Samepolitikken

3.1 Organisering og nasjonsbygging

Framveksten av samiske organisasjoner har i all hovedsak skjedd etter andre verdenskrig. Den første sameforeningen ble imidlertid dannet i 1904 på svensk side, med Elsa Laula Renberg som en sentral person. Selv om fornorskningspresset var sterkt i over hundre år, var det mange samer som prøvde å stå imot, både i nord og i sør. I Midt-Norge ble det stiftet flere sameforeninger i denne perioden: Nordre Trondhjems Amts Lappforening (1906), Søndre Amts Lappforening (1907), Søndre Nordland Amts Lappforening (1907), Brurskanken Samiske Lag (1908), Helgeland «Sameforening» (1908) og Brurskanken Samiske Kvindeforening (1910). I Finnmark stiftes den første sameforening i Karasjok i 1910, så følger Polmak, Tana, Porsanger og Nesseby.

Sammen med Elsa Laula Renberg var Daniel Mortensson drivkraften bak det første samiske landsmøtet i Trondheim 6.-9. februar 1917. Det er dette møtet som er opphavet til Samefolkets dag, 6. februar. Dette var første gang i historien nord- og sørsamer fra flere land samlet seg til ett stort møte for å drøfte og belyse felles saker og problemstillinger. Møtet samlet over hundre deltakere, derav en stor del kvinner.

Fram til 20-tallet ble det gjort store felles anstrengelser, blant annet gjennom flere samekonferanser, for å bedre myndighetenes forståelse overfor samene. Arbeidet lyktes ikke, og det samiske organisasjonsarbeidet stilnet fram til etter 2. verdenskrig.

Norske reindriftssamers landsforbund (NRL), den største næringsorganisasjonen for reindriftsamene i Norge, ble stiftet i 1948. Samme år ble det i Oslo etablert en egen sameforening. Denne foreningen samarbeidet med tilsvarende foreninger på svensk og finsk side. I 1950 ble den første samekonferansen avholdt. Her ble samiske nærings- og kulturspørsmål drøftet. Etter hvert ble det etablert flere lokalforeninger i Finnmark på 50- og 60-tallet. Vinteren 1968 samlet representanter fra foreningene i Finnmark og foreningen i Oslo seg og etablerte Norske samers riksforbund (NSR). Samenes folkeforbund (SFF) ble stiftet i Baukop i Porsanger den 3. juli 1993. SFF er en samisk kulturpolitisk landsorganisasjon.

Norske samers riksforbund ble splittet i 1978/79, og utbryterfraksjonen dannet Samenes landsforbund. I etterkrigstiden har de samiske hovedorganisasjonene med varierende oppslutning vært Norske samers riksforbund, Samenes folkeforbund (SFF) og Samenes landsforbund (SLF). Felles for de medlemsbaserte samiske hovedorganisasjonene er at de er landsdekkende, representerer det sivile samiske samfunnet og arbeider aktivt i forhold til hele bredden av samfunnslivet.

Det samepolitiske arbeidet i de samiske organisasjonene har bidratt til etableringen av samiske institusjoner og faste tiltak til samiske formål. De siste årene har samiske institusjoner som språk- og kultursentra, festivaler og organisasjoner innen kultur og næring i noen grad tatt over en del av det arbeidet som de samiske hovedorganisasjonene og samiske pionerer gjorde tidligere. Arbeidet i sameforeningene og organisasjonene er en kombinasjon av kulturelt og samepolitisk arbeid, i lokalsamfunnet, i forhold til den enkelte kommune og øvrige myndigheter. De samiske organisasjonene og institusjonene representerer det sivile samiske samfunnet og er fortsatt viktige drivkrefter, selv om Sametinget er myndighetenes viktigste samarbeidspartner og premissgiver. Se også kap. 15.

3.1.1 Det samiske flagget, Samefolkets dag og Samefolkets sang

Det samiske flagget er et samlende symbol for alle samer, uavhengig av hvilket land de bor i. Flagget ble godkjent 15. august 1986 av Den 13. nordiske samekonferansen. Sametinget fastsatte i 2004, med hjemmel i sameloven § 1 – 6, forskrifter for bruk av det samiske flagget i Norge. Det er i dag 9 samiske flaggdager.

Samefolkets dag, 6. februar, er fra 2004 offisiell flaggdag i Norge. Stadig flere offentlige institusjoner velger å markere Samefolkets dag ved å flagge enten med det nasjonale eller det samiske flagget. Offisiell flagging på Samefolkets dag bidrar til en verdig markering av dagen, og synliggjør og skaper oppmerksomhet om samer og samiske forhold.

Sámi soga lávlla eller Samefolkets sang som den heter på norsk, er skrevet av Isak Saba (1875 – 1921), lærer og kirkesanger fra Nesseby, i 1906. Sangen ble vedtatt som samenes felles nasjonalsang ved Samekonferansen i 1986. Arne Sørlies melodi ble godkjent som sangens offisielle melodi ved Samekonferansen i 1992.

3.2 Fra fornorskning til revitalisering

Fornorskningspolitikken var fremtredende i norsk politikk fra 1880-tallet og dominerte særlig rundt 1900. Den holdt seg som ideologi langt ut i etterkrigstida.

Til grunn for fornorskningen lå sosialdarwinismen. Denne ideologien tilsa at det samiske folket var et laverestående folkeslag som ville bukke under i utviklingen med mindre de ble assimilert i det norske samfunnet, og ble norske.

Forvaltningsapparatet var sentral i fornorskningen av samene. Dette viste seg i språkpolitikken, men også i annen lovgiving og forvaltning. Fornorskningen ble også sett sammen med sikkerhetspolitiske tiltak.

Fornorskningstanken slo rot blant både blant embetsmenn og intellektuelle. Gjennom skole, helsevesen, kirke og lokale myndigheter ble både samer og nordmenn i lokalsamfunnene preget av en allmenn nedvurdering av samisk språk, kultur og samfunnsliv. I oppbyggingen av det norske samfunnet ble det samiske knyttet til noe gammeldags, foreldet og unyttig. Det oppsto negative myter om samene, og diskriminering av samer ble en del av hverdagen for mange. Dette har fått store negative omkostninger både for den enkelte same og det samiske samfunnet som helhet.

Fornorskningsprosessen førte i mange områder til identitetsskifte både for enkeltpersoner, familier og lokalsamfunn. Et eksempel på dette kommer frem i Ivar Bjørklunds bok om fjordfolket i Kvænangen 1 hvor folketellingene viser at andelen samer i kommunen fra 1930 til 1950 ble redusert fra 863 personer (44 pst. av kommunens befolkning) til fem personer.

I noen områder har samisk språk og kultur stått sterkt på tross av fornorskningspolitikken. I mange områder hvor fornorskningen fikk tak og hvor samisk identitet langt på vei var forsvunnet fra det offentlige rom, har man de seneste tiårene sett en aktiv revitalisering. Lokale samiske krefter har samlet seg for å revitalisere kulturen og språket og å definere samiskhet knyttet til den lokale opplevelsen. Gamle koftetegninger er hentet fram og lokal samisk historie vektlagt. Det er også gjort et betydelig arbeid med å samle inn lokale samiske stedsnavn.

Samiske barnehager og opplæring i samisk i grunn- og videregående skole spiller en viktig rolle i styrkingen av samisk identitet i lokalsamfunnet. Utvikling av språkkurs er en viktig satsing for å revitalisere samisk språk. Samiske språksentre, kulturhus og museer har blitt viktige samlingssteder hvor man i fellesskap kan utøve samisk språk og kultur og slik styrke samisk identitet. De samiske læreplanene i Kunnskapsløftet-samisk er laget i samarbeid mellom Sametinget og Kunnskapsdepartementet, og legger grunnlaget for samisk identitet for den oppvoksende generasjon. Opprettelsen av Sametinget og etableringen av samiske institusjoner utgjør en moderne infrastruktur i det samiske samfunnet.

Vilkårene for samisk identitetsutvikling har i sterk grad blitt endret med utviklingen av statens samepolitikk de siste tiårene. Gjennom den økte statusen som samene har fått i samfunnet, gjennom lover, regelverk og ordninger etablert for å styrke samisk språk, kultur og samfunnsliv, har den allmenne forståelsen og bevisstheten rundt samisk tilstedeværelse i Norge vokst. Samiske kunstnere og kulturarbeidere har gjennom sitt arbeid styrket samisk identitet og selvforståelse, samtidig som den øvrige befolkningen har blitt kjent med samisk kultur. Dette har gitt mange oppvoksende samer en sikrere forankring i eget språk og egen kultur, og en stolthet og bevissthet om egen tilhørighet til det samiske samfunnet. Oppbyggingen av samiske institusjoner i lokalsamfunnene har vært med på å bekrefte samisk tilstedeværelse og lokal tilhørighet til det samiske samfunnet. Dette har ført til at flere og flere har funnet tilbake til sin samiske identitet, og at flere og flere barn vokser opp med en selvfølgelig samisk identitet.

I noen områder vokser samisk ungdom i dag opp i et samfunn hvor samisk kultur og språk har en helt annen status enn da foreldregenerasjonen vokste opp. For ungdom som innehar en sikker språklig og kulturell samisk kompetanse vil definisjonen av egen samiskhet framstå som friere og mindre politisert enn for mange av foreldregenerasjonen. Mange unge samer opplever at de har en sammensatt identitet, både norsk og samisk – noen også kvensk eller finsk. Globaliseringen medfører også at mange samer i dag har foreldre fra andre verdensdeler. Mange har språklig og kulturell kompetanse som gjør at de kan delta i samhandling innenfor flere etniske og kulturelle kontekster. Mange opplever denne sammensatte identiteten som en styrke og et fortrinn. Hvilken identitet som kommer til uttrykk er ofte situasjonsbetinget.

Vitaliseringen og synliggjøringen av samisk kultur har skapt debatter i enkelte lokalsamfunn, og enkelte lokale krefter har tatt avstand fra den samiske kulturen og det som kan forbindes med samisk identitet. I noen tilfeller har de som vil hente fram og synliggjøre det samiske, møtt motstand. Dette kan oppleves som splittelse i en familie fordi et eller flere medlemmer av familien for eksempel har meldt seg inn i samemanntallet, eller utad har signalisert sin samiskhet.

Et eksempel på spenningene rundt en aktiv revitalisering av et lokalsamfunn kunne man se i Kåfjord kommune i Troms. Kåfjord er omfattet av forvaltningsområdet for samelovens språkregler (fra 1992), Samisk utviklingsfonds virkeområde (deler av kommunen fra 1983, hele kommunen fra 1998), og gir grunnopplæring etter Kunnskapsløftet-samisk (fra 2006). ája samisk senter ligger i Kåfjord, kommunen har et samisk språksenter, og den årlig urfolksfestivalen Riddu-Riđđu avholdes i Kåfjord. Til ája samisk senter er det knyttet samiske bibliotektjenester, og Sametinget og NRK Sámi Radio har kontorer her. Manndalen husflidslag holder kurs i duodji og koftesøm. Barnehagen i Manndalen har en egen samiskspråklig avdeling. Revitaliseringen av samisk språk og kultur i Kåfjord har vært viktig for utviklingen av en sjøsamisk identitet.

Innlemmingen av Kåfjord kommune i samiske forvaltningsordninger skapte diskusjon i kommunen. Mange i lokalsamfunnet opplevde fokuseringen på lokalsamfunnets samiske identitet som vanskelig. Det medførte til dels sterke reaksjoner at kommunen ble omfattet av forvaltningsområdet for samelovens språkregler og ikke minst at grunnskolen i Kåfjord har opplæring etter samisk læreplan.

I Kåfjord har vi sett at polariseringen i lokalsamfunnet la seg etter hvert som det samiske ble mer innarbeidet i den lokale politikken. Dette framkommer av evalueringen av samepolitiske tiltak i Kåfjord gjort av NORUT i 2004 2. Det samiske aspektet ved lokalsamfunnet tilfører både økonomiske og kulturelle ressurser som alle nyter godt av.

Snåsa kommune ble, som første kommune i det sørsamiske området, innlemmet i forvaltningsområdet for samisk språk fra 1. januar 2008. Innlemmelsen av Snåsa kommune er et viktig tiltak for å styrke sørsamisk språk. Kommunen og Nord-Trøndelag fylkeskommune har allerede iverksatt flere tiltak for å imøtekomme de oppgaver og forventninger som knytter seg til innlemmelsen. Det er bl.a. oversatt ulik informasjon til sørsamisk, det er under etablering sørsamiske sider på kommunens nettsider og det skiltes til sørsamisk. Videre er det etablert et samarbeidsprosjekt mellom kommunen, fylkeskommunen, Saemien Sijte, reindriftsnæringen, Åarjel-Saemiej Skuvle og Snåsa kommunale foreldreutvalg. Prosjektet har som mandat å etablere Snåsa som en tospråklig kommune, synliggjøre og vitalisere sørsamisk språk og kultur og fremme funksjonell tospråklighet i Snåsa og Nord- Trøndelag. Prosjektet skal også bidra til å styrke sørsamisk språk og kultur i hele det sørsamiske område.

Slike lokale prosesser og deres forløp legger rammer for samisk identitetsforvaltning i dag, både for den samiske befolkningen og for den øvrige befolkningen. Bevissthet rundt dette er viktig i utviklingen av samepolitikken, både nasjonalt og i de ulike samiske regioner og lokalsamfunn.

På tross av den positive utviklingen i mange områder skal man ikke underslå at historiske traumer er en del av den kollektive bevisstheten og preger selvoppfattelsen både for samfunnet og for enkeltmennesker i de samiske områdene.

3.3 Inkludering i det samiske samfunnet

I 2002 gjorde Agenda en undersøkelse på oppdrag fra Sametinget, Statskonsult og Kommunal- og regionaldepartementet om holdninger til samiske spørsmål blant to grupper samer – nyregistrerte samer i samemanntallet og personer med samisk bakgrunn som ikke oppfatter seg som samer. I rapporten «De nye samene» 3 kommer det frem at de «nye samene» kan ha opplevd at de ikke blir sett på som fullverdige samer av samer fra samiske områder der samisk språk er en selvfølgelig del av samisk identitet. Videre uttrykkes det at enkelte av de «nye samene» ofte står utenfor debatt og diskusjoner som foregår på samisk i samiske institusjoner og media. Enkelte uttrykker også at er usikre på om de er velkomne inn i det samiske samfunn av dagens sameledere og samer fra de samiske kjerneområdene. De «nye samene» uttrykte imidlertid stor interesse for å lære samisk språk og ønsker å delta på ulike måter med sin kompetanse, sine ideer og sine forslag for å styrke det samiske samfunnet.

Det samiske samfunnet står i dag overfor en viktig utfordring hva gjelder å definere samiskhet slik at så mange samer som mulig skal kunne inkluderes i denne definisjonen. Et slikt dilemma oppstår for eksempel når man må ta stilling til om en samisk barnehage skal være for barn med samisk som morsmål, eller også inkludere samiske barn som ikke behersker samisk. Har man ikke nok pedagogiske ressurser kan følgene da bli at det samiske språket kan tape terreng for det norske.

I den samiske bevegelsen har hovedfokus vært på å bevare og utvikle samisk kultur og språk, og bevare og utvikle det samiske samfunn på samenes egne premisser. For å skape et sterkt og levedyktig samisk samfunn har fokus hittil vært på fellesskapets verdier og normer, og utviklingen av en felles forståelse av samisk identitet. En viktig del av denne prosessen er inkludering i det samiske fellesskapet.

Samisk språk er en viktig identitets- og kulturbærer. Språket symboliserer og formidler samisk levesett, samiske verdier og holdninger og samisk kultur. Språket sikrer samisk særegenhet og at samiske grunnverdier overføres fra generasjon til generasjon. Utvikling av det samiske språk til et moderne språk, utvikler og utvider også samisk kultur til en moderne kultur, og skaper en moderne forståelsesramme for hva som er det samiske i dagens samfunn.

Mange samer har som følge av fornorskningspolitikken mistet det samiske språket. For mange har kjernen i det å finne tilbake til sin samiske identitet vært å ta språket tilbake.

På grunn av språkets betydning er det viktig at flere får mulighet til å lære samisk. Samisk språk er imidlertid ikke den eneste identitetsmarkøren i det samiske samfunnet. Tilhørighet til lokalsamfunnet, slekten og tradisjoner er viktige for mange. Dessuten spiller samiske symboler som klestradisjoner, duodji, joik osv. en viktig rolle for samisk identitet. For mange er også deltakelse i samepolitikken en vei inn i det samiske samfunnet.

Noen kan likevel føle seg satt utenfor det samiske fellesskapet fordi de ikke behersker språket. Forvaltningen av egen samisk identitet blir således en utfordring i forhold til å bli inkludert som fullverdig same i det samiske fellesskapet. Det kan være vanskelig og personlig smertefullt å innrømme at man kommer til kort overfor kulturelle og språklige idealer i eget samfunn.