Om samepolitikken

13.1 Internasjonale føringer i miljøpolitikken

13.1.1 Konvensjonen om biologisk mangfold (CBD)

Norge ratifiserte FNs konvensjon om biologisk mangfold i 1993. Den er nå ratifisert av ca. 170 land. Konvensjonen er en global avtale som pålegger deltakende land å utvikle strategier, planer og programmer for å oppnå en bærekraftig bruk av biologisk mangfold. Hensynet til biologisk mangfold skal så langt som mulig integreres i sektorplanlegging og -virksomhet, og i nasjonale beslutningsprosesser.

Artikkel 8(j) pålegger statene å bevare og å opprettholde kunnskaper om blant annet urfolk og lokalsamfunn i sin nasjonale lovgivning. St.meld. nr. 58 (1996–97) Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling tar opp utfordringene knyttet til den økologiske dimensjonen ved bærekraftig utvikling. Bærekraftig utvikling har imidlertid flere dimensjoner. Den økonomiske dimensjonen viser at økonomisk vekst er nødvendig for å utjevne forskjellene mellom regioner og mellom folkegrupper. Den miljømessige dimensjonen understreker at den økonomiske veksten må skje innenfor de rammene som naturgrunnlaget setter. I prinsippene for bærekraftig utvikling ligger det også forutsetninger om å sikre kulturelt mangfold.

Sametinget deltok som observatør i den norske delegasjonen til FNs konferanse om miljø og utvikling i 1992 og i den forberedende komitéen før konferansen. Sametinget deltok også i den norske delegasjonen til møte under konvensjonen om biologisk mangfold i Sevilla, Spania i mars 2000. På dette møtet ble det utformet et forslag til arbeidsprogram for oppfølging av konvensjonens § 8j som er rettet mot urfolk. Dette programmet ble behandlet og prioritert innsats vedtatt på konvensjonens partsmøte, der også Sametinget var invitert til å delta, i mai 2000. Sametinget vil bli invitert til å delta i den norske delegasjonen i alle relevante møter under konvensjonen for biologisk mangfold.

I St.meld. nr. 42 (2000–2001) Om biologisk mangfold beskrives både konvensjonen for biologisk mangfold og samiske forhold. Sametinget utarbeidet et eget vedlegg til nevnte stortingsmelding.

13.1.2 Rio-deklarasjonen om miljø og utvikling

Artikkel 22 i Rio-deklarasjonen om miljø og utvikling slår fast at urfolk og deres samfunn har en vital rolle i forvaltning og utvikling av miljø på grunn av sine kunnskaper og tradisjonelle praksis. Videre sier den at stater bør anerkjenne og støtte urfolks identitet, kultur og interesser, og gjøre dem til effektive deltakere i bestrebelsene for en bærekraftig utvikling.

13.1.3 Agenda 21 – en veiviser til bærekraftig utvikling

Et viktig sluttdokument fra FN-konferansen om miljø og utvikling i Rio de Janeiro i 1992 er Agenda 21. Agenda 21 er en handlingsplan som skal bidra til å gjøre samfunnsutviklingen sosialt, økonomisk og økologisk bærekraftig. Handlingsplanen oppfordrer alle regjeringer til å lage nasjonale strategier for en bærekraftig utvikling. Agenda 21 gir retningslinjer for hvordan man kan oppnå en bærekraftig balanse mellom forbruk og befolkningsvekst og jordas økologiske kapasitet.

Kapittel 26, pkt. 3, «Styrking av sentrale aktører», omhandler urfolks rolle. Der heter det blant annet at regjeringene bør erkjenne at urfolks landområder trenger beskyttelse mot aktiviteter som skader miljøet. Urfolks rettigheter og plikter bør inkorporeres i nasjonal lovgivning. Landene kan også vedta lover og retningslinjer for å bevare sedvaner og urfolkenes råderett over jord, ideer og kunnskaper. Vedtaket legger stor vekt på bred folkelig deltakelse og på gruppers rett til delaktighet i prosesser som påvirker egen situasjon. I dette ligger at myndighetene forventes å involvere, og å etablere en kanal for dialog med, sentrale samfunnsgrupper. Dette gjelder også involvering av, og dialog med, urfolk.

I kapittel 28 heter det at lokale myndigheter bør utarbeide en lokal Agenda 21 (LA 21), i samarbeid med innbyggere og nærings- og organisasjonsliv. I Norge har ca. 250 kommuner og alle fylkeskommunene uttrykt sin vilje til å arbeide med slike spørsmål gjennom tilslutning til «Fredrikstaderklæringen». Miljøverndepartementet har i perioden 1997–2001 hatt ansvar for et særskilt stimuleringsprogram for å støtte og oppmuntre kommuner, organisasjoner og næringsliv i deres arbeid med LA 21. Innenfor dette programmet er det også inngått en treårig samarbeidsavtale med Sametinget om forsøk med samisk knutepunkt for LA 21.

Sametinget har vedtatt en strategiplan for sitt arbeid med LA 21, og ønsker på denne måten å bidra aktivt til å finne veier til en bærekraftig utvikling i fylker og kommuner. Forsøket med samisk knutepunkt evalueres av Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR). Evalueringen startet i 2000 og vil vare ut 2002. Evalueringen vil bygge både på den omfattende forskningen som gjennom flere år er gjort på samiske samfunnsforhold og på øvrig forskning om lokal Agenda 21 ved NIBR.

13.1.4 Bern-konvensjonen

Bern-konvensjonen om vern av ville europeiske planter og dyr og deres naturlige leveområder (the Convention on the Conservation of European Wildlife and Natural Habitats), er den viktigste internasjonale konvensjonen når det gjelder viltforvaltning. Konvensjonen ble utarbeidet i 1979 og ratifisert av Norge i 1986. Konvensjonen stiller krav både til norsk naturforvaltning generelt og til vilt-/rovdyrforvaltningen spesielt. De arter som naturlig finnes i Norge, skal videreføres innenfor sine naturlige leveområder slik at mangfoldet sikres.

Artikkel 2 krever at signaturstatene skal treffe nødvendige tiltak for å bevare artsmangfoldet av ville dyr og planter, og tilpasse det til et nivå som samsvarer med økologiske, vitenskapelige og kulturelle krav. Artikkel 3 pålegger statene å fremme en nasjonal politikk for å bevare artsmangfoldet og artenes naturlige leveområder, og ta særlig hensyn til truede eller sårbare arter («endangered and vulnerable species»). Artikkel 7 (1) forplikter statene til å treffe passende og nødvendige lovgivningsmessige og forvaltningsmessige tiltak for å sikre beskyttelse av de ville artene som er særskilt nevnt i konvensjonens vedlegg. Bern-konvensjonen består av 4 vedlegg der vedleggene omfatter arter av flora (I) og fauna (II) som betinger strengt vern som ulv, bjørn og jerv, og vedlegg III som omfatter fauna som betinger særlige hensyn som gaupe.

Konvensjonens formål er sammenfallende med viltlovens målsetting om å sikre levedyktige bestander av rovdyr, bevare artsmangfoldet og sikre en bærekraftig utvikling.

13.2 Nasjonale mål

Det overordnede målet for distrikts- og regionalpolitikken er å bevare hovedtrekkene i bosettingsmønsteret og sikre likeverdige levekår i alle deler av landet. Et konkurransedyktig regionalt næringsliv vil være avgjørende for bosettingen i distriktene. I tillegg vil en viss bredde i arbeidsmarkedet samt et variert utdannings- og velferdstilbud være viktige forutsetninger for å nå disse målene.

Rammebetingelser som gjelder generelt for distriktene har også betydning for verdiskaping og utvikling av næringslivet i samiske bosettingsområder. Regjeringen ser det som viktig at man utvikler en næringspolitikk spesielt tilrettelagt for samiske bosettingsområder. Næringslivet i distriktene har alltid vært sterkt råvarebasert og eksportorientert. Lange avstander og spredt bosetting fører til at investeringer i drift og infrastruktur ikke kan forventes å gi samme avkastning som i mer sentrale deler av landet.

I følge Sametinget er det helt avgjørende for samisk samfunnsutvikling at det utvikles forvaltningsmodeller hvor lokalbefolkningen kan dra nytte av komparative fordeler, slik som nærhet til ressursene, og fangst og utnyttelse av lokale ressurser. Grunnlaget for Sametingets politikk er en langsiktig nærings- og samfunnsutvikling i samiske områder, der bruken av naturressursene ikke må overskride naturens bæreevne. I følge Sametinget er det fundamentalt at miljøperspektivet fungerer som en rød tråd og er en forutsetning for all samfunnsmessig aktivitet. Videre mener Sametinget at det er av avgjørende betydning for samiske interesser hva som skjer av utbygging og samfunnsforming, og hvordan det legges til rette for at samiske interesser kommer med i vurderingen av tiltak som veibygging, kraftutbygging, masseuttak, mineralutvinning m.v.

13.2.1 Samisk medvirkning og innflytelse

Sametingets rolle som fremste premissleverandør i samepolitikken må gjenspeiles i så vel politikkutforming som i forvaltning av samiske interesser i miljø-, nærings- og distriktspolitikken. Sametinget har et utstrakt samarbeid med andre offentlige instanser, både nasjonalt og regionalt, jf. kap. 4. Sametinget vil medvirke i Planlovutvalgets fase 2, jf. kap. 15.

Sametinget er, spesielt gjennom Samisk utviklingsfond, en viktig aktør i nærings- og distriktspolitikken i samiske områder. Sametinget har viktig og sentral kunnskap om samisk kultur og næringsliv. Denne kunnskapen er nødvendig for å legge til rette for en positiv utvikling i samiske områder.

Regjeringen vil arbeide for at Sametinget kan få økt innflytelse og ansvar i næringspolitikken, i første rekke gjennom en gradvis utvidelse og utvikling av Samisk utviklingsfond og ved økt samordning med de øvrige distrikts- og næringspolitiske virkemidler.