Samepolitikken

13.1 Samisk tradisjonell kunnskap og biologisk mangfold

13.1.1 Arbeidet på internasjonalt og nordisk nivå

FN-konvensjonen om biologisk mangfold (CBD) fra 1992 omhandler (i) bevaring av biologisk mangfold, (ii) bærekraftig bruk av komponenter av mangfoldet og (iii) rimelig og likeverdig fordeling av fordelene som følger fra utnytting av genetiske ressurser. Konvensjonen omtales ofte som en rammekonvensjon. I det ligger at mye av innholdet i de konkrete forpliktelsene presiseres gjennom vedtak i partsmøter.

Urfolks- og lokalsamfunns kunnskaper, innovasjoner og praksiser for bevaring av biologisk mangfold er omtalt i art. 8 (j) og 10 (c). Her sies det at hver kontraherende part skal så langt det er mulig og hensiktsmessig

• under hensyntagen til sin nasjonale lovgivning, respektere, bevare og opprettholde de urfolks- og lokalsamfunnenes kunnskaper, innovasjoner og praksiser, som representerer tradisjonelle livsstiler av betydning for bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold, og fremme en bredere anvendelse av disse, med samtykke og medvirkning fra innehavere av slike kunnskaper, innovasjoner og praksiser, samt oppfordre til en rimelig fordeling av fordelene som følger av utnyttelsen av slike kunnskaper, innovasjoner og praksiser (8j);

• beskytte og oppmuntre sedvanlig bruk av biologiske ressurser etter tradisjonelle kulturelle metoder, som er forenlige med forutsetningene for bevaring og bærekraftig bruk (10c).

Statene som har ratifisert konvensjonen har forpliktet seg til å bevare og opprettholde urfolks tradisjonelle kunnskap som er forenlige med vern og bærekraftig bruk, slik at denne kunnskapen kan formidles til kommende generasjoner.

Under konvensjonen pågår nå forhandlinger om et system for å sikre tilgang til genressurser og rettferdig fordeling av utbytte fra bruk av disse. Tradisjonell kunnskap knyttet til genressurser vurderes også i drøftingen. Regjeringen legger vekt på at urfolk skal gis muligheter til å bidra i forhandlingene, og at deres rettigheter blir inkludert i arbeidet.

Konvensjonen har et eget arbeidsprogram for urfolksrelaterte saker knyttet til oppfølging av artikkel 8(j). Arbeidsprogrammet for urfolksrelaterte saker ble vedtatt på det femte partsmøtet i Nairobi i 2000 (COP5). Det er etablert en egen åpen arbeidsgruppe for å vurdere framgang i arbeidsprogrammet, og forberede vedtak til partsmøtene. Dette er en arena som er organisert slik at urfolksgrupperinger «sidestilles» med partene til konvensjonen mht. til taletilgang og tid. Det skjer ikke i andre fora under konvensjonen. Internasjonalt har urfolksarbeidet under konvensjonen blitt konkretisert ved:

• Utvikling av et eget arbeidsprogram om 8(j) og beslektede saker.

• Etablering av en egen arbeidsgruppe for å følge opp dette arbeidet.

• Integrering av urfolkshensyn i alle relevante arbeidsprogrammer under konvensjonen.

• Samhandling med FNs Permanente forum for urfolk.

Arbeidet har bidratt til å synliggjøre urfolkshensyn under konvensjonen. Av konkrete resultater kan nevnes «Akwé: Kon Guidelines», som er frivillige retningslinjer med anbefalinger om hvordan konsekvensanalyser for tiltak som berører urfolks hellige steder, land og vann bør gjennomføres, slik at de kan innbefatte miljømessige, sosiale og kulturelle hensyn.

Under artikkel 8(j) er det utviklet en rapportserie kalt «Composite Reports on the Status and Trends Regarding the Knowledge, Innovations and Practices of Indigenous and Local Communities». Her omtales også samiske forhold.

Permanent forum for urfolk har som rådgivende og koordinerende organ for urfolksspørsmål i FN avholdt workshops og ekspertgruppemøter knyttet til Konvensjonen om biologisk mangfold og spørsmål om tradisjonell urfolkskunnskap.

Systemer for å sikre rettigheter til kunnskap og erfaring som er oppbygd etter kollektive strukturer er en utfordring det arbeides med i flere fora. Urfolksgruppene selv ser imidlertid ut til å verdsette den inkluderende arbeidsformen som er oppnådd for dette temaet i konvensjonen.

Arktisk Råd har anerkjent tradisjonell kunnskap som et av de viktigste elementene ved tiltak som skal støtte opp om bærekraftig utvikling. Tradisjonell kunnskap er en viktig kilde til informasjon ved vurderinger av hvilke virkninger ulike tiltak vil få for urfolks kultur. Slike kunnskaper vil både supplere vitenskapelig kunnskap, og bidra til å øke forutsigbarheten rundt de konsekvensene som ulike tiltak kan medføre. ACIA, klimarapporten fra Arktisk Råd, er et eksempel på det. Urfolks tradisjonelle kunnskaper har vist seg nyttig i forhold til arbeidet med klimaendringer og ulike tilpasningsstrategier.

Konkretiseringen av regjeringens nordområdestrategier (jf. kap. 1.5.2) vil også kunne omfatte samarbeid om tradisjonell kunnskap. Det gjenspeiles bl.a. i målsettingene om å:

• Inngå i et nært samarbeid med urfolksrepresentanter om utvikling av nasjonale tilpasningsstrategier for nordområdestrategiene.

• Utvikle samarbeid om kunnskaps- og kompetanseutvikling i nordområdene.

• Se til at beskyttelsen av tradisjonell urfolkskunnskap kan inngå i en helhetlig ressursforvaltning.

• Arbeide for at urfolks kunnskap og observasjoner blir sentrale i oppfølgingen av Arktisk Råds klimarapport, ACIA.

Regjeringene i Sverige, Finland og Norge vil videreføre arbeidet med en nordisk samekonvensjon. Det skjer gjennom nasjonalt arbeid med høringsoppfølging og eventuelle konsekvensanalyser. Artikkel 31 i utkastet til Nordisk samekonvensjon omhandler tradisjonelle kunnskaper og kulturytringer. Konvensjonsutkastet sier bl.a. «Statene skal respektere det samiske folkets rett til å forvalte sin tradisjonelle kunnskap og sine tradisjonelle kulturelle uttrykk, samt arbeide for at samene kan bevare, utvikle og formidle dem til kommende generasjoner.» Konvensjonsutkastet sier at etter denne bestemmelsen har statene et ansvar for at tradisjonell samisk kunnskap og kulturelle uttrykk kan bevares og utvikles, og at en slik forpliktelse er i overensstemmelse med FN-konvensjonen om biologisk mangfold. Konvensjonsutkastet ser også på spørsmålet om kommersiell utnytting, og fordeling av utbytte ved kommersiell utnytting av samisk kultur.

13.1.2 Arbeidet i Norge

St.meld. 34 (2001 – 2002) Kvalitetsreformen. Om høyere samisk utdanning og forsk­ning, understreket at tradisjonskunnskap fra gammelt av har vært en grunnleggende del av samisk kultur. Meldingen la også vekt på at samisk forsk­ning basert på et slikt kunnskapsgrunnlag kan gi verdifulle bidrag til akademisk forsk­ning ved å øke forståelsen for praksisnær kunnskap. Slik kunnskap kan danne avgjørende forutsetninger for å kunne ta vare på og utvikle samisk språk, kultur og næringstilpasning.

En rekke av prosjektene som fikk støtte i det avsluttede programmet for samisk forsk­ning under Norges forsk­ningsråd som ble støttet av Kunnskapsdepartementet og Arbeids- og inkluderingsdepartementet, har i større eller mindre grad tatt for seg tradisjonell kunnskap som tema. Programmet kan derfor sies å ha bidratt på flere områder til dokumentasjonen av tradisjonell kunnskap, blant annet innenfor reindrift og ressursutnyttelse. Tradisjonell kunnskap vil være blant satsingsområdene i det nye programmet for samisk forsk­ning under Norges forsk­ningsråd (fra 2007). Forskningsrådet arbeider også for å integrere samiske perspektiver i andre deler av sin programvirksomhet, jf. kap. 12.5.1.

Som ledd i oppfølgingen av meldingen har en arbeidsgruppe med representanter for de tre institusjonene Universitetet i Tromsø, Samisk høgskole/Nordisk Samisk Institutt og Høgskolen i Finnmark foretatt en utredning om samarbeid innen samisk høyere utdanning og forsk­ning. Arbeidsgruppen har foreslått tradisjonell kunnskap som et av flere konkret temaer for forsk­ningssamarbeid (jf. kap. 12.3.4).

Under de ulike ordningene for næringsutvikling og verdiskaping i jordbruksavtalen gis det bidrag til tiltak for å fremme bruk av blant annet lokal matkultur, som også kan omfatte urfolkskultur. I reindriftsavtalen avsettes det årlig midler til FoU-virksomhet, og her er reindriftsamisk tradisjonskunnskap et strategisk tema. De siste to årene er det satt av 0,5 mill. kroner per år til dokumentasjon og utvikling av reindriftsamekvinnenes tradisjonskunnskap. Hensikten er å fremme bruken av kunnskapen til bedriftsetableringer og i undervisning.

Internasjonalt fag- og formidlingssenter for reindrift (jf. kap. 1.5.3) har i samarbeid med Association of World Reindeer Herders initiert og igangsatt programmet «EALAT». Det skal som et program under det internasjonale polaråret, se på hvordan beitearealer for rein påvirkes av klimaendringer. Et viktig mål med prosjektet er å integrere tradisjonell kunnskap med vitenskapelige data (jf. kap. 12.5.2.).

Tradisjonell kunnskap kan inngå i en rekke utdanninger/studieemner og i ulik grad, for eksempel:

• Studietilbud som spesifikt fokuserer på tradisjonell kunnskap – som ved Samisk høgskole – duodji, samisk mattradisjon, konsekvensutredninger med urfolksperspektiv (Impact Assessment with Indigenous Perspectives), urfolksfilosofi, joik og fortelling.

• Utdanninger der det kan inngå emner som berører samiske/flerkulturelle forhold, og der det kan inngå valgfrie emner som mer spesifikt fokuserer på samiske forhold/tradisjonell kunnskap, for eksempel tradisjonell kunnskap integrert i utdanninger som samisk språk, lærerutdanning og journalistutdanning.

• Høgskolen i Finnmark har bachelor- og masterstudium i reiseliv og hotellfag med valgfrie emner som kulturarvturisme eller vert og gjest.

• Studentene kan også selv velge problemstillinger som omhandler samiske forhold generelt eller spesifikt tradisjonell kunnskap i en master eller bacheloroppgave.

• Ved Universitetet i Tromsø er det ved alle fakultetene studieemner som spesifikt omhandler samiske og flerkulturelle forhold, og man kan ta forskerutdanning med samisk/urfolksrelevans. Studentene kan velge problemstillinger knyttet til tradisjonell kunnskap.

13.2 Vern av kulturuttrykk og immateriell kulturarv

13.2.1 Opphavsrettslig vern av samiske kulturuttrykk

Samiske kulturuttrykk er vernet etter åndsverkloven såfremt de er «åndsverk», dvs. at de er skapt ved en selvstendig skapende åndsinnsats. Åndsverkloven gir opphavsmannen enerett til å fremstille eksemplar av verket (lage kopier), samt å gjøre det tilgjengelig for allmennheten (fremføre det, legge det ut på internett). Det følger også av åndsverkloven at ved bruk skal opphavsmannen navngis, og at verket skal behandles med respekt.

I forholdet til samiske verk må rettighetene tolkes inn i samisk tradisjon: Etter loven er det den som har skapt åndsverket som er opphavsmann og eier av verket. Etter samisk rettstradisjon er det ofte den som omtales i en personjoik som er «eier» av joiken, og det er denne person som må samtykke til bruk. Det er da nærliggende å tolke åndsverkloven slik at den som omtales i joiken anses å ha fått overdratt rettighetene til seg.

Det finnes en egen samisk rettighetshaverorganisasjon, Sámikopiija, lokalisert i Karasjok.

13.2.2 Internasjonalt arbeid om vern av tradisjonelle kulturuttrykk og tradisjonell kunnskap i WIPO

Tradisjonell kunnskap og kulturuttrykk utgjør en viktig del av den samiske kultur og identitet. Tradisjonelle kulturuttrykk kan omfatte joik, fortellerkunst og tradisjonelt håndverk (duodji). En del av de tradisjonelle kulturuttrykkene vil være vernet etter åndsverkloven (som gjelder 70 år etter opphavsmannens død), andre kulturuttrykk vil være uten vern, og tilhøre den samiske kulturs felleseie. Spenninger og konflikter kan oppstå der ulike krefter ønsker å kommersialisere deler av den samiske kulturarven og samisk tradisjonell kunnskap.

I 2000 opprettet organisasjonen WIPO (World Intellectual Property Organization) en komité for å utrede spørsmål knyttet til genetiske ressurser, tradisjonell kunnskap og folklore (GRTKF). Bakgrunnen for opprettelsen av komiteen var flere konflikter knyttet til utnytting og kommersialisering av rettigheter til genetiske ressurser, tradisjonell kunnskap og folklore/tradisjonelle kulturuttrykk.

Både Norge og samiske organisasjoner (Samerådet og Samikopiija) deltar aktivt i komiteens arbeid. Arbeidet i komiteen har vært preget av til dels store motsetninger mellom utviklingsland og industriland, samtidig som urfolksorganisasjonene har vært misfornøyd med den langsomme fremdriften. Norge har forsøkt å innta en brobyggerrolle, og har bl.a. arrangert et seminar med utvalgte deltagere i 2006, og har hatt konkrete forslag til kompromissforslag i komiteen. Det er ennå usikkert hva utfallet av komiteens arbeid vil bli. Det er utarbeidet tekstforslag til et rettslig vern av både tradisjonell kunnskap og tradisjonelle kulturuttrykk/folklore, men pr. mai 2008 er det fortsatt uenighet om det overhodet skal gis internasjonalt bindende regler eller anbefalinger.

Arbeidet har uansett vært nyttig i forbindelse med kartlegging og utredning av problemene. Komiteen bidrar også til økt internasjonal bevisstgjøring samt spredning av informasjon om ulike staters og regioners løsninger for å verne tradisjonell kunnskap og kulturuttrykk.

13.2.3 UNESCO-konvensjonen om vern av immateriell kulturarv og UNESCO- konvensjonen for å verne og fremme et mangfold av kulturuttrykk

Stortinget gav i desember 2006 samtykke til at Norge skulle ratifisere to UNESCO-konvensjoner – Konvensjon om vern av immateriell kulturarv (St.prp. 73 (2005 – 2006)) og Konvensjonen for å verne og fremme et mangfold av kulturuttrykk (St.prp. nr. 76 (2005 – 2006)) som har betydning for tradisjonell kunnskap. Begge konvensjonene har virkningsdato for Norge fra 17. april 2007.

Under arbeidet med ratifikasjonen av konvensjonene har det for begge disse konvensjonenes vedkommende vært særskilt viktig å fokusere på urfolk og nasjonale minoriteter i Norge ved vurderingen av om Norge oppfyller konvensjonens krav. I begge konvensjonene omtales urfolks kulturforhold på en måte som gir et godt grunnlag for å utvikle kulturpolitiske tiltak med spesielt hensyn til behov i den samiske befolkningen.

Hva gjelder konvensjonen om immateriell kulturarv, sto forholdet til urfolk og nasjonale minoriteter også sentralt for flere av høringsinstansene. Blant annet ble det påpekt at behovet for vern av den immaterielle kulturarven er større for samer og nasjonale minoriteter. Når det gjelder samiske forhold, ble særlig Samisk arkiv og de samiske museene trukket fram som mulige innsamlere og varetakere av samisk muntlig tradisjonsstoff. Det ble også anført et behov for at samisk språk i større grad må tas i bruk i dette arbeidet. I tillegg ble hensynet til ulike folkegruppers rett til å bestemme over egen kultur fremhevet. Alle disse innspillene tas med i Kultur- og kirkedepartementets videre arbeid med oppfølging av ratifikasjonen av konvensjonen om immateriell kulturarv.

Konvensjonen om kulturelt mangfold har et sterkt fokus på at vern og fremme av et mangfold av kulturuttrykk innebærer anerkjennelse av likeverd mellom og respekt for alle kulturer, deriblant urfolks kulturer. Gjennom ratifikasjon av konvensjonen erkjenner partene betydningen av tradisjonell kunnskap som kilde til åndelig og materiell rikdom, og denne kunnskapens positive bidrag til bærekraftig utvikling, samt nødvendigheten av å verne og fremme den på adekvate måter. Konvensjonen har også fokus på hvor viktig kulturenes livskraft er for alle, herunder urfolk, slik det kommer til uttrykk gjennom deres frihet til å skape, formidle og spre sine tradisjonelle kulturuttrykk og gjennom å ha tilgang til disse for å fremme egen utvikling.

13.3 Utfordringer i arbeidet med samisk tradisjonell kunnskap

Tradisjonell kunnskap oppviser eksempler på samisk kollektiv arv og hukommelse. Arbeider i CBDs serie med samlerapporter om tradisjonell kunnskap – «Composite Report», FNs permanente forum og Sametinget poengterer at dette er kunnskap i tilbakegang, slik at et arbeid med dokumentasjon, videreføring og bruk haster. Bl.a. endrede miljøforhold og levevaner bidrar til at kunnskapen forsvinner. Dette er også kunnskap som kan ha betydning i forhold til de klimaendringer som vi nå observerer.

Det er mange uløste utfordringer og spørsmål knyttet til tradisjonell samisk kunnskap. Det er likeledes flere internasjonale instrumenter som bør tas i betraktning når man skal gjøre et praktisk arbeid med tradisjonell kunnskap. Regjeringen ønsker at disse utfordringene skal diskuteres mellom Sametinget, de aktuelle fagdepartementene og aktuelle faginstanser.

Det er behov for å foreta vurderinger bl.a. knyttet til metodikk og opplegg for registrering, bevaring og bruk av tradisjonell kunnskap, strategier for dokumentasjonstiltak i regi av lokale institusjoner, klargjøring av prinsipper for eierforhold, bruk og rettigheter knyttet til samisk tradisjonell kunnskap, m.m. Innhenting av erfaringer med arbeid med tradisjonell kunnskap i andre land, og bruk av de muligheter som måtte ligge i samarbeid over landegrensene, må også vurderes.

Å møte denne type utfordringer innebærer et arbeid som må konkretiseres over flere år, og det fordrer samarbeid mellom institusjoner og organisasjoner lokalt, regionalt, nasjonalt og over landegrensene.

13.4 Strategier og tiltak

Norsk ratifikasjon av internasjonale konvensjoner innebærer at Norge forplikter seg både nasjonalt og internasjonalt til å gjennomføre målene i konvensjonene. Særlig konvensjonen om biologisk mangfold og UNESCOs konvensjon om immateriell kulturarv sier noe om Norges forpliktelser vedrørende tradisjonell kunnskap. Sett i sammenheng vil slike konvensjoner kunne ligge til grunn for en helhetlig plattform for arbeidet med tradisjonell kunnskap, og danne referansepunkter i den videre politikkutviklingen. I tillegg gir konvensjonene et utgangspunkt for et mulig samarbeid over landegrensene.

Et samarbeid mellom de nordiske land om tradisjonell kunnskap er viktig ut fra en målsetting om å sikre samisk kultur i et nordisk perspektiv. Det vil også bidra til å optimalisere ressursbruken i forhold til de metodiske og praktiske arbeidet med tradisjonell kunnskap. Dette må ses i forhold til det kulturelle samarbeidet som ellers skjer i Norden og i dialogen med Russland, med sikte på å styrke og utvikle samisk språk, kultur, næringer og samfunnsliv.

Under konvensjonen om biologisk mangfold diskuteres registrering av tradisjonell kunnskap som et av flere tiltak for å bevare tradisjonelle kunnskaper. Det er behov for å utrede spørsmål knyttet til et register for samisk tradisjonell kunnskap i Norge, som et samarbeid mellom Sametinget, aktuelle departementer og institusjoner. Spørsmålet er hvordan registrering kan bidra til synliggjøring, legitimering og videreutvikling av tradisjonelle kunnskaper, og dermed en styrking av de samiske lokalsamfunn. En utredning bør kunne gi grunnlag for en beslutning om hvorvidt et slikt register skal etableres i Norge.

Regjeringen ønsker å praktisere som et overordnet prinsipp at tradisjonell kunnskap som samles inn lokalt, skal komme lokalsamfunnet til gode, og således være en viktig faktor i forhold til lokal aktivitet og utvikling. Innsamlet informasjon, for eksempel i registre, bør organiseres slik at innholdet blir lett tilgjengelig for de lokalsamfunnene som har frambrakt denne kunnskapen. Det er således et mål å styrke aktiviteter lokalt som er knyttet til ivaretakelse av tradisjonell samisk kunnskap. Et slikt arbeid vil også kunne ha betydning for det planlagte verdiskapingsprogrammet for næringskombinasjoner, som settes i gang fra 2008 (jf. kap. 20.5.5). Regjeringen mener at samiske lokalsamfunn gjennom regionale og lokale samiske institusjoner som språk- og kultursentra, museer, osv., bør kunne ha en viktig rolle som aktører i en prosess med kartlegging, bruk og oppbevaring av tradisjonell kunnskap. Som et samarbeid mellom Sametinget, aktuelle departementer og institusjoner, vil regjeringen

• starte et arbeid hvor man ser i sammenheng de forskjellige internasjonale instrumenter som vil få innvirking når man skal gjøre et praktisk arbeid med tradisjonell kunnskap i Norge

• identifisere samarbeidsmuligheter på nordisk nivå i et arbeid med tradisjonell kunnskap

• utrede spørsmål knyttet til et register for samisk tradisjonell kunnskap i Norge slik at rettslige, metodiske og etiske sider ved innsamling, lagring og bruk av slik kunnskap kan bli klarlagt

Regjeringen har i 2008 satt av 1,3 mill. kroner over Arbeids- og inkluderingsdepartementets budsjett til aktiviteter som tar sikte på å styrke arbeidet med innhenting, systematisering og bruk av samers tradisjonelle kunnskaper. Departementet vil samarbeide nært med Sametinget om bruken av midlene. Sametinget har også avsatt midler til tilsvarende formål på sine budsjetter for 2008. Regjeringen ønsker som et samarbeid med Sametinget og samiske institusjoner å sette i gang:

• en konferanse som belyser spørsmål i forhold til det videre arbeidet med innsamling av tradisjonell kunnskap

• enkelte pilotprosjekter som gir erfaringer med arbeid med tradisjonell kunnskap fra forskjellige deler av det samiske bosettingsområdet

• et forprosjekt som gir en viss oversikt over innsamlet materiale, pågående og planlagte aktiviteter, samt de behov som forefinnes i forhold til tradisjonell samisk kunnskap.