Om samepolitikken

5.1 Departementenes mekanismer for konsultasjon og drøftinger med Sametinget

Det er etablert faste møter på politisk nivå om Sametingets budsjett mellom Sametinget og Kommunal- og regionaldepartementet, og enkelte andre departementer, forut for regjeringens første årlige budsjettkonferanse. Kommunal- og regionaldepartementet, som er samordningsdepartement for sa-miske saker i regjeringen, har jevnlige møter med Sametinget på politisk og administrativt nivå. I tillegg har departementet møter med Sametinget om enkeltsaker etter behov. Kommunal- og regionaldepartementet deltar også ofte på andre departementers møter med Sametinget, både på politisk og administrativt nivå. Sametingets administrative ledelse deltar på den årlige etatslederkonferansen.

Sosial- og helsedepartementet og Sametinget har møter på politisk nivå om budsjett og andre saker. Departementet og Sametinget har avtalt å gjennomføre fire faste samarbeidsmøter hvert år. Målet er å styrke samarbeidet mellom regjeringen og Sametinget i helse- og sosialsaker i forhold til den samiske befolkningen. Det er ellers jevnlig kontakt mellom Sosial- og helsedepartementet og Sametingets administrasjon, bl.a. i forbindelse med de årlige tildelingsbrevene.

Barne- og familiedepartementet har møte med Sametinget om samiske barnehagespørsmål to ganger i året. I forbindelse med Sametingets avsluttede barne- og ungdomsprosjekt, ble det avholdt flere kontaktmøter med departementet. Det vil bli avholdt møter også i oppfølgingen av prosjektet. Departementet har årlige budsjettmøter med Sametinget på politisk nivå. Barne- og familiedepartementet ønsker et tettere og mer regelmessig samarbeid med Sametinget, nå som barne- og ungdomspolitikk er innarbeidet som et av Sametingets arbeids- og politikkområder. Departementet ønsker også å samarbeide med Sametinget om utvikling av rutiner for innspill fra samiske barn og ungdom til en videre utvikling av en samisk barne- og ungdomspolitikk, sentralt og lokalt. Departementet vil samarbeide med Sametinget om en fortsatt stimulering av kommunene for å fremme utvikling av tilbud i kommunene som styrker samiske barn og ungdoms identitet og tilhørighet i det samiske samfunnet.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har møter med Sametinget på både politisk og administrativt nivå om aktuelle opplæringssaker og om budsjett. Den statlige utdanningsadministrasjonen har jevnlige møter (7–8 ganger årlig). Sametingets administrasjon deltar på disse møtene. I tilknytning til disse møtene er det møter om samiske opplæringsspørsmål ca. 5 ganger i året, hvor departementet, Sametinget, de 5 nordligste utdanningsdirektørene og Læringssenteret deltar. Nasjonal koordineringsgruppe for SAMTAK (samordnings- og kompetansehevingsprosjekt for skoleledere og PP-tjenesten) har møter 3–4 ganger i året.

Landbruksdepartementet har møter med Sametinget om budsjett og andre politiske saker på politisk nivå. I tillegg har departementet kontakt med Sametinget på saksbehandlernivå i enkeltsaker. I Hovedavtale for reindriften, inngått 26. februar 1993 mellom Staten ved Landbruksdepartementet og Norske Reindriftssamers Landsforbund, er Sametinget gitt en aktiv politisk rolle. Sametinget har i de senere årene hatt observatørstatus på statens side under de årlige reindriftsavtaleforhandlingene. Etter at partene har kommet fram til et avtaleutkast, oversendes forslaget til Stortinget for behandling i næringskomitéen. Sametinget skal gis anledning til å uttale seg om reindriftsavtalen før behandling i Stortinget. Det skjer ved at komitéen sender proposisjonen til Sametinget for uttalelse. Komitéen kan med en slik framgangsmåte innarbeide eventuelle kommentarer fra Sametinget, før innstilling fremmes for Stortinget.

Fiskeridepartementet har møter med Sametinget på politisk nivå to ganger i året, der enkeltsaker og budsjett tas opp. Sametinget er også med i departementets arbeidsgruppe for forvaltning av kongekrabbe.

Kulturdepartementet har møter med Sametinget på politisk- og embetsnivå, der budsjett og andre saker tas opp. Sametinget har uttrykt ønske om at kontakten på administrativt nivå må utvikles og bli bedre. Det er avtalt 2 faste årlige møter på politisk nivå mellom kulturministeren og samtetingspresidenten.

Kontaktutvalget for samiske kulturspørsmål ble opprettet i 1994. Kulturdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Norsk kulturråd og Samisk kulturråd er representert i utvalget, som ledes av Kulturdepartementets representant. Utvalget har normalt hatt tre til fire møter i året og har virket som et bindeledd mellom norske myndigheter og samiske institusjoner med ansvar på kulturområdet. Et eget organ for å opprettholde denne kontakten kan imidlertid til tider virke administrativt unødvendig og forsinkende. Regjeringen tar derfor sikte på at Kontaktutvalget i sin nåværende form avvikles. Fra Kulturdepartementets side er det ønskelig med nær kontakt med samiske organer på kulturområdet. Det legger grunnlaget for enklest mulig saksbehandling og slik kontakt kan bidra til å sikre en best mulig behandling av samiske kultursaker. Kulturdepartementet vil legge opp til et samarbeid med Sametinget som sikrer at den nære kontakten som er opparbeidet mellom sentraladministrasjonen og representanter for samisk kulturliv, opprettholdes også i fremtiden.

Miljøverndepartementet har møter med Sametinget om budsjett og andre politiske saker. Departementet har også årlige kontaktmøter på administrativt nivå om miljø- og kulturvernsaker. I prosjektperioden for Sametingets Lokal Agenda 21-prosjekt (1999–2001) har det vært hyppig kontakt på administrativt nivå mellom Miljøverndepartementet og Sametinget. I oppbyggingsfasen av Samisk kulturminneråd har Riksantikvaren vært et viktig kontaktledd. Sametinget er med i referansegruppen for Planlovutvalget.

Justisdepartementet og Sametinget har hatt møter om Samerettsutvalgets arbeid på politisk nivå. Dette gjelder både oppnevningen av det nye utvalget sør for Finnmark og oppfølging av utvalgets arbeid i Finnmark. Det planlegges en dialog med Sametinget og Finnmark fylke om oppfølgingen av Samerettsutvalgets annen delutredning NOU 1997: 4 Naturgrunnlaget for samisk kultur.

I tillegg til møter med Utenriksdepartementet på politisk nivå om budsjett og andre saker, deltar Sametinget i Utenriksdepartementets rådgivende utvalg for menneskerettigheter og i departementets arbeidsgruppe for det internasjonale urfolkstiåret (1995–2004). Utenriksdepartementets rådgivende utvalg består av medlemmer fra myndighetene, næringslivs- og fagorganisasjoner, frivillige organisasjoner og politiske partier. I arbeidsgruppen møter, i tillegg til Utenriksdepartementet og Sametinget, Kommunal- og regionaldepartementet og NORAD. Sametinget inviteres også til å delta i norske delegasjoner til FN-møter som behandler urfolksspørsmål, og til å gi innspill i forberedelsene til slike møter. Sametinget deltar også i den norske delegasjonen i arbeidet i Arktisk råd, jf. kapittel 16. I programmet for Urfolk i bistanden heter det at Sametinget skal involveres. Dette har av forskjellige grunner blitt forsinket. Utenriksdepartementet vil bidra til at dette samarbeid kommer i gang.

Øvrige departementer har møter med Sametinget i enkeltsaker etter behov.

Statsministeren møter de fire nordligste fylkesordførerne og Sametingspresidenten samlet en gang i året. På disse møtene blir aktuelle temaer og problemstillinger for landsdelen tatt opp. På møtene deltar også fagstatsråder ut fra de temaene som blir tatt opp.

5.1.1 Kontakt mellom Sametinget og departementenes underliggende etater

D irektoratet for naturforvaltning har kontakt med Sametinget gjennom det sentrale rovviltutvalget og i samarbeidsrådet for anadrome laksefisk (fisk som lever både i salt- og ferskvann), hvor Sametinget deltar. Sametinget samarbeider også ofte med direktoratet i enkeltsaker.

Fiskeridirektoratets kontakt med Sametinget er kanalisert gjennom det nasjonale reguleringsrådet for fisk og det nasjonale kystselrådet.

Sametinget deltar fire ganger årlig i Riksantikvarens faglige kontaktutvalg. Videre deltar Sametinget i Riksantikvarens årlige landsdelssamlinger og på den årlige kulturminnekonferansen. I tillegg er det hyppig kontakt i enkeltsaker. Sametinget deler årlig ut midler på vegne av Riksantikvaren.

Samarbeidet mellom Sametinget og Norsk kulturråd har foregått både gjennom Kontaktutvalget for samiske kulturspørsmål og direkte mellom Samisk kulturråd og Norsk kulturråd.

5.1.2 Sametingets forhold til Regjeringsadvokaten

Regjeringsadvokatens hovedoppgaver er å føre rettssaker for statsinstitusjoner, gi uttalelser og betenkninger om rettslige spørsmål og i en viss utstrekning bistå forvaltningen under forhandlinger. Sametinget har reist spørsmål om hvordan Sametinget kan benytte Regjeringsadvokaten. Bakgrunnen for dette er at Sametinget i 1999 ba Regjeringsadvokaten, på vegne av Sametinget, vurdere stevning mot Statskog SF for å få kjent Finnmark Jordsalgsstyres vedtak om driftstillatelse for uttak av naturstein i Riebanvarri og Narana i Kautokeino, samt Statskog SFs vedtak i klagesakene, ugyldige. (Et mindretall i Sametinget ønsket ikke en slik framgangsmåte). Regjeringsadvokaten av-viste Sametingets anmodning, med henvisning til at Regjeringsadvokaten i en rekke saker opptrer på vegne av Statskog SF og som dets rådgiver.

Regjeringsadvokaten er først og fremst regjeringens og departementenes advokat. Eventuell bistand til underliggende etater må kanaliseres gjennom ansvarlig departement. Sametingets virksomhet som politisk organ er ikke underlagt regjeringens eller den øvrige statsforvaltningens kontroll- eller instruksjonsmyndighet, og Sametinget vil kunne ha synspunkter som går på tvers av for eksempel departementale standpunkter. Sametingets politiske virksomhet kan medføre at Sametinget tar opp saker overfor andre statlige organer. Regjeringsadvokaten er rådgiver og prosessfullmektig for slike statlige organer, noe som innebærer at Regjeringsadvokaten ikke kan bistå Sametinget når andre statlige interesser berøres eller statlige vedtak angripes.

Det kan reises spørsmål ved om Regjeringsadvokaten kan bistå Sametinget på et mer begrenset område, i saker som angår Sametingets virksomhet som forvaltningsorgan (for eksempel bevilgning av midler til private) eller egenadministrasjon (for eksempel tjenestemannssaker eller leie av lokaler). Med en slik løsning vil man imidlertid kunne få en gråsone med vanskelige grensespørsmål. Det kan for øvrig også pekes på at Regjeringsadvokaten ikke gir juridiske råd til Stortinget, heller ikke i spørsmål knyttet til administrasjon.

På denne bakgrunn mener regjeringen at Sametinget ikke kan benytte Regjeringsadvokatens tjenester. I denne vurderingen legger regjeringen vekt på Sametingets selvstendige og uavhengige posisjon i forhold til regjeringen. Det vil være mest i tråd med denne uavhengigheten at Sametinget selv velger sine advokater.

5.2 Sametinget og forholdet til det lokale og regionale styringsnivået

Sametinget forholder seg i praksis mest til staten og en del til fylkene. Sametinget kommer med innspill til utforming av fylkesplanene i Finnmark, Troms, Nordland, Nord- og Sør-Trøndelag og Hedmark. I kommuner der samene utgjør flertallet av befolkningen, er den samiske innflytelsen i kommunal politikk og forvaltning naturlig nok stor. I de fleste kommuner og fylkeskommuner utgjør imidlertid samene et mindretall. Som gruppe har samene derfor få muligheter til å oppnå noen avgjørende innflytelse på majoritetsbeslutninger i kommuner og fylkeskommuner.

Det kan være problematisk at samiske spørsmål ofte bare blir én sektor blant mange andre på lokalt nivå. Prinsippene som er fastslått i sameloven og i grunnlovsparagrafen om samenes rettsstilling fungerer gjerne i for liten grad som retningsgivende for lokal politikk og forvaltning. I mange kommuner kan det også være delte meninger om den samiske kulturens plass i offentlig sammenheng. Det kan føre til at lovens intensjoner ikke blir oppnådd. Et sentralt spørsmål er derfor hvordan man skal sikre gjennomføring av samepolitiske mål og koordinering av samepolitiske tiltak på regionalt og lokalt nivå.

Kommunene skal ivareta hensynet til både folkestyre og velferd. Demokratisk deltakelse, flertallsprinsippet og kommunens rolle som politisk institusjon er sentrale begreper i denne sammenhengen. I tillegg kan kommunen ses på som statens forlengede arm for iverksetting av en nasjonal politikk. Et eksempel på dette er at samelovens språkregler, opplæringsloven og stadnamnlova forplikter kommunene ut fra nasjonalt vedtatte standarder. Kommunene har en rolle som innbyggernes politiske redskap. De skal også være de samiske innbyggernes politiske redskap. Det blir av stor betydning hvilken vekt kommunen selv legger på å prioritere styrking og utvikling av samisk språk og kultur. Sametinget mener at samiske interesser må sikres bedre forankring i det øvrige politiske systemet og forvaltningen. Derfor foreslås det i den gjeldende sametingsplanen (s. 47) at det bør vurderes om det er nødvendig å pålegge kommuner og fylkeskommuner samepolitiske oppgaver.

5.2.1 Sametingets kontakt med statlige regionale etater

Sametinget har jevnlige møter med fylkesmannen i Finnmark.

Tre ganger i året er det samarbeidsmøter mellom de tre nordligste utdanningsdirektørene og Sametinget for å drøfte aktuelle saker som berører samisk opplæring. To ganger årlig er det møter mellom de tre nordligste utdanningsdirektørene, Sametinget og Statlig spesialpedagogisk støttesystem (Statped) for å drøfte saker som angår samisk spesialpedagogisk opplæring. Det rådgivende organet for Nord-Norge, i regi av Statped, møter ca. seks ganger årlig.

Innenfor landbruk er det et regionalt samarbeid om planarbeid. I forbindelse med det forestående verdiskapingsprogrammet for jordbruks- og reindriftsnæringen er Sametinget involvert i programarbeidet sammen med regionale myndigheter.

5.2.2 Sametinget og fylkeskommunene

Sametingets politiske ledelse har møter med fylkesordførerne i de fem nordligste fylkene. Sametinget har samarbeid med fylkeskommunene om oppfølgingen av Omstillingsprogrammet for Indre Finnmark, EUs Interreg-programmer, regionale utviklingsprogram, Handlingsplan for samiske kyst- og fjordområder, rullering av samisk jordbruksplan og regjeringens Nord-Norge-arbeid. Sametinget er observatør i Landsdelsutvalget for Nord-Norge. Sametinget har også kontakt med de seks nordligste fylkeskommunene om kulturminnevernsaker.

Troms fylkeskommune har tilsatt en samekonsulent i rådmannsetaten. Samekonsulenten har et særlig ansvar for planlegging, utvikling og koordinering av samiske spørsmål. Samekonsulenten er sekretær for Rådgivende utvalg i samiske spørsmål. Utvalget uttaler seg om fylkeskommunale planer, budsjett, høringer og andre viktige saker. Troms fylkeskommune omfattes av samelovens språkregler, og får årlig tildelt statlig tospråklighetstilskudd via Sametinget. I 2001 arbeides det med en handlingsplan for Troms fylkeskommunes helhetlige satsing på samisk språk og kompetanseheving innen samisk språk og kultur.

Nordland fylkeskommune har også tilsatt en samekonsulent. En samisk nemnd er rådgivende organ for fylkeskommunen. Nemnda avgir uttalelse i saker som angår samiske interesser, og kan også på eget initiativ fremme saker overfor fylkeskommunen. Samisk nemnd har fått delegert myndighet til å forvalte fylkeskommunale midler til samiske kulturtiltak, støtte til samiske organisasjoner og utdanningsstipend for samer som tar høyere utdanning. Det avholdes en samekonferanse i fylket hvert år. Nordland fylkeskommunes handlingsplan for samisk politikk er under revidering, og vil bli lagt fram for fylkestinget i september 2001.

Sør-Trøndelag fylkeskommune har i 2001 opprettet et rådgivende utvalg for samiske spørsmål i saker som berører samiske forhold i fylket. Utvalget skal bidra til å styrke dialogen mellom fylkeskommunen og de samiske miljøene. Utvalget består av fem medlemmer, hvorav minst to skal være manntallsført i valgmanntallet for Sametinget.

5.2.3 Kontaktformer mellom Sametinget og kommunene

Samarbeidsorganet for de seks kommunene i forvaltningsområdet for samisk språk har møter 3–4 ganger i året for å drøfte skolespørsmål som berører opplæring etter L97 Samisk og andre aktuelle saker. Sametinget og Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet møter etter behov og ønske fra kommunene. Sametinget har også fått mulighet til å være med på tilsynsbesøk i forvaltningsområdet for samisk språk for å få en oversikt over hvordan kommunene organiserer opplæringen etter L97 Samisk.

Fra 2002 fordeler Sametinget 10,2 mill. kr. til merutgifter på grunn av tospråklighet til kommunene i forvaltingsområdet for samisk språk. Kommunene har i denne sammenhengen signalisert at de ønsker faste konsultasjoner med Sametinget.

Kommunal- og regionaldepartementet leder en arbeidsgruppe som har som oppgave å se nærmere på tospråklighetsutgifter (jf. kap. 7.3).

Kommunenes språkkonsulenter i forvaltningsområdet har opprettet et felles språkforum, som møtes to ganger årlig. Sametinget deltar på møtene.

I forbindelse med de virkemidlene Sametinget disponerer gjennom Samisk utviklingsfond (SUF), har Sametinget utstrakt samarbeid med det lokale nivået, særlig med kommunale næringsfond. Sametinget tar sikte på et tettere og mer forpliktende samarbeid ved jevnlige møter med kommunene innen SUFs virkeområde. Det første møtet er alt avholdt.

Sametinget har kontakt med alle kommunene i de fire nordligste fylkene samt 15 kommuner i Sør-Trøndelag og 5 kommuner i Hedmark i forbindelse med saker om arealinngrep i henhold til kulturminneloven og plan- og bygningsloven.

5.2.4 Sametingets myndighet og kommunalt selvstyre

Kommuneloven gir et sterkt vern mot statlig overstyring av kommunal oppgaveløsing. En konflikt mellom prinsippet om kommunalt selvstyre og målsettingen om å øke Sametingets myndighet kan oppstå når oppgaver som berører samer spesielt, foreslås lagt til Sametinget, eller dersom kommunene blir pålagt oppgaver for å implementere statens samepolitikk.

Statens ansvar for at samenes rettigheter som urfolk blir ivaretatt på en tilfredsstillende måte kan ikke delegeres til lavere forvaltningsnivåer som kommune eller fylkeskommune. Det er statens ansvar å ha tilstrekkelige virkemidler til å sikre at forpliktelsene blir overholdt. I spørsmål som berører grunnleggende rettigheter, kan det derfor være behov for visse statlige føringer for å sikre at statens samepolitiske forpliktelser er oppfylt på alle forvaltningsnivåer.

Det kommunale selvstyret må avveies mot rettigheter som staten gir borgerne – det være seg rett til helsehjelp, rett til opplæring, eller minoritetsbeskyttelse og beskyttelse av urfolks stilling for å bevare og videreutvikle identitet og egen kultur. Det er vanskelig å angi i hvilken grad rettigheter bør overstyre det kommunale selvstyret. Stor grad av rettighetsfesting gir lite spillerom for lokalt skjønn og politikkutforming. Hvis oppgaver først legges til kommunene, oppstår det et dilemma ved statlig styring av oppgaveløsningen, når begrunnelsen for å legge oppgaver til kommunene i utgangspunktet nettopp er knyttet opp mot muligheten til og ønsket om lokalt tilpassede løsninger.

Ved å overlate oppgaveløsing til kommuner og fylkeskommuner, stimuleres det lokale demokratiet ved at kommunens og fylkeskommunens folkevalgte gis mulighet til å finne egne løsninger på oppgaver. Slike virkemidler markerer og tydeliggjør lokalt ansvar. Mer detaljerte reguleringer markerer statlig nasjonalt ansvar, men kan bidra til å tone ned det lokale ansvaret. Sterk statlig styring innenfor et område kan føre til at kommunesektoren på sikt mister initiativrollen på området, slik at det lokale engasjementet forvitrer.

Kommunene bør derfor oppfordres til å ta hensyn til samiske interesser på eget initiativ. Kommunene må få tilstrekkelig informasjon om den offisielle samepolitikken og om de rettslige standardene som er etablert. Det er statens plikt å sørge for at den nødvendige informasjonen blir gitt til offentlig ansatte på alle nivåer. For regjeringen er det et mål å øke kunnskapen om samepolitikk i forvaltningen – både lokalt, regionalt og sentralt.

5.2.5 Bestemmelser som regulerer og setter krav til samarbeid mellom Sametinget og kommunene

Sameloven, barnehageloven og opplæringsloven inneholder bestemmelser som har direkte konsekvenser for kommunene, og bidrar i så måte til å regulere enkelte forhold mellom Sametinget og kommunene.

Fylkes- og kommuneplanleggingen har store konsekvenser for samiske interesser, næringer og kultur i områder med samisk bosetting. Plan- og bygningsloven er det mest sentrale lovverket for natur- og ressursforvaltning, jf. omtale i kapittel 15.

Hensynet til samiske samfunnsinteresser er ikke eksplisitt nevnt i loven. Dette perspektivet trekkes inn i to rundskriv fra Miljøverndepartementet. Rundskriv T-2/98 sier at fylkeskommunene og kommunene bør bringe Sametingets planer inn i fylkes- og kommuneplanleggingen i områder med samiske interesser. I rundskriv T-3/98 står det at fylkesplanleggingen også skal bidra til å sikre og utvikle samisk kultur med samfunn og næringer, og at Sametinget skal bringes inn i fylkesplanleggingen som rådgivende organ i fylkene med samiske bruks- og bosettingsområder (Hedmark, Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark).

5.3 Ivaretakelse av samiske interesser i forvaltningen

Samelovens § 2–2 sier at «Andre offentlige organer bør gi Sametinget anledning til å uttale seg før de treffer avgjørelse i saker på Sametingets arbeidsområde». Bestemmelsen retter seg mot offentlige organer på alle nivåer – sentralt, regionalt og lokalt.

Et sentralt spørsmål er om samelovens anbefaling til offentlige organer om å høre Sametingets mening før beslutninger fattes, i tilstrekkelig grad sikrer ivaretakelse av de forpliktelsene forvaltningen har i forhold til den samiske folkegruppen. I denne sammenhengen vises det til ILO-konvensjonens artikkel 6 og 7, som pålegger myndighetene å rådføre seg med og samarbeide med urfolk før beslutninger som angår dem blir fattet, og gir urfolk rett til deltakelse i beslutningsprosesser. FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, art. 27, antas også å hjemle et krav om at urfolk skal konsulteres i prosesser som angår dem. Mangelfull ivaretakelse av samiske interesser på lokalt og regionalt nivå får store konsekvenser for utviklingsmulighetene til den samiske kulturen.

Spørsmålet om plikt for andre offentlige organer til å la Sametinget uttale seg, ble drøftet av Samerettsutvalget i NOU 1984: 18, jf. også Ot.prp. nr. 33 (1986–87). Utvalget mente at obligatorisk høring i tillegg til å by på vanskelige avgrensningsproblemer, også reiser prinsipielle betenkeligheter i forhold til hvilke saker Sametinget skal bruke ressurser på å behandle. Utvalget viste til at Sametinget selv bør ha anledning til å velge hvilke saker det vil ta opp, og ikke reduseres til en mottaker av initiativ fra andre. For øvrig gjelder det allerede i dag en alminnelig utredningsplikt i forvaltningen, jf. forvaltningslovens §§ 17 og 37.

Regjeringens oppfatning er at det eksisterende lovverket på dette området er tilstrekkelig. Det er imidlertid behov for mer informasjon og veiledning om offentlige organers forpliktelser på det samepolitiske feltet, slik at kommuner og fylkeskommuner blir ytterligere bevisste på dette. Regjeringen vil derfor satse på å utgi mer informasjon om gjeldende lov- og regelverk på ulike områder i Norge og om menneskerettigheter som har betydning for urfolk. Blant annet vil det bli utgitt et informasjonshefte om ILO-konvensjon nr. 169, rettet mot lokal, regional og statlig forvaltning. Regjeringen vil også utarbeide en veileder for behandlingen av samiske saker.

5.3.1 Eksisterende ordninger for å ivareta samiske interesser i lokal og regional forvaltning innen helse- og sosialsektoren

Enkelte fylkeskommuner og kommuner har prosedyrer som innebærer konsultasjon med lokale samepolitiske nemnder og organisasjoner, eller at de samiske ansatte i sektoren har en uformell rådgivende rolle. Disse har bidratt til økt bevissthet om den samiske befolkningens behov, og det er tegn som tyder på at en holdningsendring er underveis i flere kommuner. Det er imidlertid fortsatt vanskelig å få i gang prosjekter som fordrer kommunal egenfinansiering. Samiske behov er generelt heller ikke godt nok ivaretatt i planleggingen av tjenestetilbud, for eksempel i eldreomsorgen. Stortingsvedtaket om statlig overtakelse av spesialisthelsetjenestene skaper nye rammebetingelser for ivaretakelse av samiske interesser. Dette omtales i kapittel 11.

5.4 Oppgave- og ansvarsfordeling i samepolitikken

På bakgrunn av at Sametingets ansvarsområder i dag er langt mer omfattende enn tidligere, er det etter regjeringens syn et behov for en fornyet og grundigere gjennomgang av Sametingets rolle og oppgaver.

Offentlig forvaltning har som hovedformål å ivareta borgernes interesser og løse grunnleggende samfunnsoppgaver. Spørsmålet om oppgave-, ansvars- og funksjonsfordelingen mellom forvaltningsnivåene er sentralt også i samepolitisk sammenheng. Spørsmålet dreier seg om hvem som bør ha myndighet til å ivareta hvilke oppgaver innenfor offentlig forvaltning. Dels vil vurderingen dreie seg om på hvilket nivå – nasjonalt, regionalt eller lokalt – en gitt offentlig oppgave bør løses, og dels om det skal være statlige forvaltningsorganer eller kommuner og fylkeskommuner som skal ha ansvaret for oppgaveløsningen.

Det er staten som har folkerettslige forpliktelser overfor den samiske befolkningen, og som dermed har hovedansvaret for å legge forholdene til rette for at samene kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. De praktiske oppgavene som følger av dette ansvaret må imidlertid iverksettes også på lavere forvaltningsnivåer. Beslutninger fattet på kommunalt og fylkeskommunalt nivå har stor betydning for mulighetene til å opprettholde og videreutvikle samisk kultur. Derfor må hensynet til den samiske befolkningen være med i de politiske prioriteringene som gjøres lokalt.

Samerettsutvalget foreslo i NOU 1984:18 Om samenes rettsstilling å lovfeste at fylkeskommuner og kommuner skulle pålegges å gjennomføre samepolitiske tiltak. Regjeringen og Stortinget sluttet seg ikke til dette. Det ble lagt opp til en strategi med positive støtteordninger istedenfor en generell påleggshjemmel. Dette ble begrunnet med at lovpålegg og direktiver ville gripe inn i det kommunale selvstyret (jf. Ot.prp. nr. 33 (1986–87), s. 103).

Sametinget har i sin årsmelding for 1999 bedt om at tingets rolle blir nærmere avklart gjennom en presisering av ansvarsforholdet mellom Sametinget og de ulike forvaltningsnivåene. Sametinget ønsker at det prøves ut ordninger for hvordan tinget skal delta i arbeidet med, og gjennomføringen av, fylkesplanleggingen. Sametinget krever også at kommuners og fylkeskommuners ansvar for samiske saker må defineres klarere.

I årsmeldingen for 2000 hevder Sametinget at samiske saker må ivaretas bedre i det norske politiske systemet enn tilfellet er i dag. I følge Sametinget forsøker mange kommuner og fylkeskommuner å skyve fra seg ansvaret for samiske tiltak. Sametinget uttaler at det både foreligger avgrensningsproblemer for samiske tiltak og negativ innstilling til samiske spørsmål i mange kommuner (Sametingets høringsuttalelse til Oppgavefordelingsutvalgets innstilling, NOU 2000: 22, sak 45/00).

Sametinget har derfor, i sin årsmelding for 2000 og i sin høringsuttalelse til Oppgavefordelingsutvalgets innstilling, bedt om at det blir foretatt en egen gjennomgang av oppgavefordelingsproblematikken, ut fra prinsippene som landets samepolitikk bygger på. Sametinget er opptatt av at samepolitikken må struktureres slik at aktørene på ulike nivå får et klart definert ansvar. For det første må ansvarsforholdet mellom staten og Sametinget avklares. Videre må kommuner og fylkeskommuner gis konkrete forpliktelser og rapportere om gjennomføringen av oppgavene.

Regjeringen er enig i at det er behov for en gjennomgang og avklaring av ansvars- og oppgavefordelingen mellom offentlige myndighetsorganer og –nivåer for å oppnå statens samepolitiske målsettinger. Sametingets rolle og fordeling av oppgaver som berører samene spesielt er ikke vurdert av Oppgavefordelingsutvalget (NOU 2000: 22 Om oppgavefordelingen mellom stat, region og kommune) eller i St.meld. nr. 31 (2000–2001) Kommune, fylke, stat – en bedre oppgavefordeling. I St.meld. nr. 31 (2000–2001) sier regjeringen følgende:

Det er imidlertid ikke mulig å avklare alle spørsmål knyttet til Sametingets myndighet i denne stortingsmeldingen. Regjeringen mener derfor at det er behov for en bredere gjennomgang av kommuners og fylkeskommuners ansvar og oppgaver i forhold til samiske saker, og rolle- og oppgavefordelingen mellom Sametinget og den øvrige offentlige forvaltningen. Det er også behov for en helhetlig gjennomgang av hvilke politikkområder Sametinget bør få økt myndighet over, og konsekvensene av dette.

5.4.1 Gjennomgang av oppgave- og ansvarsfordelingen i et samisk perspektiv

Det finnes flere ulike alternativer for hvordan man kan gjennomgå oppgave- og ansvarsfordelingen for samiske spørsmål. En mulighet er å nedsette et bredt sammensatt offentlig utvalg bestående av for eksempel uavhengige eksperter, Sametinget, departementene og Kommunenes Sentralforbund (både kommune- og fylkesnivå). Mandatet for et eventuelt utvalg bør omfatte:

• Andre offentlige organers ansvar for samiske saker – oppgave- og ansvarsfordeling mellom sentralt, regionalt og lokalt nivå

• Sametingets framtidige myndighet/oppgaver

En annen mulighet er at en interdepartemental arbeidsgruppe med representasjon fra Sametinget foretar en slik gjennomgang Sametinget har bedt om.

Et tredje alternativ er et forsknings- og utredningsoppdrag. Oppdraget kan eventuelt gjennomføres i form av en «enkeltmannsutredning». En person med kompetanse i offentlig rett kan lage en utredning i løpet av kort tid, som kan danne grunnlag for politiske vurderinger.

Flere av alternativene ovenfor kan kombineres. Regjeringen vil gjennom en dialog med Sametinget finne den mest hensiktsmessige måten å gjennomføre den gjennomgangen Sametinget har bedt om på. I tillegg til en helhetlig gjennomgang av oppgavefordelingen når det gjelder samiske saker, vil regjeringen videreføre og styrke den eksisterende dialogen de enkelte departementene har med Sametinget. Dette vil skje gjennom regelmessige konsultasjoner med Sametinget på relevante fagområder.

5.5 Tiltak

• Regjeringen vil informere mer om menneskerettigheter som har betydning for urfolk, og vil i den forbindelse utgi et informasjonshefte om ILO-konvensjon nr. 169. Heftet vil ha kommunal, regional og statlig forvaltning som målgruppe.

• Regjeringen vil drøfte ulike alternativer for hvordan man kan gjennomgå oppgave- og ansvarfordelingen for samiske spørsmål med Sametinget.

• Regjeringen vil videreføre og styrke den dialogen de enkelte departementene har med Sametinget.