Mosebok

Gud skaper verden.

I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. 
Jorden var øde og tom, og mørke lå over havdypet. Men Guds Ånd svevet over vannet. 
Da sa Gud: «Det bli lys!» Og det ble lys. 
Gud så at lyset var godt, og han skilte lyset fra mørket. 
Gud kalte lyset dag, og mørket kalte han natt. Og det ble kveld, og det ble morgen, første dag.

Gud sa: «Det skal bli en hvelving midt i vannet, og den skal skille vann fra vann!» Og det ble slik. 
Gud gjorde himmelhvelvingen og skilte vannet som er under hvelvingen, fra vannet som er over den. 
Gud kalte hvelvingen himmel. Og det ble kveld, og det ble morgen, andre dag.

Gud sa: «Vannet under himmelen skal samle seg på ett sted, så det faste land kommer til syne!» Og det ble slik. 
Gud kalte det faste land for jord, og vannmassen kalte han hav. Og Gud så at det var godt.

Da sa Gud: «Jorden skal la grønne vekster gro fram, planter som setter frø, og trær som bærer alle slags frukt med frø i, på jorden!» Og det ble slik. 
Jorden bar fram grønne vekster, planter som setter frø, og trær som bærer frukt med frø i, hvert etter sitt slag. Og Gud så at det var godt. 
Og det ble kveld, og det ble morgen, tredje dag.

Gud sa: «Det skal bli lys på himmelhvelvingen. De skal skille mellom dag og natt og være merker som fastsetter høytider, dager og år. 
De skal skinne på hvelvingen og lyse ut over jorden.» Og det ble slik. 
Gud skapte de to store lysene, det største til å råde om dagen og det minste til å råde om natten, og stjernene. 
Gud satte dem på himmelhvelvingen til å lyse ut over jorden, 
til å råde om dagen og natten og til å skille lyset fra mørket. Og Gud så at det var godt. 
Og det ble kveld, og det ble morgen, fjerde dag.

Gud sa: «I vannet skal det myldre av liv, og fugler skal fly over jorden, under himmelhvelvingen.» 
Og Gud skapte de store sjødyrene og alt liv som det yrer og kryr av i vannet, hvert etter sitt slag, og alle dyr som har vinger til å fly med, hvert etter sitt slag. Og Gud så at det var godt. 
Han velsignet dem og sa: «Dere skal være fruktbare og formere dere og fylle vannet i havet, og fuglene skal formere seg på jorden!» 
Og det ble kveld, og det ble morgen, femte dag.

Gud sa: «Jorden skal la alle slags levende skapninger gå fram, fe, kryp og ville dyr, hvert etter sitt slag.» Og det ble slik. 
Gud skapte alle slags ville dyr og alle slags fe og krypet på marken av alle slag. Og Gud så at det var godt.

Da sa Gud: «La oss skape mennesker i vårt bilde, som et avbilde av oss! De skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden.» 
Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem. 
Gud velsignet dem og sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen og alle dyr som det kryr av på jorden!» 
Og Gud sa: «Se, jeg gir dere alle planter som setter frø, så mange som det finnes på hele jorden, og alle trær som bærer frukt med frø i. De skal være til føde for dere. 
Og til alle dyr på jorden og alle fugler under himmelen og alt som kryper på jorden, alt som har livsånde i seg, gir jeg alle grønne planter til føde.» Og det ble slik. 
Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var overmåte godt. Og det ble kveld, og det ble morgen, sjette dag.


Slik ble himmelen og jorden fullført med hele sin hær. 
Den sjuende dagen hadde Gud fullført hele sitt verk. Og Gud hvilte den sjuende dagen etter at han hadde gjort alt dette. 
Gud velsignet den sjuende dagen og lyste den hellig. For den dagen hvilte Gud etter det verk han hadde gjort da han skapte

Dette er fortellingen om himmelen og jorden da de ble skapt.
i Guds hage

tid Herren Gud skapte jorden og himmelen, 
fantes det ikke en busk på jorden, og ennå hadde ikke et grønt strå grodd fram. For Herren Gud hadde ikke latt det regne på jorden, og det var ingen mennesker til å dyrke den. 
Men en kilde sprang fram av jorden og vannet hele marken. 
Og Herren Gud formet mannen av jord fra marken og blåste livspust inn i hans nese, så mannen ble til en levende skapning.

Herren Gud plantet en hage i Eden, et sted i øst. Der satte han mannen han hadde formet. 
Og Herren Gud lot alle slags trær vokse opp av jorden, herlige å se på og gode å spise av, og midt i hagen livets tre og treet som gir kunnskap om godt og ondt.

En elv gikk ut fra Eden. Den vannet hagen og delte seg siden i fire grener. 
Den første heter Pisjon. Det er den som renner rundt hele Havila-landet, der det er gull. 
Gullet i det landet er godt, og der finnes også bedolah-kvae og karneol. 
Den andre elven heter Gihon. Det er den som renner omkring hele Nubia. 
Den tredje elven heter Hiddekel. Det er den som renner øst for Assur. Og den fjerde elven er Eufrat.

Så tok Herren Gud mannen og satte ham i Eden til å dyrke og passe hagen. 
Og Herren Gud gav mannen dette påbud: «Du kan spise av alle trærne i hagen. 
Men treet som gir kunnskap om godt og ondt, må du ikke spise av; for den dagen du spiser av det, skal du dø.»

Da sa Herren Gud: «Det er ikke godt for mannen å være alene. Jeg vil gi ham en hjelper som er hans like.» 
Og Herren Gud tok jord og formet alle dyrene på marken og alle fuglene under himmelen, og han førte dem til mannen for å se hva han ville kalle dem. Det navnet mannen gav hver levende skapning, det skulle den ha. 
Så satte mannen navn på alt feet, alle fuglene under himmelen og alle ville dyr i marken. Men for seg selv fant mannen ingen hjelper som var hans like.

Da lot Herren Gud en dyp søvn komme over mannen. Og mens han sov, tok han et av hans ribben og fylte igjen med kjøtt. 
Av det ribbenet Herren Gud hadde tatt fra mannen, bygde han en kvinne, og han førte henne bort til ham.

Da sa mannen:

da ben av mine ben
kjøtt av mitt kjøtt.
skal kalles kvinne,
av mannen er hun tatt.»

Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett.

De var nakne, både mannen og hans hustru, men de skammet seg ikke.



Slangen var listigere enn alle ville dyr som Herren Gud hadde skapt. Den sa til kvinnen: «Har Gud virkelig sagt at dere ikke skal spise av noe tre i hagen?» 
Kvinnen svarte slangen: «Vi kan godt spise av frukten på trærne i hagen. 
Bare om frukten på det treet som står midt i hagen, har Gud sagt: Den må dere ikke spise av og ikke røre; ellers skal dere dø!» 
Da sa slangen til kvinnen: «Dere kommer slett ikke til å dø! 
Men Gud vet at den dagen dere spiser av frukten, vil deres øyne bli åpnet; dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt.» 
Nå fikk kvinnen se at treet var godt å spise av og herlig å se på – et prektig tre, siden det kunne gi forstand. Så tok hun av frukten og spiste. Hun gav også mannen sin, som var med henne, og han spiste. 
Da ble deres øyne åpnet, og de merket at de var nakne. Så flettet de sammen fikenblad og bandt dem om livet.

Da hørte de Herren Gud som vandret i hagen i den svale kveldsvinden. Og Adam og hans hustru gjemte seg for ham mellom trærne i hagen. 
Men Herren Gud ropte på Adam og sa til ham: «Hvor er du?» 
Han svarte: «Jeg hørte deg i hagen. Da ble jeg redd fordi jeg var naken, og jeg gjemte meg.» 
Da sa han: «Hvem har sagt deg at du er naken? Har du spist av det treet jeg forbød deg å spise av?» 
Adam svarte: «Kvinnen som du har satt til å være hos meg, hun gav meg av treet, og jeg spiste.» 
Herren Gud sa til kvinnen: «Hva er det du har gjort?» Kvinnen svarte: «Slangen lokket meg, og jeg spiste.»

Da sa Herren Gud til slangen:

gjorde dette,
du være forbannet
alt fe og alle ville dyr.
buken skal du krype,
mold skal du ete ¬alle dine dager.

Jeg vil sette fiendskap
deg og kvinnen,
ditt avkom og ¬hennes ætt.
skal knuse ditt hode,
du skal hogge den ¬i hælen.»




Til kvinnen sa han:
vil jeg gjøre din møye
ofte du er med barn;
smerte skal du føde.
lyst skal stå til din mann,
han skal råde over deg.»



Og til Adam sa han:
du hørte på din hustru
åt av treet
jeg forbød deg å ete av,
jorden for din skyld ¬være forbannet.
møye skal du nære deg ¬av den
dine levedager.

Torn og tistel skal den bære,
du skal ete av markens ¬vekster.

Med svette i ansiktet
du ete ditt brød,
du vender tilbake ¬til jorden;
av den er du tatt.
jord er du,
til jord skal du bli.»




Adam kalte sin hustru Eva, for hun ble mor til alle som lever. 
Herren Gud laget klær av skinn til Adam og hans hustru og kledde dem med.

Herren Gud sa: «Nå er mennesket blitt som en av oss og kjenner godt og ondt. Bare det nå ikke strekker hånden ut og tar av livstreet også og spiser og lever evig!» 
Så viste Herren Gud dem ut av hagen i Eden og satte dem til å dyrke jorden, som de var tatt av. 
Han jaget menneskene ut; og øst for hagen satte han kjerubene og det flammende sverd som svinget fram og tilbake. De skulle vokte veien til livets tre.

og Abel

Adam levde sammen med sin hustru Eva. Hun ble med barn og fødte Kain. Da sa hun: «Jeg har fått en gutt av Herren.» 
Siden fødte hun Abel, hans bror. Abel ble sauegjeter, Kain ble jordbruker.

Da det var gått en tid, hendte det at Kain bar fram for Herren et offer av markens grøde. 
Abel bar også fram offer; han gav av de førstefødte lammene i saueflokken sin og av fettet på dem. Herren så med velvilje på Abel og hans offergave, 
men Kain og hans gave enste han ikke. Da ble Kain brennende harm og stirret ned for seg.

Herren sa til Kain: «Hvorfor er du harm, og hvorfor stirrer du ned for deg? 
Hvordan er det? Har du godt i sinne, kan du løfte blikket. Men har du ikke godt i sinne, ligger synden på lur ved døren. Den vil ha makt over deg, men du skal være herre over den.»

Siden sa Kain til sin bror Abel: «Kom, så går vi ut på marken!» Og mens de var der ute, fór Kain løs på sin bror Abel og slo ham i hjel.

Da sa Herren til Kain: «Hvor er din bror Abel?» Han svarte: «Jeg vet ikke. Skal jeg vokte min bror?» 
Da sa Herren: «Hva er det du har gjort? Hør, din brors blod roper til meg fra jorden! 
Nå skal du være bannlyst fra den jord som åpnet munnen og tok imot din brors blod fra din hånd! 
Når du dyrker marken, skal den ikke mer gi deg sin grøde. Hjemløs og fredløs skal du være på jorden.»

Da sa Kain til Herren: «Min straff er så stor at jeg ikke kan bære den. 
Se, i dag driver du meg bort fra landet. Jeg må gjemme meg for deg. Jeg blir hjemløs og fredløs på jorden, og den som finner meg, kommer til å slå meg i hjel.» 
Men Herren sa til ham: «Nei! Slår noen Kain i hjel, skal det hevnes sju ganger.» Og Herren satte et merke på Kain for at ingen som møtte ham, skulle drepe ham. 
Så drog Kain bort fra Herren og slo seg ned i landet Nod, øst for Eden.
ætt

Kain levde sammen med sin kone, og hun ble med barn og fødte Hanok. Kain gav seg til å bygge en by og kalte den Hanok etter sin sønn. 
Hanok fikk sønnen Irad, og Irad ble far til Mehujael. Mehujael fikk sønnen Metusjael, og Metusjael ble far til Lamek.

Lamek tok seg to koner. Den ene hette Ada, den andre hette Silla. 
Ada fødte Jabal. Han ble stamfar til dem som bor i telt og holder buskap. 
Hans bror hette Jubal. Han ble stamfar til alle dem som spiller på lyre og fløyte. 
Silla fikk også en sønn, Tubalkain. Han smidde alle slags redskaper av bronse og jern. Tubalkains søster var Na’ama.

Lamek sa til sine koner:
og Silla, hør min røst,
koner, lytt til mine ord:
dreper en mann for et sår
en gutt for en skramme.

Kain skal hevnes sju ganger,
Lamek syttisju ganger.»

ætt

Adam kom sammen med sin hustru igjen, og hun fødte en sønn og kalte ham Set.

har gitt meg ¬en annen sønn
satt ham istedenfor Abel,
Kain slo ham i hjel.»

Set fikk også en sønn og gav ham navnet Enosj. På den tid begynte de å påkalle Herrens navn.

før storflommen

Dette er boken om Adams ætt. Den dagen Gud skapte mennesket, skapte han det i Guds bilde. 
Til mann og kvinne skapte han dem. Og han velsignet dem og gav dem navnet menneske, den dagen de ble skapt.

Da Adam var 130 år, fikk han en sønn som var ham lik, som hans eget bilde, og han kalte ham Set. 
Etter at Adam hadde fått Set, levde han enda 800 år og fikk sønner og døtre. 
Hele Adams levetid ble 930 år. Så døde han.

Da Set var 105 år, fikk han sønnen Enosj. 
Etter at Set hadde fått Enosj, levde han enda 807 år og fikk sønner og døtre. 
Hele Sets levetid ble 912 år. Så døde han.

Da Enosj var 90 år, fikk han sønnen Kenan. 
Etter at Enosj hadde fått Kenan, levde han enda 815 år og fikk sønner og døtre. 
Hele Enosj’s levetid ble 905 år. Så døde han.

Da Kenan var 70 år, fikk han sønnen Mahalalel. 
Etter at Kenan hadde fått Mahalalel, levde han enda 840 år og fikk sønner og døtre. 
Hele Kenans levetid ble 910 år. Så døde han.

Da Mahalalel var 65 år, fikk han sønnen Jared. 
Etter at Mahalalel hadde fått Jared, levde han enda 830 år og fikk sønner og døtre. 
Hele Mahalalels levetid ble 895 år. Så døde han.

Da Jared var 162 år, fikk han sønnen Enok. 
Etter at Jared hadde fått Enok, levde han enda 800 år og fikk sønner og døtre. 
Hele Jareds levetid ble 962 år. Så døde han.

Da Enok var 65 år, fikk han sønnen Metusjalah. 
Enok vandret med Gud i 300 år etter at han hadde fått Metusjalah, og han fikk sønner og døtre. 
Hele Enoks levetid ble 365 år. 
Enok vandret med Gud. Så ble han borte; for Gud tok ham til seg.

Da Metusjalah var 187 år, fikk han sønnen Lamek. 
Etter at Metusjalah hadde fått Lamek, levde han enda 782 år og fikk sønner og døtre. 
Hele Metusjalahs levetid ble 969 år. Så døde han.

Da Lamek var 182 år, fikk han en sønn. 
Han kalte ham Noah og sa: «Han skal trøste oss i vårt arbeid og i våre henders slit med jorden som Herren har forbannet.» 
Etter at Lamek hadde fått Noah, levde han enda 595 år og fikk sønner og døtre. 
Hele Lameks levetid ble 777 år. Så døde han.

Da Noah var 500 år, fikk han sønnene Sem, Kam og Jafet.

øker på jorden

Menneskene begynte å bli mange på jorden, og de fikk døtre. 
Gudesønnene så at menneskedøtrene var vakre, og de tok noen av dem til koner, dem de helst ville ha. 
Herren sa: «Min ånd skal ikke for alltid bo i menneskene; for de er bare svake skapninger. Deres levetid skal være 120 år.»

På den tiden, og siden også, var det kjemper på jorden. For gudesønnene levde sammen med menneskedøtrene og fikk barn med dem. Det var de veldige menn fra eldgammel tid, de navngjetne.

Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden. Alle tanker som rørte seg i deres hjerter, var onde dagen lang. 
Da angret Herren at han hadde skapt menneskene på jorden, og han var full av sorg i sitt hjerte. 
Han sa: «Jeg vil utrydde fra jorden menneskene som jeg har skapt, ja, ikke bare menneskene, men også feet og krypdyrene og fuglene under himmelen. For jeg angrer at jeg har skapt dem.» 
Men Noah fant nåde for Herrens øyne.
ark

Dette er historien om Noah og hans ætt. Noah var en rettferdig og hederlig mann blant sine samtidige. Noah vandret med Gud. 
Han fikk tre sønner: Sem, Kam og Jafet. 
Jorden ble stadig verre i Guds øyne; den ble full av lovløshet. 
Da Gud så på jorden, var den fordervet; for alle mennesker over hele jorden gikk på onde veier.

Da sa Gud til Noah: «Jeg har satt meg fore å gjøre ende på hver levende skapning; for de har fylt jorden med lovløshet. Nå vil jeg utrydde dem fra jorden. 
Du skal lage deg en ark av sypresstre, innrede den med mange rom og tjærebre den både innvendig og utvendig. 
Slik skal du lage arken: Den skal være tre hundre alen lang, femti alen bred og tretti alen høy. 
Et tak skal du legge på arken. Bruk alenmål når du arbeider med det! Sett en dør på den ene siden og bygg arken i tre høyder. 
Nå vil jeg la storflommen komme over jorden og utrydde alle skapninger som det er livsånde i. Alt som lever på jorden, skal omkomme. 
Men med deg vil jeg opprette en pakt. Du skal gå inn i arken, du og dine sønner og din kone og dine sønnekoner med deg. 
Blant alle levende skapninger skal du ta ett par av hvert slag inn i arken, så de berger livet sammen med deg. Hann og hunn skal det være. 
Ett par av hvert slag skal komme inn til deg, av alle slags fugler og alle slags fe og alle slags krypdyr på marken, så de kan berge livet. 
Du skal samle deg et lager av alt som kan brukes til mat; det skal være til føde for deg og for dem!» 
Og Noah gjorde så; i ett og alt gjorde han som Gud hadde pålagt ham.



Herren sa til Noah: «Gå inn i arken, du og hele din husstand! For jeg har funnet at bare du er rettferdig for meg i denne slekt. 
Av alle rene dyr skal du ta med deg sju par, hann og hunn, og av de dyrene som ikke er rene, ett par, hann og hunn, 
og likedan av fuglene under himmelen, sju par, hann og hunn, for at deres slekter kan holdes i live på jorden. 
For om sju dager vil jeg la det regne på jorden i førti dager og førti netter og utrydde fra jorden alt liv som jeg har skapt.» 
Og Noah gjorde i ett og alt som Herren hadde pålagt ham. 
Noah var 600 år da storflommen kom over jorden.

Så gikk de inn i arken, Noah og hans sønner, hans kone og hans sønnekoner med ham, for å berge seg for vannflommen. 
Av de rene og urene dyr, av fuglene og alt som kryper på marken, 
kom to og to, hann og hunn, inn i arken til Noah, slik Gud hadde pålagt ham.

Da nå sju dager var til ende, kom storflommen over jorden. 
I det året da Noah fylte 600 år, den syttende dagen i den andre måneden, brøt alle kilder fra det store havdypet fram, og himmelens luker åpnet seg. 
Og regnet strømmet ned på jorden i førti dager og førti netter. 
Den dagen gikk Noah inn i arken, og sammen med ham sønnene Sem, Kam og Jafet, og hans kone og tre sønnekoner, 
og dessuten alle slags ville dyr, alle slags fe og alle slags kryp som det kryr av på jorden, alle slags fugler og alle dyr som har vinger å fly med. 
De kom inn i arken til Noah, to og to av alle skapninger som har livsånde i seg. 
Hann og hunn av alt som lever, kom inn til ham, slik Gud hadde sagt. Så lukket Herren døren etter ham.

Nå flommet vannet over jorden i førti dager. Det steg og løftet arken, så den fløt opp fra jorden. 
Ja, vannet økte voldsomt på jorden, og arken fløt på vannet. 
Høyere og høyere steg det over jorden; alle høye fjell under himmelen ble skjult. 
Femten alen over fjellene steg det, så de ble helt borte.

Da omkom alt liv som rørte seg på jorden, både fugl og fe og ville dyr, alt krypet som det kryr av på jorden, og alle menneskene. 
Alt som hadde livspust i nesen, alt som levde på landjorden, døde. 
Slik utryddet Herren hver levende skapning på jorden, både folk og fe og kryp og fuglene under himmelen; alt ble utryddet fra jorden. Bare Noah og de som var med ham i arken, ble tilbake. 
Og vannet stod høyt over jorden i hundre og femti dager.


Men Gud kom i hu Noah og alle ville dyr og alle husdyr som var med ham i arken. Gud lot en vind blåse over jorden, og vannet begynte å synke. 
Havdypets kilder og himmelens luker ble stengt, og regnet fra himmelen stanset. 
Etter hvert trakk vannet seg tilbake fra jorden. Da hundre og femti dager var gått, hadde det minket.

Den syttende dagen i den sjuende måneden ble arken stående på Ararat-fjellene. 
Og vannet minket mer og mer helt til den tiende måneden. Den første dagen i den tiende måneden kom fjelltoppene til syne.

Da førti dager var gått, åpnet Noah den luken han hadde laget på arken, 
og slapp ut en ravn. Den fløy fram og tilbake til vannet var tørket bort fra jorden. 
Så sendte han ut en due for å se om vannet hadde sunket fra jordoverflaten. 
Men duen fant ikke noe sted hvor den kunne hvile sin fot, og kom tilbake til ham i arken; for det stod vann over hele jorden. Han rakte ut hånden, grep duen og tok den inn til seg i arken. 
Han ventet sju dager til og sendte så duen ut av arken igjen. 
Da det led mot kveld, kom duen til ham og hadde et friskt oljeblad i nebbet. Da skjønte Noah at vannet hadde sunket og var borte fra jorden. 
Men han ventet enda sju dager. Så slapp han ut duen, og da kom den ikke tilbake til ham mer.

I det året Noah fylte 601 år, den første dagen i den første måneden, hadde vannet tørket bort fra jorden. Nå tok Noah taket av arken, og da han så utover, var jorden tørr. 
Den tjuesjuende dagen i den andre måneden var den helt tørr.

Da sa Gud til Noah: 
«Gå ut av arken, du og din kone og dine sønner og sønnekoner med deg! 
Ta med deg alle dyrene som er hos deg, alt som lever, både fugl og fe og alt kryp som det kryr av på jorden! Det skal myldre av dem på jorden, og de skal være fruktbare og formere seg.» 
Så gikk Noah ut, og hans sønner og hans kone og sønnekoner sammen med ham. 
Og alle ville dyr og husdyr og fugler og alt kryp som det kryr av på jorden, det ene slaget etter det andre, gikk ut av arken.

Noah bygde et alter for Herren og tok noen rene dyr og noen rene fugler og ofret brennoffer på alteret. 
Da Herren kjente den behagelige duften, tenkte han med seg selv: «Jeg vil aldri mer forbanne jorden for menneskenes skyld; for menneskehjertets tanker er onde like fra ungdommen av. Aldri mer vil jeg drepe alt som lever, slik som jeg nå har gjort det.

Så lenge jorden står,
sæd og høst, kulde ¬og varme,
og vinter, dag og natt
mer ta slutt.»

pakt med Noah

Gud velsignet Noah og sønnene hans og sa til dem: «Vær fruktbare, bli mange og fyll jorden! 
Frykt og redsel skal de kjenne for dere, alle dyrene på jorden, alle fuglene under himmelen, alt som rører seg på marken, og alle fiskene i havet; dere skal ha makt over dem. 
Alt som lever og rører seg, skal være til føde for dere. Likesom jeg gav dere de grønne plantene, gir jeg dere nå alt dette. 
Men kjøtt med blod i, det som livet er knyttet til, skal dere ikke spise. 
Bare for deres eget blod vil jeg kreve hevn. Jeg vil kreve både dyr og mennesker til regnskap. Jeg vil kreve hver mann til regnskap når han tar livet av sin neste.

Når noen utøser menneskeblod,
hans blod bli utøst ¬av mennesker;
Gud skapte mennesket ¬i sitt bilde.


Men dere skal være fruktbare og ¬bli mange,
på jorden og bli tallrike ¬der!»

Så sa Gud til Noah og sønnene hans: 
«Nå vil jeg opprette en pakt med dere og etterkommerne deres 
og med hver levende skapning hos dere, både fugler og fe og alle ville dyr som er hos dere, alle som gikk ut av arken, alle dyr på jorden. 
Jeg oppretter min pakt med dere: Aldri mer skal alt som lever, bli utryddet av storflommens vann; aldri mer skal det komme en flom som legger jorden øde.»

Og Gud sa:
er tegnet på pakten jeg ¬oppretter
meg og dere
hver levende skapning ¬som er hos dere,
de kommende ætter ¬i alle tider:

Jeg setter min bue i skyene;
den skal være et tegn ¬på pakten
meg og jorden.

Når jeg samler skyer ¬over jorden,
buen blir synlig i skyene,

da vil jeg komme i hu den pakt
er mellom meg og dere
hver levende skapning.
mer skal vannet bli
en storflom som ødelegger ¬alt liv.

Buen skal komme i skyene;
skal se den og minnes
pakten som alltid skal bestå
Gud og hver levende ¬skapning,
som lever på jorden.»

Gud sa til Noah: «Dette er tegnet på den pakten jeg oppretter mellom meg og alt liv som finnes på jorden.»
og hans sønner

Noahs sønner som gikk ut av arken, var Sem, Kam og Jafet. Kam var far til Kanaan. 
Disse tre var Noahs sønner, og fra dem bredte menneskene seg ut over jorden.

Noah dyrket jorden, og han var den første som plantet en vingård. 
Da han drakk av vinen, ble han drukken og kledde seg naken inne i teltet. 
Kam, far til Kanaan, fikk se sin far naken, og han gikk ut og fortalte det til sine to brødre. 
Da tok Sem og Jafet en kappe og la den over skuldrene sine. Så gikk de baklengs inn og dekket sin fars nakne kropp. De vendte ansiktet bort, så de ikke så faren naken. 
Da Noah våknet av rusen og fikk vite hva den yngste sønnen hadde gjort mot ham, 
sa han:

Kanaan,
ringeste trell ¬for sine brødre!»

Og han sa:

Herren, Sems Gud!
skal være hans trell!

Måtte Gud gjøre Jafets land ¬stort!
skal bo i Sems telt,
Kanaan skal være ¬hans trell.»

Etter storflommen levde Noah enda 350 år. 
Hele Noahs levetid ble 950 år. Så døde han.

på jorden

Dette er de ættene som stammer fra Noahs sønner, Sem, Kam og Jafet. De fikk sønner etter storflommen. 
Jafets sønner var Gomer, Magog, Madai, Javan, Tubal, Mesjek og Tiras. 
Gomers sønner var Asjkenas, Rifat og Togarma. 
Javans sønner var Elisja, Tarsis, Kittim og Rodanim. 
Fra dem har folkene på kystene bredt seg ut i sine land, hvert med sitt språk, ætt for ætt, folkeslag for folkeslag.

Kams sønner var Kusj, Misrajim, Put og Kanaan. 
Kusj hadde sønnene Seba, Havila, Sabta, Rama og Sabteka. Sønnene til Rama var Saba og Dedan.

Kusj fikk også sønnen Nimrod. Han var den første som fikk stort herrevelde på jorden. 
Han ble en veldig jeger for Herrens åsyn. Derfor sier folk: «Som Nimrod, en veldig jeger for Herrens åsyn.» 
Først rådde han over Babel, Erek, Akkad og Kalne i Sinear-landet. 
Fra dette landet drog han til Assur og bygde Ninive, Rehobot-Ir og Kalah 
og Resen mellom Ninive og Kalah; det er den store byen.

Misrajim ble far til luderne, anamerne, lehaberne, naftukerne, 
patruserne og kaslukerne, de som filisterne er utgått fra, og kaftorerne.

Kanaan ble far til Sidon – det var hans eldste sønn – og til Het. 
Fra ham stammer også jebusittene, amorittene og girgasjittene, 
hevittene, arkittene, sinittene, 
arvadittene, semarittene og hamatittene. Siden bredte kanaaneernes ætter seg videre ut. 
Kanaaneernes land strakte seg fra Sidon i retning av Gerar like til Gasa, og mot Sodoma, Gomorra, Adma og Sebojim like til Lesja. 
Dette var Kams sønner, ætt for ætt og språk for språk, hver i sitt land og sitt folkeslag.

Sem, Jafets eldste bror, fikk også barn. Han ble stamfar til alle Eber-sønnene. 
Sems sønner var Elam, Assur, Arpaksjad, Lud og Aram. 
Arams sønner var Us, Hul, Geter og Masj. 
Arpaksjad fikk sønnen Sjelah, og Sjelah fikk sønnen Eber. 
Eber fikk to sønner. Den ene hette Peleg; for i hans dager ble menneskene spredt over jorden. Hans bror hette Joktan. 
Joktan ble far til Almodad, Sjelef, Hasarmavet, Jerak, 
Hadoram, Usal, Dikla, 
Obal, Abimael, Saba, 
Ofir, Havila og Jobab. Alle disse var sønner av Joktan. 
De hadde sine bosteder fra Mesja bort imot Sefar, i fjellene mot øst.

Dette var Sems sønner, ætt for ætt og språk for språk, hver i sitt land og sitt folkeslag. 
Og dette var de ættene som stammer fra Noahs sønner, nevnt etter sine slektledd og folkeslag. Fra dem har folkeslagene bredt seg ut over jorden etter storflommen.

i Babel

Hele verden hadde ett språk og samme tungemål. 
Da folk brøt opp fra øst, fant de en bred dal i Sinear-landet og slo seg ned der. 
De sa til hverandre: «Kom, så lager vi teglstein og brenner dem godt!» De brukte tegl til byggestein og jordbek til bindemiddel. 
«Kom,» sa de, «la oss bygge oss en by med et tårn som når opp til himmelen, og skape oss et navn så vi ikke blir spredt ut over hele jorden!»

Da steg Herren ned for å se på byen og tårnet som menneskene bygde. 
Herren sa: «Se, de er ett folk, og samme språk har de alle. Dette er det første de tar seg fore. Nå vil ingen ting være umulig for dem, hva de så finner på å gjøre. 
La oss stige ned og forvirre deres språk, så den ene ikke skjønner hva den andre sier!» 
Så spredte Herren dem derfra ut over hele jorden, og de holdt opp med å bygge på byen. 
Derfor kalte de den Babel. For der forvirret Herren all verdens tungemål, og derfra spredte Herren dem ut over hele jorden.
ætt

Dette er Sems etterkommere. Da Sem var 100 år, fikk han sønnen Arpaksjad, to år etter storflommen. 
Og etter at han hadde fått Arpaksjad, levde han enda 500 år og fikk sønner og døtre.

Da Arpaksjad var 35 år, fikk han sønnen Sjelah. 
Og etter at han hadde fått Sjelah, levde han enda 403 år og fikk sønner og døtre.

Da Sjelah var 30 år, fikk han sønnen Eber. 
Og etter at han hadde fått Eber, levde han enda 403 år og fikk sønner og døtre.

Da Eber var 34 år, fikk han sønnen Peleg. 
Og etter at han hadde fått Peleg, levde han enda 430 år og fikk sønner og døtre.

Da Peleg var 30 år, fikk han sønnen Re’u. 
Og etter at han hadde fått Re’u, levde han enda 209 år og fikk sønner og døtre.

Da Re’u var 32 år, fikk han sønnen Serug. 
Og etter at han hadde fått Serug, levde han enda 207 år og fikk sønner og døtre.

Da Serug var 30 år, fikk han sønnen Nakor. 
Og etter at han hadde fått Nakor, levde han enda 200 år og fikk sønner og døtre.

Da Nakor var 29 år, fikk han sønnen Tarah. 
Og etter at han hadde fått Tarah, levde han enda 119 år og fikk sønner og døtre.

Da Tarah var 70 år, fikk han sønnene Abram, Nakor og Haran.
ætt

Dette er historien om Tarahs ætt. Tarah fikk sønnene Abram, Nakor og Haran. Og Haran fikk sønnen Lot. 
Haran døde hos sin far Tarah, i sitt fedreland Ur i Kaldea. 
Abram og Nakor tok seg koner. Abrams kone hette Sarai, og Nakors kone hette Milka. Hun var datter av Haran. Han hadde døtrene Milka og Jiska. 
Sarai var barnløs; hun kunne ikke få barn.

Tarah tok med seg sønnen Abram og sønnesønnen Lot, Harans sønn, og svigerdatteren Sarai, Abrams kone, og førte dem ut fra Ur i Kaldea for å dra til Kanaan. Men da de kom til Karan, slo de seg ned der. 
Tarahs levetid ble 205 år. Så døde Tarah i Karan.

kaller og velsigner Abram

Herren sa til Abram: «Dra bort fra ditt land og din slekt og din fars hus til det landet som jeg vil vise deg! 
Jeg vil gjøre deg til et stort folk; jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort. Du skal bli til velsignelse!

Jeg vil velsigne dem ¬som velsigner deg,
forbanne den ¬som forbanner deg.
deg skal alle slekter ¬på jorden velsignes.»

Så drog Abram av sted, som Herren hadde sagt ham, og Lot gikk med ham. Abram var 75 år da han drog ut fra Karan. 
Han tok med seg sin kone Sarai og sin brorsønn Lot og alle eiendelene de hadde samlet, og de tjenestefolkene de hadde fått seg i Karan. De gav seg på vei til Kanaan.
de kom til Kanaan, 
drog Abram gjennom landet helt til helligstedet Sikem, til More-eika. Kanaaneerne bodde den gang i landet. 
Da viste Herren seg for Abram og sa: «Din ætt vil jeg gi dette landet.» Og der bygde Abram et alter for Herren som hadde vist seg for ham. 
Derfra flyttet han opp i fjellet øst for Betel og slo opp sitt telt mellom Betel i vest og Ai i øst. Der bygde han et alter for Herren og påkalte Herrens navn. 
Siden drog Abram videre, fra sted til sted, til Negev.
og Sarai i Egypt

Det ble hungersnød i landet. Da drog Abram til Egypt og slo seg ned der som innflytter; for hungersnøden var stor i landet. 
Like før han kom til Egypt, sa han til sin kone Sarai: «Hør på meg! Jeg vet at du er en vakker kvinne. 
Når egypterne får se deg, kommer de til å si: Dette er hans kone. Så slår de meg i hjel og lar deg leve. 
Kjære, si at du er min søster, så det kan gå meg vel for din skyld, og jeg får beholde livet takket være deg!»

Da nå Abram kom fram til Egypt, så egypterne at kvinnen var meget vakker. 
Og da faraos stormenn fikk se henne, roste de henne for ham. Så ble hun hentet til faraos hus. 
Og farao gjorde vel imot Abram for hennes skyld. Han fikk småfe, storfe og esler, treller og trellkvinner, eselhopper og kameler.

Men Herren slo farao og hans hus med svære plager på grunn av Sarai, Abrams kone. 
Da kalte farao Abram til seg og sa: «Hva er det du har gjort imot meg? Hvorfor lot du meg ikke vite at hun er din kone? 
Hvorfor sa du at hun er din søster, så jeg tok henne til kone? Se, her har du din kone! Ta henne og dra din vei!» 
Farao gav noen menn befaling om å følge ham på veien med Sarai og alt det han eide.


Så drog Abram fra Egypt opp til Negev sammen med sin kone og med alt han eide. Lot var også med ham. 
Abram var nå meget rik, både på fe og på sølv og gull.
og Lot

Fra Negev drog Abram stadig videre til Betel, til det sted hvor han før hadde hatt sitt telt, mellom Betel og Ai. 
På det stedet hadde han forrige gang bygd et alter, og der påkalte han Herrens navn.

Lot, som var sammen med Abram, hadde også småfe og storfe og telt. 
Men landet kunne ikke fø dem når de bodde på samme sted; de hadde så mye fe at de ikke kunne bo sammen. 
Så ble det trette mellom dem som gjette feet for Abram, og dem som gjette for Lot. Kanaaneerne og perisittene bodde den gang i landet. 
Da sa Abram til Lot: «Kjære, la det ikke være trette mellom meg og deg og mellom mine gjetere og dine! Vi er jo frender. 
Ligger ikke hele landet åpent foran deg? Skill heller lag med meg! Tar du til venstre, skal jeg dra til høyre; og tar du til høyre, skal jeg dra til venstre.»

Lot så utover landet og la merke til at hele Jordan-sletten, like ned til Soar, var svært rik på vann, likesom Herrens hage, som Egypterlandet. Dette var før Herren hadde lagt Sodoma og Gomorra øde. 
Så valgte Lot seg hele Jordan-sletten og drog østover. Slik skiltes de fra hverandre. 
Abram ble boende i Kanaan, mens Lot slo seg ned i byene på sletten og flyttet med teltene sine helt ned til Sodoma. 
Folk i Sodoma var onde og syndet grovt mot Herren.

Herren sa til Abram etter at Lot hadde skilt lag med ham: «Løft dine øyne og se deg omkring fra det sted hvor du nå står, mot nord og sør, mot øst og vest! 
For hele det landet du ser, vil jeg gi deg og din ætt for alltid. 
Jeg vil la din ætt bli som støvet på jorden. Kan noen telle støvet på jorden, skal også din ætt kunne telles. 
Stå opp og dra gjennom landet, så langt og så bredt som det er! For deg vil jeg gi det.» 
Så flyttet Abram omkring med sine telt. Han kom til eikelunden i Mamre ved Hebron. Der slo han seg ned og bygde et alter for Herren.

seier over fire konger

På den tid Amrafel var konge i Sinear, Arjok konge i Ellasar, Kedor-Laomer konge i Elam og Tidal konge over Gojim, 
førte disse kongene krig mot Bera, kongen i Sodoma, Birsja, kongen i Gomorra, Sjinab, kongen i Adma, Sjemeber, kongen i Sebojim, og mot kongen i Bela, det som nå heter Soar. 
Alle disse slo seg sammen og drog til Siddim-dalen, der Saltsjøen er nå.

I tolv år hadde de stått under Kedor-Laomer, men i det trettende hadde de gjort opprør. 
Og i det fjortende året kom Kedor-Laomer og de kongene som var med ham, og de slo refaittene ved Asjterot-Karnajim, susittene ved Ham og emittene på Kirjatajim-sletten. 
Horittene slo de på Se’ir-fjellene og forfulgte dem like til El-Paran, som ligger bort imot ødemarken. 
Så snudde de og kom til Domskilden, det er det samme som Kadesj. De tok hele amalekittlandet og la under seg amorittene som bodde i Haseson-Tamar.

Kongene i Sodoma, Gomorra, Adma, Sebojim og Bela, som nå heter Soar, drog ut og fylket seg til strid mot dem i Siddim-dalen: 
mot Kedor-Laomer, kongen i Elam, Tidal, kongen over Gojim, Amrafel, kongen i Sinear, og Arjok, kongen i Ellasar, fire konger mot fem. 
Men i Siddim-dalen var det fullt av jordbekgruver, og da kongene i Sodoma og Gomorra måtte flykte, falt de ned i dem. De som ble igjen, flyktet til fjells. 
Så tok fiendene alt godset i Sodoma og Gomorra og hele matforrådet og drog bort. 
De tok også med seg Lot, Abrams brorsønn, og alt det han eide, og drog av sted. Lot bodde i Sodoma.

En av dem som hadde sluppet unna, kom og fortalte dette til Abram, hebreeren. Han bodde ved eikelunden som tilhørte amoritten Mamre, bror til Esjkol og Aner. De hadde pakt med Abram.

Da Abram fikk høre at hans frende var tatt til fange, mønstret han sine våpenføre menn som var født og fostret i hans hus, 318 i tallet, og satte etter kongene helt til Dan. 
Der delte han flokken sin og overfalt dem om natten. Han slo dem og forfulgte dem helt til Hoba, som ligger nord for Damaskus. 
Så tok han alt godset tilbake. Sin frende Lot tok han også med seg og alt det han eide, likedan kvinnene og folket.
velsignes av Melkisedek

Da Abram hadde slått Kedor-Laomer og de kongene som var med ham, vendte han tilbake. Da kom kongen i Sodoma ut imot ham i Slettedalen, som nå heter Kongedalen. 
Og Melkisedek, kongen i Salem, kom ut med brød og vin. Han var prest for Den Høyeste Gud. 
Han velsignet Abram og sa:

Abram ¬av Den Høyeste Gud,
som skapte himmelen ¬og jorden!

Lovet være Den Høyeste Gud,
har gitt dine fiender ¬i din hånd!»


Abram ham tiende av alt.

Kongen i Sodoma sa til Abram: «Gi meg folket, og ta du godset!» 
Men Abram svarte ham: «Jeg rekker min hånd opp til Herren, Den Høyeste Gud, han som skapte himmelen og jorden: 
Jeg tar ikke så mye som en tråd eller en sandalrem av alt det du eier. Du skal ikke ha det å si at du har gjort Abram rik. 
Jeg vil bare ha igjen for den maten folkene spiste. Og så vil jeg at de mennene som var med meg, Aner, Esjkol og Mamre, skal få den delen som de har rett til.»

slutter pakt med Abram

En tid etter at dette hadde hendt, kom Herrens ord til Abram i et syn, og det lød så: «Frykt ikke, Abram! Jeg er ditt skjold; din lønn skal bli meget stor.» 
Men Abram svarte: «Herre, min Gud, hva vil du gi meg? Jeg går jo barnløs bort, og Elieser fra Damaskus skal arve mitt hus. 
Meg har du ikke gitt barn,» sa Abram, «og en trell i mitt hus kommer til å arve meg.» 
Da kom Herrens ord til Abram, og det lød så: «Nei, han skal ikke arve deg, men din egen sønn skal bli din arving.» 
Så tok Herren ham med seg ut og sa til ham: «Se opp mot himmelen og tell stjernene, om du er i stand til det! Så tallrik skal ætten din bli.» 
Abram trodde Herren, og derfor regnet Herren ham som rettferdig.

Så sa han til ham: «Jeg er Herren, som førte deg ut fra Ur i Kaldea for å gi deg dette landet til eie.» 
Abram sa: «Herre, min Gud, hvordan kan jeg vite at jeg skal få det til eie?» 
Da svarte han: «Hent meg en treårs kvige, en treårs geit og en treårs vær, en turteldue og en dueunge!» 
Abram hentet alt dette til ham, skar dyrene over på midten og la det ene stykket av hvert dyr rett imot det andre; men fuglene skar han ikke over. 
Rovfugler slo ned på de døde dyrene, men Abram jaget dem vekk.

Da solen var nær ved å gå ned, falt det en dyp søvn over Abram. Redsel kom over ham – et stort mørke. 
Og Gud sa til ham: «Det skal du vite, at dine etterkommere skal bo som innflyttere i et land som ikke hører dem til. De skal trelle for folket der og underkues av det i fire hundre år. 
Men det folket de må trelle for, vil jeg også dømme, og siden skal de dra ut med mye gods. 
Og du skal gå bort i fred til dine fedre; i en god alderdom skal du gå i grav. 
I det fjerde slektledd skal de komme hit igjen; for amorittenes syndeskyld har ennå ikke fylt sitt mål.»

Da solen var gått ned, og det var blitt stummende mørkt, viste det seg en rykende ovn, og en flammende lue som fór fram mellom kjøttstykkene. 
Den dagen sluttet Herren en pakt med Abram og sa: «Din ætt gir jeg dette landet, fra Egypterelven helt til Storelven, Eufrat, 
landet som tilhører kenittene, kenisittene og kadmonittene, 
hetittene, perisittene og refaittene, 
amorittene, kanaaneerne, girgasjittene og jebusittene.»

og Ismael

Sarai, Abrams kone, fikk ingen barn. Men hun hadde en egyptisk trellkvinne som hette Hagar. 
Sarai sa til Abram: «Du vet, Herren har ikke villet la meg få barn. Gå nå inn til trellkvinnen min! Kanskje får jeg en sønn ved henne.» Og Abram gjorde som Sarai sa. 
Etter at Abram hadde bodd ti år i Kanaan, tok hans kone Sarai sin trellkvinne, Hagar fra Egypt, og lot sin mann Abram få henne til kone. 
Han hadde omgang med Hagar, og hun ble med barn. Men da hun merket at hun var med barn, så hun ned på sin matmor. 
Da sa Sarai til Abram: «Du har ansvaret for den urett jeg lider. Jeg har selv latt deg ta min trellkvinne i favn. Men da hun merket at hun var med barn, så hun ned på meg. Herren skal avgjøre saken mellom meg og deg!» 
Abram sa til Sarai: «Du rår selv over trellkvinnen din. Gjør med henne som du synes.» Og Sarai var hard mot henne, så hun rømte sin vei.

Herrens engel fant henne ved en kilde ute i ødemarken, ved kilden på veien til Sjur. 
Han sa: «Hagar, Sarais trellkvinne, hvor kommer du fra, og hvor skal du hen?» Hun svarte: «Jeg har rømt fra Sarai, min matmor.» 
Da sa Herrens engel til henne: «Vend tilbake til din matmor, og bøy deg under hennes hånd!» 
Og han fortsatte: «Stor vil jeg gjøre din ætt, så tallrik at ingen kan telle den.» 
Så sa Herrens engel til henne:

du med barn, og du skal ¬føde en sønn;
skal gi ham navnet Ismael,
Herren har hørt hva du led.

Han skal bli et villesel ¬av en mann.
hånd skal være vendt ¬mot alle
alles hånd mot ham;
skal slå seg ned
for ansiktet på alle ¬sine frender.»

Da gav hun Herren, som hadde talt til henne, navnet: «Du er Gud som ser.» For hun sa: «Har jeg her virkelig fått se et glimt av ham som ser meg?» 
Derfor kaller de den brønnen Lakai-Ro’i-brønnen. Den ligger mellom Kadesj og Bered.

Abram fikk en sønn med Hagar, og sønnen som han fikk med henne, gav han navnet Ismael. 
Abram var 86 år da Hagar fødte Ismael.

og paktstegnet

Da Abram var 99 år, viste Herren seg for ham og sa:

Gud Den Allmektige.
for mitt åsyn,
hel i din ferd!

Jeg vil opprette en pakt
meg og deg
gjøre din ætt umåtelig stor.»


Da kastet Abram seg ned med ansiktet mot jorden, og Gud sa til ham:

«Se, jeg slutter en pakt med deg,
skal bli far til mange folk.

Du skal ikke lenger hete Abram,
Abraham skal være ¬ditt navn;
jeg gjør deg til far for mange ¬folk.


Jeg lar deg vokse og øke og gjør deg til folkeslag; konger skal gå ut fra deg. 
Jeg oppretter en pakt mellom meg og deg og dine etterkommere fra slekt til slekt, en evig pakt. Jeg vil være Gud for deg og for dine ætlinger etter deg. 
Landet du bor i som innflytter, hele Kanaan-landet, gir jeg deg og din ætt som eiendom til evig tid; og jeg vil være deres Gud.»

Så sa Gud til Abraham: «Du skal holde min pakt, både du og dine etterkommere fra slekt til slekt. 
Dette er den pakten dere skal holde, pakten mellom meg og dere og etterkommerne dine: Alle menn og gutter hos dere skal omskjæres. 
Dere skal la forhuden skjæres av, og det skal være tegnet på pakten mellom meg og dere. 
I slekt etter slekt skal hvert guttebarn hos dere omskjæres når det er åtte dager gammelt, både de som er født i huset, og de som er kjøpt for penger hos fremmede, som ikke er av din ætt. 
Omskjæres skal både de som er født i ditt hus, og de du har kjøpt for penger. Slik skal min pakt vise seg på kroppen deres, en evig pakt. 
Men den mann som er uomskåret, som ikke har fått forhuden skåret bort, han skal utryddes av sitt folk; for han har brutt min pakt.»

Gud sa til Abraham: «Din kone Sarai skal du ikke lenger kalle Sarai; Sara skal være hennes navn. 
Jeg vil velsigne henne og gi deg en sønn med henne også. Ja, jeg vil velsigne henne så at hun blir mor til mange folk; konger over folkeslag skal gå ut fra henne.»

Da kastet Abraham seg til jorden og lo. Han sa med seg selv: «Kan en mann som er hundre år, få barn, og kan Sara med sine nitti år føde?» 
Og Abraham sa til Gud: «Måtte du la Ismael få leve for ditt åsyn!» 
Da sa Gud: «Ja, men du skal få en sønn med Sara, din kone, og du skal gi ham navnet Isak. Jeg vil opprette min pakt med ham, en evig pakt for hans ætt etter ham. 
Din bønn for Ismael har jeg hørt. Jeg vil velsigne ham og gjøre ham fruktbar og gi ham en meget tallrik ætt. Tolv høvdinger skal han bli far til, og jeg vil gjøre ham til et stort folk. 
Men min pakt vil jeg opprette med Isak, som Sara skal føde neste år på denne tid.» 
Da Gud hadde sluttet å tale med Abraham, fór han opp fra ham.

Samme dag tok Abraham sin sønn Ismael og alle menn blant sine husfolk, både de som var født i huset, og de som var kjøpt for penger, og skar av forhuden på dem, slik Gud hadde sagt ham. 
Abraham selv var 99 år da han ble omskåret. 
Og Ismael, hans sønn, var 13 år da han ble omskåret. 
Samme dagen ble de omskåret, både Abraham og sønnen Ismael. 
Og alle mennene i hans hus, både de som var født i huset, og de som var kjøpt hos fremmede, ble omskåret sammen med ham.

gjester Abraham

Siden viste Herren seg for Abraham i eikelunden i Mamre, en gang han satt i teltåpningen midt på heteste dagen. 
Da han så opp, fikk han øye på tre menn som stod foran ham. Med det samme han fikk se dem, sprang han imot dem fra teltåpningen, bøyde seg til jorden 
og sa: «Herre, dersom jeg har funnet nåde for dine øyne, så gå ikke forbi din tjener! 
La oss få hente litt vann, så dere kan vaske føttene og hvile dere her under treet! 
Så vil jeg komme med litt mat, som dere kan styrke dere med, før dere drar videre – siden dere nå har lagt veien om deres tjener.» De svarte: «Ja, gjør som du sier!»

Da skyndte Abraham seg inn i teltet til Sara og sa: «Skynd deg, ta tre mål hvetemel; kna det og bak kaker!» 
Selv sprang han bort til buskapen og hentet en fin og god kalv; den gav han til tjenestegutten, som skyndte seg å lage den til. 
Så tok han rømme og melk og den kalven som gutten hadde stelt til, og satte det fram for mennene. Og han stod hos dem under treet mens de spiste.

Da sa de til Abraham: «Hvor er Sara, din kone?» Han svarte: «Hun er inne i teltet.» 
En av dem sa: «Jeg kommer til deg igjen neste år på denne tid, og da skal din kone Sara ha en sønn.» Sara hørte det i teltåpningen, som var like bak ham. 
Nå var Abraham og Sara gamle, langt oppe i årene, og Sara hadde det ikke lenger slik som kvinner pleier ha det. 
Derfor lo hun ved seg selv og tenkte: «Skulle jeg føle lyst, så gammel som jeg er? Og mannen min er også til års!» 
Da sa Herren til Abraham: «Hvorfor ler Sara og tenker: Skal jeg virkelig få barn, så gammel som jeg er? 
Er det noe som er umulig for Herren? Neste år på denne tid kommer jeg igjen, og da skal Sara ha en sønn.» 
Sara nektet og sa at hun ikke hadde ledd; for hun var redd. Men han svarte: «Jo, du lo.»
ber for Sodoma og Gomorra

Nå brøt mennene opp og gikk i retning av Sodoma. Abraham gikk med; han ville følge dem på veien. 
Da tenkte Herren: «Skulle jeg skjule for Abraham det jeg vil gjøre? 
Abraham skal jo bli et stort og tallrikt folk, og i ham skal alle folk på jorden velsignes. 
Jeg har utvalgt ham for at han skal pålegge sine sønner og etterkommere å holde seg til Herrens vei og gjøre det som er rett og riktig, så Herren kan la Abraham få det han har lovt ham.» 
Så sa Herren: «Sannelig, det lyder høye klagerop over Sodoma og Gomorra; deres synder er overmåte store. 
Nå vil jeg gå ned og se om de har båret seg så ille at som det høres etter den klagen over dem som er nådd opp til meg; og har de ikke det, vil jeg vite det.»

Så snudde mennene seg og gikk av sted til Sodoma. Men Herren ble fremdeles stående hos Abraham. 
Abraham trådte nærmere og sa: «Vil du virkelig rive bort de rettferdige sammen med de ugudelige? 
Om det nå er femti rettferdige i byen? Vil du rive dem bort da? Vil du ikke spare stedet av hensyn til de femti rettferdige som er der? 
Det er da ikke din vis å gjøre slikt, å la rettferdige dø sammen med ugudelige, så det går den rettferdige likedan som den ugudelige. Nei, det er ikke din vis! Han som er hele jordens dommer, skulle ikke han gjøre det som rett er?» 
Da sa Herren: «Finner jeg femti rettferdige i Sodoma, vil jeg spare hele byen for deres skyld.»

Abraham tok atter til orde og sa: «Se, jeg har våget meg til å tale til Herren, enda jeg bare er støv og aske. 
Enn om det mangler fem på de femti rettferdige? Vil du ødelegge hele byen på grunn av de fem?» Han svarte: «Nei, finner jeg førtifem, skal jeg ikke ødelegge den.» 
Abraham fortsatte å tale til ham: «Om det finnes førti?» sa han. Han svarte: «For de førtis skyld skal jeg ikke gjøre det.» 
Da sa Abraham: «Herren må ikke bli harm om jeg taler! Enn om det finnes tretti der?» Han svarte: «Jeg skal ikke gjøre det så sant jeg finner tretti.» 
Abraham sa: «Se, jeg har våget meg til å tale til Herren. Enn om det finnes tjue der?» Han svarte: «For de tjues skyld skal jeg ikke ødelegge byen.» 
Da sa Abraham: «Herren må ikke bli harm om jeg taler en eneste gang til! Enn om det finnes bare ti?» Han svarte: «For de tis skyld skal jeg ikke ødelegge den.» 
Da Herren hadde talt ut med Abraham, gikk han bort, og Abraham gikk hjem.

og Gomorra blir ødelagt

De to englene kom til Sodoma om kvelden, mens Lot satt i byporten. Da Lot fikk se dem, reiste han seg og gikk imot dem, bøyde seg til jorden 
og sa: «Gode herrer, ta inn i huset til deres tjener, bli der i natt og vask føttene! Så kan dere stå tidlig opp i morgen og dra videre.» De svarte: «Nei, vi vil være ute på torget i natt.» 
Men han nødde dem så sterkt at de tok inn hos ham. Og da de kom inn i huset, laget han til et måltid for dem. Han bakte usyret brød, og de spiste.

Men før de hadde lagt seg, kom byens folk, mennene i Sodoma, unge og gamle, hver eneste mann, og omringet huset. 
De ropte på Lot og sa til ham: «Hvor er de mennene som kom til deg i natt? La dem komme ut til oss, så vi kan få vår vilje med dem!»

Lot gikk da ut i døren til dem, stengte den etter seg 
og sa: «Kjære brødre, gjør ikke en slik ugjerning! 
Jeg har jo to døtre som ingen mann har vært nær. La meg sende dem ut til dere, så dere kan gjøre med dem som dere lyster. Men disse mennene må dere ikke gjøre noe, siden de har funnet ly under mitt tak!» 
Men de ropte: «Vekk med deg! Her kommer denne fremmedkaren og vil bo hos oss,» sa de, «og så vil han opptre som dommer! Nå vil vi bære oss verre at med deg enn med dem.» Så trengte de seg voldsomt inn på mannen, på Lot. De stormet mot døren for å bryte den sund. 
Da strakte mennene hånden ut, tok Lot inn til seg i huset og stengte døren. 
Så forvirret de synet på mennene utenfor døren, både på små og store; hvor mye de strevde, fant de ikke døren.

Da sa mennene til Lot: «Har du ellers noen her, enten svigersønner, sønner eller døtre eller andre som hører deg til i byen, så skal du ta dem med deg bort herfra. 
For nå skal vi ødelegge dette stedet, fordi et stort klagerop over folket er nådd opp til Herren. Han har sendt oss for å ødelegge byen.» 
Da gikk Lot ut og sa fra til svigersønnene sine, de som skulle ha døtrene hans. «Stå opp og kom dere bort fra dette stedet,» sa han; «for nå vil Herren ødelegge byen!» Men svigersønnene trodde han drev gjøn med dem.

Da det grydde av dag, skyndte englene på Lot og sa: «Stå opp, ta din kone og dine to døtre som er her, så dere ikke blir revet bort på grunn av det onde som byen har gjort seg skyldig i!» 
Da han betenkte seg, tok mennene både ham og hans kone og hans to døtre i hånden, og de førte ham av sted og brakte ham i sikkerhet utenfor byen. For Herren ville skåne ham.

Da de hadde ført dem ut, sa en av mennene: «Fly for livet! Se deg ikke tilbake, og stans ikke noe sted på sletten! Flykt opp i fjellene; ellers blir du revet bort!» 
Men Lot svarte: «Å nei, min herre! 
Du har jo vist godvilje mot din tjener. Stor er den troskap du har vist meg ved å berge mitt liv. Men jeg kan ikke flykte opp i fjellene; for da kunne ulykken nå meg, så jeg døde. 
Se, den byen der er så nær at jeg kan flykte dit; det er ikke store stedet. Kjære, la meg få flykte dit – byen er jo så liten – så jeg kan berge livet!» 
Da sa han til ham: «Ja, jeg gjør som du vil i dette også; jeg skal ikke ødelegge den byen du nevner. 
Skynd deg, flykt dit! For jeg kan ikke gjøre noe før du er kommet fram.» – Derfor heter byen Soar.

Da solen gikk opp over landet, kom Lot fram til Soar. 
Da lot Herren svovel og ild regne over Sodoma og Gomorra – ned fra Herren, fra himmelen. 
Han ødela disse byene og hele sletten, alle som bodde i byene, og alt som grodde på marken. 
Men Lots kone så seg tilbake. Da ble hun til en saltstøtte.

Tidlig om morgenen gikk Abraham til det stedet hvor han hadde stått for Herrens åsyn. 
Da han så ut over Sodoma og Gomorra og hele slettelandet, fikk han se at røk veltet opp fra landet, som røken fra en smelteovn. 
Slik gikk det til at Gud kom Abraham i hu da han ødela byene på sletten. Han førte Lot midt ut av ødeleggelsen, som han sendte over de byene Lot hadde bodd i.
døtre

Fra Soar drog Lot opp i fjellet og slo seg ned der sammen med sine to døtre; for han torde ikke bli i Soar. Så bodde de i en fjellhule, han og de to døtrene. 
Den eldste datteren sa da til den yngste: «Far er gammel, og det fins ikke en mann her i landet som kan ha omgang med oss på vanlig vis. 
Kom, la oss gi far vin å drikke og ligge med ham, så vi kan holde ætten oppe ved ham!» 
Samme kveld skjenket de sin far vin, og den eldste gikk og la seg hos faren. Han merket ikke at hun la seg, og heller ikke at hun stod opp. 
Dagen etter sa den eldste til den yngste: «Hør her, i natt lå jeg med far. Nå gir vi ham vin å drikke i kveld også. Gå inn og legg deg hos ham, så vi kan holde ætten oppe ved ham!» 
De skjenket sin far vin den kvelden også, og den yngste gikk og la seg hos ham. Han merket ikke at hun la seg, og heller ikke at hun stod opp. 
Nå skulle begge Lots døtre ha barn med sin far. 
Den eldste fikk en sønn og kalte ham Moab. Fra ham stammer moabittene, som ennå er til. 
Den yngste fikk også en sønn og kalte ham Ben-Ammi. Fra ham stammer ammonittene, som ennå er til.

og Sara i Gerar

Så drog Abraham videre til Negev og slo seg ned mellom Kadesj og Sjur. Siden oppholdt han seg i Gerar. 
Om sin kone, Sara, sa han: «Hun er min søster.» Da sendte Abimelek, kongen i Gerar, folk av sted og hentet Sara. 
Men om natten kom Gud til Abimelek i en drøm og sa til ham: «Nå skal du dø, fordi du har tatt denne kvinnen; for hun er en annen manns hustru.» 
Abimelek, som ikke hadde vært nær henne, sa: «Herre, vil du da drepe rettferdige folk? 
Sa han ikke til meg at hun er hans søster? Og selv har hun sagt at han er hennes bror. Med uskyldig hjerte og rene hender har jeg gjort dette.» 
Da sa Gud til ham i drømmen: «Ja, jeg vet at du har gjort dette med uskyldig hjerte. Det er jo jeg som har hindret deg i å synde mot meg; derfor lot jeg deg ikke røre henne. 
La nå mannen få sin hustru tilbake, for han er en profet; og han vil gå i forbønn for deg, så du får leve. Men gir du henne ikke tilbake, skal du vite at du må dø, både du og alle dine.»

Tidlig neste morgen kalte Abimelek til seg alle sine menn og fortalte dem alt dette. Da ble mennene meget redde. 
Så sendte Abimelek bud på Abraham og sa til ham: «Hva har du gjort mot oss? Og hva ondt har jeg gjort mot deg, siden du har ført så stor synd over meg og mitt rike? Du har handlet mot meg som ingen bør gjøre.» 
Og Abimelek sa til Abraham: «Hva mente du med å gjøre dette?» 
Abraham svarte: «Jeg tenkte: Det er sikkert ingen gudsfrykt på dette stedet; de kommer til å slå meg i hjel på grunn av min kone. 
Og så er hun virkelig min søster; hun er datter av min far, men ikke av min mor. Og hun ble min kone. 
Da Gud lot meg vandre omkring langt borte fra min fars hus, sa jeg til henne: Slik skal du vise din hengivenhet mot meg: Overalt hvor vi kommer, skal du si at jeg er din bror.»

Så tok Abimelek både småfe og storfe og treller og trellkvinner og gav Abraham, og lot ham få igjen Sara, sin kone. 
Abimelek sa: «Her ligger landet mitt foran deg. Slå deg ned hvor du vil!» 
Og til Sara sa han: «Se, jeg gir din bror tusen sekel sølv. Det skal være en oppreisning for deg blant alle som er sammen med deg, full oppreisning.»

Abraham bad til Gud, og Gud helbredet Abimelek og hans hustru og hans trellkvinner, så de kunne få barn igjen. 
For Herren hadde stengt hvert morsliv i Abimeleks hus etter det som hendte med Sara, Abrahams kone.

blir født

Herren tok seg av Sara som han hadde sagt, og gjorde med henne slik som han hadde lovt. 
Sara ble med barn og fikk en sønn med Abraham på hans gamle dager, på den tid Gud hadde nevnt for ham. 
Abraham gav sønnen som han hadde fått med Sara, navnet Isak. 
Og han omskar Isak da han var åtte dager, som Gud hadde pålagt ham. 
Abraham var hundre år gammel da han fikk sønnen Isak.

Da sa Sara: «Gud har laget det slik at jeg må le. Og alle som hører dette, kommer til å le av meg.» 
Og hun fortsatte: «Hvem skulle ha sagt til Abraham: Sara skal gi småbarn bryst! Og så har jeg født ham en sønn på hans gamle dager.»
og Ismael

Isak vokste opp, og moren vente ham av. Abraham gjorde et stort gjestebud den dagen gutten ble avvent. 
Sara så at sønnen som Hagar fra Egypt hadde fått med Abraham, drev gjøn med Isak. 
Da sa hun til Abraham: «Jag vekk denne trellkvinnen og sønnen hennes! For trellkvinnens sønn skal ikke arve sammen med Isak, sønnen min.» 
Dette gjorde Abraham svært vondt for sønnens skyld. 
Men Gud sa til Abraham: «Ta deg ikke nær av det som har hendt med gutten og trellkvinnen din! Du skal lyde Sara i alt det hun sier til deg. For gjennom Isak skal du få en ætt som kalles din. 
Men trellkvinnens sønn vil jeg også gjøre til et folk, fordi han er din sønn.»

Tidlig neste morgen tok Abraham brød og en skinnsekk med vann og gav det til Hagar. Gutten satte han på ryggen hennes, og så sendte han henne bort. Hun drog av gårde, men gikk seg vill i ødemarken ved Be’er-Sjeba. 
Da det ikke var mer vann igjen i sekken, kastet hun barnet inn under en busk. 
Så gikk hun og satte seg et bueskudd lenger borte; for hun tenkte: «Jeg kan ikke se på at gutten dør.» Mens hun satt der, begynte gutten å gråte. 
Gud hørte at han gråt. Da ropte Guds engel fra himmelen til Hagar og sa: «Hva er i veien med deg, Hagar? Vær ikke redd! For Gud har hørt gutten gråte der han ligger. 
Reis deg, ta ham opp og hold ham fast i hånden! For jeg vil gjøre ham til et stort folk.» 
Så åpnet Gud hennes øyne, og hun fikk se en brønn. Hun gikk og fylte sekken med vann og lot gutten drikke. 
Gud var med gutten. Han vokste opp i ørkenen og ble bueskytter. 
Han bodde i Paran-ørkenen, og hans mor tok en kone til ham fra Egypt.
pakt med Abimelek

På den tiden hendte det at Abimelek og Pikol, hærføreren hans, sa til Abraham: «Gud er med deg i alt du gjør. 
Sverg nå ved Gud at du ikke vil fare med svik mot meg eller mine barn og etterkommere! Likesom jeg har vist godhet mot deg, skal du vise godhet mot meg og det landet du har fått tilhold i.» 
Abraham svarte: «Ja, jeg sverger.»

Abraham krevde Abimelek til regnskap for en brønn som Abimeleks treller hadde ranet til seg. 
Men Abimelek sa: «Jeg vet ikke hvem som har gjort dette. Du har ikke fortalt meg det, og jeg har ikke hørt om det før i dag.» 
Da tok Abraham småfe og storfe og gav Abimelek, og de sluttet en pakt med hverandre. 
Men Abraham stilte sju av lammene for seg selv. 
Da sa Abimelek til ham: «Hvorfor har du stilt disse sju lammene for seg selv?» 
Han svarte: «Disse sju lammene skal du ta imot av meg; det skal være et vitnesbyrd om at jeg har gravd denne brønnen.» 
Derfor ble stedet kalt Be’er-Sjeba; for der avla de ed, de to. 
Da de hadde sluttet pakt i Be’er-Sjeba, brøt Abimelek og hans hærfører Pikol opp og drog tilbake til Filisterlandet. 
Abraham plantet en tamarisk i Be’er-Sjeba, og der påkalte han Herren, den evige Gud. 
Abraham holdt lenge til i Filisterlandet.

setter Abraham på prøve

En tid etter at dette hadde hendt, ville Gud sette Abraham på prøve. Han sa til ham: «Abraham!» Og Abraham svarte: «Ja, her er jeg.» 
Da sa han: «Ta Isak, din eneste sønn, som du er så glad i, og dra til Moria-landet! Der skal du ofre ham som brennoffer på et av fjellene som jeg vil vise deg!»

Morgenen etter stod Abraham tidlig opp, lesset på eselet sitt og tok med seg to av tjenesteguttene sine og sønnen Isak. Han kløvde ved til brennofferet, og så gav han seg på vei til det stedet Gud hadde sagt ham. 
Den tredje dagen da Abraham så seg omkring, fikk han øye på stedet langt borte. 
Da sa Abraham til tjenesteguttene sine: «Bli dere her med eselet, mens jeg og gutten går dit bort for å tilbe; og så kommer vi tilbake til dere.» 
Så tok Abraham offerveden og la den på Isak, sønnen sin. Selv tok han ilden og kniven i hånden; og så gikk de sammen, de to. 
Da sa Isak til sin far Abraham: «Du far!» Og han svarte: «Ja, gutten min.» Isak sa: «Se, her er ilden og veden, men hvor er lammet som vi skal ofre?» 
Abraham svarte: «Gud vil nok selv se seg ut et offerlam, gutten min.» Og så gikk de videre sammen, de to.

Da de kom til det stedet Gud hadde sagt, bygde Abraham et alter der og la veden til rette. Så bandt han Isak, sønnen sin, og la ham på alteret, oppå veden. 
Og Abraham rakte ut hånden og tok kniven for å ofre sin sønn. 
Da ropte Herrens engel til ham fra himmelen og sa: «Abraham, Abraham!» Og han svarte: «Ja, her er jeg.» 
Da sa engelen: «Legg ikke hånd på gutten og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke engang sparte din eneste sønn for meg.» 
Da Abraham så opp, fikk han øye på en vær som hang fast etter hornene i et kjerr like bak ham. Da gikk han bort og tok væren og ofret den som brennoffer istedenfor sønnen sin. 
Og Abraham kalte dette stedet «Herren ser». Og den dag i dag sier de: «På fjellet hvor Herren lar seg se.»

Enda en gang ropte Herrens engel til Abraham fra himmelen 
og sa: «Jeg sverger ved meg selv, lyder ordet fra Herren: Fordi du gjorde dette og ikke sparte din eneste sønn, 
vil jeg velsigne deg rikt og gjøre din ætt så tallrik som stjernene på himmelen og som sanden på havets strand. Dine etterkommere skal ta byene fra sine fiender, 
og i din ætt skal alle folk på jorden bli velsignet fordi du lød mitt ord.» 
Så gikk Abraham tilbake til tjenesteguttene sine. De brøt opp og drog sammen til Be’er-Sjeba. Og Abraham ble boende der.
ætt

En tid etter at dette hadde hendt, kom det en og fortalte Abraham: Milka og din bror Nakor har også fått sønner: 
Us, som er den eldste, hans bror Bus og Kemuel, far til Aram, 
Kesed, Haso, Pildasj, Jidlaf og Betuel. 
Betuel var far til Rebekka. Dette er de åtte sønnene som Nakor, Abrahams bror, fikk med Milka. 
Hans medhustru, som hette Re’uma, fikk også barn: Tebah, Gaham, Tahasj og Ma’aka.

kjøper gravsted ved Hebron

Sara ble 127 år gammel; det var hennes levetid. 
Sara døde i Kirjat-Arba, det er Hebron, i Kanaan. Da gikk Abraham inn og sørget og gråt over Sara. 
Deretter reiste han seg, gikk bort fra sin døde hustru og sa til hetittene: 
«Jeg er en innflytter og fremmed blant dere. La meg få et gravsted til eie hos dere, så jeg kan bære ut min døde hustru og gravlegge henne!» 
Hetittene svarte Abraham: 
«Hør på oss, herre! Du er en Guds høvding blant oss. I den beste av gravene våre kan du begrave din døde. Ingen av oss skal nekte deg sitt gravsted til å legge henne i.»

Da stod Abraham opp og bøyde seg for hetittene som bodde i landet. 
Han sa til dem: «Samtykker dere i at jeg bærer ut min døde hustru og gravlegger henne, så hør på meg! Legg inn et godt ord for meg hos Efron, sønn av Sohar, 
så han lar meg få Makpela-hulen, som tilhører ham og ligger i utkanten av hans jord. Han skal få full betaling om han her midt iblant dere gir meg hulen til eie som gravsted.»

Nå satt Efron der blant hetittene; og han svarte Abraham så de hørte det, alle hetittene som var kommet til byporten. 
«Nei, herre, hør på meg!» sa han. «Jeg gir deg jordstykket og hulen som er der. I nærvær av mine landsmenn lar jeg deg få den. Begrav du din døde hustru!»

Da bøyde Abraham seg for folket i landet, 
og sa til Efron så hans landsmenn hørte det: «Bare du ville høre på meg! Jeg betaler deg det som jordet er verd. Ta imot pengene av meg! Så vil jeg begrave min hustru der.» 
Efron svarte Abraham: 
«Herre, hør på meg! Et jordstykke som er verd 400 sekel sølv, hva betyr det for deg og meg? Begrav du din døde hustru!» 
Abraham skjønte hva Efron mente, og veide opp for ham det sølvet han hadde nevnt i hetittenes påhør, 400 sekel av det slaget de bruker i handel.

Så ble Efrons jordstykke, som ligger ved Makpela, øst for Mamre, overdratt til Abraham som eiendom. Han fikk både jordet og hulen, og alle trærne som vokste på jordet, så langt det strakte seg til alle kanter. 
Dette var de vitne til, alle hetittene som var kommet til porten i byen der Efron bodde. 
Og Abraham gravla sin hustru Sara i hulen på Makpela-jordet, øst for Mamre, det er Hebron, i Kanaan. 
Således gikk jordstykket og hulen der over fra hetittene til Abraham, som gravsted til odel og eie.

får Rebekka til kone

Abraham var nå gammel, langt oppe i årene, og Herren hadde velsignet ham i alle måter. 
Da sa Abraham til den eldste trellen i huset, som styrte med alt det han eide: «Legg hånden din i fanget mitt, 
så vil jeg ta deg i ed ved Herren, himmelens og jordens Gud, at du ikke tar en kone til min sønn blant døtrene til kanaaneerne som jeg bor iblant. 
Men til mitt eget land og folk skal du dra og hente en kone til Isak, sønnen min.» 
Trellen sa til ham: «Men om nå piken ikke er villig til å følge meg hit til landet, skal jeg da ta sønnen din med tilbake til det landet du er kommet fra?» 
Abraham svarte: «Vokt deg vel for å føre sønnen min dit igjen! 
Herren, himmelens Gud, som tok meg bort fra min fars hus og mitt fedreland, han som talte til meg og med ed lovte meg at han ville gi min ætt dette landet, han skal sende sin engel foran deg, så du finner en kone til sønnen min der. 
Men vil ikke piken følge deg, skal du være løst fra eden. Dra bare ikke dit igjen med min sønn!» 
Da la trellen hånden i fanget til Abraham, sin herre, og lovte ham dette med ed.

Så tok han ti av sin herres kameler og drog av sted, og alle slags kostbare saker hadde han med fra sin herre. Han gav seg på vei og kom til Mesopotamia, til byen der Nakor bodde. 
Han lot kamelene legge seg ned ved en brønn utenfor byen. Det var i kveldingen, på den tid kvinnene pleier å gå ut for å hente vann. 
Og han bad: «Herre, du som er min husbond Abrahams Gud, la det lykkes for meg i dag, og vis godhet mot Abraham, husbonden min! 
Nå står jeg her ved kilden, mens de unge pikene i byen kommer ut etter vann. 
Sier jeg til en pike: Hell på krukken så jeg får drikke! og hun svarer: Bare drikk du, og jeg vil også la dine kameler drikke – la det da være henne som du har bestemt for din tjener Isak! På den måten kan jeg skjønne at du har vist godhet mot husbonden min.»

Før han var ferdig med bønnen, traff det seg så at Rebekka, datter til Betuel, kom ut med en krukke på skulderen. Betuel var sønn av Milka og Nakor, bror til Abraham. 
Det var en meget vakker pike, en jomfru som ingen mann hadde vært nær. Hun gikk ned til kilden og fylte krukken. Da hun kom opp igjen, 
løp trellen imot henne og sa: «La meg få drikke litt vann fra krukken din!» 
Hun svarte: «Drikk, herre!» og hun skyndte seg og tok krukken ned i hånden og lot ham drikke. 
Da han hadde drukket seg utørst, sa hun: «Jeg vil hente vann til kamelene dine også, så de kan få slokke tørsten.» 
Og hun skyndte seg og tømte krukken i vannkaret. Så løp hun til brønnen igjen etter vann og lot alle kamelene hans få drikke. 
Mannen stod taus og så på henne. Han ville vite om Herren hadde latt ferden lykkes for ham eller ikke.

Da kamelene hadde drukket, tok mannen fram en gullring som veide en halv sekel, og to armbånd av gull til henne; de veide ti sekel. 
Og han sa: «Hvem er du datter til? Kjære, si meg det! Er det rom for oss i din fars hus, så vi kan overnatte der?» 
Hun svarte: «Jeg er datter til Betuel, sønn av Nakor og Milka. 
Det er fullt opp både av halm og fôr hos oss,» sa hun, «og husrom har vi også.» 
Da bøyde mannen seg til jorden, tilbad Herren 
og sa: «Lovet være Herren, min husbond Abrahams Gud, han som ikke har tatt sin miskunn og trofasthet fra min husbond! Herren har ført meg den rette veien til min husbonds frender.»

Piken sprang da hjem til sin mor og fortalte alt dette. 
Rebekka hadde en bror som hette Laban. Han sprang ut til mannen ved kilden. 
Da han hadde sett ringen og armbåndene som søsteren hadde på seg, og hørt henne fortelle hva mannen hadde sagt, drog han ut til mannen. Og der stod han hos kamelene ved kilden. 
Laban sa: «Kom inn, du som er velsignet av Herren! Hvorfor står du her ute? Jeg har ryddet i huset og stelt til rom for kamelene.» 
Da kom mannen inn i huset og lesset av kamelene. Laban hentet halm og fôr til dyrene og vann til mannen og dem som var med ham, så de kunne vaske føttene. 
Men da de satte fram mat for ham, sa han: «Nei, jeg vil ikke spise før jeg har ført fram ærendet mitt.» De svarte: «Si det!»

Da sa han: Jeg er Abrahams trell. 
Herren har rikt velsignet min husbond, så han er blitt rik. Han har gitt ham småfe og storfe, sølv og gull, treller og trellkvinner, kameler og esler. 
Og Sara, min husbonds kone, har født ham en sønn på sine gamle dager; og alt han eier, har han gitt til sønnen. 
Nå har min husbond tatt meg i ed og sagt: «Du skal ikke ta en kone til min sønn blant de unge pikene i Kanaan, det landet jeg bor i. 
Men du skal gå til min fars hus og min slekt og finne en kone til sønnen min.» 
Da sa jeg til min husbond: «Men om nå piken ikke vil følge meg?» 
Han svarte: «Jeg har vandret for Herrens åsyn. Han skal sende sin engel med deg og la ferden lykkes for deg, så du finner en kone til sønnen min av min slekt og min fars hus. 
Når du kommer til min slekt, skal du være løst fra eden du har sverget meg. Selv om de ikke vil la deg få henne, er du løst fra den.» 
Da jeg kom til kilden i dag, sa jeg: «Herre, min husbond Abrahams Gud! Å, om du vil la ferden min lykkes! 
Her står jeg ved denne kilden. Kommer det nå en ung pike ut for å hente vann, vil jeg si til henne: La meg få litt vann av krukken din! 
Svarer hun da: Bare drikk du, og jeg skal også hente vann til kamelene dine, så la det være den kvinnen som du, Herre, har bestemt for min husbonds sønn!» 
Før jeg var ferdig med min stille bønn, kom Rebekka med krukken på skulderen. Hun gikk ned til kilden og øste opp vann. Da sa jeg til henne: «Kjære, la meg få drikke!» 
Hun skyndte seg, tok krukken ned og sa: «Bare drikk du, og jeg vil også la kamelene dine drikke.» Så drakk jeg, og hun gav også kamelene vann. 
«Hvem er du datter til?» spurte jeg henne. Hun svarte: «Jeg er datter til Betuel, sønn av Nakor og Milka.» Da satte jeg ringen i hennes nese og gullbåndene på hennes armer. 
Og jeg bøyde meg til jorden og tilbad Herren. Jeg priste Herren, min husbond Abrahams Gud, som hadde ført meg på rett vei, så jeg kunne få datter av min husbonds brorsønn til kone for hans sønn. 
Vil dere nå vise godhet og troskap mot min husbond, så si meg det! Og vil dere ikke, så si meg det også, så jeg vet hva jeg har å holde meg til.

Da svarte Laban og Betuel: «Dette kommer fra Herren. Vi kan ingen ting si, verken fra eller til. 
Se, her har du Rebekka! Ta henne og dra hjem! La din husbonds sønn få henne til kone, som Herren har sagt!» 
Da Abrahams trell hørte det, bøyde han seg til jorden for Herren. 
Så tok han fram klær og smykker av sølv og gull og gav dem til Rebekka. Til broren og moren hadde han også kostbare gaver. 
Siden spiste de og drakk, han og mennene som var med ham, og de ble der natten over.
de stod opp om morgenen, sa han: «La meg nå dra hjem til husbonden min!» 
Men Rebekkas bror og hennes mor sa: «La piken bli hos oss en tid, ti dager eller så! Siden kan hun fare.» 
Da svarte han: «Heft meg nå ikke, når Herren har latt ferden lykkes for meg! La meg få dra av gårde, så jeg kan komme hjem til husbonden min!» 
De sa: «Vi skal rope på piken og spørre henne selv.» 
Så ropte de på Rebekka og sa til henne: «Vil du reise med denne mannen?» Hun svarte: «Ja, det vil jeg.» 
Så lot de sin søster Rebekka og fostermoren hennes fare sammen med Abrahams trell og hans menn. 
De velsignet Rebekka og sa til henne:

vår søster, bli
tusen titusener!
måtte dine ætlinger ta
fra sine fiender!»

Så gjorde Rebekka og pikene hennes seg i stand, satte seg på kamelene og fulgte trellen. Han tok Rebekka med seg og drog av sted.

Isak var nettopp kommet fra Lakai-Ro’i-brønnen. Han holdt den gang til i Negev. 
Ved kveldstid tok Isak en tur ut på marken. Da han så opp, ble han med ett vâr noen kameler som kom. 
Og da Rebekka så opp, fikk hun øye på Isak. Da steg hun ned fra kamelen 
og spurte trellen: «Hvem er den mannen som kommer imot oss borte på marken?» Trellen svarte: «Det er husbonden min.» Da tok hun sløret og dekket ansiktet. 
Trellen fortalte nå Isak alt det han hadde utrettet. 
Så førte Isak Rebekka inn i teltet som hadde tilhørt Sara, hans mor. Han tok henne til kone, og han ble glad i henne. Slik fant Isak trøst i sorgen over sin mor.

siste leveår

Abraham tok seg igjen en kone; hun hette Ketura. 
Med henne fikk han sønnene Simran, Joksjan, Medan, Midjan, Jisjbak og Sjuah. 
Joksjan fikk sønnene Saba og Dedan; og Dedans sønner var asjurerne, letusjerne og le’ummerne. 
Midjans sønner var Efa, Efer, Hanok, Abida og Elda’a. Alle disse var Keturas etterkommere.

Abraham gav Isak alt det han eide. 
Men han gav også gaver til de sønnene han hadde med sine medhustruer. Og mens han ennå var i live, lot han dem flytte bort fra sin sønn Isak og dra østover, til et land i øst.

Abrahams levetid ble 175 år. 
Så utåndet han. Abraham døde i en god alderdom, gammel og mett av dager; og han gikk til sine fedre. 
Hans sønner Isak og Ismael gravla ham i Makpela-hulen, på jordet til hetitten Efron, Sohars sønn, øst for Mamre, 
det jordstykket som Abraham hadde kjøpt av hetittene. Der ble han gravlagt sammen med Sara, sin hustru. 
Etter at Abraham var død, velsignet Gud Isak, sønnen hans. Isak ble boende ved Lakai-Ro’i-brønnen.
ætt

Dette er ættetavlen til Ismael, den sønnen som Abraham fikk med egypterkvinnen Hagar, Saras trellkvinne. 
Dette er navnene på Ismaels sønner, nevnt i den rekkefølge de ble født: Nebajot, Ismaels førstefødte, Kedar, Adbe’el og Mibsam, 
Misjma, Duma og Massa, 
Hadad, Tema, Jetur, Nafisj og Kedma. 
Dette var Ismaels sønner; og det er navnene på dem slik de bor i sine landsbyer og leirer, tolv høvdinger og deres ætter.

Ismaels levetid ble 137 år. Så utåndet han. Han døde og gikk til sine fedre. 
Ismaelittene hadde sine bosteder mellom Havila og Sjur, som ligger øst for Egypt, der veien går til Assyria. De slo seg ned rett imot alle sine brødre.
og Jakob blir født

Dette er historien om ætten til Isak, Abrahams sønn. Abraham fikk sønnen Isak. 
Isak var førti år da han giftet seg med Rebekka, datter av arameeren Betuel fra Mesopotamia og søster til arameeren Laban. 
Isak bad til Herren for sin kone; for hun var barnløs. Herren bønnhørte ham, og Rebekka, hans kone, ble med barn. 
Men da fostrene støtte til hverandre i hennes liv, sa hun: «Er det slik, hvorfor har da dette hendt meg?» Og hun gikk for å søke råd hos Herren. 
Herren sa til henne:

er det i ditt liv,
folk skal skilles ¬helt fra mors liv av.
ene blir sterkere ¬enn det andre,
eldste skal tjene ¬den yngste.»

Da tiden kom og hun skulle føde, da var det tvillinger i hennes liv. 
Den som kom først, var rød, og lodden som en fell over hele kroppen. Ham gav de navnet Esau. 
Så kom broren; han holdt i Esaus hæl med hånden. Derfor kalte de ham Jakob. Isak var seksti år da de ble født.
og Jakob

Da guttene vokste opp, ble Esau en dyktig jeger, som holdt til ute i marken. Jakob var en fredelig mann, som bodde i telt. 
Isak holdt mest av Esau, for han ville gjerne ha vilt; men Rebekka var mest glad i Jakob.

En gang holdt Jakob på å koke en suppe. Da kom Esau hjem fra marken, trett og sulten. 
Han sa til Jakob: «La meg få sette til livs noe av det røde du har der; for jeg er helt utkjørt!» Derfor kalte de ham Edom. 
Men Jakob sa: «Du må først selge meg førstefødselsretten din!» 
Esau svarte: «Du ser jeg holder på å dø av sult! Hva skal jeg da med førstefødselsretten?» 
Jakob sa: «Sverg først på det!» Så sverget han og solgte sin førstefødselsrett til Jakob. 
Jakob gav ham da brød og linsevelling, og han spiste og drakk. Etter måltidet reiste han seg og gikk sin vei. Så lite brydde Esau seg om førstefødselsretten.

og Rebekka i Gerar

Det ble uår og hungersnød i landet, slik det hadde vært en gang før, på Abrahams tid. Da drog Isak til Abimelek, filisterkongen i Gerar. 
Herren viste seg for ham og sa: «Dra ikke ned til Egypt, men bli i det landet jeg sier deg! 
Slå deg ned her i landet, så skal jeg være med deg og velsigne deg! For deg og din ætt vil jeg gi alle disse landene. Jeg skal holde det hellige løftet jeg gav din far Abraham. 
Jeg vil gjøre din ætt så tallrik som stjernene på himmelen og gi den alle landene her. Og i din ætt skal alle jordens folk bli velsignet, 
fordi Abraham adlød meg og rettet seg etter det jeg har fastsatt, mine bud og forskrifter og lover.» 
Så ble Isak boende i Gerar.

Da mennene der på stedet spurte ham ut om hans kone, svarte han: «Hun er min søster.» Han torde ikke si at hun var hans kone; han fryktet for at mennene der skulle slå ham i hjel på grunn av Rebekka, fordi hun var så vakker. 
Da han hadde vært der en tid, hendte det at Abimelek, filisterkongen, så ut av vinduet og fikk se at Isak kjærtegnet sin kone Rebekka. 
Abimelek kalte Isak til seg og sa: «Hun er jo din kone! Hvorfor sa du da at hun er din søster?» Isak svarte: «Jeg tenkte jeg kunne miste livet for hennes skyld.» 
Da sa Abimelek: «Hva har du gjort imot oss? Hvor lett kunne det ikke ha hendt at en eller annen av folket hadde ligget med din kone, og da hadde du ført skyld over oss.» 
Så gav Abimelek hele folket dette påbud: «Den som rører ved denne mannen eller hans kone, skal dø.»

Isak sådde korn der i landet og fikk hundre foll det året. Herren velsignet ham, 
så han ble en velstående mann. Hans eiendom økte mer og mer, inntil han ble meget rik. 
Han eide småfe og storfe og treller i så stor mengde at filisterne ble misunnelige på ham. 
Alle brønnene som hans fars treller hadde gravd mens Abraham levde, kastet filisterne igjen og fylte dem med jord. 
Da sa Abimelek til Isak: «Dra bort fra oss; du er blitt altfor mektig for oss!» 
Så flyttet Isak derfra og slo leir i Gerar-dalen. Der ble han boende.

Isak gravde opp igjen de brønnene som de hadde gravd da hans far Abraham levde, og som filisterne hadde kastet igjen etter Abrahams død. Han gav dem de samme navn som hans far hadde gitt dem. 
Da Isaks treller holdt på å grave i dalen, fant de en kilde med rennende vann. 
Men gjeterne fra Gerar trettet med Isaks gjetere og sa: «Vannet tilhører oss!» Så kalte han brønnen Esek, fordi de trettet med ham. 
Siden gravde de en annen brønn. Men da det ble strid om den også, kalte Isak den Sitna. 
Han flyttet videre derfra og gravde enda en brønn. Den ble det ingen strid om. Derfor kalte Isak den Rehobot og sa: «Nå har Herren gitt oss nok rom, så vi kan bli tallrike i landet.»
med Abimelek i Be’er-Sjeba

Fra Rehobot drog Isak til Be’er-Sjeba. 
Samme natt viste Herren seg for ham og sa:

Abrahams, din fars ¬Gud.
ikke, for jeg er med deg!
vil velsigne deg
gjøre din ætt tallrik
Abrahams, min tjeners ¬skyld.»

Så bygde Isak et alter der og påkalte Herrens navn. Han slo opp teltet sitt der, og trellene hans gravde en brønn.

Abimelek kom til ham fra Gerar sammen med Akussat, sin venn, og Pikol, sin hærfører. 
Da sa Isak til dem: «Hvorfor kommer dere til meg, dere som hater meg og har drevet meg bort fra dere?» 
De svarte: «Vi har tydelig sett at Herren er med deg. Og nå sier vi: La oss sverge hverandre en ed! Vi vil slutte en pakt med deg: 
Du skal ikke gjøre oss noe ondt, likesom heller ikke vi har rørt deg. Vi gjorde bare vel imot deg og lot deg dra bort i fred. Du er jo velsignet av Herren.» 
Så stelte han til et gjestebud for dem, og de spiste og drakk. 
Morgenen etter stod de tidlig opp og sverget hverandre en ed. Så tok Isak avskjed med dem, og de drog bort i fred. 
Samme dag kom Isaks treller og fortalte ham om den brønnen de hadde gravd. «Vi har funnet vann!» sa de. 
Han kalte brønnen Sjiba. Derfor heter byen Be’er-Sjeba den dag i dag.

Da Esau var førti år, giftet han seg med Judit, datter til hetitten Be’eri, og Basmat, datter til hetitten Elon. 
De ble til hjertesorg for Isak og Rebekka.

lurer til seg farens velsignelse

Da Isak var blitt gammel og så svekket på synet at han nesten var blind, kalte han Esau, den eldste sønnen, til seg og sa: «Min sønn!» Han svarte: «Ja, her er jeg.» 
Så sa han: «Du ser jeg er blitt gammel; jeg vet ikke hva dag jeg kan dø. 
Ta nå jaktredskapene dine, pilekoggeret og buen, og gå ut i marken og skyt noe vilt til meg! 
Lag så en velsmakende rett, av det slaget jeg liker! Kom hit med den, og la meg spise, så jeg kan gi deg min velsignelse før jeg dør.»

Rebekka lyttet mens Isak talte med Esau, sønnen sin. Så gikk Esau ut i marken for å skyte noe vilt og ha med seg hjem. 
Da sa Rebekka til Jakob, sønnen sin: «Hør her! Jeg hørte at din far snakket med Esau og sa: 
Skaff meg noe vilt, lag en velsmakende rett og la meg spise av den; så vil jeg velsigne deg for Herrens åsyn før jeg dør! 
Lyd nå meg, gutten min, og gjør det jeg byr deg! 
Gå bort til småfeet og hent meg to fine kje, så skal jeg lage en velsmakende rett til din far av det slaget han liker. 
Den skal du bære inn til din far, så han kan spise av den og velsigne deg før han dør.»

Da sa Jakob til sin mor: «Esau, min bror, er jo lodden, men jeg er glatt. 
Kanskje far kjenner på meg. Så tror han at jeg vil holde ham for narr, og jeg fører forbannelse over meg istedenfor velsignelse.» 
«Den forbannelsen skal jeg ta på meg, gutten min,» sa moren. «Bare hør på meg, gå og hent kjeene!» 
Så gikk han etter kjeene og kom til sin mor med dem. Hun laget en velsmakende rett av det slaget som faren likte. 
Og Rebekka fant fram stasklærne til Esau, den eldste sønnen sin – hun hadde dem inne hos seg – og lot Jakob, den yngste sønnen, ta dem på seg. 
Og skinnene av kjeene tok hun om hendene og halsen hans, der han var glatt. 
Så gav hun Jakob, gutten sin, den velsmakende retten og brødet som hun hadde gjort i stand.

Han gikk inn til faren med det og sa: «Far!» «Ja,» sa han, «hvem er du, gutten min?» 
Da svarte Jakob: «Jeg er Esau, den eldste sønnen din. Jeg har gjort som du bad meg. Sett deg opp og spis av viltet jeg har skutt, så du kan velsigne meg!» 
Isak sa til sønnen sin: «Hvordan kunne du finne det så fort, gutten min?» Han svarte: «Herren din Gud sendte det imot meg.» 
Da sa Isak til Jakob: «Kom hit, gutten min, så jeg kan få kjenne på deg om du er min sønn Esau eller ikke!» 
Jakob gikk bort til faren, som kjente på ham og sa: «Røsten er Jakobs, men hendene er Esaus.» 
Isak kjente ham ikke, fordi hans hender var lodne som brorens. Og han velsignet ham.

Han spurte: «Er du virkelig Esau, min sønn?» «Ja, det er jeg,» svarte Jakob. 
Da sa Isak: «Sett fram for meg, la meg spise av viltet du har skutt, gutten min; så skal jeg velsigne deg!» Nå satte Jakob det fram for faren, og han spiste. Han kom også med vin til ham, og han drakk. 
Så sa Isak: «Kom hit og kyss meg, gutten min!» 
Han gikk fram og kysset ham. Da kjente faren lukten av klærne hans, og han velsignet ham og sa:

av min sønn
lik angen av en eng
Herren har velsignet!

Måtte Gud gi deg dugg ¬fra himmelen
fruktbarhet på jorden,
og vin i mengde!

Folkeslag skal tjene deg,
skal falle til fote for deg.
herre over dine brødre,
mors sønner skal bøye seg ¬for deg.
være de ¬som forbanner deg,
velsignet de ¬som velsigner deg!»


Med det samme Isak hadde velsignet Jakob – han var bare så vidt kommet ut fra sin far – da kom Esau, hans bror, hjem igjen fra jakten. 
Han laget også en velsmakende rett og bar den inn til faren. «Far,» sa han, «vil du ikke stå opp og spise av viltet jeg har skutt, så du kan velsigne meg!» 
«Hvem er du?» spurte Isak. Han svarte: «Jeg er Esau, din førstefødte sønn.» 
Da ble Isak så forskrekket at han skalv, og han sa: «Hvem var det da som kom inn til meg med noe vilt han hadde skutt? Jeg spiste av det før du kom, og velsignet ham – og nå må han være velsignet.» 
Da Esau hørte det faren fortalte, satte han i et høyt og hjerteskjærende skrik og sa: «Velsign meg også, far!» 
Men han svarte: «Din bror kom med svik og tok velsignelsen som du skulle ha.» 
Da sa Esau: «Med rette har han fått navnet Jakob; for nå har han lurt meg to ganger. Førstefødselsretten min tok han, og nå har han tatt velsignelsen også.» Så sa han: «Har du ikke en velsignelse til meg òg?» 
Da tok Isak til orde og sa til Esau: «Jeg har jo satt ham til herre over deg, og alle hans brødre har jeg gjort til treller for ham. Med korn og vin har jeg sørget for ham. Hva kan jeg da gjøre for deg, min sønn?» 
Esau svarte: «Har du bare én velsignelse, far? Velsign meg også, far!» Og Esau satte i å gråte høyt. 
Da tok Isak igjen til orde og sa:

fra den fruktbare ¬jord
ditt bosted være,
dugg som faller ¬fra himmelen.

Av ditt sverd skal du leve,
du skal tjene din bror.
når du en gang sliter deg ¬løs,
du rive hans åk ¬av din nakke.»

Esau la Jakob for hat fordi faren hadde velsignet ham. Og Esau sa med seg selv: «Snart kommer den tid da vi må sørge over far. Da skal jeg slå min bror Jakob i hjel.» 
Da Rebekka fikk vite hva Esau, hennes eldste sønn, hadde sagt, sendte hun bud etter sin yngste sønn Jakob og sa til ham: «Hør her, din bror Esau vil hevne seg på deg og slå deg i hjel. 
Lyd nå meg, gutten min! Gjør deg ferdig og flykt til Laban, min bror i Karan! 
Bli hos ham en tid, til din brors harme har lagt seg, 
til hans vrede har vendt seg fra deg, og han har glemt det du gjorde mot ham! Da skal jeg sende bud og hente deg hjem igjen. Hvorfor skulle jeg miste dere begge på en og samme dag?»
sender Jakob til Laban

Rebekka sa til Isak: «Jeg er lei av livet for disse hetittkvinnenes skyld. Hvis nå også Jakob tar seg en slik hetittpike til kone, en av landets døtre, hva skal jeg da leve for?»


Da kalte Isak Jakob til seg. Han velsignet ham og sa til ham: «Du skal ikke ta deg en kone blant kvinnene i Kanaan! 
Gjør deg ferdig og dra til Mesopotamia, til din morfar Betuels hus! Der skal du ta deg en kone, blant din morbror Labans døtre. 
Måtte Gud Den Allmektige velsigne deg, gjøre deg fruktbar og gi deg en tallrik ætt, så du blir til en samling av stammer. 
Måtte han gi både deg og din ætt Abrahams velsignelse, så du kan ta i eie det landet du nå bor i som innflytter, det som Gud gav Abraham.» 
Så tok Isak avskjed med Jakob, og han drog til Mesopotamia, til arameeren Laban, Betuels sønn, som var bror til Rebekka, Jakobs og Esaus mor.

Esau fikk vite at Isak hadde velsignet Jakob og sendt ham til Mesopotamia for å hente seg en kone der, at han hadde velsignet ham og pålagt ham ikke å ta seg en kone blant kvinnene i Kanaan. 
Og Jakob hadde adlydt sin far og sin mor og reist til Mesopotamia. 
Da Esau skjønte at hans far, Isak, ikke likte de kanaaneiske kvinnene, 
gikk han til Ismael og tok Mahalat til kone, ved siden av de andre konene sine. Hun var datter til Ismael, Abrahams sønn, og søster til Nebajot.
drøm

Jakob drog fra Be’er-Sjeba og gav seg på veien til Karan. 
Da solen var gått ned, kom han til et sted hvor han slo seg til for natten. Han tok en av steinene der på stedet, la den bak hodet og la seg til å sove.

Da hadde Jakob en drøm. Han så en stige som var reist på jorden og nådde til himmelen. Og se, Guds engler steg opp og ned på den. 
Da stod Herren foran ham og sa: «Jeg er Herren, din far Abrahams Gud og Isaks Gud. Det landet du ligger i, vil jeg gi deg og din ætt. 
Din ætt skal bli som støvet på jorden. Du skal bre deg ut mot vest og øst, mot nord og sør, og i deg og din ætt skal alle slekter på jorden velsignes. 
Se, jeg vil være med deg og bevare deg hvor du går, og føre deg tilbake til dette landet. For jeg skal ikke forlate deg, men gjøre det jeg har lovt deg.»

Da Jakob våknet av søvnen, sa han: «Sannelig, Herren er på dette sted, og jeg visste det ikke!» 
Da ble han grepet av frykt og sa: «Hvor skremmende dette stedet er! Her er Guds hus, her er himmelens port.»

Morgenen etter stod Jakob tidlig opp. Han tok den steinen han hadde hatt bak hodet, reiste den som en minnestein og helte olje over den. 
Han gav stedet navnet Betel. Før hette byen Lus.

Så gav Jakob dette løftet: «Vil Gud være med meg og bevare meg på denne ferden, vil han gi meg brød å spise og klær å ha på meg, 
og la meg komme vel hjem igjen til min fars hus, så skal Herren være min Gud. 
Denne steinen som jeg har reist til minnestein, skal være et Guds hus; og av alt du gir meg, skal jeg gi deg tiende.»

kommer til Laban

Så gav Jakob seg på veien igjen og kom til østmennenes land. 
Da fikk han øye på en brønn ute i marken og tre saueflokker som roet seg like ved den; for av den brønnen gav de buskapen vann. Men over brønnåpningen lå det en stor stein. 
Når alle flokkene var samlet der, veltet de steinen fra brønnen og lot småfeet drikke. Så la de steinen på plass igjen. 
Jakob spurte: «Hvor er dere fra, brødre?» «Vi er fra Karan,» sa de. 
Så spurte han: «Kjenner dere Laban, sønn av Nakor?» De svarte: «Ja, det gjør vi.» 
«Står det vel til med ham?» spurte Jakob. «Ja, det gjør det,» svarte de. «Se, der kommer Rakel, datteren hans, med småfeet!» 
Da sa han: «Det er jo ennå høylys dag. Det er for tidlig å samle buskapen. La småfeet få drikke, og gå så og gjet!» 
De svarte: «Nei, det kan vi ikke gjøre før alle flokkene er samlet, og gjeterne har veltet steinen fra brønnen. Da skal vi gi småfeet vann.»

Mens han ennå stod og snakket med dem, kom Rakel med farens buskap; for det var hun som gjette. 
Da Jakob fikk se Rakel, datter til morbroren Laban, og småfeet hans, gikk han fram, veltet steinen fra brønnåpningen og lot morbrorens buskap få drikke. 
Så kysset Jakob Rakel og brast i gråt. 
Han fortalte henne at han var i slekt med hennes far og at han var sønn av Rebekka. Da sprang Rakel hjem og fortalte dette til sin far. 
Med det samme Laban fikk høre om Jakob, søstersønnen sin, sprang han imot ham, slo armene om ham, kysset ham og tok ham med seg hjem. Og Jakob fortalte ham alt det som hadde hendt. 
Da sa Laban til ham: «Du er sannelig av samme kjøtt og blod som jeg!» Så ble Jakob hos ham en måneds tid.
og Rakel

En dag sa Laban til Jakob: «Du skal da ikke tjene hos meg for ingen ting, selv om du er min frende. Si meg hva du vil ha i lønn!» 
Nå hadde Laban to døtre; den eldste hette Lea, og den yngste hette Rakel. 
Lea hadde milde øyne, men Rakel var velskapt og vakker. 
Og Jakob var blitt glad i Rakel. Derfor sa han: «Jeg skal tjene hos deg i sju år for Rakel, den yngste datteren din.» 
Laban svarte: «Det er bedre at jeg gir henne til deg enn til en fremmed mann. Bli du hos meg!» 
Så tjente Jakob i sju år for Rakel, og de årene syntes han var som noen få dager; så glad var han i henne.

Jakob sa til Laban: «La meg nå få min kone! For tiden er inne, og jeg vil flytte sammen med henne!» 
Da bad Laban sammen alt folket på stedet og holdt gjestebud. 
Men om kvelden tok han sin datter Lea og førte henne til Jakob; og han gikk inn til henne. 
Laban lot henne få sin trellkvinne Silpa; hun skulle tjene hos datteren Lea. 
Men da morgenen kom, se, da var det Lea! Jakob sa til Laban: «Hva er det du har gjort mot meg? Det var jo for Rakel jeg tjente hos deg. Hvorfor har du sveket meg?» 
Laban svarte: «Det er ikke skikk hos oss å gifte bort den yngste før den eldste. 
La hennes bryllupsuke gå til ende, så skal jeg gi deg den andre også, hvis du vil tjene hos meg i sju år til!» 
Jakob gjorde så. Han holdt bryllup med henne uken ut. Så gav Laban ham sin datter Rakel til kone. 
Og Laban lot henne få sin trellkvinne Bilha; hun skulle tjene hos datteren Rakel. 
Så gikk Jakob inn til Rakel også, og han holdt mer av Rakel enn av Lea. Siden tjente han hos Laban i sju år til.
sønner

Da Herren så at Lea ble tilsidesatt, åpnet han hennes morsliv; men Rakel fikk ikke barn. 
Lea ble med barn og fødte en sønn, som hun kalte Ruben. «For Herren har sett min nød,» sa hun, «nå kommer mannen min til å holde av meg.» 
Hun ble med barn igjen og fødte en sønn. Da sa hun: «Herren har hørt at jeg ble tilsidesatt; og nå har han gitt meg denne sønnen også.» Så kalte hun ham Simeon. 
Siden ble hun med barn igjen og fødte en sønn. Da sa hun: «Nå må da mannen min holde seg til meg, siden jeg har født ham tre sønner.» Så kalte hun ham Levi. 
Enda en gang ble hun med barn og fødte en sønn. Da sa hun: «Nå vil jeg prise Herren.» Så kalte hun ham Juda. Nå fikk hun ikke flere barn.


Da Rakel så at hun og Jakob ikke fikk barn, ble hun misunnelig på sin søster og sa til Jakob: «La meg få barn! Ellers dør jeg.» 
Da ble Jakob harm på Rakel og sa: «Er jeg i Guds sted? Det er han som har nektet deg livsfrukt.» 
Da sa hun: «Der er min trellkvinne, Bilha. Gå inn til henne! Hun kan føde på mine knær, så jeg også får barn – ved henne.» 
Så gav hun ham sin trellkvinne Bilha til kone, og Jakob hadde omgang med henne. 
Bilha ble med barn og fikk en sønn med Jakob. 
Da sa Rakel: «Gud har hjulpet meg til min rett. Han har hørt min bønn og gitt meg en sønn!» Så kalte hun ham Dan. 
Siden ble Bilha, Rakels trellkvinne, med barn igjen og fikk enda en sønn med Jakob. 
Da sa Rakel: «Overmenneskelige kamper har jeg kjempet med min søster, og jeg har vunnet.» Så kalte hun ham Naftali.

Da Lea så at hun ikke fikk flere barn, tok hun sin trellkvinne, Silpa, og gav Jakob til kone. 
Og Silpa, Leas trellkvinne, fikk en sønn med Jakob. 
Da sa Lea: «For en lykke!» Derfor kalte hun ham Gad. 
Siden fikk Silpa, Leas trellkvinne, enda en sønn med Jakob. 
Da sa Lea: «Lykkelig er jeg! For alle kvinner vil prise meg lykkelig.» Så kalte hun ham Asjer.

En dag i hvetehøsten gikk Ruben ut på marken. Der fant han alruner, og han kom med dem til sin mor, Lea. Da sa Rakel til Lea: «Gi meg noen av alrunene som din sønn har funnet!» 
Lea svarte: «Er det ikke nok at du har tatt mannen min? Vil du også ta min sønns alruner?» Da sa Rakel: «Får jeg alrunene, kan Jakob ligge hos deg i natt.» 
Da Jakob kom hjem fra marken om kvelden, gikk Lea imot ham og sa: «Det er meg du skal komme til; jeg har kjøpt deg for de alrunene som sønnen min fant.» Så lå han hos henne den natten. 
Og Gud bønnhørte Lea. Hun ble med barn og fikk den femte sønnen med Jakob. 
Da sa Lea: «Gud har gitt meg lønn, fordi jeg lot min mann få trellkvinnen min.» Så kalte hun ham Jissakar. 
Siden ble Lea med barn igjen og fikk den sjette sønnen med Jakob. 
Da sa Lea: «Gud har gitt meg en god gave. Nå vil min mann bli hos meg, fordi jeg har født ham seks sønner.» Så kalte hun ham Sebulon. 
Siden fikk hun en datter og kalte henne Dina.

Da kom Gud Rakel i hu. Han hørte hennes bønner og åpnet hennes morsliv, 
så hun ble med barn og fødte en sønn. Da sa hun: «Gud har tatt bort min vanære.» 
Hun kalte ham Josef; for hun sa: «Måtte Herren gi meg enda en sønn!»
Jakob ble rik

Da Rakel hadde født Josef, sa Jakob til Laban: «La meg fare, så jeg kan komme hjem til mitt eget land! 
Gi meg mine koner og barn, som jeg har tjent deg for, så jeg kan dra bort. Du vet jo selv hvordan jeg har tjent deg.» 
Da sa Laban: «Bare du nå ville vise meg godvilje! Jeg har fått et varsel om at det er for din skyld Herren har velsignet meg.» 
Så sa han: «Bestem hva du vil ha i lønn, så skal jeg gi deg det!» 
Jakob svarte: «Du vet selv hvordan jeg har tjent deg, og hva buskapen din er blitt til, mens jeg har stelt den. 
For det var lite du hadde før jeg kom, men nå har det økt til en stor mengde. Herren har velsignet deg hvor jeg satte min fot. Men når skal jeg også sørge for mitt eget hus?» 
Da sa Laban: «Hva skal jeg gi deg?» Jakob svarte: «Du skal ikke gi meg noen ting. Men vil du gjøre som jeg sier, skal jeg fortsette å gjete småfeet ditt og passe på det. 
I dag vil jeg gå igjennom hele buskapen din og skille ut alle flekkete og spraglete dyr, alle de svarte sauene og de flekkete og spraglete geitene. De skal være min lønn. 
Min ærlighet skal vitne for meg når du siden kommer for å se over min lønn. Finnes det hos meg noen geit som ikke er flekket eller spraglet, og noen sau som ikke er svart, så er de stjålet.» 
Da svarte Laban: «Vel, la det bli som du sier!» 
Men samme dagen skilte han ut de bukkene som var stripete og spraglete, og alle geitene som var flekkete og spraglete, alle som det var noe hvitt på, og alle de svarte sauene. Og han lot sønnene sine ta vare på dem. 
Så holdt Laban seg tre dagsreiser fra Jakob, mens Jakob gjette resten av småfeet hans.

Jakob fant nå friske kjepper av hvitpoppel, mandeltre og platan og flekte barken av dem i striper, så den hvite veden ble synlig. 
Så satte han kjeppene som han hadde flekt av, i vannkarene, i rennene, der småfeet kom for å drikke – like foran dyrene; for de paret seg når de kom for å drikke. 
Nå paret småfeet seg ved kjeppene og fikk stripete, flekkete og spraglete unger. 
Jakob skilte lammene ut, og han lot småfeet vende hodet mot de stripete og svarte dyrene i Labans buskap. Slik skaffet han seg egne flokker, som han ikke slapp sammen med Labans småfe. 
Hver gang det var kraftige dyr som paret seg, satte Jakob kjepper i rennene, rett for øynene på dem, for at de skulle pare seg ved kjeppene. 
Men var det svake dyr, satte han ikke kjeppene der. På den måten fikk Laban de svake dyrene, men Jakob fikk de sterke. 
Derfor ble mannen meget rik. Han fikk en mengde småfe, trellkvinner og treller, kameler og esler.

flykter fra Laban

Jakob fikk høre at Labans sønner sa: «Han har tatt alt det far eide. Av det som tilhørte vår far, har han lagt seg til all denne rikdommen.» 
Jakob så på Labans ansikt at han ikke var den samme mot ham som før. 
Da sa Herren til Jakob: «Vend tilbake til dine fedres land og din slekt, og jeg skal være med deg.»

Da sendte Jakob bud etter Rakel og Lea og bad dem komme ut på marken, hvor han var med buskapen sin. 
Han sa til dem: Jeg ser på ansiktet til deres far at han ikke er den samme mot meg som før. Men min fars Gud har vært med meg. 
Dere vet selv at jeg har tjent deres far av all min kraft. 
Og så har han bedratt meg og forandret lønnen min ti ganger. Men Gud lot ham ikke få gjøre meg noe ondt. 
Når han sa: «De flekkete dyr skal være din lønn,» fikk hele buskapen flekkete unger. Og når han sa: «De stripete skal du ha til lønn,» fikk hele buskapen stripete unger. 
Slik tok Gud feet fra deres far og gav det til meg. 
På den tid småfeet paret seg, hadde jeg en drøm. Jeg så at bukkene som sprang på småfeet, var stripete, flekkete og droplete. 
Og Guds engel sa til meg i drømme: «Jakob!» Jeg svarte: «Her er jeg.» 
Da sa han: «Se nå fram for deg, så skal du få se at alle bukkene som springer på småfeet, er stripete, flekkete og droplete. For jeg har sett alt det Laban har gjort mot deg. 
Jeg er den Gud som du så i Betel, der du salvet en minnestein og avla et løfte for meg. Gjør deg nå ferdig og dra bort fra dette landet, og vend tilbake til ditt hjemland!»

Da tok Rakel og Lea til orde og sa til ham: «Har vi ennå arv og lodd i vår fars hus? 
Har han ikke regnet oss for fremmede? Han har jo solgt oss, og han har brukt opp det han fikk for oss. 
Ja, all den rikdommen Gud har tatt fra vår far, tilhører oss og våre barn. Gjør nå bare alt det Gud har sagt deg!»

Så gjorde Jakob seg ferdig og satte sine barn og koner opp på kamelene. 
Han tok med seg hele buskapen sin, det feet han hadde skaffet seg i Mesopotamia, og alle de eiendelene han hadde samlet. Nå ville han dra til Isak, sin far, i Kanaan.

Mens Laban var borte for å klippe sauene sine, stjal Rakel farens husguder. 
Og Jakob lurte arameeren Laban; for han sa ikke noe til ham om at han ville dra sin vei. 
Han rømte med alt det han eide. Han gav seg på veien, satte over Eufrat og drog i retning av Gilead-fjellet.
følger etter Jakob

Den tredje dagen ble det fortalt Laban at Jakob hadde rømt. 
Da tok han med seg frendene sine og satte etter ham sju dagsreiser og nådde ham igjen på Gilead-fjellet. 
Men Gud kom til arameeren Laban i en drøm om natten og sa til ham: «Ta deg i vare så du ikke sier et vondt ord til Jakob!»

Da Laban nådde Jakob igjen, hadde han satt opp sitt telt på fjellet, og Laban og hans frender slo også leir på Gilead-fjellet. 
Laban sa til Jakob: «Hva er det du har gjort? Du har lurt meg og ført døtrene mine bort som om de var hærtatt. 
Hvorfor rømte du i hemmelighet og lurte meg? Hvorfor sa du det ikke til meg, så jeg kunne følge deg på veien med gledesrop og sang, med håndtromme og lyre? 
Du lot meg ikke engang få kysse mine sønner og døtre. Dette var uklokt gjort av deg. 
Det står i min makt å skade dere. Men deres fars Gud sa til meg i natt: Ta deg i vare så du ikke sier et vondt ord til Jakob! 
Men når du nå har dratt bort, fordi du lengtet så etter din fars slekt, hvorfor stjal du da husgudene mine?»

Jakob tok da til orde og sa til Laban: «Jeg var redd. For jeg tenkte du kunne ta døtrene dine fra meg med makt. 
Men den du finner dine husguder hos, skal miste livet. Se nå etter hva jeg har med meg, mens våre frender er til stede, og ta det som tilhører deg!» Jakob visste ikke at Rakel hadde stjålet dem.

Laban gikk inn i Jakobs telt og teltene til Lea og de to trellkvinnene, men fant ikke noe. Så gikk han ut av Leas telt og inn i Rakels telt. 
Rakel hadde tatt husgudene, lagt dem i kamelsalen og satt seg på dem. Laban lette i hele teltet, men fant ingen ting. 
Da sa Rakel til sin far: «Min herre må ikke ta det ille opp at jeg ikke kan reise meg for ham. For jeg har det på kvinners vis.» Så lette han, men fant ikke husgudene.

Da ble Jakob harm og kom med anklager mot Laban. Han tok til orde og sa til ham: «Hva ondt har jeg gjort? Hva er min synd, siden du forfølger meg slik? 
Du har gjennomsøkt alt det jeg eier. Hva fant du som hører til i ditt hus? Legg det fram her for mine og dine frender, så de kan dømme mellom oss to! 
Nå har jeg vært hos deg i tjue år. Sauene og geitene dine har aldri født for tidlig. Og værene i buskapen din har jeg ikke ett opp. 
Jeg kom ikke til deg med dyr som var revet i hjel, men godtgjorde skaden selv. Når noe var stjålet, krevde du erstatning av meg, enten det hadde skjedd om dagen eller om natten. 
Om dagen ble jeg plaget av hete og om natten av kulde; jeg fikk ikke søvn på mine øyne. 
I tjue år har jeg vært i ditt hus. Fjorten år tjente jeg for dine to døtre og seks år for småfeet ditt; og ti ganger endret du min lønn. 
Hadde ikke min fars Gud vært med meg, Abrahams Gud og Isaks Redsel, så hadde du sikkert nå sendt meg tomhendt bort. Men Gud har sett min nød og mitt strev, og i natt har han felt sin dom.»

Da tok Laban til orde og sa til Jakob: «Døtrene er mine, barna er mine og buskapen er min. Alt det du ser, er mitt. Hva kan jeg i dag gjøre for disse døtrene mine eller barna som de har født? 
Kom nå, la oss slutte en pakt med hverandre! Den skal være vitne mellom meg og deg.»
og Laban slutter pakt

Da tok Jakob en stein og reiste den som en minnestein. 
Og han sa til frendene sine: «Sank sammen stein!» Så tok de steiner og laget en røys; og de holdt måltid der ved røysen. 
Laban kalte den Jegar-Sahaduta, og Jakob kalte den Gal-Ed. 
Laban sa: «Denne røysen skal i dag være vitne mellom meg og deg.» Derfor kalte de den Gal-Ed 
og Mispa, for han sa: «Herren skal vokte på meg og deg, når vi ikke lenger ser hverandre. 
Farer du ille med døtrene mine, eller tar du deg andre koner ved siden av dem, så skal du vite at Gud er vitne mellom meg og deg, om det ikke er et menneske til stede.» 
Da sa Laban til Jakob: «Se, denne steinrøysen og minnesteinen har jeg reist mellom meg og deg! 
Både røysen og steinen skal være vitner på at jeg ikke drar forbi dem til deg, og at du ikke kommer forbi dem til meg for å gjøre noe ondt. 
Abrahams Gud og Nakors Gud, han som var deres fars Gud, skal dømme mellom oss.» Så sverget Jakob ved sin far Isaks Redsel. 
Jakob ofret et slaktoffer på fjellet og bad sine frender til måltid. De spiste og ble natten over på fjellet.

Morgenen etter stod Laban tidlig opp. Han kysset døtrene sine og barna deres og velsignet dem. Så fór han hjem igjen.


Jakob drog sin egen vei. Da kom Guds engler imot ham. 
Med det samme Jakob fikk øye på dem, sa han: «Her er Guds leir.» Og han kalte stedet Mahanajim.
gjør seg klar til å møte Esau

Jakob sendte folk foran seg til Se’ir-landet, til Edoms-marken, med bud til sin bror Esau. 
Han bød dem: «Dere skal si til Esau, min herre: Så sier Jakob, din tjener: Jeg har holdt til hos Laban og har vært der helt til nå. 
Jeg har fått okser, esler og småfe, treller og trellkvinner. Nå sender jeg bud om dette til deg, min herre, i håp om å vinne din godvilje.»

Budene kom tilbake til Jakob og meldte: «Vi møtte Esau, din bror; men nå kommer han imot deg med fire hundre mann.» 
Da ble Jakob livende redd. Han delte folket som var med ham, og småfeet, storfeet og kamelene i to flokker. 
For han tenkte: «Om Esau kommer over den ene flokken og slår den, kan den flokken som er igjen, slippe unna.»

Så bad Jakob: «Du min far Abrahams Gud, du min far Isaks Gud! Herre, du som sa til meg: Vend tilbake til ditt land og ditt folk, så skal jeg gjøre vel imot deg! 
Jeg er ikke verd all den miskunn og trofasthet som du har vist mot din tjener. For med stav i hånd gikk jeg over Jordan, og alt det jeg har, er delt i to flokker. 
Fri meg nå fra Esau, min bror! For jeg er redd han skal komme og slå i hjel meg og mine, både mor og barn. 
Du har jo selv sagt at du alltid vil gjøre vel mot meg, og la min ætt bli som havets sand, som ingen kan telle.» 
Og han ble der den natten.
tok han ut av alt det han eide, en gave til sin bror Esau: 
200 geiter og 20 bukker, 200 sauer og 20 værer, 
30 melkekameler med foler, 40 kuer og 10 okser, 20 eselhopper og 10 esler. 
Han sendte trellene sine av sted med dyrene, hver flokk for seg, og sa: «Dra foran meg, og la det være et godt stykke mellom hver flokk!» 
Så bød han den første trellen: «Når min bror Esau møter deg og spør hvem du tilhører, hvor du skal hen, og hvem som eier den flokken du driver, 
da skal du si: Den tilhører din tjener Jakob; det er en gave han sender til deg, min herre Esau. Og snart kommer han selv etter.» 
Også den andre og den tredje trellen og alle de andre som fulgte med flokkene, bød han å si det samme til Esau når de møtte ham: 
«Dere skal si: Snart kommer også din tjener Jakob etter.» For han tenkte: «Jeg vil gjøre ham forsonlig stemt med den gaven jeg sender foran meg. Siden vil jeg tre fram for ham; kanskje han da tar vennlig imot meg.»
kamp

Trellene drog i forveien med gaven. Men selv ble Jakob i leiren den natten. 
Samme natten stod han opp, tok de to konene sine, de to trellkvinnene og de elleve sønnene og gikk over vadet ved Jabbok. 
Han satte dem over elven, og alt det han eide, førte han også over.

Jakob var nå alene tilbake. Da kom det en mann og kjempet med ham, helt til det grydde av dag. 
Da mannen så at han ikke kunne vinne over Jakob, gav han ham et slag over hoften, så den gikk av ledd mens de kjempet. 
Og han sa: «Slipp meg, for morgenen gryr!» Men Jakob svarte: «Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg.» 
«Hva heter du?» spurte mannen. «Jakob,» svarte han. 
Da sa mannen: «Du skal ikke lenger hete Jakob, men Israel skal være ditt navn. For du har kjempet med Gud og mennesker og vunnet.» 
Da bad Jakob: «Kjære, si meg navnet ditt!» Han svarte: «Hvorfor spør du etter navnet mitt?» Så velsignet han ham der.

Jakob kalte stedet Peniel. «For jeg har sett Gud ansikt til ansikt og enda berget livet.» 
Med det samme han kom forbi Penuel, rant solen. Og han haltet på grunn av hoften. 
Derfor er det så den dag i dag at israelittene aldri spiser muskelen over hofteskålen, fordi Jakob fikk et slag på hofteskålen, over hoftemuskelen.

møte med Esau

Da Jakob så opp, fikk han øye på Esau, som kom med fire hundre mann. Da fordelte han barna mellom Lea, Rakel og de to trellkvinnene. 
Han stilte trellkvinnene og barna deres forrest, så Lea og hennes barn bakenfor og Rakel med Josef bakerst. 
Selv gikk han foran dem og bøyde seg sju ganger til jorden, inntil han kom bort til sin bror. 
Men Esau sprang imot ham og slo armene om ham, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Og de gråt. 
Da Esau så opp, fikk han øye på kvinnene og barna og sa: «Hvem er det du har med deg der?» Jakob svarte: «Det er de barna som Gud i nåde har gitt din tjener.» 
Så kom trellkvinnene fram med barna sine og bøyde seg til jorden. 
Lea kom også fram med sine barn og bøyde seg. Til slutt gikk Josef og Rakel fram og bøyde seg til jorden.

Esau spurte: «Hva ville du med hele den flokken jeg møtte?» «Jeg ville vinne velvilje hos deg, min herre,» svarte han. 
Da sa Esau: «Jeg har nok, bror. Behold du det som er ditt!» 
«Nei, kjære deg,» svarte Jakob, «har jeg vunnet velvilje hos deg, så ta imot min gave! For da jeg så ditt ansikt, var det som om jeg så Guds eget ansikt; så vennlig var du mot meg. 
Ta nå imot den gaven jeg har sendt deg! For Gud har vært nådig mot meg, og jeg har alt det jeg trenger.» Så nødde Jakob ham til han tok imot gaven.

Da sa Esau: «La oss bryte opp og dra videre, så skal jeg dra like foran deg.» 
Men Jakob svarte: «Du vet, herre, at barna ikke tåler mye, og at jeg må sørge for mine lamsauer og nybære kuer. Driver en dem for hardt, om det bare er en eneste dag, stryker alt småfeet med. 
Vil ikke du dra i forveien for din tjener, herre? Så kan jeg følge etter i ro og mak, med en fart som høver for buskapen og barna, til jeg er framme hos deg i Se’ir.» 
Da sa Esau: «Så vil jeg la noen av mennene mine bli igjen hos deg.» Men han svarte: «Hvorfor det? Bare du vil ha velvilje for meg, herre!»

Samme dag snudde Esau om og fór sin vei til Se’ir. 
Jakob drog til Sukkot. Der bygde han seg et hus og laget løvhytter for buskapen sin. Det er grunnen til at de kaller stedet Sukkot.

Siden kom Jakob på sin ferd fra Mesopotamia vel fram til Sikem i Kanaan. Og han slo leir utenfor byen. 
Det jordstykket hvor han hadde satt opp teltet sitt, kjøpte han av sønnene til Hamor, Sikems far, for hundre pengestykker. 
Der reiste han et alter og kalte det El-Elohe-Israel.

og Dina

Dina, datteren som Jakob hadde fått med Lea, gikk en gang ut for å se til pikene i landet. 
Sikem, sønn av hevitten Hamor, høvdingen der i landet, fikk se Dina. Han tok henne og lå med henne og krenket henne. 
Da ble hans hjerte bundet til Dina, Jakobs datter. Han ble glad i den unge piken og talte vennlig til henne. 
Siden sa Sikem til Hamor, sin far: «La meg få denne piken til kone!» 
Jakob fikk høre at Sikem hadde krenket Dina, hans datter. Sønnene var ute i marken med buskapen, og Jakob tidde med det til de kom hjem.

Hamor, Sikems far, gikk ut til Jakob for å snakke med ham. 
Da Jakobs sønner fikk høre det, kom de hjem fra marken. De var forbitret og fulle av harme. For det var en skjenselsdåd Sikem hadde gjort mot Israel da han lå med Jakobs datter. Slikt skulle aldri skje! 
Hamor snakket med dem og sa: «Sikem, min sønn, er bundet til datteren deres med hele sin sjel. La ham få henne til kone! 
La oss komme i svogerskap med hverandre! Gi oss døtrene deres, og ta selv våre døtre til ekte! 
Slå dere ned hos oss, så skal landet ligge åpent for dere. Her kan dere bo og dra fritt omkring og skaffe dere eiendom.» 
Sikem sa til hennes far og hennes brødre: «Om dere bare kan godta meg, så skal jeg gi dere det dere ber om! 
Krev en høy brudesum og en stor gave av meg! Jeg skal gi det dere vil ha, bare jeg får piken til kone.»

Da gav Jakobs sønner Sikem og hans far Hamor et svikefullt svar, fordi han hadde krenket deres søster Dina. 
De sa til dem: «Dette kan vi ikke gjøre. Å gi vår søster til en uomskåret mann, det ville være en skam for oss. 
Bare på ett vilkår kan vi gjøre som dere vil: at dere blir som vi og lar alle menn hos dere omskjære. 
Da skal vi gi dere våre døtre og selv ta døtrene deres til ekte, og bo sammen med dere, så vi blir ett folk. 
Men vil dere ikke høre på oss og la dere omskjære, så tar vi vår søster og drar bort.» 
Både Hamor og hans sønn Sikem syntes godt om det de sa. 
Den unge mannen drygde ikke med å gjøre dette. For han var glad i Jakobs datter, og det var han som var den fremste i hele sin fars hus.

Så gikk Hamor og Sikem, hans sønn, til porten i byen sin og sa til mennene i byen: 
«Disse menn er vennligsinnet mot oss. La dem bo her i landet og dra fritt omkring i det! Landet er jo vidt nok for dem på alle kanter. Vi vil ta deres døtre til ekte og gi dem døtrene våre. 
Men bare på ett vilkår vil mennene rette seg etter oss og bo sammen med oss, så vi blir ett folk: Alle menn hos oss må la seg omskjære, likesom de er omskåret selv. 
Deres buskap og eiendom, alt feet de har, blir jo vårt, bare vi gjør som de vil, så de slår seg ned hos oss.» 
Da adlød de Hamor og Sikem, hans sønn, alle som hørte til i hans by. De lot seg omskjære, alle menn som hørte hjemme der i byen.

Men den tredje dagen, mens de ennå var syke, tok de to Jakobs-sønnene Simeon og Levi, Dinas brødre, hvert sitt sverd, trengte seg uhindret inn i byen og slo alle mannfolk i hjel. 
De drepte også Hamor og Sikem, sønnen hans, med sverd. Så tok de Dina ut av Sikems hus og drog bort. 
Siden kom Jakobs sønner over de falne og plyndret byen, fordi de hadde krenket deres søster. 
De tok deres småfe og storfe og esler, både det som var i byen og det som var ute på marken. 
Alt deres gods og alle deres kvinner og barn førte de bort som bytte; alt som var i husene, ranet de.

Da sa Jakob til Simeon og Levi: «Dere har gjort meg stor skade ved å bringe meg i vanry hos dem som bor i landet, hos kanaaneerne og perisittene. Jeg rår jo bare over en liten flokk. Samler de seg imot meg, kommer de til å slå meg, så både jeg og mitt hus går til grunne.» 
Men de svarte: «Skulle han få behandle vår søster som en skjøge?»

i Betel

Gud sa til Jakob: «Bryt opp, dra til Betel og slå deg ned der! Der skal du bygge et alter for Gud, som åpenbarte seg for deg da du flyktet for din bror Esau.» 
Da sa Jakob til husfolket sitt og til alle dem som var med ham: «Få bort de fremmede guder som finnes hos dere, rens dere og skift klær! 
Så skal vi bryte opp og dra til Betel. Der vil jeg bygge et alter for Gud, som hørte min bønn da jeg var i fare, og som var med meg på min ferd.» 
Da lot de Jakob få alle de fremmede gudene de hadde hos seg, og ringene som de hadde i ørene. Og Jakob gravde det ned under den eika som står ved Sikem. 
Så brøt de opp, og en redsel fra Gud kom over byene der omkring, så ingen forfulgte Jakobs sønner.

Jakob kom til Lus i Kanaan – nå heter stedet Betel – både han og alt folket som var med ham. 
Der bygde han et alter og kalte stedet El-Betel, for der hadde Gud åpenbart seg for ham da han flyktet for sin bror. 
Da døde Debora, Rebekkas fostermor, og hun ble gravlagt nedenfor Betel, under den store eika; den ble kalt Gråte-eika.

Gud åpenbarte seg enda en gang for Jakob, etter at han var kommet hjem fra Mesopotamia, og velsignet ham. 
Gud sa til ham:

er Jakob.
nå skal du ikke lenger ¬hete Jakob;
skal være ditt navn.»

han navnet Israel. 
Så sa Gud til ham:

Gud Den Allmektige.
fruktbar og bli tallrik!
folk, ja, mange folkeslag
stamme fra deg,
konger skal ha sitt opphav ¬i deg.

Det landet jeg har gitt
Abraham og Isak,
landet gir jeg deg
ætten din etter deg.»

Så fór Gud opp fra ham, fra det stedet hvor han hadde talt med ham. 
Jakob reiste en minnestein på dette stedet, en minnestøtte av stein. Han øste drikkoffer på den og helte olje over den. 
Og Jakob kalte stedet hvor Gud hadde talt med ham, Betel.
død

Så brøt de opp fra Betel. Da de ennå hadde et stykke igjen til Efrat, fødte Rakel et barn. Det var en hard fødsel. 
Mens hun lå i harde fødselsveer, sa jordmoren til henne: «Frykt ikke! For også denne gangen får du en sønn.» 
Med det samme hun utåndet – for det kostet henne livet – gav hun ham navnet Ben’oni. Men faren kalte ham Benjamin. 
Rakel døde og ble gravlagt ved veien til Efrat, det er Betlehem. 
Og Jakob reiste en minnestein på hennes grav. Det er Rakels gravstein, som står der den dag i dag.

Så brøt Israel opp igjen og slo opp sitt telt bortenfor Migdal-Eder. 
Mens Israel bodde der i landet, hendte det at Ruben gikk av sted og lå med Bilha, sin fars medhustru. Og Israel fikk vite det.
sønner. Isaks død

nå tolv sønner. 
Leas sønner var Ruben, Jakobs eldste sønn, Simeon, Levi, Juda, Jissakar og Sebulon. 
Rakels sønner var Josef og Benjamin. 
Sønnene til Bilha, Rakels trellkvinne, var Dan og Naftali. 
Og sønnene til Silpa, Leas trellkvinne, var Gad og Asjer. Dette var de sønnene Jakob fikk i Mesopotamia.

Jakob kom til sin far Isak i Mamre ved Kirjat-Arba – som nå heter Hebron – der Abraham og Isak hadde holdt til. 
Isaks levetid ble 180 år. 
Så drog Isak sitt siste åndedrag og døde. Han gikk til sine fedre, gammel og mett av dager. Hans sønner, Esau og Jakob, gravla ham.

ætt

Dette er ætten til Esau, som også kalles Edom. 
Esau tok seg koner blant Kanaans døtre: Ada, datter av hetitten Elon, Oholibama, datter av Ana, sønn til hevitten Sibon, 
og Basmat, Ismaels datter, søster til Nebajot. 
Med Ada fikk Esau sønnen Elifas og med Basmat Re’uel; 
og med Oholibama fikk han Je’usj, Jalam og Korah. Dette var de sønnene som Esau fikk i Kanaan.

Esau tok sine koner, sine sønner og døtre og hele husstanden sin, buskapen, alle sine husdyr, og alle eiendelene han hadde samlet seg i Kanaan, og drog til Se’ir-landet, bort fra Jakob, sin bror. 
For de hadde så mye fe at de ikke kunne bo sammen. Det landet de hadde bodd i som innflyttere, kunne ikke romme dem, så stor som buskapen deres var. 
Esau slo seg da ned i Se’ir-fjellene; Esau, det er Edom.

Dette er ætten til Esau, stamfar til edomittene i fjell-landet Se’ir. 
Her er navnene på Esaus sønner: Elifas, sønn av Esaus kone Ada, og Re’uel, sønn av Esaus kone Basmat. 
Sønnene til Elifas var Teman, Omar, Sefo, Gatam og Kenas. 
Elifas, sønn av Esau, hadde også en medhustru som hette Timna, og med henne fikk han sønnen Amalek. Det var etterkommerne etter Esaus kone Ada. 
Og dette er sønnene til Re’uel: Nahat, Serah, Sjamma og Missa. Det var etterkommerne etter Esaus kone Basmat. 
Og dette er de sønnene Esau fikk med sin kone Oholibama, datter av Ana, sønn til hevitten Sibon: Je’usj, Jalam og Korah.

Dette er stammehøvdingene i Esaus ætt: Sønnene til Elifas, Esaus eldste sønn, var høvdingene Teman, Omar, Sefo, Kenas, 
Korah, Gatam og Amalek. Det er de høvdingene som stammer fra Elifas i Edom. De er Adas etterkommere. 
Og dette er sønnene til Re’uel, Esaus sønn: høvdingene Nahat, Serah, Sjamma og Missa. Det er de høvdingene som stammer fra Re’uels ætt i Edom. De er etterkommere etter Esaus kone Basmat. 
Og dette er sønnene til Esaus kone Oholibama: høvdingene Je’usj, Jalam og Korah. Det er de høvdingene som stammer fra Esaus kone Oholibama, datter til Ana. 
Dette var Esaus – det er Edoms – sønner og de høvdingene som stammer fra dem.

Dette er sønnene til horitten Se’ir, som bodde i landet før: Lotan, Sjobal, Sibon, Ana, 
Disjon, Eser og Disjan. Det er horittenes høvdinger, Se’irs sønner i Edom. 
Lotans sønner var Hori og Heman, og hans søster var Timna. 
Dette er Sjobals sønner: Alvan, Manahat, Ebal, Sjefo og Onam. 
Dette er Sibons sønner: Ajja og Ana. Det er den Ana som fant de varme kildene i ødemarken, mens han gjette sin far Sibons esler. 
Dette er barna til Ana: Disjon og datteren Oholibama. 
Og dette er Disjons sønner: Hemdan, Esjban, Jitran og Keran. 
Dette er Esers sønner: Bilhan, Sa’avan og Akan. 
Og dette er Disjans sønner: Us og Aran.

Dette er horittenes stammehøvdinger: høvdingene Lotan, Sjobal, Sibon, Ana, 
Disjon, Eser og Disjan. Det var horittenes høvdinger i Se’ir, stamme for stamme.

Dette er de kongene som rådde i Edom før det var noen konge i Israel: 
Bela, Beors sønn, var konge i Edom, og hans by hette Dinhaba. 
Da Bela døde, ble Jobab, Serahs sønn, fra Bosra, konge etter ham. 
Da Jobab døde, ble Husjam fra Teman konge etter ham. 
Da Husjam døde, ble Hadad, sønn av Bedad, konge etter ham. Det var han som slo midjanittene på Moab-marken. Hans by hette Avit. 
Da Hadad døde, ble Samla fra Masreka konge etter ham. 
Da Samla døde, ble Saul fra Rehobot ved Eufrat konge etter ham. 
Da Saul døde, ble Ba’al-Hanan, sønn av Akbor, konge etter ham. 
Da Ba’al-Hanan, sønn av Akbor, døde, ble Hadar konge etter ham. Hans by hette Pa’u, og hans kone hette Mehetabel. Hun var datter av Matred, Mesahabs datter.

Dette er navnene på Esaus stammehøvdinger, nevnt etter deres ætter, bosteder og navn: høvdingene Timna, Alva, Jetet, 
Oholibama, Ela, Pinon, 
Kenas, Teman, Mibsar, 
Magdiel og Iram. Dette var Edoms stammehøvdinger, etter deres bosteder i det landet de eide. Og dette var ætten til Esau, som ble edomittenes stamfar.

og brødrene hans

Jakob ble boende i Kanaan, det landet hans far hadde bodd i som innflytter. 
Dette er historien om Jakobs ætt.
Josef var sytten år, gjette han småfeet sammen med brødrene sine. Ung som han var, fulgte han med sønnene til Bilha og Silpa, farens koner. Alt det onde han hørte om dem, gikk han til faren med. 
Israel var mer glad i Josef enn i alle de andre sønnene sine, fordi han hadde fått ham på sine gamle dager. Han laget en sid kjortel med lange ermer til ham. 
Men da brødrene så at faren holdt mer av ham enn av alle de andre sønnene sine, la de ham for hat og kunne ikke si et vennlig ord til ham.

En gang hadde Josef en drøm, som han fortalte til brødrene sine, og da begynte de å hate ham enda mer. 
Han sa til dem: «Nå skal dere høre hva jeg har drømt! 
Jeg syntes vi var ute på åkeren og bandt kornband. Med ett reiste mitt kornband seg opp og ble stående, mens kornbandene deres stilte seg omkring og bøyde seg for mitt.» 
Da sa brødrene til ham: «Du skal kanskje være vår konge og rå over oss?» Og så hatet de ham enda mer for drømmene og historiene hans. 
Siden hadde han enda en drøm, som han fortalte til brødrene sine. «Nå har jeg hatt enda en drøm,» sa han. «Solen og månen og elleve stjerner bøyde seg for meg.» 
Da han fortalte det til faren og brødrene, skjente faren på ham og sa: «Hva er det nå du har drømt? Skal virkelig jeg og din mor og dine brødre komme og bøye oss til jorden for deg?» 
Brødrene ble misunnelige på ham, men faren bevarte dette i sitt minne.

En dag gikk brødrene av sted for å gjete farens småfe ved Sikem. 
Da sa Israel til Josef: «Du vet at brødrene dine gjeter ved Sikem. Kom, jeg vil sende deg til dem.» «Javel,» svarte han. 
Da sa faren: «Gå og se hvordan det står til med brødrene dine og småfeet; kom så tilbake og fortell meg det!» Så sendte Jakob ham av sted fra Hebron-dalen, og han kom til Sikem.

Mens han nå vanket omkring på marken, møtte han en mann. «Hva leter du etter?» spurte mannen. 
«Jeg leter etter brødrene mine,» svarte han. «Kjære, si meg hvor de gjeter!» 
Mannen sa: «De har nok dratt herfra, for jeg hørte de sa: Kom, så går vi til Dotan!» Josef gikk da etter brødrene sine og fant dem i Dotan. 
De så ham langt borte; og før han var kommet fram til dem, satte de seg fore å drepe ham. 
De sa til hverandre: «Se, der kommer denne stordrømmeren! 
Nå tar vi og slår ham i hjel! Så kaster vi ham ned i en av brønnene her og sier at et villdyr har ett ham opp. Og så får vi se hva det blir av drømmene hans!»

Men da Ruben hørte det, ville han redde Josef ut av hendene på dem og sa: «Vi må ikke ta livet av ham!» 
Og Ruben sa videre: «La det ikke flyte blod! Kast ham ned i denne brønnen her i ødemarken, men legg ikke hånd på ham!» Dette sa han for å berge ham ut av hendene på dem og få ham med hjem igjen til faren. 
Da nå Josef kom bort til brødrene sine, rev de kjortelen av ham – kjortelen med de lange ermene – som han hadde på seg. 
Så tok de og kastet ham ned i brønnen. Den var tom; det fantes ikke vann i den.

Så satte de seg ned for å få seg mat. Da de så opp, fikk de øye på en karavane med ismaelitter, som kom fra Gilead. De førte gummi, balsam og harpiks med seg på kamelene sine og var på vei til Egypt. 
Da sa Juda til brødrene sine: «Hva gagn er det i at vi slår vår bror i hjel og dekker over drapet? 
Kom, så selger vi ham til ismaelittene uten å legge hånd på ham! Han er jo vår kjødelige bror.» Og brødrene gjorde som han sa. 
Noen kjøpmenn fra Midjan kom forbi, og de trakk Josef opp av brønnen. Så solgte de ham til ismaelittene for tjue sekel sølv; og de tok ham med seg til Egypt.

Da Ruben kom tilbake til brønnen og fikk se at Josef ikke var der, flerret han klærne sine. 
Han gikk tilbake til brødrene og sa: «Gutten er ikke der! Hvor skal jeg nå gjøre av meg?»

Så slaktet de en bukk, tok Josefs kjortel og dyppet den i blodet. 
Kjortelen med de lange ermene sendte de hjem til faren og sa: «Denne har vi funnet. Se etter om det ikke er kjortelen til sønnen din!» 
Da han hadde undersøkt den, sa han: «Det er min sønns kjortel. Et udyr har ett ham opp. Josef er sikkert revet i hjel!» 
Så flerret Jakob klærne sine, bandt sørgeplagg om hoftene og sørget over sønnen sin i lange tider. 
Alle sønnene og døtrene kom for å trøste ham. Men han ville ikke la seg trøste. «Med sorg går jeg ned til min sønn i dødsriket,» sa han. Og faren gråt over sønnen sin.

Men midjanittene solgte Josef i Egypt til Potifar, som var hoffmann hos farao og sjef for livvakten.

og Tamar

På den tid drog Juda bort fra brødrene sine og slo seg ned hos en mann i Adullam som hette Hira. 
Der fikk Juda se datteren til en kanaaneer som hette Sjua. Han tok henne til kone og levde sammen med henne. 
Hun ble med barn og fikk en sønn, som hun kalte Er. 
Så ble hun med barn igjen og fødte en sønn; hun kalte ham Onan. 
Siden fikk hun enda en sønn og kalte ham Sjela. Da han ble født, var Juda i Kesib.

Juda tok en kone til Er, sin eldste sønn. Hun hette Tamar. 
Men Er, Judas eldste sønn, gjorde det som var ondt i Herrens øyne, og Herren lot ham dø. 
Da sa Juda til Onan: «Ta din brors kone hjem til deg, gift deg med henne i din brors sted, så du kan skaffe din bror etterkommere.» 
Men Onan visste at barna ikke skulle høre ham til. Når han hadde omgang med sin brors kone, lot han sæden gå til spille på jorden, for at broren ikke skulle få etterkommere. 
Men det Onan gjorde, var ondt i Herrens øyne, og han lot også ham dø. 
Da sa Juda til Tamar, sin svigerdatter: «Nå må du bo som enke i din fars hus, til min sønn Sjela blir voksen.» For han tenkte: «Kanskje han også kommer til å dø likesom brødrene hans.» Så drog Tamar hjem og bodde i sin fars hus.

Lang tid etter døde Sjuas datter, konen til Juda. Da sørgetiden var over, gikk Juda opp til Timna, til dem som klipte sauene hans, og hans venn Hira fra Adullam var med ham. 
Tamar fikk vite at hennes svigerfar var på vei opp til Timna for å klippe sauene sine. 
Da tok hun av seg enkeklærne og hadde på seg et slør som hun hyllet seg inn i. Så satte hun seg ved inngangen til Enajim, på veien til Timna. For hun så at Sjela var blitt voksen, men likevel var hun ikke blitt hans kone.

Da Juda fikk øye på henne, tenkte han at det var en skjøge; for hun hadde dekket ansiktet. 
Han tok av fra veien, gikk bort til henne og sa: «Kom, la meg få ligge med deg!» For han visste ikke at det var hans sønnekone. Hun sa: «Hva gir du meg hvis du får ligge med meg?» 
Han svarte: «Jeg skal sende deg et kje av buskapen min.» Da sa hun: «Så gi meg et pant til du får sendt det!» 
«Hva skal jeg gi deg i pant?» spurte han. Hun svarte: «Seglet og snoren, og staven du har i hånden.» Han gav henne det. Så fikk han ligge med henne, og hun ble med barn. 
Hun stod opp og gikk sin vei. Så tok hun av seg sløret og hadde på seg enkeklærne.

Juda sendte kjeet med sin venn fra Adullam og ville få igjen pantet av kvinnen. Men han fant henne ikke. 
Da spurte han folk der på stedet: «Hvor er tempelskjøgen i Enajim, hun som satt ved veien?» De svarte: «Det har ikke vært noen skjøge her.» 
Så gikk han tilbake til Juda og sa: «Jeg fant henne ikke, og folk på stedet sa til og med at det ikke hadde vært noen skjøge der.» 
Da sa Juda: «La henne bare beholde pantet, så vi ikke får skam av dette! Jeg har jo sendt henne kjeet, men du fant henne ikke.»

Omkring tre måneder senere kom folk og sa til Juda: «Tamar, din sønnekone, har drevet hor og er blitt med barn.» Da sa Juda: «Før henne ut, hun skal brennes!» 
Men da hun ble ført ut, sendte hun bud til sin svigerfar: «Den mannen som eier disse tingene, han er far til mitt barn. Se etter hvem det er som eier dette seglet og snoren og staven!» sa hun. 
Da Juda hadde sett på dem, sa han: «Hun er i sin gode rett mot meg, fordi jeg ikke har gitt henne til min sønn Sjela.» Siden hadde han ikke omgang med henne.

Da det led mot den tiden da hun skulle føde, viste det seg at det var tvillinger i hennes liv. 
Under fødselen stakk den ene fram en hånd. Jordmoren tok en rød tråd, bandt den om hånden og sa: «Han kom først.» 
Men så trakk han hånden tilbake, og hans bror kom fram. Da sa hun: «Hvordan er det du bryter deg fram?» Derfor kalte de ham Peres. 
Så kom broren, han som hadde den røde tråden om hånden. Ham kalte de Serah.

hos Potifar

Josef ble ført ned til Egypt. Potifar, en egypter som var hoffmann hos farao og sjef for livvakten, kjøpte ham av ismaelittene, som hadde tatt ham med seg dit. 
Men Herren var med Josef, så lykken fulgte ham. Han var i huset hos sin egyptiske husbond. 
Og da husbonden så at Herren var med ham og lot alt det han gjorde, lykkes, 
møtte Josef velvilje hos ham og fikk være hans tjener. Potifar satte ham til å styre sitt hus og ha tilsyn med alt det han eide. 
Og fra den tid egypteren satte ham over sitt hus og over hele sin eiendom, velsignet Herren hans hus for Josefs skyld. Herrens velsignelse hvilte over alt det han hadde, både i huset og på marken. 
Så lot han Josef rå over alt det han eide. Når Potifar hadde ham, bekymret han seg ikke om noen ting uten om maten han spiste.
var både velvoksen og vakker. 
En tid etter hendte det at husbondens kone kastet sine øyne på ham. «Kom og ligg med meg!» sa hun. 
Men han ville ikke og sa til henne: «Når jeg er her, trenger ikke min husbond å bekymre seg om noe i huset. Han har gitt meg tilsyn med alt det han eier. 
Han har ikke mer å si her i huset enn jeg, og har ikke nektet meg noen ting unntatt deg, siden du er hans kone. Hvorledes skulle jeg da gjøre denne store ondskap og synde mot Gud?» 
Enda hun snakket til Josef dag etter dag, gikk han ikke med på å ligge hos henne og ha omgang med henne.

Så hendte det en dag at han kom inn i huset for å gjøre sitt arbeid. Ingen av husets folk var inne. 
Da grep hun fatt i kappen hans og sa: «Kom og ligg med meg!» Men han slapp kappen, lot henne stå der med den og rømte ut av huset. 
Da hun så at han hadde rømt og latt kappen bli igjen hos henne, 
ropte hun på sine husfolk og sa til dem: «Her kan dere se! Mannen min har dratt inn i huset en hebreer, som farer og gjør tilnærmelser. Han kom inn og ville ligge med meg; men jeg ropte så høyt jeg kunne. 
Og da han hørte at jeg satte i å rope, løp han fra kappen sin og rømte ut av huset.»

Så lot hun kappen ligge der til husbonden kom hjem. 
Da fortalte hun det samme til ham: «Den hebraiske trellen som du har dratt inn i huset til oss, kom inn til meg og gjorde tilnærmelser. 
Men da jeg satte i å rope, løp han fra kappen sin og rømte ut av huset.»
i fengsel

Da Josefs husbond hørte hva hans kone fortalte – «Dette har trellen gjort mot meg,» sa hun – ble han brennende harm. 
Han tok Josef og satte ham i fengslet der kongens fanger satt lenket.
ble Josef sittende der i fengslet. 
Men Herren var med ham og laget det så at han ble godt likt, og at den øverste fangevokteren fikk godvilje for ham. 
Han satte Josef til å se etter alle fangene i fengslet. Alt som skulle gjøres der, var det han som gjorde. 
Fangevokteren selv hadde ikke tilsyn med noe av det som var overlatt til Josef. For Herren var med ham, og alt det han foretok seg, lot Herren lykkes.

tyder hoffmennenes drømmer

En tid etter hendte det at munnskjenken og bakeren hos kongen i Egypt gjorde seg skyldige i en forseelse mot sin herre, egypterkongen. 
Da ble farao harm på de to hoffmennene sine, overmunnskjenken og bakermesteren. 
Han satte dem i forvaring hos sjefen for livvakten, i fengslet der Josef var fange. 
Sjefen for livvakten satte Josef til å passe på dem, og han var deres trofaste tjener. De ble sittende der i fengslet en tid.

En gang hadde de hver sin drøm, de to, munnskjenken og bakeren hos kongen i Egypt, der de satt innesperret i fengslet. Det var samme natten de drømte, og drømmene hadde hver sin mening. 
Da Josef kom inn til dem om morgenen, så han på dem at de var nedtrykt. 
Da spurte han faraos hoffmenn, som satt i forvaring sammen med ham i hans herres hus: «Hvorfor ser dere så mismodige ut i dag?» 
De svarte: «Vi har drømt, men her er ingen som kan tyde drømmene våre.» Da sa Josef til dem: «Det er Gud som rår for tydning av drømmer. Si meg hva dere har drømt!»

Overmunnskjenken fortalte da drømmen sin til Josef. Han sa: «I drømme så jeg et vintre framfor meg. 
Det var tre grener på det, og så snart det begynte å skyte knopper, sprang blomstene ut, og klasene ble til modne druer. 
Jeg hadde faraos beger i hånden. Så tok jeg druene, presset dem ut i begeret og rakte det til farao.» 
Da sa Josef: «Dette kan tydes slik: De tre grenene er tre dager. 
Om tre dager skal farao opphøye deg og sette deg inn igjen i din stilling. Du skal rekke farao begeret, som du gjorde det før, da du var hans munnskjenk. 
Bare du nå ville huske på meg, når det går deg godt! Vær så snill å tale om meg til farao, så jeg kan komme ut av dette huset! 
For jeg er stjålet fra Hebreerlandet, og her har jeg ikke gjort noe som de kunne sette meg i fengsel for.»

Da bakermesteren så at Josef hadde gitt så god en tydning, sa han til ham: «Jeg hadde også en drøm. Jeg syntes jeg bar tre kurver med hvetebrød på hodet. 
I den øverste kurven var det allslags bakverk til faraos bord. Men fuglene åt det av kurven på mitt hode.» 
Josef svarte: «Dette kan tydes slik: De tre kurvene er tre dager. 
Om tre dager skal farao opphøye deg; han skal henge deg i et tre, og fuglene skal ete kjøttet av din kropp.»

Den tredje dagen – det var faraos fødselsdag – holdt han et gjestebud for alle sine menn. Da opphøyet han overmunnskjenken og bakermesteren i kretsen av sine menn. 
Overmunnskjenken satte han inn igjen i sin stilling, så han fikk rekke farao begeret; 
og bakermesteren lot han henge. Det gikk som Josef hadde sagt da han tydet drømmene for dem. 
Men overmunnskjenken tenkte ikke mer på Josef; han glemte ham.

tyder faraos drømmer

To år senere hendte det at farao hadde en drøm. Han syntes han stod nede ved Nilen. 
Da steg det opp fra elven sju kuer, fine å se til og i godt hold, og de gav seg til å beite i elvegresset. 
Etter dem kom det opp av elven sju andre kuer, som var stygge å se til og i dårlig hold. De ble stående ved siden av de andre kuene på elvebredden. 
Og de stygge, magre kuene åt opp de sju fine og fete. Da våknet farao.

Men så sovnet han igjen og drømte på ny. Nå så han sju tykke og gode aks som vokste på ett og samme strå. 
Etter dem skjøt det opp sju andre aks, som var tynne og svidd av østavinden. 
De tynne aksene slukte de sju tykke, fulle aksene. Da våknet farao og skjønte at det var en drøm.

Men om morgenen hadde han slik uro i seg. Han sendte bud etter alle spåmenn og vismenn i Egypt. Og farao fortalte dem drømmene sine; men det var ingen som kunne tyde dem for ham. 
Da tok faraos overmunnskjenk til orde og sa: «Jeg må minne om mine synder i dag. 
Farao ble en gang harm på sine tjenere, meg og bakermesteren, og satte oss i forvaring hos sjefen for livvakten. 
En natt drømte vi, både jeg og han, og drømmene våre hadde hver sin mening. 
Der var vi sammen med en hebreergutt, som tjente hos sjefen for livvakten. Til ham fortalte vi drømmene våre, og han tydet dem for oss; på hver sin måte tydet han dem. 
Og som han tydet dem for oss, slik gikk det. Jeg fikk stillingen min igjen, men bakeren ble hengt.»

Da sendte farao bud etter Josef, og de skyndte seg å få ham ut av fengslet. Han raket seg og skiftet klær, og så trådte han fram for farao. 
Da sa farao til Josef: «Jeg har hatt en drøm, og det er ingen som kan tyde den. Men nå har jeg hørt om deg at bare du får høre en drøm, tyder du den med det samme.» 
Josef svarte farao: «Jeg rår ikke for det. Bare Gud kan gi svar som spår lykke for farao.» 
Så sa farao til Josef: «Jeg drømte at jeg stod ved Nilens bredd. 
Da kom det opp av elven sju kuer, fete og fine å se til; og de gav seg til å beite i elvegresset. 
Etter dem kom det opp sju andre kuer som var tynne og magre og fryktelig stygge å se til. Så stygge kuer har jeg aldri sett i hele Egypt. 
Og de magre, stygge kuene åt opp de sju første fete kuene. 
Men da de hadde satt dem til livs, kunne det ikke merkes på dem; de var like stygge å se til som før. Da våknet jeg. 
Men jeg sovnet igjen, og i drømme så jeg sju fulle og gode aks som vokste på ett og samme strå. 
Etter dem skjøt det opp sju andre aks, som var tørre og tynne og svidd av østavinden. 
De tynne aksene slukte de sju gode aksene. Dette fortalte jeg til spåmennene, men ingen kunne forklare meg det.»

Da sa Josef til farao: «Faraos drømmer har en og samme mening. Det Gud vil gjøre, har han kunngjort for farao. 
De sju gode kuene betyr sju år, og de sju gode aksene betyr også sju år. Det er en og samme drøm. 
De sju magre, stygge kuene som kom opp etter dem, er sju år. Og det er også de sju tynne aksene som var svidd av østavinden; de er sju uår som skal komme. 
Det var det jeg mente da jeg sa til farao: Det Gud vil gjøre, har han latt farao se. 
Nå kommer det sju år med stor overflod i hele Egypt. 
Men etter dem skal det komme sju uår, så all overfloden blir glemt i Egypt, og uårene skal arme ut landet. 
Ingen skal minnes overfloden i landet på grunn av hungersnøden som følger etter; for den blir meget hard. 
Men når farao hadde samme drømmen to ganger, kommer det av at Gud er fast bestemt på dette, og at han vil gjøre det snart. 
Nå skulle farao se seg ut en vis og forstandig mann og sette ham over Egypt. 
Og så skulle han innsette tilsynsmenn utover landet til å kreve inn femteparten av grøden i Egypt i de sju år det er overflod. 
De skal samle alle matvarene i disse gode årene som kommer, og under faraos ledelse skal de lagre matkorn i byene og ta vare på det der. 
Kornet skal tjene til forsyning for landet i de sju uår som kommer over Egypt, så folket ikke går til grunne av sult.»
blir styrer i landet

Farao og alle hans menn syntes godt om disse ord. 
Og farao sa til sine menn: «Tro om vi finner noen mann som har Guds Ånd slik som han?» 
Så sa farao til Josef: «Siden Gud har latt deg få vite alt dette, er det ingen så vis og forstandig som du. 
Du skal styre mitt hus, og det du sier, skal hele folket rette seg etter. Bare kongetronen vil jeg ha framfor deg. 
Se, jeg setter deg over hele Egypt,» sa farao til Josef. 
Dermed tok han sin seglring av hånden og satte den på Josefs hånd. Så kledde han ham i fine linklær og hengte et gullkjede om halsen på ham. 
Han lot Josef kjøre i sin nest beste vogn, og de ropte «Abrek» for ham. Slik satte farao ham over hele Egypt. 
Og han sa til Josef: «Jeg er farao. Ingen skal røre en hånd eller fot i hele Egypt uten at du vil det.» 
Farao kalte Josef Safenat-Paneah, og han gav ham Asenat til kone. Hun var datter til Potifera, presten i On. Siden drog Josef omkring i Egypt.

Josef var tretti år gammel da han trådte fram for farao, kongen i Egypt. Og da nå Josef gikk bort fra farao, reiste han igjennom hele Egypt. 
Jorden bar så det bugnet de sju årene det var overflod. 
Og han samlet allslags grøde i de sju gode årene i Egypt og lagret den i byene. I hver by lagret han grøden fra markene der omkring. 
Slik samlet Josef korn i haugevis, i mengder som havets sand, helt til han gav opp å holde tall på det; for det var ikke til å telle.

Før det første uåret kom, fikk Josef to sønner med Asenat, datter til Potifera, presten i On. 
Den eldste kalte han Manasse. «For Gud har latt meg glemme all min møye og hele min ætt,» sa han. 
Den andre kalte han Efraim. «For Gud har gjort meg fruktbar i det landet hvor jeg led vondt,» sa han.

Så var de til ende, de sju gode årene i Egypt, 
og de sju uårene tok til å komme, slik Josef hadde sagt. Det ble hungersnød i alle land; bare i Egypt var det mat. 
Snart begynte alt folket i Egypt å sulte og rope til farao om brød. Og farao sa til dem: «Gå til Josef! Det han sier dere, skal dere gjøre.» 
Hungersnøden bredte seg utover hele landet. Da åpnet Josef alle lagrene og solgte korn til egypterne; for hungersnøden var hard i Egypt. 
Og fra alle land kom det folk til Egypt og ville kjøpe korn hos Josef; for nøden ble hard over hele jorden.

brødre kommer til Egypt

Da Jakob fikk vite at det var korn i Egypt, sa han til sønnene sine: «Hvorfor sitter dere og ser på hverandre? 
Jeg har hørt,» sa han, «at de har korn i Egypt. Dra dit ned og kjøp korn til oss, så vi kan berge livet og slippe å dø!» 
Da drog Josefs brødre, ti i tallet, ned til Egypt for å kjøpe korn. 
Men Jakob sendte ikke Benjamin, Josefs helbror, av sted sammen med brødrene. Han var redd det skulle hende ham en ulykke.

Så var da også Israels sønner blant dem som kom for å kjøpe korn, fordi det var hungersnød i Kanaan. 
Nå var Josef styrer i Egypt, og det var han som solgte korn til alt folket der. Da hans brødre kom, kastet de seg til jorden for ham. 
Med det samme Josef fikk se brødrene, kjente han dem igjen, men lot som om han var fremmed for dem. Han talte strengt til dem og sa: «Hvor kommer dere fra?» De svarte: «Vi kommer fra Kanaan for å kjøpe korn.»

Josef kjente igjen brødrene sine, men de kjente ikke ham. 
Da mintes Josef det han hadde drømt om dem. Og han sa: «Dere er spioner som kommer for å se hvor landet er lettest å ta.» 
«Nei, herre,» svarte de, «dine tjenere er kommet for å kjøpe korn. 
Vi er alle sønner av en og samme mann. Vi er ærlige folk og ikke spioner.» 
«Jo,» sa han, «dere er kommet for å se hvor landet er lettest å ta.» 
Da sa de: «Dine tjenere var tolv brødre, sønner av én mann i Kanaan. Den yngste er hjemme hos far, og en av oss er ikke mer.» 
Men Josef sa til dem: «Det er som jeg har sagt: Dere er spioner. 
Men nå skal dere settes på prøve: Så sant farao lever, slipper dere ikke herfra uten at deres yngste bror kommer hit! 
En av dere skal dra av sted for å hente deres bror, mens dere andre blir her som fanger! Så vil det vise seg om det dere sier, er sant. Hvis ikke, er dere spioner, så sant farao lever.» 
Så holdt han dem i forvaring i tre dager.

Tredje dagen sa Josef til dem: «Gjør nå som jeg sier, så skal dere beholde livet! Jeg er en mann som frykter Gud. 
Dersom dere er ærlige folk, så la en av brødrene bli igjen i fengslet her, mens dere andre får dra av sted og ha med korn til å stille sulten for dem som er hjemme hos dere. 
Kom så hit til meg med den yngste broren! Da vil jeg tro dere, og dere skal slippe å dø.» Og slik ble det.

De sa seg imellom: «Sannelig, vi må bøte for det vi har gjort mot vår bror. Vi så jo hvor inderlig redd han var da han bad så pent for seg; og likevel hørte vi ikke på ham. Derfor er vi nå kommet i slik nød.» 
Ruben tok da til orde og sa til dem: «Var det ikke det jeg sa, at dere ikke skulle gjøre noe ondt mot gutten? Men dere ville ikke høre. Og nå kreves gjengjeld for hans blod.» 
De visste ikke at Josef skjønte dette; for han brukte tolk når han snakket med dem. 
Og han snudde seg fra dem og gråt. Så kom han tilbake og snakket med dem. Han tok Simeon ut av flokken og bandt ham, mens de så på.

Siden gav Josef sine folk befaling om å fylle sekkene deres med korn, legge pengene fra hver av dem tilbake i sekkene og gi dem niste med på veien. Og det ble gjort. 
Så lesset de kornet på eslene og drog av sted. 
Men da de slo leir for natten, og en av dem åpnet sekken sin for å gi eselet fôr, fikk han øye på pengene; for de lå øverst i sekken. 
Han sa til brødrene: «Jeg har fått pengene mine igjen. De ligger her i sekken min!» Da ble de rent ute av seg. Skjelvende så de på hverandre og sa: «Hva er det Gud har gjort mot oss?»

Så kom de hjem til sin far Jakob i Kanaan. Og de fortalte ham alt som hadde hendt dem. 
«Mannen som rår der i landet, talte strengt til oss,» sa de, «og tok oss for folk som ville speide ut landet. 
Da sa vi til ham: Vi er ærlige folk og ikke spioner. 
Vi var tolv brødre, sønner av en og samme far. En av oss er ikke mer, og den yngste er hjemme hos far i Kanaan. 
Han som rår der i landet, sa da til oss: Dette vil jeg ha til tegn på at dere er ærlige folk: La en av brødrene bli igjen hos meg! Så kan dere andre ta alt dere trenger for å stille sulten for dem som er hjemme, og dra av sted. 
Kom til meg med den yngste broren, så jeg kan se at dere ikke er spioner, men ærlige folk. Da skal dere få deres bror igjen, og dere kan fritt dra omkring i landet.»

Da de tømte sekkene, fant hver av dem sin pengepung der. Og da de fikk øye på pengepungene, ble de forskrekket, både de og faren. 
Deres far Jakob sa til dem: «Dere gjør meg barnløs! Josef er ikke mer, Simeon er borte, og nå vil dere også ta Benjamin. Det er meg alt dette går ut over.»

Da sa Ruben til sin far: «Du kan drepe begge sønnene mine hvis jeg ikke kommer hjem til deg med Benjamin. Overlat ham bare til meg! Jeg skal føre ham tilbake til deg!» 
Men Jakob svarte: «Min sønn skal ikke dra ned med dere. Hans bror er jo borte, og han er alene tilbake. Kommer han ut for en ulykke på den ferden dere skal gjøre, da sender dere meg, gammel og grå, med sorg ned i dødsriket.»
reiser til Egypt igjen

Det var fremdeles uår i landet.


Da de hadde brukt opp det kornet de hentet i Egypt, sa Jakob til sønnene sine: «Dra av sted igjen og kjøp litt korn til oss!» 
Men Juda svarte: «Mannen sa uttrykkelig til oss: Jeg vil ikke se dere for mine øyne uten at deres bror er med. 
Vil du nå la ham være med oss, skal vi dra av sted og kjøpe korn til deg. 
Men sender du ham ikke, drar vi ikke ned igjen. For mannen sa jo til oss: Jeg vil ikke se dere for mine øyne uten at deres bror er med.» 
Da sa Israel: «Hvorfor gjorde dere meg ondt ved å fortelle at dere har enda en bror?» 
De svarte: «Mannen spurte oss nøye ut både om oss og ætten vår. Han sa: Deres far, er han ennå i live? Har dere noen bror? Og vi svarte på det han spurte om. Vi kunne vel ikke vite at han ville si: Kom hit med deres bror!»

Da sa Juda til sin far Israel: «Send gutten med meg! Så gjør vi oss ferdige og drar av sted, så vi kan berge livet og slippe å dø, både vi og du og småbarna våre. 
Jeg skal svare for ham; av meg kan du kreve ham igjen. Kommer jeg ikke tilbake med ham og stiller ham fram for deg, skal jeg bære skylden for det alle mine dager. 
Hadde vi ikke drygd så lenge, kunne vi nå ha vært hjemme igjen både en og to ganger.»

Da sa deres far Israel til dem: «Er det ingen annen råd, så gjør iallfall som jeg sier: Ta med i sekkene deres noe av det beste som finnes i landet, og bring det som gave til mannen: litt balsam og litt honning, gummi og harpiks, pistasienøtter og mandler! 
Og ta dobbelt så mange penger med dere, så dere kan levere tilbake de pengene dere fikk igjen, de som lå øverst i sekkene. Kanskje var det en feiltagelse. 
Ta så deres bror, gjør dere i stand, og dra tilbake til mannen. 
Måtte Gud Den Allmektige la dere møte godvilje hos mannen, så han sender med dere Benjamin og den andre broren deres. Men skal jeg bli barnløs, så får jeg bli det!»

Så tok mennene med seg disse gavene og dobbelt så mange penger – og Benjamin. De gjorde seg ferdige og drog til Egypt, hvor de trådte fram for Josef. 
Da Josef så Benjamin sammen med dem, sa han til sin husholder: «Før disse mennene inn i huset! Slakt og gjør i stand, for de skal spise middag med meg!» 
Mannen gjorde som Josef sa. Han tok dem med inn i Josefs hus. 
Men de ble redde da de ble ført inn, og tenkte: «Det er vel på grunn av de pengene som lå igjen i sekkene våre forrige gang, at vi blir ført hit inn. Nå vil de nok overfalle oss, kaste seg over oss, gjøre oss til treller og ta våre esler.» 
Så gikk de bort til Josefs husholder og snakket med ham ved inngangsdøren. 
«Hør oss, herre,» sa de, «vi kom hit ned en gang før og kjøpte korn. 
Men da vi kom til det stedet hvor vi skulle overnatte, og åpnet sekkene våre, fant hver av oss pengene øverst i sekken. Det var våre egne penger, og de lå der, alle sammen. Nå har vi dem med oss hit igjen. 
Men vi har også andre penger med oss til å kjøpe korn for. Vi vet ikke hvem som har lagt pengene i sekkene våre.» 
Da sa han: «Ta det med ro, vær ikke redde! Han som er Gud både for dere og deres far, har gitt dere en skatt i sekkene. De pengene dere hadde med, har jeg fått.» Så førte han Simeon ut til dem.

Siden fulgte mannen dem inn i Josefs hus. Han gav dem vann så de fikk vaske føttene, og lot dem få fôr til eslene. 
Så la de gavene til rette, mens de ventet på at Josef skulle komme hjem til middag. For de hadde hørt at de skulle spise der. 
Da Josef kom, bar de inn til ham de gavene de hadde med seg, og kastet seg til jorden for ham. 
Han spurte hvordan de hadde det, og sa: «Står det bra til med deres gamle far, som dere snakket om? Lever han ennå?» 
«Ja,» svarte de, «det er bare bra med vår far, din tjener; han lever ennå.» Så bøyde de seg og kastet seg ned for ham. 
Da fikk han øye på Benjamin, sin helbror, og sa: «Er dette den yngste broren, han dere snakket til meg om? Gud signe deg, gutten min!» 
Da skyndte Josef seg bort; for kjærligheten til broren blusset opp i ham, og han kjente trang til å gråte. Derfor gikk han inn i sitt kammer og gråt. 
Så vasket han seg i ansiktet og gikk ut igjen. Han gjorde seg hard og sa: «Sett fram maten!» 
Da satte de fram på særskilte bord – for ham og for brødrene og for egypterne som spiste hos ham. Egyptere kan nemlig ikke spise sammen med hebreere; det holder de for en styggedom. 
Brødrene fikk sitte vendt mot Josef. De ble plassert etter alderen, den eldste øverst og den yngste nederst. Da så de forundret på hverandre. 
Så delte han ut til dem av rettene på sitt eget bord, og Benjamin fikk fem ganger så mye som hver av de andre. Så drakk de med ham og ble lystige.

beger i Benjamins sekk

Siden sa Josef til sin husholder: «Fyll mennenes sekker med korn, så mye de kan få med seg, og legg pengene fra hver av dem oppå kornet! 
Legg så mitt beger, sølvbegeret, øverst i sekken til den yngste, sammen med kornpengene hans!» Og han gjorde som Josef sa. 
Neste morgen, da det lysnet av dag, fikk mennene fare av sted med eslene sine.

Men de var ikke kommet langt utenfor byen før Josef sa til sin husholder: «Sett etter mennene! Og når du tar dem igjen, skal du si til dem: Hvorfor gjengjelder dere godt med ondt? Hvorfor har dere stjålet sølvbegeret mitt? 
Det er jo det begeret som min herre drikker av, og som han bruker til å spå med. Dette var dårlig gjort av dere!» 
Da husholderen tok dem igjen, sa han dette til dem. 
«Hvorfor taler du slik, min herre?» spurte de. «Gud fri og bevare dine tjenere fra å gjøre noe slikt! 
Du ser, de pengene vi fant øverst i sekkene våre, hadde vi med oss tilbake til deg fra Kanaan. Hvorfor skulle vi da stjele sølv eller gull fra din herres hus? 
Den av dine tjenere som det blir funnet hos, han skal dø, og vi andre skal være min herres treller.» 
Han svarte: «Vel, la det bli som dere sier! Den det finnes hos, skal være min trell; men dere andre skal være uten skyld.» 
Så skyndte de seg og løftet sekkene ned på jorden og åpnet hver sin sekk. 
Husholderen undersøkte dem, begynte med den eldste og endte med den yngste. Og begeret ble funnet i Benjamins sekk. 
Da flerret de klærne sine, lesset på hver sitt esel og vendte tilbake til byen.

Da Juda og brødrene kom inn i Josefs hus, var han der ennå. Og de kastet seg til jorden for ham. 
Da sa Josef til dem: «Hva er det dere har gjort? Vet dere ikke at jeg kan finne ut det som er skjult?» 
«Hva skal vi svare, herre?» sa Juda. «Hva kan vi si, og hvordan kan vi vise at vi er uskyldige når Gud har funnet skyld hos dine tjenere? Se, vi er dine treller, herre, både vi og han som begeret ble funnet hos.» 
Men Josef sa: «Gud fri meg fra å gjøre slikt! Den som hadde begeret, han skal være min trell; men dere andre kan dra hjem til deres far i fred.»

Da gikk Juda fram for ham og sa: Hør meg, herre! La din tjener få tale et ord til deg, og bli ikke harm på meg! Du er jo som farao selv. 
Du spurte dine tjenere, herre: «Har dere far eller noen bror?» 
Da svarte vi: «Vi har en gammel far, og han har en ung sønn, som han fikk på sine gamle dager. Denne gutten hadde en bror, men han er død. Nå er han alene igjen etter sin mor, og faren er så glad i ham.» 
Du sa til dine tjenere: «Før ham hit til meg, så jeg får se ham med egne øyne!» 
Da sa vi til deg, herre: «Gutten kan ikke forlate sin far; for gjør han det, kommer faren til å dø.» 
Men du sa til dine tjenere: «Kommer ikke den yngste broren med dere hit, vil jeg ikke se dere mer for mine øyne.» 
Da vi så kom hjem til vår far, din tjener, fortalte vi ham hva du hadde sagt, herre. 
«Dra av sted igjen,» sa far, «og kjøp litt korn til oss!» 
Da svarte vi: «Nei, det kan vi ikke gjøre. Men dersom vår yngste bror blir med oss, da skal vi dra dit ned. For vi kan ikke komme mannen for øye uten at vår yngste bror er med.» 
Da sa vår far, din tjener, til oss: «Dere vet at jeg fikk to sønner med samme kone. 
Den ene ble borte for meg. Jeg sa: Han er sikkert revet i hjel, og jeg har ikke sett ham siden. 
Tar dere nå denne også fra meg, og kommer han ut for en ulykke, da sender dere meg, gammel og grå, med sorg ned i dødsriket.» 
Min far, din tjener, er bundet til gutten med hele sin sjel. Skal jeg nå komme hjem til ham uten at vi har gutten med oss, 
så blir det hans død, med det samme han ser at gutten ikke er med. Vi kommer til å sende vår far, din tjener, gammel og grå, med sorg ned i dødsriket. 
For jeg, din tjener, tok på meg å svare for gutten hos min far. Jeg sa: «Kommer jeg ikke hjem igjen til deg med ham, skal jeg stå i skyld til deg alle mine dager.» 
La derfor meg bli igjen istedenfor gutten og være din trell, herre! La ham fare hjem igjen sammen med brødrene sine! 
For hvordan kunne jeg komme hjem til far når gutten ikke var med? Jeg orket ikke å se på den sorg som da ville ramme min far.

forteller hvem han er

Da orket ikke Josef lenger å legge bånd på seg for alle dem som stod omkring ham. Han ropte: «La alle de andre gå ut fra meg!» Så var det ingen andre til stede da Josef lot brødrene få vite hvem han var. 
Han satte i å gråte så høyt at egypterne hørte det, ja, de hørte det tilmed i faraos hus. 
Så sa han til brødrene sine: «Jeg er Josef! Er far i live ennå?» Men brødrene kunne ikke svare ham, så forskrekket stod de der foran ham. 
Josef sa til dem: «Kom hit til meg!» Da de kom bort til ham, sa han:
er Josef, deres bror, som dere solgte til Egypt. 
Men nå skal dere ikke være bedrøvet eller urolige fordi dere solgte meg hit. Det var jo for å berge liv at Gud sendte meg i forveien for dere. 
Nå har vi hatt to uår i landet, og ennå i fem år til skal det verken pløyes eller høstes. 
Men Gud sendte meg i forveien for dere fordi han ville la en rest av dere være igjen på jorden og berge mange levende gjennom nøden. 
Så er det da ikke dere, men Gud som har sendt meg hit. Han har satt meg til far for farao, til herre over hele hans hus og til styrer over hele Egypt. 
Skynd dere nå og dra hjem til far og si: Så sier din sønn Josef: «Gud har satt meg til herre over hele Egypt. Kom ned til meg, og dryg ikke! 
Du skal få bo i Gosen og være i nærheten av meg, både du og dine barn og dine barnebarn, med ditt småfe og storfe og alt det du eier. 
Og jeg skal sørge for deg der – for det kommer ennå fem uår – så verken du eller ditt hus eller noen av dine skal lide nød.» 
Nå ser dere med egne øyne, både dere og min bror Benjamin, hvem det er som taler til dere. 
Fortell da min far om all den ære og makt jeg har i Egypt, og om alt dere har sett! Og skynd dere å føre far hit ned.

Så kastet Josef seg om halsen på sin bror Benjamin og gråt; og Benjamin gråt i armene hans. 
Han kysset alle sine brødre og gråt mens han omfavnet dem. Siden talte hans brødre med ham.


Da det spurtes i faraos gård at Josefs brødre var kommet, ble farao og hans menn glade. 
Farao sa til Josef: «Si til brødrene dine: Slik skal dere gjøre: Less på dyrene deres og dra hjem til Kanaan! 
Så skal dere ta deres far og familiene deres og komme til meg. Jeg vil gi dere det gode som fins i Egypt; dere skal få spise av det beste i landet. 
Og du skal si til dem at dette skal de gjøre: Ta med vogner fra Egypt til kvinner og barn! Hent så deres far og kom hit! 
Dere skal ikke kvie dere for å reise fra det dere eier. For det beste som fins i hele Egypt, det skal tilhøre dere.»

Israels-sønnene gjorde så. Josef gav dem vogner, som farao hadde sagt, og lot dem få niste med på veien. 
De fikk alle hver sin festkledning. Men Benjamin gav han tre hundre sekel sølv og fem festkledninger. 
Likedan sendte han sin far ti esler med noe av det beste som fantes i Egypt, og ti eselhopper med korn og brød og mat for faren på reisen. 
Så tok Josef farvel med brødrene sine, og de drog av sted. Han sa til dem: «La det ikke bli tretting på veien!»

Så drog de opp fra Egypt og kom til sin far Jakob i Kanaan. 
De bar fram budet til ham og sa: «Josef er ennå i live. Han er tilmed styrer over hele Egypt.» Men faren var uberørt; for han trodde dem ikke. 
Men så fortalte de ham alt det Josef hadde sagt dem, og han fikk se vognene Josef hadde sendt til å hente ham i. Da kviknet deres far Jakob til. 
«Dette er stort!» sa Israel. «Josef, sønnen min, lever ennå! Jeg vil av sted og se ham før jeg dør.»

drar til Egypt

Så brøt Israel opp med alt det han hadde. Da han kom til Be’er-Sjeba, ofret han slaktoffer til Isaks, sin fars, Gud. 
Da talte Gud til Israel i et syn om natten. «Jakob, Jakob!» sa han. Og Israel svarte: «Ja, her er jeg.» 
Så sa han: «Jeg er Gud, din fars Gud. Vær ikke redd for å dra til Egypt; for der vil jeg gjøre deg til et stort folk! 
Jeg skal selv dra med deg dit ned; og jeg skal føre deg opp igjen også. Og Josef skal lukke dine øyne.»

Så brøt Jakob opp fra Be’er-Sjeba. Israels-sønnene satte faren sammen med barna og konene sine opp i de vognene farao hadde sendt for å hente ham. 
De tok også med seg buskapen sin og godset de hadde samlet seg i Kanaan. Og så kom de til Egypt, Jakob og hele hans ætt med ham. 
Sine sønner og sønnesønner, sine døtre og sønnedøtre, hele ætten førte han med seg til Egypt.

Dette er navnene på israelittene, Jakob og hans ætlinger, som kom til Egypt: Ruben, Jakobs førstefødte sønn, 
og Rubens sønner: Hanok, Pallu, Hesron og Karmi; 
Simeons sønner: Jemuel, Jamin, Ohad, Jakin og Sohar, og Saul, som var sønn av en kanaaneerkvinne; 
Levis sønner: Gersjon, Kehat og Merari; 
Judas sønner: Er, Onan, Sjela, Peres og Serah – Er og Onan døde i Kanaan; Peres hadde sønnene Hesron og Hamul; 
Jissakars sønner: Tola, Puvva, Job og Sjimron; 
Sebulons sønner: Sered, Elon og Jakle’el. 
Dette var Leas sønner, som hun fikk med Jakob i Mesopotamia. Dessuten fikk hun datteren Dina. I alt var det 33 sønner og døtre.

Gads sønner: Sifjon, Haggi, Sjuni, Esbon, Eri, Arodi og Areli; 
Asjers sønner: Jimna, Jisjva, Jisjvi og Beria, og dessuten deres søster Serah. Beria hadde sønnene Heber og Malkiel. 
Dette var barna til Silpa, som Laban gav sin datter Lea. Hun fikk dem med Jakob, og de var 16 i tallet.

Sønnene til Rakel, Jakobs hustru, var Josef og Benjamin. 
I Egypt fikk Josef sønner med Asenat, datter av Potifera, presten i On. Det var Manasse og Efraim. 
Benjamins sønner: Bela, Beker, Asjbel, Gera, Na’aman, Ehi, Rosj, Muppim, Huppim og Ard. 
Dette var Rakels sønner, som hun fikk med Jakob. De var 14 i alt.

Dans sønn: Husjim; 
Naftalis sønner: Jakse’el, Guni, Jeser og Sjillem. 
Dette var sønnene til Bilha, som Laban gav sin datter Rakel. Hun fikk dem med Jakob, og de var 7 i alt.

Jakobs ætlinger som kom sammen med ham til Egypt, var 66 i alt, foruten hans sønnekoner. 
Til dette kommer de to sønnene Josef fikk i Egypt. Alle av Jakobs ætt som kom til Egypt, var 70 i tallet.

Jakob sendte Juda i forveien til Josef, for at han skulle vise vei til Gosen. Da de kom dit, 
lot Josef spenne for vognen sin og drog til Gosen for å møte Israel, sin far. Med det samme han fikk se ham, kastet han seg om halsen på ham. Han gråt lenge, med armene om farens hals. 
Da sa Israel til Josef: «Nå kan jeg gjerne dø, siden jeg har sett ditt ansikt og vet at du ennå lever.»

Josef sa til sine brødre og til sin fars familie: Nå drar jeg til farao og forteller ham dette. Jeg vil si til ham: Mine brødre og min fars familie, som var i Kanaan, er kommet hit til meg. 
Disse menn er gjetere, de har alltid drevet med feavl. Nå har de tatt med seg sitt småfe og storfe og alt det de eier. 
Når så farao kaller dere til seg og spør: «Hva har dere til levevei?» 
da skal dere svare: «Dine tjenere har drevet med feavl fra ungdommen av og til nå, vi som våre fedre.» Da får dere bo i Gosen. For alle gjetere er en styggedom for egypterne.

og hans sønner hos farao

Josef gikk og fortalte dette til farao. Han sa: «Min far og mine brødre er kommet fra Kanaan med sitt småfe og storfe og alt det de eier; nå er de i Gosen.» 
Så tok han ut fem av sine brødre og førte dem fram for farao. 
Farao sa til brødrene: «Hva har dere til levevei?» De svarte ham: «Dine tjenere er gjetere, vi som våre fedre. 
Vi er kommet for å bo en tid her i landet. Dine tjenere hadde ikke beite for buskapen sin; for uåret er hardt i Kanaan. La derfor dine tjenere få bo i Gosen!» 
Da sa farao til Josef: «Når din far og dine brødre er kommet til deg, 
ligger hele Egypt åpent for deg. La din far og dine brødre bo i den beste delen av landet! De kan slå seg ned i Gosen. Og vet du at det finnes dyktige folk blant dem, så sett dem til å ha det øverste tilsyn med min buskap!»

Josef hentet sin far Jakob og førte ham fram for farao, og Jakob hilste ham. 
«Hvor langt oppe i årene er du?» spurte farao. 
Jakob svarte: «I 130 år har jeg vandret omkring i fremmed land. Få og vonde har mine leveår vært. De har vært færre enn årene mine fedre levde som fremmede.» 
Så tok Jakob farvel med farao og gikk bort fra ham.

Josef lot da faren og brødrene bosette seg i Egypt. Han gav dem jord i Ramses-bygden, den beste delen av landet, som farao hadde sagt ham. 
Og Josef sørget for brød til sin far, sine brødre og hele sin fars hus og gav dem i forhold til barnetallet.
styre i Egypt

Det fantes ikke brød i hele landet; for uåret var svært hardt. Både Egypt og Kanaan var utmattet av hungersnøden. 
Josef samlet da alle pengene som fantes i Egypt og Kanaan; han fikk dem for kornet som folk kjøpte. Og Josef brakte pengene til faraos hus. 
Men da det var slutt med pengene både i Egypt og Kanaan, kom alle egypterne til Josef og sa: «Gi oss brød! Skal vi dø for øynene på deg? Vi har ikke mer penger.» 
Josef svarte: «Kom hit med buskapen deres, så skal jeg gi dere brød for feet, hvis dere ikke har mer penger!» 
Da kom de til Josef med buskapen sin, og han gav dem brød for hestene, småfeet, storfeet og eslene. Slik sørget han for dem med brød det året, og for det fikk han hele deres buskap.

Så gikk året til ende, og året etter kom de til ham og sa: «Herre, vi vil ikke skjule for deg at det er slutt med pengene. Og buskapen vår har du også fått. Nå har vi ikke annet igjen å by deg, herre, enn oss selv og vår jord. 
Hvorfor skal vi gå til grunne for øynene på deg, både vi og vår jord? Kjøp oss og jordveien vår for brød, så skal vi med vår jord være treller under farao! Gi oss såkorn, så vi berger livet, og jorden ikke legges øde!»

Josef kjøpte opp for farao all jorden i Egypt. Egypterne solgte sin jord, alle som én, for hungersnøden hvilte tungt på dem. Landet ble faraos eiendom. 
Og folket gjorde han til treller for farao, fra den ene ende av Egypt til den andre. 
Bare prestenes jord kjøpte han ikke; for prestene hadde faste inntekter fra farao, og de levde av det som han gav dem. Derfor solgte de ikke sin jord.

Josef sa til folket: «Nå har jeg kjøpt for farao både dere og jorden deres. Her har dere korn; så åkrene til! 
Av avlingen skal dere la farao få en femtedel. Fire femtedeler skal dere selv ha til såkorn og til mat for dere og for husstandene og barna deres.» 
Da svarte de: «Du har berget vårt liv. Vil du bare vise godvilje mot oss, skal vi være faraos treller.» 
Så gjorde Josef dette til en lov som gjelder den dag i dag for jorden i Egypt, at farao skulle ha en femtedel av avlingen. Bare prestenes jord kom ikke under farao.
siste vilje

Israelittene ble boende i Egypt, i Gosen. Der skaffet de seg eiendom. De var fruktbare og ble meget tallrike. 
Jakob levde 17 år i Egypt. Hans levetid ble 147 år. 
Da det led mot den tid da Israel skulle dø, kalte han sin sønn Josef til seg og sa til ham: «Har du godvilje for meg, så legg din hånd i fanget mitt og lov meg å vise meg den godhet og trofasthet at du ikke gravlegger meg i Egypt! 
Når jeg går til hvile hos mine fedre, før meg da bort fra Egypt og legg meg i deres grav!» «Jeg skal gjøre som du sier,» svarte Josef. 
Da sa Jakob: «Gi meg din ed på det!» Han gav ham sin ed. Så bøyde Israel seg over hodegjerdet i bønn.

velsigner Josefs sønner

En tid etter kom de til Josef og sa: «Din far er syk.» Da tok han med seg de to sønnene sine, Manasse og Efraim. 
Det ble meldt til Jakob at Josef, hans sønn, var kommet til ham. Da gjorde Israel seg sterk og satte seg opp i sengen. 
Jakob sa til Josef: Gud Den Allmektige åpenbarte seg for meg i Lus i Kanaan. Han velsignet meg 
og sa til meg: «Jeg vil gjøre deg fruktbar og tallrik og gjøre deg til en samling av stammer. Og jeg vil gi dine etterkommere dette landet til eie for alle tider.» 
De to sønnene du har fått i Egypt før jeg kom hit til deg, de skal nå være mine. Efraim og Manasse skal tilhøre meg likesom Ruben og Simeon. 
Men de barna du siden har fått, skal være dine. De skal ha navn etter sine brødre i det landet de skal arve. 
Den gang jeg kom fra Mesopotamia, døde Rakel fra meg på reisen. Dette hendte i Kanaan, da vi ennå hadde et stykke igjen til Efrat. Og jeg gravla henne der ved veien til Efrat – det er Betlehem.

Da Israel fikk se sønnene til Josef, spurte han: «Hvem er det?» 
Josef svarte: «Det er sønnene mine, som Gud har gitt meg her.» Da sa Jakob: «Kjære, kom hit til meg med dem, så jeg kan velsigne dem!» 
Israels øyne var svekket av alder, så han nesten ikke kunne se. Derfor førte Josef guttene bort til ham, og han kysset dem og slo armene om dem. 
Israel sa til Josef: «Jeg hadde ikke trodd jeg skulle se deg mer, og nå har Gud endog latt meg få se dine barn!» 
Så tok Josef dem ned av hans fang og bøyde seg til jorden for ham.

Siden tok Josef begge i hånden, Efraim i den høyre, til venstre for Israel, og Manasse i den venstre, til høyre for Israel, og leide dem fram til ham. 
Men Israel rakte ut sin høyre hånd og la den på hodet til Efraim, enda han var den yngste, og sin venstre la han på hodet til Manasse. Han la altså armene i kors; for Manasse var jo den eldste. 
Så velsignet han Josef og sa:

Abraham og Isak
for Guds åsyn.
Gud som var min hyrde
jeg ble født, til denne dag,

engelen som fridde meg ¬fra alt det onde,
velsigne guttene:
dem skal mitt navn leve ¬videre,
Abrahams og Isaks, ¬mine fedres, navn.
de bli tallrike i landet!»

Da Josef så at faren la sin høyre hånd på hodet til Efraim, mislikte han det. Han grep farens hånd for å flytte den fra Efraims hode over på Manasses hode. 
«Ikke slik, far!» sa Josef til sin far. «Dette er jo den førstefødte. Legg høyre hånden på hodet hans!» 
Men faren ville ikke det. Han sa: «Jeg vet det, min sønn, jeg vet det! Han skal også bli til et folk, han skal også bli stor. Men hans bror som er yngre, skal bli større, og hans ætt skal bli til en mengde folk.» 
Så velsignet han dem den dagen og sa:

vil velsigne,
de nevne dere og si:
gjøre deg som Efraim og ¬Manasse!»

altså Efraim foran Manasse.

Siden sa Israel til Josef: «Nå skal jeg dø. Men Gud vil være med dere og føre dere tilbake til fedrenes land. 
Jeg gir deg en bergrygg mer enn dine brødre; den har jeg tatt fra amorittene med mitt sverd og min bue.»

velsignelse

Jakob kalte sine sønner til seg og sa: Kom sammen, så vil jeg forkynne dere hva som skal hende dere i kommende tider:




Jakobs sønner, kom sammen og ¬hør,
på Israel, deres far!



Ruben, min førstefødte er du,
kraft og den første frukt av ¬min manndom,
i heder, størst i makt.


Du bruser over som vannet,
du skal ikke ha ¬noe fortrinn.
du steg opp i din fars seng,
vanæret du den – du lå ¬på mitt leie.




Simeon og Levi er brødre.
er deres sverd.


Jeg vil ikke møte i deres råd,
ikke være med i deres ¬forsamling.
i sinne slo de menn i hjel,
egenrådig skamskar de ¬okser.

Forbannet være så heftig ¬en harme,
sinne så veldig som deres!
vil splitte dem i Jakob
spre dem utover i Israel.




Juda, deg priser dine brødre;
hånd tar fiendene i nakken,
fars sønner bøyer seg ¬for deg.


En løveunge er Juda!
rov er du kommet hjem, ¬min sønn.
legger seg til ro ¬og strekker seg som løven,
løvinnen – hvem våger ¬å vekke ham?


Kongespir skal ikke vike ¬fra Juda
herskerstav fra hans føtter
den rette kongen kommer,
som folkene skal lyde.


Han binder sitt esel i vintreet,
fole ved den edle ranke.
vasker sin kledning i vin,
kjortel i drueblod.

Hans øyne er mørkere enn vin,
tenner er hvitere enn melk.



Sebulon bor ved havets kyst,
stranden der skipene ¬legger til,
ryggen vendt mot Sidon.




Jissakar er et sterkbygd esel
ligger mellom kløvkurvene.

Han så at det var godt å hvile,
at landet var fagert.
bøyde han nakken ¬under byrden
ble en ufri trell.




Dan skal dømme sitt folk,
som de andre Israels ¬stammer.


Dan skal være en slange ¬ved veien,
farlig slange på stien;
biter hesten i hælene,
rytteren faller bakover.

 – Jeg venter på din frelse, ¬Herre.



Gad blir overfalt ¬av røverflokker,
faller selv i hælene på dem.




Asjers føde er fet,
setter fram kongelige ¬retter.




Naftali er en hind som løper fritt;
taler fagre ord.



Josef er et ungt frukttre,
ungt frukttre ved kilden;
klatrer opp ¬etter muren.

Bueskytterne egget ham,
skjøt og satte etter ham.

Men hans bue er fast og sterk,
er hans armer ¬og hender.
får hjelp av Jakobs ¬Veldige,
ham som er hyrden, ¬Israels Klippe,


av din fars Gud – han skal ¬hjelpe deg,
Den Allmektige – han ¬signe deg
signing fra himmelen ¬oventil,
signing fra havdypet ¬der nede,
signing fra bryst ¬og morsliv.


Din fars velsignelser er rikere
de eldgamle fjells ¬velsignelser,
de evige høyders herlighet.
dem komme over Josefs ¬hode,
issen til ham
er høvding blant sine ¬brødre!



Benjamin er en rovgrisk ulv.
morgenen eter han byttet,
kvelden skifter han hærfang.




Dette er alle Israels stammer, tolv i tallet. Og dette sa deres far til dem da han velsignet dem. Hver av dem gav han en egen velsignelse.
død og gravferd

Jakob sa til sine sønner: «Jeg går nå til mitt folk. Gravlegg meg da hos mine fedre i hulen på hetitten Efrons mark! 
Det er den hulen som er på Makpela-marken, øst for Mamre i Kanaan, det jordstykket Abraham kjøpte av hetitten Efron som gravsted til odel og eie. 
Der gravla de Abraham og Sara, hans hustru; der gravla de Isak og Rebekka, hans hustru; og der gravla jeg Lea. 
Marken og hulen der er kjøpt fra hetittene.»

Da Jakob hadde gitt sine påbud til sønnene, trakk han føttene opp i sengen. Så utåndet han og gikk til sine fedre.


Da kastet Josef seg ned over sin fars ansikt, gråt og kysset ham. 
Josef bød de legene han hadde i sin tjeneste, å balsamere faren; og legene balsamerte Israel. 
Førti dager gikk med til dette; for så lang tid tar det å balsamere et lik. Og egypterne gråt over ham i sytti dager.

Da sørgetiden var slutt, sa Josef til faraos hoffolk: «Har dere godvilje for meg, så tal min sak hos farao og si: 
Min far tok en ed av meg og sa: Når jeg nå dør, må du legge meg i den graven jeg lot grave for meg i Kanaan. La meg derfor dra opp og begrave min far, og så komme hit igjen!» 
Farao sa: «Dra bare opp og begrav din far, slik som du har lovt ham.»

Så drog Josef av sted for å gravlegge sin far. Og sammen med ham drog alle faraos menn, både de øverste i hans hus og alle stormennene i Egypt, 
hele Josefs familie og hans brødre og farens husstand. Bare de små barna og storfeet lot de bli igjen i Gosen. 
De hadde med seg vogner og hestfolk i mengde, så det ble et stort følge.

Da de kom til Goren-Ha’atad, på den andre siden av Jordan, holdt de en stor og verdig sørgehøytid der. Josef holdt lik-klage over sin far i sju dager. 
Da kanaaneerne som bodde i landet, så hvordan de sørget og klaget i Goren-Ha’atad, sa de: «Det er en verdig sørgehøytid egypterne holder her.» Derfor kalte de stedet Abel-Misrajim. Det ligger på den andre siden av Jordan.

Sønnene gjorde slik med Jakob som han hadde pålagt dem. 
De førte ham til Kanaan og gravla ham i hulen på Makpela-marken, øst for Mamre, det jordstykket Abraham hadde kjøpt av hetitten Efron som gravsted til odel og eie. 
Da Josef hadde gravlagt sin far, vendte han tilbake til Egypt, både han og hans brødre og alle som hadde reist opp med ham og vært med i farens gravferd.
tilgir sine brødre

Da Josefs brødre så at faren var død, sa de: «Bare Josef nå ikke legger oss for hat og gjengjelder oss alt det onde vi har gjort mot ham!» 
Så sendte de bud til Josef og sa: «Din far bad oss før sin død 
at vi skulle bære fram dette budet til deg: Kjære, tilgi brødrene dine den misgjerning og synd de gjorde, da de bar seg så stygt at mot deg! Så tilgi oss nå vår misgjerning! Vi tjener jo også din fars Gud.» Josef gråt da de talte slik til ham.

Siden kom brødrene selv og kastet seg ned for ham: «Her kommer vi og vil være dine tjenere,» sa de. 
Da sa Josef til dem: «Vær ikke redde! Er jeg i Guds sted? 
Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode. For han ville gjøre det som nå er hendt, og berge mange menneskeliv. 
Så vær ikke redde! Jeg skal sørge for dere og barna deres.» Slik trøstet han dem og snakket vennlig til dem.
siste leveår

Josef ble boende i Egypt, både han og hans fars ætt. Han ble 110 år gammel. 
Josef opplevde å få se Efraims barn i tredje ledd. Og barna til Makir, Manasses sønn, ble født på Josefs knær.

Josef sa til brødrene sine: «Jeg skal nå dø. Men Gud vil ta seg av dere og føre dere ut av dette landet, til det landet han lovte Abraham, Isak og Jakob.» 
Så tok Josef en ed av Israels-sønnene og sa: «Når Gud tar seg av dere, da skal dere føre mine ben med herfra.» 
Og Josef døde, 110 år gammel. De balsamerte ham og la ham i kiste i Egypt.