Historikk
Historihkka
På Nordkalotten har samene eksistert som et folk med eget språk, egne tradisjoner og næringstilpassninger lenge før etableringen av nasjonalstatene.
Sáme li Nuorttakalåhtan viessum sierra álmmugin ietjas gielajn, ietjas árbbedábij ja æládushiebadimij guhkev åvddål gå nasjonálstáhta vuododuvvin.
Etter grensetrekkingen i 1751 ble samene ett folk med bosettingsområder i fire stater: Norge, Sverige, Finland og Russland.
Gå rájá sátsaduvvin 1751, de sáme sjaddin álmmugin årromguovlojn nieljen rijkan: Vuonan, Svierigin, Suoman ja Ruossjan.
Samenes tradisjonelle område strekker seg fra Kola-halvøya i nordøst til Engerdal i Sør-Norge og Idre i Sør-Sverige.
Sáme árbbedábálasj duobddága li Guoládagás lullenuorttan Engerdalláj Oarjje-Vuonan ja Idrej Oarjje-Svierigin.
Dette området kalles på samisk Sápmi.
Dát guovllo gåhtjoduvvá sámegiellaj Sámeednamin/Sábmen.
Fornorskningen. På 1800 tallet skjer det en stadig økende bevissthet om den norske nasjon.
Dárojduhttem. 1800-jagijn lassán diedulasjvuohta Vuona nasjåvnå birra.
Norge fikk sin grunnlov i 1814 med stor grad av selvstendighet og med det fulgte den norske nasjonsbyggingen.
Vuodna oattjoj vuodolágav jagen 1814 viehka stuorra iesjrádálasjvuodajn ja dajna tjuovoj Vuona nasjåvnnåtsieggim.
I 1848 hevder regjering og storting at staten hadde vært eier av grunnen i Finnmark fra gammel tid.
Jagen 1848 tjuottjodij ráddidus ja stuorradigge Finnmárko ednama lidjin stáhta ednama juo dålutjis.
Begrunnelsen var at området hadde vært bebodd av "omstreifende lapper" hvilket skulle referere til nomadiske samer, og den nomadiske bruk kvalifiserte ikke til erverv av eiendomsrett.
Sivvan lij guovllo lij “gålgge sámij” årromguovllo, mij galgaj sievvet jåhtålibme ittjij miededa æjggumriektáv åmastit.
Tilgangen til å eie jord ble også strengt regulert av de norske myndigheter.
Máhttelisvuohta ednamijt æjggut reguleriduváj tjavgga Vuona oajválattjajs.
Etter 1888 kunne bare norske og svenske erverve jord i Norge og norsk statsborgerskap kunne bare oppnås av dem som behersket det norske språket.
Jage 1888 maŋŋela oadtjun dåssju ulmutja Vuonas ja Svierigis ednamav åmastit Vuonan, ja Vuona viesádimvuodav oadtjun dåssju sij gudi dárogielav buktin.
I 1902 vedtok Stortingets ny jordsalgslov for Finnmark.
Jagen 1902 mierredij Stuorradigge ådå ednamvuobddemlágav.
I denne loven heter det at bare norske statsborgere kunne være kjøpere, og det skulle legges vekt på at den som fikk erverve jord gjorde nytte for seg som jordbrukere og at vedkommende ”…
Dán lágan le tjáledum dåssju Vuona stáhtaviesáda máhttin ednamav oasstet, ja galgaj dættoduvvat sån guhti ednamav oattjoj oasstet lij ávkken ednambarggen ja sån ”…
Loven gjaldt til 1965.
Láhka lij fámon gitta jahkáj 1965.
Fornorskingspolitikken forsterkes framover mot 2. verdenskrig.
Dárojduhttempolitihkka tjavggiduváj maŋep væráltdoaro vuosstij.
I 1924 sier blant annet en parlamentarisk skolekommisjon at ”Samisk åndsliv og kultur er noe som ikke finnes.
Jagen 1924 javllá buojkulvissan parlamentáralasj skåvllåkommisjåvnnå náv: ”Samisk åndsliv og kultur er noe som ikke finnes.
Etter 2. verdenskrig går fornorskingspolitikken mot slutten.
Maŋep væráltdoaro maŋŋela dárojduhttempolitihkka nåhkågoahtá.
Den holder likevel stand overraskende lenge.
Valla vihpá huoman ájn alvadahtte guhkev.
Synet på språklige og etniske minoriteter endret seg etter annen verdenskrig.
Gielalasj ja tjerdalasj vuojnno unneplågojda rievddaduváj maŋep væráltdoaro maŋŋela.
Internasjonalt menneskerettighetsarbeid førte til at det ble vedtatt folkerettslige avtaler både i Europa og FN.
Rijkajgasskasasj almasjrievtesvuodabarggo vájkkudij vaj såbadusá almasjrievtesvuodaj hárráj dagáduvvin Eurohpán ja aj AN:an.
Dette virket også inn på norske myndigheters holdninger overfor minoriteter, og især overfor samene.
Dát vájkkudij aj Vuona oajválattjaj guottojda unneplågoj vuoksjuj, ållagasj sámij vuoksjuj.
Fra norsk offentlig hold kom dette til uttrykk i 1948, da Samordningsnemna for skoleverket la fram en rekke forslag med sikte på å tilpasse skoletilbudet for samiske barn.
Almulattjat bådij dát vuojnnusij jagen 1948, gå skåvllådåjmadagá Aktidimnammadus buvtij moadda oajvvadusá ulmijn hiebadittjat skåvllåfálaldagájt sáme mánájda.
Dette utvalget gikk inn for at samisk språk skulle få en bred plass i undervisningen, sammen med samisk kulturhistorie og samisk heimeyrke.
Dat juogos oajvvadij sámegiella luluj oadtjot stuoráp sajev åhpadimen, aktan sáme kultuvrrahiståvråjn ja sáme sijddabargujn.
Blant tiltakene som ble iverksatt eller påbegynt på grunnlag av Samordningsnemdas anbefaling, var dobbelttekstede kristendomsbøker og samiskundervisning ved Tromsø Lærerskole fra 1953.
Daj dåjman siegen ma álgeduvvin Aktidimnammadusá oajvvadusáj milta lij risstalasjvuodagirje guovtegielaktevstaj Tråmså åhpadiddjeskåvlån jage 1953 rájes.
I 1956 ble Samekomiteen (komiteen til å utrede samespørsmål) oppnevnt.
Jagen 1956 nammaduváj Sámekomitea (komitea sámeássjijt tjielggitjit).
Komiteens innstilling som ble lagt fram i 1959, regnes som et minoritetspolitisk vendepunkt.
Komitea árvvalus mij åvdeduváj jagen 1959, aneduvvá unneplåhkopolitihka jårgestibmen.
I innledningen pekes det på at minoritetsspørsmål hadde fått økende aktualitet:
Álgon sieveduvvá unneplåhkoássje li sjaddam ienep ájggeguovddelissan:
«Minoritetsspørsmålene var over hele verden blitt langt mer brennende enn før, og selv om det i vårt land ikke kunne tales om en undertrykkelse av den samiske minoriteten av samme art som mange andre steder i verden, var det innlysende at også hos oss var det begått feil.
“Unneplågoássje væráldav birra li sjaddam åvvånagi ienep buolle ássjen gå åvddåla, ja juska mijá lándan ittjij dåhkki giehttot sáme unneplåhko le niejdedum sæmmiláhkáj gå moatten ietjá sajen væráldin, de lij tjielgas mijá lunna lidjin aj mætto dagádum.
Det gjelder således skolepolitikken i vårt århundre like fram til annen verdenskrig» (Samekomiteens innstilling, s. 6).
Dat guosská dan diehti skåvllåpolitihkkaj mijá jahketjuoden gitta maŋep væráltdårruj. ” (Sámekomitea árvvalus, 6. bielen).
Komiteen så som sin oppgave «å finne fram til retningslinjer og en målsetting for myndighetenes politikk overfor samene som kan styrke den samiske minoriteten økonomisk, sosialt og kulturelt» (s. 19).
Komitea anij ietjas dahkamussan “gæhttjalit gávnnat njuolgadusájt ja ulmev oajválattjaj politihkkaj sámij hárráj mij máhttá nannit sáme unneplågov rudálattjat, sosiálalattjat ja kultuvralattjat” (19. bielen).
I innstillingen ble det skissert et grunnsyn som brøt med fornorskningspolitikken.
Árvvalusán tjuorgaduváj vuodovuojnno mij rievdaj dárojduhttempolitihkas.
Komiteen mente at norsk samepolitikk burde ta sikte på å styrke samene som gruppe, dyrke fram respekt mellom folkegruppene og iverksette økonomiske og sosiale tiltak med sikte på modernisering av samisk levesett og ytterligere integrering i det norske samfunnet.
Komitea mielas Vuona sámepolitihkka galgaj farra rahtjat nannitjit sámijt álmmugin, åvddånahttet vieledusáv álmmugij gaskan ja álgadit rudálasj ja sosiálalasj dåjmajt ådåstuhtátjit sáme iellemvuogev ja duodde integrierimav Vuona sebrudahkaj.
Positive særfordeler ble ansett som nødvendige for å oppnå like rettigheter mellom samer og nordmenn.
Positijvva sierra ávkke aneduváj dárbulattjan vaj avtaárvvusasj riektá sjaddin sámij ja láttij gaskan.
Et sentralt forslag i innstillingen var å konsolidere et eget samisk område, der det blant annet skulle gjelde spesielle regler med hensyn til det samiske språkets status, så vel i skolen som i offentlig administrasjon.
Árvvalusá guovdásj oajvvadus lij sierra sáme guovlov nannit, gånnå degu sierra njuolgadusá galggin liehket fámon sámegiela stáhtusa gáktuj, skåvlån ja aj almulasj háldadusán.
Komiteen argumenterte for at et slikt kjerneområde allerede fantes.
Komitea tjuottjodij dakkir guovllo juo gávnnuj.
Målsettingen for myndighetenes samepolitikk måtte være å styrke samene som gruppe.
Ulmme oajválattjaj sámepolitihkkaj vierttij liehket nannit sámijt álmmugin.
Komiteen mente positive særfordeler var nødvendige for å oppnå like rettigheter mellom samer og nordmenn.
Komitea mielas positijvva sierra ávkke lidjin dárbulattja vaj avtaárvvusasj riektá sjaddin sámij ja láttij gaskan.
Regjeringa fulgte ikke opp forslagene fra Samekomiteen i sin melding til Stortinget i 1963.
Ráddidus ittjij tjuovvola Sámekomitea oajvvadusájt diedádusán Stuorradiggáj jagen 1963.
Regjeringa unnlot å ta stilling til samene som en etnisk minoritet, samene ble i stedet omtalt som ”samisktalende nordmenn”.
Ráddidus gålågattaj miejnnimis majdik sámijs tjerdalasj unneplåhkon, sáme farra nammaduvvin “samisktalende nordmenn” (sámegielak vuonaga).
Regjeringen presiserte videre at målet med å bevare samisk kultur i Norge skulle bero på individuelle valg.
Ráddidus dárkkelappot tjielggij ulmme sámekultuvrav bisodit galgaj liehket iesj geŋga ulmutja duogen.
Utover 1970-tallet skjer det en viss glidning mot å akseptere samer som en minoritet i Norge.
1970-jagij lågon dåhkkiduvvagåhtin sáme unneplåhkon Vuonan.
Undervisning i samisk ble slått fast som en rett i 1967 og et samisk gymnas kom samme året i stand i Karasjok.
Åhpadibme sámegiellaj mierreduváj riektán jagen 1967 ja sáme joarkkaskåvllå ásaduváj Kárásjåhkåj sæmmi jage.
I 1973 ble kultursenteret Sámi Instutuhtta/Nordisk samisk institutt opprettet i Kautokeino.
Jagen 1973 ásaduváj kulturguovdásj Sáme instituhtta/Nordisk samisk institutt Guovddagæjnon.
Det utviklet seg seinere til et utrednings- og forskningsinstitutt.
Dát sjattaj maŋenagi tjielggidus- ja guoradallaminstituhttan.
En ny samepolitikk
Ådå sámepolitihkka
På 1960 og 70 tallet skjer det en økende grad av bevisstgjøring og radikalisering hos den nye generasjonen samer.
1960 ja 70 jagijn sjattaj nuorap buolvva sámijs ienep diedulattjan ja rievddadiddjen.
Samesaken blir også i økende grad også en urfolkssak.
Sámeássje sjaddin aj ienebut álggoálmmukássjen.
De samiske organisasjonene arbeidet aktivt for å delta i det internasjonale urfolksarbeidet blant annet gjennom stiftelsen Verdensrådet for urfolk (WCIP) i 1975.
Sáme organisasjåvnå barggin dåjmalattjat oassálastátjit rijkajgasskasasj álggoálmmukbargon nav gå Álggoálmmugij væráltráde (WCIP) vuododusá baktu jagen 1975.
Fornorskingspolitikken som hadde pågått siden siste halvdel av 1800 tallet toppet seg omkring Altakonflikten.
Dárojduhttempolitihkka mij lij vihpam 1800-jagij maŋep oases lij tjavgámus Áltástuojme birra.
En konflikt som startet da Stortinget i 1978 vedtok å demme opp Alta-Kautokeinovassdraget for å bygge en kraftstasjon.
Rijddo álgij gå Stuorradigge jagen 1978 mierredij dulvvadit Alta-Guovddageainnu tjátjádagáv ja fábmobuvtadagáv ásadit.
Dette førte til omfattende protester, aksjoner og demonstrasjoner både fra samene og fra miljøpolitisk hold.
Dát doalvoj garra vuosstálasstemijda, aksjåvnåjda ja demonstrasjåvnåjda sámijs ja biráspolitihkalasj guovlos.
Hele Alta-saken gikk gjennom mange kriser, som blant annet sultestreiken utenfor Stortinget i 1979 og 1981 og okkupasjon av kontoret til statsminister i 1981.
Ålles Áltá-ássje vásedij moadda vuorrádisá, nåv gå nælggodime Stuordikke ålgusjbielen jagijt 1979 ja 1981 ja stáhtaministara kontåvrå åmastibme jagen 1981.
Kampen kulminerte med at 600 politifolks ryddet sameleiren og fjernet lenkegjengen i Stilla 15. januar 1981.
Rijddo gerralij gå 600 bulkke sámeårruhav sjuovvijin ja sváldasvegav Savvunis (Stilla) gádodin ådåjakmáno 15. biejve jagen 1981.
For de norske myndighetene ga erfaringen fra Alta-saken behov for en egen dialog og kontakt med samiske organisasjoner.
Vuona oajválattjaj vásádusá Áltá-ássjen vuosedij dárbov sáme organisasjåvnåj guládallat.
Myndighetene opplevde at muligheten og evnen til å styre over samene var sterkt svekket, samtidig som Norges håndtering av sitt urfolk vakte internasjonal oppsikt.
Oajválattja vásedin máhttelisvuoda ja máhtukvuoda sámijt stivrrit lidjin viehka unnum, sæmmi båttå gå Vuona vuohke gåktu ietjas álggoálmmugav dåmadij alvaduhtij rijkajgasskasattjat.
Alta-saken markerer et tidsskille i samepolitikken i Norge.
Áltá-ássje merkaj ájggemålssomav Vuona sámepolitihkan.
Samene ble anerkjent ikke bare som en minoritet, men også som et urfolk i Norge.
Sáme Vuona rijkan dåhkkiduvvin ij dåssju unneplåhkoálmmugin, valla aj álggoálmmugin.
Da striden mellom statsmyndighetene og samene var på det mest intense i 1980-81 var det behov for politiske innrømmelser om samiske rettigheter.
Gå rijddo stáhta oajválattjaj ja sámij gaskan lij garrasabmusin jagijt 1980-81, de lij dárbbo politihkalasj miededimijs sáme riektáj birra.
Dette resulterte i enighet mellom regjeringen og sameorganisasjonene om at dette skulle skje etter nærmere utredninger.
Båhtusin lij semalasjvuohta ráddidusá ja sámeorganisasjåvnåj gaskan jut ássje galgaj lagábut guoradaláduvvat.
Regjeringen nedsatte 10. oktober 1980 Samerettsutvalget og Samekulturutvalget for å komme samenes krav i møte.
Ráddidus nammadij Sámeriektájuohkusav ja Sámekultuvrrajuohkusav duostudahkan sámij gájbbádusájda.
Samerettsutvalget presenterte i 1984 med sin første delinnstilling, "Om samenes rettstilling".
Sámeriektájuogos buvtij jagen 1984 vuostasj oasseárvvalusáv,”Om samenes rettsstilling (Sámij riektávidjurij birra)”.
Den la grunnlaget for Stortingets vedtak i 1987 om Sameloven (Lov om Sametinget og andre samiske rettsforhold).
Dat dagáj vuodov Stuorradikke mærrádussaj jagen 1987 Sámelága birra (Lov om Sametinget og andre samiske rettsforhold (Láhka Sámedikke ja ietjá sáme riektávidjurij birra)).
Sameloven dannet det rettslige grunnlaget for opprettelsen av Sametinget.
Sámeláhka hábbmij riektálasj vuodov Sámedikke ásadibmáj.
Valg til det første Sametinget ble gjennomført i september 1989 og det første Sameting ble åpnet 9. oktober 1989 i Karasjok av H.M. Kong Olav V.
Vuostasj Sámediggeválgga tjadáduváj ragátmánon jagen 1989, ja vuostasj Sámedigge rabáduváj gålgådismáno 9. biejve 1989 Kárášjågån Majestehtalasj Gånågisás Olav V.
Sametingspresidenter:
Sámediggepresidenta:
1989 – 1997 Ole Henrik Magga (Norske Samers Riksforbund) 1997 – 2005 Sven-Roald Nystø (Norske Samers Riksforbund) 2005 – 2007 Aili Keskitalo (Norske Samers Riksforbund) 2007 – 2013 Egil Olli (Arbeiderpartiet) 2013 – 2016 Aili Keskitalo (Norske Samers Riksforbund) 2016 – 2017 Vibeke Larsen (Arbeiderpartiet) 2017 – dd Aili Keskitalo (Norske Samers Riksforbund)
1989 – 1997 Ole Henrik Magga (Vuona Sámij Rijkasiebrre) 1997 – 2005 Sven-Roald Nystø (Vuona Sámij Rijkasiebrre) 2005 – 2007 Aili Keskitalo (Vuona Sámij Rijkasiebrre) 2007 – 2013 Egil Olli (Barggijbelludahka) 2013 – 2016 Aili Keskitalo (Vuona Sámij Rijkasiebrre) 2016 – 2017 Vibeke Larsen (Arbeiderpartiet) 2017 – udnátjij Aili Keskitalo (Vuona Sámij Rijkasiebrre)