Om samepolitikken

4.1 Bakgrunn

Samerettsutvalget fikk i 1980 blant annet i mandat å utrede om det er behov for og om det vil være hensiktsmessig å opprette et folkevalgt, representativt organ for samene i Norge. Utvalget kom fram til at det var behov for et slikt organ, som skulle ha som hovedoppgave å gi den samiske folkegruppen i Norge et felles forum for drøfting av samiske saker og utforming av samepolitikk. Utvalgets vurdering var at dette var nødvendig blant annet for å sikre innflytelse og deltakelse i beslutningsprosesser. I tillegg mente utvalget at eksistensen av et folkevalgt organ som talerør for den samiske befolkningen ville gjøre det lettere for sentrale myndigheter å treffe legitime beslutninger på det samepolitiske området.

Når det gjelder Sametingets myndighet, la utvalget til grunn at tinget må kunne ta opp alle typer saker som anses å være av særlig betydning for den samiske befolkningen. Utvalget la vekt på at Sametingets beslutningsmyndighet «... ikke [bør] fastlegges en gang for alle, men kunne utvikles i tråd med organets egen oppfatning og det alminnelige samfunnssyn på den samiske befolknings stilling i Norge» (jf. NOU 1984: 18 Om samenes rettsstilling, s 514). Stortingets justiskomité sa seg enig i dette.

Legitimiteten til Sametinget og statens samepolitikk avhenger blant annet av at Sametingets deltakelse i beslutningsprosesser resulterer i innflytelse over beslutningenes utfall. I den forbindelse er begrepet selvbestemmelse blitt trukket inn i den samepolitiske debatten gjennom flere år, blant annet i viktige politiske rammedokumenter fra Sametinget. Dette har sin bakgrunn i at begrepet selvbestemmelse brukes internasjonalt, blant annet i de to FN-konvensjonene fra 1966 om henholdsvis sivile og politiske og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Begrepet er også benyttet i art. 3 i utkastet til FN-erklæring om urfolks rettigheter.

FNs menneskerettskomité ba, i oktober 1999, Norge om å rapportere om urfolk under artikkel 1 om folkenes rett til selvbestemmelse i konvensjonen om sivile og politiske rettigheter. Statene har hittil ikke rapportert om urfolk, hverken under denne artikkelen eller under FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Rapportering vedrørende urfolk er så langt gitt under artikkel 27, som eksplisitt omhandler minoriteter. Norge vil vurdere denne anmodningen i forbindelse med sin neste rapport, som skal oversendes innen 1. oktober 2004.

Siden Sametingets opprettelse i 1989, har det pågått en kontinuerlig prosess for å gi samene økt innflytelse gjennom å styrke Sametinget som det ansvarlige organet for utviklingen av det samiske samfunnet. En rekke politiske vedtak i løpet av de siste 10–15 årene har skapt grunnlag for revitalisering og videre utvikling av samisk språk, kultur og samfunnsliv. Grunnlovsfestingen av samenes rettslige status i 1988, vedtaket av sameloven i 1987, opprettelsen av Sametinget i 1989 og ratifiseringen av ILO-konvensjon nr. 169 i 1990, har særlig bidratt til at samene har fått mer reell innflytelse i samfunnsforhold som angår dem. Stadnamnlova (Lov 18. mai 1990 nr. 11 om stadnamn) og språkkapittelet i sameloven, som også ble vedtatt i 1990, har i tillegg stor kulturell betydning. Opplæringsloven (Lov 17. juli 1998 nr. 61 om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa) gir Sametinget forskriftsmyndighet i forhold til samisk opplæring i skolen.

Sametinget tar i Sametingsplanen for perioden 1998–2001 utgangspunkt i at samene er et eget folk – et urfolk med tilknytning til et område. I Sametingsplanen hevdes det at folkenes rett til selvbestemmelse er et internasjonalt anerkjent prinsipp, som FNs medlemsland er forpliktet til å fremme og beskytte. Det heter også at i likhet med urfolk over hele verden mener samene at retten til selvbestemmelse også gjelder verdens urfolk, og derfor må anerkjennes av verdenssamfunnet. Sametinget krever at staten må legge til rette for selvbestemmelse.

I Sametingsplanen er selvbestemmelse definert som «en kollektiv rett til å bestemme over egen fremtid». Videre blir det sagt at «Retten til selvbestemmelse [også] medfører … retten til å avgi beslutningsrett fra Sametingets side. Det vil si at det er samene selv, og ikke staten, som avgjør hvilke samfunnsområder det samiske folk skal ha styring, kontroll og forvaltning over.» I Sametingets årsmelding for 2000 framholder Sametinget også at «retten til selvbestemmelse for urfolk gjelder på alle samfunnsområder, slik det gjør for alle andre folk».

Når det gjelder de siterte formuleringene ovenfor, har Sametinget ikke tilkjennegitt hva det konkret legger i dem. Regjeringen finner at en del av disse målsettingene er til dels meget omfattende og kan tolkes som om det ikke er noen begrensninger på selvbestemmelsesretten. Regjeringen kan derfor ikke gi sin tilslutning til disse.

Etter regjeringens syn må Sametingets målsettinger ses på som en prosess i samspill med den øvrige samfunnsutviklingen. Regjeringen mener at det er en riktig tilnærming til dette spørsmålet å anta at innholdet i og det teoretiske grunnlaget for urfolks rett til selvbestemmelse vil utvikle seg over tid, men at det uansett vil være tale om en rett til selvbestemmelse innenfor rammene av eksisterende, selvstendige stater.

Regjeringen ser behov for – også ut fra henstillingen fra FNs menneskerettskomité om at Norge skal rapportere om samene og selvbestemmelse – å drøfte dette nærmere med Sametinget, og vil derfor invitere til en dialog. Dialogen bør ha som siktemål å oppnå større klarhet i hva Sametinget legger i selvbestemmelsesbegrepet. Målsettingen må være å unngå misforståelser og å komme fram til klare prosedyrer for å drøfte slike spørsmål.

Regjeringen vil forøvring bemerke at man er kjent med at det i forbindelse med Sametingets behandling av hvilken utstrekning selvbestemmelsen bør ha, også har vært et mindretall som har hatt en noe annen tilnærming til spørsmålet enn det som er referert her.

4.2 Nærmere om begrepet selvbestemmelse

Begrepet selvbestemmelse er et uavklart folkerettslig begrep.

Den tradisjonelle tolkningen av begrepet, er at det gjelder for folk i betydningen «befolkning bosatt innenfor bestemte territorier (stater)», ikke for folk i betydningen «etnisk gruppe». Tradisjonelt har selvbestemmelse derfor vært assosiert med avkolonisering og okkuperte staters rett til uavhengighet.

Idéen om «folkenes selvbestemmelsesrett» har sin opprinnelse i 1700-tallets tenkning om «folkesuverenitetsprinsippet». FN-pakten slår i artikkel 1 og artikkel 55 fast «prinsippet om folkenes like rett og selvbestemmelse». I artikkel 1 i FN-pakten er også menneskerettighetene gitt et vern, da det slås fast at FN skal få i stand internasjonalt samarbeid for å fremme og oppmuntre respekt for menneskerettigheter og grunnleggende friheter for alle.

Da Verdenserklæringen om menneskerettigheter av 1948 ble fremforhandlet, var FNs medlemsland ikke rede til å videreutvikle prinsippet om «folkenes like rett og selvbestemmelse» slik man finner dette i FN-pakten. Det finnes derfor ingen henvisninger til prinsippet i Verdenserklæringen om menneskerettigheter.

I forbindelse med fremforhandlingene av FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter av 1966 og FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter av 1966, ble spørsmålet igjen satt på dagsorden.

Retten til selvbestemmelse, slik denne er fastslått i de to FN-konvensjonene av 1966, begrenses i forhold til den vide anvendelsen som «prinsippet om folkenes like rett og selvbestemmelse» har etter FN-pakten. Dette skyldes at selvbestemmelsesretten slik denne er fastslått i felles artikkel 1 i FN konvensjonene av 1966, er formulert med henblikk på kolonisituasjoner og på militær okkupasjon. Slik rettigheten er formulert i felles artikkel 1 er retten til løsrivelse og opprettelse av en uavhengig stat en av de opsjoner et «folk» kan velge i utøvelsen av sin selvbestemmelsesrett. Den videreutvikling av «folkenes selvbestemmelsesrett» som har funnet sted i andre virkemidler, har alle hatt kolonisituasjoner og militær okkupasjon for øyet, og etter sitt innhold er de ikke lett anvendelige på andre situasjoner.

Spørsmålet om retten til selvbestemmelse har fått ny aktualitet i en urfolksammenheng. I utkast til en FN-erklæring om urfolks rettigheter slås det i artikkel 3 fast at urfolk har rett til selvbestemmelse. Ordlyden i artikkel 3 er identisk med ordlyden i felles artikkel 1 i FN konvensjonene av 1966, med unntak av henvisningen til «urfolk». ILO-konvensjon nr. 169 regulerer derimot ikke spørsmålet om selvbestemmelse.

Det er regjeringens syn at fremforhandlingen av en FN-erklæring om urfolks rettigheter byr på en velkommen anledning til å videreutvikle «prinsippet om folkenes like rett og selvbestemmelse» til mer konkrete rettigheter i andre sammenhenger enn kolonisituasjoner og militær okkupasjon. Regjeringen vil imidlertid understreke at artikkel 3 om retten til selvbestemmelse i utkast til FN erklæringen om urfolks rettigheter (jf. kap. 16.2.1), er basert på en tekst som i sin tid ble utarbeidet med henblikk på kolonisituasjoner og militær okkupasjon, og som derfor passer dårlig til å definere urfolks rettigheter innen rammen av selvstendige stater. Forslaget har også møtt betydelig motstand internasjonalt.

Regjeringen vil støtte en prosess hvor prinsippet om urfolks rett til selvbestemmelse knyttes til «prinsippet om folkenes like rett og selvbestemmelse» i FN-pakten og hvor det foretas en parallell rettsutvikling for urfolk. En slik utvikling kan enten skje gjennom arbeidet med FNs urfolkserklæring, eller gjennom statspraksis.

I en norsk sammenheng er spørsmålet om innholdet av samisk selvbestemmelse, etter regjeringens syn, et viktig spørsmål som krever grundige drøftelser. Dette må skje i nært samarbeid med Sametinget. Regjeringen vil understreke at de løsninger som velges vil kunne ha betydning for en internasjonal normutvikling på området. Den internasjonale betydningen av tiltak som iverksettes i tilknytning til samenes selvbestemmelse må derfor spille en rolle i vurderingen.

Regjeringen forutsetter at utviklingen av sa-misk selvbestemmelse skal skje innenfor rammen av en eksisterende uavhengig og demokratisk stat, og innenfor Norges eksisterende geografiske grenser.

Viktige elementer i utviklingen av samenes selvbestemmelse kan konsentreres rundt samenes rett til medbestemmelse. Denne retten inkluderer retten til å delta på alle beslutningsnivåer i saker som gjelder lovgivning og administrasjon og i arbeidet med å opprettholde og utvikle samenes politiske systemer. Samenes selvbestemmelse vil derfor måtte ta utgangspunkt i en rett til å delta i avgjørelser som angår dem. Samisk selvbestemmelse er, i den norske konteksten, et spørsmål om hvorvidt vårt demokratiske system evner å gi den samiske befolkningen tilstrekkelig grad av innflytelse på de nasjonale politiske prosessene og beslutningene som angår dem.

I norsk sammenheng kan spørsmålet om selvbestemmelse derfor knyttes til hvilken myndighet som skal, eller bør, tillegges det samiske folkevalgte organet Samtinget.

4.3 Sametingets arbeids- og myndighetsområde

Samelovens § 2–1 angir Sametingets arbeidsområde og myndighet. Sametinget bestemmer selv hvilke saker det vil engasjere seg i. Ifølge loven er Sametingets arbeidsområde alle saker som etter tingets oppfatning særlig berører den samiske folkegruppen økonomisk, kulturelt, juridisk og sosialt. Sametinget som samepolitisk organ er ikke underordnet regjeringen, og regjeringen er derfor ikke ansvarlig for Sametingets politiske vedtak eller virksomhet.

Sametinget kan delegeres myndighet til å forvalte bevilgninger til samiske formål, jf. boks 4.4, som gir en oversikt over tidligere delegering av myndighet til Sametinget. Sametinget har beslutningsmyndighet når dette følger av andre bestemmelser i loven eller er fastsatt på annen måte.

I dag er Sametinget tillagt forvaltningsansvar for visse administrative forhold. Dette gjelder valg til Sameting, fordeling av økonomiske tilskudd og oppnevning av representanter til ulike offentlige organer.

Foruten den myndigheten som tillegges Sametinget gjennom sameloven, er Sametinget tillagt myndighet ved lov i to sammenhenger:

• Reindriftsloven: Oppnevning av medlemmer til reindriftens styringsorganer, herav (§ 6) rett til å oppnevne 3 av 7 medlemmer til reindriftstyre og (§ 7) 2, eventuelt 3, av områdestyrets 5 eller 7 medlemmer.

• Opplæringsloven: (§ 6–4) Forskrifter om læreplaner skal gi pålegg om opplæring om den samiske folkegruppa og om språket, kulturen og samfunnslivet til denne folkegruppen i tilknytning til de ulike fagområdene. Innenfor rammer fastsatt av departementet gir Sametinget forskrifter om innholdet i slik opplæring. Sametinget fastsetter, innenfor omfangs- og ressursrammer fastsatt av departementet, forskrifter om læreplaner for opplæring i samisk språk i grunnskolen og i den videregående opplæring og om læreplaner i særskilte samiske fag i den videregående opplæring. Dessuten kan Sametinget fremme forslag til forskrift overfor departementet om andre særskilte læreplaner for opplæringen i samisk distrikt og for elever utenfor samisk distrikt som får samisk opplæring.

Utdanningsområdet er det prinsipielt viktigste området som Sametinget er blitt tillagt myndighet over. Opplæringsloven er foreløpig den eneste loven som gir Sametinget beslutningsmyndighet i form av forskriftskompetanse. Med unntak av den myndigheten Sametinget er gitt gjennom opplæringsloven og reindriftsloven, er Sametinget tillagt myndighet ved delegasjon. I tillegg til den myndigheten som er delegert til Sametinget, utøver Sametinget også myndighet og innflytelse gjennom deltakelse og representasjon i en rekke utvalg, styrer og råd.

Sametinget er et folkevalgt organ og som sådant ikke et underliggende organ i forhold til regjeringen. Justisdepartementet har også ved to anledninger, i brev 16. februar 1990 og i brev 26. januar 1995, konstatert at Sametinget ikke er underlagt statsråders instruksjonsmyndighet. Unntak må imidlertid forutsettes i de tilfeller Sametinget utøver myndighet på grunnlag av delegasjon fra departementet, eller hvor statsråden mener Sametinget utøver sin myndighet i strid med Stortingets vedtak eller i strid med loven. Manglende oppfølging fra en statsråds side vil i slike tilfeller kunne medføre politisk/parlamentarisk ansvar overfor Stortinget. Sametingets politiske ytringer er selvfølgelig unntatt fra statsrådens instruksjons- eller kontrollmyndighet.

Det har i tiden etter Sametingets opprettelse utviklet seg en praksis i departementene som legger til grunn stor varsomhet i å instruere Sametinget, også i tilfeller hvor Sametinget utøver myndighet delegert fra departementene.

4.3.1 Omorganiseringen av Sametinget

Virksomheten til Sametingets underliggende råd ble omorganisert fra 1. januar 2001 ved at de underliggende rådene ble lagt ned til fordel for en avdelingsstruktur på administrativt nivå, direkte under Sametingsrådet. Tildeling av virkemidler etter søknad blir etter den nye ordningen foretatt av Sametingets tilskuddsstyre, som oppnevnes av Sametinget, mens språksaker behandles av Språkstyret som er oppnevnt av Sametingsrådet.

Bakgrunnen for omorganiseringen var at det i de underliggende rådene i liten grad foregikk en aktiv politikkutvikling. Nye ansvarsoppgaver har også medført større behov for formell koordinering mellom saksområdene.

Sametinget har gitt uttrykk for at målsettingen med den nye organisasjonsstrukturen er å sette Sametinget i stand til å være en politikkutvikler og politisk premissleverandør med klare politiske og administrative ansvarslinjer. Den nye organsisasjonsstrukturen er ment å gi større grad av effektiv utnyttelse og koordinering av de administrative ressursene, samtidig som administrasjonen gis evne til omstilling. Sametinget har også gitt uttrykk for at omorganiseringen skal ivareta brukerinteresser og faglig forutsigbarhet i forvaltningsoppgavene på en forsvarlig måte.

En konsekvens av Sametingets omorganisering er at myndigheten til forvaltning av kulturmineloven ble delegert til Sametinget og ikke til Samisk kulturminneråd.

Samisk kulturminneråd ble etablert som forvaltningsorgan for samisk kulturminnevern og delegert myndighet etter kulturminneloven med virkning fra 1. september 1994. Evaluering av ordningen viste at den har fungert etter intensjonene og bidratt til å bringe de samiske organene inn i forvaltningen av samenes kulturarv. Samiske interesser innenfor kulturminnevernet har blitt styrket og det er oppnådd en stor grad av geografisk desentralisering med større nærhet mellom lokalsamfunn og forvaltning. Samisk identitet har blitt styrket ved ordningen. Evalueringen viste imidlertid at intensjonen om nært samarbeid og samordning med den øvrige miljøvernforvaltningen og i forhold til sametingssystemet ikke har kommet langt nok.

Samisk kulturminneråd er lagt ned og organisert inn under Sametinget med virkning fra 1. januar 2001. På denne bakgrunn ble forskrifter til kulturminneloven, som la myndighet direkte til Samisk kulturminneråd, endret ved at myndighet ble lagt direkte til Sametinget fra januar 2001. Sametinget ble derved underlagt Riksantikvarens og Miljøverndepartementets instruksjons- og omgjøringskompetanse for så vidt gjelder samisk kulturminnevern. Ordningen er gjort midlertidig i 3 år da Miljøverndepartementet mente forholdene ikke lå til rette for å ta stilling til en permanent ordning. Dette har sammenheng med den avklaringen som bør skje med hensyn til Sametingets rolle, integritet og fagstatsrådenens konstitusjonelle ansvar for Sametingets beslutninger. Miljøverndepartementet legger opp til å evaluere ordningen.

Sametingets vedtakt innebærer også at Samisk språkråd har blitt organisert inn under Sametinget med virkning fra 1. januar 2001. Kulturdepartentet har tatt opp spørsmål om hvilke konsekvenser Sametingets vedak har i forhold til sameloven § 3-12 med forskrifter med Sametinget. Behandlingen av saken er enda ikke avsluttet.

4.4 Overføring av myndighet og oppgaver til Sametinget

For å oppnå målsettingene om at samisk og norsk kultur skal ha likeverdige vilkår og at samisk språk og kultur skal ha gode muligheter for å utvikle seg i Norge, vil regjeringen gi Sametinget større innflytelse og økt avgjørelsesmyndighet i saker som er av spesiell interesse for den samiske befolkningen. Overføring av myndighet og oppgaver fra departementene til Sametinget skjer i dialog med Sametinget.

En eventuell overføring av forskriftskompetanse til Sametinget må gjøres ved lovendring i hvert enkelt tilfelle. Regjeringen vil ha en dialog med Sametinget om det kan være aktuelt å gi forskriftsmyndighet til Sametinget på flere områder enn det som er tilfellet i dag.

Som hovedregel er det mer hensiktsmessig å integrere hensynet til de samiske interessene i den ordinære forvaltningen istedenfor å bygge opp egne samiske ordninger. Oppgaver som retter seg utelukkende, eller i det alt vesentlige, mot den samiske befolkningen, vil det derimot være mer naturlig at Sametinget har ansvaret for, slik at beslutningene blir tatt av det organet som har best kunnskap om samiske forhold og kjenner behovene best. Dette innebærer at slike oppgaver som hovedregel bør forvaltes av Sametinget. Regjeringen vil legge vekt på at ansvarsområder som blir overført til Sametinget, er klart definerte og i praksis ukompliserte å skille ut fra andre forvaltningsorganers ansvarsområde.

Oppgaver som berører både samer og den øvrige befolkningen, bør som hovedregel ivaretas av de ordinære forvaltningsorganene. I den grad samer har spesielle interesser, for eksempel med hensyn til bruk av samisk språk, bør hensynet til disse interessene integreres i forvaltningen. Dette gjelder for eksempel i eldreomsorgen. Det er lite hensiktsmessig å bygge opp en egen samisk eldreomsorg, men det er viktig at behovene eldre samer har med hensyn til språk og kultur blir tatt hensyn til innenfor eldreomsorgen. En slik integrering av hensynet til samiske interesser i forvaltningen bør skje i samråd med Sametinget.

Selv om Sametinget har overtatt forvaltningen av en tilskuddsordning eller en institusjon, og har avgjørende innflytelse over disse, har fagdepartementet fremdeles et overordnet ansvar for ordninger som Sametinget forvalter. Departementene skal etablere rutiner for konsultasjon med Sametinget, legge til rette for en god og åpen dialog, og følge opp overførte ordninger både faglig og budsjettmessig. For å tydeliggjøre dette ansvaret er bevilgninger til Sametinget i hovedsak gitt over fagdepartementenes budsjett, og ikke over Kommunal- og regionaldepartementets budsjett.

Sametinget prioriterer selv innenfor rammebevilgningen som overføres fra Kommunal- og regionaldepartementet. Departementet legger ikke føringer på hvordan bevilgningen skal brukes utover de overordnede prioriteringene som gjøres i budsjettproposisjonen. Sametinget har på denne måten et særlig selvstendig ansvar og frihet til å disponere egne ressurser. Også Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet (fra 1.1.2000) og Barne- og familiedepartementet (fra 1.1.2001) overfører bevilgningene til Sametinget på denne måten.

Sametinget er forpliktet til å følge vanlige regler når det gjelder sin forvaltning, for eksempel statens økonomireglement og forvaltningsloven. Rapportering til departementene om bruk av midler skjer i Sametingets årsmelding, som oversendes Stortinget i form av en stortingsmelding med regjeringens merknader.

4.4.1 Overføring av myndighet og oppgaver fra Kulturdepartementet til Sametinget

Etter regjeringens oppfatning bør statlige midler til samiske kulturtiltak og institusjoner som har samisk kunst og kultur som sitt arbeidsområde, i størst mulig grad kanaliseres gjennom Sametinget og Sametingets organer. Det skaper en nærhet til virksomheten som igjen fører til bedre og riktigere bruk av midlene. Overføringer til Sametinget må skje etter en grundig gjennomgang av hvert enkelt tiltak og i nært samarbeid med de berørte parter og med Sametinget.

Følgende tiltak vil være aktuelle for overføring til Sametinget når det gjelder forvaltningen av statstilskuddene på Kulturdepartementets område:

• Beaivvá Sámi Teáhter

• De samiske samlinger

• samiske kunstnerstipend

• samiske festivaler

• utstillingsvederlag til samiske kunstinstitusjoner

• samiske bokbusser

Beaivvá Sámi Teáhter er også tidligere blitt foreslått overført til Sametinget. Teateret selv, og miljøet rundt teatret, ga imidlertid tilkjenne at tiden den gang ikke var moden for en slik overføring. Dette synes å ha endret seg, og Kulturdepartementet vil derfor gå inn for at en slik overføring kan finne sted. Overføring av forvaltningsansvaret for De Samiske Samlinger er også foreslått tidligere. Når overføring ikke har funnet sted, henger det sammen med nødvendigheten av å gjennomgå og restrukturere museumssektoren samlet. I denne vurderingen inngår De Samiske Samlinger og andre samiske museer. Dette ble tatt opp i St.meld. nr. 22 (1999–2000) Kjelder til kunnskap og oppleving, som ble lagt fram for Stortinget høsten 1999. Stortinget sluttet seg til dette. Arbeidet er satt i gang. Overføring av samiske kunstnerstipend vil bli drøftet med kunstnerorganisasjonene og Sametinget. Andre forvaltningsoppgaver som var tenkt overført til Sametinget, har krevd lenger forberedelsestid enn forutsatt. Det legges imidlertid opp til at overføringsarbeidet videreføres.

4.4.2 Sametingets valgordning

Sametinget velges av og blant samer gjennom sametingsvalg som holdes hvert 4. år på samme dag som stortingsvalget. Det første valget ble avholdt i 1989 og det andre i 1993. Sametinget er nå inne i sin tredje periode (1997–2001). Neste sametingsvalg er 10. september 2001.

Ved valg til Sametinget er landet delt inn i 13 valgkretser. Fra hver av valgkretsene velges tre representanter, slik at Sametinget består av 39 representanter.

Reglene om valg til Sametinget er i dag fastsatt i sameloven og i forskrift om valg til Sametinget. Dersom reglene skal endres, kreves det lovendring og/eller forskriftsendring. Regler om blant annet valgkretser og mandatfordeling er gitt i samelovens § 2–4. Nærmere regler om den praktiske gjennomføringen av valget fastsettes i forskrift av Kongen, jf. samelovens § 2–11.

De overordnede prinsippene for valg til Sametinget, slik som valgkretsinndeling og mandatfordeling, er i første rekke noe som angår den samiske befolkningen. Etter regjeringens syn vil målsettingen om at Sametinget selv skal bestemme over saker som spesielt angår den samiske befolkningen, oppfylles bedre ved å la Sametinget selv få myndighet over disse spørsmålene.

Det er samtidig en målsetting at regler for praktisk gjennomføring av valg til Sametinget er mest mulig like reglene for valg til Stortinget. Reglene om praktisk gjennomføring av valg berører kommunene, ettersom det er samevalgstyret i kommunene som er ansvarlig for praktisk gjennomføring av sametingsvalg. Mottak av stemmer skjer i den enkelte kommune. Opptelling og valgoppgjør skjer i et bestemt samevalgstyre i en kommune i hver enkelt krets. Kommunene er i tillegg ansvarlige for samemanntallet. For å sikre en høy kvalitet på arbeidet kommunene gjør i forhold til valgene, er det viktig at regelverket kommunene skal forholde seg til er mest mulig harmonisert i forhold til alle valg som gjennomføres.

Regjeringen vil legge fram forslag om å endre sameloven, slik at Sametinget gis fullmakt til å fastsette forskrift om de overordnede og prinsipielle reglene for valg til Sametinget. Dette gjelder for eksempel reglene om valgkretser og mandatfordeling. For å sikre at samer/personer med samisk tilknytning oppfatter Sametinget som et representativt organ og for å gi legitimitet til tingets vedtak, er det blant annet nødvendig å ta hensyn til at også de mindre samiske grupperingene blir representert, og at det blir en fordeling av representanter mellom ulike samiske områder som framstår som rimelig og rettferdig. Sametinget bør også legge til grunn en målsetting om en best mulig kjønnsfordeling ved valg av representanter til Sametinget. Regjeringen har tillit til at Sametinget, som demokratisk folkevalgt organ, vil sikre at slike grunnleggende demokratiske prinsipper og målsettinger ivaretas ved eventuelle endringer av valgordningen. Disse prinsippene er grundig drøftet i Samerettsutvalgets første delinnstilling (NOU 1984: 18 Om samenes rettsstilling) og ble også lagt til grunn for Sameloven, slik den ble vedtatt i 1987.

Regler om praktisk gjennomføring av valg bør fortsatt fastsettes av det organet som utformer tilsvarende regler for andre valg, slik at kommunene får et mest mulig ensartet regelverk å forholde seg til. I dag er det Kongen som har denne myndigheten.

4.4.3 Sametingets kjønnssammensetning

3. juni 1999 vedtok Sametinget en Handlingsplan for likestilling med fokus på samiske kvinners stilling, med innsatsområder, mål og tiltak 1999–2001. Kvinner er også definert som et av innsatsområdene i Sametingets arbeid i Sametingsplanen 1998–2001. Kvinner som hovedsatsingsområde er fulgt opp i ulike delplaner og gjennom de spesielle geografiske innsatsområdene – kyst-, fjord- og sørsamiske områder. Sametinget har gjennom sine virkemiddelordninger de senere årene søkt å rette fokus mot næringsvirksomhet hvor kvinner er sysselsatt.

Sametinget har en skjev kjønnssammensetning, og utviklingen viser en negativ trend med stadig færre kvinnelige representanter på Sametinget. Mens kvinneandelen etter valget i 1989 var på 33,3 prosent, var den redusert til 25,6 prosent etter valget i 1997. Etter nominasjonene å dømme, kan denne prosentandelen synke ytterligere i neste valgperiode. Dette er problematisk i forhold til målsettingen om at folkevalgte organer bør reflektere sammensetningen i befolkningen. Kvinner og ungdom er også sterkt underrepresentert blant dem som har ført seg inn i samemanntallet.

Regjeringen har imidlertid tillit til at Sametinget, gjennom aktive tiltak, arbeider for at likestillingsspørsmålet blir ivaretatt på en god måte.

4.5 Tiltak

• Regjeringen inviterer Sametinget til en dialog om innholdet i selvbestemmelsesbegrepet, med sikte på å oppnå større klarhet i hva Sametinget legger i begrepet, hvilke oppfatninger regjeringen og Sametinget har når det gjelder Sametingets myndighet, og hvilke strategier som bør følges for å nå disse målsettingene.

• Regjeringen vil gi Sametinget myndighet til å utforme overordnede og prinsipielle regler for valg av Sameting, herunder regler om valgkretser og mandatfordeling.