til Lyngseidet.
Gárnjárgii Ivgus huksejedje rohkosviesu, mii 1740:s sirdojuvvui Ivgumuotkái.
En av årsakene til flyttinga var at det ble kortere vei til kirka for samene i Ullsfjorden.
Okta sirdinákkain lei ahte de oanui Ullovuona sápmelaččaide mátki girkui.
En viktig del av von Westens misjonsarbeid var å tilsette såkalte «finneskolemestre» eller «misjonsskolemestere».
Dehálaš oassi von Westena miššonbarggus lei virgádit nu gohčoduvvon «sámeskuvlameaštáriid» dahje «miššonskuvlameaštáriid».
I begynnelsen virket samme lærer både i Ullsfjord og i Lyngen, men fra 1736 fikk hver av fjordene sin egen lærer.
Álggus barggai seamma oahpaheaddji sihke Ullovuonas ja Ivgus, muhto 1736 rájis oaččuiga vuonat goabbat oahpaheaddji.
Det er usikkert når skolevirksomheten ble satt i gang i Ullsfjorden, men den første «finneskolemesteren» vi kjenner navnet på, var Sven Olsen som hadde stillinga i 1726.
Ii leat sihkar goas skuvladoaimmahus álggahuvvui Ullovuonas, muhto vuosttaš «sámeskuvlameašttir» gean nama diehtit, lei Sven Olsen gii lei dán virggis 1726:s.
I årene 1735–38 var Erik Lorck fra Svendsby lærer, og i 1743 fikk en prestesønn fra Karlsøy, Arne Pedersen Nidaros, både Lyngen og Ullsfjord.
Jagiid 1735-1738 lei Erik Lorck, Bávttiid eret, oahpaheaddjin. Ja 1743:s oaččui Gálssa báhpa bárdni, Arne Pedersen Nidaros, sihke Ivgu ja Ullovuona.
Andre lærere her var Knut Blanch, Olai Leonard, Jon Christensen Ødegård (1786–89) og Hans Hegelund Leonard (1792–98).
Eará oahpaheaddjit dáppe ledje Knut Blanch, Olai Leonard, Jon Christensen Ødegård (1786-1789) ja Hans Hegelund Leonard (1792-98).
Felles for disse var at de kom fra overklassen, og at de bodde i ytre Ullsfjord, bortsett fra Nidaros, som bodde på Karnes i Lyngen.
Oktasaš sidjiide lei ahte sii ledje alitseađu olbmuide gullevaččat, ja ahte sii orro olggut Ullovuonas, earret Nidaros, guhte orui Gárnjárggas Ivgus.
De fleste av dem var fra området, mens andre var innflyttere.
Eanas oassi sis ledje báikkálaš olbmot, ja nuppit fas sisafárrejeaddjit.
De tre siste var også i nær familie.
Golbma maŋimusa ledje maid lagas fulkkežat.
Vi kjenner ikke til om de kunne noe samisk og heller ikke om de oppsøkte den indre delen av fjorden, altså Sørfjorden.
Mii eat dieđe máhtte go sii veaháge sámegiela, eat ge dieđe fitne go sii goasse vuona siste, namalassii Moskavuonas.
Den først læreren som bodde i Sørfjord ser ut til å være Ole Olsen.
Vuosttaš oahpaheaddji guhte orui Moskavuonas orru leamaš Ole Olsen.
I følge folketellinga av 1801 bodde han i Stordal, sammen med kone og fem barn.
1801 olmmošlohkama mielde orui son Suorttus, ovttas eamidiin ja viđain mánáin.
Bratrein [2] skriver at Olsen på denne tida hadde virket som lærer for samene i over 20 år.
Bratrein [2] čállá ahte Olsen dan áiggis lei doaibman oahpaheaddjin sápmelaččaide badjel 20 jagi.
Det går ikke fram av kildene om han var same eller ikke, eller om han kunne samisk.
Čállosiin ii boađe ovdan lei go son sápmelaš vai ii, dahje máhtii go son sámegiela.
Man kjenner heller ikke til hvem som overtok etter han da han døde i 1810.
Eat dieđe gii su maŋŋil álggii doibmii maŋŋil go son jámii 1810:s
Skolekretser i Lyngen og Sørfjorden, med etnisk sammensetning av befolkninga, 1886
Ivgu ja Moskavuona skuvlabiiriid ja daid čearddat.
(Tegning av sogneprest Peter Bernhard Helgeby.
Sárgon suohkanbáhppa Peter Bernhard Helgeby.
Lærere på 1800-tallet
Oahpaheaddjit 1800-logus
I følge Bratrein kunne ikke omgangsskolelæreren i Sørfjord i 1839 samisk.
Bratrein mielde ii máhttán vuorroskuvlaoahpaheaddji Moskavuonas 1839:s sámegiela.
Samme år heter det også at Sørfjord-konfirmantene sjelden kunne lese i bok, og at de ble sluppet fram bare de kunne ramse opp av Luthers katekisme.
Seamma jagis diehtit ahte Moskavuona-konfirmánttat hárve máhtte lohkat girjjis, ja ahte besse ovddasguvlui jus beare máhtte juoidá Luthera Katekismas.
Men likevel skjedde det noe positivt i forhold til samene og samisk språk midt på 1800-tallet.
Muhto goitge dáhpáhuvai juoga buriid sápmelaččaide ja sámegillii 1800-logu gaskkamuttus.
Sognepresten i Karlsøy på denne tida mente at samene burde få religionsundervisning på deres eget språk, og lot kirkesangeren benytte samisk i konfirmasjonsundervisninga rundt 1837-38.
Gálssa suohkanbáhppa dan áiggis oaivvildii ahte sápmelaččat galggašedje oažžut skuvlaoahpahusa iežaset gillii, ja suovai girkolávlu atnit sámegiela konfirmašunoahpahusas sullii 1837-38.
I 1842 ble det lyst ut en lærerstilling for en samiskkyndig, som tydelig var beregna for Sørfjorden.
1842:s almmuhuvvui okta oahpaheaddjivirgi rabasin sámegielmáhtot olbmui, mii čielgasit lei oaivvilduvvon Moskavutnii.
Adam Knutsen, som arbeidet et par år i denne stillinga, kunne ikke samisk fra før, men hadde fått litt undervisning i språket av presten.
Adam Knutsen, guhte barggai moadde jagi dán virggis, ii máhttán sámegiela ovdalaččas, muhto oaččui veahá sámegieloahpu báhpas.
Det var likevel ikke meninga at de samiske barna skulle få undervisning på morsmålet, tanken var at barna lærte norsk fortere når læreren kunne noe samisk.
Ii lean ge oaivvilduvvon ahte sámegielat mánát galge oažžut oahpu eatnigillii, jurdda lei ahte mánát ohppe dárogiela johtileappot go oahpaheaddji máhtii sámegiela.
Da den neste læreren skulle ansettes i 1846 mente prosten at det var nødvendig at læreren kunne samisk.
Go boahtte oahpaheaddji galggai virgáibiddjot 1846:s oaivvildii proavás ahte lei dárbbašlaš ahte oahpaheaddji máhttá sámegiela.
Dermed ble Johan Huas, som sjøl var same fra Sørfjorden, ansatt.
Dasto biddjui Johan Huas oahpaheaddjin, guhte ieš lei sápmelaš Moskavuonas eret.
Bratrein sier prosten satte pris på Huas' fullkommenhet i samisk, til tross for at han ikke kunne skrive.
Bratrein lohká proavás liikui go Huas lei nu čeahppi sámegielas, vaikko son ii máhttán čállit.
Hovedspråket på skolen ble likevel norsk, noe som forklares med at få av barna kunne lese samisk.
Váldogiella skuvllas lei aŋkke dárogiella, go hárve mánná máhttá lohkat sámegiela.
Inntil da hadde det vært vanlig i skolen å satse mest på lesing, salmesang og utenatlæring fra katekismen.
Dassážii lei dábálaš skuvllas áŋgiruššat lohkamii, sálbmalávlumii ja bajiloaivvi oahppamii Katekismas.
Skriving og regning ble ikke vektlagt.
Čállin ja rehkenastin ii lean nu dehálaš.
Mange av lærerne hadde ikke noen annen boklig utdannelse enn den de sjøl hadde fått i slike omgangsskoler, og kunne dermed ikke skrive.
Máŋgga oahpaheaddjis ii lean eará girjjálaš oahppu go dan maid ieža ledje ožžon dákkár vuorroskuvllain, ja dan sivas eai máhttán čállit.
Dette gjaldt også Johan Huas.
Dát guoskkai maid Johan Huasii.
Heller ikke de skriveføre lærerne ser ut til å ha drevet skrivetrening med elevene, før man på 1850-tallet innførte skriveøvelser i skolen, og tavler og grifler ble utdelt.
Eai oahpaheaddjit ge geat máhtte čállit, bearehaga hárjehahttán ohppiid čállit, ovdal go 1850-logus, go álge čállinhárjehallamiin skuvllas, ja távvalat ja riffalat juhkkojuvvojedje skuvllaide.
Men dette har neppe fungert i Sørfjorden og andre områder der læreren sjøl ikke kunne skrive.
Muhto dát ii oro doaibman Moskavuonas ja eará guovlluin gos oahpaheaddji ieš ii máhttán čállit.
Det er litt usikkert hvor lenge Huas virket som lærer.
Ii leat čielggas man guhká Huas lei oahpaheaddjin.
I folketellinga for 1865 er han oppført som forhenværende skolelærer og losjerende hos ei enke i Stordal.
Olmmošlohkamiin 1865:s namuhuvvo son ovddeš skuvlaoahpaheaddjin ja orui muhtin leaskka luhtte Suorttus.
Han var da rundt 60 år.
Son lei dalle sullii 60-jahkásaš.
Det var da kommet en ny lærer til Sørfjorden, Ole Johansen.
Dalle lei boahtán ođđa oahpaheaddji Moskavutnii, Ole Johansen.
Han var 28 år, ugift og oppført som født i Østerdalen prestegjeld.
Son lei 28-jahkásaš, ii lean náitalan, ja namuhuvvo riegádan Østerdalen báhpagielddas.
Denne unge, ugifte læreren bodde på gården til et eldre ektepar, der mannen var fra Østerdalen.
Dát nuorra bárdneolmmái oahpaheaddji orui vuorrasit bára báikkis, mas dievdu lei eret Østerdalenis.
Sannsynligvis foregikk også undervisninga på gården deres.
Árvideamis jođihuvvui oahpahus maid dán báikkis.
Finnefondet var blitt opprettet i 1851 og det er mulig dette hadde en viss innvirkning på valget av lærer til Stordalen.
Sámefoanda ásahuvvui 1851:s ja lea vejolaš ahte dás lei dadjamuš go válljejedje oahpaheddjiid Suortui.
Det passer dermed med den rådende ideologien i på denne tida, at den gamle samiske læreren sluttet og inn kom en ung norsk lærer.
Heivii dan sivas vuohkkasit dan áiggi vuođđojurdagii, ahte boares sámegielat oahpaheaddji heaitá ja sadjái boahtá nuorra dárogielat oahpaheaddji.
Eller var det Huas' manglende skriveferdigheter som spilte inn eller var det lærergjerningen blitt for slitsom for Huas, slik at han sjøl ønsket å slutte?
Vai lei go Huasa váilevaš čállinmáhttu mas lei dadjamuš go heittii, vai lei go oahpaheaddjivirgi šaddan beare lossadin sutnje, nu ahte ieš háliidii heaitit?
Lærerstillingene var vanligvis ikke særlig ettertraktete, det var dårlig betalt og harde, lange reiser i alt slags vær.
Oahpaheaddjivirgi ii lean dábálaččat nu bivnnut, lei heitot bálká ja garra, guhkes mátkkit juohke lágan dálkkis.
Det kan være at det ikke var andre grunner til at man ansatte en norsk lærer i en nesten totalt samisk bygd, enn at det ikke var andre passende kandidater å velge blant.
Eai soaitán leat eará ákkat, go virgádedje dárogielat oahpaheddjiid measta ollislaš sámi gilis, go dat ahte eai gávdnon buoret evttohasat.
I siste halvdel av 1800-tallet var skoleinndelinga organisert i to hoveddistrikter;
1800-logu maŋit oasis lei skuvlajuohkin organiserejuvvon guovtti váldoguvlui;
ytre og indre Sørfjord.
olggut ja siskkit Moskavuotna.
I løpet av en 30–35 års periode på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet ble skolene i Sørfjord mesteparten av tida betjent av lærerne Ole Johan Botolfsen, Rasmus Hansen og Rudolf Kristian Bræk, som fordelte skolekretsene seg i mellom.
30-35 jagi áigodagas 1800-logu loahpas ja 1900-logu álggus ledje eanaš áiggi Moskavuona skuvllain Ole Johan Botolfsen, Rasmus Hansen ja Rudolf Kristian Bræk oahpaheaddjin, ja sii juogadedje skuvlabiiriid gaskaneaset.
Botolfsen hadde de ytterste kretsene, Hansen de to midterste, Sjursnes og Olderbakken, i tillegg til Lakselvbukt i indre Sørfjord, og Bræk hadde Stordal og Sørstrømmen i indre Sørfjord.
Botolfsenis ledje olggumus biiret, Hansenis guokte gaskkamuš biire, Várpenjárga ja Leaibedievvá, lassin Moskaluktii siskkit Moskavuonas, ja Bræk:s ledje Suortu ja Rávdnji siskkit Moskavuonas.
Hansen og Botolfsen var utdannete lærere fra Tromsø seminar, mens Bræk synes å ha fått privat undervisning av en sogneprest.
Hansen ja Botolfsen leigga vázzán oahpaheaddjioahpu Romssa semináras, ja Bræk orru ožžon priváhta oahpahusa ovtta suohkanbáhpas.
Han fungerte som hjelpelærer både i Lyngen og Ullsfjord i over 30 år.
Son lei veahkkeoahpaheaddji sihke Ivgus ja Ullovuonas badjel 30 jagi.
Bræk var oppvokst på Bensnes lenger ute i Ullsfjorden.
Bræk lei bajásšaddan Dáktenjárggas olgolis Ullovuonas.
Familien var norsk, men han kunne likevel samisk.
Bearaš lei dáža, muhto son máhtii goitge sámegiela.
Dette kommer fram i en søknad om bidrag fra Finnefondet i 1903, der han skriver at man i disse kretsene alltid har bruk for samisk språk, i sær i Sørfjordens to kretser, Sørstrøm og Stordal, der alle foreldre og barn i hjemmene daglig snakker samisk.
Dát boahtá ovdan ruhtaohcamušas maid sáddii Sámefondii 1903:s, mas son čállá ahte dáin guovlluin álo lea dárbu sámegillii, erenoamážit Moskavuona guovtti biires, Rávnnjis ja Suorttus, gos buot váhnemat ja mánát hupmet sámegiela ruovttuin beaivválaččat.
En anbefaling fra skolestyrets formann, sogneprest Koren, er vedlagt søknaden, der Koren skriver disse to kretsene har en «udpreget lappisk befolkning og skolearbeidet faller her meget tungt. Kjenskabet til norsk gjør dog jævne fremskridt.»
Doarjjareivve maid skuvlastivrra ovdaolmmoš, suohkanbáhppa Koren čálii, lei mielddusin ohcamušas, gos son čállá ahte dán guovtti skuvlabiires lea «čielga sámi álbmot ja skuvlabargu dan sivas lea dáppe hui lossat, muhto oahpásnuvvan dárogillii ovdána dađistaga».
Finnefondet
Sámefoanda
«Finnefondet» var en egen post på statsbudsjettet, der midlene skulle gå til fremme av undervisning i norsk og for å sørge for opplysning for samene.
«Sámefoanda» dahje lei sierra bušeahttapoasta, mas ruđat galge mannat dárogiela oahpahusa ovddideapmái ja buktit čuvgehusa sápmelaččaide.
Lærere som jobbet i såkalte overgangsdistrikt kunne søke årlig lønnstillegg fra dette fondet.
Oahpaheaddjit geat barge nu gohčoduvvon rasttidanguovlluin sáhtte jahkásaččat ohcat bálkálasáhusa dán foanddas.
Det ble også etter hvert gitt støtte til skolebygging, internatinventar, innlosjering av elever og matutdeling til fattige forsørgere fra dette fondet.
Dađistaga juolluduvvui dán foanddas maid doarjja skuvlahuksemii, internáhttadávviriidda, ohppiid orodeapmái ja biebmojuohkimii geafes fuolaheddjiide.
Den første søknaden vi har funnet fra Sørfjord om bidrag fra Finnefondet er fra kirkesanger N. Reed i 1882.
Vuosttaš ohcan Moskavuonas gos ohcet ruđa Sámefoanddas, maid mii leat gávdnan, boahtá girkolávlu N. Reedas 1882:s.
Reed skriver at han har forsøkt å gjøre det «gjennemgaaede forstaaeligt for Børnene paa deres eget Sprog og paa samme Tid gjort hvad jeg kunde for at bibringe Børnene Kjenskab til det norske Sprog og forøvrigt fulgt den nye Instruks for de lappiske og kvænske Overgangsdistrikter i Troms Stift.»
Reed čállá ahte son lea geahččalan dahkat «jámma ipmirdahttin mánáide sin iežaset gillii ja seamma áiggis dahkan maid sáhttá vai mánát ohppet dovdat dárogiela ja muđui čuvvon ođđa bagadusa sámi ja kvena muhttásanguovlluin Romssa bismagottis.»
I årene mellom 1893 og 1910 sendte Rasmus Hansen årlige søknader om støtte fra Finnefondet.
Jagiid 1893-1910 sáddii Rasmus Hansen jahkásaččat doarjjaohcamuša Sámefondii.
I de fleste søknadene redegjør han for at han har forsøkt å lære ungene det norske språk, at han har fulgt instruksen for lærere i overgangsdistrikt og at han har samtalt med foreldre om viktigheten av å kunne norsk.
Eanaš ohcamiin válddahii son ahte lea geahččalan oahpahit mánáide dárogiela, ja ahte son lea čuvvon bagadusaid oahpaheddjiid várás muhttásanguovlluin, ja ahte son lea ságastallan váhnemiiguin man dehálaš lea máhttit dárogiela.
Sammen med søknaden sendte han også karakterlister over elevenes framgang i norsk.
Ohcamušaide bijai maid mánáid árvosátnelisttuid dárogiela ovdáneamis mielddusin.
Gode resultater i norsk ville øke mulighetene for å få pengestøtten.
Buorit bohtosat dárogielas mielddisbukte sihkkarit vejolašvuođaid oažžut ruhtadoarjaga.
Ordet fornorskning ble hyppig brukt av lærerne i søknadene til Finnefondet, og Hansen var ikke noe unntak.
Dáruiduhttin-sáni atne dávjá oahpaheddjit geat ohce Sámefoanddas, ii ge Hansen lean mihkke spiehkastagaid.
I søknaden sin i 1900 skrev han følgende:» I Sjursnes og Olderbakken kreds er henholdsvis 20 og 7 børn som i hjemmene tale lappisk.
Ohcamis 1900:s čálii son čuovvovaččat: «Várpenjárggas leat 20 máná ja Leaibedievás leat 7 máná geat ruovttus hupmet sámegiela.
Fornorskningen er imidlertid i nævnte fremskreden saavidt at jeg for de større børns vedkommende kun meget sjelden anser det for fornødent at oversætte enkelte norske udtryk paa lappisk.
Dáruiduhttin lea aŋkke namuhuvvon guovlluin ovdánan dan mađe ahte mun hui hárve dárbbašan daidda stuorit mánáide jorgalit soames dárogielsáni sámegillii.
Da børnene under legen i frikvartererne tale næsten udelukkende norsk, bidrage det meget til fornorskningsarbeidet ogsaa med nybegyndere, som derfor lærer det norske sprog meget fort.
Go mánát stoagadettiin friddjagoartilis measta dušše dárustit, de veahkeha dat hui ollu dáruiduhttima maiddái nuorabuid gaskkas, geat ohppet dasto dárogiela hui johtilit.
» Tre år seinere sendte Hansen en ny tilstandsrapport inkludert i søknaden om støtte.
» Golbma jagi maŋŋil sáddii Hansen ođđa dilleraportta doarjjaohcama mielddusin.
Han jobbet fortsatt i de samme tre kretsene, og sier at det helt til det siste har vært nødvendig å bruke samisk som hjelpespråk.
Son barggai ain dain seamma golmma biires, ja lohká ahte lea gitta maŋimus áiggiid rádjái leamaš dárbbašlaš geavahit sámegiela veahkkegiellan.
Men nå er det imidlertid kun nødvendig i Lakselv[bukt] krets og for barn i enkelte familier i Sjursnes og Olderbakken kretser.
Muhto dál lea dárbbašlaš dušše Moskaluovtta biires ja soames bearrašiid mánáide Várpenjárgga ja Leaibedievá biiriin.
Det ser imidlertid ut som om ikke alle her delte Hansens vurdering.
Dattetge orru leamen nu ahte eai buohkat dáppe miehtan Hansena árvvoštallamiidda.
Vi kjenner dessverre ikke til hva skoledirektøren og departementet svarte på søknaden.
Mii eat dieđe dađi bahábut maid skuvladirektevra ja departemeantta vástidedje ohcamii.
I tillegg til at Finnefondet delte ut personlige bidrag til lærere, hadde de også midler som skulle gå dels til innlosjering av elevene under skoleukene, dels til fattige forsørgere og dels til å skaffe fattige barn et måltid mat mens de var på skolen.
Lassin dasa ahte Sámefoanda jugii persovnnalaš doarjagiid oahpaheddjiide, de lei doppe maid ruhta mii galggai mannat muhtin muddui ohppiid ássamii skuvlavahkkuid, muhtin muddui geafes fuolaheddjiide ja muhtin muddui dasa ahte geafes mánát ožžo borramuša dalle go ledje skuvllas.
1903 fikk Sørfjord kommune 120 kroner av disse midlene, som kaltes finnefondsbidrag til skolesøgningens fremme.
1903:s oaččui Moskavuona suohkan 120 ruvnno dáin ruđain, mat gohčoduvvojedje Sámefoanddadoarjjan skuvlafuolahusa ovddideapmái.
Skolestyret søkte om støtten og var ansvarlig for bruken, men det var lærerne som stod for utdelinga.
Skuvlastivra ozai doarjaga ja das lei ovddasvástádus geavaheapmái, muhto ledje oahpaheaddjit geat juhke doarjaga.
En litt morsom historie her er da skoledirektøren syntes at en svært stor del av de tildelte midlene hadde gått til kaffe.
Okta somás muitalus dáppe lei go skuvladirektevrra mielas lei hui stuora oassi juolluduvvon ruđain mannan gáffii.
Han mente det måtte være bedre å kjøpe melk til elevene, og om de ikke fikk tak i melk, kunne de vel drikke havresuppe.
Son oaivvildii ahte ferte leat buoret oastit mielkki ohppiide, ja jus eai nagodan skáhppot mielkki, de han sii sáhtte juhkat hávvarmáli.
Formann i Sørfjord skolestyre A. Bræk svarte at melk ikke var å få tak i på den trange årstida.
Moskavuona skuvlastivrra ovdaolmmoš Andreas Bræk vástidii ahte mielki ii lean oažžumis gáržžes áiggis jagis.
Suppe kunne nok skaffes, men det var ofte vanskelig og til dels umulig for barna å få kokt det på skolestedene.
Máli gal sáhtte skáhppot, muhto lei váttis ja muhtumin veadjemeahttun mánáide beassat vuoššat dan skuvlabáikkiin.
Men det avgjørende for det store kaffeforbruket var i følge Bræk: Dernest er den lappiske befolkning gjennom trukket af kaffe saa deres første og største begjær er efter denne frem for suppen til maden.
Muhto dat stuorimus sivva gáfegolaheapmái lei Bræk oaivila mielde dát: Dasa lassin leat sápmelaččat čađa luvvaduvvon gáfiin nu ahte dat vuosttaš ja stuorimus biebmodárbu lei gáffe ovdalii máli.
De første skolehus
Vuosttaš skuvlavisti
Lenge ble skolene holdt i vanlige bolighus og gammer.
Guhká lágiduvvojedje oahpahusat dábálaš orrunviesuin ja gođiin.
Flere av lærerne holdt skoler i sine egne hus.
Máŋga oahpaheaddji dolle skuvlla iežaset viesus.
I 1828 ble det gjort forsøk på å få reist kirke eller skole i Sørfjorden.
1828:s geahččaledje beassat cegget girku dahje skuvlla Moskavutnii.
Interessen for saka var stor i fjorden, og sørfjordingene tegnet seg på for å gjøre en egeninnsats både i form av penger og byggearbeid.
Lei stuora beroštupmi vuonas dasa, ja moskavuotnalaččat áigo searvat ieža, sihke veahkkin hukset ja ruđalaččat.
Det ble likevel ikke noe av dette.
Das ii šaddan aŋkke mihkke.
Den første kirka ble bygd på Sjursnes i 1862 og året etter stod den første fastskolen ferdig, også den på Sjursnes.
Vuosttaš girku huksejuvvui Várpenjárgii 1862:s ja jagi maŋŋil ceggejuvvui vuosttaš albma skuvla, dat maid Várpenjárgii.
Den neste fastskolen ble bygget på Olderbakken rundt 1918–20.
Nubbi albma skuvla huksejuvvui Leaibedievvái sullii 1918-1920.
I bygdene lenger inn i fjorden måtte de klare seg med mer provisoriske skoler fram til det ble bygd internat i Lakselvbukt i 1923.
Gilit siskelis vuonas fertejedje birgehallat heajut skuvllaiguin gitta dassái go huksejedje internáhta Moskaluktii 1923:s.
Rundt århundreskiftet hadde man skole i ei gamme som ble kalt Beritgamma i Lakselvbukt.
Sullii jahkečuohtemolsašumis lei skuvla muhtun goađis man gohčodedje Biret-goahtin Moskaluovttas.
Den lå ved Leirelva, nedenfor Skoggården.
Dat lei Reaššjoga guoras, Vuovdesiidda vuolábealde.
Området der heter Skulva, et navn som lokalbefolkninga tolker som en forvrengning av skuvla, det vil si skole på samisk.
Dat guovlu gohčoduvvo Skulva, namma maid báikki olbmot dulkojit lea bodnjojuvvon sámegielsánis skuvla.
Det må ha vært på denne skolen Rasmus Hansen var lærer på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet.
Ferte leat dán skuvllas Rasmus Hansen lei oahpaheaddjin loahpageahčen 1800-logu já álgogeahčen 1900-logu.
Hver skoletur varte i tre uker her, til sammen var det fire slike skoleturer i løpet av et kalenderår, en i februar, en i april, en på sommeren og så en seinhøstes.
Juohke skuvlamátki bisttii golbma vahkku dáppe, oktiibuot ledje njeallje dákkár skuvlatuvrra jagis, okta guovvamánus, okta cuoŋománus, okta geasset ja okta maŋeščavčča.
Skolen var udelt, noe som betyr at alle elevene møtte samtidig.
Skuvla ii lean juhkkojuvvon, ja buot mánát bohte oktanaga skuvlii.
Skoleåret 1900/1901 var det 20 elever ved denne skolen.
Skuvlajagi 1900/1901 ledje 20 oahppi dán skuvllas.
Seinere ble et hus på Lakselvmoen tatt i bruk som skole.
Maŋŋil váldui okta viessu Moskaluovttas atnui skuvlan.
Marie Indrevoll som var født i 1914, forteller at elevene som hadde lengst vei ble internert på skolen.
Marie Indrevoll, gii lei riegádan 1914:s, muitala ahte oahppit geain lei guhkimus mátki skuvlii orro internáhtas skuvllas.
Dette var et ganske lite hus, der et rom på loftet måtte brukes både som kjøkken og soverom.
Viessu lei unni, mas okta latnja lovttas fertii váldot atnui sihke gievkkanin ja oađđenlatnjan.
Det var ansatt ei husmor som kokte maten barna hadde med seg hjemmefra.
Dohko lei virgáduvvon dálueamit gii vuoššai mánáide biepmu maid ledje váldán mielde ruovttus.
Maries lærer var Hans Sjursnes, når han rodde hjem til Sjursnes på lørdagene tok han skolebarna med og satte dem av på hjemstedene, På vei tilbake på søndagene tok han dem med igjen.
Marie oahpaheaddji lei Hans Sjursnes, ja go son sugai ruoktot lávvordagaid, de válddii son skuvlamánáid mielde ja guđii sin ruovttubáikkiide. Mátkkis ruovttoluotta sotnabeivviid válddii son mánáid fas mielde skuvlii.
Marie skriver at barn på denne tida gikk hver dag på skole, og at noen av ungene hadde 7–8 kilometers skolevei.
Marie čállá ahte mánát dan áigge vázze skuvlla juohke beaivvi, ja ahte muhtin mánáin lei 7-8 kilomehtera mátki skuvlii.
Siden hun er født i 1914 har hun nok bare godt et par år på denne skolen, før internatskolen i Lakselvbukt ble tatt i bruk i 1923.
Son lea ieš vázzán dušše moadde jagi dán skuvlla, go son lea riegádan 1914:s, ovdal go Moskaluovtta internáhttaskuvla váldui atnui 1923:s.
Lakselvbukt skole, 1936
Moskaluovtta skuvla, 1936
Lakselvbukt skole 1956
Moskaluovtta skuvla 1956.
Sørstraumen var en egen skolekrets som strakte seg fra Sjøvassbotn til Lakselvnes.
Rávdnji lei sierra skuvlabiire mii manai Vuotnabađas Njunnássiidii.
Dette var en av Rudolf Bræks kretser på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet.
Dát lei okta Rudolf Bræka biiriin 1800-logu loahpas ja 1900-logu álggus.
Kretsen hadde trolig ikke eget skolehus, og den ble lagt inn under Lakselvbukt da internatet der var ferdig bygget.
Biires ii doaivumis lean sierra skuvlavisti, ja dat biddjui Moskaluovtta vuollái go internáhtta doppe válbmanii.
Stordal ser ut til å ha vært skolested allerede på slutten av 1700-tallet, da læreren Ole Olsen var bosatt der.
Stordal orru leamaš sierra skuvlabáiki juo 1700-logu loahpas, go oahpaheaddji Ole Olsen orui doppe.
Også på 1800-tallet bodde det lærere i Stordal.
Stordalas orro maid oahpaheaddjit 1800-logus.
Ut fra det må man anta at det også ble holdt skole i bygda, trolige i private hus eller gammer.
Dan mielde ferte árvidit ahte maiddái lágiduvvui skuvla gilis, árvideamis priváhta viesuin dahje gođiin.
På begynnelsen av 1900-tallet skal det ha blitt holdt skole i et privathus i Njosken.
1900-logu álgogeahčen galgá leamaš lágiduvvon skuvla priváhta viesus Njoaskkis.
Kretsen strakte seg da fra Stordal til Njosken.
Biire govččai guovllu Suorttus Njoaskái.
Men siden Njosken lå i utkanten av kretsen, forlangte bygdefolket at skolen ble plassert mer midt i bygda.
Muhto go Njoaski lei biire ravddas, de gáibidedje gili olbmot ahte skuvla sirdojuvvo eanet gasku gili.
Per i Kjærran fikk da bidrag fra Opplysningsfondet for språkblandete distrikt for å bygge stua si så stor, at det ble plass til å holde skole der.
Piera Rođus oaččui dalle doarjaga Giellaseaguhusguovlluid čuvgenfoanddas vai beasai hukset iežas viesu nu stuorrán ahte šaddá sadji doallat skuvlla doppe.
Dette huset fungerte som skole fram til barna ble overført til Lakselvbukt i 1923.
Dát viessu doaimmai skuvlan gitta dassái go mánát sirdojuvvojedje Moskaluktii 1923:s.
Imidlertid ble elevene her tilbakeført til Stordalen i 1956/57, da Olderbakken gamle skole ble flyttet til Stordalen.
Dattetge sirdojuvvojedje oahppit ruovttoluotta 1956/57, go Leaibedievá boares skuvlla sirdojuvvui Suortui.
Denne skolen var i drift til 1964.
Dát skuvla lei doaimmas 1964 rádjái.
Internatskolen i Lakselvbukt ser dermed ut til å være både den første og den siste ordinære nybygde skolen i indre del av Sørfjorden.
Internáhttaskuvla Moskaluovttas orru danin leamaš sihke vuosttaš ja maŋimus dábálaš ođđahuksejuvvon skuvla siskkit Moskavuonas.
I og med at man nå fikk internat i distriktet ble de øvrige bygdeskolene nedlagt og samtlige barn overført til Lakselvbukt.
Go dál ožžo internáhta guvlui, de heaittihuvvojedje buot eará giliskuvllat ja buot mánát sirdojuvvojedje Moskaluktii.
Elever som bodde med en viss avstand fra skolen ble internert fra 1. klasse.
Oahppit geat orro muhtin gaskka eret skuvllas, orro internáhtas vuosttaš luohká rájis.
Det er fortsatt denne bygningen som huser Lakselvbukt skole, men den ble utbygd på 1960-tallet, og internatet er nedlagt for lengst.
Dál lea ain dat seamma visti mas lea Moskaluovtta skuvla, muhto dat stuoriduvvui 1960-logus, ja internáhtta lea áigá juo heaittihuvvon.
Rigmor Sjåberg (født 1975) er oppvokst i Lakselvbukt, der også begge foreldrene er fra.
Rigmor Sjåberg (riegádan 1975:s) lea bajásšaddan Moskaluovttas, gos goappašat váhnemat maid leaba eret.
Hun har gått barne- og ungdomsskole i Lakselvbukt og videregående skole i Balsfjord og Tromsø.
Son lea vázzán mánáid- ja nuoraidskuvlla Moskaluovttas ja joatkkaskuvlla Báhccavuonas ja Romssas.
Etter skolegangen bodde hun flere år i Tromsø, der hun hadde kontorjobb.
Maŋŋil go gearggai skuvllaid vázzime orui son máŋga jagi Romssas, gos sus lei kánturbargu.
I 2004 flyttet hun med familien sin tilbake til Lakselvbukt, der de bor på samme tun som Rigmors foreldre.
2004:s fárrii son fas bearrašiin ruovttoluotta Moskaluktii, gos orrot seamma báikkis go Rigmora váhnemat.
De siste årene har hun vært sekretær på Laksvatn skole.
Maŋimus jagiid son lea bargan čállin Muotkejávrri skuvllas.
Bestefar og barnebarn snakker samisk sammen
Ivgočohkat ja Moskoluovtčohkat, Sjåberg olgeš bealde.
– Det startet med at yngstedattera mi, Sandra, som nå går i 2. klasse, sjøl valgte å ha samisk da hun begynte på skolen.
– Dat álggii das go mu nuoramus nieida, Sandra, gii vázzá 2. luohkás, ieš válljii oahppat sámegiela go álggii skuvlii.
Det førte til at jeg heiv meg med på samiskkurs for å kunne hjelpe henne med leksene.
Dat mielddisbuvttii ahte mun serven sámegielkursii vai sáhtán su veahkehit leavssuiguin.
Det har også ført til at faren min har begynt å snakke samisk med Sandra.
Dat lea maid mielddisbuktán ahte mu áhčči lea álgán hupmat sámegiela Sandrain.
Rigmor forteller at farens foreldre kunne samisk, men til barna sine snakket de norsk.
Rigmor muitala ahte áhči váhnemat máhtiiga sámegiela, muhto mánáiguin humaiga dárogiela.
Faren hennes lærte likevel å forstå samisk og nå snakker han samisk med barnebarnet.
Su áhčči goitge oahpai ipmirdit sámegiela ja dál son hupmá sámegiela áddjubiin.
Sjøl synes han det er artig og Sandra er ofte på besøk hos besteforeldrene.
Iežas mielas lea somá ja Sandra lea dávjá áhku ja ádjá guossis.
De tar det helt naturlig, uten å lage noe oppstyr rundt det.
Sii atnet dán hui lunddolažžan, eai ge daga das stuorit ášši.
– Sandra og jeg snakker av og til samisk sammen.
– Moai Sandrain hupme muhtumin sámegiela gaskaneame.
Vi bruker det ikke så mye hjemme innendørs, siden mannen min og den eldste dattera vår ikke forstår samisk.
Ean ane dan nu dávjá ruovttus, go mu isit ja boarráseamos nieida eaba ipmir sámegiela.
Men når vi for eksempel Sandra og jeg er i fjæra bruker vi ordene derfra, slik som båter, skjell, farger.
Muhto go letne Sandrain omd. mearragáttis, de atne daid sániid, nu go fanas, skálžžut, ivnnit.
Det er ikke alltid Sandra er i humør til å prate samisk, og da maser vi ikke med det.
Ii leat álo Sandra nu mielas hupmat sámegiela, ja de moai ean vuorjja dainna.
Utenom samisktimene på skolen og hjemme, har Sandra dessverre ingen andre treffpunkt eller kontakter der hun kan bruke samisk.
Earret sámegieldiimmuid skuvllas ja ruovttus, eai dađi bahábut leat Sandras olbmát ja deaivvadanbáikkit gos sáhttá hupmat sámegiela.
I høst var det duodji-kveld på Gáisi en gang i uka.
Čakčat lágiduvvojedje duodjeeahkedat Gáisis vahkkosaččat.
Dette var veldig bra, men jeg skulle ønske det var mer språkbasert.
Dát lei hui buorre, muhto mun livččen sávvan ahte giella geavahuvvo eanet.
Sjøl om ikke alt kan gå på samisk, siden det er mange som ikke behersker det, bør lærerne være mer bevisste på språket.
Vaikko visot ii sáhte mannat sámegillii, go leat nu ollugat geat eai hálddaš dan, de livčče oahpaheaddjit sáhttán leat eanet dihtomielalaččat gillii.
Dette er en fin mulighet til å lære seg samiske ord som er knyttet til duodji, slik som nål, tråd, skinn og så videre.
Dát lea buorre vejolašvuohta oahppat sámegiel sániid mat gullet duodjái, nu go nállu, áibmi, árpu, sisti dahje náhkki ja nu viidáseappot.
Vi har også arrangert Samefolkets dag her i bygda.
Mii leat maid lágidan Sámeálbmot beaivvi dáppe gilis.
Det var kjempefint og Sandra var så fascinert av koftene til folk.
Lei hui gelddolaš ja Sandra mielas ledje olbmuid gávttit hui čábbát.
Samiskkurs for voksne
Sámegielkursa rávisolbmuide
Rigmor har i 2011 gjennomført to kurs i samisk språk arrangert av Gáisi.
Rigmor lea čađahan 2011:s guokte sámegielkurssa maid Gáisi lea lágidan.
Begge kursene var organisert med undervisningstimer en kveld i uka, i tillegg til en del helgesamlinger.
Goappašat kurssat ledje organiserejuvvon oahpahusdiimmuiguin oktii vahkkus, ja dasa lassin okta oassi vahkkoloahppadeaivvadeamit.
– Vi hadde også andre temaer som joik, samisk mat og duodji.
– Mis ledje maid eará fáttát nu go juoigan, sámi biebmu ja duodji.
Kursdeltakerne lagde også hvert sitt prosjektarbeid på kursene.
Kursaoassálastit ráhkadedje maid iešguđet prošeaktabarggu kurssain.
Her valgte jeg et prosjekt om Mánáid-TV (samisk barne-TV) og et om Rolvsøya i Finnmark.
Mun válljejin dás nuppi prošeavtta Mánáid-TV birra ja nuppi prošeavtta Gádde-Iččáha birra Finnmárkkus.
Vi hadde også en ekskursjon til Kautokeino, der vi blant annet besøkte Samisk høgskole.
Mis lei maid oahppomátki Guovdageidnui, gos earret eará galledeimmet Sámi allaskuvlla.
Turen til Kautokeino var veldig lærerik, vi fikk både høre og bruke det samiske språket.
Oahpaimet ollu Guovdageainmátkkis, beasaimet gullat ja geavahit sámegiela.
Det var veldig oppløftende at jeg da kunne forstå mye av det som ble sagt rundt meg på samisk.
Lei hui movttiidahtti munnje ahte duođas ipmirdin ollu das maid olbmot hupme sámegillii.
På butikken ble jeg snakket til på samisk og det var veldig greit.
Rámbuvrras hupme sámegillii munnje, ja dat lei áibbas ortnegis.
Mange som kan noe samisk
Ollugat geat máhttet veahá sámegiela
Jeg spør Rigmor hvordan omgivelsene har reagert på hennes og datteras interesse for samisk språk.
Mun jearan Rigmoris movt lagasbiras lea váldán vuostá su ja nieidda beroštumi sámegillii.
– Det er veldig forskjellig.
– Lea hui iešguđet ládje.
En del venner er ganske negative, de forstår ikke helt hensikten med det.
Oassi olbmáin leat oalle negatiiva, sii eai riekta ipmir ulbmila dainna.
De to søsknene mine og de fleste av slektningene våre er positive, men enkelte slektninger er virkelig negative.
Mu oappát/vieljat ja eanaš oassi fulkkiin leat positiivat, muhto soames fuolkkit leat duođas negatiivat.
Det er jo enda en del folk både av slekt og andre fra bygda som skjemmes over det samiske.
Gávdnojit ain muhtin olbmot, sihke fuolkkit ja earát gilis, geat heahpanit sámivuođa dihtii.
Sjøl er jeg overrasket over at så mange i bygda kan noe samisk.
Ieš lean hirpmahuvvan go nu ollugat máhttet min gilis veahá sámegiela.
For eksempel viser det seg at også gudfaren min kan litt samisk.
Omd. čájehuvvo ahte maiddái mu ristáhčči máhttá veahá sámegiela.
Før jeg begynte på samiskkursene visste jeg ikke at det var så mange som kunne noe, og at mange kan ganske mye.
Ovdal go álgen sámegielkurssaide, de in diehtán ahte ledje nu máŋggas geat máhttet veahá, ja máŋggas geat máhttet oalle ollu.
Likevel er det jo sånn at det er begrenset hvor mye folk kan, dagligspråket er jo norsk.
Aŋkke lea nu ahte eai máhte vaikko man ollu, beaivválašgiella han lea dárogiella.
Faren min sier at nå som det er lov å snakke samisk, er det ingen å snakke det med.
Mu áhčči lohká ahte dál go lea lohpi hupmat sámegiela, de ii leat šat oktage geainna sáhttá hupmat dan.
Under Rigmors oppvekst hørte hun ingenting om det samiske, verken på skolen eller hjemme.
Bajásšattadettiin ii gullan Rigmor maide sámivuođa birra, ii skuvllas ii ge ruovttus.
Hun forteller at samer ble bare forbundet med reindriftssamer, Finnmark og vidda.
Son muitala ahte sápmelažžan atne dušše boazosápmelaččaid, Finnmárkku ja duoddariid.
I Lakselvbukt hadde de under hennes oppvekst ingen kontakt med reindriftssamene som holdt til i regionen.
Moskaluovttas ii lean makkárge oktavuohta boazosápmelaččaiguin guovllus dalle go son bajásšattai.
Men Rigmor kan huske at eldre mennesker i bygda snakket samisk.
Muhto Rigmor muitá ahte vuorrasit olbmot gilis hupme sámegiela.
– Det var først da jeg flyttet tilbake til Lakselvbukt, da den eldste dattera mi skulle begynne i 2. klasse, at det ble aktuelt med samisk språk.
– Easkka dalle go fárrejin ruovttoluotta Moskaluktii, go boarráseamos nieida galggai álgit 2. luohkkái, ahte sámegiella šattai áigeguovdilin.
Hun valgte samisk, men hun var lite engasjert og sluttet etter en stund.
Son válljii sámegiela, muhto sus ii lean mokta oahppat ja heittii oanehis áiggi geažis.
Nå synes jeg det er kjempefint at så mange ønsker å lære seg samisk.
Dál lea mu mielas hui somá go nu ollugat háliidit oahppat sámegiela.
Det var jo språket til forfedrene våre, derfor synes jeg det er naturlig at vi forsøker å lære oss det igjen.
Dat han lea min máttuid giella, danin lea mu mielas lunddolaš ahte mii geahččalit oahppat dan fas.
Det er jo ikke bare språket som ellers vil dø ut, men også den sjøsamiske kulturen og tradisjonene.
Ii leat dušše giella mii muđui jávká, muhto maiddái mearrasámi kultuvra ja árbevierut.
Det er kjedelig om det skulle dø ut, slik som duodji og mattradisjoner.
Lea váigat jus dat jávkkašii, nu go duodji ja biebmovierut.
Jeg tror samisk kunne blitt et levende språk igjen her i fjorden.
Mun jáhkán sámegiella sáhtášii šaddat ealli giellan fas dáppe vuonas.
Flere ønsker å lære seg språket.
Eambbogat háliidit oahppat giela.
Men vi må begynne allerede i barnehagen, for eksempel med sanger og enkle begrep.
Muhto mii fertet álgit juo mánáidgárddis, omd. lávlagiiguin ja soames álkes sániiguin.
Gáisi er et flott tiltak, her tar man et steg om gangen.
Gáisi lea buorre doaibmabidju, doppe váldojuvvo lávki ain hávális.
Vi kan ikke forlenge den store pakka på en gang, det må komme litt etter litt.
Mii eat sáhte gáibidit buot oktanaga, dat ferte boahtit veahážiid mielde.
Dersom samiske ord og uttrykk brukes ofte vil det falle mer naturlig i samfunnet rundt.
Jus sámegiel sánit ja dajaldagat adnojit dávjá de dat šaddet lunddoleabbon birastahtti servodagas.
Margareth Guttormsen: Samisk språksenter – for hvem?
Margareth Guttormsen: Sámi giellaguovddáš – gean várás?
Margareth Guttormsen (født 1956, pikenavn Hansen) er oppvokst på Kantornes i Balsfjord.
Margareth Guttormsen (riegádan 1956:s, nieidanamma Hansen) lea bajásšaddan Njallanjárggas (Kantonnjárggas) Báhccavuonas.
Ungdomstida hadde hun i Tromsø.
Nuorravuođabeivviid lei son Romssas.
Hun var lærervikar på Lakselvbukt skole i 1979, tok lærerskole i Tromsø 1980–1983 og var deretter lærer på Lakselvbukt og Laksvatn skoler i 25 år.
Son lei oahpaheaddjisadjásaš Moskaluovtta skuvllas 1979:s, váccii oahpaheaddjioahpu Romssas 1980–83 ja lei dan maŋŋil oahpaheaddjin Moskaluovtta ja Muotkejávrri skuvllain 25 jagi.
Hun er gift med en mann fra Lakselvbukt og har 2 voksne barn og 2 barnebarn.
Son lea náitalan olbmáin gii lea eret Moskaluovttas ja sus leat guokte rávis máná ja guokte áhkkuba.
Hun var styreleder på Gáisi språksenter fra 2005 til 2011.
Son lei Gáissi giellaguovddáža stivrajođiheaddjin 2005–11.
– Jeg har hatt et engasjement for det samiske helt fra jeg var lita jente.
– Mus lea leamaš beroštupmi sámevuhtii dan rájis go ledjen unna nieiddaš.
De første barneårene mine bodde jeg hos besteforeldrene mine på Kantornes.
Vuosttaš mánnávuođa jagiid orron áhku ja ádjá luhtte Njallanjárggas.
Bestefar hadde god kontakt med Oskal sine, som drev reindrift i området.
Ádjás lei buorre oktavuohta Oskal-bearrašiin, geain lei boazodoallu guovllus.
Han var med og hjalp til under slakting, og kom hjem med kjøtt, margebein og skinn.
Son lávii veahkkin go njuovadedje, ja buvttii ruoktot bierggu, ađđamiid ja gápmasiid.
Noen av mine beste minner fra den tida er lukta av margebein som ble kokt.
Buoremus muittut dien áiggis lei máleshádja go vušše ađđamiid.
Jeg elsket margebein som liten.
Mun liikojin hui ládje ađđamiidda go ledjen unni.
Skinnene var leggskinn som ble tørket.
Gápmasat lávejedje goikaduvvot.
Jeg vet ikke hva de ble brukt til, men ved et par anledninger vet jeg at de fikk sydd skaller av dem.
Mun in dieđe masa dat adnojedje, muhto moatti háve dieđán ahte sii goaruhedje gápmagiid dain.
Samisk dagligspråk blant de eldre på 1980-tallet
Vuorrasiid beaivválaš giellan 1980-logus
– Reindriftssamene gjorde det samiske synlig i området, både gjennom reinflyttingene og gjennom språket.
– Boazosápmelaččat dahke sámivuođa eambbo oainnusin guovllus, sihke johtimiid ja giela bokte.
Bortsett fra reindriftssamene var det ingen som snakket samisk i det området.
Earret boazodolliid ii lean oktage gii humai sámegiela guovllus.
Det var stor forskjell fra Balsfjord og hit til Sørfjorden, for her snakket jo folk samisk i min barndom.
Gaskal Báhccavuona ja Moskavuona lei stuora erohus, go dáppe han hupme olbmot sámegiela dalle go mun ledjen mánná.
Og vi fra Balsfjord gjorde nok noe narr av folk herfra, fordi de snakket med mer samisk tonefall, og samisk trykk på enkelte lyder.
Ja mii Báhccavuonas gal veahá boagusteimmet dáppe olbmuid, go sis lei veahá sámegiel hupmanmálle, ja sámegiel deaddu muhtin jietnadagain.
Samisk var fortsatt et levende språk blant de eldre i indre del av Ullsfjord, da jeg flyttet hit i 1979.
Sámegiella lei ain ealli giella vuorrasiid gaskkas Ullovuona siste, go fárrejin deike 1979:s.
På butikken og på samlingene på bedehuset kunne man høre at eldre folk snakket samisk seg i mellom.
Rámbuvrris ja čoakkálmasain rohkosviesus sáhtii gullat ahte vuorrasit olbmot sámástedje gaskaneaset.
På 1980-tallet ønsket skolen å lage en oversikt over hvor mange elever som hadde samisktalende besteforeldre.
1980-logus háliidii skuvla oažžut gova man oallugiin mánáin ledje áhkut dahje ádját geat sámástit.
En henvendelse ble sendt til alle hjem med skoleelever, men svarene gikk entydig ut på at ingen besteforeldre kunne samisk.
Jearaldat sáddejuvvui buot ruovttuide gos ledje skuvlamánát, muhto vástádusain bođii ovdan ahte ii oktage áhkku dahje áddjá máhttán sámegiela.
Dette fortoner seg jo som et paradoks all den stund vi hørte at de fleste eldre menneskene i bygda snakket samisk, og blant dem også skolebarnas besteforeldre.
Dát lei vuostá dan maid diđiimet, go mii han gulaimet ahte eanas vuorrasit olbmot hupme sámegiela gilis, sin gaskkas maid skuvlamánáid áhkut ja ádját.
Men dette må sjølsagt ses i forbindelse med den fornorskingspolitikken som hadde vært ført, og som hadde satt slike spor at mange av de som var i foreldregenerasjonen på den tida var negative til det samiske.
Dása lea sihkkarit dáruiduhttinpolitihkka mii ovdal lei čađahuvvon, sivvan, ja mii lei nu cieggan olbmuide ahte oallugat váhnenbuolvvas dan áigge ledje negatiivat sámivuhtii.
Samisk inn i skolen
Sámegiella skuvlii
– Det ble dannet sameforeninger i Sørfjorden, og da ble det etter hvert en mer positiv holdning til det samiske.
– Moskavutnii ásahuvvui sámi searvi, ja dan maŋŋil šattai dađistaga buoret oaidnu sámivuhtii.
Det ble laget en kommuneplan for det samiske og samisk språksenter ble planlagt i Lakselvbukt.
Dáppe hábmejuvvui suohkanplána sámivuođa várás ja sámi giellaguovddáš plánejuvvui Moskaluktii.
Man fikk samisk språk inn i skolen.
Skuvlii bođii sámegiella.
Fra skolens side har man vært positiv til det å ha samisk språk som fag.
Skuvlla bealis leat leamaš positiiva dasa ahte sámegiella galgá leat fágan skuvllas.
De første årene var det ikke så mange som hadde samisk.
Vuosttaš jagiid eai lean gallis geain lei sámegiella.
For eksempel var et av barna mine alene på samiskundervisninga i to år, noe som medførte at barnet sluttet.
Ovdamearkka dihtii lei okta mu mánáin akto sámegieloahpahusas guokte jagi, ja dat mielddisbuvttii ahte mánná heittii.
Nå er det heldigvis flere samiskelever, og dette skoleåret (2011/2012) har sju av til sammen 30 elever samisk.
Dál leat lihkus eanet mánát sámegieloahpahusas ja dán skuvlajagi (2011/12) lea čiežas oktiibuot golmmalogi mánás sámegiella.
Et år pendlet samisklæreren fra Prestvannet skole i byen hit, siden denne skolen har ansvaret for all samiskundervisning i grunnskolene i Tromsø kommune.
Ovtta jagi mátkkoštii Báhpajávrri sámegieloahpaheaddji Romssas deike, go das lei ovddasvástádus buot sámegieloahpahusas Romssa suohkana vuođđoskuvllain.
De siste årene har medarbeider på Gáisi, Kasia Dominczak, vært frikjøpt noen timer ukentlig av Tromsø kommune for å ha samiskundervisninga.
Maŋimus jagiid lea Gáissi mielbargi, Kasia Dominczak, oston friddja Romssa suohkanis moadde diimmu vahkkus vai oahpaha sámegiela.
Gáisi – samisk språksenter og det sjøsamiske
Gáisi – Sámi giellaguovddáš ja mearrasámivuohta
Språksenteret startet først som et prosjekt, som seinere ble til et formelt språksenter.
Giellaguovddáš álggii álggos prošeaktan, ja maŋŋil šattai formálalaččat giellaguovddážin.
Senteret har bare halvannen stilling, men i tillegg blir det søkt midler til ulike prosjekter av ulikt varighet og omfang.
Guovddážis leat dušše beannot virggi, muhto dasa lassin ohcet ruđaid prošeavttaide iešguđet lágan sturrodagas ja guhkkodagas.
Et slikt større prosjekt er stedsnavnsprosjektet, som har som mål å kartlegge samiske stedsnavn i området.
Okta dákkár stuorit prošeakta lea báikenammaprošeakta, mas lea ulbmil kártet sámegiela báikenamaid guovllus.
Språksenterets ledere har utelukkende blitt rekruttert fra indre strøk, det samme gjelder også de fleste medarbeidere og prosjektarbeidere.
Giellaguovddáža jođiheaddjit leat rekruterejuvvon dušše siseatnamis, dan seamma maid eanas mielbargit ja prošeaktabargit.
De fleste har hatt bakgrunn fra indre Finnmark, mens den nåværende lederen kommer fra svensk side.
Eatnašat sis bohtet Sis-Finnmárkkus, ja dálá jođiheaddji lea Ruoŧa bealde eret.
Et unntak i så måte er medarbeideren Kasia som kommer fra Polen.
Spiehkastat sis lea mielbargi Kasia, gii lea Polenis eret.
Hun er den eneste ansatte som i dag bor i Lakselvbukt og har sin faste kontorplass på språksenteret.
Son lea áidna bargi guhte odne orru Moskaluovttas ja geas lea fásta kanturbáiki giellaguovddážis.
I motsetning til de tidligere lederne har dagens leder kontor på rådhuset i byen, og er vanligvis i Lakselvbukt bare enkelte dager, i tillegg til kurs eller andre arrangement.
Vuostegežiid ovdalaš jođiheddjiide, de lea dálá jođiheaddjis kanturbáiki gávpoga ráđđeviesus, ja lea dušše muhtin beivviid Moskavuonas, ja vel dalle go leat kurssat ja eará lágideamit.
Margareth synes dette er en uheldig utvikling, og er bekymra for at fokuset skal bli flyttet fra revitaliseringa av det samiske i et sjøsamisk miljø til ensidig styrking av det samiske miljøet i byen blant samiske innflyttere.
Margareth mielas ii leat dat buorre, ja ballá ahte fokus sirdašuvvá mearrasámi birrasa ealáskahttimis mearrasámi guovllus, dušše sisafárrejeaddji sápmelaččaid nannemii gávpogis.
Hun er likevel opptatt av at samisk språksenter best mulig skal ivareta også disse samenes behov for tjenester.
Su mielas lea goitge dehálaš ahte sámi giellaguovddáš maiddái vuhtiiváldet sin dárbbuid bálvalusaide.
Det handler om å skape arenaer der folk kan treffes, snakke samisk og gjøre ting i lag, uansett om man er same fra indre Finnmark eller kystsame fra Ullsfjord.
Galggašii láhčit arenaid gos olbmot besset deaivvadit, hupmat sámegiela ja bargat ovttas, leaš dál olmmoš eret Sis-Finnmárkkus dahje lea mearrasápmelaš Ullovuonas eret.
Sjøl om Gáisi skal være et språksenter for hele Tromsø kommune, og områder rundt, mener hun primæroppgaven må være revitaliseringa av det sjøsamiske og at samisk som språk styrkes og synes/høres.
Vaikko Gáisi galgá leat giellaguovddáš olles Romssa suohkanii, ja birastahtti guovlluide, de oaivvilda son ahte váldobargu ferte leat ealáskahttit mearrasámivuođa ja ahte sámegiella nannejuvvo ja oidno ja gullo.
Hun er ikke sikker på om det er riktig bruk av knappe ressurser at lederen for språksenteret har fungert som saksbehandler for Tromsø kommune. Særlig våren og sommeren 2011 gikk mye arbeidstid med til å bidra til søknaden om innlemmelse av Tromsø kommune i samisk språkområde.
Vaikko sutnje lea hui dehálaš ahte sámegiella galgá leat deháleamos giellaguovddážis, de ii leat son sihkar lea go rievttes vuohki geavahit vátnaruđaid, go omd. giellaguovddáža jođiheaddjis dál lea leamaš fokus dasa ahte son galgá leat áššemeannudeaddji Romssa suohkana ovddas, ja gos hui stuora oassi barggus 2011 giđa ja geasi manai váikkuhit dasa ahte Romssa suohkan ohcá sámegiela hálddašanguovlun.
– Det kan hende det er kommet til et punkt hvor de som er ansatt på språksenteret og styret burde se på konkret hvilke oppgaver Gáisi skal prioritere, og konkret hvilke oppgaver de som er ansatt skal prioritere i sin stilling, i et tidsperspektiv på f.eks. tre år framover.
– Soaitá dáhpáhuvvat ahte leat dál ollen dan muddui gos sii geat leat barggus giellaguovddážis ja stivra, berrejit geahččat makkár konkrehta doaimmaid Gáisi galgá vuoruhit, ja makkár bargguid sin bargit galget vuoruhit iežaset virggis, omd. golbma jagi ovddasguvlui ain hávális.
I et slikt arbeid vil evalueringa av kvaliteten på arbeidet/aktiviteten som har vært, bli viktig å ha oversikt over.
Dákkár barggus boahtá čađahuvvon barggu/doaimma kvalitehta evalueren, leat dehálaš das oažžut gova.
Samiskkurs på Gáisi språksenter.
Sámegielkursa Gáisi giellaguovddážis
Ulike holdninger til det samiske blant lokalbefolkningen
Juoiganboddu Moskaluovtta mánáidgárddis (Govva: Kasia Dominczak)
– Hvilke holdninger finner man i Ullsfjord til det samiske språksenteret og forsøkene på å revitalisere samisk språk der?
– Makkár oainnut leat Ullovuonas sámi giellaguovddážii ja geahččaleapmái ealáskahttit sámegiela doppe?
– En del er veldig positive og engasjerte.
– Okta oassi leat hui positiivat ja áŋgirat.
Mens andre synes nok at det samiske er for oppblåst, en tredje gruppe er det som er mer likegyldige.
Earáid mielas oažžu sámivuohta beare olu beroštumi, ja goalmmát joavku leat sii geat eai beroš nu ollu.
Heldigvis er folk likevel snille med hverandre, og holder en god tone seg i mellom, sjøl om man er uenige om disse tingene.
Lihkus leat olbmot siivut guhtet guimmiin, ja dollet buori oktavuođa gaskaneaset, vaikko eai leat ovttaoaivilis dáin áššiin.
Jeg tenker slik at hver enkelt får ta med seg det de sjøl vil fra fortida.
Mun jurddašan ahte juohkehaš oažžu váldit mielde maid háliida vássánáiggis.
Vi kan ikke tvinge folk.
Mii eat sáhte bágget olbmuid.
Men det er likevel viktig at folk her blir gjort oppmerksomme på sin egen nære lokalhistorie.
Muhto dattetge lea dehálaš ahte olbmot dáppe dovdet iežaset lagas báikkálašhistorjjá.
Da vi startet opp med språksenteret var det mange eldre som sa at endelig er det noen som bryr seg om det samiske, også her hos oss.
Go álggiimet giellaguovddážiin, ledje máŋga vuorrasit olbmo geat lohke ahte viimmat leat soapmásat geat beroštit sámivuođas, maiddái dáppe min luhtte.
Mye av den gamle kystsamiske kulturen er borte.
Ollu boares mearrasámi kultuvrras lea jávkan.
Dette handler ikke bare om språket, men om næringsliv, skikker og tradisjoner som har endret seg.
Dát ii guoskka dušše gillii, muhto ealáhusaide, dábiide ja árbevieruide mat leat rievdan.
Fisket og jordbruket er rasert her, noe som har ført til stor fraflytting.
Guolásteapmi ja eanandoallu leat billahuvvan dáppe, mii lea mielddisbuktán fárremiid.
Mye er nok borte for alltid, mens andre verdifulle elementer av den sjøsamiske kulturen holder på å forsvinne.
Ollu gal lea jávkan agibeaivái, ja eará allaárvosaš áššit mearrasámi kultuvrras lea jávkame.
Jeg skulle ønske flere hadde sett betydningen av å ta vare på dette og videreføre det til barn og unge.
Mun livččen sávvan ahte eambbogat oainnášedje mearkkašumi das ahte váldit vára dain ja viidásetfievrridit mánáide ja nuoraide.
Tidligere levde jo folk mer i pakt med naturen, og vi må nok finne tilbake til noe av dette dersom man skal kunne ta vare på flere deler av den sjøsamiske kulturen.
Ovdal han elle olbmot eanet luonddu mielde, ja mii fertet muhtin muddui gávdnat ruovttoluotta dasa jus galgá sáhttit váldit vára mearrasámi kultuvrras.
I dag har vi fjernet oss mer og mer fra naturen også her i bygda.
Dál mii leat gáidan eanet aht´ eanet eret luonddus maiddái dáppe gilis.
Å sette fokus på naturen og sjøsamisk kultur er viktig både for samisk språk og identitet.
Sámi gillii ja identitehtii lea dehálaš ahte biddjo fokus lundui ja mearrasámi kultuvrii.
For å gjenvinne og fremme samisk er det av stor betydning å ha en sammenheng å bruke språket i. I dette arbeidet er Gáisi kjempeviktig.
Jus galgá háhkat ruovttoluotta sámi giela ja ovddidit dan, de lea dehálaš ahte gávdnojit oktavuođat gos dan geavaha. Dán barggus lea Gáisi hui dehálaš.
Sammen med skolen kan de gjøre en viktig jobb med å videreføre både samisk lokalhistorie, kultur og språk til barna.
Ovttas skuvllain sáhttet sii bargat dehálaš barggu viidásetfievrridit sihke sámi báikkálašhistorjjá, kultuvrra ja giela mánáide.
I følge læreplanen skal alle lære noe om samiske kultur og historie i skolen i dag, ikke bare de som har samisk som fag.
Oahppoplána mielde galget odne buohkat oahppat skuvllas juoidá sámi kultuvrra ja historjjá birra, eai dušše sii geain lea sámegiella fágan.
Her kan skolen gjennomføre prosjekter og temadager der man henter inn andre ressurspersoner, som har kompetanse på området.
Dás sáhttá skuvla čađahit prošeavttaid ja fáddábeivviid gos bovdejit skuvlii resursaolbmuid, geain lea máhttu dasa.
Her i Lakselvbukt har noen slike prosjekter allerede vært gjennomført, blant annet har vi to ganger laget revy her, og det har vært gjennomført ulike kurs i duodji, der både skolen og språksenteret har vært involvert.
Dáppe Moskaluovttas leat moadde dákkár prošeavtta juo čađahuvvon, earret eará leat mii guktii lágidan revya dáppe, ja leat čađahuvvon iešguđet lágan duodjekurssat, mas sihke skuvla ja giellaguovddáš leat leamaš mielde.
Revitalisering av samisk språk
Sámi giela ealáskahttin
– Mener du det er mulig å revitalisere språket her i fjorden, i den betydning at samisk igjen blir dagligspråk i bygdene her?
– Oaivvildat go don ahte lea vejolaš ealáskahttit giela dáppe vuonas, dainna mearkkašumiin ahte sámegiella fas sáhttá šaddat beaivválaš giellan dáppe giliin?
– I starten når vi arbeidet med etableringa av et samisk språksenter var vi veldig optimistiske.
– Álggus go álggiimet sámi giellaguovddáža ásahemiin, de leimmet hui optimistat.
Men vi har etter hvert innsett at hvis man skal oppnå en full revitalisering må alle være interesserte.
Muhto mii leat dađistaga fuobmán ahte jus galgá olahit dievas ođđasis ealáskahttima, de ferte buohkain leat beroštupmi dasa.
Etter hvert har målet blitt en revitalisering som mer går på identitet. At folk skal ha en forståelse for kystsamisk kultur.
Dađistaga lea mihttomearrin šaddan identitehta ođđasis ealáskahttin, dat ahte olbmuin galgá leat ipmárdus mearrasámi kultuvrii.
At de skal kunne identifisere seg sjøl og slekta si med det kystsamiske, og bygge opp en selvfølelse knyttet til det.
Sii galget sáhttit identifiseret iežaset ja fulkkiid mearrasámivuođa, ja loktet iešdovddu.
Men jeg tror at det er rett og slett utopisk at hele bygda skal bli samiskspråklig igjen, slik den en gang var.
Muhto mun jáhkán dat lea njuolgut veadjemeahttun ahte olles gilli šaddá sámegielagin, nu go ovdal lei.
Likevel har jeg et håp om at mange skal lære seg samisk, og bruke språket der det er naturlig.
Aŋkke lea mus sávaldat ahte máŋggas ohppet sámegiela, ja atnet giela doppe gos lea lunddolaš.
En del samiske stedsnavn blir brukt daglig av de fleste som bor her.
Eatnasat geat orrot dáppe geavahit muhtin sámi báikenamaid beaivválaččat.
Gáisi har arbeidet mye for å ivareta eksisterende og nesten glemte samiske stedsnavn.
Gáisi lea bargan ollu vára váldit sámi báikenamain mat leat geavahusas dahje measta vajálduvvon.
Dette er det eneste samiske språksenteret mellom Kåfjord og Lavangen.
Dát lea áidna sámi giellaguovddáš gaskal Gáivuona ja Loabága.
Det ble lagt hit til Lakselvbukt siden dette er et område der samisk språk har overlevd lengst her i Tromsø–Ullsfjord-området.
Dat ásahuvvui deike Moskaluktii go dát lea guovlu gos sámi giella lea seilon guhkimusat dáppe Ullovuona–Romssa guovllus.
Det skal også betjene resten av Tromsø kommune, i tillegg til nabokommunene.
Giellaguovddáš galgá maid bargat muđui Romssa suohkana ja ránnjásuohkaniid ovddas.
Disse har også en del i Gáisi, men jeg mener man først må bruke hoveddelen av tid og krefter på å skape et her i Ullsfjord–Sørfjorden, til man har bygd opp en kompetanse man kan bruke i arbeid med øvrige deler av språksenterets virkeområde.
Dain lea maid oassi Gáissis, muhto mun oaivvildan ahte álggos ferte vuoruhit áiggi ja fámuid háhkat «vuođu» dáppe Ullovuonas–Moskavuonas, gitta dassái go mii leat huksen gelbbolašvuođa maid sáhttá atnit bargguin muđui giellaguovddáža doaibmaguovllus.
[1] Finnefondets arkiv er i Statsarkivet i Tromsø.
[1] Sámefoandda arkiiva lea Romssa stáhtaarkiivvas.
Finnefondet er omtalt i en rekke artikler i Samisk skolehistorie, særlig grundig av Henry Minde i bind 1.
Sámefoandda birra lea muitaluvvon moanain artihkkaliin Sámi skuvlahistorjjás, erenoamáš dárkilit lea Henry Minde muitalan vuosttaš girjjis.
[3] Kilde: Skoledirektørens arkiv, Troms, nr. 258.
[3] Gáldu: Romsa skuvladirektevrra arkiiva, no. 258.