Samepolitikken

20.1 Arbeidet med rettsforhold i samiske områder

20.1.1 Finnmarkskommisjonen og Utmarksdomstolen for Finnmark

Etter finnmarksloven skal det opprettes en kommisjon, Finnmarkskommisjonen, for å kartlegge eksisterende rettigheter til den grunnen Finnmarkseiendommen 1. juli 2006 overtok fra Statskog SF. I tillegg skal det opprettes en særdomstol, Utmarksdomstolen for Finnmark, for å pådømme tvister som reiser seg i den forbindelse. Kommisjonen ble oppnevnt i statsråd 14. mars 2008. Domstoladministrasjonen bestemte 4. april 2008 at kommisjonens sekretariat skal ligge i Tana. En tar sikte på at kommisjonen skal være operativ fra rundt månedsskiftet august/september 2008.

Oppnevningen av utmarksdomstolen utstår noe siden det ikke vil være anledning til å bringe saker inn for domstolen før kommisjonen har avsluttet kartleggingen av eksisterende rettigheter i det første utredningsfeltet.

20.1.2 Samerettsutvalget II

Samerettsutvalget ble gjenoppnevnt i juni 2001 for generelt å utrede «spørsmålene omkring den samiske befolknings rettslige stilling når det gjelder retten til og disponering og bruken av land og vann i samiske bruksområder utenfor Finnmark fylke» (mandatets avsnitt 2.2). Herunder skulle utvalget blant annet redegjøre for historiske forhold og vurdere behovet for lovendringer.

Utvalget la i desember 2007 frem NOU 2007: 13 Den nye sameretten som inneholder en rekke forslag om ny lovgivning og om endringer i eksisterende lover. En la samtidig frem NOU 2007: 14 Samisk naturbruk og rettssituasjon fra Hedmark til Troms, som inneholder ulike historiske bakgrunnsutredninger.

Et samlet utvalg foreslår en ny lov om kartlegging og anerkjennelse av rettigheter til grunn og naturressurser i tradisjonelle samiske områder fra og med Troms og sørover.

Forslaget springer ut av en erkjennelse om at både samer og andre ved langvarig bruk av land og vann kan ha opparbeidet seg rettigheter til grunn og naturressurser som ikke har vært gjenstand for formell rettslig anerkjennelse. Foruten en kommisjon som skal kartlegge slike rettigheter, foreslås det å etablere en særdomstol som skal avgjøre tvister om rettighetene. Forslaget har en parallell i finnmarksloven kapittel 5, og er fremmet for å oppfylle statens forpliktelser etter ILO-konvensjon nr. 169 artikkel 14.

Et flertall på ni medlemmer foreslår å overføre statens grunn i Nordland og Troms, som utgjør vel 30 000 km², til regionalt offentlig eierskap ved Hålogalandsallmenningen. Det nye eierorganets styre skal ha to medlemmer oppnevnt av Sametinget, to av Nordland fylkesting og to av Troms fylkesting. Eierrådigheten vil være underlagt ulike lovfestede begrensninger av hensyn til de som har bruksrettigheter på Hålogalandsallmenningens grunn.

Forvaltningen av rettighetene til bufebeite, hugst, jakt, fangst og fiske foreslås lagt til inntil seks regionale utmarksstyrer. Disse skal ha representanter fra reindrift, jordbruk og jakt-, fiske- og friluftsinteressene. Utmarksstyrene skal oppnevnes av kommunene i vedkommende region, men vil ha en frittstående stilling både i forhold til Hålogalandsallmenningen og kommunene. Gjeldende generelle rettighetsreguleringer foreslås i hovedsak videreført, men det foreslås en lovfesting av rettigheter som ligger til jordbrukseiendom.

Et mindretall på tre medlemmer foreslår å utvide Hålogalandsallmenningen til de statseide samiske områdene i Sør-Norge, men slik at eierorganet også forvalter utmarksrettighetene. Etter forslaget oppnevner Sametinget og de berørte fylkestingene tre styremedlemmer hver.

Et annet mindretall (to medlemmer) foreslår å videreføre statens grunneierrolle i Nordland og Troms. Den samiske og lokale innflytelsen vil bli styrket ved etablering av regionale utmarksstyrer, som i hovedsak vil ha en rolle som saksforberedende organer.

Samerettsutvalget har også foreslått en ny lov om saksbehandling og konsultasjoner ved tiltak som kan få virkning for naturgrunnlaget i de tradisjonelle samiske områdene i Norge. Forslaget er fremmet av et samlet utvalg. Det konkretiserer gjeldende prinsipper for saksbehandling og konsultasjoner, jf. blant annet ILO-konvensjon nr. 169 artikkel 6, 7 og 15, når det overveies å iverksette tiltak som kan få direkte innvirkning på bruken av de aktuelle områdene.

Hensikten med forslaget er å sikre samisk deltakelse i beslutningsprosesser i saker som kan få betydning for samiske rettighetshavere og interesser. Et overordnet mål er å unngå at det iverksettes tiltak som kan stride mot folkerettens krav om vern av samisk materiell kultur.

Utvalget foreslår også en del endringer i andre lover. Blant annet foreslås det visse justeringer i fjellova for å synliggjøre reindriftens rettigheter i statsallmenningene i de sørsamiske områdene. Det foreslås også at fjellstyrene i disse allmenningene utvides fra fem til sju medlemmer, og slik at reindriften og jordbruket hver vil få to medlemmer.

Reindriftslovens regler om erstatningsansvar for skade påført av rein foreslås så langt som mulig parallellført med det som gjelder for skade påført av andre beitedyr. Det foreslås også endringer i en del av lovens enkeltbestemmelser for å synliggjøre at reindriftsretten der det har vært drevet reindrift fra gammel tid, har et selvstendig rettsgrunnlag i langvarig bruk.

Det er også foreslått visse særskilte saksbehandlings- og konsultasjonsregler i naturvernloven, bergverksloven og plan- og bygningsloven.

Utvalget har ikke foreslått noen direkte endringer i lovgivningen om fiske i havet, men de foreslåtte generelle saksbehandlings- og konsultasjonsreglene vil også få anvendelse ved fiskerireguleringer. En har for øvrig trukket frem ulike endringer og tiltak som det kan være aktuelt å iverksette for å styrke situasjonen for kyst- og fjordfisket i sjøsamiske områder, og anbefaler at disse vurderingene ses i sammenheng med forslagene fra Kystfiskeutvalget for Finnmark i NOU 2008: 5, jf. nedenfor.

Utredningen i NOU 2007: 13 ble sendt på høring 15. februar 2008. På grunn av dens omfang og det store antallet lovforslag som er fremsatt, er høringsfristen satt til 15. februar 2009.

20.1.3 Kystfiskeutvalget for Finnmark

Stortinget behandlet finnmarksloven i vårsesjonen 2005. Finnmarksloven omhandler bruk av land og vann i Finnmark og rettigheter til naturressursene i fylket. Loven omhandler ikke fiske i sjø. I Innst.O. nr. 80 (2004 – 2005) bemerket flertallet at «spørsmålet om retten til og forvaltning av saltvannsfisket i samiske bosettingsområder har vært gjenstand for atskillig utredning, særlig i perioden 1990 – 2001». Flertallet viste videre til at det «etter flertallets mening ikke [kan] utelukkes at det foreligger føringer både i folkeretten og i norsk rett for å ta særlig hensyn til fisket i sjøsamiske områder i utformingen og praktiseringen av fiskeriforvaltningen. I forhold til dagens aktuelle situasjon er det imidlertid ikke utredet konkret hvordan disse hensyn mest effektivt og hensiktsmessig kan ivaretas i den løpende fiskeriforvaltningen».

I forbindelse med behandlingen av finnmarksloven fattet Stortinget 6. juni 2005 følgende anmodningsvedtak i tråd med forslag fremmet av flertallet i Justiskomiteen:

Regjeringen ga Fiskeri- og kystdepartementet i oppdrag å sørge for at Stortingets anmodningsvedtak ble fulgt opp. Fra januar til juni 2006 ble det avholdt tre konsultasjoner som alle involverte Sametinget, Finnmarks fylkeskommune og Fiskeri- og kystdepartementet, med Arbeids- og inkluderingsdepartementet som observatør. Konsultasjonene ble ført på politisk nivå. Konsultasjonene munnet ut i fastsettelse av et mandat for et utvalg som skal utrede samers og andres rett til fiske i havet utenfor Finnmark. Utvalget, i alt ni personer ledet av tidligere høyesterettsjustitiarius Carsten Smith, ble oppnevnt i statsråd 30. juni 2006. Utvalget tok senere navnet Kystfiskeutvalget for Finnmark.

Utvalgets arbeid ble avsluttet ultimo desember 2007 og innstillingen er publisert som NOU 2008: 5 Retten til fiske i havet utenfor Finnmark. Innstillingen ble avgitt fiskeri- og kystministeren på et folkemøte i Vestertana 18. februar 2008. Innstillingen vil bli sendt på bred høring.

Utvalgets hovedoppgave var i følge mandatet på prinsipielt grunnlag å utrede samers og andres rett til fiske i havet utenfor Finnmark. Med dette ble det spesielt siktet til utredning av samers og andres rett til saltvannsfiske i kystnære farvann og fjorder langs Finnmarks kyst. Som et ledd i dette arbeidet skulle utvalget utarbeide og presentere en historisk gjennomgang og kartlegging av samers og andres utøvelse av fiske i Finnmark, og likeledes om fiskerinæringens økonomiske og kulturelle betydning for befolkningen i Finnmark. Fremstillingen skulle også omfatte betydningen av relatert landbasert virksomhet. Utvalget skulle videre utarbeide en oversikt over relevante folkerettslige kilder og norsk rett, over tidligere utredninger, offentlige dokumenter, rettspraksis o.l. som er relevant for spørsmålet, samt over reguleringstiltak o.a. som har vært brukt for å ivareta relevante regionalpolitiske målsettinger.

Utvalget har i forbindelse med sitt arbeid holdt åpne høringsmøter i alle Finnmarks kystkommuner. Formålet med høringsmøtene var å få et inntrykk av aktiviteten i fiskeriene i dag, høre om lokale fiskeritradisjoner, og innhente innbyggernes synspunkter på gjeldende fiskerireguleringer. Utvalget var også interessert i å få eventuelle forslag til endringer i disse reguleringene.

I sin innstilling konstaterer utvalget en rett til fiske i havet utenfor Finnmark for folk som er bosatt i Finnmark. Retten bygger på historisk bruk og folkerettens regler om urfolk og minoriteter. Utvalget tilrår at retten skal gjelde for alle som bor i fylket, uavhengig av etnisk og kulturell tilknytning. Retten er foreslått nedfelt i en lov om retten til fiske i havet utenfor Finnmark (finnmarksfiskeloven). Utvalget foreslår videre en særlig rett til å fiske i fjordene for folk bosatt ved den enkelte fjord, i loven kalt fjordretten. Utenfor fjordene skal fremmedfiskerne, fiskere som ikke er bosatt i Finnmark, ha rett til å fiske på lik linje med finnmarksfiskere. Det foreslås opprettet et nytt regionalt organ, Finnmark fiskeriforvaltning, med myndighet til å fastsette reguleringer for fartøystørrelser og redskapsbruk i havet ut til fire nautiske mil fra grunnlinjene. Organet skal også disponere over kvoter eller fisketillatelser til fremme av Finnmarks fjord- og kystfiske. Organet vil ha et styre på seks medlemmer, der Sametinget og Finnmark fylkesting oppnevner tre medlemmer hver. Utvalgets forslag innebærer i sum en egen kystfiskesone for Finnmark, i loven kalt Finnmarkssonen.

Figur 21.1 Kystfiskeutvalgets innstilling

20.2 Offentlige reguleringer som påvirker bruken av utmark

Innen tradisjonell samisk kultur har høsting av utmarksressurser vært en del av næringsgrunnlaget. Bruk av naturen er derfor i dag både en kilde for livsopphold, og en viktig bestanddel i utøvelse, bevaring og videreføring av samisk kultur. Områder som fra et klassisk friluftsperspektiv vil være grunnlag for fritid og rekreasjon, vil fra et samisk perspektiv kunne oppfattes som næringsarealer. I tillegg vil områder som fra et friluftsperspektiv oppfattes som allmenning, fra et samisk perspektiv oppfattes ut fra tradisjonelle siida-grenser. Tradisjonell samisk naturbruk og naturforståelse skiller seg derfor på flere måter fra det klassiske friluftslivet, slik det bl.a. er beskrevet i St.meld. nr. 39 (2000 – 2001) Friluftsliv – Ein veg til høgare livskvalitet.

Det har også oppstått konflikter mellom tradisjonell samisk bruk og opprettelsen av verneområder i medhold av naturvernloven, og mellom tradisjonell samisk bruk og arealkrevende næringer som vannkraftsutbygging, bergverksvirksomhet, turisme m.m.

Gjennom saksbehandlingsrutiner har man over flere år søkt å skape mekanismer for å minske konflikt og interessemotsetninger mellom tradisjonell samisk bruk i forhold til både ønske om vern og ønsket om næringsutvikling.

Se også Sametingets årsmeldinger.

20.2.1 Ny plandel i plan- og bygningsloven

Regjeringen la i februar 2008 fram et forslag til ny plan- og bygningslov (Ot.prp. nr. 32 (2007 – 2008) Om lov om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) (plandelen)). Loven vil ha et bredt samfunnsmessig perspektiv, og være et virkemiddel for å fremme bærekraftig utvikling til beste for den enkelte, samfunnet og framtidige generasjoner. Planlegging skal gi felles rammer for bruk og vern av arealressurser regionalt og kommunalt, og sikre at privat planlegging og utbygging skjer innenfor disse rammene. Lovforslaget vil gi politiske myndigheter et egnet redskap til å fastlegge mål, legge til rette for verdiskaping og sysselsetting, og ivareta langsiktige miljøhensyn, folkehelsen og andre allmenne interesser. Dette har stor betydning for fordeling av goder og byrder mellom innbyggerne. Av særlig betydning er hvordan arealbruken fastlegges og tilhørende interessekonflikter løses. Dette stiller krav til måten plansystemet utformes på. Lovforslaget vil legge til rette for en styrking av den sektorovergripende, samfunnsrettede planleggingen, med samordning av interesser og hensyn på tvers av sektorer og samfunnsområder innenfor lovens system. Dette vil kunne gi bedre prioritering av de offentlige ressursene og en større grad av måloppnåelse.

Samisk kultur, næringsutøvelse og samfunnsliv er under press fra det norske storsamfunnet på mange måter, men kan ivaretas og fremmes gjennom en aktiv og bevisst planlegging i kommuner og fylker. Plan- og bygningslovens regler, og hvordan loven blir praktisert, har derfor en stor betydning for hvordan de samiske interessene blir ivaretatt.

Grunnloven § 110a og internasjonale regler forplikter både kommunale, regionale og statlige myndigheter til å gjøre hensynet til samisk kultur, næringsutøvelse og samfunnsliv til gjenstand for særskilt behandling og vurdering i samfunnsplanleggingen generelt, og i arealplanleggingen spesielt. Dette vil gjelde i de kommuner og regioner der det er tydelige samiske interesser, og ellers i plansaker som berører den samiske befolkningen spesielt. De samiske interessene må ha mulighet til å komme fram i planprosessen. Hensynet må tillegges en slik vekt ved avveiningen at samisk kultur, næringsutøvelse og samfunnsliv bevares eller fremmes gjennom planene, og ikke trues.

I kommuner med en betydelig samisk befolkning bør kommuneplanleggingen offensivt ta opp oppgaver for å legge til rette for vern og utvikling av samisk kultur, næringsutøvelse og samfunnsliv. Tilsvarende bør slike spørsmål tas opp i den regionale planleggingen.

Hensynet til samiske interesser skal kunne ivaretas på samme måte som andre viktige nasjonale og regionale hensyn i planleggingen. Det er først og fremst Sametinget som har autoritet til å identifisere og uttrykke de samiske interessene i plansammenheng. Imidlertid vil det kunne være en plikt for planmyndighetene å konsultere andre interesser. Dette gjelder særlig i saker som direkte berører samiske næringer, slik som reindriften. Det er reindriftens styrings- og forvaltningsorganer som har kompetanse og myndighet til å ivareta reindriftens interesser i plansammenheng. Representanter for samiske interesser må gis god mulighet til å delta i planprosessene i fylker og kommuner.

I tråd med forslaget fra Planlovutvalget er det i odelstingsproposisjonen foreslått at Sametinget blir innsigelsesorgan for å kunne ivareta viktige interesser i forhold til samisk kultur og næringsutøvelse i plansaker (lovforslagets § 5 – 4), jf. kap. 7.6. Det er fastsatt at Sametinget kan fremme innsigelse dersom en plan får «vesentlig betydning for samisk kultur eller næringsutøvelse».

Norges internasjonale forpliktelser på dette området følger særlig av FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter av 1966, art. 27. Videre er ILO-konvensjon nr. 169 av 1989 om urfolk et viktig grunnlag for politikken på området. Også FN-konvensjonen om biologisk mangfold har betydning, særlig dens artikkel 8 j om urfolks kunnskaper og praksis for bevaring av det biologiske mangfoldet. Kapittel 26 i Agenda 21 sier blant annet at urfolks tradisjonelle og direkte avhengighet av naturressursene skal anerkjennes og legges til grunn for beslutningsprosesser om naturressursene, der alle skal kunne delta. Plansystemet er et sentralt virkemiddel for å følge opp disse forpliktelsene i forhold til utbygging, vern og samfunnsforming i samiske områder.

20.2.2 Vurdering av samiske hensyn ved endret bruk av utmark

Det er fastsatt i finnmarksloven § 4 at Sametinget kan gi retningslinjer for hvordan virkningen for samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv av endret bruk av utmark skal bedømmes. Sametinget vedtok slike retningslinjer 24. mai 2007 (se Sametingets årsmelding 2007, punkt 3.5). Statlige, fylkeskommunale og kommunale myndigheter skal vurdere hvilken betydning endret bruk av utmark vil ha for samisk kultur, og i denne vurderingen skal Sametingets retningslinjer legges til grunn. Sametingets retningslinjer er begrenset til saker om endret bruk av utmark i Finnmark fylke, jf. lovens geografiske virkeområde.

I innstillingen fra Samerettsutvalget II, I NOU 2007: 13, er det foreslått at Sametingets myndighet til å fastsette retningslinjer for hvordan virkningen for samiske kultur skal bedømmes, skal gjelde generelt i tradisjonelle samiske områder. En slik regel er inntatt i forslaget til lov om saksbehandling og konsultasjoner ved tiltak som kan få virkning for naturgrunnlaget i tradisjonelle samiske områder (saksbehandlings- og konsultasjonsloven) § 8. Ordlyden i bestemmelsen har en noe annen utforming enn ordlyden i finnmarksloven § 4, ved at Sametingets retningslinjer ikke er knyttet til begrepet «endret bruk av utmark, men gjelder mer generelt, ved «tiltak som kan få virkning for naturgrunnlaget». Det er uttalt i merknadene at endringen ikke vil innebære noen stor realitetsforskjell, men utvalget ville markere at også andre tiltak enn de som ut fra en mer snever vurdering kan anses som «endret bruk av utmark», etter forholdene vil kunne påvirke naturgrunnlaget for samisk kultur.

20.2.3 Verneområder

Det er viktig å sikre naturen i Norge for ettertiden. På mange områder er det stort samsvar mellom verneinteresser og samiske, tradisjonelle høstingsinteresser. Opprettelsen av store verneområder sikrer ofte mulighetene for fortsatt reindrift. Også andre næringer, som turisme og reiseliv, kan dra fordel av verneområder. Verneinteressene kan imidlertid komme i konflikt med andre interesser i samfunnet, og det er også konflikter mellom vern og enkelte bruksmåter innenfor samisk naturbruk. Motorisert ferdsel i utmark er ett slikt eksempel. Konflikter i vernesaker kan også oppstå fordi det eksisterer grunnleggende ulike, kulturbetingede oppfatninger om hvordan naturgrunnlaget og -verdiene på best mulig måte kan sikres.

Arbeidet med arealvern etter naturvernloven skjer ved gjennomføring av fylkesvise/tematiske verneplaner (myrplaner, sjøfuglplaner, våtmarksplaner, planer for rike løvskoger mv.), nasjonalparkplanen (St. meld. nr. 62 (1991 – 92)), og marin verneplan. I tillegg arbeides det med skogvern som nå i det alt vesentlige skjer som frivillig vern og gjennom vern av skogområder på statsgrunn. Det pågår arbeid med flere planer som kan berøre samiske områder. Av de planlagte fylkesvise verneplanene gjenstår pr. 1. januar 2008 verneplaner for myr i Finnmark og for rike løvskoger i Troms, Fra nasjonalparkplanen gjenstår i alt 11 verneforslag:

• I Sør-Trøndelag er det forslag om landskapsvern for Hyllingsdalen og Sylane,

• I Nordland er det forslag om nasjonalpark for Visten/Lomsdal, nasjonalpark for Sjunkan/Misten og naturreservat for Sundsfjordfjella

• I Troms er det forslag om nasjonalpark for Sørdalen/Isdalen og landskapsverneområder for Kvænangsbotn/Navitdalen

• I Finnmark er det forslag om nasjonalpark for Goahtteluobbal og utvidelse av Anarjohka nasjonalpark

I tillegg kan det komme et eventuelt forslag om nasjonalpark på norsk side ved treriksrøysa mellom Sverige, Finland og Norge. Forslaget om nasjonalpark for et større område i Tysfjord/Hellemo i Nordland gis en spesiell omtale nedenfor.

20.2.4 Egne retningslinjer for arbeidet med vern etter naturvernloven i samiske områder

Disponeringen av naturressursene innenfor samiske områder er viktige for samisk bosetting, næringsliv og kultur. Mange av de samme arealene er også viktige naturdokumenter med stor verdi for Norge som samfunn og hvor vi har et ansvar for å sikre disse viktige naturområdene for framtiden. Det vil i likhet med i andre deler av landet også i samiske områder være interessekonflikter knyttet til slike saker og ulike oppfatninger om hvordan de kan løses på best mulig måte. Det har i perioden 2005 – 2007 vært konsultasjoner mellom Sametinget og Miljøverndepartementet med målsetting å få fram retningslinjer for arbeidet med vern etter naturvernloven i samiske områder. Miljøvernministeren og Sametingspresidenten undertegnet avtalen om retningslinjene 30. januar 2007. Sametinget vedtok retningslinjene 1. mars 2007. Retningslinjene bygger på

• naturvernlovens bestemmelser,

• rundskriv T-3/99 fra Miljøverndepartementet om saksbehandlingsregler etter naturvernloven,

• konsultasjonsprosedyrene mellom statlige myndigheter og Sametinget,

• internasjonale avtaler og forpliktelser, særlig ILO-Konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater, FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, art. 1 og 27 og FNs konvensjon om biologisk mangfold.

Retningslinjene utdyper og synliggjør en ryddig og demokratisk konsultasjonsprosess slik at samiske interesser og synspunkter kan komme klart fram når verneplaner skal utarbeides. Det er viktig at Sametinget og staten på et tidligst mulig tidspunkt i planprosessen blir enige om den videre behandling av den enkelte vernesak. Retningslinjene gjelder i utgangspunktet forholdet mellom Sametinget og statlige myndigheter, men får også betydning for andre samiske interesseorganisasjoner og samiske rettighetshavere, for eksempel reindriften. Avtalen innebærer ingen endringer i forhold til andre som berøres av verneplanarbeidet.

20.2.5 Verneplan for Tysfjord-Hellemobotn

Arbeidet med en verneplan for Tysfjord-Hellemobotn ble startet opp allerede i 1994 som ledd i nasjonalparkplanen. Verneplanarbeidet stoppet opp i 2001 på grunn av store konflikter til det lulesamiske samfunnet i området. Spørsmålet om å gjenoppta verneplanarbeidet ble gjenstand for behandling av Stortinget våren 2003. Stortinget vedtok følgende anmodning 1 1. april 2003: «Stortinget ber Regjeringen medvirke til at verneplanarbeidet for Tysfjord/Hellemobotn blir en nasjonal prosess med direkte kontakt mellom Miljøverndepartementet og Sametinget. Organiseringen av arbeidet skal skje i samråd med Sametinget, og sikre at det ikke blir fattet avgjørelse om vern av Tysfjord/Hellemo-området uten at lulesamiske interesser er utredet og ivaretatt.»

Et omforent, revidert og utvidet mandat ble utarbeidet av Miljøverndepartementet og Sametinget i 2004. Det ble i mandatet lagt til grunn at det videre arbeid skulle skje som en nasjonal prosess, og at det skulle legges opp til planleggingsprosedyrer som skulle sikre at lulesamiske interesser ble utredet og tatt med på råd. Det ble nedsatt et arbeidsutvalg som våren 2006 la fram et forslag til omforent opplegg til organisering av arbeidet og et program for framdrift som kombinerer bruk og vern av Tysfjord-Hellemo. Forslaget ble overrakt Sametinget og Miljøverndepartementet i april 2006.

Rapporten omfatter forslag til utredningsgrense, lovanvendelse, forvaltningsordning, utredningsbehov, videre organisering, tidsplan og budsjett. Blant annet foreslår utvalget at det utredes en egen særlov for et større avgrenset område over 3 kommuner mellom Botnisen i nord og Rago nasjonalpark i sør. Loven skal ha som formål å ivareta lulesamisk kultur, men eksisterende lovverk så som naturvernlov, plan- og bygningsloven vil også være relevant. Det er fra lulesamisk hold viktig at det etableres et regelverk som særlig tar hensyn til lulesamiske interesser i området. Alternativt antyder utvalget at hjemmelen til å ta slike hensyn innarbeides i eksisterende lovgivning. Tidsplanen viser avslutning i 2011. Totalanslag for budsjett er 11 mill. kroner.

Regjeringen viser til at rapporten i det alt vesentlige tar opp samiske rettighetsspørsmål til det meste av arealet øst for E6 fra Leirfjorden i Sørfold til Efjorden i Ballangen, og dreier seg således i hovedsak om andre spørsmål enn nasjonalparksaken. Samiske rettighetsspørsmål i områder utenfor Finnmark er utredet av Samerettsutvalget II som la fram sine anbefalinger i 2007.

Regjeringen vil i 2008 og i samarbeid med Sametinget ta stilling til videreføringen av vernesaken for Tysfjord/Hellemobotn.

20.2.6 Motorferdsel

Politikken på motorferdselområdet har ligget fast i lang tid. Regjeringen vil, i tråd med Soria Moria-erklæringen, føre en restriktiv politikk i forhold til motorisert ferdsel i utmark, med tiltak for å redusere omfanget av barmarkskjøring.

Med grunnlag i evalueringen av forsøket med ny forvaltningsmodell for motorferdsel i utmark, MoSa-prosjektet og erfaringene fra praktiseringen av dagens regelverk, har Direktoratet for naturforvaltning utarbeidet et forslag til revisjon av motorferdselregelverket.

Sametinget har i Sametingsrådets vedtak i sak 127/07 uttrykt at lovens formål må reflektere en moderne miljøpolitikk som vektlegger en bærekraftig utvikling som ivaretar både den økologiske, økonomiske og sosiale/kulturelle dimensjonen ved forvaltningen av motorisert ferdsel i utmark. Sametinget mener bl.a. at lovforslaget ikke tar nødvendig hensyn til samiske lokalsamfunns tradisjonelle bruk og lokalbaserte virksomhet. I sin uttalelse viser også Sametinget til Samerettsutvalgets forslag til endringer av motorferdselloven i NOU 1997:4 Naturgrunnlaget for samisk kultur. Sametinget mener at forslaget som er omtalt der, vil redusere den økende motorferdselen, sikre nærhetsprinsippet ved ressursforvaltningen, ivareta muligheten for en fortsatt bærekraftig utvikling i bruken av utmarksressursene og slik sikre det materielle samiske kulturgrunnlaget. Se også Sametingets årsmelding 2007, punkt 4.7.

Lovforslaget er nå til behandling i Miljøverndepartementet som vil gjennomføre konsultasjoner med Sametinget. Et eventuelt forslag til lovendringer vil trolig bli lagt frem for Stortinget i 2008.

20.2.7 Rovviltforvaltningen

Våren 2004 behandlet Stortinget St.meld. nr. 15 (2003 – 2004) Rovvilt i norsk natur. Det ble da innført et nytt forvaltningsregime med hensyn til etablering av forvaltningsregioner og regionale rovviltnemnder. Det ble videre fastsatt nasjonale bestandsmål for hver enkelt art, som ble fordelt mellom de ulike forvaltningsregionene. Det er også et mål å minimalisere konflikten mellom rovvilt og bufehold og reindrift.

For hver av de åtte rovviltregionene er det utarbeidet egne forvaltningsplaner. Målene for regionen skal nås gjennom arealdifferensiering innenfor regionen, dvs. at arealene deles inn i henholdsvis prioriterte rovviltområder og prioriterte beiteområder. Gjennom arealdifferensiering er det mulig å ta hensyn til både kalvingsområder for rein og de mest verdifulle beiteområdene for bufe. Forvaltningsplanene har så langt som mulig søkt å oppnå Stortingets mål om en differensiert forvaltning ved å skille rovvilt og beitedyr. I reindriftsområdene har man prioritert rein fremfor rovvilt hovedsakelig i kalvingsområdene. I disse områdene er det generelt en lavere terskel for uttak av rovvilt enn i de prioriterte rovviltområdene.

I de senere årene har jervebestanden i flere regioner ligget over det fastsatte bestandsmålet. Likeledes har det vært en økning i tap av beitedyr til jerv, men fra 2006 til 2007 gikk tapet av sau til jerv ned. Ordinær lisensfellingen av jerv er krevende, og lisensfellingen har i flere regioner fore­løpig hatt lavere effektivitet enn ønskelig. Ekstraordinær felling/hiuttak av jerv ble derfor gjen­nomført våren 2006 og 2007. Satsingen på fore­byggende og konfliktdempende tiltak har økt vesentlig de siste årene, og regjeringen ønsker å styrke dette arbeidet. Regjeringen vil i statsbudsjettet for 2009 foreslå å øke innsatsen til forebyggende tiltak med 40 mill. kroner på årsbasis.

Regjeringen har styrket dialogen og samarbeidet med Sametinget gjennom at Sametinget har fått direkte oppnevningsmyndighet til de regionale rovviltnemndene i områder der det er samiske interesser. Sametinget og Norske reindriftssamers landsforbund har også fast plass i Kontaktutvalget for rovviltforvaltning.

Se også Sametingets årsmelding 2007 punkt 4.5.

20.2.8 Ny minerallov

Å få frem en ny minerallov er et ledd i regjeringens aktive nærings- og distriktspolitikk der vi legger til rette for verdiskaping basert på distriktenes egne ressurser lokalt slik at det blir arbeidsplasser der folk bor. En ny lov er viktig for å tilrettelegge for en samfunnsmessig forsvarlig forvaltning av landets mineralressurser. Et nytt lovverk må gi nødvendig samfunnsmessig kontroll med hele mineralbransjen og ivareta samfunnets behov og samiske interesser ved mineralaktivitet i tillegg til næringens og grunneiernes interesser.

Regjeringen ønsker at den nye mineralloven skal bidra til økt mineralaktivitet også i nordområdene, og loven er forankret i regjeringens nordområdestrategi. Det er viktig at myndighetene gjennom lovverket får på plass et rammeverk som både ivaretar næringsinteressene og de samiske interessene. Det vil kunne legge grunnlaget for en positiv næringsutvikling i områder med samiske interesser.

Lovverket skal oppfylle de norske folkerettsforpliktelsene. Dette er i samsvar med de endringer som allerede er gjennomført i gjeldende bergverkslov for Finnmark. Ved mineralvirksomhet i etablerte reindriftsområder vil regjeringen bidra til å tilrettelegge for at reindriften og mineralundersøkelser kan tilpasse sin aktivitet til hverandre. I den nye loven skal det være dialog mellom myndighetene, næringen og reindriftens styrings- og forvaltningsorganer for å sikre ivaretakelse av reindriftens interesser. Myndighetene kan nekte mineralvirksomhet dersom tungtveiende samiske interesser tilsier det.

Sametinget ser behovet for en ny minerallov. Siden loven vil kunne påvirke det materielle kulturgrunnlaget for samisk kultur er Sametinget opptatt av utformingen av den nye loven. Nærings- og handelsdepartementet gjennomfører konsultasjoner med Sametinget og Norske reindriftsamers landsforbund iht. konsultasjonsavtalen mellom statlige myndigheter og Sametinget. Etter at konsultasjonene er avsluttet vil departementet legge frem et lovforslag for Stortinget.

20.2.9 Energiutbygging

Det er et mål for regjeringen å legge til rette for økt utbygging av vindkraft i Norge. Utbyggingen av nye vindkraftanlegg skal skje på en bærekraftig måte, og i et helhetlig perspektiv hvor også hensynet til andre miljø- og samfunnshensyn ivaretas på best mulig måte. Flere av de planlagte vindkraftanleggene er tenkt etablert fra Trøndelag og nordover. Dette innebærer at etableringen av anleggene kan komme i konflikt med samiske interesser, særlig reindriften som utøves i området. Vindkraftprosjekter kan dessuten få konsekvenser for flere reinbeitedistrikter enn de som berøres direkte av tiltaket. Bakgrunnen for dette er reindriftens nomadiske driftsform, med sesongmessige flyttinger mellom årstidsbeitene. Hvor store negative konsekvenser etablering av en vindmøllepark har for reinen og for reindriften er imidlertid usikkert. Per i dag foreligger det få undersøkelser på dette området, og de undersøkelsene som er gjennomført er divergerende i sine konklusjoner. Det er derfor viktig at det foretas gode konsekvensutredninger i den enkelte sak.

For å møte noen av utfordringene ved etablering av vindkraftanlegg i reindriftsområder, har Reindriftsforvaltningen i samarbeid med NVE utgitt en rapport. I rapporten sammenstilles eksisterende forsk­ning, og det gis råd til reindriften om hvordan den skal forholde seg til utbyggere og offentlige prosesser, og til utbyggere om hvordan unødig store ulemper for reindriften kan unngås.

For å bidra til en mer helhetlig planlegging av vindkraftanlegg, har Olje- og energidepartementet og Miljøverndepartementet i samarbeid iverksatt to virkemidler. Siden 2005 har det blitt gjennomført tematiske konfliktvurderinger av alle meldte og søkte vindkraftprosjekter, hvor reindrift er et av konflikttemaene. I dette arbeidet var også Landbruks- og matdepartementet og Arbeids- og inkluderingsdepartementet med. I 2007 ble nasjonale retningslinjer for planlegging og lokalisering av vindkraftanlegg fastsatt. Retningslinjene omtaler viktige hensyn som skal ivaretas i planleggingen, herunder reindrift, andre samiske næringsinteresser og samiske kulturminner og -miljøer. Vindkraftutbyggingen bør generelt konsentreres om større anlegg der det er gode vindforhold, hensiktsmessig infrastruktur og der konflikten med andre hensyn er akseptabel. I vedlegg til retningslinjene gis en omtale av behandlingsprosedyrene for vindkraftsaker i samiske områder.

Retningslinjene presiserer at det skal legges opp til god medvirkning i plan- og konsesjonsprosessene med konsekvensutredning for å finne frem til utbyggingsområder som er akseptable for blant annet samiske interesser. Der det er sterke utbyggingsinteresser anbefales fylkeskommunene å utarbeide regionale planer for vindkraft for å gi helhetlige vurderinger av aktuelle områder og styrke vurderingsgrunnlaget for plan- og konsesjonsbehandlingen. I tillegg har Olje- og energidepartementet og Miljøverndepartementet utarbeidet en veileder som utdyper hvordan det regionale planarbeidet kan utføres. I veilederen er det lagt opp til at kartlegging av områder som er viktig for reindriften skal inngå i plangrunnlaget for regionale planer for vindkraft.

Utbygging av små vannkraftverk har økt betydelig de siste år. I den forbindelse har Olje- og energidepartementet, i samråd med Miljøverndepartementet, fastsatte retningslinjer for små vannkraftverk. Retningslinjene gir veiledning til fylkes­kommuner som ønsker å utarbeide regionale planer for små vannkraftverk, men skal også brukes av Norges vassdrags- og energidirektorat i konsesjonsbehandling. Fylkeskommunene oppfordres gjennom retningslinjene til å prioritere å utarbeide planer for områder med stort utbyggingspress og områder der utbygging har stort konfliktpotensial med andre hensyn. I områder med reindrift, anbefales det at hensynet til denne næringen inkluderes som et eget utredningstema i planene. Kulturminner og kulturmiljø, herunder samiske, er et annet anbefalt utredningstema. I konsesjonsbehandlingen av enkeltsaker vil også reindrift, samiske kulturminner og andre samiske interesser inngå i vurderingsgrunnlaget.

Se også Sametingets årsmelding 2007 punkt 4.6.

20.3 Reindrift

I dag utøves samisk reindrift i fjell- og utmarksområder i Finnmark, Troms, Nordland og Nord-Trøndelag, samt i deler av Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag og Hedmark.

Totalt foregår det reindrift i nærmere 140 av landets kommuner, og på et areal som brutto utgjør om lag 40 pst. av landarealet i Norge eller ca. 140 000 km². For øvrig har norske reineiere disponert beiteområder i Sverige i henhold til konvensjon om reinbeite mellom Norge og Sverige av 9. februar 1972. Tilsvarende har svenske reineiere disponert beiteområder i Norge. Denne konvensjonen løp ut 30. april 2005, og det forhandles nå om ny reinbeitekonvensjon med Sverige. Det vises for øvrig til Ot.prp. nr. 75 (2004 – 2005) og Innst. O. nr. 98 (2004 – 2005).

Den samiske reindriften er administrativt delt inn i 6 reinbeiteområder, som igjen er delt inn i reinbeitedistrikter, i alt 82. Innenfor hvert distrikt utøves reindrift i en eller flere siidaer/driftsgrupper. Siidaene omfatter én eller flere siidaandeler. Innenfor hver siidaandel er det som oftest flere reineiere med hvert sitt reinmerke. Det var totalt 556 siidaandeler i næringen per 31. mars 2007. I overkant av 2850 personer er tilknyttet disse siidaandelene. Hovedtyngden av den samiske reindriften finnes i Finnmark, med 398 siidaandeler og drøyt 2100 personer. Per 1. april 2007 var reintallet i vårflokk (før kalving) i de samiske reinbeiteområdene om lag 229 000.

Reindriften foregår i et arktisk produksjonssystem der man utnytter reinens tilpasning til den nordlige taigaen og tundraen. Reinen er fysiologisk og atferdsmessig tilpasset sitt naturmiljø, både gjennom rask vekst gjennom en kort og intens sommersesong, og ved redusert aktivitetsnivå og energitap gjennom vinteren. Utøverne nytter også reinens tilpasninger gjennom sesongvise flyttinger av reinflokkene mellom ulike beiteområder. Reinens naturlige forflytting og den nomadiske driftsformen er selve bærebjelken for en optimal produksjon i disse områdene og grunnlaget for reindriftskulturen slik vi kjenner den i dag.

Reindriften som næring har mange positive elementer i seg. Den representerer i utgangspunktet en god og fornuftig ressursutnyttelse i marginale fjell- og utmarksområder. Den bidrar til et næringsmessig mangfold, og den er en sentral bærer av samisk kultur. Reindriften som næring, kultur og livsform er på mange måter unik både i en nasjonal og internasjonal sammenheng. Den fortjener derfor positiv oppmerksomhet og fokus på tiltak som gjør at næringen kan sikres, utvikles og styrkes. I tillegg er det viktig å være bevisst på den positive effekten reindriften har på opprettholdelse av næringslivet og de offentlige tjenester i distrikts Norge. Flere steder er det reindriften som er den sentrale bidragsyteren til levende bygder.

20.3.1 Overordnede mål og virkemidler i reindriftspolitikken

De mål og retningslinjene som ligger til grunn for reindriftspolitikken er trukket opp i St. meld. nr. 28 (1991 – 1992) En bærekraftig reindrift,og de justeringer og nye momenter som er vektlagt ved Stortingets behandling av de årlige reindriftsavtaleproposisjonene og ved behandlingen av det årlige statsbudsjettet. Hovedstrategien er å skape en mer bærekraftig reindrift. Med dette menes en reindrift som har økologisk, økonomisk og kulturell bærekraft. Disse tre målene står i innbyrdes sammenheng: Økologisk bærekraft gir grunnlag for økonomisk bærekraft og sammen gir økologisk og økonomisk bærekraft det mulig å utvikle kulturell bærekraft.

De to sentrale virkemidlene for å nå de reindriftspolitiske målene er reindriftsloven og reindriftsavtalen. I januar 2007 fremmet regjeringen et forslag til ny reindriftslov. Loven ble vedtatt av Stortinget og satt i kraft fra 1. juli 2007. Ny lov må sees i sammenheng med regjeringens og Stortingets mål om en bærekraftig reindrift. Den nye loven er et viktig bidrag i arbeidet med en helhetlig reindriftspolitikk der alle spørsmål blir vurdert i en sammenheng. Loven er basert på at reindriften er avhengig av de biologiske ressursene, og at bruken av disse må være bærekraftig i et langsiktig perspektiv. Reindriften er en næring, samtidig som den er av sentral betydning for samisk kultur. Det er lagt til rette for større grad av internt selvstyre i næringen. Samtidig er det utformet sanksjonsregler som gir styringsmaktene hjemmel til å følge opp i de tilfeller det interne selvstyre ikke fungerer, eller det er nødvendig med hensyn til ressursgrunnlaget eller andre samfunnsinteresser.

Det er iverksatt et informasjonsopplegg overfor reindriften hvor siktemålet er å gjøre lovens bestemmelser kjent i næringen slik at de nye virkemidlene kommer på plass så fort og effektivt som mulig. Særlig viktig vil bestemmelsene om bruksregler være, og det legges opp til en omfattende veiledning om utarbeidelsen av bruksreglene. Godkjente bruksregler vil utgjøre fundamentet i ressursforvaltningen framover, og være en forutsetning for at en rekke av lovens øvrige bestemmelser skal komme til anvendelse, herunder bestemmelsene om nyetablering og etablering av sideordnet rekrutteringsandel. Opplegget innebærer både skriftlig informasjon, informasjonsmøter og konkret veiledning.

Reindriftsavtalen er ved siden av reindriftsloven, det viktigste virkemiddelet for å nå målene i reindriftspolitikken. Reindriftsavtalen 2007/2008 har en ordinær ramme på 97 mill. kroner. Dette er en økning på 4,5 mill. kroner i forhold til Reindriftsavtalen 2006/2007. Reindriftsavtalens viktigste mål er å legge til rette for økt omsetning av reinkjøtt, og å stimulere næringen til størst mulig slakteuttak og verdiskaping innenfor gitte rammer. De tiltak som ligger i Reindriftsavtalen 2007/2008, herunder videreføring av et eget verdiskapingsprogram for reindrift, underbygger den dreining man har hatt i reindriftsavtalens virkemidler de senere årene, med et mer næringsrettet fokus, og en tilrettelegging for de reindriftsutøverne som har reindrift som hovednæring. Det er nå inngått en ny reindriftsavtale for avtaleåret 2008 – 2009 hvor denne retningen i virkemiddelbruken videreføres. Stortinget forutsettes på vanlig måte å behandle proposisjonen før sommeren.

I forbindelse med de årlige reindriftsavtaleforhandlingene har Sametinget en observatørstatus, og følger løpende forhandlingene. I forkant av avtaleforhandlingene behandler Sametinget sitt innspill til de kommende forhandlingene. Med bakgrunn i dette innspillet, blir det i forkant av at Staten legger frem sitt tilbud, avholdt et møte mellom Sametinget og politisk ledelse i Landbruks- og matdepartementet.

Se også Sametingets årsmelding 2007 punkt 10.5.

20.3.2 Utfordringer

Reindriftens utfordringer er mange og sammensatte. Fortsatt er det en betydelig utfordring i forholdet mellom beitetrykk og ressursgrunnlag i deler av Finnmark. Videre mangler en rekke rammebetingelser for utøvelsen av reindrift i dette sentrale reindriftsområdet. Stabile rammebetingelser for reindriftsnæringen er en nødvendig forutsetning for å kunne skape trygghet og forutsigbarhet innenfor reindriftsnæringen, samt en effektiv oppfølging av juridiske virkemidler. Rammebetingelser i denne forbindelse er knyttet til område-, distrikts- og siidagrenser, beitetider og reintall. For Troms reinbeiteområde er hovedutfordringen et underskudd på vinterbeite, store tap grunnet rovvilt og en generelt svak økonomi. For Nordland og Nord-Trøndelag reinbeiteområder er hovedutfordringen en sikring av arealene og store tap grunnet rovvilt. For Sør-Trøndelag/Hedmark reinbeiteområde er hovedutfordringen å sikre gode driftsmessige forhold, samt tilstrekkelige arealer etter at reindriften gjennom flere rettighetstvister med grunneierne har mistet beiteland i området. Videre er det en utfordring i samtlige områder å få til økt verdiskaping for næringsutøverne og en bedre samordning mellom produksjons- og omsetningsleddene.

Å sikre, utvikle og styrke reindriftsnæringen innebærer krevende utfordringer for både næringen og forvaltningen. De ressursmessige utfordringene må løses raskt. I dette arbeidet er felles virkelighetsforståelse og samhandling mellom de ulike aktørene en avgjørende forutsetning. Dette krever et høyt kunnskapsnivå hos politikere og myndigheter når det gjelder de ulike sidene ved reindriften og om endringsprosesser og årsaksforhold. Det er kun gjennom felles anstrengelser og samarbeid man har mulighet til å nå de mål som er satt.

20.3.3 Fastsetting av rammebetingelser i reindriften

Klare rammebetingelser for reindriftsnæringen er en forutsetning for å nå målet om en bærekraftig reindrift. En prioritert oppgave for myndighetene er derfor å få fastsatt manglende rammebetingelser. Dette gjelder fastsetting av grenser mellom reinbeiteområder, distrikter og siidaer, samt beitetider og reintall.

Regjeringen har et særlig fokus på fastsetting av nødvendige rammebetingelser i forbindelse med implementeringen av den nye reindriftsloven, og det er gjennom særskilte tilskudd lagt til rette for at distriktene raskt får utarbeidet bruksregler, herunder beitebruksregler og øvre reintall for siidaene.

20.3.4 Reindriftens arealer

Reindrift er en svært arealavhengig næring, både på grunn av marginale beiteområder og på grunn av reinens behov for ulike sesongbeiter og flytteveier mellom dem. Menneskelig virksomhet i reinbeiteland kommer i tillegg til den naturlige forstyrrelsen fra blant annet rovvilt som reinen alltid har måttet leve med.

Felles for alle reinbeiteområdene er at de har lav reintetthet (antall rein per km²) på forholdsvis store arealer. Selv om reintettheten på distriktsnivå er lav, kan eventuelle inngrep i reinbeiteområdene likevel ha stor betydning for reindriften. Reindriften foregår på åtte ulike årstidsbeiter. I hver årstid er det begrensede arealer som kan nyttes til beite, og det kan oppstå situasjoner der hele reinflokken må samles på et lite område. Dette gjelder særlig på vårvinteren da det meste av beitet vil være utilgjengelig under snø og is. Tettheten av rein på beite på de tilgjengelige arealene vil da være svært høy, og kapasiteten her vil være bestemmende for hvor mange rein distriktet kan ha på beite gjennom året.

Inngrep og forstyrrelser innenfor reinbeiteområdene har økt vesentlig de siste tiårene. Direkte konsekvenser av inngrep og forstyrrende aktivitet kan være permanent tap av det beiteland som nedbygges eller oppdyrkes, samt hindringer i reinens trekk- eller flyttleier. Indirekte konsekvenser kan være midlertidig tap eller redusert bruk av omkringliggende beiteland, merarbeid for reineier og stress for reinen. Totaleffekten av mange små inngrep og forstyrrelser er oftest større enn summen av de enkelte inngrep skulle tilsi. Dette henger sammen med oppstykking av beiteområdene, som vanskelig lar seg forene med reinens behov for sammenhengende «friområder» og flytt- og trekkleier. En slik fragmentering av reinbeiteland har vært, og er trolig, en av de alvorligste truslene mot dagens reindrift.

Det er en stor utfordring å skape forståelse for reindriftens arealbehov og de konsekvenser ulike tiltak kan få i forhold til reindriften. Bedre forståelse skapes bl.a. gjennom kommunikasjon med berørte interesser, det være seg både offentlige og private interesser. Reindriften må selv ta aktivt del i dette arbeidet og delta på de arenaer hvor premissene for bruken av arealene blir drøftet og fastlagt. Videre er det viktig at reindriftens bruk av arealene blir synliggjort gjennom en produksjonsrettet og aktiv reindrift.

For å sikre en fremtidig livskraftig reindrift, er det behov for en bedre sikring av reindriftens arealer, og da særlig de arealene som er nødvendige for en bærekraftig reindrift. For å få dette til, har Landbruks- og matdepartementet som ansvarlig fagdepartementet for reindriften, sett det som nødvendig å styrke det interdepartementale samarbeidet, og derigjennom legge til rette for en større grad av helhetstenkning i forhold til arealforvaltning innenfor de samiske reinbeiteområdene. Arbeidet er organisert som et prosjekt. Prosjektet styres av en styringsgruppe bestående av berørte departement, herunder Landbruks- og matdepartementet, Miljøverndepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Olje- og energidepartementet, Forsvarsdepartementet og Justisdepartementet. Styringsgruppen ledes av Landbruks- og matdepartementet. Gruppen har ansvaret for å synliggjøre og konkretisere behov og muligheter, samt foreta en ansvarsfordeling i forhold til oppfølging av de tiltaksområder styringsgruppen ønsker nærmere utredet og vurdert. Det forutsettes at oppfølgingen gjennomføres av det ansvarlige departement, evt. av interdepartementale arbeidsgrupper som innenfor gitt mandat og tidsfrist, rapporterer til styringsgruppen. På bakgrunn av disse rapportene, kan styringsgruppen fremme konkrete forslag til tiltak overfor det ansvarlige departement. Forslagene kan bl.a. være knyttet til endringer i gjeldende regelverk, samt forslag som legger til rette for bedre dialog og samhandling mellom reindriften og øvrige brukerinteresser i utmark. Utover at forslagene skal bidra til å nå målene med prosjektet, skal forslagene også bidra til en oppfyllelse av nasjonale og internasjonale forpliktelser i forhold til den samiske reindriften.

20.3.5 Skatter og avgifter i reindriften

I forbindelse med de årlige reindriftavtaleforhandlingene har Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL) ved flere anledninger reist krav knyttet til skatter og avgifter i reindriften, senest ved forhandlingene om Reindriftsavtalen 2007/2008. Ved forhandlingene om Reindriftsavtalen 2006/2007 ble det på politisk nivå avklart at det skal nedsettes en arbeidsgruppe som skal vurdere virkningen av omleggingen i 1982 fra avgiftsfritak til økt tilskudd over reindriftsavtalen. Det vises til omtale i St.prp. nr. 64 (2005 – 2006) Om Reindriftsavtalen 2006/2007 kapittel 4.8. Høsten 2006 ble det oppnevnt en arbeidsgruppe bestående av representanter fra Finansdepartementet og Landbruks- og matdepartementet. Arbeidsgruppen la frem sin rapport i november 2006.

NRL fremmet i forbindelse med forhandlingene om Reindriftsavtalen 2007/2008 krav om full kompensasjon/fritak for avgifter på bruk og kjøp av reindriftens driftsmidler. Sametinget har i sin plenumsbehandling av forhandlingene om Reindriftsavtalen 2007/2008 fremmet innspill som samsvarer med NRLs krav om full kompensasjon/fritak. Også i forbindelse med forhandlinger om Reindriftsavtalen for 2008/2009 har NRL fremmet krav om full kompensasjon/fritak.

Saken vil bli omtalt i proposisjonen om reindriftsavtalen som legges fram våren 2008.

20.3.6 Strategier og tiltak

• Regjeringen vil prioritere arbeidet med rammebetingelser, og det vil være fokus på dette i forbindelse med implementeringen av den nye reindriftsloven. I budsjettet for 2008 er det gitt en bevilgning som legger til rette for å få fastsatt nødvendige rammebetingelser.

• Ved implementeringen av den nye reindriftsloven vil utformingen av bruksregler være viktig. Gjennom lovens bestemmelser om bruksregler har man fått et verktøy i ressursforvaltningen hvor reindriften selv har en sentral rolle, men hvor myndighetene på forskjellige måter har lagt og vil legge til rette for at dette blir en god prosess.

• Regjeringen har etablert et prosjekt som har som formål å styrke det interdepartementale samarbeidet for å øke oppmerksomheten omkring arealforvaltning og reindrift, samt å legge til rette for en bedre sikring av reindriftens arealer. Prosjektet ledes av Landbruks- og matdepartementet. Alle berørte departementer deltar i arbeidet.

• Regjeringen har i Ot.prp. om ny plandel i plan- og bygningsloven fremmet forslag om endringer som videreutvikler loven til et bedre verktøy som i sterkere grad synliggjør reindriftens behov og interesser, og samtidig legger til rette for at reindriftens interesser ivaretas i de ulike planprosessene.

• I arbeidet med å synliggjøre reindriftens arealbruk skal det utarbeides en verdiklassifisering av reindriftens arealer. Denne verdiklassifiseringen vil være et sentralt verktøy i kommunal- og regional planlegging.

• Berørte departementer skal fortsatt delta aktivt i gjennomføringen av Fylkesmannen i Sør-Trøndelag sitt prosjekt «En felles politikk for fjellområdene i Sør-Trøndelag». Ved ferdigstillelse av prosjektet skal overføringsverdien av prosjektet videreformidles til områder i landet med tilsvarende konflikter.

• Regjeringen er innstilt på å finne en løsning på de langvarige konfliktene i Rørosregionen, for å sikre den sørsamiske reindriften på en god måte. Etter forhandlinger ligger det nå til rette for minnelige løsninger, men i den utstrekning enkeltgrunneiere ikke skulle slutte seg til det framforhandlede avtaleopplegget, vil regjeringen eventuelt måtte vurdere ekspropriasjon av beiterett.

• Ved større tiltak innenfor reinbeiteområdene, herunder forslag til større verneområder og utbyggingstiltak, skal reindriftens interesser konsulteres. Det tas sikte på å utforme nærmere retningslinjer for konsultasjonsprosessen i slike saker.

20.4 Fiskeri- og havbruksnæringen

Soria Moria-erklæringen legger opp til en ny og helhetlig kystpolitikk. Soria Moria-erklæringen fremhever videre marin sektor som ett av fem satsingsområder der Norge har særskilte fortrinn.

Kyst- og fiskeripolitikken skal bidra til langsiktig og miljømessig forsvarlig verdiskaping for hele samfunnet og samtidig bidra til en rettferdig fordeling av ressursene. Regjeringens visjon er at det langs hele kysten skal være grobunn for livskraftige samfunn. Det er behov for et krafttak for nyskaping og utvikling, samtidig som en ivaretar lokalsamfunn som har store omstillingsutfordringer.

En helhetlig kystpolitikk forutsetter evne og vilje til å se sammenhenger og effekter av ulike sektorpolitiske tiltak. Fiskeripolitiske grep, landbrukspolitikken, kompetansehevende tiltak, virkemidler innen nærings- og distriktsutvikling, samferdsel og ikke minst miljø- og sosialpolitiske tiltak får alle størst betydning når de settes inn i en større, samfunnmessig sammenheng. Betydningen av slik helhetlig tilnærming understrekes i en rekke av regjeringens strategiske dokumenter, som for eksempel i stortingsmeldingen om distrikts- og regionalpolitikken, St.meld. nr. 21 (2005 – 2006) Hjarte for heile landet.

Fiskeri- og havbruksnæringen har mange fellestrekk som er uavhengig av regionalt eller lokalt ståsted samtidig som den preges av regionale særtrekk med ulike potensial. På den ene side har næringen en stor betydning for utviklingen i mange lokalsamfunn. På den annen side er den utsatt for hard internasjonal konkurranse og globale utviklingstrender. Denne situasjon kan virke begrensende samtidig som den også gir nye utfordringer og muligheter. Næringen må være omstillingsdyktig og dynamisk, og villig til å bryte opp sementerte strukturer og produksjonsprosesser.

Fiskeri- og havbruksforvaltningen baserer seg på nasjonale tilnærminger og en overordnet strategi der selve fundamentet er bærekraftige uttak i et langsiktig perspektiv. I så måte er næringen også internasjonal idet norske fiskerier i hovedsak baserer seg på utnyttelse av bestander hvor Norge deler forvaltningsansvaret med andre nasjoner. Dette forutsetter internasjonale avtaler og fører med seg både forpliktelser og rettigheter. Samarbeid over landegrensene blir følgelig viktig på områder så som bestandsforskning, fiskehelse, tiltak for å motvirke ulovligheter i fiske og omsetning, markedsadgang og kvalitetskontroll for å sikre forbrukerne trygg og god sjømat.

Et illustrerende eksempel er det omfattende ulovlige fiske av torsk i Nord-Atlanteren. Dette representerer en betydelig forvaltningsmessig utfordring idet det undergraver mulighetene til å føre en bærekraftig forvaltningspolitikk. Fiskets varighet og omfang har fått negative følger for bestandens utvikling, noe som igjen vil ha sosio­økonomiske konsekvenser, særlig i nordlige strøk. Regjeringen har vært toneangivende i internasjonale bestrebelser for å bringe dette ulovlige fisket til opphør, både gjennom tiltak for intensivering av kontroller med selve fisket og ved avtaler om havnekontroller ved lossing av fiskefangster. Andre tiltak nedfelt i Soria Moria-erklæringen, og ment for å styrke tilførselen av råstoff til fiskeriavhengige distrikter, er innskjerping av praksisen med leveringsplikt og gjeninnføring av distriktskvoteordningen.

I mange samiske distrikter er fiske av stor betydning, og da ofte i kombinasjon med andre næringer. Dette har også blitt poengtert av flertallet i kommunalkomiteen (jf. Innst.S. nr. 110 (2002 – 2003)). Staten vil i utøvingen av sin rolle som forvalter av fiskeriressursene ta hensyn til hva som er best for fellesskapet og andre plikter som staten måtte ha, blant annet ved å ta hensyn til at forvaltningstiltak er med og sikrer det materielle grunnlaget for samisk kultur.

Det samiske fisket er i det alt vesentlige et fjord- og kystfiske. Tradisjonelle sjøsamiske bosettingsområder finner en hovedsakelig i kyst- og fjordområder fra nordlige deler av Nordland, gjennom Troms og Finnmark frem til grensen mot Russland.

På bakgrunn av fiskets sentrale betydning for det materielle grunnlaget for samisk kultur, omfattes en rekke fiskerispørsmål av konsultasjonsavtalen mellom Sametinget og regjeringen.

Se Sametingets årsmelding 2007 punkt 10.4.

20.4.1 Strukturvirkemidler i fiskeflåten

Regjeringen la 16. mars 2007 frem strukturmeldingen om strukturpolitikk for fiskeflåten (St. meld. nr. 21 (2006 – 2007)). Denne bygger på Strukturutvalgets innstilling (NOU 2006: 16) avgitt 19. august 2006 og på innspill fra høringsrunden. I meldingen ble det blant annet foreslått at strukturkvoter skal tildeles med en varighet på 20 år (25 år for allerede tildelte strukturkvoter). Videre ble det foreslått å utvide strukturkvoteordningen til også å omfatte fartøy i lengdegruppen 11 til 15 meter, og kvotetakene i kystfiskeflåten ble foreslått senket. Regjeringens forslag ble vedtatt i Stortinget den 5. juni 2007, og satt i verk ved kongelig resolusjon 8. juni 2007.

Behandlingen av innstillingen fra Kystfiskeutvalget for Finnmark (jf. kap. 20.1.3) kan eventuelt få betydning for utformingen av strukturvirkemidlene.

20.4.2 Ny havressurslov

Arbeidet med ny havressurslov bygger på Havressurslovutvalgets utredning (NOU 2005: 10 Lov om forvaltning av viltlevende marine ressurser). Sametinget var representert i utvalget. Blant de saker utvalget skulle utrede og vurdere var innføring av bestemmelser i forhold til folkerettslige forpliktelser Norge har påtatt seg i overfor urfolk. Fiskeri- og kystdepartementet har arbeidet med oppfølging av utvalgets innstilling, og har lagt fram en odelstingsproposisjon om ny havressurslov (Ot.prp. nr. 20 (2007 – 2008)). Det er i denne forbindelse avviklet konsultasjoner med Sametinget, både på politisk og på administrativt nivå.

20.4.3 Stortingsmelding om forvaltningen av kongekrabbe

Fiskeri- og kystdepartementet har fremmet en stortingsmelding om forvaltningen av kongekrabbe, St.meld. nr. 40 (2006 – 2007). Startskuddet for arbeidet med meldingen var det åpne møtet på Bugøynes i august 2006. Fiskeri- og kystministeren deltok og hadde også tatt initiativet til møtet. På møtet ble departementet presentert for synspunkter og forslag som en har tatt med seg i arbeidet med stortingsmeldingen. Departementet har også mottatt andre innspill som er blitt gjennomgått og vurdert.

Målsettingen med stortingsmeldingen om kongekrabbe er å presentere en gjennomgang av kongekrabbens inntreden i norske havområder og om kongekrabbeforvaltningen så langt, og ut fra dette legge grunnlaget for en omforent nasjonal strategi for fremtidig forvaltning av kongekrabben.

De områdene som er berørt av kongekrabben, og dermed også av kongekrabbepolitikken, er også sentrale sjøsamiske områder. Regjeringen har som prinsipp at de som er mest berørt av ulemper kongekrabben fører med seg, skal ha førsteretten til å utnytte denne ressursen. I stortingsmeldingen om kongekrabbeforvaltningen foreslås løsninger som ivaretar dette hensynet uavhengig av etnisitet.

Behandlingen av innstillingen fra Kystfiskeutvalget for Finnmark kan få betydning for utformingen av kongekrabbeforvaltningen.

20.4.4 Distriktskvoteordningen

Regjeringen innførte høsten 2006 en distriktskvoteordning for Nordland, Troms og Finnmark som prøveordning. Hensikten var å legge til rette for tilførsel av råstoff til foredlingsindustrien i fiskeriavhengige områder, og derigjennom bidra til å sikre aktivitet, sysselsetting og verdiskaping i aktuelle distrikter. For 2006 ble 3 pst. av gruppekvotene på torsk til torsketrålgruppen og konvensjonelle kystfartøy mellom 15 – 21 meter og 21 – 28 meter satt av til distriktskvoteordningen. Totalt kvantum avsatt til distriktskvote var 3 484 tonn av en total norsk kvote på 212 700 tonn torsk.

En evalueringsrapport fra Fiskeriforskning om prøveordningen ble overlevert Fiskeri- og kystdepartementet i mars 2007. Rapporten viser blant annet at effekten av ordningen avhenger av at distriktskvotene gir en annen fordeling av fisken enn ordinært fiske, og at utviklingen i det ordinære fisket hadde stor betydning for distriktskvoteordningen. Videre gir rapporten en rekke råd om hvordan ordningen bør innrettes for å sikre at de politiske målene blir oppnådd, og andre virkemidler blir vurdert i forhold til å nå de samme målene. Mot denne bakgrunn ble distriktskvoten justert og videreført som en prøveordning for 2007, med samme kvantum som i 2006.

Ordningen har vært krevende administrativt sett og erfaringer fra 2006 og 2007 har ikke gitt forventet effekt. En mulig årsak er at den aktuelle kvote er blitt fordelt over svært mange lokalsamfunn, noe som har gitt små kvantum per anlegg.

Figur 21.2 Sørøysund, Finnmark.

Kilde: Samfoto

For 2008 er distriktskvoteordningen følgelig avviklet og det er innført en alternativ tilnærming der en andel av torskekvoten er avsatt til en bifangstordning. En slik ordning gir ingen direkte geografisk basert føringsmulighet, men det antas å stimulere til at økte andeler av kvoten for andre arter enn torsk (herunder sei og hyse) blir tatt. Dette vil gi økte volumer av fisk og vil som sådan kunne tilgodese mange lokalsamfunn.

Endringen er drøftet med Sametinget i konsultasjoner 26. november 2007. Sametinget tok saken til etterretning og vil eventuelt komme tilbake til saken etter å ha mottatt mer informasjon om konsekvensene av ordningen.

20.4.5 Akvakultur – laks og ørret

Tillatelser til oppdrett av laks og ørret tildeles gjennom tildelingsrunder der et bestemt antall tillatelser utlyses på bestemte kriterier. Siden 2002 er det blitt tatt vederlag for slike tillatelser.

Vederlaget har vært forhåndsfastsatt til 5 mill. kroner per tillatelse på landsbasis med unntak av Finnmark fylke der vederlaget ble satt til 4 mill. kroner. Reduksjonen var basert på en skjønnsmessig vurdering av konkurranseulempene med lang avstand til markedene og lengre produksjonstid enn ellers i landet.

Høsten 2006 ble det utlyst 10 nye tillatelser til oppdrett av laks og ørret i Finnmark og da gjennom en lukket budrunde. Tillatelsene er bundet til ti år i den kommune de ble etablert og syv ble lagt til Øst-Finnmark og tre til fylkets vestlige deler.

For regjeringen har dette vært viktig for å stimulere til ny næringsvirksomhet i kystdistrikter i fylket. Sametinget har imidlertid gitt uttrykk for bekymring mht. det relativt store antall rømminger i oppdrettsnæringen og understreket at oppdrett ikke må bli en trussel mot de ville fiskestammene. Regjeringen er opptatt av å minimalisere rømming og vil skjerpe kravene til oppdrettsanlegg. Introduksjon av ordningen med nasjonale laksefjorder og laksevassdrag som et viktig tiltak for å verne villaksen.

20.4.6 Laksekonsesjoner til Musken i Tysfjord

Høsten 2002 ble det vederlagsfritt tildelt to tillatelser til oppdrett av laks, og disse ble lokalisert til den lulesamiske bygda Musken i Tysfjord kommune i Nordland. . Fra regjeringens side så en dette som ledd i et distriktspolitisk tiltak foranlediget av et ønske om å bidra til å opprettholde bosetting i et svært lite og sårbart samfunn. Nordlandsforskning har evaluert effekter av tildelingen (NF-rapport 10/2005 Fjordfolk på konsesjonsjakt). De lokale forventningene til betydningen av konsesjonene var svært høye. Oppdrettsanlegget har skapt enkelte arbeidsplasser, men har alene ikke kunnet stoppe fraflyttingen fra Muskensamfunnet.

20.4.7 Nordområdetiltak i fiskeriene

Fiskeripolitikken er sentral i regjeringens nordområdesatsing. I en helhetlig ressursforvaltning inngår beskyttelse av naturgrunnlaget for urfolks næringer, deriblant beskyttelse av miljøet langs kysten og tradisjonell utøvelse av sjøfiske og laksefiske. Regjeringen vil utvikle eksisterende og nye næringer som grunnlag for samisk bosetting og samisk kultur.

Høsting av de levende marine ressursene i de nordlige havområdene sammen med utvikling av havbruksvirksomhet og de ringvirkninger dette gir er helt vesentlig for levedyktige lokalsamfunn i de nordligste fylkene. Betydningen av de nordlige havområdene understrekes ved at de viktigste fiskeslagene i Nordøstatlanteren har deler av eller hele sin livssyklus her.

Et rent og rikt hav, en langsiktig bærekraftig og økosystembasert forvaltning og systematisk kunnskapsoppbygging er viktige forutsetninger for utnyttelse av levende marine ressurser og dermed også for realisering av verdiskapingspotensialet i nordområdene. Nærheten til ferskt råstoff av høy kvalitet i de nordlige havområdene gir oss et konkurransefortrinn som regjeringen legger vekt på å utnytte. Regjeringens mål er at Norskehavet og Barentshavet skal være blant de best forvaltede havområder i verden. Forvaltningen av de levende marine ressursene skal baseres på de plikter og rettigheter som følger av havretten, og skal gi størst mulig utnyttelse av ressursene innenfor en bærekraftig ramme. Helhetlig forvaltningsplan for det marine miljøet i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten klargjør de overordnede prinsippene for forvaltningen.

20.4.8 Marint verdiskapingsprogram

Soria-Moria-erklæringen sier at verdiskapingen av våre nasjonale fiskeressurser i størst mulig grad skal komme de kystsamfunn som er avhengig av fiskeriene til gode.

Fiskeri- og kystdepartementet etablerte Marint verdiskapingsprogram i 2007, som en videreutvikling av det marine innovasjonsprogram introdusert i 2006. Hensikten med programmet er å forsterke norsk sjømatnærings evne til å utnytte konkurransefortrinnene som ligger i norsk råstoff av høy kvalitet og i det generelt høye kompetansenivået i Norge. Målgruppen for programmet er marine bedrifter som vil utvikle en strategisk orientering mot globale og norske sjømatmarkeder, gjennom forpliktende, markedsrettede nettverk.

Hovedtiltaket i Marint verdiskapingsprogram er bedriftsnettverk som er støttet av et kompetanseprogram, en traineeordning, samt internasjonaliseringstiltak og utviklingstiltak. Programmet ble i 2007 utvidet med formål å styrke utviklingsarbeidet i fiskeriavhengige omstillingsområder. I disse områdene kan både nettverk og enkeltbedrifter innvilges støtte. Denne delen av programmet skal samordnes med og forsterke regjeringens generelle arbeid mot utsatte kystdistrikter.

20.4.9 Regjeringens ferskfiskstrategi

Markedet etterspør året rundt ferske fiskeprodukter av god kvalitet. Imidlertid gir fiskebestandenes vandringsmønster et fangstmønster med store sesongvariasjoner og dette gjør det mer utfordrende å lykkes i ferskproduktmarkedene. I tillegg er Norge et høykostland som konkurrerer globalt i handelen med fisk og fiskeprodukter. Som følge av konkurranse fra lavkostland har prisene på frosne filetprodukter blitt redusert sammenlignet med prisene på ferske produkter. Ved å utnytte våre fortrinn, som tilgang på ferskt råstoff og nærhet til markedene, kan verdiskapingen i kystdistriktene økes.

Regjeringens ferskfiskstrategi som ble presentert i august 2007, har som mål å bidra til:

• kontinuitet gjennom økt og jevnere tilførsel av råstoff gjennom hele året

• å fremme høy kvalitet på råvaren og produktene som tilbys i markedene

• økt samarbeid innenfor og mellom oppdrettsnæringen og fiskeriene.

20.4.10 Strategier og tiltak

• Regjeringen har lagt fram en odelstingsproposisjon om ny havressurslov.

• Regjeringen har fremmet en stortingsmelding om kongekrabbe, som bl.a. slår fast at det er de som er berørt av kongekrabbeinvasjonen som først og fremst skal kunne høste av ressursen.

• Regjeringen har for 2008 innført en bifangstordning til erstatning for distriktskvoteordningen.

• Regjeringen har mottatt innstillingen fra Kystfiskeutvalget for Finnmark (NOU 2008: 5 Retten til fiske i havet utenfor Finnmark), en utredning om samers og andres rettigheter til fiske utenfor Finnmark. Innstilling blir sendt på bred høring.

• Regjeringen vil videreføre en justert utgave av strukturordningene.

• Regjeringen vil vektlegge fiskeripolitikken og urfolkspolitikken i sin nordområdesatsing.

• Regjeringen vil viderefør marint verdiskapningsprogram.

• Regjeringen vil legge til rette for bedre utnyttelse av våre naturgitte fortrinn – nærhet til viktige ressurser og til kjøpekraftige, modne markeder – gjennom tiltak nedfelt i regjeringens ferskfiskstrategi.

20.5 Landbruk, utmarksnæringer, duodji og reiseliv

20.5.1 Landbruk

Regjeringen vil, i tråd med Soria Moria-erklæringen, sikre utøvere i landbruket inntektsutvikling og sosiale vilkår på linje med andre grupper. Videre er det i Soria Moria-erklæringen lagt vekt på å sikre et landbruk med en variert bruksstruktur over hele landet. Dette ved å styrke strukturprofilen og videreføre kanaliseringspolitikken.

Ved bl.a. de årlige jordbruksoppgjørene har regjeringen vektlagt satsing på inntektsutviklingen for foretakene i landbruket og tiltak for distriktslandbruket. Gjennom denne satsningen gir regjeringen også samisk jordbruk bedre rammevilkår. Tiltakene for samisk jordbruk gjennomføres innenfor den helhetlige landbrukspolitikken. Dette gjelder ikke bare for de økonomiske virkemidlene, men også med hensyn til miljø- og ressurspolitikken, vektleggingen av de matpolitiske tiltakene, satsingen på næringsutvikling og eiendoms- og bosettingspolitikken.

Landbruket i Nord-Norge har vanskelige naturgitte forhold pga. spredt produksjon og lange transportavstander for innsatsvarer og landbruksprodukter. For å stimulere til et aktivt landbruk i landsdelen, og gjennom dette samisk landbruk, er grovfôrbaserte husdyrproduksjoner kanalisert til Nord-Norge og det gis en kompensasjon for produksjonsulempene gjennom et sett av ulike distriktsdifferensierte virkemidler. Dette gir et samlet utslag ved at budsjettstøtten per foretak i gjennomsnitt er om lag 100 000 kroner (2007) høyere i Finnmark enn gjennomsnittet for landet. Eksempelvis mottar husdyrforetak på Vestlandet gjennomgående 0,34 kroner per liter melk i distriktstilskudd, mens det i Finnmark gis et bidrag med kr 1,70 per liter melk (jf. satser 2007). Det ytes ikke bare støtte gjennom økonomiske virkemidler med direkte inntektsvirkning overfor jordbruksforetakene. Det satses også på andre ordninger som frakttilskuddene for alle de viktige produksjonene i jordbruket, som betyr mye for de nordnorske fylkene. I tillegg til tilskuddsordninger prioriteres jordbruket i landsdelen også gjennom andre tiltak. Ved jordbruksforhandlingene i 2006 ble det eksempelvis vedtatt å sette av 1 mill. liter melkekvote for omfordeling fra andre områder til Finnmark.

Sametinget har i 1995, 2001 og 2007 utarbeidet meldinger om samisk jordbruk. Den siste meldingen ble vedtatt i november 2007, og har som hovedmål i sikre og utvikle det samiske jordbruket. Sametingets hovedmål for næringen er å opprettholde den sysselsetting og bruksstruktur som vi har i dag. Meldingene beskriver forskjellige innsatsområder, og fokuserer på opprettholdelse av jordbruksdrift og nyskapning i tilknytning til jordbruket.

Se Sametingets årsmelding 2007 punkt 10.3.

Sametinget ønsker innflytelse på utformingen av næringspolitikken i Norge, fordi næringsutviklingen i samiske områder i stor grad er avhengig av sentrale myndigheters politikk.

Regjeringen vil videreføre de etablerte prosessene for Sametingets innflytelse på utformingen av jordbrukspolitikken ved at Sametinget og Landbruks- og matdepartementet har en dialog i forkant av de årlige jordbruksforhandlingene. Det vektlegges også at det regionalt er kontakt mellom Sametinget, fylkesmannen og Innovasjon Norge, spesielt med tanke på tiltak for næringsutvikling knyttet til landbruket.

Den nasjonale strategien for næringsutvikling 2007 – 2009 innen og i tilknytning til landbruket, «Ta landet i bruk!», gjelder også i samiske områder. Hovedbudskapet i strategien er at man skal ta i bruk alle ressurser som er tilgjengelige for å skape lønnsom næringsutvikling. Strategien er overordnet og gir betydelig rom for regional skreddersøm gjennom de fylkesvise strategiene for næringsutvikling innen og i tilknytning til landbruket. Det er fylkesmennene som har ansvar for å utvikle de regionale strategiene i samarbeid med det regionale partnerskapet.

For å stimulere til næringsutvikling innen og i tilknytning til landbruket, stilles det flere økonomiske virkemidler til disposisjon:

De fylkesvise bygdeutviklingsmidlene kommer fra Landbrukets utviklingsfond (LUF) og skal legge til rette for næringsutvikling som danner grunnlag for langsiktig, lønnsom verdiskaping og desentralisert bosetting med utgangspunkt i landbrukets ressurser generelt og landbrukseiendommen spesielt. Midlene kan brukes til å støtte ulike faser i bedriftsetablering, fra mobilisering og planlegging, til investeringer og bedriftsutvikling. Midlene forvaltes regionalt. Det er i områdene Finnmark, Troms, Nordland og Namdalen ikke noe øvre tak per søknad, for tilskudd til investeringer. Ellers i landet er det et tak på kr 600 000.

Verdiskapingsprogram for matproduksjonrealiserer prosjekter som bidrar til økt verdiskaping for primærprodusentene, og til styrking av konkurranseevnen til små og mellomstore matbedrifter. Programmet er en del av en samlet strategi for å legge til rette for produkt- og tjenesteproduksjon basert på landbruket sitt samlede ressursgrunnlag.

Landbruks- og matdepartementet overfører årlig midler, som avsettes i forbindelse med jordbruksforhandlingene, til Sametinget, jf. St.prp. nr. 77 (2006 – 2007). Midlene, 2 mill. kroner i 2008, skal settes inn for å møte særlige behov i samiske områder og til å støtte utviklingstiltak i samisk landbruk. Det er en felles oppgave for Sametinget og regionale og nasjonale myndigheter å gjøre samspillet bedre.

Utviklingsprogram for grønt reiselivstartet i 2007 og skal bidra til å videreutvikle de ressurser som gården og bygda rår over i reiselivssammenheng. Det kan gis tilskudd til nasjonale utviklingsprosjekter samt lokale og regionale pilotprosjekter med nasjonal overføringsverdi. Tiltak som kan finansieres gjennom utviklingsprogrammet er produkt- og kompetanseutvikling, samt samarbeid, nettverk og alliansebygging. Gjennom utviklingsprogrammet tilbyr Innovasjon Norge nasjonal og internasjonal profilering og markedsføring av bygdebaserte reiselivsbedrifter.

Utviklingsprogram for innlandsfiske (se nedenfor) er et 5-åring utviklingsprogram for innlandsfiske.

Næringsutvikling og næringskombinasjoner med basis i landbrukets menneskelige og materielle ressurser, er et satsingsområde for Landbruks- og matdepartementet. Departementet ønsker at eventuelle nye satsinger på verdiskaping og/eller næringskombinasjoner ses i sammenheng med allerede eksisterende program og økonomiske virkemidler. Dette vil sannsynligvis gi best utbytte for den samiske befolkningen. I et integreringsperspektiv er dette av stor betydning ettersom spesielle virkemidler rettet mot utvalgte befolkningsgrupper kan bidra til at disse grupperingene ekskluderes fra større program med sammenlignbart innhold.

20.5.2 Utmarksnæringer og innlandsfiske

Næringsstrukturen i samiske områder er kjennetegnet av at produksjon innenfor jordbruk, fiske, reindrift, utmarksvirksomhet, duodji og kombinasjoner av disse, har dannet grunnlag for bosetting og sysselsetting. Kombinasjoner av ulike næringer gir muligheter for bedre utnyttelse av ressursene, jevn inntekt og muligheter for inntektsøkninger. Dette er virksomhet som utgjør det materielle grunnlaget for samisk kultur og identitet. Høsting av utmarksressurser og primærnæringenes bruk av lokale ressurser er viktige elementer i samisk kultur. Høsting av utmarka er knyttet til sesongmessige variasjoner, og drives som regel i kombinasjoner med andre næringer.

Samer har gjennom tidene høstet av ressursene i utmarka, «meahcci», som del av sin livsform. Samer har plukket bær, fisket, funnet virke til husflid og håndverk (duodji), plukket mose, hentet brensel, drevet med jakt og fangst på småvilt og elg. I meahcci hadde de også flokker med kjørerein. Meahccibidro til folks daglige brød, og senere til kontanter til husholdningen. Livet i meahcci – « meahcásteapmi» er del av samisk tradisjon og identitet. Her har de dype kunnskaper, og sterke oppfatninger om bruk og rettigheter.

For de fleste næringsutøvere er det langt fra tradisjonelt arbeid med høsting av utmarksressurser, til bearbeiding, produksjon og markedsføring av slike produkter for salg. Det krever en annen kompetanse.

For små bedrifter i samiske områder er det utfordringer knyttet til egenkapital, kompetanse og nyskapning, verdiskapning og utvikling av levedyktige enkeltforetak og små lokale bedrifter. For yrkesfiske er det utfordringer mht. hvordan tilrettelegge for transport, mottak og salg av utmarksprodukter, m.m.

Det er et utviklingspotensial knyttet til fangst og produksjon av innlandsfisk, både mht. yrkesfiske og turistfiske, som knyttes til etablering av tilbud innen aktivitets- og opplevelsesturisme.

Å legge til rette for økt verdiskaping innen samiske utmarksnæringer, er ensbetydende med å utvikle «meahcásteapmi» til en moderne næring. Det krever et utviklingsarbeid i forhold til produksjonsformer, produktutviking, markedsføring, infrastruktur, m.m. Det er behov for kompetanseutvikling samtidig som den tradisjonelle kunnskapen om ferdsel og høsting i utmarka beholdes og videreutvikles. Dette kan ikke legges på utøverne som enkeltpersoner.

Sametinget vurderer i sin støttepraksis tiltak som kan bidra til økt kompetanse hos samiske utmarksutøvere, og evt. for å yte nødvendig bistå utmarksutøverne. Sametingets melding om utvikling av utmarksnæringer (plenumssak 65/07) , gjør bl.a. rede for ufordringer i forhold til de ulike brukere og brukerinteresser i utmarka. Den følges opp i tiltak i Verdiskapingsprogrammet for næringskombinasjoner, jf. nedenfor.

Fra og med 2008 settes det i gang et 5-årig utviklingsprogram for innlandsfiske, med sikte på å utvikle velfungerende næringer med et større utbud av kvalitetssikrede produkter innenfor næringsfiske, innlandsfiskeoppdrett og fisketurisme. Satsingen skal fordeles på et program for felles tiltak og infrastruktur, og målrettet prosjektstøtte. Det vil være et mål å se denne satsingen i forhold til satsingene i verdiskapingsprogrammet for næringskombinasjoner.

20.5.3 Duodji – samisk husflid og håndverk

Duodji er en viktig samisk næring, og er i en særstilling som en kulturbærende næring.

Sametinget har fra etableringen forvaltet tilskudd til duodji. I 2008 fordeler Sametinget 2,5 mill. kroner til duodjiinstitusjonene Duodjeinstituhtta, Manndalen husflidslag, Unjárgga Sámiid Duodje og Duojáriid Dállu OS.

Sametinget har i samarbeid med duodjiorganisasjonene utarbeidet en hovedavtale for duodjinæringen. Her forhandles det mellom duodjiorganisasjonene og Sametinget om en årlig næringsavtale. Avtalen setter av midler til driftsstøtte, velferdsordninger, investeringer, utviklingstiltak og merkevarebygging, etc. Avtalen for 2008 utgjør totalt 8,22 mill. kroner.

Sametinget har utarbeidet en rapport om duodjinæringens økonomiske situasjon, som bla skal utgjøre analysegrunnlag for tiltak i lys av næringsavtalen. Sametinget ser det som viktig at virkemidlene i næringsavtalen kommer utøverne til gode, og fremmer egenprodusert duodji.

Totalt er 59 duodjiutøvere godkjent etter de kriterier som avtalepartene har satt. Avtalepartene er enige om å etablere et duodjiregister. Her er man inne i en prosess med Datatilsynet mht. godkjenning.

Sametinget har satt i gang evaluering av salgsorganisasjonene i duodji og Duojáriid Dállu. Hensikten er bl.a. å vurdere utviklingen av disse organisasjonene, og se hvilken betydning de har for duodjiutøverne og for lokalmiljøet.

Opplæringskontoret for reindrift og duodji i Varangerbotn har hatt ansvaret for en lærlingordning i duodji som et toårig prosjekt fra 2004. Det har skjedd i samarbeid med fylkeskommunene i Troms og Finnmark. Målet med prosjektet har vært å sikre rekruttering til fagopplæring i duodji. Man har oppnådd flere lærlingkontrakter i duodji, og flere av disse har tatt fagbrev. Fagbrevet forutsetter gjennomført yrkesteori. Erfaring viser at yrkesteori gir best utbytte av læretida. Sametinget går inn med finansiering slik at ordningen kan videreføres frem til alle lærlingene har avsluttet sine kontrakter.

Sametinget har utdelt arbeidsstipendier til duodjiutøvere som vil videreutvikle sine virksomheter. Det er også satt i gang etablereropplæring og et arbeid med merkevarebygging.

Sametinget har utarbeidet en rapport om fritak fra moms for duodjiutøvere, som virkemiddel for å bedre lønnsomheten i duodjinæringen.

Se også Sametingets årsmeldinger 2006 (punkt 9.1) og 2007 (punkt 10.1).

Verdiskapingsprogrammet for næringskombinasjoner har tiltak for duodji.

På oppdrag fra Kultur- og kirkedepartementet er det gjennomført en utredning av feltet tradisjonelt håndverk, jf. kap. 14.12.4.

20.5.4 Reiselivsutvikling i samiske strøk

Den nasjonale reiselivsstrategien «Verdifulle opplevelser. Regjeringens reiselivsstrategi» slår fast at innsatsen innenfor reiseliv skal rettes inn mot visjonen «verdifulle opplevelser» og derigjennom legge til rette for at reiselivet skal være verdifullt for både besøkende, lokalsamfunn, bedrifter, ansatte og miljøet. Det er skissert tre hovedmål:

• Økt verdiskaping og produktivitet i reiselivsnæringen

• Levedyktige distrikter gjennom flere helårs arbeidsplasser innenfor reiselivsnæringen

• Norge – et bærekraftig reisemål

Samisk reiseliv er ofte sesongbetont og drives i mange tilfeller i kombinasjon med andre virksomheter, gjerne primærnæringer. Samiske reiseliv preges av at natur, samisk kultur, samiske kulturtradisjoner, samisk mat og «samiske opplevelser» inngår i et konsept basert på kulturell og økologisk bærekraft.

Det har blitt en økende etterspørsel etter opplevelsesprodukter med tilknytning til samisk levesett, som inkluderer salg av mat og duodji-produkter. Det er utviklet forskjellige slags virksomheter som svar på denne etterspørselen, ofte småskala bedrifter, i kombinasjon med annen virksomhet. Dette gjelder både kystområder og innland.

Forskjellige former for produksjon av samisk kunst og samiske ytringsformer bidrar til arbeidsplasser og sikring av bosettingen i samiske distrikter. Det er et stort potensial for ytterligere produksjon av slike produkter.

Det er spesielle forhold knyttet til det å «selge» reiselivsprodukter baser på reindrift, innlandsfiske og fjordfiske som et genuint opplevelsesprodukt til turister. Denne formen for reiseliv innebærer at hvert enkelt hushold engasjerer seg, og at det skjer en verdiskaping lokalt, uten økt press på naturressursene, og som bidrar til vedlikehold og styrking av samisk kultur og identitet. Det er et stort uutnyttet potensial i å utvikle denne formen for lokal aktivitet.

Fjordfisketurisme gir muligheter for turistopplevelser i samiske kyst- og fjordområder som varierer med årstidene. Tradisjonelt har fisket i samiske bosettingsområder vært drevet som produksjon på husholdsnivå i kombinasjon med andre næringer, som jordbruk, sauehold, etc. Denne formen for turisme forutsetter at aktørene driver i kombinasjon med fiske, siden det er selve fiskeopplevelsen man skal selge. Det gjør turistproduktet eksklusivt, men det gjør også at det bare kan drives i et begrenset omfang. Det er gjort en del lokale satsinger på fjordfisketurisme.

Reindriftsturismebaserer seg på at samiske områder har Europas mest vitale og lettest tilgjengelige reindriftskultur. Potensialet i samisk reindriftsturisme er i dag et natur- og kulturbasert reiseliv, hvor målet for turistene er å oppleve natur og kultur, og delta i reindriftens aktiviteter. Opplevelsene vil variere mellom sesongene, ettersom reinen er på vinterbeite eller på sommerbeite. Dette er en form for turisme som er basert på kulturell og økologisk bærekraft, og hvor forholdet mellom dyr og menneske står i sentrum.

Potensialet for innlandsfisketurisme er stort. Det finnes anslagsvis rundt 25 millioner fiskere i Europa. Ser man på Finnmark, så er omlag 60 000 små og store innsjøer og vassdrag et unikt fiskeressursgrunnlag for denne målgruppen. Bare en liten del av disse fiskeressursene er i dag utnyttet som basis for lokal verdiskaping knyttet til reiselivsutvikling. Man ser en begynnende utvikling av komplette «fisketurismepakker» som inkluderer transport, guiding, overnatting og mat innenfor en samisk ramme.

Særlig for familieturistene er gårdsturismeen aktivitet som kan innarbeides som kombinasjon med fisketurisme knyttet både til innlandsfiske, reindrift, og kanskje mest til elvefiske, som i Tanadalen. Gårdsturismen kan gi gode koplinger til formidling av mattradisjoner, kunst og kultur, og mer omfattende «turistpakker».

Samiske mattradisjoner som har lokal forankring, har et potensial til å utvikle seg både i et lokalt og regionalt marked. Variasjonen i de samiske miljøene er stor når det gjelder tilberedning både av fisk, reinkjøtt og sauekjøtt. Dette er en småskala matproduksjon hvor det er store utfordringer knyttet til å markedsføre produktene på en rimelig og effektiv måte. Det er noen begynnende etableringer innen videreforedling av lammekjøtt og reinkjøtt.

Det er et generelt behov for å stimulere til innovasjon og produktutvikling med basis i samisk kultur. Det gjelder å anspore til videreutvikling av samisk design, og å initiere merkevarebygging knyttet til produkter med basis i primærnæringene, slik at de også kan inngå som komponenter i småskala reiseliv. Det er store utfordringer knyttet til utvikling av duodjinæringen(samisk husflid og håndverk). Næringen har et stort potensial når det gjelder produktutvikling med basis i samisk kultur.

Sametinget, Duodjeinstituhtta og de samiske duodjiorganisasjonene arbeider med å realisere det potensial som ligger i salg av duodjiprodukter av høy kvalitet. De er en stor utfordring å finne de rette markedene og de rette salgsarenaene for duodjiprodukter.

Det er utfordringer mht. reiselivspakker og nettverksbygging mellom lokale reiselivsaktører. Det har i flere sammenhenger vært fokusert på behovet for samarbeid mellom lokale reiselivsaktører for å sikre helhetlige «pakker» for turister i samiske områder. Det har vært pekt at det nå er tid for å få utdanningsinstitusjoner på banen med tilbud om guideopplæring for å sikre en formidling av kulturkunnskap og naturforvaltning i pakt med lokal og samisk tradisjon.

I framtida vil det være viktig å bygge opp samarbeid og nettverksdannelse mellom samiske reiselivsaktører, og mellom disse og destinasjonsselskaper, hotellkjeder, fly- busselskaper og hurtigruteselskaper, for å få en positiv utvikling. Likeledes er det behov for å bygge opp kompetanse innen ledelse, regnskap, markedsføring, salg m.m. knyttet til reiselivsutvikling.

Det er utfordringer knyttet til etikk og formidling av samisk kultur i reiselivssammenheng.Sametinget har ved flere anledninger presisert at det er utfordringer knyttet til å formidle samisk levesett og produkter på en ekte og troverdig måte, og som sikrer et etisk nivå. Slike presentasjoner må være i samsvar med samiske interesser, normer og skikker.

Det er ikke gitt hvordan man skal sikre at samisk kultur formidles slik at det oppfyller disse kriteriene. En forutsetning kan bl.a. være at samiske lokalsamfunn går god for innholdet og at det er samiske interesser som står bak en slik formidling. I de forskjellige former for opplevelsesturisme er det lokalsamfunnet eller familiene selv som er «opplevelsen», hvilket bør sikre en eksklusiv og genuin opplevelse. Dette er også viktig fordi de reisende og reiselivsnæringen fort vil se om produktene ikke holder mål.

Det er viktig for den videre utviklingen av samisk reiseliv at det som presenteres av samisk kultur og samiske produkter holder kvalitetsmessige mål. Samer har vist til at produkter produsert i andre land har vært presentert som en del av samisk kultur, og har vært solgt som samiske produkter. Her vil en gjennomført produktmerking være en utfordring.

Boks 21.4 Samisk kulturarv som grunnlag for reiselivsutvikling i Tysfjord kommune

Figur 21.3 Tysfjord kommune i Nordland

árran lulesamisk senter har utviklet et pilotprosjekt som har som mål at den samiske kulturen skal kunne brukes som ressurs i samfunnsutviklingen. Utgangspunktet er innsamling og dokumentasjon av lokal tradisjonell kunnskap, og målet er bl.a. en utvikling av kunnskapsbasert reiseliv med basis i lokal samisk kultur. Prosjektet går ut fra havet, og landområdene, og tar sikte på å dokumenterer samiske ord og uttrykk, samt selve tradisjonen og utførelsen av tradisjonelle gjøremål. Man vil registrere, dokumentere, og publisere informasjon om samisk tradisjonell kunnskap i det lulesamiske området.

Havet:I tilknytning til havet ønsker man å dokumentere ulike typer fiskeplasser, slik som seigrunner og uerklakker, samt tradisjonsmateriale knyttet til fiske. Eksempler er kunnskap om draug og maddo. Dette er tradisjoner som ennå i dag er kjent i de samiske områder. «Maddo» kan vise seg dersom man tar for mye fisk, er grådig, eller ikke behandler fisken godt. Innsamling av kunnskap om ulike fiskemetoder er en viktig lokal kunnskap og det er viktig å dokumentere ord og utrykk knyttet til fisket, og måten fisket gjennomføres på. Dette kan eksempelvis være bruken av line og gangvad, eller dokumentasjon av garnsetting, evt. innsamling av tradisjon på hva slags fisk som ble fanget, og når det var vanlig å foreta dette fisket.

Gården og fjellet:Prosjektet omfatter også innsamling av tradisjonskunnskap knyttet til bruken av naturen i skogen og fjellet, avgrenset til Hellemofjorden. Dette er kunnskap om hvordan man oppførte seg i naturen, og hvordan man skulle forholde seg når man gikk i skogen og på fjellet. Prosjektet ser også på innsamling av tradisjonskunnskap om det immaterielle landskapet, og dokumentasjon og innsamling av ulike ressursplasser brukt av den samiske befolkningen. Dette kan være sennagressmyrer eller bærplasser. Kulturminner knyttet til den tradisjonelle bruken av landskapet er også viktig.

Et mål: Utvikling av et bærekraftig reiseliv.árran ønsker bl.a. at prosjektet skal kunne legge til rette for bruk av tradisjonell kunnskap lokalt, slik at man kan utvikle kunnskapsbaserte reiselivsaktiviteter med basis i lokal samisk kultur. Målet er å utvikle et bærekraftig reiseliv, der økonomiske aktiviteter og kunnskap knyttet til tradisjonell kunnskap, kulturminner og -miljø utvikles under hensyn til samiske verdier og tradisjoner, og slik at samisk kultur danner et grunnlag og utgjør et miljø med potensial for verdiskapning.

Reiselivet har lenge brukt samisk kultur i markedsføringen og salg av spesielt Finnmark. Det som går igjen i markedsføringen er koftekledde samer, rein, samebryllup og til en viss grad duodji. Det er viktig at markedsføringen skjer på en ekte og troverdig måte og at de samiske samfunnene aksepterer en slik fokusering, og at også samisk kultur og næringsliv kan dra nytte av en slik markedsføring.

Fra samisk hold er det pekt på at det ikke finnes lovverk som kan forby eller hindre kommersialisering av samiske symbolverdier. Det gjelder kofter, gjenstander med samisk ornamentikk, samisk mytologi, joik og lignende. Ved bruk og formidling av samiske kulturuttrykk er det viktig at dette gjøres av personer og institusjoner med kulturell kompetanse og lokalkunnskap.

Sametinget har gjennom sin støttepraksis bidratt med finansiering av et kulturbasert næringsliv og flere kommersielle foretak innen reiseliv der opplevelser står i fokus – det kan være safari, samisk mat, fjordfiske og overnatting, innlandsfiske, elvebåtturer, m.m. Det legges opp til at det planlagte Verdiskapingsprogrammet for næringskombinasjoner også skal styrke reiselivet i samiske strøk.

Nærings- og handelsdepartementet har bedt Innovasjon Norge om å utvikle et kompetanseprogram som blant annet tar for seg opplevelsesproduksjon, distribusjon og pakking, bl.a. for å sette fokus på helhetlige produkter av høy kvalitet. Dette kompetanseprogrammet vil også kunne ha relevans for samiske reiselivsprodusenter. I nasjonal reiselivsstrategi slås det også fast at regjeringen i større grad vil sette krav til at prosjekter som får tilskudd fra det offentlige gjennom Innovasjon Norge er samarbeids- og/eller nettverksprosjekter, noe som innebærer en prioritering av prosjekter med en nettverksdimensjon.

Reiselivsmiljøet i Finnmark satte i 2006 i gang et tre-årig prosjekt med sikte på å styrke innovasjon og lønnsomhet innen natur- og kulturbasert reiseliv i Finnmark.

ReiselivsArena Finnmark er resultat av et samarbeid mellom reiselivsnæringen i fylket, Høgskolen i Finnmark, Samisk høgskole og Norut NIBR Finnmark, Origo Nord, Finnmark fylkeskommune og Innovasjon Norge. Programmet har et samisk innsatsområde.

Se også Sametingets årsmeldinger 2006 (punkt 9.2) og 2007 (punkt 10.2).

20.5.5 Verdiskapningsprogram for næringskombinasjoner

Regjeringen har satt av 6,5 mill. kroner i 2008 til å iverksette et Verdiskapingsprogram for næringskombinasjoner, i tråd med Soria Moria-erklæringen. Programmet skal også ta opp i seg målsettinger i Soria-Moria-erklæringen om å satse på samisk reiselivsutvikling som skal sikre og styrke næringslivet i samiske områder. Regjeringens hovedmålsetting for verdiskapningsprogrammet er å fremme levedyktige virksomheter og bidra til en bærekraftig utvikling i samiske samfunn.

Programmets innhold og organisering har vært tema for konsultasjoner med Sametinget. Sametinget vil stå for driften av programmet. Nærmere programbeskrivelse blir utformet av Sametinget i samarbeid med andre institusjoner og etater.

Sametinget behandlet verdiskapingsprogrammet i plenum 27. februar 2008 (sak 10/08). Målet med verdiskapingsprogrammet er å øke verdiskapingen gjennom satsing på og utvikling av innovative næringskombinasjoner og samisk reiseliv. Programmet består både av poster hvor det kan søkes om midler, og prosjekter initiert av Sametinget, eventuelt i samarbeid med andre institusjoner og etater. En rekke av satsingene i Sametingets melding om utvikling av utmarksnæringer som ble behandlet i Sametingets plenum i november 2007 (sak 65/07) er innarbeidet i verdiskapingsprogrammet. Sametingsrådet skal fungere som styre for programmet. Det skal avholdes et statusmøte med Sametingsrådet hvert år. Til dette møtet skal det utarbeides statusrapport på grunnlag av en underveisevaluering, som knyttes til Sametingets budsjett. Det etableres et Faglig forum der Innovasjon Norge, Fylkesmannens landbruksavdeling, fylkeskommunene, Bioforsk, Samisk høgskole og Arbeids- og inkluderingsdepartementet med andre aktuelle departementer inviteres til å delta sammen med Sametinget. Forumet skal gi faglige innspill og tilbakemeldinger mht. gjennomføringen av programmet. En viktig hensikt er at forumet skal utveksle informasjon om offentlige tiltak og prosjekter som kan ha relevans for verdiskapingsprogrammet. Det skal også få seg forelagt Sametingets statusrapport. Forumet vil være viktig for å sikre at programmet kan dra veksler på og være i harmoni med andre satsinger, og for å diskutere retningen på programmet. Det etableres også et Utviklingsforum hvor samiske næringsorganisasjoner som Goahtegerret, Sámi bivdo- ja meahcástansearvi, Duojáriid ealáhussearvi, Sámiid Duodji og Bivdi inviteres bl.a. for å høres ved utarbeidelsen av budsjett og større endringer vi programbeskrivelsen. En viktig hensikt med Utviklingsforumet er å sikre den samiske dimensjon og samisk naturforståelse i utviklingsarbeidet. Verdiskapingsprogrammet må også ses i sammenheng med regjeringens reiselivsstrategi, og særlig arbeidet som skjer i regi av ReiselivsArena Finnmark. Programmet skal evalueres etter tre år.

Sametingets plenum vedtar budsjett og prioriteringer for programmet (jf. sak 10/08). Sametinget legger vekt på å forankre programmet i næringen og i virkemiddelapparatet. For 2008 og framover legger Sametinget bl.a. vekt på tiltak for kompetanseheving for etablerere og etablerte virksomheter, både med henblikk på bedriftsøkonomisk kunnskap, tiltak for kvalitetssikring av småskala produkter, og utvikling av nye produkter med basis i samisk kultur. Sametinget ønsker å etablere veilednings- og produksjonsverksteder for duodji som skal fungere lokalt, sikre rekruttering og bidra til kompetanse- og kvalitetsheving. Lærlingordning for duodji, bl.a. for å sikre rekruttering til næringen, er et tiltak Sametinget mener er viktig. Når det gjelder utmarksnæringer vil Sametinget bedre rammebetingelsene for næringen. Også kompetanseheving i utmarksnæringene, bl.a. gjennom tiltak for opplæring, utvikling av fiskeguiding, videreforedling og produktutviking av bær og fisk er elementer som blir vektlagt i verdiskapningsprogrammet.

Se også Sametingets årsmelding 2007 punkt 10.8.

20.5.6 Strategier og tiltak

Regjeringen har satt av 6,5 mill. kroner i 2008 til Verdiskapingsprogrammet for næringskombinasjoner. Hovedmålsettingen er å fremme levedyktige virksomheter, og bidra til en bærekraftig utvikling i samiske samfunn. Programmet må sees i sammenheng med en rekke andre programmer og satsinger innenfor næringsutvikling og reiseliv.

Programmets innhold og organisering har vært tema for konsultasjoner med Sametinget. Sametinget vil stå for driften av programmet. Nærmere programbeskrivelse blir utformet av Sametinget i samarbeid med andre institusjoner og etater.

Regjeringen ønsker i tilknytning til disse satsingene å diskutere med Sametinget strategier for utvikling av utmarksnæringer i samiske strøk og bedring av rammebetingelsene for duodjinæringen, bl.a. rekruttering.

En utredning om tradisjonelt håndverk som er avlagt til Kultur- og kirkedepartementet, har tiltak som på sikt bør ses i forhold til behovene i duodjinæringen. Utredningen er på høring til juni 2008.

20.6 Generelle nærings- og distriktspolitiske tiltak

20.6.1 Fylkeskommunene og regionalt utviklingsarbeid

Fylkeskommunene har ansvaret for hovedtyngden av det regionale utviklingsarbeidet og de regional- og distriktspolitiske virkemidlene innenfor Kommunal- og regionaldepartementets budsjett. Fylkeskommunene har stor frihet når det gjelder å legge til rette for og understøtte regional og lokal utvikling innenfor det distriktspolitiske virkeområdet i sine fylker. Virkemidlene er særlig rettet inn mot å bidra til

• Verdiskaping; økt tilvekst, sysselsetting og internasjonalt konkurransedyktig næringsliv gjennom næringsutvikling, innovasjon og entreprenørskap

• Rammebetingelser: gode lokale og regionale rammebetingelser for næringsliv og befolkning

• Attraktivitet; utvikle attraktive regioner og sentra for befolkning og næringsliv.

Kommunal- og regionaldepartementet har forventninger til at fylkeskommunene har et aktivt brukerfokus, og arbeider for å utvikle partnerskapet, slik at representanter for næringslivet, FoU-, universitets- og høyskolemiljøer, kommunene og frivillige organisasjoner kan samarbeide om bruken av virkemidlene. Sametinget og samiske næringsorganisasjoner skal inkluderes i arbeidet der dette er tjenelig.

20.6.2 Innovasjon Norge

Innovasjon Norges formål er å fremme bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsom næringsutvikling i hele landet, og utløse ulike regioners næringsmessige muligheter gjennom å bidra til innovasjon, internasjonalisering og profilering.

Staten, ved Nærings- og handelsdepartementet, er eier av Innovasjon Norge. Selskapet forvalter midler fra Nærings- og handelsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet og Landbruks- og matdepartementet og samtlige fylkeskommuner og fylkesmenn. I tillegg til hovedkontoret som er lokalisert i Oslo, har Innovasjon Norge kontorer i fylkene og i over 30 land.

Innovasjon Norge er en viktig bidragsyter til innovasjon og næringsutvikling i hele landet. Spesielt i Nord-Norge har Innovasjon Norge en viktig rolle. Næringsgrunnlaget i nord har mange steder vært ensidig. Samtidig er mulighetene mange og potensialet for næringsutvikling betydelig. Virkemidlene Innovasjon Norge kan tilby inkluderer finansiering, kompetanse, profilering, nettverk og rådgiving.

I desember 2006 lanserte regjeringen Nordområdestrategien, jf. kap. 1.4.7. Reiseliv er i økende grad en kilde til sysselsetting og verdiskaping i nordområdene, jf. kap. 20.5.4. Den rene og særegne naturen i Nord-Norge trekker mange turister og er et godt utgangspunkt for naturbasert turisme. I nordområdestrategien framkommer det at regjeringen vil legge til rette for at kulturbasert reiseliv har gode utviklingsmuligheter i Nord-Norge og at landsdelen skal fremmes som et attraktivt reisemål også i vinterhalvåret, som et grunnlag for helårige arbeidsplasser. I statsbudsjettet for 2008 settes det av 5 mill. kroner til oppfølging av dette punktet i nordområdestrategien. Midlene gis via Innovasjon Norge, og skal bidra til å øke kunnskapen om og interessen for norske reiselivsprodukter og lede til økt aktivitet og lønnsomhet i reiselivsnæringene. Den forsterkede innsatsen for å fremme kompetanse, innovasjon, nyskaping og samarbeid i de norske reiselivsnæringene skal bidra til å imøtekomme de økende kravene de reisende stiller til kvalitet, opplevelse og produkt.

Et omfattende nettverk av kontorer sikrer at Innovasjon Norges beslutninger kan tas raskt og nær brukerne. Innovasjon Norge Finnmark/Innovašuovdna Norga Finnmarkku har egne strategier for arbeidet i forhold til samiske brukere i Finnmark. Oppsummert arbeides det slik:

• Skaping av nye arbeidsplasser.Arbeidet skal gå på å skape varige nye arbeidsplasser, samt omstilling i eksisterende bedrifter. Omstilling skal være markedsdrevet.

• Innovasjon og nyskaping.Nyskapingsbegrepet skal minimum defineres ut i fra regionale forhold.

• Prosjektene skal ikke virke unødig konkurransevridende.Regionale muligheter må tillegges stor vekt også i forhold til lokale behov.

• Kommunevis fordeling.I kommuner med få prosjekter skal IN gjøre en særlig innsats, uten at dette skal gå på bekostning av de kvalitetskrav som gjelder for å oppnå resultater.

• Virkemidlene som skal anvendes.Prosjektene finansieres gjennom tilskudd. Det brukes ordinære midler på prosjekter som lånefinansieres.

For å koordinere offentlige innsats, samt kvalitetssikre arbeidet mot politiske bestillinger, gjennomføres arbeidet i nært samarbeid med Sametinget, høyskoler, næringsorganisasjoner og næringsavdelinger/landbrukskontor i kommunene. Eksempler på tiltak er:

• Økt markedskompetanse innen mat. Reinkjøttprodusenter deltar på et kompetanseprogram for matprodusenter. Målsetting er å utvikle internasjonalt konkurransedyktige nisjeprodukter.

• Økt forretningskunnskap for nyetablerere og småbedrifter.

• Kompetanseprogram der etablere og småbedrifter med lokalt marked stimuleres til å konkurrere regionalt/internasjonalt.

• Utvikle og kommersialisere opplevelsestilbud basert på ekte samisk kultur. Sammen med reiselivsnæringa kjøres et program på produktutvikling og kommersialisering av samisk kultur som opplevelsesprodukt.

• Internasjonalisering av modne bedrifter innen opplevelser, teltproduksjon og KIFT (kunnskapsintensiv forretningsmessig tjenesteyting). Ved bruk av Innovasjon Norges nettverk i utlandet gjøres markedsundersøkelser og produktlanseringer for samiske kunder som er klare til å konkurrere internasjonalt.

Det jobbes også for å etablere egne strategier for samiske brukere i andre fylker. IN Finnmark har ansvaret for å arbeide frem en nasjonal samarbeidsavtale på næringsutvikling med Sametinget. Hensikten er å effektivisere og forbedre innsatsen i samiske områder. Avtalen forventes å tre i kraft høsten 2008. Samisk språk- og kulturkompetanse er viktig fordi tett kommunikasjon med kunder er en vesentlig arbeidsmetode for Innovasjon Norge.

20.6.3 SIVA

SIVA – Selskapet for Industrivekst SF – bidrar til innovasjon og næringsutvikling gjennom eiendomsvirksomhet og utvikling av sterke lokale og regionale innovasjons- og verdiskapingsmiljøer. SIVA opererer i alle deler av landet, men har et særlig ansvar for å bidra til å fremme vekstkraften i distriktene. SIVAs innovasjonsaktiviteter skal tilrettelegge for oppbygging av sterke lokale og regionale verdiskapingsmiljøer over hele landet. I 2007 ble det etablert næringshage i Tana, Gaisa næringshage. Gaisa næringshage skal bli et kreativt kompetansemiljø og en møteplass for de som etterspør, tilbyr og formidler kompetanse. Samisk nærings- og utredningssenter, SEG, er initiativtaker til næringshagen i Tana. SEG mener det er avgjørende for næringslivet i Tana og de samiske områder at man får på plass et bredere og mer dynamisk næringsliv for å kunne få mest mulig ut av regjeringens strategiske nordområdesatsing.

Gaisa er et utviklingsselskap som skal være pådriver for næringsutvikling i Tana kommune. Kjernefaktorer i dette arbeidet vil være næringsutvikling med fokus på utmark og utmarksbaserte ressurser, nettverksbygging for medlemmene og prosjektutvikling på tvers av bransjer og bygder. Gaisa har et godt nettverk i det samiske miljøet og ser på overføring/deling av kompetanse som en viktig pilar i næringsutvikling i de små samiske samfunnene.

20.6.4 Bredbånd og Høykom

Høykom har siden 1999 vært et strategisk virkemiddel for IT-politikken. Hovedfokus har vært å bidra til utbredelse av bredbånd gjennom å gi økonomisk støtte til utviklingsprosjekter i regi av offentlige virksomheter hvor bredbånd skulle tas i bruk. Ca. 470 prosjekter innen blant andre skole-, helse-, teknisk- og kultursektoren har blitt støttet med over 700 mill. kroner siden 1999. Høykomprosjektene inneholder en betydelig egenfinansiering og totalt sett har programmet bidratt til å realisere prosjekter til en verdi på over 1,7 mrd. kroner.

Prioritering av områder eller grupper i Norge har i hovedsak skjedd gjennom et skille mellom Høykom ordinær og Høykom distrikt. Høykom distrikt er kommuner som ligger i virkeområdet for distriktspolitiske virkemidler. Områder i virkemiddelsonene har ved tildelig av prosjektmidler blitt særlig prioritert. Det har også vært en egen støtteordning for utdanningssektoren (Høykom skole). Det har ikke blitt gitt annen geografisk prioritet ved tildeling av prosjektstøtte, eller prioritet i forhold til andre kriterier. Prosjekter med problemstillinger knyttet til samiske forhold har blitt vurdert på linje med andre prosjekter i forhold til kriterier for Høykom-prosjekter generelt.

Høykom har blant annet gitt støtte til Karasjok kommune for utvikling av en skoleportal for samisk språk og kultur. Det har gjennom dette prosjektet blitt utviklet et fjernundervisningstilbud i nordsamisk på grunnskolenivå, dette som et bidrag til å kunne oppfylle den individuelle retten til opplæring i samisk.

Mens Høykom-programmets stimulering av bredbåndsutbredelsen de første årene var indirektegjennom stimulering av etterspørselen etter bredbånd, har denne regjeringen vridd Høykom-programmet mot også direkteå støtte etablering av bredbåndsinfrastruktur i områder uten slikt tilbud. Dette er gjort for å understøtte målet fra Soria Moria-erklæringen om tilbud om bredbånd til hele landet.

Det ble i 2007 satt av totalt 377 mill. kroner til bredbåndsutbygging over Kommunal- og regionaldepartementets og Fornyings- og administrasjonsdepartementets budsjett. Av de 155 mill. kroner som ble bevilget over Kommunal- og regionaldepartementets budsjett til bredbåndsutbygging, fikk Finnmark tildelt 14,24 mill. kroner. Midlene ble bevilget til fylkeskommunen til å bygge ut transportnettet og aksessnettet i fylket. Det er forventet at over 99 pst. av husholdningene i Norge vil ha et tilbud om fast tilgang til bredbånd når vi ser den fulle effekten av disse midlene. Regjeringen har i 2008 stilt 188 mill. kroner til rådighet for å bedre bredbåndsdekningen. Av dette beløpet er 158 mill. kroner stilt til rådighet for fylkeskommunene. I fylker der full bredsbåndsdekning er nådd eller kan nås på annen måte, kan midlene brukes til annen infrastruktur og næringstiltak etter avtale med Kommunal- og regionaldepartementet. Summen av disse midlene gjør at målet om tilbud om bredbånd til hele landet er innenfor rekkevidde.

20.6.5 Interreg

Interreg er EUs program for å fremme sosial og økonomisk integrasjon over landegrensene gjennom regionalt samarbeid. I EUs nye strukturfondsperiode for 2007 – 2013 er EUs territorielle samarbeid, Interreg, blitt videreført som et eget målprogram.

Regionalpolitikk er et område hvor det internasjonale elementet er sentralt. Mange regioner i Europa står overfor samme typer utfordringer. Samarbeid på tvers av landegrenser om regionalpolitiske utfordringer kan gi nyttig læring, kompetanseutvikling, erfaringsutveksling og nettverksbygging. Den norske deltagelsen skal bidra til regional utvikling i Norge og en balansert utvikling av det europeiske kontinent og våre nærområder gjennom samarbeid over landegrenser. Samarbeidet skal også bidra til å fremme en mer helhetlig, koordinert og aktiv norsk europapolitikk for å påvirke politikkutformingen i EU på områder som berører Norge direkte.

Norge deltar i fire grenseregionale program (Interreg IVA), tre transnasjonale program (Interreg IVB) samt i det interregionale programmet (Interreg IVC). Det grenseregionale programmet med Russland blir videreført innenfor rammene av EUs partnerskapsprogram for samarbeid med yttergrensene (ENPI). I tillegg deltar Norge i URBACT II, ESPON og Interact. Den statlige andelen over hele perioden blir rundt 730 mill. kroner, under forutsetning av Stortingets årlige bevilgninger.

Kommunal- og regionaldepartementet tildeler 2,1 mill. kroner per år til gjennomføring av et samisk program innenfor Interreg. Det samiske programmet, Sápmi, inngår som et delprogram i Interreg IVA Nord. Programmets overgripende mål er å øke regionens funksjonalitet og styrke gjennom samarbeid om næringsliv og infrastruktur samt utvikling av spesialkompetanse og identitetsskapende innsats. For det samiske delprogrammet Sápmi har man et særlig fokus på å bidra til et differensiert samfunn basert på samisk kultur, næring, tradisjoner, identitet og språk. Midlene finansierer den statlige andelen i de grenseregionale programmene. Sametinget var sekretariat for det samiske delprogrammet fram til 2006. Sekretariatsfunksjonen deles nå mellom Troms fylkeskommune og Nord-Trøndelag fylkeskommune.