4 Reindriften i dag
4.1 Utbredelse og arealgrunnlag
I Norge har reindriften sitt opphav hos den samiske befolkningen.
Gjennom historien har reindrift vært utbredt over store
deler av landet. I dag utøves samisk reindrift i det vesentligste
i fjell- og utmarksområdene i Finnmark, Troms, Nordland og
Nord-Trøndelag, samt i deler av Sør-Trøndelag, Møre
og Romsdal (gjelder Trollheimen) og Hedmark. I Nord-Gudbrandsdal
og Valdres utøves det reindrift i regi av bygdefolk. Denne
reindriften krever tillatelse i henhold til reindriftsloven § 5
som har bestemmelser om utøvelse av reindrift utenfor de
samiske reinbeiteområdene, og er organisert som andelslag
(tamreinlag). I tillegg utøver Rendal Renselskap, i Rendalen,
Engerdal og Trysil, en særegen driftsform basert på avskyting
av privateide dyr.
Totalt foregår det reindrift i nærmere 140
av landets kommuner, og på et areal som brutto utgjør
om lag 40 % av landarealet i Norge eller ca. 140.000
km2. Fra og med Finnmark til og med Sør-Trøndelag
utgjør bruttoandelen rundt 80 % av landarealet.
Ikke alt av arealet er tilgjengelig som reinbeite. Vann, impediment,
dyrket mark og bebygde områder kommer til fradrag. Det
anslås at nettoarealet utgjør ca. 90.000
km2 eller i underkant av 30 % av Norges fastlandsareal.
For øvrig har norske reineiere disponert beiteområder
i Sverige i henhold til konvensjon om reinbeite mellom Norge og
Sverige av 9. februar 1972. Tilsvarende har svenske reineiere
disponert beiteområder i Norge. Denne konvensjonen løp
ut 30. april 2005, og det forhandles nå om ny reinbeitekonvensjon med
Sverige. Det vises for øvrig til Ot.prp. nr. 75 (2004-2005)
og Innst. O. nr. 98 (2004-2005).
4.2 Organisering
Den samiske reindriften er administrativt delt inn i 6 reinbeiteområder,
jf. reindriftsloven § 2. Disse er Øst-Finnmark,
Vest-Finnmark, Troms, Nordland, Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag/Hedmark
reinbeiteområder. Det foregår også samisk
reindrift i Trollheimen. Dette området ligger utenfor grensene
for de øvrige reinbeiteområder, og reindriften her
har sitt særlige rettsgrunnlag i form av avtaler med grunneierne
og ekspropriasjonsvedtak, jf. lov av 21. desember 1984
nr. 101.
De samiske reinbeiteområdene er delt inn i reinbeitedistrikter.
Ordningen med inndeling i distrikter har sin opprinnelse fra slutten
av 1800-tallet. Ved utgangen av driftsåret 2005/06
var det totalt 82 reinbeitedistrikter, fordelt på 72 sommer-
og helårsbeitedistrikter og 10 distrikter som brukes til vår-/høst-
og vinterbeiter for norsk reindrift og/eller som områder
for svensk reindrift. Innenfor hvert distrikt utøves reindrift
i en eller flere siidaer/driftsgrupper. Siidastrukturen
kan variere noe mellom år. De siste årene har
det totalt vært ca. 110 sommersiidaer og ca. 150 vintersiidaer.
Siidaene omfatter én eller flere driftsenheter. Innenfor
hver driftsenhet er det som oftest flere reineiere med hvert sitt
reinmerke. Det var totalt 578 driftsenheter i næringen
per 31. mars 2005, hvorav 9 enheter var registrert uten rein. I
overkant av 2.850 personer er tilknyttet disse driftsenhetene. Hovedtyngden
av den samiske reindriften finnes i Finnmark, med 417 driftsenheter
og drøyt 2.100 personer per 31. mars 2005.
Når det gjelder nærmere detaljer om distrikter og
driftsforhold i de enkelte reinbeiteområder, vises til
utvalgets fremstilling under punkt 3.4.
4.3 Reindriftens naturgrunnlag og ytre påvirkningsfaktorer
Reindriften foregår i et arktisk produksjonssystem der
man utnytter reinens tilpasning til den nordlige taigaen og tundraen.
Reinen er fysiologisk og atferdsmessig tilpasset sitt naturmiljø,
både gjennom rask vekst gjennom en kort og intens sommersesong,
og ved redusert aktivitetsnivå og energitap gjennom vinteren.
Utøverne nytter også reinens tilpasninger gjennom
sesongvise flyttinger av reinflokkene mellom ulike beiteområder.
Reinens naturlige forflytting og den nomadiske driftsformen er selve
bærebjelken for en optimal produksjon i disse områdene.
I Finnmark skjer dette gjennom flytting fra karrige og snøfattige
vinterbeiter i innlandet til frodige og fuktige sommerbeiter langs kysten
og på øyene. I andre deler av landet er det andre
og til dels motsatte flyttemønstre.
4.4 Produksjon og tap
Innen reindriftsnæringen er det til dels store forskjeller
i produktiviteten, både mellom år og mellom de
ulike områdene. Forskjellene går på kalvetilgang,
slaktevekter, slaktekvantum og tap. De siste årene har
produktiviteten for landet som helhet vært god og økende
med lite tap, god kalvetilgang og stort slakteuttak. I noen områder
sliter imidlertid næringen med økende tap og synkende produksjon.
Ved utgangen av driftsåret 2004/05 var det
i næringen totalt registrert ca. 232.000 rein i vårflokk
(før kalving), hvor over 70 % var hjemmehørende
i Finnmark. I løpet av driftsåret 2004/05
ble det merket nesten 122.000 kalver, som tilsvarer 80 % av
simleflokken. Reineierne oppga at ca. 18.000 av de merkede kalvene
(ca. 15 %) og ca. 20.000 voksne dyr (ca. 9 %)
gikk tapt i løpet av driftsåret. Fredet rovvilt
ble oppgitt som årsak til nesten 90 % av kalvetapet
og ca. 70 % av tapet av voksne dyr. Reineierne leverte
totalt ca. 88.000 dyr til slakteri (2.107 tonn i slaktekvantum).
Dette tilsvarer i gjennomsnitt en totalproduksjon på 9,0
kg per rein i vårflokk, og 14,4 kg per km2.
4.5 Reintall og beitegrunnlag
I enkelte områder har reintallet historisk sett variert
i betydelig grad. Disse svingningene skyldes et kompleks av faktorer
av naturmessig og i noen grad av samfunnsmessig art. I klimatisk
gunstige år har det i enkelte områder vært
tradisjon hos reindriftsutøverne for å bygge opp
flokkene sine slik at de bedre skal kunne motstå tap i
harde og vanskelige vintrer. Dette har bidratt til at også de naturlige
tapene har toppet seg i klimatisk ugunstige år slik at
reintallet over tid har fluktuert betydelig. I andre områder
har reintallet vært holdt relativt lavt og stabilt, noe
som til dels har bidratt til forskjeller i reintall mellom de ulike
reinbeiteområdene. Naturlige forskjeller i beitegrunnlaget
bidrar også til forskjeller i både reintall og
produksjon mellom de ulike reindriftsområdene.
I Finnmark økte reintallet sterkt fra siste halvdel
av 1970-tallet og fram til 1989 da det registrerte reintallet nådde
et historisk maksimum på ca. 200.000 dyr i vårflokk.
I perioden fram til 2000/01 ble dette tallet nesten halvert
(ca. 109.000). Siden 2000/01 har reintallet i Finnmark
igjen økt (ca. 168.000 per 31. mars 2005). Målsettingen
er å søke å holde reintallet relativt
stabilt på et langsiktig, økologisk forsvarlig
nivå for å sikre en god tilpasning til ressursgrunnlaget,
og en produktiv reinflokk som kan gi en økonomisk forutsigbar
drift.
Parallelt med reintallsøkningen på 1970- og 1980-tallet,
men også videre utover 1990-tallet, ble det dokumentert
en sterk reduksjon i lavbeitene i Finnmark, og da særlig
på vår- og høstbeitene. Det er en utbredt
oppfatning at lav er sensitiv for tråkk og hard beiting,
og har sen gjenvekst. Foreløpige resultater fra de siste
undersøkelsene på Finnmarksvidda viser at i områder
med høy beitebelastning er lavbeitene fortsatt slitt, mens
i områder med relativt lavere reintetthet har lavbeitene
tatt seg opp. Den raske gjenveksten av lav i sistnevnte områder,
skyldes at det i de siste årene har vært mye nedbør
om sommeren, noe som generelt gir økende vekstrate på reinlav.
4.6 Klimaendringer, rovdyr og arealsituasjon
Reindriften drives på naturens premisser og er generelt
sårbar i forhold til ytre påvirkninger. Dette
omfatter både naturlige påvirkningsfaktorer som
klima og rovdyr, men også menneskelige faktorer som arealinngrep
og forstyrrende aktiviteter.
Generelt kan en si at klimaendringer vil kunne få betydning
for tilgang, kvalitet og kvantitet av beite, men også for
blant annet områdebruk, flytteveier og flyttetidspunkter,
kalvingsland og insektstress. Hvorvidt endringene er mest
positive eller mest negative for reindriften, vil variere mellom områder,
avhengig av regionale og lokale forhold, samt når og hvordan
området brukes av reindriften. Sammenhengene
er komplekse og vil være vanskelige å forutsi.
I et føre-var-perspektiv vil det derfor være viktig å sikre
både en bærekraftig ressurstilpasning og et best
mulig arealgrunnlag, som kan gi næringen den nødvendige
robusthet og fleksibilitet til å tilpasse seg
klimaendringer.
Vekslende forekomster av rovdyr har stort sett alltid utgjort
en del av det ytre miljøet som påvirker reindriften.
Gjennom sin helårs utnyttelse av fjell- og utmarksområder
har reindriftsnæringen vært vant til å forholde
seg til rovdyr. I de seinere årene har imidlertid rovdyrtapene
i mange områder ligget på et fra næringen
sett uakseptabelt høyt nivå. Det er en stor utfordring
for næring og ansvarlige myndigheter å finne løsninger
som reduserer rovdyrtapene, og som sikrer en opprettholdelse av den
tradisjonelle nomadiske reindriften.
Reinbeitearealene er under et stadig press fra andre arealbrukere.
Dette gjelder blant annet vei- og vassdragsutbygging, Forsvarets
virksomhet, hyttebygging, nydyrking, jakt- og friluftsinteresser og
de senere årenes omfattende planer for vindkraftutbygging. Økt
kommersialisering i ly av allemannsretten skaper også utfordringer
for reindriften, idet slike aktiviteter fort kan få et
omfang og skje i tidsrom som kan være til stor skade og ulempe
for reindriften. Etter omstendighetene kan et lite inngrep ødelegge
hele årssyklusen. Forholdet til annen utnyttelse av utmarksarealer
blir derfor lett konfliktfylt.
Reindriftsrettens geografiske utstrekning er et tema som særlig
har stått sentralt i Sør-Trøndelag/Hedmark
reinbeiteområde de senere år. Oppmerksomheten
har i vesentlig grad sin bakgrunn i Høyesteretts avgjørelse
i Korssjøfjellsaken, Rt. 1988 s. 1217. I denne saken kom
Høyesterett fram til at det på et nærmere
angitt område innenfor forvaltningsgrensene ikke var etablert
reindriftsrett gjennom alders tids bruk. Fram til denne dommen hadde
det fra næringens og forvaltningens side vært
lagt til grunn at det forelå en rett til å utøve reindrift
innenfor reinbeiteområdene. I St.meld. nr. 28 (1991-1992)
En bærekraftig reindrift
ble
dette forholdet viet betydelig oppmerksomhet, og det ble foreslått
endringer i reindriftsloven. For å løse spørsmålet
om reindriftsrettens geografiske utstrekning, ble reindriftsloven § 2
endret i 1996 slik at det i loven gis direkte uttrykk for at de utmarksstrekninger
som inngår i reinbeiteområdene er å anse
som lovlig reindriftsareal med mindre annet følger av særlige
rettsforhold, se for øvrig merknader til § 4 i
kapittel 10. I tillegg ble reindriftslovens ekspropriasjonshjemmel
endret slik at staten er gitt adgang til å ekspropriere
rett til reindrift for eventuelle arealer innenfor de samiske reinbeiteområdene
hvor domstolene har kommet til at rett til reindrift ikke foreligger.
Høyesteretts avsa 24.oktober 1997 dom i Aursundensaken,
Rt. 1997 side 1608. Høyesterett kom til at det på et område
innenfor forvaltningsgrensene for det samiske reinbeiteområde
ikke var etablert reindriftsrett. Riast Hylling og Femunden reinbeitedistrikter
har siden fremmet søknader om ekspropriasjon av beiterett
for rein i de områder som er omfattet av henholdsvis Høyesteretts
avgjørelse i Aursundensaken og i Korssjøfjellsaken.
Som en oppfølging av ekspropriasjonssøknadene,
har Landbruks- og matdepartementet oppnevnt et bredt sammensatt
forhandlingsutvalg som forhandler med de berørte grunneierne
om reinbeiteavtaler i de aktuelle områdene. Siktemålet
er å komme frem til balanserte forhandlingsløsninger der
det parallelt holdes tett kontakt med reindriften og de berørte
kommuner.
4.7 Reindriften som kulturbærer
Samisk reindrift er på mange måter en livsform basert
på sterke kulturelle elementer. Reindriften er en viktig
bærer av samisk kultur. Samisk språk, bruk av
tradisjonelle beiteområder og reinmerker, duodji (husflid)
og kunsthåndverk er i denne sammenheng viktig. Det samme
gjelder familiemessige og andre sosiale relasjoner. Dette betyr
ikke at reindriften ikke tar inn over seg skiftninger i tiden eller
er upåvirket av den generelle samfunnsmessige utvikling.
Men den klare og bevisste forankring i kulturelle verdier bidrar
til å gjøre reindriften som næring og
livsform slitesterk i sin kjerne, og motstandskraftig i forhold
til påvirkninger. Et viktig element i denne sammenhengen
er den tidligere nevnte
siidaen.
Denne
er en særegen organisasjonsform for reindriftssamene, som
for øvrig bygger på de samme grunnelementene som
en finner igjen i reindriften i alle de øvrige områdene
i verden hvor tradisjonell reindrift foregår.