Om samepolitikken

2.1 De to folkene – et historisk perspektiv

Under åpningen av Sametinget i 1997, uttalte kong Harald V at staten Norge er etablert på territoriet til to folk – samer og nordmenn. Han bad også om unnskyldning for den måten staten hadde behandlet samene på opp gjennom tiden:

«Den norske stat er grunnlagt på territoriet til to folk – nordmenn og samer. Samisk historie er tett flettet sammen med norsk historie. I dag må vi beklage den urett den norske stat tidligere har påført det samiske folk gjennom en hard fornorskningspolitikk.»

Hvilke realiteter er det som ligger bak kongens formuleringer? Hva menes med det felles territoriet, og hvorfor fant kongen det nødvendig å beklage den behandlingen samene er blitt utsatt for?

I denne korte historiske innledningen vil hovedvekten ligge på relasjonene mellom det norske og det samiske folket opp gjennom tiden. Når ble grensene som også berørte de samiske bruks- og bosettingsområdene fastsatt? Hvilke formelle mekanismer har tidligere eksistert når det gjaldt å sikre samenes kulturelle og materielle rettigheter? Et helt sentralt spørsmål er også hvilke motiver som lå til grunn for at statens myndigheter fra rundt midten av 1800-tallet la opp til en politikk som tok sikte på at denne kulturen skulle bort, og fornorskningspolitikken ble gjennomført.

2.2 Strid om de samiske områdene – samene som statenes felles undersåtter

Et viktig historisk utgangspunkt når det gjelder forholdet mellom samene og de nordiske statene (og Russland), er at samene bebodde deler av det som nå er disse statenes territorier lenge før statene og statsgrensene ble etablert.

Det opprinnelige samiske bosetningsområdet strakte seg fra Midt-Skandinavia og nordover, helt til Ishavskysten. Nåværende Finland hørte med, øst til innsjøen Ladoga, og derfra til den sørvestre delen av Hvitehavet, samt hele Kolahalvøya. I deler av dette store, tynt befolkete område, var den samiske befolkningen lenge dominerende og i enkelte distrikter utgjør samene stadig et flertall av befolkningen.

I europeisk litteratur fra det første tusenåret av vår tidsregning, finner man enkelte skriftlige nedtegnelser om samene. Det som særlig fremheves, er at de var et jegerfolk, og at de behersket skiløperkunsten.

Den første autentiske beretningen om samene, og om Skandinavia, får man på slutten av 800-tallet. Da seilte den nordnorske høvdingen Ottar – i følge ham selv den nordligst boende nordmann – fra Tromsøtraktene og helt inn i Hvitehavet. Langs kysten av Nord-Troms, Finnmark og Kolahalvøya traff han bare samiske jegere, fiskere og fuglefangere. Først ved strendene i Hvitehavet kom han i kontakt med andre folkeslag. I denne beretningen, som han gav til kong Alfred av England, kunne han for øvrig også fortelle at samene hadde tilhold øst for den bebygde delen av nordmennenes land. Det vil med andre ord si i det indre av den skandinaviske halvøya.

Ottars beretninger et meget klart vitnesbyrd om at samisk kultur – i hvert fall i denne nordlige delen av det samiske bosetningsområdet – var bygd på jakt, fiske og fangst. Produksjonen var betydelig, og det nordnorske høvdingaristokratiet bygde i vesentlig grad sin rikdom på de «skattevarene» samene betalte dem. Enkelte norske historikere har vært inne på at verdien av skatten og handelen med samene, var så stor at den også kan ha fått betydning for å stabilisere og sikre det nye norske rikskongedømmet, når dette overtok skattleggingsvirksomheten.

De varene samene produserte var svært verdifulle, og etterspurte langt ut over Norden. Dette førte til konkurranse mellom statene om beskatning og jurisdiksjonsutøvelse over samene og områdene hvor de holdt til.

I denne prosessen ble samene delvis ansett som statenes felles undersåtter, blant annet gjennom bilaterale avtaler. Partene kunne for eksempel bli enige om at begge skulle ha skattleggingsrett, mens bare den ene skulle utøve geistlig og verdslig jurisdiksjon.

Mellom Norge og Novgorod ble det for eksempel inngått en fredstraktat i 1326, og et såkalt grenseskille som er tre-fire år yngre. Der ble det ikke fastsatt grenser i egentlig forstand, men et felles influensområde over grovt sett Nord-Troms, Finnmark og Kolahalvøya. Samisk skattebetaling til begge statene var det sentrale.

Rivaliseringen mellom russere/karelere, svensker/finner og nordmenn/dansker, førte i de påfølgende to-tre hundreårene ofte til flerdobbel beskatning og utbytting. Dynamikken var at de som gjorde krav på deler av det samiske området, mente at kravene ble forsterket og underbygd, jo høyere skatt man maktet å drive inn.

I første halvdel av 1500-tallet ble det lagt grunnlag for en mer ekspansiv svensk politikk nordover mot Ishavskysten. Birkarlenes gamle skattlegging av samene ble samtidig lagt inn under kronen. Som et ledd i denne utviklingen proklamerte Gustav Vasa i 1551, at samene på en lang strekning av Ishavskysten – «Vesterhavet» – var Sveriges undersåtter. De var skattepliktige kun til ham, og han tok både dem og deres rørlige og urørlige gods under sin beskyttelse. Dette skjerpet motsetningene mellom de involverte statene. En viss avklaring fant likevel sted i 1595. Russland overdro da til Sverige sin skattleggingsrett av samene vest for Varanger.

Med avtalen fra 1595 som grunnlag, mente den svenske kongen at hans rett til kyst- og fjordområdene i det nordligste Norge var blitt styrket. På begynnelsen av 1600-tallet prøvde svenskene blant annet å etablere fysiske støttepunkter i Finnmark, og etter ordre fra Stockholm ble det sendt folk nordover som på kongens vegne skulle organisere fisket i de største lakseelvene.

Blant annet striden om herredømmet over den nordligste delen av Nordkalotten, førte til Kalmarkrigen, 1611–12, som Sverige tapte. Gjennom fredsslutningen i 1613, ble det slått fast at de omtvistede kyst- og fjordområdene, ene og alene skulle tilhøre Danmark–Norge. Dermed fikk også samene i dette området bare én stat å forholde seg til, både i jurisdiksjonell og skattemessig forstand.

For de samiske områdene i den indre delen av Finnmark, ble det imidlertid ikke noen tilsvarende avklaring. Der fikk man en bilateral avtale om at samene skulle være begge landenes undersåtter. Sverige skulle ha den geistlige og verdslige jurisdiksjon, men samene som bodde der skulle betale skatt til begge statene.

Danmark med Norge, og Sverige med Finland, lå flere ganger i strid med hverandre, også på 1600-tallet. Dette fikk konsekvenser for sørsamene. Utfallet av nok en krig var nemlig at Jemtland og Härjedalen i 1645 gikk over fra å være norske, til å bli svenske distrikter.

Et stykke ut på 1700-tallet ble Danmark-Norge og Sverige enige om å komme frem til en endelig grense mellom de to landene. Dette innebar også at det skulle bestemmes hvem som skulle få jurisdiksjon over det som nå er den indre delen av Finnmark. Denne grensetrekkingen og grensefastsettelsen fant sted i 1751. Mesteparten av fellesområdet tilfalt Norge. Én viktig årsak til dette var norskregistrerte reindriftssamers bruk av Finnmarksvidda til vinterbeite. Grenselinjen fra den gang er stadig grense mellom Sverige og Norge, og Finland og Norge.

I første halvdel av 1800-tallet ble det siste samiske fellesområdet delt opp. Det var de øst- eller skoltesamiske siidaene Neiden, Pasvik, og Petsjenga («Peisen»), sør for Varangerfjorden. Det skjedde i forbindelse med at grensen mellom Russland og Norge, og mellom en del av Norge og Finland, ble trukket i 1826. Resultatet ble at nåværende Sør-Varanger ble en del av Norge. Frem til da hadde samene i dette området i det vesentlige vært under russisk jurisdiksjon, men med skatteplikt også til norsk side.

Grensekonvensjonen av 1826 gjorde også formelt slutt på Norges flere hundre år gamle pretensjon på skatten fra samene på Kolahalvøya – en pretensjon som for øvrig ikke hadde hatt noe reelt innhold siden begynnelsen av 1600-tallet.

2.3 Grensetrekkingen i 1751. Samenes interesser skulle sikres

Det som både i et statlig og samisk perspektiv er særlig interessant i forbindelse med grensetraktaten fra 1751, er det innholdsrike tillegget på 30 paragrafer, om de grenseoverflyttende samenes rettigheter. Denne tilleggsavtalen – som skulle ha samme kraft som grensetraktaten selv – er senere blitt kalt lappekodisillen. Til grunn for denne lå en uttalt vilje fra statenes side om å sikre fremtiden for det samiske folket. I forarbeidene ble det nemlig eksplisitt sagt at man ønsket å bidra til «den Lappiske Nations Conservation.»

Det viktigste med lappekodisillen er de samiske næringsrettighetene. De samene som hadde behov for å krysse grensen i forbindelse med næringsutøvelsen, i særlig grad reindrift, skulle fortsatt ha full rett til å gjøre dette. Mot en viss avgift skulle de ha rett til å bruke land og vann i det andre landet på linje med dets egne undersåtter. Dette gjaldt både beite, jakt, og fiske i sjø og ferskvann.

I forbindelse med overflyttingene ble det innført en viss egenforvaltning, hvor samelensmannen skulle ha en sentral rolle. Kodisillen instituerte videre et internt samisk rettssystem, og samiske domstoler med til dels betydelig myndighet – også på tvers av den nye grensen – «Lapperetten». Dessuten ble det fastsatt at det skulle være samisk representasjon på det laveste nivået i det ordinære rettsvesenet, når en same fra det andre landet stod for retten.

Naturlig nok ble det i kodisillen også gitt retningslinjer for hvordan samene kunne velge statsborgelig tilhørighet, eller hvordan denne tilhørigheten skulle avgjøres. Et interessant element var likeledes at den grenseoverflyttende samiske befolkningen skulle ha full nøytralitet i tilfelle krig mellom Danmark/Norge og Sverige. Selv i krigstider hadde de rett til å flytte fra det ene landet til det andre, og skulle taes vel i mot når de flyttet over. For grenseområdene mot Øst-Finnmark, det vil si det daværende aller nordligste Sverige, sikret lappekodisillen også at innbyggerne på svensk side skulle ha frihandelsrett på norsk side av grensen.

2.4 Lappekodisillen på 1800-tallet

I forbindelse med Napoleonskrigene på begynnelsen av 1800-tallet, skjedde det store endringer i de statsrettslige forholdene i Norden. I 1809 ble Finland utskilt fra Sverige. Landet ble da et storfyrstedømme under den russiske tsaren, og en ny grense mellom Sverige og Finland ble trukket året etter. Norge på sin side, ble i 1814 revet løs fra Danmark, og tvunget inn i en personalunion med Sverige.

De statspolitiske endringene som fant sted, ser imidlertid ikke ut til å ha påvirket den gjensidige samiske bruken av naturgodene på tvers av grensen. Helt nord gjaldt dette blant annet finske og norskregistrerte reindriftssamenes flyttinger til fjordene og til kysten av Troms og Finnmark om sommeren, og inn til de nordfinske skogene om vinteren. De fellessamiske laksefiskeordningene på tvers av grenselinjen i Tanavassdraget, og annen felles ressursbruk – sommerboplasser, beite for husdyr, brenselsskog, og slåttemarker ble heller ikke berørt i første omgang. De nordligstboende finske samene fortsatte også sitt sjøfiske i de nærmeste fjordene på norsk side, særlig i Varangerfjorden.

Denne grenseoverskridende ressursbruken var så rotfestet, at det mot slutten av 1820-tallet også ble vedtatt likelydende regler i Norge og Finland, for gjensidig geistlig betjening av samene, når disse oppholdt seg i nabolandet.

I forbindelse med Norges nye statsrettslige stilling i 1814, ble det heller ikke stilt noen spørsmål ved lappekodisillens bestemmelser i forholdet mellom Norge og Sverige. Reindriftssamene fortsatte med flyttingene sine mellom de to landene slik de alltid hadde gjort, og slik lappekodisillen sikret disse flyttingene.

Lokale kontroverser om mindre forhold på grensen mellom Norge og Finland, førte omkring 1830 til at spørsmålet om lappekodisillens formelle status ble et aktuelt tema mellom Norge (Sverige) og Finland (Russland). Resultatet ble negativt.

Etter flere forhandlingsrunder ble det i 1852, fra russisk-finsk side, nedlagt forbud mot reindriftsflyttinger over grensesperringen. Dette ble umiddelbart fulgt opp fra svensk-norsk hold. Der nedla man også forbud mot fremmede (finske) undersåtters sjøfiske og jakt på norsk område. Men – lappekodisillen som sådan ble ikke formelt sagt opp av noen av partene.

Gjennom grensesperringen i 1852 opplevde samene i dette området at der faktisk var en grense Man kunne ikke lenger innrette næringslivet, drive reindriften, på den måten som økologien hadde lagt grunnlaget for.

For reindriftssystemene på hele Nordkalotten var grensesperringen svært negativ, og førte til store omveltninger, avskallinger og endringer i flyttemønstre over lang tid og i store områder. Markant i dette bildet var den betydelige utflyttingen av reindriftssamer fra Kautokeino til svensk Karesuando, i løpet av 1850-tallet.

2.5 De to folkene på det felles territoriet

Når det gjelder forholdet mellom folkegruppene finner man blant annet at den tette sammenvevingen mellom norsk og samisk historie, kommer til uttrykk allerede i Snorre Sturlasons kongesagaer. Der er «finner», det vil si samer, nevnt en rekke ganger.

For eksempel berettes det at den første norske rikskongen – Harald Hårfagre – hadde flere typer kontakt med samer og samiske miljøer.

Sagaene forteller også at samene på kysten av Nord-Norge var dyktige båtbyggere. Det var et håndverk som må ha stått høyt i kurs for 1000 år siden, da sjøen var den dominerende transport- og ferdselsåre. I Sigurd Slembes saga heter det at de samiskbygde båtene var så raske på vannet at knapt noe annet skip tok dem igjen.

Sagaene gir totalt sett et bilde av ulike typer samhandling mellom samer og nordmenn, og noen gjerne farget av samtidens forestilling om at samene satt inne med overnaturlige krefter.

I dansketida, de fire hundre årene før 1814, var Norge er del av et rike som var meget kulturelt og språklig sammensatt. Nordmenn og samer, etter hvert også kvener, var noen av mange ulike folkeslag innen dette riket.

Når det gjelder samisk kultur spesielt, ble det fra ca. 1715 og fremover, med støtte fra de verdslige myndighetene, satt i gang en omfattende misjonsvirksomhet overfor de samene som ennå ikke var fullt ut kristnet. I denne prosessen prøvde man å fjerne alle spor etter den gamle samiske religionen. Runebommer og offerplasser ble ødelagt, og samiske navneskikker og joik ble forbudt.

Dette hadde selvsagt sterkt negative virkninger for vesentlige sider ved den gamle samiske kulturen. På den andre siden ble det i den første fasen av misjonstiden lagt stor vekt på bruk av samisk språk, både i forkynnelse og i de skolene som ble opprettet. Det fantes imidlertid også sentrale geistlige aktører som hadde en mindre aksepterende holdning til samisk språk og kultur.

Hovedinntrykket når det gjelder sentralmyndighetenes politikk før 1814, er likevel at samene var akseptert som en av mange folkegrupper i helstaten. Dette kom, ikke minst, til uttrykk gjennom den vekt man la på å sikre samenes interesser da grensen mellom Norge og Sverige ble trukket i 1751, jf. kap. 2.4. Man respekterte i prinsippet samene som et folk med sin egen kultur, på linje med andre folk innenfor helstatens grenser.

2.6 Synet på samisk kultur endres. Fornorskningspolitikk

Det faktum at Norge ble etablert som en egen stat i 1814, førte heller ikke til umiddelbare endringer i synet på samenes språk og kultur. Markante geistlige, som Nils V. Stockfleth, stod fra 1820-tallet av sterkt på at samisk (og kvensk) måtte brukes i skole og kirke, og at kulturen hadde en egenverdi. Etter hans syn bidro utvikling og bevaring av egen kultur til sann og ekte harmoni mellom folkene.

Denne aksepterende holdningen til samisk kultur begynte imidlertid å endre seg fra noe før midten av 1800-tallet og utover i århundret ble holdningen sterkt negativ. Samene ble etter hvert, i «offisiell sammenheng» beskrevet som mindreverdige, et folk uten kultur, og delvis også uten materielle rettigheter. Blant annet ble Finnmark av regjering og Storting, i 1848 definert som et opprinnelig herreløst område. Hovedbegrunnelsen for dette var at amtet kun skulle ha vært bebodd av nomadiske samer og nomadisme ga, etter den rådende lære, ikke grunnlag for eiendomsrett. Derfor hadde kongen/staten eid amtet fra gammel tid.

Omtrent samtidig med dette begynte man også å se tegn til en omlegging av kulturpolitikken, og fornorskningsperioden ble for alvor innledet på 1860-tallet. Den rådende oppfatningen var nå at samene stod på et lavt kulturelt nivå. Målsettingen var total assimilasjon.

Spesielt ble skolen et viktig instrument i fornorskningspolitikken. Tidligere passuser om at samiske barn også burde lære morsmålet ble strøket. Utenom undervisningstimene ble lærerne forpliktet til å passe på at elevene brukte norsk språk. Ved slutten av 1800-tallet ble det ved lov fastsatt at undervisningen skulle foregå på norsk. For å fremme fornorskningen ble det også, etter hvert, bygd statsinternater hvor barna skulle bo mens de gikk på skolen. På mange av disse internatene ble det også lagt vekt på at barna ikke skulle snakke samisk seg i mellom. Dette vedvarte til langt etter andre verdenskrig.

Ledende historikere har dokumentert at en viktig årsak til fornorskningspolitikken var å finne i sikkerhetspolitiske forhold, som skyldtes den sterke kvenske/finske innvandringen, særlig til Øst-Finnmark etter midten av 1800-tallet. Finland var et storfyrstedømme under den russiske tsaren, slik at de som kom i prinsippet var russiske undersåtter. Frykten for Russland var dermed en sentral årsak til de omfattende fornorskningstiltakene som ble iverksatt. Man gjorde store anstrengelser for å uniformere språk og kultur i samiske og kvenske distrikter. Det ble i liten grad skilt mellom samer og kvener. Begge ble snart under ett karakterisert som «de fremmede folkeslag».

2.7 Synet på forholdet mellom folkegruppene endrer seg

Dreiningen i synet på samisk åndelig og materiell kultur begynte imidlertid allerede før de sikkerhetspolitiske aspektene tok til å gjøre seg gjeldende med full tyngde, fra 1860-tallet.

I en slik forbindelse er det grunn til å feste oppmerksomhet ved den norske nasjonsbyggingen, som for alvor tok til et par tiår etter 1814. Hovedsiktemålet var at man skulle bygge opp en egen norsk nasjonal identitet, og plassere seg i verden, særlig i forhold til sine nabofolk – svensker og dansker. I en slik sammenheng ble det nedlagt et stort arbeid i å vise at det norske folket hadde en minst like lang forhistorie i Skandinavia som sine nabofolk, eller at Norge egentlig hadde beholdt sin indre selvstendighet under dansketida.

I den forbindelse er læren til den «norske historiske skole» viktig. Der stod den såkalte innvandringsteorien sentralt. Første gang denne teorien ble lansert, var av Rudolf Keyser mot slutten av 1820-tallet.

Denne læren frakjenner ikke samene en noe eldre tilstedværelse innenfor Norges grenser. Det er helt gjennomgående at nordmennene fremstilles som de «dannete» med en overlegen og gammel samfunnsorganisasjon – i motsetning til samenes tilfeldige omflakking og ville, rå og usle levesett – et laverestående folkeferd både i åndelig og legemlig henseende.

Studentene som fulgte Keysers forelesninger, og de som satte seg inn i hans vitenskapelige forfatterskap, måtte få et negativt inntrykk av samene, og av forholdet mellom nordmenn og samer.

Samene var opprinnelig en vill, usivilisert og nomadisk befolkning. De var kommet til det området som senere ble Norge, relativt kort tid før den germanske, norrøne innvandringen fra øst og nord.

Samene var nordmennene underlegne både i åndelig, fysisk og våpenteknologisk henseende. Derfor var det enkelt og naturlig for den norrøne folkestamme å fortrenge de samiske nomadene til de ytterste utkanter, eller delvis utrydde dem under innvandringen. De samiske nomadene eide ikke grunnen. De drev heller ikke jord- eller åkerbruk. Derfor tok nordmennene ubebygd land der de slo seg ned.

Keysers vitenskapelige forfatterskap, sammen med hans virke som universitetslærer i Kristiania gjennom mange tiår, kom etter alt å dømme til å bli viktig når det gjaldt å forme den nye norske embetsstandens syn på forskjellen mellom samer og nordmenn – og dermed også til å legge grunnlaget for en omlegging av politikken overfor samene. Dette henger sammen med den gjennomslagskraften som innvandringsteorien fikk. Historikere som har arbeidet med spørsmålet påviser nemlig at med den sterke appellen denne hadde til norsk nasjonalfølelse, ble den snart fastslått som en urokkelig sannhet i Norge.

Et annet viktig element i læren var at der de germanske folkestammene slo seg ned, var det kun de som eide jord og etablerte staten. Folket var de frie norske bøndene. Eiendomsrett til jord oppstod ikke før de innvandrende nordmennene slo seg ned som bønder og tok jord til eie som odel.

Samene var med andre ord, ikke en del av folket. De tilhørte ikke rettssamfunnet som var bygd opp i Norge av den nordgermanske folkestammen som nordmennene tilhørte.

Blant annet et slikt teoretisk bakteppe, ved siden av de sikkerhetspolitiske vurderingene som etter hvert begynte å gjøre seg gjeldende, gjør det enklere å forklare den sterke fornorskningspolitikken som ble iverksatt.

I forbindelse med politikken overfor samene og kvenene finner man i løpet av andre halvdel av 1800-tallet også et betydelig innslag av rasetenkning, og et rasehierarki med den ariske og germanske rase øverst, og samene nederst. Til dette bidro nok også de sosialdarwinistiske holdningene som begynte å gjøre seg gjeldende mot slutten av århundret. Fra embetsmannshold ble for eksempel samisk og kvensk underrepresentasjon i kommunestyrene begrunnet med at de nevnte gruppene hadde akseptert den norske rases intellektuelle overhøyhet.

I dette ideologiske klimaet fikk man også en rekke beskrivelser som viser hvilket syn man i ledende kretser i Norge hadde på de tre etniske gruppenes antropologiske egenskaper, og deres innbyrdes verdi.

Merkelappene «degenererte» eller «lavtstående rase» ble gjerne knyttet til samene eller til grupper av samer. Kvenene kunne nok bestå i kampen for tilværelsen, mens nordmennene ble karakterisert som overlegne de to andre rasene, både i legemlig og åndelig utvikling. De besatt den «germanske races beste egenskaper» og var i følge enkelte iakttakere «den herskende race». Liknende klassifiseringer ble for øvrig også gjort av Statistisk sentralbyrå, i forbindelse med deres analyser av folketellingene i fleretniske områder.

I andre halvdel av 1800-tallet falt koloniseringstanken – å skaffe plass til befolkningsoverskuddet sør i landet – også sammen med fornorskningspolitikken. I begge henseender ble det ansett som formålstjenlig å få etnisk norske til slå seg ned i nord, og man begynte også å gi fordeler og subsidier til norske tilflyttere for å få dem til å slå seg ned i det nordligste amtet – Finnmark. Dette skulle danne en motvekt mot de «fremmede folkeslagene» – samer og kvener. Denne politikken ble enkelte steder videreført helt opp mot andre verdenskrig.

2.8 Etter 2. verdenskrig

På slutten av 1930-tallet begynte det å gjøre seg gjeldende et mer positivt minoritetspolitisk syn i forhold til samene blant toneangivende politiske krefter i Norge, og også blant enkelte framstående embetsmenn. Det antas at dette skjedde under innflytelse av blant annet nye internasjonale strømninger, spesielt Folkeforbundets engasjement i minoritetsspørsmål. Etter 2. verdenskrig kom dette først til uttrykk i Samordningsnemnda for skoleverket sin tilrådning nr. 3, avgitt i 1948. Den tok blant annet opp spørsmål om lærebøker på samisk, opplæring for lærere i samisk, framhaldsskole for samer, samisk folkehøgskole og andre tiltak, som også omfattet opplysningsskrifter på samisk. Det til tross for at samiske skolespørsmål ikke var nevnt i mandatet.

Samekulturutvalgets utredning NOU 1985: 14 viser til Samordningsnemndas leder ekspedisjonssjef Boyesen i Kirke- og undervisningsdepartementet, som i en senere sammenfatning i 1956 om nemndas arbeid med samiske skole- og opplysningsspørmål, uttaler at «det faktisk er et nytt syn på samespørsmålene som har arbeidet seg frem i den senere tid. Fra på sett og vis å fornekte denne folkegruppens egenart og de hensyn som derfor burde tas til denne minoritet i vårt nasjonale samfunn, er man kommet til en klar erkjennelse av hvilke plikter vi som folk har til å behandle samene med den tilbørlige respekt og hensynsfullhet. Statsmaktene er seg altså bevisst å ville forlate en norsk nasjonaliseringsprosess og isteden legge forholdene best mulig til rette for samenes livs- og arbeidsbetingelser i vårt land».

Kirke- og undervisningsdepartementet fremmet ingen stortingsmelding på grunnlag av Samordningsnemndas tilråding, men valgte å følge opp de enkelte tiltakene med forslag i statsbudsjettet. Dette gjaldt bevilgning til utarbeidelse av samisk lesebok, lønnstilskudd til lærere som lærte seg samisk og arbeidet i distrikt hvor det var bruk for språket og utgiving av lærebøker med norsk og samisk tekst. Bispinne Margrethe Wiigs ABC på norsk og nordsamisk, som kom ut i 1951, er kjent blant flere samer som hadde sine første skoleår på 1950-tallet.

Staten overtok også i 1951 ansvaret for den sørsamiske skolen og opprettet Sameskolen i Hattfjelldal. Skole for sørsamiske barn hadde inntil da vært Finnemisjonens anliggende.

På bakgrunn av et behov for en mer omfattende utredning om fremtiden til samisk i Norge, og spesielt, som det fremkommer av en henvendelse fra den daværende kringkastingssjef i 1955, en prinsipiell avklaring «om målet for arbeidet med samiske spørsmål skal ha karakter av eit kulturvern eller om ein skal ta sikte på ei kultur- og målreising til full jamstilling», besluttet Kirke- og undervisningsdepartementet i 1956 å oppnevne en komité for å utrede samespørsmål.

Samekomitéens innstilling ble avgitt i 1959 og la opp til en politikk som innebar avgjørende brudd med fornorsknings- og assimilasjonspolitikken. Komitéen uttalte at målsettingen for myndighetenes politikk overfor samene burde være å styrke den samiske minoriteten økonomisk, sosialt og kulturelt.

Samekomitéen fremmet en rekke forslag som omfattet blant annet tiltak for vern og utvikling av samisk språk, ved å gi samisk preferanser innenfor et kjerneområde hvor samene var i avgjort majoritet, opprettelse av et eget sorenskriveri og politidistrikt som skulle omfatte de samme kommuner, bruk av samiske stedsnavn, aksept av samenes historiske rett til sine bosettingsområder, rett til erstatning for tap av bruksområder og fortrinnsrettigheter til anlegg og industribedrifter som anlegges i samiske områder. Komitéen foreslo også opprettet en egen lovkomité for å utrede samenes rett til naturressursene. På det skolepolitiske området framholdt komitéen likeverdet mellom samisk og norsk kultur og foreslo en skolepolitikk hvor målsettingen skulle være full tospråklighet og med forankring i barnas hjemlige kultur.

Komitéen ga uttrykk for et grunnsyn som tilsa at «Som et demokratisk land plikter Norge å legge vilkårene til rette slik at samene kan ha muligheter til å bevare sitt særpreg».

Kirke- og undervisningsdepartementet fremmet på grunnlag av Samekomitéens utredning en stortingsmelding, St.meld. nr. 21 (1962–63) Om kulturelle og økonomiske tiltak av særlig interessen for den samisktalende befolkning. Denne stortingsmeldingen dannet grunnlag for den første omfattende prinsippdebatt om norsk samepolitikk i Stortinget og bekreftet de tidligere signalene om prinsipielle endringer i norsk samepolitikk.

Kirke- og undervisningsdepartementet framhevet i stortingsmeldingen at man først og fremst siktet mot å skape like muligheter for den samisktalende og den norsktalende befolkningen. Etter departementets oppfatning skulle dette kunne realiseres ved styrking av generelle velferds- og utdanningstiltak. Samtidig ble det åpnet for språklige særtiltak for å oppnå «… full likestilling som medlemmer av vårt statssamfunn uansett språklig bakgrunn».

Både Samordningsnemnda og Samekomitéen hadde fremmet forslag til en rekke praktiske og politiske tiltak, men dette ble ikke fulgt opp med forslag om styrking av departementenes eget administrative apparat. Et mindretall i Samekomitéen foreslo opprettet et eget kontor for samiske saker for lettere å kunne koordinere de ulike tiltakene fra statsmaktenes side. Et slikt kontor ble opprettet først i 1980 i Kommunaldepartementet som siden har hatt ansvar for koordinering av samiske spørsmål. I 1964 ble det imidlertid opprettet en stilling som samekonsulent i Landbruksdepartementet. Denne stillingen avløste den konsulentstillingen som i 1953 var blitt opprettet for Finnmark. Samtidig ble Norsk sameråd opprettet og avløste på sin måte det tidligere samisk råd for Finnmark.

Samekomitéens innstilling og regjeringens og Stortingets behandling av denne (St.meld. nr. 21 (1962–63) og Innst. S. nr. 196, dannet på 1960- og -70-tallet for øvrig grunnlag for en rekke senere utredninger på flere sektorområder. Av de viktigste nevnes:

• Innstilling om gymnas på samisk. Utgitt av Kirke og undervisningsdepartementet 1968.

• Innstilling vedrørende sosial- og sysselsettingsproblemer i Indre Finnmark. Finnmark fylke 1969.

• St.meld. nr. 99 (1969–70) Om tiltak for å forbedre boligforholdene i Indre Finnmark.

• Innstilling om samisk husflid som støttenæring. Kommunaldepartementet 1970.

• NOU 1972: 33 om landsdelsplan for Nord-Norge. Denne ble fulgt opp med

• St.meld. nr. 108 (1972–73) Om et utbyggingsprogram for Nord-Norge, og

• St.meld. nr. 33 (1973–74) Tillegg til st. meld nr. 108 (1972–1973), begge ble avgitt av Kommunaldepartementet. Landsdelsplanen og de to oppfølgende stortingsmeldingene resulterte bl.a. i styrking av Norsk sameråd og oppretting av Samisk utviklingsfond i 1974.

• St.meld. nr. 8 (1973–74) Om organisering og finansiering av kulturarbeidet. Medførte bl.a. opprettelsen av Samisk kulturutvalg som et underutvalg under Norsk kulturråd.

• St.meld. nr. 13 (1973–1974) Om en aksjonsplan for de samiske bosettingsområder.

Det ble også avgitt en rekke utredninger og innstillinger vedrørende det utdanningspolitiske området med direkte eller indirekte betydning for samene i årene 1973 til 1980.

Av de ovenfor nevnte utredinger og stortingsmeldinger, utmerker særlig NOU 1972: 33 seg som det mest omfattende med hensyn til oppfølgning av de forslagene som framkom i Samekomitéens innstilling. De fleste av disse, i den utstrekning de ikke hadde blitt realisert, ble senere tatt opp av Samerettsutvalget og Samekulturutvalget som begge ble oppnevnt høsten 1980.

Blant de forslagene som allerede var iverksatt nevnes særskilt opprettelsen av Samisk utviklingsfond i 1974 og etablering av en reindriftsavtale i 1976. En evaluering foretatt av Norsk institutt for by- og regionforskning i 1993 bekrefter at Samisk utviklingsfond på en konstruktiv måte har ivaretatt de erklærte målsettingene om å bevare og utvikle bosetting og næringsliv i de samiske bosettingsområdene.

Regjeringens oppfølgning av de spørsmålene som lå til grunn under konfliktene rundt Altasaken i årene rundt 1980, bidro igjen til en mer konsentrert innsats på det samepolitiske området. Samerettsutvalget ble oppnevnt ved kgl. res. 10. oktober 1980 og utvalg til å drøfte samiske kultur- og utdanningsspørsmål ble oppnevnt ved kgl. res. 17. oktober samme år. Det sistnevnte utvalget er i ettertid omtalt som Samekulturutvalget.

Samerettsutvalgets 1. delutredning, NOU 1984: 18 Om samenes rettsstilling, innholdt utredninger om samenes status og samiske rettigheter på et prinsipielt grunnlag i Norge, herunder også i forhold til internasjonal rett. Utvalget fremmet forslag om opprettelse av et samisk folkevalgt organ og vurderte i denne sammenhengen spørsmål om sammensetning, valg og myndighet. Regjeringen fremmet i 1987 Ot.prp. nr. 33 (1986–87) Forslag til lov om Sametinget og andre samiske rettsforhold (sameloven). Under behandlingen i Odelstinget 29. mai 1987 av justiskomitéens enstemmige innstilling, Innst. O. nr. 79 (1986–1987), ble det benyttet flere karakteristikker som «milepæl i norsk samepolitikk» og «stille revolusjon». Om forventningene til den videre utviklingen av samepolitikken uttalte saksordfører Jørgen Kosmo blant annet at: «Det samepolitiske grunnsyn som Odelstinget nå inviteres til å slutte seg til, angir ikke farten i samepolitikken eller størrelsen på bevilgningene til samepolitiske spørsmål. Men dagens behandling angir retningen og målet, og det er et klart brudd med tidligere tiders fornorskningspolitikk».

Det første valget til Sametinget skjedde samtidig med stortingsvalget i september 1989, og det første Sametinget ble høytidlig åpnet av kong Olav 7. oktober samme år.

På bakgrunn av Samekulturutvalgets utredning NOU 1985:14 Samisk kultur og utdanning, fremmet regjeringen ved Ot.prp. nr. 60 (1989–90) forslag til lovbestemmelser med sikte på å høyne det samiske språkets status og for å stimulere og styrke den samiske språkutfoldelsen. Lovforslaget ble fremmet som lov om endring av sameloven og ble vedtatt i desember 1990.

Etter denne lovendringen konstaterer sameloven at samisk og norsk er likeverdige språk. I forvaltningsområdet for samisk språk, som loven fastsetter å omfatte kommunene Karasjok, Kautokeino, Nesseby, Porsanger, Tana og Kåfjord, fastsettes det rett til å bli besvart på samisk av lokale offentlige organer. Det samme gjelder ved skriftlige henvendelser til regionale offentlige organer. Lover og forskrifter som er av særlig interesse for den samiske befolkningen skal oversettes til samisk. Kunngjøringer som retter seg mot hele befolkningen i forvaltningsområdet skal skje både på samisk og norsk.

Loven fastsetter videre utvidet rett til bruk av samisk, både overfor domstolene og helse- og sosialsektoren, samtidig som det fastsettes rett til individuelle kirkelige tjenester på samisk inne forvaltningsområdet.