10 Merknader til de enkelte bestemmelser
Til § 1 Lovens formål
Dette er lovutkastets formålsparagraf. I lovutvalgets
forslag er lovens formål foreslått delt opp i
to paragrafer hvor reindriften utenfor det samiske reinbeiteområdet
omhandles i en egen § 1-3. Av lovtekniske årsaker
har departementet samlet disse i en paragraf.
Ad. reindrift i det samiske reinbeiteområdet:
Etter departementets oppfatning er formålsbestemmelsen
i dagens lov omfattende og noe tunglest. Innholdet bør
kunne uttrykkes på en mer kortfattet måte uten
at dette får noen realitetsmessige konsekvenser.
Det fastslås at loven skal ha basis i samisk kultur,
tradisjon og sedvane. Som en genuint samisk næring og livsform
er det viktig å presisere at fastleggingen av de lovgivningsmessige
rammevilkår må ha en forankring i reindriftens
grunnleggende ytringsformer.
Med begrepet bærekraft forstås de elementer som
er nødvendige for at reindriften skal ha vitalitet og livskraft
over tid. Dette gjelder i første rekke forhold knyttet
til økologi, økonomi og kultur. Men det kan også være
andre forhold som i denne sammenheng bør presiseres, som
for eksempel likeverdighet mellom kjønnene, tro på fremtiden
og sikring av grunnlaget for rekruttering. I tilknytning til dette
vil beskyttelse av reindriftens arealer være av avgjørende
betydning, se nedenfor. Videre er god dyrevelferd et forhold som
det er viktig å framheve.
Tilrettelegging for en bærekraftig reindrift skal også være
til gagn for øvrige samfunnsinteresser. Reindriften er
en del av det norske samfunnet. En bærekraftig samisk reindrift
er en berikelse for dette gjennom blant annet god ressursutnytting
i fjell og utmark og et bidrag til positivt mangfold. Samtidig vil
det øvrige samfunn være med på å utgjøre
viktige deler av de rammebetingelser som reindriften må forholde
seg til. Dette innebærer at reindriften må ta
hensyn til øvrige samfunnsinteresser samtidig som disse
må være seg bevisst og ta nødvendig hensyn
til reindriften og de særlige behov som her gjør
seg gjeldende.
Det fastslås videre at loven skal gi grunnlag for den
organisering og forvaltning som er hensiktsmessig for å nå de
overordnede mål. Det er her tale om å legge til
rette for en velfungerende forvaltning som er i stand til å håndtere
de ulike og sammensatte problemstillinger i reindriften på en
god måte.
Annet ledd omhandler sikring av reindriftens arealer, som etter
hvert har kommet under et sterkt press. Å utvikle en helhetlig
arealpolitikk i forhold til reindriften er den største
utfordringen en står overfor når det gjelder å opprettholde grunnlaget
for en bærekraftig reindrift på lang sikt. Dersom
reindriften ikke har tilfredsstillende årstidsbeiter, vil
den tradisjonelle nomadiske reindriften langt på vei opphøre.
Ansvaret for sikring av reindriftens arealer tilligger både
næringen selv, øvrige rettighetshavere og myndighetene.
Departementet ser det slik at det er den norske stat som her er
forpliktet, og at statsmyndighetene gjennom lov- og forskriftsverk og
retningslinjer kan sørge for at reindriftens interesser
blir ivaretatt også av andre aktører, herunder kommuner
og fylkeskommuner. Det vises til de generelle vurderingene under
punkt 8.5.
Ad. reindrift utenfor det samiske reinbeiteområdet:
Siste ledd gjelder reindrift som foregår utenfor de
samiske reinbeiteområdene.
Her har utvalget i sitt forslag til § 1-3 om reindrift
utenfor det samiske beiteområdet, framhevet at loven skal
legge til rette for en økologisk bærekraftig utnytting
av beiteressursene i de områder der det er gitt særskilt
tillatelse til slik virksomhet.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag. Departementet
finner imidlertid grunn til å påpeke at reindriften
også i disse områder har en forankring i sentrale
kulturelle elementer fra den samiske reindriften. Utøvelse
av tamreindrift innebærer i seg selv ansvar og respekt
i forhold til de verdier den samiske reindriften representerer.
Til § 2 Virkeområde
Bestemmelsen er i samsvar med § 2-1 i utvalgets forslag,
og er en videreføring av bestemmelsen i § 1
tredje og fjerde ledd i gjeldende lov.
Loven skal gjelde med de begrensninger som følger av
lov 9. juni 1972 nr. 31 om svensk reinbeiting i Norge og norsk reinbeiting
i Sverige. Det skal bemerkes at det nå pågår
forhandlinger om en ny reinbeitekonvensjon.
Når det gjelder den samiske reindriften i Trollheimen,
skjer denne i henhold til lov av 21. desember 1984 nr. 101. Dels
er det inngått leieavtaler med grunneierne, og dels er
nødvendige rettigheter for utøvelse av reindrift
ekspropriert.
Departementet har ikke funnet det nødvendig med en egen
bestemmelse om saklig virkeområde slik som foreslått
av utvalget i § 2-2.
Til § 3 Forholdet til folkeretten
Utvalget foreslår en formulering under formålsbestemmelsen
i § 1-1 om at loven skal anvendes i samsvar med Grunnloven § 110
a og folkerettens regler om urfolk og minoriteter. Av lovtekniske årsaker
har departementet valgt å omtale forholdet til folkeretten
i en egen paragraf. Departementet er av den oppfatning at henvisningen
til grunnloven kan utgå.
Sametinget og NRL har bedt om at det i reindriftsloven tas inn
samme formuleringer som i Finnmarksloven, dvs at reindriftsloven
gjelder med de begrensninger som følger av ILO-konvensjon
nr. 169. Departementet har vurdert dette, men kommet til at en slik
formulering ikke bør tas inn reindriftsloven idet dette
blant annet kan reise spørsmål om rekkevidden
av reindriftslovens bestemmelser. Reindriftsretten og dens rettsvern er
trygt etablert i Finnmark, og det er behovet for avklaring av andre
rettsforhold som har ført til at ILO-konvensjon nr. 169
er særskilt nevnt i Finnmarksloven. Reindriftens rettsvern
bygger både på nasjonal rett og på relevant
folkerett, og gjelder hele det samiske reindriftsområdet
i Norge. Dette rettsvernet, og særlig vernet av reindriftsarealene,
blir ikke svekket ved at loven henviser til relevant folkerett som
helhet. Sametinget uttaler at dersom ikke reindriftsloven får
samme formulering om folkeretten som i Finnmarksloven, vil det rettsvernet
reindriften har gjennom internasjonale forpliktelser undergraves.
Departementet vil understreke at så ikke er tilfellet.
Det rettsvernet som reindriften har, verken kan eller skal settes
til side av reindriftsloven. Nasjonal rett skal være
i samsvar med dette rettsvernet. På reindriftslovens område
innebærer dette at loven må anvendes i samsvar
med folkeretten, herunder ILO-konvensjon nr. 169. Det vises for øvrig til
kapittel 5 for en nærmere omtale av reindriftens rettsgrunnlag.
Til § 4 Det samiske reinbeiteområdet
Første punktum er basert på utvalgets forslag § 1-2
og § 3-1. En slik bestemmelse finnes ikke i någjeldende
lov. Uttrykket gammel tid i utvalgets forslag er imidlertid byttet
ut med alders tids bruk, som er det uttrykk som etter hvert er blitt
innarbeidet blant annet gjennom rettspraksis. Det vises til de generelle
merknadene i punkt 8.5.
Den samiske reindriften forutsettes å finne sted der
hvor reindrift fra gammelt av har foregått. Om vilkårene
for etablering av reindriftsrett gjennom alders tids bruk foreligger,
må det bli opp til domstolene å avgjøre
der det måtte oppstå tvist om dette. Det vises
for øvrig til departementets vurderinger under punkt 8.5
foran.
Advokatforeningen
har påpekt
at man her bør tale om de samiske reinbeiteområder
og ikke det samiske reinbeiteområdet. Departementet ser
det slik at det området hvor samisk reindrift foregår
i det alt vesentlige framstår som en helhet og at det derfor
er treffende å tale om ett område. Dette skal inndeles
i regionale områder, jf. § 5.
Når det gjelder bestemmelsene i utkastet § 4 annet
ledd, som innholdsmessig er en videreføring av § 2
første ledd tredje punktum i dagens lov, vises til Stortingets
behandling av Ot.prp. nr. 28 (1994-95) og Selbudommen, Rt. 2001
side 767.
Tredje ledd svarer til § 5-9 i utvalgets forslag. Gjeldende
lov har ingen slik bestemmelse.
Prinsippet om at reindriftsretten nyter ekspropriasjonsrettslig
vern følger allerede av uskrevne regler. Departementet
deler imidlertid utvalgets syn om at dette bør komme direkte
til uttrykk i loven slik at det ikke skal være rom for
misforståelser om dette prinsipp.
I tilknytning til dette må det også, slik departementet
ser det, påpekes at adgangen til å ekspropriere
reindriftsrett vil kunne påvirkes av folkerettslige regler
som beskytter samene som urfolk, jf. også menneskerettsloven
av 21. mai 1999 nr. 30, særlig dennes § 3.
Til § 5 Samiske regionale reinbeiteområder
Bestemmelsen er i samsvar med § 3-2 første
ledd i utvalgets forslag og er innholdsmessig en videreføring
av § 2 første ledd første punktum i gjeldende lov.
Til § 6 Samiske reinbeitedistrikter
Bestemmelsen er i samsvar med § 3-3 i utvalgets forslag,
og framgår i dag av reindriftsloven § 2 annet
ledd.
Til § 7 Ekspropriasjon for å sikre reinbeiteareal
Bestemmelsen er i samsvar med § 3-4 i utvalgets forslag
og § 31 i gjeldende lov. Det er her tale om en generell
hjemmel for ekspropriasjon av rett til beite til fordel for reindriften
innenfor det samiske reinbeiteområdet. Bestemmelsen vil
ha sin særlige betydning i situasjoner hvor det ved dom
er fastslått at reindriftsrett ikke gjelder på et
nærmere avgrenset område, og hvor arealene likevel
framstår som nødvendige for reindriften, men uten
at det har lykkes å inngå avtaler. Det vises også her
til Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 28 (1994-95), hvor det
framkommer at bestemmelsen bare er ment å få anvendelse
i særlig vanskelige tilfeller og kun innenfor fastsatte
områdegrenser, jf. Næringskomiteens innstilling
og den etterfølgende debatt.
Til § 8 Reindrift utenfor det samiske reinbeite-
området
Bestemmelsen er i samsvar med § 3-5 i utvalgets forslag
og er, med enkelte redaksjonelle endringer, en videreføring
av § 5 i gjeldende lov om reindrift utenfor det samiske
reinbeiteområdet.
Utenfor det samiske reinbeiteområdet krever således
utøvelse av reindrift særskilt tillatelse etter utkastet § 8,
jf. dagens lov § 5. Hold av rein på inngjerdet
innmark eller på annen måte som vanskelig kan anses
som reindrift etter en naturlig forståelse av begrepet,
vil normalt ikke kreve slik tillatelse. Når det gjelder
retten til å eie rein innenfor de samiske reinbeiteområdene,
vises til de generelle merknadene i kapittel 8.6 og merknaden til § 9
nedenfor.
Til § 9 Rett til å eie rein i det samiske
reinbeiteområdet
Bestemmelsen tilsvarer § 4-1 i utvalgets forslag og forutsettes å erstatte § 3
i gjeldende lov.
Første ledd angir hvem som kan eie rein i det samiske
reinbeiteområdet. Prinsippene i § 3 første
ledd i dagens lov er videreført med noen endringer. Bestemmelsen
i første ledd annet punktum er tatt inn i reglene om reinmerke,
se utkastet § 32.
Kravet om at man må ha rett til reinmerke, herunder å være
av samisk ætt, skal gjelde alle former for eierforhold
til rein innenfor det samiske reinbeiteområdet. I dag er
oppfatningen at kravet i 1978-loven § 3 første
ledd bare gjelder for rein i utmark, men ikke for blant annet hold
av rein på inngjerdet innmark for eksempel i turistøyemed mv.
For å skape klarhet i reglene og for å sikre at reindrift
forblir en samisk næring, har utvalget foreslått å skjerpe
reglene. Departementet er enig i dette. Dette betyr likevel ikke
at andre enn dem som er nevnt i første ledd, er totalt
avskåret fra å eie rein. Det krever imidlertid
uttrykkelig tillatelse fra myndighetene, jf. tredje ledd. Selv om
adgangen til å eie rein etter de foreslåtte reglene
blir strengere enn dagens regler, bør myndighetene, slik
utvalget påpeker, være varsom med å nekte dispensasjon
til personer som i dag eier rein uten å komme strid med
reglene i 1978-loven § 3, men som ikke vil ha
en slik rett etter de nye bestemmelsene. De foreslåtte
reglene vil derfor først og fremst ramme dem som i fremtiden
skaffer seg rein uten å tilhøre kretsen av personer
som nevnt i første og annet ledd. Det vises for øvrig
til de generelle merknadene i kapittel 8.6.
I dagens lov er det et krav om at man må være bosatt
i Norge for å eie rein. Departementet mener som utvalget
at det er tilstrekkelig at bosattkravet er knyttet til den som er
ansvarlig for driften, dvs. lederen av siidaandelen, jf. utkastet § 10
første ledd annet punktum. Innenfor det samiske samfunn
etablerer man seg ikke sjelden på tvers av landegrensene.
Barn som i voksen alder bosetter seg i et annet land, bør
derfor fortsatt ha mulighet til å eie rein i sine foreldres
flokk.
I annet ledd er det fastsatt at reinen må inngå i en
siidaandel eller sideordnet rekrutteringsandel som blir drevet av
en ansvarlig leder, se nærmere om dette i utkastet §§ 10
og 12. Hold av rein som ikke har tilhørighet i siidaandel
er altså ulovlig. Kravet om tilhørighet til siidaandel
har sin bakgrunn i behovet for klare ansvarsforhold, oversikt over
utøvere i næringen, reintall mv., og følger
på tilsvarende måte i dagens lov av § 17
fjerde ledd. Bestemmelsen gjelder enten man driver reindrift i tradisjonell
forstand eller på annen måte holder rein, se ovenfor.
Etter tredje ledd kan reindriftsstyret, dersom særlige
grunner foreligger, samtykke i at person som ikke fyller vilkårene
etter første og annet ledd, får eie rein i det
samiske reinbeiteområdet. Som framholdt i de generelle
merknadene i kapittel 8, er denne unntaksbestemmelsen ment å være
en sikkerhetsventil for å fange opp urimelige utslag av bestemmelsene
i første og annet ledd. Det forutsettes imidlertid som
nevnt i tilknytning til første ledd at man er varsom med å nekte
dispensasjon i forhold til personer som i dag eier rein uten å komme i
konflikt med loven, men som ikke vil ha slik adgang etter ny lov.
Fjerde ledd svarer til 1978-loven § 3 fjerde
ledd, tredje og fjerde punktum.
Reindriftslovutvalget foreslo at kompetansen til å gjøre
unntak etter tredje og fjerde ledd skulle tilligge fylkesreindriftsstyret
(områdestyret). For å få en så ensartet
praksis som mulig, er kompetansen i departementets utkast lagt til
reindriftsstyret.
Til § 10 Siidaandel
Bestemmelsen tilsvarer § 4-2 i utvalgets forslag.
Siidaandelen er den sentrale ansvarsenheten og kommer isteden
for dagens driftsenhetsbegrep. Med siidaandel forstås i
henhold til første ledd en familiegruppe eller enkeltperson
som er en del av en siida og som driver reindrift under ledelse
av en person eller av ektefeller/samboere i fellesskap. Begrepet
siidaandel er valgt for å vise at den enhet det her er
tale om ikke kan anses isolert, men vil inngå i et større
fellesskap, siidaen.
Etter annet ledd bestemmer ansvarlig leder av siidaandelen hvem
som får eie rein i andelen og vedkommendes reintall.
Dette er en konsekvens av det driftsmessige ansvarsforhold som
er nødvendig for å sikre grunnlaget for en velordnet
reindrift i tråd med de rammebetingelser som gjelder. Det
innebærer også at ansvarlig leder kan beslutte
at en reineier i enheten må redusere sitt reintall eller
at vedkommende skal ut av enheten. Dersom vedkommende må ut
og hun/han ikke får plass i annen siidaandel, må reinen
selges eller slaktes. Det må i tilknytning til dette framheves
at adgangen til å ha rein i siidaandel ikke skal være
en rettighet, noe det heller ikke er i dag i forhold til driftsenheten.
Man har således ikke noe krav på å være
i en siidaandel, jf. dog § 15 tredje ledd. I praksis er
det likevel ikke grunn til å tro at siidaandelsinnehavere
vilkårlig og uten saklig grunn vil nekte plass i siidaandelen. Det
vises for øvrig til de generelle merknadene ovenfor.
Etter tredje ledd første punktum kan en reineier bare
være ansvarlig for én siidaandel og heller ikke
eie rein i mer enn én siidaandel. Dette innebærer
ingen endring i forhold til dagens rettstilstand. Av tredje ledd
annet punktum følger det imidlertid at umyndige barn hvis
foreldre ikke lever sammen, skal ha adgang til å eie rein
både hos mors og fars slekt. Det er her tenkt på separasjon,
skillsmisse eller opphør av samboerskap. Denne bestemmelse er
ny i forhold til dagens lov og siktemålet er, som utvalget
påpeker, å unngå at valg av slektstilknytning
blir et stridsspørsmål før barnet blir
myndig.
Til § 11 Etablering av siidaandel
Bestemmelsen tilsvarer § 4-3 i utvalgets forslag og gjelder
etablering av siidaandel.
Første ledd fastslår at den som ved lovens ikrafttredelse
er innehaver av driftsenhet skal anses som innehaver av siidaandel
og ansvarlig leder av denne.
Etter annet ledd kan lederne av siidaandelene i en siida ved
enstemmighet bestemme at det skal etableres en ny siidaandel i siidaen
under ledelse av en utpekt person som er myndig og som fyller vilkårene
i § 9. Det skal ses hen til at etableringen ikke truer
grunnlaget for økologisk, økonomisk og kulturell
bærekraft i siidaen. Reglene om etablering av siidaandel
er en av de prinsipielle nyskapninger i loven som utvalget har foreslått.
Det vises til departementets nærmere omtale og vurderinger
i kapittel 8.
Tredje ledd fastslår at reintallet må holdes innenfor
det øvre reintallet som er fastsatt for siidaen,
og har bestemmelser om reduksjon av reintallet dersom etableringen
fører til overskridelse.
Utvalget har i sitt forslag, jf. punkt 2 tredje ledd, foreslått
kriterier som det skal tas hensyn til når leder av ny siidaandel
skal utpekes. Blant annet skal det tas hensyn til arbeidsinnsatsen
i siidaen og livsforholdene for den det er spørsmål
om å utpeke. Departementet har, blant annet på bakgrunn
av Regjeringsadvokatens uttalelse, vært noe i tvil om hensiktsmessigheten
av at slike utpreget skjønnsmessige kriterier skal tas
inn i lovteksten. Isteden kunne det være tilstrekkelig
med slike anvisninger i kommentarene. Ut fra det som har framkommet
under konsultasjonene, ser departementet at det likevel er grunner
som taler for at loven selv uttrykker dette, se fjerde ledd.
Melding om ny siidaandel skal sendes områdestyret, jf.
femte ledd. Etter utvalgets forslag skal områdestyret kontrollere
at de formelle vilkår for etablering av ny siidaandel er
oppfylt. Departementet foreslår at områdestyret
i tillegg skal kontrollere at nyetableringen ikke truer grunnlaget
for en bærekraftig reindrift i siidaen, med andre ord at den
ikke fører til en forvitring av siidaens økologiske
og økonomiske basis. I dette ligger det ikke nødvendigvis
noen nitidig prøving i et hvert tilfelle. Områdestyret
skal imidlertid være seg dette forholdet bevisst og kunne
be om en nærmere redegjørelse fra siidaen med
hensyn til forsvarligheten av en nyetablering. Konsekvenser i forhold
til nabosiidaer må også tas i betraktning. Dersom områdestyret
finner etableringen åpenbart uforsvarlig, kan godkjenning
nektes. Det presiseres imidlertid at dette er ment som en sikkerhetsventil.
I tråd med forslaget fra et mindretall i utvalget, gis
også områdestyret adgang til nekte godkjenning
dersom det gjennomsnittlige reintallet per siidaandel etter etableringen
vil komme under 250.
Sjette ledd fastslår at reglene i annet til fjerde ledd
gjelder tilsvarende ved overflytting av siidaandel til
en annen siida.
Etter siste ledd kan områdestyret, hvis særlige grunner
foreligger, pålegge et distrikt eller en siida å etablere
en eller flere nye siidaandeler. Dette er en sikkerhetsventil for
de tilfeller hvor enstemmighet ikke oppnås, men hvor det
samtidig foreligger et påtrengende behov for en vitalisering
av reindriften i siidaen.
Til 12 Sideordnet rekrutteringsandel
Siktemålet med denne bestemmelsen er å legge
til rette for smidigere generasjonsoverganger. Det er viktig å kunne
planlegge overdragelse av driftsenhet, og samtidig sikre kontinuitet
og trygghet i denne overgangsperioden.
Første ledd fastslår at det er ansvarlig leder
av siidaandel som kan bestemme at det skal etableres en sideordnet
rekrutteringsandel knyttet til siidaandelen, og det kan
bare etableres én sideordnet rekrutteringsandel til hver
siidaandel, jf. tredje ledd.
Etablering av siideordnet rekrutteringsandel forutsetter etter
annet ledd at det blir fastsatt et høyeste reintall som
den ordinære og sideordnede driftsenheten i sum må holde
seg innenfor. Dette er nødvendig for å unngå at
etablering av sideordnet rekrutteringsandel skjer til fortrengsel
for de øvrige andelene i siidaen. Slikt reintall bestemmes av
siidaen selv, og skal følge meldingen til områdestyret
etter siste ledd.
Fjerde ledd første punktum fastslår at en sideordnet
rekrutteringsandel kan bestå i inntil 7 år, og
det forutsettes at det ved etableringen samtidig inngås
en avtale for overtakelse av den ordinære andelen. Formålet
med etablering av rekrutteringsandel er å legge til rette
for smidige generasjonsoverganger, og går man inn på dette
bør tidshorisonten for endelig overtakelse ikke ligge for
langt borte. Overtakelsen må også få sin
nærmere forankring i en avtale som forplikter innehaveren
av den ordinære siidaandelen til å overføre denne
innen fristen. Som et minimum bør avtalen klart vise hvilket
tidsperspektiv og reintall som ligger til grunn. Annet punktum fastslår
at ansvaret som leder av sideordnet rekrutteringsandel bare kan
overlates til et barn, et barnebarn eller en annen av den yngre
generasjon som oppfyller vilkårene i § 9 for å eie
rein. Foruten å stille krav om å være
myndig, kreves det etter fjerde punktum at vedkommende skal ha deltatt
i alle sider av arbeidet i reindriften sammen med lederen i minst
tre år. Dette for å sikre at den som skal overta
siidaandelen har tilknytning til siidaen og nødvendig kunnskap
og erfaring med hensyn til driftsforholdene i siidaen.
Det følger av femte ledd at leder av sideordnet rekrutteringsandel
har samme rettigheter og plikter som leder av ordinær siidaandel,
med mindre noe annet følger av loven her. Departementet
forutsetter imidlertid som det klare utgangspunkt at etablering
av sideordnet rekrutteringsandel ikke kan gi grunnlag for bygging
av særskilte gjeterhytter mv. Spørsmålet
om rett til tilskudd under reindriftsavtalen vil måtte
avklares gjennom reindriftsavtaleforhandlingene. Departementet legger
til grunn at lovendringene i seg selv ikke skal føre til noen økning
av avtalerammen, jf. kapittel 9.
Sjette ledd regulerer hva som skjer dersom lederen for siidaandelen
dør eller trekker seg som leder. Den sideordnede rekrutteringsandelen
inngår da i siidaandelen med lederen av den sideordnede
andelen som ny leder.
Melding om etablering av sideordnet rekrutteringsandel skal sendes
områdestyret, jf. siste ledd. Områdestyret skal
kontrollere at de formelle vilkårene er oppfylt, herunder
at det er fastsatt et samlet høyeste reintall for siidaandelen
og rekrutteringsandelen.
Til § 13 Ektefelles og samboers stilling
Bestemmelsen tilsvarer § 4-5 i utvalgets forslag og omhandler
ektefelle/samboers stilling.
I første ledd første punktum fastslås
det at ved ekteskap kan begge ektefeller være ansvarlige ledere
av siidaandelen. Dette gjelder selv om bare den ene ektefellen fyller
vilkårene i § 9 første ledd. Slik
felles siidaandel innebærer at ektefellene står solidarisk
ansvarlige som ledere av siidaandelen. Utvalget foreslo at ektefellene
automatisk skulle ha felles ansvar for siidaandel, jf. § 4-5
nr. 1. På bakgrunn av konsultasjonene med Sametinget og NRL,
er departementet kommet til at slikt felles lederskap, som har en
betydelig ansvarsside, skal forutsette en enighet mellom ektefellene
som kommer til uttrykk i reindriftsmeldingen, jf. utkastets annet
ledd. Departementets forslag er således speilvendt i forhold
til utvalgets forslag.
Utvalget har foreslått at ektefeller som er ansvarlige
for hver sin siidaandel under ekteskapet, skal være underlagt
de samme regler som om de hadde felles ledelse av siidaandel, jf. § 4-5
nr. 1 tredje avsnitt. Den ene siidaandelen vil på sett
og vis være sovende så lenge ekteskapet består.
Etter departementets syn bør ektefellene ha adgang til å utøve
hver sin selvstendige reindrift. Dette vil kunne ha stor betydning
i en likestillingsmessig sammenheng, og i reindriften er det et
stort behov for å styrke kvinnenes posisjon, jf. for øvrig
de generelle vurderingene i kapittel 8. Dette følger av tredje
ledd. Selv om ektefellene kan utøve hver sin selvstendige
reindrift også under ekteskapet, vil andre bestemmelser
i loven avgjøre om for eksempel en ektefelle kan flytte
sin siidaandel fra en siida/distrikt til en annen. I slike
tilfeller kommer reglene om etablering av siidaandel i § 11
inn.
I fjerde ledd fastslås det at samboerskap på visse
vilkår likestilles med ekteskap. Dette er i tråd med
den samfunnsmessige og lovgivningsmessige utvikling ellers. Det
vises for øvrig til de generelle merknadene i kapittel
8.
Til § 14 Opphør av ekteskap og samboerskap
Bestemmelsen har regler om de tilfeller der ektefellene/samboerne
har hatt felles siidaandel, og tilsvarer utvalgets forslag § 4-6.
Ved den ene ektefelles død, vil gjenlevende etter første
ledd uten videre overta lederansvaret alene. Dette gjelder selv
om vedkommende ikke fyller vilkårene i § 9. Har
ektefellene/samboerne ikke sammen stått ansvarlige,
foreligger ingen slik fortrinnsrett. En overtakelse må i
så fall skje etter reglene i § 15.
Dersom ektefellene/samboerne har hatt hver sin siidaandel,
vil gjenlevendes overtakelse av avdødes andel medføre
bortfall av den andre andelen, jf. bestemmelsen i § 10
tredje ledd. Overtas avdødes siidaandel av barn eller barnebarn
eller medhjelper etter § 15, skjer ikke noe slikt bortfall.
Dersom ekteskapet eller samboerskapet opphører på annen
måte enn ved død, mister etter annet ledd den
som har hatt medansvar rett til å stå som ansvarlig
leder. Det kan imidlertid avtales mellom ektefellene/samboerne
at vedkommende fortsatt skal eie rein i siidaandelen og eventuelt alene
skal ha lederansvar for siidaandelen. Dette gjelder selv om vedkommende
ikke fyller vilkårene i § 9. I dag krever dette
samtykke fra områdestyret, jf. 1978-loven § 3
tredje ledd. Men i likhet med utvalget mener departementet at dersom ektefellene/samboerne
først er blitt enige om en slik løsning, bør
samtykke fra områdestyret ikke være nødvendig.
I henhold til tredje ledd skal endringer i lederansvaret etter
første og annet ledd meddeles områdestyret.
Til § 15 Overføring av ansvaret som leder
av
siidaandel
Paragrafen skal regulere situasjonen dersom leder av siidaandel
enten beslutter å trekke seg som leder eller dør,
og er i samsvar med utvalgets forslag § 4-7.
Etter første ledd kan en som ikke ønsker å være leder
av siidaandel overføre ledelsen til annen person som har
rett til å eie rein i siidaandelen. En forutsetning er
at det ikke er opprettet sideordnet rekrutteringsandel. I så fall
vil lederen av den sideordnete andelen automatisk overta ledelsen
av den ordinære andelen dersom lederen av denne trekker
seg.
Etter annet ledd stilles det krav om at den nye lederen av siidaandelen
må være myndig og ha arbeidet i reindriften sammen
med lederen i tre år. Det forutsettes altså at
enheten overdras til voksne personer som ut fra praktisk erfaring
har både generell reindriftsfaglig kompetanse, samt kunnskap
om driftsforholdene i den aktuelle siidaen. Områdestyret
kan i særlige tilfeller godkjenne overføring til
barn eller barnebarn som ikke er myndige eller som ikke har deltatt
i driften i tre år. En slik bestemmelse er nødvendig
for å unngå uheldige og til dels støtende
situasjoner i forhold til livsarvinger. Ved overdragelse til umyndige
kommer på vanlig måte vergemållovgivningen
inn i bildet.
Tredje ledd sikrer tidligere leder fortsatt adgang til å eie
rein i siidaandelen. Dette er en rett for tidligere leder som innebærer
et unntak fra prinsippene i § 10 annet ledd.
Fjerde ledd regulerer forholdet hvor leder av siidaandel dør
uten at det er truffet beslutning som nevnt i første ledd.
Det er i tråd med utvalgets forslag ikke lagt føringer
i loven med hensyn til hvem i den berettigede krets som skal kunne
overta. Slike føringer vil fort kunne komme i konflikt
med det som er sedvanlig og spørsmålet må eventuelt løses
etter de alminnelige regler i skifteloven og arveloven. Man har
for eksempel ingen eldsterett i reindriften slik en kjenner det
fra landbruksretten, snarere en yngsterett. Som utvalget, ser departementet
det ikke som hensiktsmessig å skulle foreslå noen
slike regler. Bestemmelsene i annet ledd gjelder tilsvarende, slik
at reindriftsfaglig kompetanse er nødvendig. Dersom det
ikke er tale om overføring til barn eller barnebarn, kan
kravet om å være myndig ikke fravikes.
Ved dødsfall foreslås det at det kan søkes
områdestyret om å stille siidaandelen i bero inntil
barn, barnebarn eller annen person som i henhold til § 9 har
rett til å eie rein i siidaandelen er myndig, jf. femte
ledd. Dette er en ny bestemmelse i forhold til utvalgets forslag,
og er begrunnet i at det i gitte situasjoner kan være behov
for en slik ordning istedenfor at en umyndig overtar siidaandelen
i henhold til annet ledd annet punktum. Det forutsettes imidlertid
at dette bare skjer unntaksvis, idet det ikke er gunstig å ha
slike inaktive enheter i siidaen over lengre tid.
Etter sjette ledd skal melding om overføring sendes
områdestyret som skal foreta en legalitetskontroll i forhold
til de formelle vilkårene.
Til § 16 Avvikling av siidaandel
Bestemmelsen tilsvarer § 4-8 i utvalgets forslag. Her
gis regler om avvikling av siidaandel.
Første ledd gir anvisning på hva som skal skje ved
avvikling eller død dersom ansvaret ikke er overført
til noen berettiget. Da skal siidaandelen oppløses eller
reinen selges med mindre den inngår i en annen siidaandel
eller i en sideordnet rekrutteringsandel. Ansvaret for dette ligger
til styret i siidaen, eventuelt hos den kontaktperson som er utpekt
dersom styre ikke er opprettet. Kostnadene ved avviklingen skal
dekkes av inntektene ved salg av reinen.
I annet ledd fastslås det at ved avvikling av sideordnet
rekrutteringsandel eller dersom innehaver av sideordnet rekrutteringsandel
dør, går andelen inn i den siidaandelen som den
sideordnede rekrutteringsandelen er etablert ut fra. En slik avvikling
innebærer at innehaver av siidaandelen kan etablere en
ny sideordnet rekrutteringsandel for en annen person som fyller
vilkårene.
I henhold til tredje ledd skal melding om avvikling etter første
og annet ledd sendes områdestyret.
Særlige spørsmål reiser seg i forhold
til siidaandeler hvor reinflokk og aktivitet er på et slikt
nivå at det blir vanskelig å tale om drift. Utvalget
har her foreslått at andeler som gjennom fem år
har hatt et reintall på under 50 skal kunne avvikles. Dette representerer
etter departementets syn et praktisk sett greit kriterium, og departementet
slutter seg til utvalgets forslag her, se siste ledd. I tråd
med forslaget legges det opp til at reineieren etter det fjerde året
med et reintall under 50, skal varsles om den forestående
avvikling.
Til § 17 Hold av rein i strid med reglene i kapittel
2
Som utvalget framhever, kan hold av rein i strid med reglene
i kapittel 2 skyldes mange ulike forhold. Dersom vedkommende ikke
fyller vilkårene for å eie rein i § 9,
er det bare én mulighet til stede, enten å slakte
reinen eller overdra den til andre som har rett til å eie
rein. I andre tilfeller kan det dreie seg om en person som ikke
har reinen registrert i siidaandel slik § 9 annet ledd
krever. Da kan vedkommende pålegges å bringe det
ulovlige forholdet til opphør ved registrering av reinen
i en siidaandel. Hvis reineieren ikke lykkes med dette, må reinen
overdras til andre eller slaktes.
Blir pålegget ikke etterkommet, kan tvangstiltak gjennomføres
i henhold til bestemmelsene i kapittel 11, i tillegg til at det
også kan bli tale om straffeansvar.
For øvrig er andre reineiere eller berørte
ikke alene henvist til å vente på at områdestyret
skal gripe inn. Foreligger rettslig interesse, kan saken følges
opp gjennom rettsapparatet.
Til § 18 Melding om reindrift
Bestemmelsen tilsvarer § 4-11 i utvalgets forslag. Den
er en videreføring av gjeldende lov § 19, men visse
forenklinger foreslås.
Første ledd fastslår at leder av siidaandel
skal gi årlig melding om reindrift til områdestyret.
Regelen gjelder også for leder av sideordnet rekrutteringsandel,
jf. § 12 femte ledd som fastslår at innehaver
av sideordnet rekrutteringsandel har samme rettigheter og plikter
etter loven som innehaver av ordinær siidaandel.
Annet ledd gir hjemmel for å fastsette nærmere regler
om opplysninger i meldingen mv.
I tredje ledd har utvalget foreslått en bestemmelse
om taushetsplikt vedrørende opplysninger i meldingen om
reintall og andre personlige forhold.
Det kan reises spørsmål om hvorvidt reintallsopplysninger
skal anses som personlige forhold. Departementet kan imidlertid
ikke se at taushetsplikt også i forhold til den enkelte
reineiers reintall kommer i konflikt med andre hensyn og forvaltningsmessige
behov, og ser derfor ikke grunn til å fravike utvalgets
forslag.
Til § 19 Beiterett
Bestemmelsen er i samsvar med § 5-1 i utvalgets forslag
og står i dag i § 11.
Til § 20 Årstidsbeiter
Bestemmelsen er i samsvar med § 5-2 i utvalgets forslag
og finnes ikke i gjeldende lov. Formålet er å synliggjøre,
fortrinnsvis for omverden, hva slags typer beiter reindriften er
avhengig av gjennom året og at det ikke bare dreier seg
om å ha tilgang til et visst areal. Bevissthet om dette
er viktig når spørsmål om disponering
av areal til andre formål enn reindrift kommer opp.
Til § 21 Rett til husvære, buer o.l.
Bestemmelsen svarer til § 5-3 i utvalgets forslag og § 10
første ledd nr. 1 og 2 og annet ledd i gjeldende lov.
Til § 22 Flyttleier
Bestemmelsen svarer til § 5-4 i utvalgets forslag, og er
en videreføring av § 10 første ledd nr.
4 i gjeldende lov.
Flyttlei har gjennom loven fått et særlig vern. Flyttleiene
utgjør kretsløpet i årssyklusen og er normalt
av helt avgjørende betydning for reindriften i området.
Til § 23 Motorferdsel
Bestemmelsen svarer til § 5-7 i utvalgets forslag og er
en videreføring av regelen i gjeldende lov § 10 første
ledd nr. 3.
Det dreier seg her om reindriftens nyttebruk av motoriserte framkomstmidler.
Det framstår ikke som tvilsomt at reindriften har et behov
for å bruke motoriserte framkomstmidler i utmark. Dette innebærer
imidlertid også et ansvar for at hensynet til miljøverdier
og sårbar natur blir ivaretatt.
Til § 24 Gjerder og andre anlegg
Bestemmelsen tilsvarer § 5-8 i utvalgets forslag og er
en direkte videreføring av § 12 i gjeldende lov.
Til § 25 Brensel og trevirke i det samiske reinbeiteområdet
Bestemmelsen svarer til § 5-5 utvalgets forslag og er
en videreføring av § 13 i dagens lov.
Til § 26 Jakt, fangst og fiske i det samiske reinbeiteområdet
Bestemmelsen svarer til § 5-6 i utvalgets forslag og er
en videreføring av § 14 i dagens lov.
Det må påpekes at reineiere kan ha rettigheter til
jakt og fiske som er mer omfattende enn det som følger
av bestemmelsen her ut fra alders tids bruk, jf. utvalgets merknader
til § 5-6.
Til § 27 Utøvelse av reindrift
Denne bestemmelse svarer til utvalgets forslag § 6-1.
Første ledd er en generell regel for hvordan en reineier
skal utøve sin reindrift. Det dreier seg her om prinsipper
for god reindriftsskikk som det kan være hensiktsmessig
at nedfelles i loven.
I annet ledd presiseres det ansvar den enkelte reineier har for
at driften er i samsvar med loven og distriktets bruksregler.
Til § 28 Tilsyn
Utvalget har her foreslått en bestemmelse om gjeting.
Høringen har, som nevnt i kapittel 8, avdekket stor motstand
mot at dette uttrykket tas i bruk idet det framstår som
lite tidsmessig og kan gi gale assosiasjoner.
Departementet foreslår at uttrykket tilsyn nyttes isteden.
Etter departementets syn er dette et mer hensiktsmessig begrep i
forhold til det som er formålet med bestemmelsen, nemlig
en velordnet reindrift som ikke er unødig til skade og
ulempe internt eller i forhold til andre interesser.
Til § 29 Innsyn
Denne bestemmelse svarer til utvalgets forslag § 6-3.
Retten til innsyn er viktig for en god og velordnet reindrift,
og har en tradisjonell forankring i reindriften. Et sentralt element
i dette er å legge forholdene til rette for innsyn der
hvor innsyn begjæres. For nærmere enkeltheter
vises til utvalgets merknader til bestemmelsen.
Til § 30 Behandling av andre siidaers rein
Denne bestemmelse svarer til utvalgets § 6-4.
Det er her tale om høflighetsregler og omsorgsplikt.
For nærmere enkeltheter vises til utvalgets forslag.
Til § 31 Skilling
Bestemmelsen svarer til § 6-5 i utvalgets forslag. Reglene
om skilling er viktige ordensregler. Utvalget redegjør
utførlig for de ulike sider omkring reinskilling, og det
vises til dette.
Utvalget hadde en egen bestemmelse om varsling om rein i gjerdet
(§ 6-6). En egen bestemmelse om dette er etter departementets
oppfatning unødvendig, og er derfor lagt inn som nest siste
og siste ledd i denne paragrafen.
Til § 32 Rett til reinmerke
Bestemmelsene her er i hovedsak i tråd med forslaget
fra lovutvalget som ikke innebærer noen realitetsendring
i forhold til gjeldende rett.
Første ledd nr. 1 og 2 svarer innholdsmessig til § 3
første ledd i dagens lov. Nr. 3 presiserer at det må foreligge
tilknytning til siidaandel.
Annet ledd viderefører bestemmelsen i gjeldende lov § 3
annet ledd om at den som blir adoptert likestilles med egnefødte
barn.
Bestemmelsene i tredje ledd og fjerde ledd er en konsekvens av
bestemmelser i §§ 13 og 14.
Femte ledd er en konsekvens av § 9 tredje ledd.
Til § 33 Plikt til merking av rein
Bestemmelsen fastslår som dagens lov at all rein i det
samiske reinbeiteområdet skal merkes med eierens merke.
Reindriftslovutvalget har foreslått at merkefristen
skal være 31. mai året etter at kalven er født,
jf. § 7-1 i utvalgets forslag. Utvalget anfører
at merkefrist 31. oktober innbyr til å tilegne seg andres
kalv, og at det i enkelte områder blir oppfattet slik at umerket
kalv etter 31. oktober tilfaller fellesskapet.
Departementet er kommet til merkefristen fortsatt skal være
31. oktober. Hovedmerking på sommeren/høsten
er kjennetegn på en velordnet reindrift. Det skal også påpekes
at fristen 31. oktober ikke endrer det faktiske eierforholdet til
kalv som følger merket simle. Kalv som følger
merket simle etter 31. oktober, kan merkes med hårmerke,
jf. § 38.
I de tilfeller der merking ikke har skjedd innen 31. oktober,
kan områdestyret i særlige tilfelle samtykke i
at fristen overskrides, men ikke under noen omstendighet ut over
31. mai det påfølgende år.
Merking skal skje i henhold til bestemmelser om dyrevern, noe
som blant annet innebærer at øremerking ikke skal
skje vinterstid i streng kulde.
Til § 34 Former for merking
Et reinmerke består av hovedsnitt og tilleggssnitt. Med
hovedsnitt
forstås familiens
merkestamme, dvs. «mearkaoalli». Det er ikke vanlig å tillate
tilleggssnitt til andre enn sin nærmeste familie, og da registreres
merket med tilleggssnitt som et nytt reinmerke. Dette er av hensyn
til merketradisjoner der familiens reinmerker er beslektet og således lettere
lar seg identifisere.
Tilleggssnitt i et registrert merke ved overdragelse av eierforhold
er svært lite i bruk utover det som er beskrevet ovenfor.
Merking av rein som overdras til ny eier, forutsettes derfor å skje
ved bruk av øreklips eller på annen egnet måte,
f.eks datacips. Dette vil f. eks. gjelde for rein man har fått som
lønn for arbeid, som dåps-, konfirmasjons- og bryllupsgaver
og ved salg av livdyr. Slik merking skal registreres og dokumenteres.
Hårmerke markerer et eierforhold til kalv, og anses å være
en midlertidig identifisering av eierforhold frem til kalven merkes.
Hårmerke kan også brukes i andre sammenhenger,
f.eks for å markere at man har ansvar for annens rein fra
en annen siida.
Til § 35 Ommerking
Denne bestemmelsen er ny og fastslår at ommerking ikke
er tillatt. Rettsstridig ommerking straffes som tyveri. Med ommerking
menes her alle former for skjæring i allerede eksisterende
snitt i øret, jf. utvalgets utredning punkt 9.4.4.
Denne bestemmelsen vil kunne komme til anvendelse i tilfeller
hvor det avdekkes at rein er merket med snittkombinasjoner som ikke
er godkjent. Det vises for øvrig til merknaden til § 34.
Til § 36 Salg av rein uten lovlig merke
Departementet legger til grunn at all rein merkes i tråd
med merkebestemmelsene, og slutter seg for øvrig til lovutvalgets
kommentarer.
Til § 37 Merkenemnd og klagenemnd
Som det er gjort rede for under punkt 8.21, foreslås det
ikke endringer i den offentlige forvaltningen av reindriften. Fylkesmannen
vil derfor heller ikke få noen rolle i forhold til merkebestemmelsene
slik som foreslått av utvalget.
Det legges opp til en organisering av merkenemndene i tråd
med de bestemmelser som i dag foreligger i merkeforskriften. I samsvar
med utvalgets forslag foreslås det imidlertid en egen klagenemnd
for merkesaker som oppnevnes av reindriftsstyret. I dag er det reindriftsstyret
selv som er klageinstans i merkesaker; en ordning som har vist seg å være
noe uhensiktsmessig.
Departementet vil gi nærmere regler for saksbehandlingen,
herunder om registreringsavgift, øreklips og klagebehandling,
se §§ 39 og 41.
Til § 38 Registrering og sletting av merke
For å ha velordnet reindrift, er det nødvendig å ha en
formalisert prosess knyttet til registrering og sletting av reinmerker.
Registrering foretas på en slik måte at merkeregisteret
får den nødvendige notoritet.
Bestemmelsene er noe omarbeidet i forhold til lovutvalgets forslag,
og er en kombinasjon av utvalgets §§ 7-4 og 7-7.
Bestemmelsen i fjerde ledd i departementets utkast fastslår
at et reinmerke som ikke har vært i bruk de siste fire år
kan
slettes. Utvalget har lagt til grunn
at det
skal
slettes med mindre det er
stilt i bero slik utvalgets forslag åpner for, jf. utvalgets forslag § 7-7.
Ved avveiingen av om merket skal slettes, bør det foretas
en vurdering av hensynet til en velordnet reindrift og merkeinnehavers
behov for å inneha reinmerke. Ved å utforme bestemmelsen som
en
kan
- bestemmelse, ivaretar man langt
på vei de hensyn som ligger bak lovutvalgets forslag om å kunne
stille reinmerker i bero.
Merkenemndene skal også ivareta hensynet til å bevare
bestemte reinmerker innen en reindriftsfamilie. Ved å lage
utfyllende retningslinjer, vil merkenemndene kunne ha et egnet redskap
til å ivareta lokale merketradisjoner.
Til § 39 Saksbehandling
Vi har her bestemmelser om saksbehandling og som i dag foreligger
i merkeforskriften.
Departementet vil følge opp reindriftslovutvalgets forslag
om at det skal kunne gis nærmere regler om merkenemndas
saksbehandling.
Til § 40 Utfyllende bestemmelser om reinmerker
Departementet mener det er nødvendig at loven gir hjemmel
for å gi nærmere regler om reinmerker. Forskriftshjemmelen
forutsettes blant annet brukt for mer detaljert å kunne
fastsette hvilke snitt og snittkombinasjoner som tillates, samt
foreta nødvendige tilpasninger av merkesystemet etter hvert som
forholdene endrer seg over tid. Bakgrunnen for dette er blant annet
at det i enkelte områder i dag er press på etablering
av nye merker.
Til § 41 Merking utenfor det samiske reinbeiteområde
Utenfor det samiske reinbeiteområde er det tamreinlagene
rundt Jotunheimen, samt Rendal Renselskap som er aktuelle. I tråd
med utvalgets forslag legges det opp til at departementet gir regler om
merking her idet en del spesielle forhold gjør seg gjeldende.
Rendal Renselskap, som er en særegen driftsform med
avskyting av privateid rein, har dispensasjon fra merkeplikten i
henhold til den særskilte unntaksbestemmelsen i § 16
fjerde ledd i dagens lov. Det vises til ot.prp. nr. 28 (1994-95)
og Stortingets behandling.
Denne adgangen til å gjøre unntak forutsettes videreført
i henhold til utkastet § 41.
Til § 42 Reinbeitedistrikt
Reglene om distriktsinndeling står i dag, sammen med
en del andre forhold, i reindriftsloven § 2. Reglene
bør imidlertid for oversiktens skyld stå i en
egen paragraf.
Slik utvalget gir uttrykk for, bør distriktsinndelingen
så langt det er mulig være i samsvar med rettighetsforholdene
mellom siidaene i vedkommende område. Etter omstendighetene
kan det i noen tilfeller være vanskelig å oppnå fullt
samsvar, og det bør presiseres i loven at distriktsgrense
ikke nødvendigvis er synonymt med beitegrense, selv om
dette bare i helt spesielle tilfeller bør være
situasjonen. Et mindretall i utvalget mente distriktsgrensene også måtte
være å anse som rettighetsgrenser.
Distriktsinndelingen kan heller ikke frata grupper deres sedvanemessige
beiterettigheter, jf. her som eksempel dom av Brønnøysund
herredsrett av 27. august 1984. Rt. 1988 side 1217, Korssjøfjelldommen,
legger også dette til grunn.
Grensene bør imidlertid ikke være til hinder for
samarbeid mellom reindriftsutøvere på tvers av distriktsgrenser
der hvor det ligger til rette for dette.
Første ledd: Det er Reindriftsstyret som foretar distriktsinndelingen.
Den samme regel gjelder etter 1978-loven, se § 2
annet ledd første punktum. En distriktsinndeling er ikke
endelig. Reindriftsstyret vil kunne foreta endringer.
Forutsetningen om at «det skal legges vekt på at
reinbeitedistriktet får grenser som driftsmessig er naturlige
og hensiktsmessige», er en videreføring av de
regler som gjelder i dag, jf. 1978-loven § 2 annet
ledd fjerde punktum. Ved distriktsinndelingen skal man bygge på den
sedvanemessige bruken, jf. også 1978-loven § 2
annet ledd femte punktum. Dette innebærer at distriktet
skal omfatte de siidaer som tradisjonelt har holdt til i det geografiske
området for distriktet. Disse reindriftsutøverne
utgjør den naturlige gruppe ved utforming av bruksregler
for området, og de har felles interesser i vern av reinbeitearealet.
Den sedvanemessige bruken vil også være retningsgivende
for selve den geografiske fastsettelsen av distriktets grenser.
Har bruken av områdene vekslet opp igjennom tidene, slik
at ingen kan påberope seg sedvanemessig bruk av et område,
står Reindriftsstyret friere når grensen skal
trekkes.
Som utvalget påpeker, vil sedvanemessig bruk ikke bare
ha betydning når grensen skal trekkes til andre distrikter.
Innenfor distriktet vil enkeltgruppers sedvanemessig bruk av et
område også ha betydning, f.eks. ved utforming
av bruksregler etter lovutkastet kapittel 7. Innenfor et
distrikt har altså utøverne ikke uten videre de
samme rettigheter til hele arealet innenfor distriktet. Den sedvanemessige
bruken av de ulike områdene vil bestå.
Av annet ledd framgår det at et distrikt fortrinnsvis
skal omfatte alle årstidsbeitene. Dette gjør distriktsstyringen
og ressursforvaltningen enklere og mer oversiktlig. I Nordland,
der ny distriktsinndeling er gjennomført, omfatter det enkelte
distrikt nå alle årstidsbeitene for distriktets reineiere,
med unntak for dem som har sine vinterbeiter i Sverige. Det samme
gjelder det nyetablerte distrikt 16 i Øst-Finnmark reinbeiteområde.
I Finnmark for øvrig er imidlertid årets beiter fordelt
over flere distrikter. Når det heter at en reineier i Kautokeino
tilhører et bestemt distrikt, er det sommerbeitedistriktet
man sikter til. Vedkommende vil imidlertid ha sitt høst-
og vinterbeite for eksempel i distrikt 30 a. I tillegg vil vedkommende,
hvis han har sitt sommerbeite ytterst på halvøyene
eller på en øy, flytte igjennom andres sommerbeitedistrikt.
Den sedvanemessige bruken av de ulike områdene vil bestå.
Som det går fram av kapittel 7 i lovutkastet,
foreslås det at det skal utarbeides bruksregler i distriktet,
og disse bruksreglene skal bygge på den sedvanemessige
bruken av områdene.
I tredje ledd understrekes det at distriktsgrensene ikke er strengt
lukkete rettighetsgrenser, men at det er adgang til samarbeid på tvers
av distriktsgrensene, se første punktum.
Samarbeid kan tenkes mellom distriktsstyrene i to distrikter
som grenser til hverandre. Men samarbeid kan også tenkes
mellom utøvere fra ulike distrikter. Et samarbeid vil være
særlig aktuelt mellom to siidaer som hører til
hvert sitt distrikt, men som har beiteområder som grenser
opp til hverandre. Som påpekt ovenfor, vil ikke distriktsgrensene uten
videre være rettighetsgrenser. Distriktet skal omfatte
de reineierne som hovedsakelig har sitt beiteområde innenfor
distriktet, men man kan ikke utelukke at de i perioder har beitet
utenfor disse grensene.
Spesielt på vinterbeitene har det ikke vært
faste grenser for de enkelte siidaer. Det er områder der en
siida har en fortrinnsrett til bruk tidlig i vintersesongen, men
som andre siidaer kan ta i bruk når den første
har trukket seg ut av området. I vanskelige vintre kan
det være samarbeid mellom flere siidaer når det
gjelder bruk av områdene, og slikt fellesskap må også kunne
skje på tvers av distriktsgrensene. Noe annet ville innebære
at de siidaer som har sine vinterbeiter opp til distriktsgrensene, vil
ha en langt vanskeligere situasjon enn de andre siidaene i distriktet.
Et slikt syn på distriktsgrensene som angitt i tredje ledd,
vil dessuten gjøre fastsettelsen av grensene mindre konfliktfylt
enn det som ellers vil kunne bli tilfelle med en strengere regel.
Tredje ledd annet punktum fastslår at distriktsinndelingen
ikke er til hinder for at utøverne innenfor en siida bruker
et område utenfor siidaens distrikt når dette
følger av særskilt rettsgrunnlag. I forhold til
utvalgets forslag er det her tilføyd at man med særlig
rettsgrunnlag mener rettskraftig dom eller avtale som omfatter alle
berørte siidaer. Distriktene har først og fremst
betydning som administrative enheter. Bruk av områder gjennom
generasjoner kan gi rettigheter etter de prinsipper som gjelder
for alders tids bruk, og dette er rettigheter som ikke uten videre
vil opphøre gjennom en distriktsinndeling. Et eksempel
her er som nevnt dommen avsagt av Brønnøysund
herredsrett 27. august 1984.
Til § 43 Distriktsstyre
Etter 1978-loven § 8 første ledd skal
det i hvert reinbeitedistrikt opprettes et distriktsstyre valgt
av og blant reineierne i distriktet. Denne regelen er videreført
i paragrafens første ledd.
Distriktsstyret skal i henhold til lovutkastet § 44
arbeide for å opprettholde distriktet som en ressurs for
reindriften i distriktet. Distriktet vil også få oppgaver
vedrørende den interne forvaltningen av arealene, gjennom
blant annet utarbeidelse av bruksregler.
Utgangspunktet er at distriktsstyret skal representere de ulike
interessene i distriktet.
I store distrikter der ikke alle de ulike interessene kan bli
representert i styret, er det viktig at også de som ikke
er representert i styret, blir hørt før det treffes
beslutninger av distriktsstyret. Disse hensyn ligger bak forslaget
om utarbeidelse av bruksregler, se § 57.
Reglene for distriktsstyret er forholdsvis detaljerte. Dette
er nødvendig for å unngå uklarheter. Det
kan også vises til at andre tilsvarende sammenslutninger
har detaljerte regler om slike forhold, jf. blant annet lov om bygdeallmenninger
av 19. juni 1992 nr. 59.
Dagens regler om distriktsstyrene er nedfelt i forskrifter, jf.
forskrift om valg av tillitsmannsutvalg (distriktsstyre) og dets
arbeidsoppgaver og arbeidsform, fastsatt av Landbruksdepartementet 4. mars
1987, jf. 1978-loven § 8 femte ledd annet punktum.
Første ledd: Medlemmene av distriktsstyret velges av
og blant de stemmeberettigede i distriktet, jf. den tilsvarende
bestemmelsen i 1978-loven § 8 første
ledd. Stemmeberettiget er leder av siidaandel, jf. § 10,
og sideordnet rekrutteringsandel, jf. § 12, jf. § 49
annet ledd. En siidaandel kan imidlertid bestå av rein
som også tilhører andre, og spørsmålet
er om også disse reineierne skal ha stemmerett og være
valgbare til styret. I § 49 annet ledd er det
foreslått at hver ordinær siidaandel skal ha fem
stemmer. Lederen har selv minst én stemme, eventuelt to
hvis ektefellene eller samboerne har felles siidaandel. Øvrige
stemmer kan fordeles til myndige reineiere innenfor siidaandelen
eller leder(ne) kan beholde alle stemmene selv. Sideordnet rekrutteringsandel
har to stemmer. Valgbare til styret er alle som etter dette systemet har
stemmerett.
Annet ledd: Det er, slik utvalget gir uttrykk for, viktig at
distriktets styre får en sammensetning, der man så langt
som mulig får representasjon fra de ulike interessene i
distriktet. Dette er en målsetting også etter
dagens regler, se § 6 siste ledd i forskrift av
4. mars 1987 om valg av tillitsmannsutvalg (distriktsstyre)
og dets arbeidsoppgaver og arbeidsform. Men dagens regler om valg
til styret sikrer, slik utvalget framholder, ikke at denne regelen
blir overholdt. Selve valgreglene bør derfor formuleres
slik at medlemskap i styret går på omgang mellom
de ulike siidaene, og da forutsetningsvis slik at en gruppering
ikke kan bli sittende med flertallet over flere valgperioder. Regler
som sikrer at styrevervet går på omgang mellom
de ulike siidaer, vil bidra til at man unngår situasjoner
som fra tid til annen kan oppstå, at et sittende flertall
systematisk og over tid overstyrer andre legitime interesser i distriktet.
Tanken bak utvalgets forslag om utbalansering av makten er at
det vil oppmuntre til samarbeid. Svært mange av bestemmelsene
i dagens lov forutsetter samtykke fra reindriftsmyndighetene, og fremfor å finne
løsninger reineierne i mellom, bidrar reglene etter utvalgets
oppfatning til detaljstyring ovenfra. Departementet slutter seg
til utvalgets vurderinger her.
Reineierne i sommersiidaen velger hvem som skal representere
dem i distriktsstyret. Dette valget skjer på årsmøtet
i sommersiidaen, se § 53. Alle sommersiidaene
(geasseorohat) skal være representert i styret, med mindre
tallet ikke overstiger syv. Syv er altså det maksimale
antall medlemmer i styret. Selve lederen av styret velges på årsmøtet
i distriktet blant de kandidater til styret som er valgt fra sommersiidaene.
De øvrige kandidater blir da ordinære styremedlemmer.
Etter forslaget vil alle sommersiidaer uansett størrelse
stille likt når det gjelder representasjon til styret.
Utvalget har drøftet om de større sommersiidaer
skal sikres bredere representasjon i styret, men flertallet har
funnet det vanskelig å foreslå konkrete regler
om dette. Departementet slutter seg til dette.
Det kan likevel være distrikter der enkelte sommersiidaer
er betydelig større enn de andre sommersiidaene, og hvor
lik representasjon vil fremstå som urimelig. Det foreslås
derfor at hvor sterke grunner foreligger kan reindriftsstyret gjøre
unntak fra reglene om lik representasjon, og kan gi en sommersiida
en sterkere representasjon i styret. Man må imidlertid
unngå at en sommersiida alene får flertall i styret,
jf. bestemmelsen i tredje ledd.
Representasjonen med fokus på sommersiidaene, kan gjøre
det vanskelig for mindre grupperinger innenfor de store sommersiidaene å få innflytelse
i styret. Innenfor et distrikt kan det være sommersiidaer
som er klart større enn de andre, og der disse større
sommersiidaene fordeler seg i flere mindre vintersiidaer på vinterbeitet.
Spørsmålet er om disse grupper bør kunne
kreve sterkere representasjon i styret. Det kan f.eks. tenkes at
en slik sommersiida bør få to representanter i
styret, forutsatt at de to medlemmene kommer fra hver sin gruppering
innenfor sommersiidaen. Det foreslås heller ikke konkrete
regler om dette, idet forholdene kan være svært
ulike i de forskjellige distrikter. Men det vises til den myndighet
reindriftsstyret har fått til å fravike lovens
regler om styrerepresentasjon, der et distrikt har sommersiidaer som
er betydelig større enn gjennomsnittet, jf. tredje ledd.
Reindriftsstyret bør i så fall kreve at representantene
kommer fra ulike grupper innenfor sommersiidaen.
Er antall sommersiidaer i distriktet over syv, skjer valget av
de øvrige seks styremedlemmene ved loddtrekning blant de
kandidater som representerer de ulike sommersiidaene. Ved valg av senere
styrer skjer også dette ved loddtrekning blant de aktuelle
kandidatene, med mindre distriktets årsmøte vedtar
særskilte regler for hvordan styremedlemsskapet skal gå på omgang.
For å sikre at reglene ivaretar lovens målsetting
om at styrevervet virkelig går på omgang, må reglene godkjennes
av områdestyret.
Ovenfor er det reist spørsmål om de store sommersiidaene
bør få en sterkere representasjon i styret. I
de tilfelle hvor antall sommersiidaer er over syv, blir spørsmålet
om de store sommersiidaene bør sikres hyppigere representasjon
i styret.
Utvalgets mindretall ville ivareta dette hensyn gjennom reglene
om valgkretser.
Utvalgets flertall fant mindretallets forslag til regler om valgkretser
for innviklede, og var dessuten redd for at forslaget ikke ivaretar
behovet for at alle de ulike interesser i distriktet blir representert i
styret over tid. I stedet foreslås det at reindriftsstyret
får anledning til, der sterke hensyn foreligger, å gi
en sommersiida hyppigere styrerepresentasjon, jf. tredje ledd. Departementet
er enig i dette.
Medlemmene til styret velges for to år av gangen. For å unngå at
alle styremedlemmer skiftes ut samtidig, kan årsmøtet
bestemme at inntil halvparten av medlemmene i det første
styret som velges etter denne ordningen, skal gå ut etter
ett år. Hvem som går ut etter ett år
bestemmes ved loddtrekning. Dette innebærer at valg av
styremedlemmer skjer hvert år.
Tredje ledd: Her er det foreslått at reindriftsstyret,
når sterke grunner foreligger, skal kunne gi en stor sommersiida
en sterkere representasjon i styret enn det som følger
av reglene i annet ledd. Det vises til det som er sagt under merknadene
til annet ledd.
Der antall sommersiidaer er under 7, og alle altså får
representasjon i styret, kan det være at en stor sommersiida
bør få to representanter. De to representantene
bør i så fall komme fra ulike grupperinger innenfor
sommersiidaen.
Er antall sommersiidaer over syv, vil ikke alle sommersiidaene
få representasjon i styret, og styrevervet vil gå på omgang.
I en slik situasjon kan Reindriftsstyret, hvis sterke grunner foreligger,
gi en stor sommersiida adgang til hyppigere styremedlemsskap enn
de mindre sommersiidaene.
Et slikt unntak som tredje ledd åpner for, bør gjøres
tidsbegrenset, f.eks. for ti år, slik at spørsmålet
blir vurdert på nytt etter noen år.
Fjerde ledd: Det er svært vanlig at de reineiere hvis
dyr beiter sammen om sommeren, om vinteren danner flere siidaer
der dyrene gjetes i mindre flokker. Den flokken som om sommeren
går samlet, splittes opp i mindre flokker før
man går inn på vinterbeitet. Det er da reineierne
innenfor denne mindre gruppen, vintersiidaen, som utøver
reindrift i fellesskap i denne del av året.
Dette systemet vil innebære at de som om sommeren har
felles interesser innenfor sommersiidaen, i andre deler av året
kan ha motstridende interesser, spesielt når det gjelder
disponering av vinterbeitene. Det er viktig at dette forholdet ivaretas
ved valg av medlemmer til distriktsstyret. Valg av styremedlem blant
sommersiidaens utøvere må derfor skje på en
slik måte at man unngår at det er en bestemt gruppering
innenfor sommersiidaen som hele tiden får styrevervet.
Styrevervet må gå på omgang mellom vintersiidaene.
Det kan tenkes at vintersiidaer etableres med utøvere
fra ulike sommersiidaer. I så fall er det ikke like naturlig
at det er vintersiidaen som representerer undergruppen. Her kan
det imidlertid være en familiegruppering som er den naturlige
gruppen. Det er opp til siidaandelene selv å definere seg
som mindre grupper innenfor den større sommersiidagruppen.
Sommersiidaen skal altså velge sin kandidat til distriktsstyret,
og dette valget skjer ved loddtrekning blant de vintersiidaer eller
andre grupperinger som er kandidat til styret, med mindre det på siidaårsmøtet
er vedtatt regler for hvordan styrevervet skal gå på omgang.
Reglene må imidlertid ikke utformes slik at en kandidat
som er valgt fra sommersiidaen, men som ikke kommer inn i distriktsstyret
ikke kan være kandidat ved neste valg. Det er styreverv
i distriktet som skal gå på omgang, ikke rollen
som kandidat til styret.
Det er reineierne selv som melder fra hvilken vintersiida eller
eventuell annen gruppering man tilhører. Hvor en gruppe
ber om bli registrert som vintersiida eller familiegruppe i relasjon
til reglene om etablering av siidaandel, se § 11,
vil de trolig også ønske å ivareta sine
interesser gjennom valg av styremedlem, men de kan selvfølgelig
også avstå fra det.
En gruppe reindriftsutøvere kan ønske å stå fram
som gruppe ved valg av styre, men i forhold til reglene om reintall
og siidaandel vil de at sommersiidaen skal danne rammen. Det er
selvfølgelig heller intet i veien for dette.
Femte ledd: Siden lovforslaget åpner for at årstidsbeitene
kan være fordelt over flere distrikter, jf. § 42
annet ledd annet punktum, kan det hende at et distrikt vil samsvare
med en sommersiida. I så fall vil et distriktsstyre også fungere
som et styre for siidaen. I et slikt tilfelle gjelder reglene i § 52
for valg av styre. Det er imidlertid presisert at etablering av
et styre i så fall er obligatorisk.
Sjette ledd har regler om når styret er beslutningsdyktig.
For ordens skyld er det også uttrykkelig sagt i lovteksten
at lederen i distriktsstyret har dobbeltstemme ved stemmelikhet
i styret.
Utvalgets forslag om møtebøker har departementet
ikke funnet grunn til å følge opp i utkastet.
Til § 44 Distriktsstyrets oppgaver og myndighet
Bestemmelsen er i samsvar med § 8-3 i utvalgets forslag.
I dagens lov er forholdet regulert i § 8 annet ledd.
Bestemmelsen fastslår i første ledd at distriktsstyret
skal representere reindriftsinteressene i distriktet og ivareta
reinbeiteressursene i distriktet i samsvar med lover og bruksregler.
Av annet ledd framgår det at distriktsstyret kan inngå forlik,
saksøke og saksøkes på vegne av reindriftsutøverne
i distriktet i felles anliggender, jf. første punktum.
Distriktet vil naturlig nok stå sentralt når det
gjelder arealsaker, det vil si saker om endret utnytting av arealet
innenfor distriktet, jf. annet ledd annet punktum. Men ordningen
med et distriktsstyre vil, som utvalget påpeker, ikke være til
hinder for at enkelte grupper av utøvere ivaretar sine
egne interesser i arealsaker.
Etter de foreslåtte regler er distriktet ikke lenger å regne
som et offentligrettslig organ. Distriktets vedtak kan ikke påklages
til annet overordnet organ etter forvaltningslovens regler. Riktignok skal
områdestyret godkjenne regler om valg til styret, jf. § 43
annet ledd. Områdestyret skal også godkjenne bruksregler,
jf. § 58. Men dette medfører ikke at
områdestyret får myndighet til å gripe
inn i den daglige virksomheten i distriktet. Områdestyret
står her i samme stilling som ethvert annet offentlig organ
som er gitt godkjennelsesmyndighet over bestemte sider ved virksomheten
til et privat foretak eller organisasjon, se f.eks. lov av 19. juni
1992 nr. 59 om bygdeallmenninger § 3-8.
Til § 45 Fullmakt
Det kan i noen sammenhenger være praktisk at deler av
styret gis fullmakt til å opptre på hele styrets
vegne. Dette bør fortrinnsvis gjelde mer kurante saker.
Det kan også foreligge et slikt behov hvor ting haster
og det viser seg vanskelig å få avviklet et ordinært
styremøte, se for øvrig utvalgets § 8-4.
Til § 46 Distriktskasse
Paragrafen er en videreføring av bestemmelsene i 1978-loven § 8
fjerde ledd om avgift, men her har man brukt begrepet tilskudd som
er mer dekkende enn avgift, se utvalgets forslag § 8-5.
Etter 1978-loven fastsettes avgiftens størrelse av reindriftsstyret.
Det foreslås her at fastsettelsen av tilskuddet legges
til distriktet. Det er distriktet selv som forutsettes å ha
best oversikt over hva som trengs av midler for å administrere
distriktet.
Kassens midler er underlagt revisjon etter utkastet § 48.
Første ledd første og annet punktum svarer
til 1978-loven § 8 fjerde ledd første
og annet punktum. I tredje punktum er angitt hva tilskuddet skal
gå til, jf. 1978-loven § 8 fjerde ledd
fjerde setning. Tilskuddet skal dekke administrasjonen av distriktet, det
vil si honorar til leder og andre styremedlemmer, lønn
til sekretær, honorar til revisor, reiseutgifter i forbindelse
med møter osv.
Som nevnt foran, bør størrelsen på tilskuddet
- beregnet pr. rein - fastsettes av distriktet selv, noe som skal
skje på distriktets årsmøte, se annet
ledd første punktum. Det er imidlertid distriktsstyret som
må foreta en beregning av den enkelte siidaens tilskudd,
se annet punktum.
Det beløp siidaene skal betale i tilskudd til distriktets
kasse, vil variere avhengig av hvor mange rein den enkelte siidaandel
har. Det er reintallet i meldingen som skal legges til grunn for
beregning av tilskuddet, med mindre det er grunn til å tro
at dette tallet er misvisende.
Det kan være at lederen av en siidaandel er uenig i
størrelsen på det tilskudd som andelen er pålagt å betale,
f.eks. fordi vedkommende mener at distriktsstyret har lagt til grunn
et for høyt reintall. Spørsmålet om tilskuddets
størrelse kan i så fall bringes inn for områdestyret
til avgjørelse, jf. tredje ledd. Områdestyrets
oppgave er å kontrollere om det fastsatte tilskudd er riktig.
Fristen for å bringe spørsmålet inn
for områdestyret er satt til åtte uker.
Erfaringsmessig har det vist seg at ikke alle betaler det fastsatte
tilskudd. Regelen i 1978-loven § 8 fjerde ledd
fjerde punktum om at vedtak om tilskudd er tvangsgrunnlag for utlegg
foreslås videreført, se fjerde ledd. Når
det i lovteksten står
endelig
vedtak,
sikter det til at et vedtak om tilskudd som siidaandelen skal betale
ikke er endelig så lenge en eventuell overprøving
ikke har skjedd fra områdestyrets side. Det foreslås
dessuten at den som ikke betaler tilskuddet til distriktskassen
skal miste stemmeretten inntil skyldig tilskudd er betalt.
Til § 47 Reindriftsfond
Bestemmelsen her er en videreføring av regelen om reindriftsfond
i 1978-loven § 32. Det vises til utvalgets forslag § 8-6.
Bestemmelsen i dagens lov forutsetter et fond for hvert regionale
reinbeiteområde, eventuelt kan det opprettes fond for flere
distrikter eller for det enkelte distrikt. I tråd med utvalgets
forslag skal det opprettes fond kun for det enkelte distrikt, se
første ledd, og fondet skal forvaltes etter regler fastsatt
av distriktet.
Inn i fondet går de midler som også i dag går inn
i et slikt fond, se forskrift om reindriftsfond fastsatt av Landbruksdepartementet
14. februar 1992. Konsesjonsavgift som nevnt i punkt 3,
er konsesjonsavgift ved vassdragsregulering. I punkt 6 fremgår
det at også andre midler som tilfaller distriktet skal
inngå i reindriftsfondet. Dette er en tilføyelse
i forhold til utvalgets forslag for å ta høyde for
at det kan være aktuelt at et distrikt får tilført andre
type midler enn de som er konkret angitt, og at også slike
kollektive midler skal inn i fondet. Et eksempel her kan være
midler som utløses gjennom avtale ved inngrep i distriktet,
f.eks. ved etablering av vindkraft eller vannkraft.
Det kan være at det bare er enkelte siidaer og ikke
hele distriktet som er berørt av en regulering eller annet
inngrep. I den utstrekning bare enkelte siidaer er berørt,
vil det etter omstendighetene kunne være disse siidaene
som får erstatningen. Slike fordelingsspørsmål
bør avklares gjennom reglene for forvaltningen av fondets
midler, se nedenfor, eventuelt kan det opprettes et eget fond for siidaen,
se § 54. Der det er siidaen selv som fremmer krav
om erstatning uavhengig av distriktet, vil eventuell erstatning
alltid gå til siidaens eget fond.
Erstatning o.l. som utbetales direkte til enkeltpersoner, forvaltes
alene av disse og går ikke inn i fondet.
Det foreslås at distriktet selv skal kunne fastsette
regler for forvaltning og disponering av fondets midler, jf. utkastet § 57
annet ledd punkt 5. Reglene må imidlertid godkjennes av
områdestyret, se utkastet § 58 første
ledd. I praksis vil det i første rekke bli aktuelt å bruke
midlene til «fremme av reindriftsnæringen»,
jf. 1978-loven § 32 tredje ledd.
Forvaltningen av fondet er underlagt revisjon etter reglene i § 48.
Eksisterende reindriftsfond for regionalt reinbeiteområde
eller for flere distrikter forutsettes oppløst og fordelt
på de enkelte distriktene. Nærmere regler om dette
kan gis i henhold til utkastet § 82 annet ledd.
Til § 48 Revisjon
Det vises til utvalgets forslag § 8-7. I likhet med andre
organer som forvalter midler, bør distriktsstyrets forvaltning
av midlene i distriktskassen kontrolleres av en uavhengig revisor.
Som hovedregel bør det være en registrert eller
statsautorisert revisor, jf. revisorloven av 15. januar
1999 nr. 2. Det er unødvendig med andre regler
om revisorhabilitet enn de som fremgår av revisorloven § 4-1.
Andre ledd tar særlig sikte på mindre distrikter der
det er beskjedne midler til disposisjon, og hvor revisorutgiftene
vil bli uforholdsmessig høye i forhold til midlene i distriktet.
Her kan områdestyret godkjenne at det i stedet oppnevnes
et revisorutvalg. Revisorutvalgets medlemmer må ikke være medlemmer
av styret, og heller ikke representere grupper i distriktet som
har medlemmer i styret. I små distrikter, der det f.eks.
bare er to tre grupper, kan også dette bli vanskelig, og
i så fall må revisorutvalget bestå av
alle grupperingene i distriktet.
Revisorrapport skal sendes områdestyret sammen med årsmeldingen.
Til § 49 Distriktsårsmøte
Som utvalget, jf. utvalgets forslag § 8-8, mener departementet
at reglene om årsmøte i likhet med andre regler
om distriktsstyringen bør framgå av loven og ikke
bare følge av forskrifter slik det er i dag. På andre
rettsområder er dette regler som står i loven,
det kan f.eks. vises til lov av 19. juni 1992 om bygdeallmenninger
kapittel 3.
Modellen til bestemmelsen i § 49 er lov om
bygdeallmenninger § 3-13.
Utvalget har foreslått fem stemmer til innehaver av
siidaandel og to til innehaver av eventuell sideordnet rekrutteringsandel.
Det har vært diskutert andre modeller. Blant annet har
Sametinget foreslått at antallet stemmer skal økes
til 10 dersom ektefeller/samboere i fellesskap innehar siidaandel.
Dette vil imidlertid kunne innebære en noe tung representasjon
for slike felles siidaandeler i forhold til øvrige. Departementet
slutter seg derfor til utvalgets forslag. Leder av sideordnet rekrutteringsandel
har to stemmer. Lederen kan fordele de fem stemmene mellom øvrige
reineiere i andelen, men må beholde minst én selv.
Fordelingen av stemmene bør gjelde for ett år
av gangen. Dog bør, slik utvalget framhever, ikke et styremedlem
fratas stemmeretten så lenge vedkommende sitter med styreverv
i distrikt eller siida.
Til § 50 Distriktsårsmøtets saker
og myndighet
Som det fremgår av utkastet, som er i samsvar med § 8-9
i utvalgets forslag, har årsmøtet uttalerett i
en rekke saker, men kan her altså ikke binde styret, se
annet ledd. Hvis årsmøtets uttalelse var bindende
for styret, ville det i så fall undergrave de hensyn som
er bakgrunnen for utvalgets forslag om distriktsstyring: At makten
må utbalanseres, og at man ikke skal oppleve det som undertiden skjer
i dag ved at et flertall overstyrer et mindretall i spørsmål
der mindretallet har krav på vern om sine interesser.
Til § 51 Siida
Siidaen er nærmere beskrevet foran i kapittel 8. Som
det fremgår der, spiller siidaordningen en sentral rolle
i reindriften. Den fungerer som et arbeidsfellesskap og er det sentrale
grunnlaget for tradisjonell bruk av reinbeiteområdene.
Det er derfor naturlig å ta utgangspunkt i siida-ordningen
i lovgivningssammenheng. Siida er den nordsamiske betegnelsen. På sørsamisk
er det sitje.
Departementet har endret litt på definisjonen av siida
i forhold til utvalgets forslag i § 8-10 ved at
geografisk og sosial gruppe
av reineiere
er endret til bare
gruppe
av reineiere.
Sametinget og NRL ga under konsultasjonene uttrykk for at en slik
endring var ønskelig. Det legges imidlertid ikke noe annet
i innholdet enn det utvalget har gjort. I tredje og fjerde punktum
er det gitt en nærmere definisjon av hva som forstås
med henholdsvis sommersiida og vintersiida. I Finnmark er sommersiida ikke
vanlig betegnelse. Her brukes andre betegnelser som geasseorohat.
Men av lovtekniske grunner nyttes betegnelsen sommersiida. Loven bruker
det som et teknisk begrep om den gruppe reineiere og dyr som er
sammen på sommerbeite, geasseorohat. Lovens definisjon
skulle fjerne eventuell tvil om hva det dreier seg om.
Sommersiidaen vil ofte i Finnmark svare til dagens sommerbeitedistrikt.
Enkelte av sommerbeitedistriktene kan imidlertid være oppdelt
i avgrensete beiteområder for enkelte grupper uten noen
form for felles drift, og her vil disse gruppene hver for seg utgjøre
en sommersiida. Bestemmelsene i utkastet er ikke til hinder for
at sommersiidaene vil kunne endres, f.eks. ved at grupper som i
dag driver atskilt slår seg sammen på sommerbeitet.
Sametinget mener at loven ikke må skille mellom sommersiida
og vintersiida, men bare bruke begrepet siida.
Til § 52 Sommersiidastyre
I tråd med utvalgets forslag legger departementet opp
til at det skal være et styre for den enkelte sommersiida,
se første ledd første punktum, og det er årsmøtet
i siidaen som forestår valget, se annet punktum. Siidastyret
skal ha ansvaret for å tilrettelegge felles virksomhet
om sommeren, som merking og slakting, gjerdehold o.l. Som utvalget
framholder, kan det imidlertid ikke være noe absolutt krav
om at slikt styre opprettes. Enkelte sommersiidaer er så små at
det vil være ren formalisme å kreve slikt styre. Årsmøtet
er derfor gitt adgang til å bestemme at det ikke skal velges
et styre for siidaen, se tredje punktum.
Styret er kontaktorgan for henvendelser til sommersiidaen fra
f.eks. distriktsstyret, områdestyret eller andre myndigheter.
Hvis siidastyre ikke er opprettet, må lederne av siidaandelene
bli enige om hvem som skal representere sommersiidaen utad, jf. § 53
annet ledd.
Hvis distriktet sammenfaller med sommersiidaen, vil distriktsstyret
også fungere som et siidastyre, og et styre skal da alltid
oppnevnes, selv om ikke et flertall av utøverne krever
det, jf. § 43 fjerde ledd.
I motsetning til utvalget foreslås det ikke gitt bestemmelser
om antall medlemmer, valg og sammensetning, jf. utvalgets forslag
i § 8-11. Det bør være opp til siidaen
selv eventuelt å fastsette nærmere regler om dette.
Til § 53 Årsmøte i sommersiidaen
Det skal holdes årsmøte i siidaen, og det gjelder enten
det er valgt eget siidastyre eller ikke, jf. § 52 tredje
punktum. Bestemmelsen i § 49 annet ledd gjelder tilsvarende,
og innebærer at om stemmerett gjelder det samme på årsmøtene
i sommersiidaen som på distriktsårsmøtet.
Hvor styre ikke er valgt, må sommersiidaen velge en
person som holder kontakten med distriktsstyret. Denne personen
skal sørge for at årsmøte blir innkalt
for å holde valg til distriktsstyrekandidat. Vedkommende
vil også ha eventuelt ansvar for forvaltning av siidakasse,
jf. § 55, og avvikling av siidaandel etter reglene i § 16
første ledd.
Til § 54 Siidaårsmøtets saker og
myndighet
Det er her opplistet hvilke oppgaver siidaårsmøtet har,
og det vises til opplistingen uten særskilte kommentarer.
Til § 55 Siidakasse
I henhold til første ledd første punktum skal
det opprettes en siidakasse dersom siidastyre er etablert i henhold
til § 52. Dersom dette ikke er tilfellet, kan årsmøtet
bestemme at det skal opprettes en siidakasse som forvaltes av den
kontaktpersonen som er nevnt i § 53 annet ledd.
Siidakassens midler skal finansieres ved tilskudd fra siidaandelene
beregnet i forhold til antall rein i den enkelte siidaandel, jf.
regelen for distriktskasse i § 46. Tilskuddet
fastsettes av siidaårsmøtet, jf. § 54
punkt 3.
Midlene i siidakassen skal dekke utgifter til fellesoppgavene
i siidaen, se merknaden til § 46 om distriktskasse.
Det skal utarbeides regler for bruk av kassen, og disse skal
godkjennes av siidaårsmøtet, jf. § 54 punkt
4.
For å være sikker på at siidaens kasse
blir brukt i overensstemmelse med dens formål, kan enhver
leder av en siidaandel kreve revisjon av kassen. Er egen revisor
for siidaen valgt etter reglene i § 56 annet ledd,
skal vedkommende utføre revisjon også av kassen.
Er egen revisor ikke valgt, er det distriktets revisor som skal
utføre revisjon av siidakassen, men vedkommende skal da
godtgjøres av siidaen og ikke av distriktet.
Til § 56 Siidafond
Som nevnt under merknad til § 47, kan erstatningsbeløp
o.l. bli tilkjent siidaen direkte, jf. som eksempel Høyesterettsdom
i Rt. 2000 side 1578. Det skal i så fall opprettes et reindriftsfond
for siidaen. Dette er særlig viktig der erstatningsbeløpet
skal dekke ulempene også for fremtidige utøvere. Erstatningen
må da forvaltes på en måte som ikke bare
kommer nåværende brukere tilgode. Det skal derfor
utarbeides vedtekter for fondet, og disse må godkjennes
av områdestyret, nettopp for å sikre at fondet
disponeres på en måte som sikrer de berettigede
del i midlene. Fondet er underlagt revisjon etter tilsvarende regler
som nevnt i § 48.
Årsmøtet i siidaen velger revisor etter reglene
i § 48 til revisjon av fondet. Er det ikke eget årsmøte i
siidaen, velges revisor ved enighet mellom lederne av siidaandelene.
Utpeker ikke siidaen en egen revisor, skal siidaens fond kontrolleres
av distriktets revisor.
Til § 57 Bruksregler
Bestemmelsen svarer til § 9-1 i utvalgets utkast.
Det vises til omtale under departementets vurderinger i kapittel
8.
Departementet ser det slik at det bør framgå av loven
at bruksreglene skal gi grunnlag for økologisk bærekraftig
forvaltning og bruk av distriktets ressurser. Det er derfor i forhold
til utvalgets forslag foretatt en tilføyelse om dette i
annet ledd.
Annet ledd fastslår hva bruksreglene skal inneholde
nærmere regler om. Når det gjelder fordeling av
arbeidsplikter og investeringer under punkt 7, hadde utvalget foreslått
en egen bestemmelse om dette i § 8-16 i sitt utkast.
Der hvor årstidsbeitene er fordelt over flere distrikter,
må det utarbeides bruksregler for de ulike distriktene.
Dette vil per i dag være situasjonen i Finnmark hvor det
i betydelig utstrekning er egne distrikter som omfatter høst-,
vinter- og vårbeitene, som for eksempel distriktene 30
a-c i Vest-Finnmark. Samarbeid mellom distriktsstyrene vil da regelmessig
være nødvendig, se også annet ledd. Femund
reinbeitedistrikt er et slikt særskilt årstidsbeite
(vinterbeite) i sør-områdene.
Til § 58 Utarbeidelse og godkjenning av bruksregler
Bestemmelsen svarer til § 9-2 i utvalgets forslag.
Som utvalget framholder, er det i flere sammenhenger nærliggende å sammenlikne
et reinbeitedistrikt med en allmenning. Innenfor et reinbeitedistrikt
kan det også være forholdsvis detaljerte regler
om utnyttingen av ressursgrunnlaget.
Første ledd første punktum fastslår
at distriktsstyret skal utarbeide bruksregler som skal godkjennes
av områdestyret. Annet punktum fastslår at områdestyrets
behandling også skal omfatte en vurdering av om bruksreglene
gir grunnlag for en økologisk bærekraftig reindrift
i distriktet. Det vises til de generelle merknadene i kapittel 8
om dette.
Annet ledd stiller krav om at regler om beitebruk etter § 59
må utarbeides i samarbeid med distriktets siidaer. Dette
synes for så vidt selvsagt, men det er likevel hensiktsmessig
at det framstår som et formelt krav slik at man er sikret
at alle involverte trekkes med i prosessen. Det samme gjelder fastsettelse
av reintall i henhold til § 60.
Tredje ledd foreskriver saksgangen i distriktet.
Fjerde ledd gir anvisning på framgangsmåten dersom
områdestyret ikke godkjenner de foreslåtte regler.
I siste omgang skal områdestyret utarbeide bruksregler
for distriktet. Det er et absolutt krav at bruksregler skal utarbeides,
og myndighetene må derfor tre inn dersom distriktet ikke selv
kommer i havn med dette.
Etter femte ledd skal nye regler utarbeides dersom et flertall
på årsmøtet eller områdestyret
krever det. Endrede forhold kan tilsi at bruksreglene må revideres.
Distriktsstyret forutsettes i så fall å igangsette
prosessen av eget tiltak, men også årsmøtet
og områdestyret kan kreve at dette skjer.
I sjette ledd foreslår departementet at reintallet for
den enkelte siida skal forelegges reindriftsstyret for endelig stadfesting
og godkjenning. En tilsvarende bestemmelse er ikke foreslått
av utvalget. Det er redegjort for bakgrunnen for departementets
forslag i kapittel 8.
Til § 59 Beitebruk
Bestemmelsen svarer til § 9-3 i utvalgets utkast og fastslår
at distriktets reineiere gjennom regler om beitebruk skal sikres
tilgang til nødvendige beiter av ulikt slag. Tradisjonell
bruk skal ligge til grunn for utarbeidelsen, og bruksreglene skal
fremme rasjonelle bruksordninger.
Reglene om beitebruk forutsettes å ikke komme i strid
med en siidas rettigheter etablert på særskilt
rettsgrunnlag. Departementet vil likevel påpeke at eventuell
uenighet om rettighetsmessige forhold ikke nødvendigvis
trenger å være til hinder for at det utarbeides
regler om beitebruk. Det må da komme til uttrykk at det
underliggende rettighetsforhold er uavklart og at bruksreglene slik
de foreligger ikke innebærer noe standpunkt til disse spørsmålene,
eller at de får rettighetsmessige konsekvenser. Ellers
kan en rettslig uenighet om slike spørsmål låse
prosessen fullstendig.
Tredje ledd fastslår at det skal fastsettes regler om
beitetid, med mindre slike er fastsatt av områdestyret
i medhold av § 61.
Etter fjerde ledd kan leder av siidaandel bringe reglene om beitebruk
inn for jordskifteretten innen seks måneder etter at de
er godkjent av områdestyret. Dette innebærer således
en adgang til å få beitebruksreglene vurdert av
en uavhengig instans. Regler om beitebruk som slår urimelig
ut overfor den enkelte, eller er i strid med rettigheter ervervet
ved særskilt rettsgrunnlag, jf. annet ledd, kan settes
til side av jordskifteretten. Dette betyr at jordskifteretten kan
oppheve de foreliggende beitebruksregler. Nye regler må i
så fall utarbeides av distriktsstyret. Det vises for øvrig
til utvalgets merknad til § 9-3 fjerde ledd.
Etter siste ledd kan områdestyret dispensere fra beitebruksreglene.
Dette gjelder bare når sterke grunner taler for det. Dette
kan gjelde i tilfeller hvor for eksempel svært vanskelige
værforhold skaper store beitemessige problemer. Siste ledd
fastslår at brudd på beitebruksreglene kan medføre
tiltak etter kapittel 11. Dette følger imidlertid allerede
av § 74, men en særskilt tydeliggjøring
her er etter departementets syn hensiktsmessig.
Utvalget har i punktene 9.6.2 og 9.6.3 gitt en omfattende redegjørelse
for beitebruksreglene og utarbeidelsen av dem. Det vises for øvrig
til de generelle merknadene foran.
Til § 60 Reintall
Bestemmelsen svarer til § 9-4 i utvalgets forslag.
Det skal fastsettes reintall for den enkelte sommersiida, jf.
første ledd første punktum. Reintallet skal fastsettes
ut fra det beitegrunnlag som siidaen disponerer, jf. annet punktum.
Det er altså siidaens tilgjengelige areal som danner basis
for reintallsfastsettelsen. I tredje punktum har departementet foreslått
at det i bruksreglene skal gjøres rede for de drifts- og
beitemessige vurderinger som har ligget til grunn for fastsettelsen
av reintallet. En slik redegjørelse vil være med
på å danne grunnlag for områdestyrets
og reindriftsstyrets vurderinger i forbindelse med godkjenningsbehandlingen,
jf. § 58 første ledd annet punktum og
siste ledd. Det vises ellers til de generelle merknadene i kapittel
8.
Etter annet punktum kan en vintersiida eller annen gruppering
be om at det fastsettes et eget reintall for dem. Som bestemt i § 11
tredje ledd, må man ved etablering av en ny siidaandel
holde seg innenfor det reintall siidaen har. Sommersiidaen vil her
være utgangspunktet, og det er en forutsetning at alle
lederne av siidaandelene i sommersiidaene er enige om etablering
av en ny andel.
I store sommersiidaer, eller i sommersiidaer der det er indre
konflikter, kan slik enighet være vanskelig å oppnå.
Den enkelte vintersiida, eventuelt annen gruppering innenfor sommersiidaen,
kan etablere nye siidaandeler ved enighet. Men dette forutsetter
at det fastsettes et eget reintall for denne gruppen. Hvis ikke
kan det skape en utilsiktet ubalanse innenfor sommersiidaen og føre
til etablering av flere siidaandeler enn det er grunnlag for. I
slike tilfeller har altså vintersiidaen eller annen gruppering
adgang til å be om at det fastsettes et eget reintall for
dem.
Dette reintallet beregnes ut fra sommersiidaens reintall slik
det er fastsatt i første ledd. Er det allerede fastsatt
et eget reintall for vintersiidaen etter første ledd, er
det dette som legges til grunn.
Reintallet for disse mindre gruppene må justeres i tråd
med justeringen i det totale reintall for sommersiidaen.
Tredje ledd inneholder bestemmelser om reintallsreduksjon. Det
vises til omtalen av dette i de generelle merknadene.
I henhold til fjerde ledd kan det fastsettes et øvre
reintall per siidaandel. Dette må godkjennes av områdestyret
etter å ha vært fremlagt på distriktets årsmøte.
Bestemmelsen kan være aktuell i forbindelse med gjennomføring
av ulike strukturelle tiltak i siidaen.
Etter siste ledd kan departementet ved forskrift gi utfyllende
bestemmelser om fastsettelse av reintall. Det vises til de generelle
merknadene i kapittel 8.
Til § 61 Beitetider
Denne bestemmelse svarer til § 9-5 i utvalgets forslag.
Siktemålet er å gi myndighetene adgang til å gripe
inn og fastsette beitetider der dette er nødvendig for
vern av årstidsbeitene.
Utvalget framholder at for å verne om de ulike årstidsbeitene
er det viktig med regler om beitetider. Dette er bestemmelser som
har lange tradisjoner i reindriften, helt tilbake til 1854, da det
på bakgrunn av grensestengingen mot Finland var nødvendig
med regler om vern av vinterbeitene.
Bestemmelsen gir hjemmel for å fastsette beitetider
der det er nødvendig av hensyn til reindriften selv, dvs.
der det er nødvendig for vern av spesielle årstidsbeiter,
eller det er fare for at det uten beitetider vil oppstå problemer
mellom siidaer. Bestemmelsen gir ikke hjemmel for å fastsette
beitetider av hensyn til andre brukere av området. Da må man
i så fall ha hjemmel i andre regler, for eksempel § 63
som svarer til § 15 i dagens lov.
Første ledd: Distriktsstyret skal i henhold til § 57,
jf. § 59, gi regler om beitetider for distriktets ulike årstidsbeiter.
Regelen i § 61, som gir områdestyret
en rett til å gripe inn og fastsette beitetider uavhengig
av distriktet, tar sikte på de tilfeller der det er nødvendig å samordne
beitetidsbestemmelsene mellom ulike distrikter. Det er som utvalget påpeker
uheldig om to distrikter som har vinterbeiter som grenser opp mot
hverandre, har ulike beitetidsbestemmelser. Det kan gjøre
det fristende for de reineiere som slipper tidligst inn på sitt
vinterbeite, også å beite på nabodistriktets
beiter, så lenge dette distriktets rein ikke er kommet
inn på sine vinterbeiter.
Annet ledd: Det kan være behov for å fravike beitetidsbestemmelsene,
særlig i forbindelse med låste beiter eller andre
situasjoner hvor siidaen uforskyldt har kommet opp i en vanskelig
situasjon. Dispensasjonsadgangen gjelder ikke bare beitetidsbestemmelser
vedtatt etter bestemmelsen her, men også beitetidsbestemmelser
fastsatt etter § 59.
Dispensasjon fra beitetidsbestemmelsene kan gis av reindriftsagronomen,
men er det tale om dispensasjon utover fire uker, skal områdestyret treffe
vedtak.
Til § 62 Distriktsplaner
Denne bestemmelse svarer til § 9-6 i utvalgets forslag,
og § 8 a i dagens lov.
Formålet med distriktsplanene er, overfor offentlige
myndigheter, å synliggjøre reindriften og de særlige
hensyn som gjør seg gjeldende. Det er viktig for reindriften å komme
så tidlig som mulig inn i det offentlige planleggingsarbeidet. Ved
at vedtatt distriktsplan skal sendes arealplanmyndighetene, vil
disse få en mulighet til å erverve seg generell
basiskunnskap om reindriften i området. For at formålet
med distriktsplanene skal bli ivaretatt over tid, er det behov for
en rullering av planene. En rullering bør skje for eksempel
hvert fjerde år.
Forslaget innebærer en noe enklere behandlingsgprosedyre
enn etter dagens lov hvor det er bestemt at berørte kommuner,
fylkeskommuner og fylkesmenn skal gis anledning til å uttale
seg om planen før den vedtas. Etter det foreliggende utkast
skal nevnte myndigheter gjøres kjent med planarbeidet og
hovedinnholdet i planen før den vedtas. På den
måten får nevnte myndigheter en mulighet til å frambringe
de synspunkter de måtte ha uten at dette skjer gjennom
en formell høring. Det vises ellers til kommentarene
i kapittel 8.
Til § 63 Utnytting av eiendom i reinbeiteområde
Bestemmelsen svarer til § 10-1 i utvalgets forslag og
er en videreføring av § 15 i dagens lov. Det vises til
omtale av bestemmelsen i kapittel 4 om gjeldende rett.
Til § 64 Opptaing av reinlav
Bestemmelsen svarer til § 10-2 i utvalgets forslag og
er en videreføring av § 30 første ledd
i gjeldende lov. Bestemmelsen i § 30 andre ledd er ikke
videreført idet dette innholdsmessig er noe som vil følge av
utkastet § 9.
Til § 65 Ferdsel i område hvor rein beiter
Bestemmelsen svarer til § 10-3 i utvalgets forslag og
er en videreføring av gjeldende lov § 28.
Første ledd fastslår at den som ferdes i område
hvor rein beiter plikter å ta hensyn til dette. Etter departementets
syn er dette en viktig bestemmelse, men det kan reises spørsmål
om hvor framtredende den er i allmennhetens bevissthet. Det er grunn
til å påpeke at overtredelse også her
kan sanksjoneres med straff i henhold til utkastet § 80.
Etter annet ledd kan områdestyret stille vilkår for
eller nedlegge tidsbegrenset forbud mot ulike arrangementer når
dette er nødvendig ut fra hensynet til reindriften.
Til § 66 Hunder
Her gjelder bestemmelsene i lov om hunder av 4. juli 2003 nr.
74, jf. første ledd. Annet ledd har bestemmelser om erstatning.
Til §§ 67, 68, 69 og 70
Bestemmelsene i kapittel 9 om ansvar for skade og skjønn
svarer til utvalgets forslag §§ 11-1, 11-2 og 11-3,
og er en direkte videreføring av bestemmelsene i kapittel
VI i loven. Det er imidlertid foretatt noen lovtekniske justeringer
i foreliggende utkast.
Erstatningsbestemmelsene har ikke vært omfattet av utvalgets
mandat. Utvalget har imidlertid påpekt at det dreier seg
om et strengt og omfattende ansvar, og at det er behov for å endre
disse.
Departementet har tatt spørsmålet om en utredning
av disse bestemmelser opp med det gjenoppnevnte samerettsutvalget,
og har ikke merknader til bestemmelsene utover dette.
Til § 71 Reindriftsstyret
Dagens bestemmelser om den offentlige forvaltning videreføres.
Dette innebærer at bestemmelsene om de styrende organer
ikke endres. Det vises til de generelle merknadene i kapittel 8.
Som det fremgår av første ledd, skal Kongen oppnevne
fire medlemmer mens Sametinget oppnevner tre. Av andre ledd følger
det at det ved oppnevningen skal legges vekt på at man
får en rimelig geografisk fordeling, allsidige faglige
forutsetninger og samfunnserfaring, samt mest mulig lik representasjon
av begge kjønn. Det fremgår også at det
skal være aktive utøvere av reindrift med i styret,
og at reindriftens organisasjoner skal ha forslagsrett.
NRL har under konsultasjonene gitt uttrykk for at det i proposisjonen
bør redegjøres for hva som ligger i lovens bestemmelser
om at reindriftens organisasjoner skal ha forslagsrett ved oppnevning av
styre. Etter departementets syn er bestemmelsen slik å forstå at
det skal legges stor vekt på de forslag som reindriftens
organisasjoner fremmer. Hvilken sammensetning styret til slutt får,
må imidlertid også vurderes i forhold til de øvrige
krav som følger av andre ledd.
Til § 72 Områdestyret
Det vises til merknaden til § 71.
For øvrig vises det Landbrukskomiteens innstilling i
forbindelse med behandlingen av 1978-loven (Innst. O. nr. 37 (1977-78)
Det forutsettes her at det skal legges sterk vekt på forslag
fra reindriftens organisasjoner, og at som hovedregel bør reineiere
være i flertall. Dette må fortsatt anses å være
førende for oppnevningen av områdestyrene.
Til § 73 Mekling
Bestemmelsen svarer til utvalgets forslag § 12-5. Dagens
lov har ikke regler om mekling. Etter departementets syn er det
viktig å åpne for en adgang til å løse
konflikter utenrettslig. Dette vil kunne gi en mykere og mindre
formell ramme rundt konfliktløsningen som også vil
gjøre samarbeid og sameksistens lettere senere.
Etter forslaget kan områdestyret av eget tiltak eller
etter ønske fra en leder av siidaandel, fra en siida eller
et distrikt bestemme at det skal megles mellom to parter som ikke
klarer å samarbeide om løsning av en konflikt.
Områdestyret eller reindriftsstyret utpeker en person
som antas å ha tillit hos begge parter som meglingsmann.
Meglingsmannen innkaller til møte med rimelig varsel, og
det forutsettes at begge parter har plikt til å møte.
Departementet kan gi nærmere regler om meglingsordningen.
Til § 74 Plikt til å etterleve loven
Bestemmelsen svarer til § 13-1 i utvalgets forslag, og
fastslår at enhver plikter å rette seg etter bestemmelser
gitt i eller i medhold av loven og at overtredelse kan medføre
sanksjoner. Utvalget har her brukt uttrykket sanksjoner både
om tiltak som skal stimulere til oppfyllelse og vedtak med et hovedsakelig
pønalt formål.
I utvalgets lovforslag gis det anvisning på en del kriterier
for anvendelse av sanksjoner.
Regjeringsadvokaten
har i sin høringsuttalelse til
Reindriftslovutvalgets utredning reist spørsmål om
hensiktsmessigheten av å ta slike kriterier inn i loven.
Det framheves at det neppe er behov for den foreslåtte
lovfesting i forhold til forvaltningen, som ikke vil ilegge sanksjoner
den selv mener er uforholdsmessige eller urimelige. Det reises også spørsmål
om dette er gjenstand for domstolskontroll. Det framheves at det
bør presiseres at bestemmelsen skal forstås på tilsvarende
måte som plan- og bygningsloven § 116 b slik denne
er blitt fortolket av Høyesterett og som innebærer
at domstolsprøvingen skal skje etter vanlige regler, det
vil si at forholdsmessighet eller rimelighet ikke prøves
fullt ut. De hensyn utvalget mener det bør legges vekt
på ved valg av sanksjon utgjør en del av det frie
forvaltningsskjønnet. En slik oppregning av momenter som
det særlig skal tas hensyn til, kan lett skape uklarhet
med hensyn til vekten av disse momentene i forhold til andre momenter som
er relevante for skjønnsutøvelsen. Dersom det er ønskelig å si
noe om hvilke momenter det særlig er aktuelt å ta
hensyn til, bør dette kunne gjøres i merknadene
til bestemmelsen.
Departementet er enig i disse vurderinger og har tatt hensyn
til dem ved utformingen av bestemmelsen i departementets lovutkast.
Områdestyret eller reindriftsstyret må imidlertid
sørge for at sanksjonene står i rimelig forhold
til overtredelsen, og dersom det utferdiges flere typer sanksjoner
for samme overtredelse, må disse samordnes slik at de ikke
rammer på en urimelig måte. Ved utferdigelsen
av sanksjoner skal det særlig tas hensyn til alvorlighetsgraden
av overtredelsen, muligheten for å unngå overtredelsen,
samt fordeler av overtredelsen.
Til § 75 Pålegg om opphør av ulovlige
forhold
Bestemmelsen svarer til § 13-2 i utvalgets forslag, og
gir hjemmel for å utferdige pålegg om opphør av
forhold som er i strid med loven eller vedtak (enkeltvedtak eller
forskrift) fattet med hjemmel i denne.
Utvalget har brukt formuleringen ulovlig virksomhet.
Regjeringsadvokaten
foreslo i sin høringsuttalelse
til utredningen at begrepet ulovlig virksomhet ble erstattet med
ulovlig forhold idet ulovlig virksomhet kan være misvisende
når det er tale om unnlatelser.
Videre påpekte Regjeringsadvokaten at det er uheldig å knytte
påleggskompetansen til forekomsten av offentlige interesser.
Vilkåret er vanskelig å avgrense og vil bero på en
konkret vurdering. Et alternativ kan være å gjøre
bestemmelsen til en kan-bestemmelse og presisere i merknadene at kompetansen
først og fremst er tenkt benyttet i de tilfeller der det
foreligger offentlige interesser. Regjeringsadvokaten mener også at
kravet om særlige grunner for delegasjon bør utgå.
Politimestrene i Troms og Finnmark
har
foreslått at politiet blir gitt særskilt adgang
til å fatte midlertidig vedtak som skal gjelde inntil annen myndighet
har behandlet saken, idet det er en normal del av politiets virksomhet å sørge
for at ulovlig virksomhet bringes til opphør.
Departementet ser at ulovlig forhold er et mer dekkende uttrykk
enn ulovlig virksomhet. Videre slutter departementet seg til at
begrensningen om særlige grunner for delegasjon ikke bør
lovfestes.
Derimot er departementet ikke enig i at kriteriet offentlige
interesser ikke skal være lovfestet. Selv om det vil bero
på en konkret vurdering i det enkelte tilfellet, vil det
etter departementets syn ikke by på store problemer i praksis.
Foreligger det offentligrettslige vedtak, for eksempel om reintall,
vil det som det klare utgangspunkt foreligge en offentlig interesse
i at vedtaket etterleves.
Departementet vil ikke i denne omgang komme nærmere
inn på spørsmålet om vedtakskompetanse
for politiet.
Til § 76 Tvangsmulkt
Bestemmelsen svarer til § 13-3 i utvalgets forslag. Det
fastslås at det ved utferdigelse av pålegg etter § 75
kan fastsettes en løpende tvangsmulkt for hver dag/uke/måned
som går etter utløpet av den frist som er satt
for oppfylling av pålegget, inntil pålegget er
oppfylt.
Etter departementets syn vil dette være en viktig bestemmelse
for å sikre etterlevelse av ulike vedtak, herunder om reintall.
Det forutsettes at kompetansen skal være forbeholdt reindriftsstyret og
områdestyrene slik at delegasjon her ikke skal kunne finne
sted. Det vises til utvalgets generelle vurderinger under punkt
9.9.3.2.
Til § 77 Avgift ved brudd på bruksregler
Bestemmelsen svarer til § 13-4 i utvalgets forslag.
Bestemmelsen har en parallell i bestemmelsen i § 8 b
i gjeldende lov om ressursavgift ved brudd på distriktsplan.
Etter forslaget er det reindriftsstyret eller områdestyret
som kan treffe slikt vedtak. Distriktsstyret forutsettes ikke lenger å ha
offentligrettslige oppgaver og vil i motsetning til dagens lov ikke
ha noen rolle her.
Utvalget har foreslått at avgift ikke skal ilegges når
forholdet må anses unnskyldelig på grunn av sykdom
og andre årsaker som ikke kan legges vedkommende til last.
Regjeringsadvokaten
har i sin høringsuttalelse til
Reindriftslovutvalgets utredning reist spørsmål om
hensiktsmessigheten av at såkalte subjektive unnskyldningsgrunner
lovfestes.
Departementet er enig i at det ikke er nødvendig at
dette tas inn i loven. Departementet forutsetter imidlertid at områdestyret
og reindriftsstyret tar slike forhold i betraktning ved utøvelsen
av sitt skjønn i de konkrete tilfellene.
Til § 78 Forelegg
Bestemmelsen svarer til § 13-5 i utvalgets forslag.
Bestemmelsen er en prinsipiell nyskapning i reindriftsloven.
Det vises til utvalgets redegjørelse under punkt 9.9.3.3
hvor det framgår at forelegg er et påbud om å etterkomme
et allerede gitt pålegg innen en nærmere angitt
frist. Det sivilrettslige forelegget som det her er tale om, må ikke
forveksles med det strafferettslige forelegget, som nyttes i mindre
straffesaker.
Ved forelegg kan den forelegget er rettet mot reise søksmål
mot det offentlige innen 60 dager for å få forelegget
prøvd. Dette gir således mulighet for en full
ordinær domstolsprøving, men dette forutsetter
aktive skritt fra vedkommendes side. Forelegg innebærer
således et avvik fra den ordinære framgangsmåten
hvor myndighetene må gå til sak for å få tvangsgrunnlag.
Advokatforeningen
har i sin høringsuttalelse
til Reindriftslovutvalgets utredning kommet med innvendinger imot
bestemmelsen og påpekt at det er i strid med de alminnelige
rettssikkerhetshensyn å pålegge den som har forbrutt
seg å måtte gå til domstolene for å få et
forelegg prøvd. I dette tilfellet er det også i
strid med samisk kultur og tradisjon hvor det er en alminnelig maksime
at den som tier er uenig.
Departementet ser ikke grunn til å fravike utvalgets
forslag og vil påpeke at bestemmelsen har paralleller i
annen lovgivning, jf. blant annet plan- og bygningsloven § 114.
Det vises for øvrig til Ot.prp. nr. 67 (1999-2000) om endringer
i diverse lover som ligger til grunn for innføring av det
sivilrettslige foreleggsinstituttet i disse.
Til § 79 Tvangstiltak
Bestemmelsen svarer til § 13-6 i utvalgets forslag. Utvalget
foreslår her bestemmelser om tvangsgjennomføring
av vedtak i tråd med § 34 andre til fjerde ledd
i dagens lov.
Utvalget foreslår i paragrafens tredje ledd at områdestyret
og reindriftsstyret skal kunne delegere sin myndighet med hensyn
til tvangsvedtak om nødvendig arbeid og kontroll for å få gjennomført
pålegg om samling, skilling, merking, utdriving og telling
av rein, jf. annet ledd bokstav a.
Regjeringsadvokaten
reiser spørsmål
om ytterligere delegasjonsadgang, i hvert fall når det
gjelder avliving av rein som ikke har latt seg utdrive, jf. annet
ledd bokstav b i utvalgets forslag. Det reises også spørsmål
om det ikke er unødig tungvint å gå veien
om namsmyndighetene for fullbyrding.
Politimestrene i Troms og Finnmark
foreslår
at også politiet gis kompetanse til fatte vedtak etter punktene
a og b i annet ledd i utvalgets forslag.
Departementet er enig i at det bør være delegasjonsadgang
også i forhold til avlivingsbestemmelsen. Derimot mener
departementet at selve gjennomføringen bør skje
med namsmyndighetenes mellomkomst. Tingrettens behandling innebærer, som
utvalget påpeker, en prøving av forvaltningsvedtaket.
Rettssikkerhetshensyn overfor den det gjelder tilsier dette og er
etter departementets oppfatning mer tungtveiende enn den effektivitetsgevinst
som måtte ligge i å kunne gå utenom tingretten
og iverksette gjennomføringen direkte.
I tråd med utvalgets forslag foreslås at vesentlighetskravet
i gjeldende lov tas ut. Tvangstiltak er noe myndighetene etter en
konkret vurdering
kan
treffe vedtak om,
og i denne vurdering forutsettes spørsmålet om
vesentlighet å komme inn.
Når det gjelder kompetanse for politiet til å treffe
vedtak, ser departementet ikke grunn til å komme nærmere
inn på dette nå.
Til 80 Straffansvar
Denne bestemmelse er en videreføring av § 36
i dagens lov.
Til § 81 Forskrifter
Bestemmelsen inneholder i tråd med utvalgets forslag
en generell forskriftshjemmel, som i motsetning til § 33
i dagens lov ikke eksemplifiserer hva det kan gis forskrifter om.
Ifølge ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk
i selvstendige stater artikkel 6, har urfolk rett til å bli
konsultert i saker som kan få direkte betydning for dem.
Ved utarbeidelse av forskrifter med hjemmel i denne lov, vil derfor
staten konsultere Sametinget og andre berørte samiske interesser.
Til § 82 Ikrafttredelse
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Bestemmelsen
gir også muligheter for å gi overgangsbestemmelser.
Slike overgangsbestemmelser kan gis av Kongen, og kan også omfatte bestemmelser
gitt i medhold av den tidligere lov. Slike overgangsbestemmelser
må imidlertid ikke komme i strid med ny lov.
Til § 83 Endringer i andre lover
Det vises til reindriftsloven 1978 i en del lovbestemmelser.
Disse bestemmelser må justeres når det gis en
ny reindriftslov. De få bestemmelsene som viser til «reindriftsloven» uten å nevne
dato og nr. eller særskilte paragrafer er det ikke nødvendig å justere.
Henvisningen i oreigningsloven til reindriftsloven 1978 må erstattes
med en henvisning til den nye reindriftsloven.
Jordskifteloven taler flere steder om «reindrift etter
lov 9. juni 1978 nr. 49 om reindrift § 2». Det siktes
med dette til reindrift i det samiske reinbeiteområdet.
Når henvisningene likevel må endres, foreslås
de endret i samsvar med terminologien i den nye reindriftsloven.
I endringen av jordskifteloven § 88 a er det ikke ikrafttrådte
tillegget «eller for registrering av uregistrert jordsameige» inntatt ved
eigedomsregistreringsloven tatt med slik at tillegget ikke skal
falle ut ved den nye reindriftsloven.
Viltloven § 31 viser til reindriftsloven 1978 § 14. Den
bestemmelsen finnes i den nye reindriftsloven § 26.
I utgangspunktet gjelder reindriftsloven 1978 ikke for reindrift
i Trollheimen. Gjennom forskjellige henvisninger i «Trollheimloven« er
imidlertid de fleste av reindriftslovens bestemmelser gitt anvendelse.
Disse henvisningene må tilpasses den nye reindriftslovens
oppbygging og terminologi.
Lakse- og innlandsfiskloven § 22 viser til reindriftsloven
1978 § 14. Den bestemmelsen finnes i den nye reindriftsloven § 26.
I hundeloven må henvisningene til reindriftsloven 1978
erstattes med henvisninger til de tilsvarende bestemmelsene i den
nye reindriftsloven.
Endringen av jordskifteloven § 88 a ved eigedomsregistreringsloven
bør endres slik at endringen i jordskifteloven § 88
a ved den nye reindriftsloven ikke oppfattes som bortfalt dersom
eigedomsregistreringsloven trer i kraft på et senere tidspunkt
enn den nye reindriftsloven.