Om samepolitikken

3.1 Rettsgrunnlaget – hvorfor en særskilt urfolksrett?

Samene er anerkjent som urfolk i Norge. Det finnes imidlertid ikke noen generell, internasjonalt akseptert definisjon av urfolk. ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater, inneholder imidlertid i artikkel 1b en definisjon av urfolk, som også brukes i denne meldingen:

«Folk i selvstendige stater som er ansett som opprinnelige fordi de nedstammer fra de folk som bebodde landet eller en geografisk region som landet hører til da erobring eller kolonisering fant sted eller da de nåværende statsgrenser ble fastlagt, og som – uansett deres rettslige stilling – har beholdt alle eller noen av sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner.»

Definisjonen av urfolk i ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater er folkerettslig forpliktende for Norge innenfor det området konvensjonen dekker. I henhold til Høyesteretts dom av 21.6.2001 uttales det at ILO-konvensjon nr. 169, art. 1 nr. 1 b, utvilsomt gir samene status som urfolk i Norge, også i det sørsamiske området.

Norske myndigheter er, både gjennom folkeretten og nasjonal rett, forpliktet til å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppen skal kunne sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Det er utviklet spesielle rettsstandarder internasjonalt for å sikre at urfolks levesett og kultur opprettholdes og utvikles. Denne utviklingen gjenspeiles også i det norske lovverket. Regjeringens mål er at Norge skal oppfylle alle sine nasjonale og internasjonale rettslige forpliktelser i forhold til den samiske befolkningen. Disse rettslige forpliktelsene er en sentral del av grunnlaget for regjeringens samepolitikk. Hensikten med rettighetene er å sikre at det som er unikt for den samiske folkegruppen, slik som språk og kultur, skal kunne sikres og utvikles på samenes egne premisser. Det er også en sentral målsetting at samene oppnår likeverdighet med majoritetsbefolkningen når det gjelder tilbud om samfunnstjenester og levekår.

Typisk for urfolk er at de ikke er det dominerende folket i det større samfunnet de er en del av. Rent flertallsdemokrati ivaretar derfor ikke nødvendigvis minoritetsinteresser. Mekanismer som sikrer minoriteters rettigheter er derfor nødvendige for å oppnå reelt demokrati som sikrer medbestemmelse og innflytelse også for minoriteter. Urfolk er ikke minoriteter i alle land. I flere stater, som Bolivia og Guatemala, utgjør de et betydelig flertall av befolkningen.

Et annet fellestrekk for svært mange urfolk er at deres kultur tidligere har vært forsøkt underminert fra sentrale myndigheters side, og at urfolkene har vært utsatt for langvarig assimilasjonspolitikk. Dette kjennetegner også samene i Norge. På 1800-tallet ble samene gjerne definert som et fremmed folkeslag – ofte karakterisert som usiviliserte, ville nomader. Sosialdarwinistisk tenkning medvirket også til rasistiske holdninger og forestillinger om rasehierarki. Denne tenkningen ver med på å prege den politikken som ble ført av offentlige myndigheter (jf. kap. 2).

Det er ikke tilstrekkelig å erklære en politikk preget av diskriminering og assimilering som avsluttet. Ettervirkningene i form av nedvurderende holdninger kan sitte i lenge. Det er derfor nødvendig med positive tiltak for å bøte på langtidsvirkningene av slik politikk. Aktiv handling fra statens side vil i mange tilfeller være påkrevd for å reparere noen av de skadene kultur og språk er påført, og å legge grunnlaget for en språklig og kulturell revitalisering.

Urfolks rettigheter er beskyttet både i internasjonale konvensjoner som Norge har tiltrådt, og i bestemmelser i norsk lov. Det spesielle med menneskerettighetskonvensjonene er at de gir statene plikter i forhold til individer innenfor statenes jurisdiksjon/territorium. Selve gjennomføringen av konvensjonene er overlatt til statene selv. De universelle menneskerettighetene gjelder for alle, også for urfolk og minoriteter. I tillegg finnes det rettigheter som bare gjelder minoriteter og/eller urfolk.

3.2 Forskjeller mellom urfolksrettigheter og minoritetsrettigheter

Det folkerettslige vernet om urfolks rettigheter, slik det er formulert i ILO-konvensjon nr. 169, er mer konkret, går lenger og omfatter flere felt enn både det generelle minoritetsvernet i folkeretten, og det vernet nasjonale minoriteter har gjennom andre internasjonale konvensjoner som Norge har ratifisert. En viktig forskjell er at de tradisjonelle rettighetene urfolk har til land og vann, har fått et særlig vern i ILO-konvensjonen. Dette har sammenheng med deres langvarige tilknytning til landområdene, og med at kulturen deres er nært knyttet til bruk av land og naturressurser. Disse spørsmålene vil imidlertid ikke bli behandlet i denne meldingen, men i det arbeidet som nå pågår i regjeringen med Samerettsutvalgets forslag om Finnmark (NOU 1997: 4 Naturgrunnlaget for samisk kultur), og i det nye Samerettsutvalget som ble nedsatt våren 2001 (jf. kap. 3.5).

Urfolksrettighetene er dessuten i større grad enn de generelle minoritetsrettighetene formulert som kollektive rettigheter. Konvensjoner som omhandler minoriteter refererer til individers rettigheter, selv om mange av disse rettighetene kun gir mening når de utøves i fellesskap med andre.

Til tross for de ovennevnte forskjellene, har urfolksrettighetene likevel mye til felles med rettighetene til nasjonale minoriteter, særlig når det gjelder retten til vern om og styrking av kultur, språk og kulturell identitet.

3.3 Internasjonale rettsregler

Norge har tiltrådt flere internasjonale konvensjoner, erklæringer og avtaler som har betydning for rettstilstanden til etniske minoriteter og urfolk.

De viktigste internasjonale instrumentene som Norge har sluttet seg til i denne sammenhengen er:

• FNs konvensjon av 1966 om sivile og politiske rettigheter, særlig artikkel 27

• ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater

• FNs konvensjon om barnets rettigheter, jf. kapittel 9

• Europarådets pakt for regions- eller minoritetsspråk, jf. kapittel 7

• Europarådets rammekonvensjon om vern av nasjonale minoriteter

Et annet dokument som gir uttrykk for det internasjonale samfunnets syn på urfolks rettigheter, er Agenda 21, kapittel 26 om anerkjennelse og styrking av urfolk og deres samfunn i erklæringen fra Verdenskonferansen for miljø og utvikling i 1992 (Rio-erklæringen), jf. kapittel 13.

Folkerettslig er det særlig artikkel 27 i FNs konvensjon av 1966 om sivile og politiske rettigheter og ILO-konvensjon nr. 169 av 1989 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater som setter rammer for norsk samepolitikk. Disse konvensjonene vil bli omtalt nedenfor. En kort omtale av Europarådets rammekonvensjon om vern av nasjonale minoriteter følger også nedenfor. De andre vil bli omtalt i senere kapitler.

3.3.1 Artikkel 27 i FNs konvensjon av 1966 om sivile og politiske rettigheter

Artikkel 27 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter fra 1966 er en sentral bestemmelse i internasjonal rett til vern om minoriteter. Artikkelen sier at i de stater hvor det finnes etniske, religiøse eller språklige minoriteter, skal de som tilhører slike, ikke berøves retten til, sammen med andre medlemmer av sin gruppe, å dyrke sin egen kultur, bekjenne og praktisere sin egen religion, eller bruke eget språk.

Norske myndigheter anerkjenner at samene har rettigheter i forhold til denne bestemmelsen. Artikkelen verner minoriteter i forhold til negativ forskjellsbehandling, og gir grunnlag for aktiv støtte.

I forarbeidene til sameloven ble artikkel 27 vurdert som en sterk rettskilde for samiske rettigheter, både politiske, kulturelle og økonomiske. Den utgjorde også en del av grunnlaget for Stortingets vedtak av Grunnlovens § 110a i 1988. Det er nå en alminnelig tolkning at den hjemler krav om positive tiltak fra myndighetenes side for å etterkomme forpliktelsene.

Et sentralt spørsmål i forhold til artikkel 27 har vært kulturbegrepets tolkning, og dermed innholdet i de forpliktelsene den etablerer. Artikkelen uttrykker i sin ordlyd vern om den ideelle kulturen og kulturelle ytringsformer som språk og religion. I forhold til samer som urfolk er det en alminnelig tolkning at bestemmelsen også omfatter de materielle forutsetningene for samenes totale kulturutøvelse. Bestemmelsens betydning for samenes rettsstilling er grundig drøftet i NOU 1984: 18 Om samenes rettsstilling. Mange av de spørsmålene som var usikre i 1984, er senere avklart gjennom praksis i FNs menneskerettighetskomité, som overvåker konvensjonen om sivile og politiske rettigheter. Komitéens avgjørelser og uttalelser styrker den tolkningen av begrepet som ble gjort i NOU 1984: 18 når det gjelder rekkevidden av artikkel 27. I denne utredningen konkluderte Samerettsutvalget med at artikkel 27 ikke bare beskytter mot statlige inngrep som begrenser gruppens utøvelse av sin kultur, men at statene også har en viss plikt til å sikre at minoritetene får aktiv støtte. Samerettsutvalget argumenterte også for at artikkel 27 omfatter de materielle forutsetningene for opprettholdelse og videreføringen av kulturen. FNs menneskerettskomité har lagt dette materielle kulturbegrepet til grunn når det gjelder urfolk. Folkerettsekspertene i NOU 1997: 5 Urfolks landrettigheter etter folkerett og utenlandsk rett mener at tolkningen av artikkel 27 i internasjonal praksis i forhold til urfolk har gått i samme retning som ILO-konvensjon nr. 169. Menneskerettsloven gir konvensjonen om sivile og politiske rettigheter status som norsk lov, jf. omtale i kapittel 3.4.3.

3.3.2 ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater

Den 76. internasjonale arbeidskonferansen i 1989 vedtok konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater. Ved den norske ratifikasjonen i 1990 gjorde Norge konvensjonen gjeldende for samene.

ILO-konvensjon nr. 169 er sammen med den tidligere ILO-konvensjon nr. 107 (1958), foreløpig de to eneste internasjonale rettslige instrumenter som direkte omhandler vern av urfolk. Hovedprinsippet i ILO-konvensjon nr. 169 er urfolks rett til å bevare og videreutvikle sin egen kultur, og myndighetenes plikt til å treffe tiltak for å støtte dette arbeidet.

Konvensjonen har bestemmelser om urfolks rett til selv å bestemme over sin kulturelle utvikling, til å lære å bruke eget språk og til å opprette egne institusjoner til å representere seg overfor myndighetene. Konvensjonen anerkjenner videre urfolks ønsker om og behov for kontroll over egne institusjoner, sin egen livsform og økonomiske utvikling. Dette innebærer en anerkjennelse av urfolks ønske om å opprettholde og videreutvikle sin egen identitet, språk og religion, innen rammen av de statene de lever i. Konvensjonen har videre bestemmelser om blant annet landrettigheter, sysselsetting og arbeidsliv, opplæring, trygd og helse.

Konvensjonen beskriver de allmenne retningslinjene for statens forpliktelser. Hovedprinsippene kommer fram i artikkel 2 hvor det heter at «regjeringene skal ha ansvaret for – med deltaking av vedkommende folk – å sette i gang samordnet og systematisk virksomhet for å verne disse folkenes rettigheter og å garantere at deres integritet blir respektert».

Slik virksomhet skal sikre at medlemmene av det folk det gjelder, nyter godt av rettigheter og muligheter på linje med andre medlemmer av befolkningen. Videre skal tiltak fremme full virkeliggjøring av disse folks sosiale, økonomiske og kulturelle rettigheter, med respekt for deres sosiale og kulturelle identitet, tradisjoner og institusjoner.

Som følge av ratifikasjon av konvensjonen har regjeringen forpliktet seg til å rådføre seg med vedkommende folk, ved hensiktsmessige ordninger og spesielt gjennom deres representative institusjoner, når det overveies å iverksette lovgivning eller administrative tiltak som kan få direkte betydning for vedkommende folk, i vårt tilfelle samene.

For Norges vedkommende legger regjeringen til grunn at lovgivningen, generelt sett, er i samsvar med konvensjonens prinsipper. ILO-konvensjon nr. 169 etablerer minimumsstandarder for rettslig beskyttelse av urfolk. For norsk samepolitikk anser regjeringen standardene verken å være uttømmende eller begrensende. Enkelte lover, slik som sameloven, går i flere henseende lenger enn forpliktelsene Norge har påtatt seg gjennom ILO-konvensjonen. Etter ikrafttredelsen har Norge rapportert til ILO om konvensjon nr. 169 i henhold til organisasjonens regelverk. Sametinget har fremmet sine synspunkter direkte til ILO i form av et vedlegg til regjeringens rapportering.

I forbindelse med ratifikasjonen av ILO-konvensjon nr. 169 uttalte Sametinget at det er «tvilsomt om norsk lovgivning og praksis fullt ut tilfredsstiller de krav som er kommet til uttrykk i K-169.» (jf. st. prp. nr. 102 (1989–90), s 12). Sametinget viste imidlertid til de utredningene som foregikk i regi av Samerettsutvalget, med sikte på å komme fram til eventuell ny lovgivning, og anbefalte ratifikasjon begrunnet med at ratifikasjon vil stille krav til rettsavklaring og sannsynligvis til lovendringer på visse punkter senere.

Sametinget har senere gitt uttrykk for en annen fortolkning av enkelte av bestemmelsene om rettigheter til land og vann enn det regjeringen har lagt til grunn. ILOs organer har ikke tatt direkte stilling til dette, men har nøyd seg med å signalisere forventninger til den avklaringen som behandlingen av Samerettsutvalgets innstilling vil medføre.

Ved ratifikasjon av ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater, la regjeringen til grunn at det ikke forelå hindringer for norsk ratifikasjon av konvensjonen. Imidlertid er det regjeringens politikk å videreutvikle både folkeretten og norsk rett på området.

3.3.3 Europarådets rammekonvensjon om vern av nasjonale minoriteter

Rammekonvensjonen ble vedtatt av Europarådets ministerkomité i 1994. Norge var blant de 21 statene som undertegnet konvensjonen da den ble åpnet for undertegning i 1995. Norge ratifiserte konvensjonen 17. mars 1999.

Rammekonvensjonen er den første juridisk bindende multilaterale avtalen om allment vern av nasjonale minoriteter. I forbindelse med ratifikasjonen ble det slått fast at bl.a. samene oppfyller kriteriene i konvensjonen for å kunne regnes som nasjonal minoritet, og således omfattes av bestemmelsene i konvensjonen. Sametinget har imidlertid uttalt at samene ikke ønsker å omfattes av Norges politikk overfor de nasjonale minoritetene, da samenes rettigheter etter ILO-konvensjon nr. 169 går lenger enn de rettighetene som følger av rammekonvensjonen, jf. st. prp. nr. 80 (1997–1998) og St.meld. nr. 15 (2000–2001).

3.4 Norske rettsregler

Utviklingen i Norge når det gjelder samenes rettslige stilling er for en stor del resultat av utredningene som ble avgitt av Samerettsutvalget og Samekulturutvalget i løpet av 1980-årene. Utviklingen er også påvirket av den internasjonale utviklingen på det urfolksrettslige området. Samerettsutvalgets og Samekulturutvalgets utredninger la til grunn et samepolitisk syn som erkjente at norske myndigheter har et ansvar for å sikre samisk samfunnsliv og kultur gjennom lovgivning og andre tiltak. Det ble videre lagt til grunn at slike positive tiltak er nødvendige for å sikre at samene skal kunne bevare sin kulturelle egenart og bestå som eget folk også i framtiden. Regjeringen og Stortinget sluttet seg til dette grunnsynet. Lovgivning som er av særlig betydning for norsk samepolitikk er:

• Grunnlovens § 110 a

• Sameloven (Lov 12. juni 1987 nr. 56 om Sametinget og andre samiske rettsforhold)

• Menneskerettsloven (Lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett)

• Opplæringsloven (Lov 17. juli 1998 nr. 61 om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa), jf. omtale i kapittel 10

• Reindriftsloven (Lov 9. juni 1978 nr. 49 om reindrift), jf. omtale i kapittel 14

3.4.1 Grunnlovens paragraf 110a

Grunnlovens paragraf 110a lyder:

«Det paaligger Statens Myndigheter at lægge Forholdene til Rette for at den samiske Folkegruppe kan sikre og udvikle sit Sprog, sin Kultur og sit Samfundsliv.»

Grunnlovens § 110 a har et tilsvarende innhold som artikkel 27 i FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter. Grunnlovsparagrafen er en overordnet rettsregel som etablerer prinsipielle retningslinjer for norsk samepolitikk uavhengig av skiftende regjeringers syn. Paragrafen er ikke bare en «honnørbestemmelse», men en overordnet regel som har interesse og betydning for ethvert forvaltningsorgan som får samiske problemstillinger til behandling (jf. også St.meld. nr. 41 (1996–97) Om norsk samepolitikk, s. 12).

I forbindelse med forarbeidene til grunnlovsbestemmelsen (Innst. S. nr. 147 (1987–88)) understreket Stortingets utenriks- og konstitusjonskomité betydningen av at myndighetene «… i den mest høytidelige og forpliktende form vår rettsorden kjenner», har anerkjent og trukket konsekvenser av det faktiske forhold at det gjennom Norges historie har eksistert en egen samisk folkegruppe i vårt land. De samme synspunktene ble gjentatt under stortingsdebatten om grunnlovsparagrafen (St. tid. 1987–88 s. 3026).

Med denne paragrafen har norske myndigheter fastsatt en rettslig, politisk og moralsk forpliktelse til å tilrettelegge forholdene slik at samene selv skal kunne sikre og påvirke det samiske samfunnets utvikling. Paragrafen gir samene selv en aktiv rolle med hensyn til å ivareta sine interesser. Grunnlovsparagrafen er utformet med tanke på både vern og utvikling.

3.4.2 Sameloven

Sameloven gir et mer konkret innhold til de overordnede prinsippene som Grunnlovens § 110a etablerer. Loven gir bestemmelser om Sametinget, herunder Sametingets arbeidsområde og myndighet, valg til Sametinget og Sametingets administrasjon. Sametingets arbeidsområde er alle saker som tinget selv oppfatter å være viktige for den samiske folkegruppen. I forarbeidene til sameloven ble det lagt stor vekt på at Sametingets myndighet skulle utvikles i takt med tingets egen oppfatning og det generelle samfunnssyn på samenes stilling i Norge. Loven sier i tillegg at andre offentlige organer bør gi Sametinget anledning til å uttale seg før de treffer avgjørelse i saker på tingets arbeidsområde.

Sameloven fikk 21. desember 1990 et tillegg om bruk av samisk språk, samelovens språkregler. Samisk språk og samelovens språkregler omtales i kapittel 7.

3.4.3 Menneskerettsloven

Ved lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) ble blant annet FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter fra 1966 gitt status som norsk lov, jf. menneskerettsloven § 2. Det vil si at artikkel 27 om minoriteters rettigheter har stilling som norsk lov. Konvensjonens bestemmelser skal ved motstrid gå foran annen norsk lov, jf. § 3. Det følger av menneskerettsloven at hvis en norsk domstol skulle finne at en norsk lov strider mot artikkel 27, må loven vike. Regjeringen antar imidlertid at det skal mye til før en slik situasjon kan oppstå, blant annet fordi artikkel 27 i stor grad har vært inspirasjonskilde både til Grunnlovens § 110a og sameloven, og at disse hensynene er ivaretatt i senere lovgivning.

Menneskerettslovens formål er å styrke menneskerettighetenes stilling i norsk rett, jf. § 1. Denne formuleringen understreker at menneskerettskonvensjoner som ikke blir inkorporert, skal anses som tungtveiende rettskilder. Dette gjelder blant annet ILO-konvensjon nr. 169. Stortingets justiskomité påpekte at man ved lovfestingen av de grunnleggende menneskerettskonvensjonene sikrer at menneskerettighetene fullt ut blir lagt til grunn ved norske domstoler, jf. Innst. O. nr. 51 (1998–99).

3.5 Samiske rettsforhold – videre utvikling

Samerettsutvalget, som ble oppnevnt i 1980, le-verte i 1997 sin annen delinnstilling, NOU 1997: 4 Naturgrunnlaget for samisk kultur. Innstillingen omhandler mange typer rettighetsforhold, forvaltning og arealvern i Finnmark, samt forslag om arealvern for hele det tradisjonelle samiske området i landet. Utvalget har fremmet lovforslag som omfatter alle disse temaene.

I det forslaget som Samerettsutvalget fremmet, var et viktig siktemål å gi Sametinget, fylkestinget og kommunestyrene innflytelse på og medansvar for forvaltning og arealdisponering i Finnmark.

Utredningen har vært ute på en bred høring fra 1997 til 1999, der Sametinget, Finnmark fylkesting og departementene foretok sin behandling etter at den alminnelige høringen var avsluttet. Høringsmaterialet er svært omfattende, og gir et viktig grunnlag for arbeidet videre. Det viser også at sentrale temaer og forslag er kontroversielle. Både tiden Samerettsutvalget brukte og høringsuttalelsene viser at dette dreier seg om sammensatte spørsmål, som krever både tid og fordypelse for å komme fram til rettferdige løsninger som kan samle bred oppslutning.

Etter avsluttet høring og analyse av materialet arbeider Justisdepartementet med oppfølging i form av lovforslag, i samarbeid med berørte departementer. Som ledd i den politiske behandlingen videre vil det være en dialog med Sametinget og Finnmark fylkeskommune for å avklare grunnlaget for mulige løsninger. Det er for tidlig å si noe om hvilke løsninger som vil bli foreslått.

Ved avlevering av den andre delutredningen, hadde Samerettsutvalget oppfylt vesentlige deler av sitt mandat. Det gjensto imidlertid fortsatt å utrede bruk og forvaltning av grunn og naturgoder i samiske bruksområder utenfor Finnmark fylke.

Et nytt samerettsutvalg ble oppnevnt i statsråd 1. juni 2001 og har frist til 1. juli 2005 med å fullføre denne siste delen av mandatet. Det ble foretatt enkelte mindre endringer av mandatet for å synliggjøre den nasjonale og internasjonale utviklingen som har vært på dette området siden utvalget først ble opprettet i 1980.

Ved sammensetningen av utvalget er det lagt vekt på at berørte interesser skal være representert og at utvalget skal ha dekkende kompetanse i forhold til de spørsmålene det skal utrede. Det er videre lagt vekt på å sikre en god kjønnsmessig og geografisk representasjon. For å sikre at utvalget skal kunne arbeide effektivt, har det i tillegg vært lagt vekt på at utvalget ikke skulle bli for stort.

Justisdepartementet har hatt en god og meningsfull dialog med Sametinget, både om utformingen av mandatet og om sammensetningen av utvalget.

3.6 Kompetansesenter for urfolks rettigheter

Forslaget om å etablere et kompetansesenter for urfolks rettigheter i Nord-Norge ble lansert i St.meld. nr. 21 (1999–2000) Menneskeverd i sentrum – handlingsplan for menneskerettigheter. Stortingets utenrikskomité sluttet seg til forslaget, jf. Innst. S. nr. 23 (2000–2001). Bakgrunnen for forslaget er at det i mange deler av verden er manglende forståelse for urfolkenes stilling og rettigheter, og at det derfor er behov for mer kunnskap om dette.

Regjeringen har startet planleggingen av etableringen av senteret, som skal lokaliseres i Kautokeino. Det tas sikte på at senteret skal være i drift fra årsskiftet 2001/2002. Hensikten med å opprette et kompetansesenter for urfolks rettigheter er å øke kunnskapen om slike rettigheter, både i Nord-Norge og i landet for øvrig. Det er ønskelig at senteret skal skape et faglig nettverk til andre institusjoner som arbeider med urfolksspørsmål nasjonalt og internasjonalt. Dokumentasjon, formidling, informasjon og nettverksbygging vil være sentrale arbeidsoppgaver for senteret. Senteret vil også kunne påpeke behov for ny forskning, men skal ikke være en forskningsinstitusjon.

3.7 Opprettelse av domstol i Indre Finnmark

I sameloven stadfestes det at samisk og norsk skal være likestilte innenfor forvaltningsområdet for samisk språk.

I utredningene fra Domstolkommisjonen (NOU 1999: 19) og Strukturutvalget (NOU 1999: 22) ble det foreslått at det skulle opprettes en domstol i Indre Finnmark. Begrunnelsen for å opprette domstolen er et ønske om å øke samenes tillit til domstolene.

I St.meld. nr. 23 (2000–2001) Førsteinstansdomstolene i fremtiden, fremmet regjeringen forslag om å opprette en domstol innenfor forvaltningsområdet for samisk språk. Stortinget ga sin tilslutning til regjeringens forslag 21. mai 2001, jf. Innst. S. nr. 242 (2000–2001).

Den nye domstolen skal hete Indre Finnmark tingsrett/Sis-Finnmárkku diggegoddi og lokaliseres til Tana. Domstolens jurisdiksjonsområde vil omfatte kommunene Karasjok, Kautokeino, Nesseby, Porsanger og Tana i Finnmark fylke.

3.8 Tiltak

• Regjeringen vil arbeide med forslag til ny lovgivning om retten til, og forvaltningen av, land og vann i Finnmark fylke, med utgangspunkt i Samerettsutvalgets innstilling NOU 1997: 4 Naturgrunnlaget for samisk kultur.

• Regjeringen vil, i tilknytning til Samerettsutvalgets arbeid i forhold til områdene sør for Finnmark fylke, sørge for at samiske sedvaner og rettsoppfatninger i disse områdene blir utredet.