Samepolitikken

2.1 Samisk statistikk

Det foretas ikke offisiell registrering av hvem som er samer eller som har samisk identitet eller bakgrunn, og det er ingen som vet nøyaktig hvor mange samer det er eller hvor mange som tilhører ulike samiske grupper. Ulike anslag bygger på ulike forutsetninger. Det har imidlertid vært anslått at det er mellom 50 000 og 65 000 samer i Norge 1. På nettsidene www.sami-statistics.info er det en oversikt over ulike anslag over den samiske befolkningen, samiske språkbrukere m.v.

I Norge bor det i dag samer over hele landet. Selv om det ikke forligger noen landsomfattende oversikt over samenes bosetting, er det alminnelig kjent at mange samer i dag også er bosatt utenfor det tradisjonelle bosettingsområdet. De tradisjonelle samiske områdene, inklusive områder der det i dag drives reindrift, utgjør 40 pst. av Norges fastlandsareal. Flertallet av samene bor i dag utenfor forvaltningsområdet for samisk språk, som er det området der de mest omfattende samepolitiske tiltakene hittil er iverksatt.

I Sametingets valgmanntall var det ved valget i 2005 registrert ca 12 500 samer. Tallet har vært økende fra valg til valg. Selv om valgmanntallet gir en pekepinn på fordelingen av den samiske befolkningen i dag, kan ikke valgmanntallet legges til grunn for antallet samer. Valgmanntallet er kun ment for bruk i forbindelse med valg til Sametinget, jf. kap. 7.8. Mange samer har av ulike grunner valgt å ikke skrive seg inn i manntallet.

2.1.1 Utvikling av samisk statistikk

Det er viktig å bringe fram kunnskap om samiske forhold som grunnlag for gjennomføring av samepolitikken, nasjonale lover og internasjonale konvensjoner. Internasjonale overvåkningskomiteer til konvensjoner/pakter har jevnlig etterlyst datamateriale som dokumenterer situasjon, tilstand og utvikling for samene innenfor ulike samfunnsområder, samt en nærmere tallfesting. FNs permanente forum for urfolk har oppfordret medlemslandene til å utarbeide statistiske oversikter som belyser urfolkene situasjon.

Sametinget har siden 2003 hatt i gang et utviklingsarbeid av samiskrelatert statistikk i Norge i samarbeid med Sámi Instituhtta/Nordisk Samisk Institutt og Statistisk sentralbyrå (SSB). Kommunal- og regionaldepartementet og Arbeids- og inkluderingsdepartementet har i årene 2003 – 2007 støttet utviklingsprosjektet med til sammen 3,05 mill. kroner. Det overordnede målet er å etablere en permanent ordning for utarbeiding og formidling av samiskrelatert statistikk for samfunnsplanlegging og forsk­ningsformål. Bakgrunnen for prosjektet er den utbredte mangelen på oppdaterte talldata om samiske samfunnsforhold. Data finnes i stor grad, men er spredt i forskjellige typer materiale og dokumenter hos ulike institusjoner og forvaltningsorganer. Prosjektets hovedmål er å legge til rette for utvikling og drift av innholdsmessige, organisatoriske og teknologiske løsninger som kan gi samlet tilgang til ulike typer talldata og offisiell statistikk med relevans for samiske samfunnsforhold i nyere tid. Et langsiktig mål er å medvirke til utvikling av allsamisk statistikk på tvers av landegrensene i nord og til samiske bidrag innen internasjonal urfolksstatistikk.

I prosjektet er det arbeidet med nødvendige grunnlagsspørsmål (teoretiske, metodiske og organisatoriske) og med utvikling av web-side med linker til samiskrelaterte data. Samisk samfunnsvitenskapelig database er et forsk­nings- og utviklingsprosjekt ved (NSI). Se innholdet på nettstedet www.sami-statistics.info.

2.1.2 Samisk statistisk årbok

Som et ledd i prosjektet ble Samisk statistisk årbok utgitt første gang i 2006 av Statistisk sentralbyrå (SSB). Utarbeidelsen skjer i samarbeid med Sámi Instituhtta/Nordisk Samisk Institutt. Oppdragsgiver er Sametinget. Statistikken er avgrenset geografisk til virkeområdet for Samisk utviklingsfond som dekker visse områder nord for Saltfjellet. Svakheten med en slik avgrensning er at det bor mange som ikke er samer innenfor områdene, samtidig som det bor mange samer utenfor dette området. Dette gjelder blant annet samer i sørsamiske områder, i byer og i større tettsteder. Tematisk dekker statistikken i hovedsak aspekter ved befolkningens størrelse og sammensetning, utdanningsforhold og nærings- og arbeidsliv. I tillegg presenteres statistikk hvor den geografiske rammen er hele landet. Dette gjelder sametingsvalg, reindrift og samiskopplæring i barnehager og skoler. Samisk statistisk årbok utgis annet hvert år og publiseres på norsk og nordsamisk. Siste versjon ble gitt ut i 2008 (Norges offisielle statistikk D 343) og finnes på nettstedet www.ssb.no/samer.

2.1.3 Individbasert samestatistikk

Statistisk sentralbyrå har gjennomført en utredning om muligheter til å lage en individbasert statistikk over den samiske befolkningen. Med en slik tilnærming vil det kunne lages statistikk over den samiske befolkningen uavhengig av bosted, dvs. statistikk over samiske personer i stedet for statistikk over personer bosatt i samiske områder. For å lage statistikk kreves det en populasjon. Det finnes ikke noe heldekkende register over den samiske befolkningen, men det finnes registre med oversikt over deler av den samiske befolkningen. Hensikten med utredningen var i utgangspunktet å gi så klare svar som mulig på omdet finnes et datamateriale og en metode som gjør det mulig å produsere statistikk over den samiske befolkningen av en kvalitet som er god nok til publisering. I utredningen beskrives flere registre som kunne være aktuelle å bruke som grunnlag for å etablere en samlet, anonymisert populasjon av samer. Det viktigste er Sametingets valgmanntall. Videre beskrives en mulig metode for avgrensning av en statistisk populasjon av samer ut fra de samene som er registrert i eksisterende registre.

Sametinget har bestemt at Sametingets valgmanntall ikke skal kunne brukes som grunnlag for utredning av en individbasert statistikk. SSBs utredning konkluderer med at videre utviklingsarbeid med produksjon av et individbasert samestatistikk og utprøving av metode, ikke er mulig så lenge datamateriale fra eksisterende sentrale registre, herunder Sametingets valgmanntall, ikke kan gjøres tilgjengelig for etablering av en statistisk samisk populasjon.

Arbeids- og inkluderingsdepartementet ønsker i samarbeid med Sametinget å se på hvordan man kan komme videre i arbeidet med individbasert samisk statistikk.

2.1.4 Faglig analysegruppe

Med bakgrunn i prosedyrene for konsultasjoner mellom statlige myndigheter og Sametinget, har Arbeids- og inkluderingsdepartementet sammen med Sametinget etablert en faglig analysegruppe for samisk statistikk som årlig skal legge fram en rapport til departementet og Sametinget. Formålet med etableringen er å styrke faktagrunnlaget for vurderinger og beslutninger i konsultasjoner mellom statlige myndigheter og Sametinget. Gruppens rapport skal, så langt mulig, gi oversikt over og analyse av situasjon og utviklingstrekk i det samiske samfunnet innen ulike samfunnsområder. Rapporten legges til grunn for konsultasjoner mellom statlige myndigheter og Sametinget. Utarbeidelsen av rapporten skal ta utgangspunkt i foreliggende statistikk og/eller annen relevant data og informasjon fra evaluerings-, utrednings- og forsk­nings­arbeid. Nordisk Samisk Institutt ivaretar sekretariatsfunksjonen. Arbeids- og inkluderingsdepartementet har i 2008 bevilget 800 000 kr til analysegruppens virksomhet og drift av sekretariatet.

2.2 Østsamer/skoltesamer

Østsamenes/skoltesamenes historiske og nåværende bosetning er i Sør-Varanger kommune, først og fremst i Neiden, men også i Kirkenes og i Pasvikdalen. Gruppen er liten, og representerer den eneste bæreren av østsamisk/skoltesamisk kultur i Norge. Hovedbosettingen av østsamene i Finland er i Sevettijärvi og i Nellim ved Enaresjøen. På russisk side av grensen er det flere små østsamiske bosettinger langs Tuoloma-vassdraget. Østsamer/skoltesamer bor også i byene på Kola-området.

Figur 3.1 Østsamisk/skoltesamisk område

Ved grenseoppgangen mellom Sverige-Norge og Russland-Finland i 1826 ble østsamenes/skoltesamenes siida (samfunn) delt i to. Inntil da flyttet disse mellom sommerboplassen i Neiden og vinterboplassen som ligger i områder lengst nord i dagens Finland. Østsamenes/skoltesamenes levemåte har vært basert på bruk av områdets naturressurser – reindrift, fiske etter laks i Neidenelva og Munkelva, kystfiske og fiske i fjordene i Varanger, innlandsfiske, jakt og fangst og bær- og mosesanking.

Som følge av 2. verdenskrig ble gruppen igjen delt da Finland avsto Petsamo-området (Petsjenga) til Russland. Mange flyttet da til Finland. Finland har gjennom lovgivning sikret sine skoltesamer rettigheter og vilkår for etablering av boplasser, næringsutøvelse med infrastruktur, bedrifts- og kulturell virksomhet, språkrettigheter med undervisning i skolen, effektiv deltakelse for skoltesamene i behandling av skoltespørsmål ved opprettelse av bl.a. egne skoltråd/distriktsstyrer. I tillegg har valgordningen for Sametinget i Finland gjort det mulig for skoltesamene å oppnå representasjon i tinget.

Historiske hendelser og statenes politikk har delt den østsamiske/skoltesamiske gruppen. Dette har bidratt til at gruppen har mistet sine rettigheter og er kommet i en vanskelig situasjon både språklig, kulturelt og næringsmessig. Det fins noen få østsamiske/skoltesamiske organisasjoner i Neiden. Disse har beskjedne ressurser til rådighet for sin virksomhet.

Skoltesamene har siden 1500-tallet bekjent seg til den russisk-ortodokse tro. Det ble da bygd et ortodokst kapell i Neiden som står i Skoltebyen. Kapellet er knyttet til klosteret i Petsjenga og er fortsatt i bruk. Skoltebyen er fredet fra 2000. Formålet med fredningen er å sikre og ta vare på de kulturhistoriske, religiøse og landskapsmessige verdier som Skoltebyen representerer for østsamisk/skoltesamisk kultur. Sametinget har ansvaret for forvaltning og skjøtsel av området. Det østsamiske/skoltesamiske miljøet deltar i arbeidet.

I forbindelse med Norges rapportering på rasediskrimineringskonvensjonen, påpekte FNs rasediskrimineringskomité (CERD) høsten 2006 at finnmarksloven ikke tar opp østsamenes spesielle situasjon. Komiteen anbefaler at Norge tar ytterligere skritt for å få vedtatt særlige og konkrete tiltak for å sikre at bestemte grupper av urfolk som er særlig sårbare, nærmere bestemt østsamene, får tilfredsstillende utvikling og beskyttelse.

2.2.1 Arbeidet for østsamisk/skoltesamisk språk og kultur

Østsamisk/skoltesamisk språk er en av 10 samiske hoveddialekter. Det er få som behersker østsamisk/skoltesamisk i Norge i dag. Det er ikke tilrettelagt undervisningstilbud i språket i barnehage eller skole, og det fins heller ikke andre former for språkopplæringstilbud i Norge.

I 2000 – 2002 gjennomførte Nordisk Samisk Institutt et språkbadprosjekt i en barnehage i Sevettijärvi i Finland. Prosjektet var en del av et internasjonalt forsk­ningsarbeid for truede språk. I dag gis det opplæring i og på skoltesamisk i skolen i Sevettijärvi. Det er utviklet læremidler til undervisningsformål.

Sameministrene og sametingspresidentene i Finland, Norge og Sverige tildelte i 2006 den nordisk samiske språkprisen – Gollegiella – til Jouni Mosnikoff fra Sevettijärvi for hans mangeårige innsats for skoltesamisk språk og utvikling av læremidler.

Østsamenes/skoltesamenes fellesskap vil kunne utvikles ved å legge til rette for språklige, kulturelle og næringsmessige tiltak, herunder grense­overskridende samarbeid mellom østsamiske/skoltesamiske miljøer og aktuelle myndigheter.

Det er uttrykt interesse for revitalisering av østsamisk språk og kultur i Norge. En revitalisering av østsamisk språk og kultur vil fordre samarbeid med den østsamiske befolkningen og myndighetene i Finland når det for eksempel gjelder østsamisk skriftspråk, lærekrefter og læremidler. Regjeringen vil i samarbeid med Sametinget følge opp dette spørsmålet overfor myndighetene i Finland.

Regjeringen har i 2008 satt av midler til å styrke østsamisk språk og kultur. Aktuelle tiltak vil bli utformet i dialog med østsamene og Sametinget. Ett tiltak kan være å legge forholdene til rette for etablering av et språksenter i tilknytning til Østsamisk museum.

Østsamisk museumi Neiden er av Sametinget valgt til det samiske tusenårsstedet. Byggingen ble igangsatt sommeren 2007 og grunnsteinsnedleggelse ble foretatt i august. Bygget skal stå ferdig i 2008.

Østsamisk museum vil være et viktig senter for revitalisering av østsamisk/skoltesamisk språk og kultur, og for kulturutveksling og grenseoverskridende samarbeid med skoltesamer i Finland og Russland.

2.2.2 Østsamiske/skoltesamiske næringer

På slutten av 1970-tallet fremmet østsamene/skoltesamene krav om å få reetablere reindriften i sitt gamle område, som de mistet råderetten til i 1929. Både reindriftsforvaltningen og domstolene slo fast at de aktuelle østsamer/skoltesamer hadde rett til reindrift, jf. NOU 1997: 4 punkt 7.7.2. De har imidlertid ikke hittil fått reetablert tradisjonell reindrift i dagens form, fordi det ikke har vært ledige driftsenheter i området. Det har vært ønske fra østsamisk/skoltesamisk hold om å starte en mindre turistbasert reindrift. Dersom slik virksomhet ikke kan innordnes innenfor reindriftslovens ordinære system med krav om for eksempel siidaandel (driftsenhet er i ny reindriftslov erstattet med siidaandel), har loven en hjemmel for dispensasjon i § 9 tredje ledd. Dispensasjon forutsetter at særlige grunner foreligger, og avgjørelsesmyndigheten tilligger reindriftsstyret.

Samerettsutvalget påpekte i sin andre delinnstilling (NOU 1997: 4) østsamenes særlige utsatte og svake stilling, og behandlet en rekke forslag som er begrunnet i behovet for å bevare og utvikle den særegne østsamiske kulturen. I Ot.prp. nr. 53 (2002 – 2003) om finnmarksloven ble spørsmålene drøftet, men det ble konkludert med at det ikke lå til rette for spesielle tiltak. Ny reindriftslov ble vedtatt våren 2007. Det er ikke lagt føringer for østsamisk reindrift i denne.

Figur 3.2 Livjelakfiske i Neiden

Kilde: Heidi B. Andersen, Nordland fylkeskommune

Laksefisket er i dag basert på turistfiske, og inntektene fordeles på de som er medlemmer av «Neidenelvens fiskefellesskap». Det tradisjonelle østsamiske/skoltesamiske kastenotfisket (livjelakfisket) er i dag blitt et fellesfiske for de som eier og dyrker jord i Neiden-dalføret. Utbyttet fra dette fisket, og inntektene fra salg av fiskekort til turister, fordeles på medlemmene.

Gjennom finnmarksloven § 28 har Stortinget vedtatt at det skal utarbeides nye forskrifter for forvaltningen av utøvelse av fiske i Neiden-vassdraget. Hovedutgangspunktet for forvaltning av Neiden-vassdraget ligger i Norges avtale med Finland. Finnmarkslovens kap. 4 og Stortingets vedtak angående Tana- og Neidenvassdraget om at lokalbefolkningen har særskilte rettigheter til fiske på grunnlag av lov, alders tids bruk og lokal sedvane, er retningsgivende for regjeringens arbeid. Det heter videre i Stortingets vedtak at Kongen ved forskrift kan gi nærmere regler om forvaltning og utøvelse av fisket. Nye regler skal legge til rette for en lokal, rettighetsbasert forvaltning av fiskeressursene i samsvar med overenskomster med Finland om fisket.

I andre samiske områder har man hatt god erfaring med samarbeid mellom ulike offentlige myndigheter med sikte på å styrke samisk språk og kultur i området. I det østsamiske/skoltesamiske området synes det å være et potensial for samarbeid mellom Finnmark fylkeskommune, Sør-Varanger kommune og Sametinget. Det er viktig at dette samarbeidet skjer i dialog med østsamene/skoltesamene og deres organisasjoner. I tillegg til arbeid med kultur og språk, er det viktig å se på mulighetene for utvikling av næringsvirksomhet med basis i østsamisk/skoltesamisk kultur, herunder reiselivsvirksomhet.

2.3 Sørsamer

Sørsamiske bosettinger er spredt over et stort område fra og med Rana i nord til og med Femunden i sør. I tillegg finnes det en mindre bosetting i Rennebu kommune som driver reindrift i Trollheimen.

I det sørsamiske området er reindriften viktig. De fleste familier er i stor grad på en eller annen måte knyttet til reindriften. Reindriftsnæringen er derfor en viktig identitetsfaktor for sørsamene og har vært og er en forutsetning for opprettholdelse av sørsamisk språk og kultur.

Reindriften er arealkrevende, og derfor sårbar overfor arealinngrep. For Nordland og Nord-Trøndelag reinbeiteområder er hovedutfordringen en sikring av arealene og store tap grunnet rovvilt. For Sør-Trøndelag/Hedmark reinbeiteområde er hovedutfordringen å sikre gode driftsmessige forhold, samt tilstrekkelige arealer etter at reindriften gjennom flere rettighetstvister med grunneierne har mistet beiteland (jf. kap. 20.3.4 om reindrift).

Sørsamene har nære forbindelser over riksgrensene. Blant annet har de tradisjonelle reinflyttinger stort sett skjedd i en øst-vestlig retning, noe som fra gammelt av har medført ekteskapsinngåelse og dermed nære slekts- og familierelasjoner på tvers av riksgrensen.

Sørsamene var pionerer i samisk organisasjonsarbeid. Daniel Mortensson og Elsa Laula Renberg, begge sørsamer, tok initiativ til å samle samer fra hele landet i det første samelandsmøtet i 1917.

I sørsamiske områder er duetjie (husflid/håndverk) et sentralt kulturbærende og identitetsskapende element. Opplæringen i duetjie skjedde tradisjonelt i familien, men den moderne samfunnsutviklingen har gjort at dette ikke lenger er en selvfølge.

Den sørsamiske befolkningen har på grunn av spredt bosetning vært veldig sårbar for fornorskningspolitikken og ettervirkningen av den. I mange områder er det sørsamiske språket nesten borte, og det er en stor utfordring å revitalisere språk og kultur slik at det blir en del av folks hverdag. Den sørsamiske befolkningen har imidlertid lagt ned et stort arbeid for å bevare og revitalisere sørsamisk kultur og språk. De sørsamiske kultursentrene Saemien Sijte (Snåsa) og Sijti Jarnge (Hattfjelldal) har spilt en viktig rolle i denne sammenhengen.

Den spredte bosetningen har gjort det vanskelig å etablere egne sørsamiske barnehagetilbud. Undervisningstilbudet for sørsamiske elever er først og fremst knyttet til sameskolene i Hattfjelldal, Snåsa, Brekken samt Elgå oppvekstsenter. Sørsamisk opplæring ved hjemmeskolene er basert på fjernundervisning. Det er stor mangel på lærere i sørsamisk og stor mangel på læremidler.

2.3.1 Det sørsamiske språket

Det sørsamiske språket er under sterkt press, med bare noen få hundre brukere. Store avstander gjør det krevende å drive sørsamisk språk- og kulturarbeid. Snåsa kommune er fra 2008 innlemmet i forvaltningsområdet for samelovens språkregler. Dette er et svært viktig tiltak for å styrke sørsamisk språk og kultur. Snåsa kommune kan bli en viktig ressurs i arbeidet med å styrke og utvikle sørsamisk språk i fremtiden, også i for eksempel helsetjenesten, jf. kap. 8.

Ekspertkomiteen for den europeiske pakt om regions- og minoritetsspråk uttrykker i sin rapport til Norges gjennomføring av pakten stor bekymring over at det sørsamiske språket er i en spesiell sårbar posisjon. Komiteen ser derfor behov for strakstiltak som skal sikre at sørsamisk blir et levende språk i Norge, særlig innen utdanning. Komiteen oppfordrer til økt samarbeid mellom norske og svenske myndigheter om dette.

Det er stort behov for lærere med sørsamisk kompetanse, utvikling av sørsamiske læremidler og for å styrke sørsamisk undervisning i grunnopplæringen. Videre er det behov for voksenopplæring/alfabetiseringsprogram i sørsamisk. Også sørsamisk språkkompetanse innen helse- og sosialsektoren må bli bedre. Regjeringen vil innenfor arbeidet med en handlingsplan for samisk språk, også arbeide for å styrke sørsamisk språk. Sametinget, fylkeskommunene i Nordland, Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag og Hedmark, Snåsa kommune og andre vil bli invitert til å delta i dette arbeidet.

Sametinget har inngått en samarbeidsavtale med Nordland, Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag og Hedmark fylkeskommuner som legger grunnlaget for et samarbeid om sørsamiske forhold. Avtalen slår fast at det sørsamiske samfunnet må styrkes og ha muligheter til å utvikles på egne premisser. Partene er enige om at det er behov for tiltak for revitalisering av sørsamisk språk.

Figur 3.3 Sørsamisk område

Sametinget driver et prosjekt der målet er å utvikle et samisk korrekturprogram for elektronisk tekstbehandling. Denne teknologien vil være et svært viktig hjelpemiddel for å ta vare på og utvikle samisk språk. Det er utarbeidet korrekturprogram og stavekontroll for nordsamisk og lulesamisk. Et viktig tiltak for å styrke sørsamisk språk vil være å gi også sørsamiske språkbrukere IT-redskaper som en hjelp til rettskrivingen. Arbeidet med et sørsamisk korrekturprogram startet i 2008. Prosjektet er finansiert av Sametinget og flere departementer, og skal være ferdig i løpet av 2010.

2.3.2 Sørsamiske regioner og institusjoner

Det sørsamiske området strekker seg over et stort geografisk område. Organisatorisk og politisk er dette et område med variert bosetningsmønster og infrastruktur. I samarbeidsavtalen mellom fylkekommunene i sørsamiske områder og Sametinget er det sørsamiske området derfor delt inn i tre regioner – region nord, region midtre og region sør.

Region nord strekker seg fra Saltfjellet i Nordland til fylkesgrensen mot Nord-Trøndelag.

Sijti Jarnge i Hattfjelldal ble formelt innviet i 1987 og arbeider med nærings- og kulturspørsmål. I dette arbeidet søker de samarbeid både faglig, kulturelt og politisk i Norge og på tvers av grensene. Senteret driver informasjon, kursvirksomhet, kulturvern, innsamling, bearbeiding og utgivelse av bøker og publikasjoner om samisk historie. Sijte Jarnge har i samarbeid med Fylkesbiblioteket i Nordland ansvar for drift av sørsamisk bokbuss. Kultursenteret har et nært samarbeid med og et ansvar i forhold til den samiske kulturparken på Majavatn.

Det undervises i sørsamiskpå barne- og ungdomsskolenivå ved Sameskolen i Hattfjelldal og ved enkelte kommunale barne- og ungdomsskoler ellers i fylket. På videregående nivå gis det også undervisning i samisk, og det er gjennomført undervisning i samisk som voksenopplæringskurs. Det er en barnehage i Hattfjelldal som har tilbud om samisk kultur og språkstimulering.

Åarjelsaemien Teatere/Sydsamisk teater ble stiftet i 1985. Teatret har sete på Mo i Rana og i Tärnaby, jf. kap. 14.11.2.

Den midtre regionen av det sørsamiske området omfatter hovedsakelig hele Nord-Trøndelag fylke.

Organisasjonen Saemien Sijte på Snåsa ble etablert som kulturforening i 1964. I oktober 1980 ble bygningen offisielt innviet. Saemien Sijte skal ved siden av museal virksomheten også arbeide med kulturspørsmål som er fremtidsrettet. Hovedmålet er å styrke den sørsamiske identiteten og fellesskapsfølelsen. Saemien Sijte huser i dag institusjoner som Sametinget, Duodtjie instituhta, Nord-Trøndelag Reinsamelag og Reindriftsadministrasjonen i Nord-Trøndelag. Saemien Sijte har behov for større arealer og har igangsatt prosjektering av utvidelse av lokalene, jf. kap 14.6.

Åarjel-Saemiej skuvle på Snåsa har grunnskoletilbud for fastboende og internatelever. I tillegg er det en utstrakt virksomhet for fjernundervisningselever som også får tilbud om periodeopphold ved skolen og internatet. Det er startet en sørsamisk barnehage ved skolen.

Grong videregående skole har ansvar for morsmålsopplæring i sørsamisk. Det er tilsatt lærer i sørsamisk ved skolen. Det undervises i sørsamisk i en egen elevgruppe og skolen gir opplæring til elever ved andre videregående skoler ved hjelp av fjernundervisning. Grong videregående skole tilbyr også duetjie som videregående kurs. Olav Duun videregående skole har tilbud om opplæring innen reindriftsfaget.

Høyskolen i Nord-Trøndelag, avdeling Levanger, har et særlig ansvar for å gi et utdanningstilbud i sørsamisk språk og kultur på høyskolenivå, jf. kap. 12.3.2.

Det er sørsamisk prest og prestekontor på Snåsa, jf. kap. 17. Videre har NRK Sámi Radio kontor på Snåsa.

Region sørstrekker seg fra Meråker i Nord til Engerdal i sør.

Aajege – samisk språk og kompetansesenter ble etablert 10. oktober 2005, og virker som et samlingspunkt for samiskopplæring ved skoler i distriktet. Institusjonen eies av Sør-Trøndelag fylkeskommune, Hedmark fylkeskommune og Røros kommune. Sentrale arbeidsoppgaver opplæringstiltak, samisk språkarbeid, nettverksbygging og informasjon. Målsetningen med arbeidet er å revitalisere, bevare og styrke samisk språk og kultur, gjennom opplæring innen samisk språk, kultur og næring. Informasjonsspredning om sørsamisk kultur og språk er viktig i dette arbeidet. Det gis også fagutdanning i reindrift her.

Røros videregående skole har ansvar for samisk undervisning på videregående skole nivå, og gir fjernundervisning til andre skoler i og utenfor region sør.

Sør-Trøndelag kommune har tillagt Rørosmuseet ansvar for bevaring og formidling av samisk kulturarv i regionen og opprettet en fast samisk stilling fra 2002, jf. kap. 14.8.3.

Brekken oppvekst- og lokalsenter i Røros er gjennom prosjektet «Sørsamisk opplæring på heimeskolen» utpekt som en av tre ressursskoler innen samisk undervisning i sørsamisk område. Brekken har i dag samisk- og temaundervisning og gir i tillegg fjernundervisning /ambulerende lærer til andre skoler i Sør-Trøndelag og Hedmark.

I 2001 startet Sametingets 5-årige språkmotiveringsprosjekt ved Elgå oppvekstsenter i Engerdal. Dette hadde blant annet sin bakgrunn i et samiskspråklig tilbud ved Elgå oppvekstsenter. Språkforståelse, kulturtradisjoner og tradisjonell byggeskikk var noe av det elevene fikk undervisning i. Engerdal kommune er over Arbeids- og inkluderingsdepartementets budsjett i 2007 og 2008 bevilget 500 000 kroner årlig for å videreføre arbeidet, jf. kap. 11.2.1.1.

Reindriftsforvaltningen for Sør-Trøndelag og Hedmark er stasjonert på Røros.

2.4 Pitesamer

Det tradisjonelle pitesamiske bosettingsområdet i Norge omfatter omtrent hele Sør-Salten i Nordland fylke, med kommunene Beiarn, Saltdal, Meløy og Gildeskål, og deler av Bodø og Fauske kommuner. På svensk side av grensen går området fra nordlig Arvidsjaur og Arjeplog nord til Piteelv og øst til sjøen Saddai innen Norrbottens län. Det pitesamiske miljøet i Norge er lite, og har særlig tilknytning til kommunene Saltdal, Beiarn og deler av Bodø og Fauske.

Den samiske identitetsforvaltningen i området har hatt en lav profil. Det siste tiåret har enkeltpersoner engasjert seg for å gjenopplive og ivareta gamle pitesamiske tradisjoner. Etableringen av et eget pitesamisk senter er sentralt i dette arbeidet. Samarbeidet mellom Norge og Sverige står svært sentralt her. Det har for eksempel vært språk- og kulturkurs i Beiarn, med lærerkrefter hentet fra Sverige. I 2006 startet norske og svenske institusjoner et interregionalt samarbeidsprosjekt kalt «Innsamling av pitesamiske ord». Formålet er å samle inn pitesamiske terminologier for etter hvert å lage en større ordliste som vil gi kunnskap om pitesamisk språk og kultur.

Figur 3.4 Pite- og lulesamisk område

Pitesamisk senter –Duoddará ráffe er lokalisert til Beiarn og ble åpnet offisielt i juni 2003. Senteret skal bevare og utvikle pitesamisk språk, kultur og identitet innenfor de pitesamiske områder i Norge og ønsker å samarbeide med pitesamiske organisasjoner i Sverige. árran lulesamisk museum har ansvar for museumsvirksomhet i pitesamisk område.

2.5 Lulesamer

Det sentrale lulesamiske området i Norge er Nord-Salten, i kommunene Tysfjord, Hamarøy og Sørfold. Det bor omtrent to-tre tusen lulesamer i Norge og Sverige i dag. På 1700- og 1800 tallet ble leveforholdene noe vanskelig for de lulesamene som bodde i grenseområdene mot Sverige, og det ble nødvendig å flytte mot kysten. Samene som bosatte seg i indre fjordområder klarte å beholde tradisjoner og språk i større grad enn de som bodde i ytre deler av Salten og Ofoten. Det har tradisjonelt vært samarbeid over grensen. Samene i Nord-Salten har vært fiskere samt drevet kombinasjonsbruk med småbruk, jakt og fangst. På svensk side har tamreindrift vært viktigere.

Det er i dag kun Musken i Hellemofjorden som har helårig bosetting i de samiske fjordene i Tysfjord kommune. Musken beskrives av innbyggerne som «verdens eneste lulesamiske bygd». Musken er uten veiforbindelse, men har daglige hurtigbåtanløp. De siste årene har folketallet i Musken gått ned fra ca. 70 til under 40 innbyggere. De fleste har flyttet til tettstedet Drag eller nabokommunene. De som flytter fra Musken beholder ofte hus, eller bygger hytter i Musken og bruker disse som sommerboliger. Området har stor betydning for lulesamisk identitet og tilhørighet. Fortsatt bosetting i Musken er meget viktig for bevaring av lulesamisk kultur. Skoletilbudet i Musken står sentralt i forhold til dette.

árran lulesamisk senter ble etablert 30. juli 1994 og ligger på Drag i Tysfjord kommune. Senteret ser det som sin oppgave å forvalte lulesamisk språk og kulturarv og har siden starten søkt samarbeid med både museer, universitet, høyskole samt andre samiske institusjoner. árran inneholder bibliotek, språk- og studiesenter med språkundervisning, museum og barnehage. Sametinget og NRK- Sámi Radio har kontorer lokalisert til árran.

I april 2007 inngikk árran og Høgskolen i Bodø en avtale om etablering av et Forskningsinstitutt for urfolksstudier. Formålet med avtalen er å etablere et langsiktig og gjensidig utviklende forsk­nings- og utdanningssamarbeid mellom Høgskolen i Bodø og árran. Instituttet lokaliseres til árran som også skal ha forvaltningsansvaret.

Forskningsinstituttet skal drive forsk­ning i den lulesamiske regionen med språk- og kulturforskning som et hovedanliggende. Dessuten skal det bygge opp internasjonal forsk­ningskompetanse på urfolk innenfor et nasjonalt og internasjonalt forsk­ningsnettverk. Forskningsinstituttet skal i samarbeid med Høgskolen i Bodø utvikle undervisningsprogrammer innrettet mot urfolks kunnskaps- og kulturtradisjoner, nordområdespørsmål og levekår i Arktis. Forskningsinstituttet skal gi undervisningstilbud i lulesamisk språk på høyskolenivå.

En samarbeidsavtale om nordområdespørsmål ble i juni 2006 inngått mellom árran, Internasjonalt fag- og formidlingssenter for reindrift, Galdu – Kompetansesenter for urfolks rettigheter, Samisk høgskole/Nordisk samisk institutt og Samisk nærings- og utredningssenter. Senere har flere institusjoner sluttet seg til avtalen. Disse tar i fellesskap sikte på å samle kompetanse om nordområdespørsmål i et felles nettverk, og å arbeide med egne spesialområder også i et nordområdeperspektiv. árran ble valgt til koordinator for nettverket – Samiske institusjoners nordområdenettverk. I mars 2007 inngikk árran en samarbeidsavtale med Scott Polar Research Institute, University of Cambridge om kvalifisering av studenter og faglig veiledning.

Etter Sametingets vedtak 32/06 inngikk Sametinget i mai 2007 en avtale med árran om etablering av en treårig forsknings- og dokumentasjonsvirksomhet om grenselostrafikkenunder 2. verdenskrig. árran er oppdragstaker og oppdraget har en økonomisk ramme på 3 mill. kroner.

2.5.1 Lulesamisk språk

Det er anslagsvis 2000 lulesamer på norsk side av grensen, og om lag 600 bruker språket aktivt, jf. kap. 19.1.

Tysfjord kommune ble fra 2006 en del av forvaltningsområdet for samelovens språkregler. Dette er svært viktig for å styrke lulesamisk språk og kultur. Det er mangel på lærebøker og lærere som har undervisningskompetanse i språket. Kommunen har laget en egen handlingsplan for samisk språk og er i ferd med å utvikle tiltak innenfor ulike deler av den kommunale virksomheten.

árran gir i dag undervisning i lulesamisk via videokonferanse til ulike grunn- og videregående skoler i Hordaland, Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag og Nordland. árran startet første gang med denne undervisningsformen i februar 1999. árran gjennomfører i tillegg ulike andre språkopplegg, slik som språkbad og bedriftsinterne språkkurs.

Ved sentret er også den lulesamiske barnehagen árran mannagárdde. Barnehagen er godkjent for 18 barnehageplasser. Lulesamisk er hovedspråket i barnehagen. Barn som ikke kan samisk når de begynner får egen språklig oppfølging.

Bodø lærerhøgskole startet undervisning i lulesamisk i 1983. Hamarøy videregående skole har opplæring i lulesamisk.

Fylkesrådet i Nordland bestemte i desember 2007 å legge et videregående lulesamisk skoletilbud for medier og kommunikasjon til Knut Hamsuns videregående skoles avdeling på Drag i Tysfjord. Det tas sikte på å starte opp tilbudet høsten 2009.

2.6 Markasamer i Troms og Nordland

Markasamisk område strekker seg fra Ballangen i sør til Malangen i nord, men har sitt tyngdepunkt i Nordre Nordland og Sør-Troms. Definisjonene av det markasamiske området er fortsatt gjenstand for lokale diskusjoner. Den markasamiske dialekten som brukes i området tilhører nordsamisk, men bærer også preg av at det ligger på grensen til lulesamisk område. Samene i markebygdene har sin bakgrunn fra både reinnomadismen og den gamle sjøsamekulturen. Mange omstilte seg fra reindrift og fiske til kombinasjonsnæring med jordbruk som hovednæring, og i tillegg reindrift og fiske. Denne næringstilpasningen levde fram til ca. 1960. Det drives fortsatt reindrift i det markasamiske området, herunder nyetablert reindrift fra 1950 – 60-tallet.

Fornorskningsprosessen påvirket også dette området. Fra og med 1905 ble det restriksjoner for grenseoverskridende reindrift. Dette førte til at samisk språk og kultur ble skadelidende. Mange markasamiske bygder har likevel i stor grad bevart de samiske kulturuttrykkene, og er i dag en levende kultur som har fostret utøvende kunstnere innen mange kunstarter, kulturpersonligheter innenfor læstadianisme og organisasjonsliv, samt idrett. I dette området bodde to av Samelands mest kjente pionerer store deler av sitt liv – den samiske forfatteren Johan Turi sitt sommerland finner vi i markasamisk område, og forfatteren og samepioneren Anders Larsen bodde sine siste år i det markasamiske området.

De senere årene har det vært en sterk revitalisering av samisk kultur i området. Særlig har etableringen av festivalen Márkomeannu og Várdobáiki samisk senter hatt stor betydning. Gjennom ulike aktiviteter og tilbud har markasamisk kultur blitt mer tydelig og kjent, både blant samer og nordmenn. I dag fins det ulike tilbud til barn, ungdom og voksne – barnehage, skoletilbud på flere nivå, en festival drevet av markasamisk ungdom, språkopplæring, kurstilbud i husflid, matlaging og gammebygging, og tiltak rettet mot samiske eldre.

2.6.1 Markasamiske institusjoner

Várdobáiki samisk senter er et viktig samlingssted for utøvelse av samisk språk og kultur i Nordre Nordland og Sør-Troms. Senteret driver etter et nav-eike prinsipp og har mål av seg å ha aktiviteter i hele regionen, ikke bare på senteret, som holder til på leide lokaler på Nautå i Evenes kommune. Várdobáiki flyttet i 2007 inn i nye og større lokaler. Várdobáiki arbeider med planer om realisering av et eget bygg.

Várdobáiki har etablert et dokumentasjonssenter som skal arbeide med å dokumentere samisk historie i regionen. Senteret drives med prosjektmidler. Várdobáiki har inngått et formelt samarbeid med samiske museer i regionen om arbeid med formidling, vedlikehold, utvikling og bevaring. Várdobáiki er også i gang med å etablere og utvikle et samisk museum for området. Sametinget og Samisk helseforskning leier kontorer på Várdobáiki.

Várdobáiki samisk språksenter arbeider bl.a. med språktiltak rettet mot barn, unge og voksne. Videre arbeider språksenteret med samiske radiosendinger i lokalradioen og med informasjonstavler som i hovedsak skal synliggjøre samisk skriftspråk i det offentlige rom gjennom formidling av temabasert informasjon på de samiske museene Gállogieddi og Vilgesvárri.

Gállogiedde er et fraflyttet markesamisk gårdstun. De første brukerne var reindriftsamer som hver vår flyttet fra vinterbeiteområdene på svensk innland til sommerbeiteområdene på norskekysten. Senere ble mange av samene bofaste, og denne bosettingen dannet grunnlaget for dagens markebygder. I dag er Gállogiedde et friluftsmuseum som dokumenterer og formidler noe av denne kulturarven. I tilknytning til museet er det laget en kultursti på 2,5 km med 9 ulike poster.

Den markesamiske boplassen ved Vilgesvárri (Blåfjell) ligger midt i hjertet av Skånland. Boplassen innholder jordgamme, hus og løer og ligger i et særegent kulturlandskap med tufter, gammel engmark, gjerder og veifar. Tidlig på 1800-tallet var det nødsår som tvang samefolket til fast bosetting i det tradisjonelle sommerlandskapet. Plassen var bebodd fram til 1958.

Márkománák samisk barnehage er en barnehage for barn i Evenes, Skånland og Tjeldsund kommuner, og drives av Várdobáiki. Barnehagen er lokalisert i Skånland kommune, og det legges stor vekt på å arbeide bevisst med samisk språk.

Várdobáiki nuoraid siida har som mål å tilby samisk ungdom aktiviteter samtidig som målet er å gi et positivt forhold til bevaring og utvikling av samisk språk og kultur. Nuoraid siida tilbyr duodjikurs i nært samarbeid med Skånland videregående skole.

Skånland videregående skole tilbyr opplæring i samisk språk, og er en av Troms fylkeskommunes ressursskoler innenfor samisk språk. Sjøvegan videregåendeskole i Salangen kommune gir også samiskundervisning.

Márkomeannu samiske festival er en årlig samisk kulturfestival. Initiativtakerne til festivalen var Stuornjárgga sámenuorak, i dag er det etablert en egen forening for festivalen. Festivalen som startet som en liten ungdomsfestival, ble avholdt for åttende gang i juli 2007 med over 2700 besøkende. Márkomeannu har eksponert en positiv markering av den samiske kulturen i de markasamiske områdene, og har således bidratt til å fornye interessen for samisk språk og kultur i området.

Lavangen kommune har som den eneste kommunen i regionen i februar 2008 vedtatt at kommunen vil søke om innlemmelse i forvaltningsområdet for samisk språk. Lavangen kommune har etablert en egen sameskole (grunnskole) og en tospråklig samisk/norsk barnehage.

Samisk tun i Gratangen, Gamtofta i Sørreisa kommune og Samisk hus på Senja er andre institusjoner med betydning for synliggjøring av samisk kultur i det markasamiske området. I Bjerkvikområdet og i Skånland er det stor aktivitet knyttet til duodji.

Det er mange aktive sameforeninger i det markasamiske området.

2.7 Bysamer

Over hele landet er det en tendens til at folk flytter fra bygder til byer og tettsteder for å få seg utdannelse og jobb. Mangfoldet i utdanningstilbud, arbeids- og fritidstilbud gjør byene også attraktive for mange samer. Som urfolk i Norge har samene en rett til og et krav på å kunne utvikle sin kultur og sitt språk. Denne retten og dette kravet gjelder også for samiske innbyggere i byene.

Oslo og Tromsø er byer med mange samiske innbyggere. Den samiske befolkningen i disse byene består i dag av samer fra alle deler av Sápmi, og representerer dermed et stort samisk mangfold. Etter hvert har også andre byer og sentra, særlig i nord, fått et betydelig antall samiske innbyggere.

Regjeringen er opptatt av å skape gode og trygge oppvekst- og opplæringsvilkår for barn og unge, samt å sikre alle innbyggere i Norge gode og likeverdige velferdstilbud. Det er viktig at kommunene legger til rette for at samiske innbyggere i byene får et opplærings- og velferdstilbud som ivaretar deres behov. Dette kan være samisk barnehagetilbud, samiskopplæring i skolen, helse- og sosialtjenester og eldreomsorg som ivaretar samiske brukere, og arenaer for utøvelse av samisk språk og kultur.

Oslo kommune tilbyr alle elever som ønsker det, opplæring i samisk. Organiseringen av opplæringen i samisk er lagt til Kampen skole. Tilbudet kommer i tillegg til den ordinære opplæringen og er et bydekkende tilbud. Det samiske miljøet i Oslo har over flere tiår arbeidet for å fremme den samiske befolkningens rettigheter sosialt, kulturelt og økonomisk. Den samiske barnehagen i Oslo, Cizáš (Spurv), ble på initiativ fra Oslo sameforening opprettet i 1986 av Oslo kommune. Barnehagen har vært og er en viktig institusjon for samer i Oslo. Foreningen Samisk hus ble opprettet i desember 2004 og samene i Oslo fikk med denne opprettelsen et felles møtested sentralt i Oslo. Samene i Oslo har i en henvendelse til Oslo kommune bedt om at det blir utarbeidet en samepolitisk plan i Oslo, der bl.a. tilrettelegging av grunnskoleopplæring vil være et viktig element. Sametinget har uttrykt et ønske om å utarbeide en samarbeidsavtale med Oslo kommune.

Tromsø har stor samisk innflytting. Byen ligger midt i et tradisjonelt samisk bosettingsområde, og har vært et viktig knutepunkt for sjøsamer og reindriftssamer på Nordkalotten i lang tid. Det er etablert samisk skoletilbud både på grunnskolenivå og videregående nivå. Ved en grunnskole er det etablert egne samiske klasse, samtidig som det gis opplæring i samisk ved andre skoler i kommunen. Det fins to samiske barnehager i Tromsø. Universitetet i Tromsø har tilbud om studier i samisk språk på alle nivå (se kap. 12.2). Tromsø kommune og Tromsø sameforening har tidligere blitt enige om å utvikle Tromsø som internasjonal urfolksby, noe som også er nedfelt i samarbeidsavtalen mellom Troms fylkeskommune og Sametinget. Erkjennelsen av Tromsø som en urfolksby er en synliggjøring og tydeliggjøring av byens og regionens historie og nåtid i forhold til samisk kultur, tilstedeværelse og språk. Universitetet i Tromsø er tiltenkt en viktig rolle i å ivareta den internasjonale dimensjonen av prosjektet «Tromsø som internasjonal urfolksby». Samene i Tromsø har lenge arbeidet for et samisk samlingssted/kulturhus.

Vi vet i dag lite om livsvilkårene og levekår for samer som bor i byer. Noe forsk­ning omkring dette har vært knyttet til Oslo.

2.8 Strategier og tiltak

• Regjeringen har i 2008 satt av midler til å styrke østsamisk/skoltesamisk språk og kultur. Aktuelle tiltak vil bli utformet i dialog med østsamene og Sametinget.

• Regjeringen vil arbeide for å styrke østsamisk/skoltesamisk språk og kultur ved grenseoverskridende samarbeid mellom de østsamiske/skoltesamiske miljøene og myndighetene i Norge, Finland og Russland.

• Regjeringen oppfordrer Sør-Varanger kommune, Finnmark fylkeskommune og Sametinget til å etablere et målrettet samarbeid med sikte på å styrke østsamisk kultur i vid forstand, i nær dialog med østsamene/skoltesamene og deres organisasjoner.

• Regjeringen vil innenfor arbeidet med en handlingsplan for samisk språk, også arbeide for å styrke sørsamisk og lulesamisk språk. Sametinget, aktuelle kommuner og fylkeskommuner og andre vil bli invitert til å delta i dette arbeidet.

• Regjeringen vil sammen med Sametinget sikre at det utvikles et sørsamisk korrekturprogram for elektronisk tekstbehandling.

• Kommunale og regionale myndigheter har et viktig ansvar for at samisk kultur og språk skal kunne bevares og utvikles også i byer og tettsteder. Det er viktig at kommunene, i samarbeid med lokale samiske organisasjoner og Sametinget, utvikler tilbud for sin samiske befolkning når det gjelder bl.a. barnehagetilbud, samisk i skolen, helse- og sosialtjenester, eldreomsorg og arenaer for utøvelse av samisk språk og kultur.