5.2 Reindriftens rettsgrunnlag
Reindriften som særskilt og tradisjonell samisk næring
og kulturform bygger på sedvane og bruk i alders tid, og
har særskilt rettslig vern, jf. Grunnlovens § 110
a og folkerettens regler om urbefolkninger og minoriteter.
Reindriften er en arealavhengig næring og må ha
tilgang på alle årstidsbeiter. Presset på reindriftens
arealer har imidlertid økt som følge av økt
velstand og samfunnsutviklingen generelt. Spørsmål vedrørende
det rettslige grunnlaget for reindriftens arealbruk har derfor i
de senere år fått økende oppmerksomhet,
og det har vært nødvendig å avklare den
samiske reindriftens rettslige stilling og vern i forhold til andre
interesser.
Med reindriftens rettsgrunnlag ved bruk av areal, siktes det
til det grunnlag retten hviler på og ikke rettens nærmere
innhold og omfang.
Hovedspørsmålet har vært om retten
kun hviler på den reindriftslovgivning som til enhver tid
er gjeldende, eller om den har et selvstendig grunnlag uavhengig
av loven.
Oppfatningene om det rettslige grunnlaget for reindriftens bruk
av areal har gjennomgått en utvikling, bla som følge
av rettsutvikling på flere områder. Det er i dag
anerkjent i norsk rett at reindriften har sitt selvstendige rettsgrunnlag
uavhengig av loven, basert på den bruk som har vært utøvd
i de områder reindrift har foregått fra gammel
tid. Loven konstituerer ikke reindriftsretten, men gir en nærmere
beskrivelse av innholdet i disse rettighetene, samt en regulering
og styring av utøvelsen. I Høyesteretts plenumsdom
i den såkalte Selbusaken, Rt. 2001 side 769, konstaterte Høyesterett
at reindriftsretten er en selvstendig rett hvor rettsgrunnlaget
er alders tids bruk. Det dreier seg ikke bare om en tålt
bruk. Det vises for øvrig til nærmere omtale av
denne sentrale rettsavgjørelsen i St.meld. nr. 33 (2001-2002).
Det er videre gjennom rettspraksis fastslått at reindriftssamenes
rettigheter nyter ekspropriasjonsrettslig vern. Dette innebærer
at avståelse av rettigheter til fordel for andre interesser
gir grunnlag for erstatning etter alminnelige ekspropriasjonsrettslige
prinsipper, jf. Grunnloven § 105.
I 1999 ble lov om styrking av menneskerettighetenes stilling
i norsk rett (menneskerettsloven) vedtatt. Dette innebærer
blant annet at konvensjonen om sivile og politiske rettigheter skal
gjelde som norsk lov og ha forrang ved motstrid. For reindriften
er det særlig artikkel 27 som har betydning fordi den berører
vern av det materielle grunnlaget for samisk kultur, herunder rettsvernet
for samisk reindrift. Denne artikkelen, sammen med ILO- konvensjonens
bestemmelser, er med på å sette begrensninger
for hvilke inngrep og tiltak som kan foretas ovenfor reindriften.
Tradisjonelt har man omtalt reindriftsretten som en
kollektiv rett
. Dette innebærer
at det er reindriftssamene som er bærere av retten, jf.
reindriftsloven § 3, og som har rett til å drive
reindrift på de arealer hvor det fra gammelt av har vært
utøvet slik bruk. Det er her tale om reindriftssamene som etnisk
gruppe, og ikke enkeltpersoner eller mindre grupperinger innenfor
dette kollektivet. Den enkelte har en andel i den kollektive rett,
og ikke eksklusive rettigheter som nyter særskilt vern internt.
Det har i den senere tid med økende styrke vært
hevdet at et slikt utgangspunkt må nyanseres. En problemstilling
her kan bl.a. være om en eventuell regulering fra myndighetenes
side vil innebære en endret beitebruk driftsgruppene imellom. Kan
myndighetene fritt foreta slik regulering, eller kan grupper eller
siidaer ha utøvd en så festnet bruk av bestemte
områder at det er etablert en rett som internt i reindriften
nyter ekspropriasjonsrettslig vern? Dette er spørsmål
som så langt ikke har fått noen klar løsning
i rettspraksis. I Rt. 2000 side 1578 forutsatte imidlertid Høyesterett
at en driftsgruppe i det angjeldende reinbeitedistrikt ikke uten
videre kunne ta i bruk områder som de øvrige driftsgruppene
tradisjonelt hadde benyttet, og at det aktuelle inngrepet i erstatningsrettslig sammenheng
måtte vurderes i forhold til den berørte driftsgruppens
areal og ikke hele distriktet. Problemstillingene er nærmere
omtalt av Reindriftslovutvalget i kapittel 7. Departementet kommer
nærmere tilbake til dette under de generelle vurderingene
nedenfor i kapittel 8.
5.3 Reindriftsloven 1978
Lov om reindrift av 9. juni 1978 nr. 49 avløste reindriftsloven
av 1933. Loven var i 1996 gjenstand for en betydelig revisjon hvor
bakgrunnen var beitesituasjonen i Finnmark, rettighetsforholdene
i sør-områdene og den samepolitiske utvikling
som tilsa at Sametinget fikk større innflytelse gjennom representasjon
i de styrende organer. Det vises til Ot.prp. nr. 28 (1994-95).
I henhold til § 1 er formålet med gjeldende
lov å legge forholdene til rette for en økologisk
bærekraftig utnytting av reinbeiteressursene til gagn for reindriftsbefolkningen
og samfunnet for øvrig. Utviklingen og utøvelsen
av næringen forutsettes å gi grunnlag for trygge økonomiske
og sosiale kår for dem som har reindrift som yrke, samtidig
som deres rettigheter sikres. Reindriften skal bevares som et viktig
grunnlag for samisk kultur i samsvar med Grunnloven § 110
a og folkerettens regler om urbefolkninger og minoriteter. Innenfor
disse formål skal loven fastlegge rammer for reindriftsutøvernes
rettigheter og plikter og regulere forholdet til andre næringer
og samfunnsinteresser. Loven skal, så langt som nødvendig,
regulere det innbyrdes forhold mellom reindriftsutøvere,
og skape grunnlag for en hensiktsmessig organisering og administrasjon.
§ 2 legger grunnlag for inndeling i reinbeiteområder
og distrikter, samt fastsetting av reintall, vektgrenser og andre
rammebetingelser.
Når det gjelder den geografiske inndeling, sies det
i § 2 første ledd tredje punktum at de utmarksstrekninger
som inngår i beitearealene er å anse som lovlig
reindriftsareal med mindre annet følger av særlige
rettsforhold. I Selbudommen, Rt. 2001 side 769, er det fastslått
at man ved vurdering av om det gjennom bruken er etablert rettigheter,
må tillegge forhold som særkjenner samisk bruksutøvelse
avgjørende vekt.
Hvem som kan utøve reindrift følger av reindriftsloven §§ 3
og 4.
Den sentrale bestemmelse er reindriftsloven § 3
første ledd første punktum som bestemmer at bare
personer av samisk ætt som er bosatt i Norge, har rett
til å utøve reindrift i reinbeiteområde.
Kravet om at man skal være bosatt i Norge er praktisk begrunnet
i lovens øvrige krav om ansvarsforhold og driveplikt. Loven
eller dens forarbeider gir ikke noen nærmere anvisning
på hva som forstås med samisk ætt. Spørsmålet
kommer imidlertid sjelden opp, idet det er kriteriene i annet punktum
som i praksis representerer terskelen. I henhold til annet punktum
kreves det for å inneha reinmerke eller driftsenhet at
man enten selv ved lovens ikrafttredelse hadde reindrift i reinbeitedistrikt
som hovednæring, eller at en av foreldrene eller besteforeldrene
har hatt reindrift som hovednæring. For øvrig
gir ekteskap rett til utøvelse av reindrift sammen med
ektefellen. Denne retten foreligger i utgangspunktet bare så lenge
ekteskapet består. Ut fra dette kan man si at reindrift
er en særrett for medlemmer av reindriftsfamilier. Adopsjon
er i denne sammenheng uttrykkelig likestilt.
For å begynne som selvstendig næringsdrivende
i reindrift kreves etter § 4 første ledd samtykke
av områdestyret gjennom registrering av driftsenhet. Slikt
samtykke er imidlertid ikke nødvendig dersom det er tale
om udelt overgang til en nærmere avgrenset personkrets.
Dette, som innebærer et praktisk viktig unntak, gjelder
ektefelle eller noen som i rett opp- eller nedstigende linje eller
i første sidelinje til og med barn av søsken er beslektet
med eieren eller eierens ektefelle, forutsatt at vedkommende fyller
vilkårene i § 3.
Med driftsenhet forstås i henhold til annet ledd en
reinhjord som eies og drives av én ansvarlig leder, eller
av ektefellene i fellesskap, når de begge eier rein i eget
merke i hjorden.
Kravet om ansvarlig(e) leder(e) er nødvendig for at
det ikke skal være tvil om hvem som er den ansvarlige i
forhold til lovens ulike krav. Der hvor en driftsenhet eies og drives
av ektefellene i fellesskap, er begge ektefeller solidarisk ansvarlige
for driften av hele hjorden som hører til driftsenheten. Dersom
begge ektefeller innehar egen driftsenhet ved ekteskapets inngåelse,
kan disse opprettholdes. Denne presisering kom inn ved revisjonen
i 1996 ut fra likestillingsmessige hensyn. Landbruks- og matdepartementet
hadde tidligere, på bakgrunn av en henvendelse fra Likestillingsombudet,
endret en praksis som innebar at den ene driftsenheten måtte
opphøre når ekteskap ble inngått. Som
regel var det mannen som ble stående som innehaver av driftsenhet
i slike tilfeller, og dette var uheldig i en likestillingsmessig
sammenheng. Ansvarsforholdet når begge driftsenheter beholdes
er imidlertid solidarisk som ved felles driftsenhet.
Etter § 4 annet ledd kan en driftsenhet også inneholde
rein som tilhører en nærmere bestemt krets av
slektninger som er den samme som nevnt ovenfor. Det er altså ingen
nødvendig betingelse for å drive reindrift at
man har egen driftsenhet, og alle som driver med reindrift i medhold
av § 3 har de rettigheter som følger av loven.
I en driftsenhet kan det således være flere selvstendige
utøvere som driver for egen regning. Før lovendringen
i 1996 var loven direkte til hinder for dette, idet det framgikk
at det ikke var adgang til å medføre rein som
tilhørte noen som utøver reindrift som selvstendig
næringsdrivende. I praksis var imidlertid situasjonen en
annen idet det i stor utstrekning fant sted «gråetableringer» i
driftsenhetene. Siden begrepet selvstendig næringsdrivende
ikke var definert og bestemmelsen framstod som uklar og på mange
måter uten virkning, kunne den like gjerne tas ut. I stedet
kom kravet om eierprosent i tredje ledd. Det vises til utvalgets
utredning punkt 6.2.6.
Det er en absolutt forutsetning for å utøve
reindrift at det foreligger tilknytning til driftsenhet. Etter § 16
skal all rein være merket med eiers registrerte merke,
og etter § 17 fjerde ledd er det et vilkår for å få registrert,
inneha eller bruke reinmerke at reinen inngår i godkjent
driftsenhet som enten er registrert i vedkommendes navn eller annen
person nevnt i § 4 annet ledd eller § 3 tredje ledd.
Man kan altså ikke la rein beite i reinbeiteområdene
uten at en slik forankring i driftsenhet foreligger.
Reindriftsloven § 5 har bestemmelser om reindrift utenfor
de samiske reinbeiteområdene, jf. § 2. Her er
særskilt tillatelse av Landbruks- og matdepartementet nødvendig,
og et vilkår er at søker har rettslig adgang til å disponere
tilstrekkelig store og hensiktsmessige arealer til slik virksomhet.
I §§ 6 og 7 er det bestemmelser om opprettelse av
de kollegiale styringsorganene reindriftsstyret og områdestyrene.
Reindriftsstyret oppnevnes av Sametinget og Landbruks- og matdepartementet, og
områdestyrene av Sametinget og fylkestinget. Sametingets
oppnevningsmyndighet kom inn ved lovrevisjonen i 1996. Ved oppnevningen
skal det legges vekt på en rimelig geografisk fordeling,
allsidige faglige forutsetninger og samfunnserfaring og mest mulig
lik representasjon av begge kjønn. Blant medlemmene skal
det være aktive utøvere av reindrift i reinbeiteområdet,
og reindriftens organisasjoner skal ha forslagsrett. Når
det gjelder områdestyrene, presiserte Landbrukskomitéen
i forbindelse med behandlingen i Stortinget at det burde legges
sterk vekt på forslag fra reindriftens organisasjoner,
og som hovedregel bør reineierne være i flertall,
jf. Innst. O. nr. 98 (1976-77) og Innst. O. nr. 37 (1977-78).
Styringsorganene spiller en sentral og viktig rolle, og har en rekke
oppgaver fastsatt i lov og instruks. De er å anse som statlige
forvaltningsorganer.
I henhold til § 8 første ledd skal det være
et distriktsstyre valgt av og blant de aktive utøvere av reindrift
i distriktet. Distriktsstyret har i hovedsak privatrettslige oppgaver,
men også noen oppgaver av offentligrettslig karakter. De
offentligrettslige oppgavene er påbud om merking, skilling
og telling etter § 8 tredje ledd og § 22 første
og annet ledd, kontroll av reinmerke etter § 23 annet ledd, og
pålegg om utdriving av rein til lovlig beiteareal etter § 24
annet ledd. Videre har distriktsstyret ansvar for utarbeidelse av
distriktsplan og ileggelse av ressursavgift i henhold til § 8
a og § 8 b fjerde ledd.
Distriktsstyret er i noen sammenhenger prosessuelle rettssubjekter.
Det kan særlig vises til § 8 annet ledd hvor det
heter at distriktsstyret ved lederen representerer distriktets interesser
og kan inngå forlik, saksøke og saksøkes
på vegne av distriktet i felles anliggender. Den prosessuelle
posisjon vil også kunne føre til at kollektivet
får materielle rettigheter eller plikter. Etter § 25
om erstatning ved skade, se nedenfor, kan skadelidte rette krav
også mot distriktet som i så fall blir erstatningspliktig
dersom skadelidte får medhold i sitt krav.
Bestemmelsene om distriktsplan i § 8 a kom inn i loven
ved revisjonen i 1996. Formålet med disse bestemmelser
var å få et nytt og tjenlig middel i ressursstyringen.
Distriktsplanen skal inneholde en rekke oppregnede elementer, hvor
en samlet strategi for utnytting av distriktets tilgjengelige ressurser
står sentralt.
§ 8 b har bestemmelser om virkning av og brudd på distriktsplan.
Det framgår at alle driftsenheter i distriktet plikter å følge
stadfestet distriktsplan, og at vesentlig brudd på planen
kan medføre pålegg om tvangstiltak.
Dersom driftsenheten har ført på beite flere rein
enn det reintall enheten er tildelt, kan distriktsstyret pålegge
enheten ressursavgift. Dette er et virkemiddel for styring av reintallet
i det enkelte reinbeitedistrikt, og er et ledd i den interne ressursstyringen
i form av en intern sanksjonering overfor den som har forsynt seg
mer av fellesskapets ressurser enn det han eller hun er berettiget til,
jf. Ot.prp. nr. 28 (1994-95).
§ 9 fastslår at retten til å utøve
reindrift er en bruksrett som, uten hensyn til hvem som eier grunnen
og så langt det ikke følger av særlige rettsforhold,
omfatter:
rett til opphold med rein og til ferdsel,
flytting og flyttleier
rett til beite for rein
rett til anbringelse av anlegg som trengs til reindriften
rett til brensel og trevirke
rett til jakt, fangst og fiske
Innholdet i dette er nærmere presisert i §§ 10-14.
§ 10 har bestemmelser om opphold, ferdsel og flyttleier.
Når det gjelder sistnevnte, skal det framheves at disse
ikke må stenges. Departementet kan imidlertid samtykke
i omlegging av flyttleier dersom berettigede interesser gir grunn
til det. Bestemmelsen representerer det eneste arealdisponeringsforbudet
i reindriftsloven. Flyttveier kan imidlertid bli berørt
og eventuelt stengt i forbindelse med mer omfattende tiltak når
forutsetningene for ekspropriasjon foreligger. Dette vil blant annet
kunne gjelde ved vassdragsutbygging og anlegg av veier.
I § 11 framgår det at retten til beite gir
adgang til å la reinen beite i fjellet og i annen utmarksstrekning,
herunder tidligere dyrket mark og slåtteng dersom arealene
ligger for seg selv uten tilknytning til bebodde områder
eller dyrkede arealer i drift, og de ikke er holdt i hevd eller
brukes som kulturbeite. Er sistnevnte områder inngjerdet
med gjerde som freder for rein, gjelder ikke beiterett. Når
det gjelder hva som skal anses som utmark, vil friluftslovens definisjon
av innmark være veiledende, jf. denne lov § 1
a. Det som etter dette ikke anses som innmark, er å anse
som utmark.
§ 12 omhandler retten til å oppføre
gjerder og anlegg i reindriften. De viktigste typer anlegg er sperregjerder,
arbeidsgjerder og slakteanlegg. Det er gitt nærmere kriterier
i loven for slik oppføring. Det skal tas hensyn til fysiske
omgivelser, og anleggene må ikke være til vesentlig
skade eller ulempe for grunneieren eller andre rettmessige interesser. Under
dette alternativet faller blant annet hensynet til andre reindriftsutøvere
og allmennheten.
Gjerder og anlegg som skal bli stående ut over en sesong,
krever etter annet ledd godkjenning av departementet. Større
anlegg krever dessuten en vurdering av de samlede miljømessige
konsekvenser sammenholdt med de reindriftsfaglige behov for anlegget.
Dersom grunneier ikke gir sitt samtykke, kan det likevel gis tillatelse
mot erstatning for eventuelt tap. Slik erstatning fastsettes ved skjønn.
Tredje ledd inneholder direkte hjemmel for riving av ulovlig anlegg.
Dersom vilkårene er oppfylt, kan reindriftsmyndighetene
iverksette riving. Noen kjennelse av namsretten, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 13-14,
er ikke nødvendig.
Retten til brensel og trevirke i § 13 gjelder eget bruk
i forbindelse med lovlig utøvelse av reindrift. Dette innebærer
at retten gjelder der hvor man til enhver tid befinner seg med flokken,
og også for bolighus dersom dette ligger slik til at det
faktisk tjener som base for driften.
I § 14 er det gitt bestemmelser om retten til jakt, fangst
og fiske. Også her gjelder retten der hvor reinbeite til
enhver tid lovlig foregår. Man kan altså ikke,
under henvisning til denne bestemmelse, for eksempel fiske i vinterbeiteområdene
om sommeren. Spørsmålet har vært oppe
for domstolene hvor en slik forståelse er lagt til grunn.
Derimot er det antatt at retten her ikke er begrenset til husbehov. Det
vises for øvrig til utredningens punkt 7.6.
§ 15 inneholder bestemmelser som regulerer nærmere
forholdet mellom reindriftsretten og grunneierretten. Det følger
av denne bestemmelse at grunneier eller bruksberettiget ikke må utnytte sin
eiendom i reinbeiteområde på en slik måte
at det er til vesentlig skade eller ulempe for reindriftsutøvelse
i samsvar med denne lov. Første punktum er likevel ikke
til hinder for vanlig utnytting av eiendommen til jordbruk, skogbruk
eller annen utnytting av utmark til landbruksformål. Formålet med
bestemmelsen er i første rekke å gjøre
det klart hva slags bruk grunneier og andre bruksberettigede kan
gjøre på eiendommen uten å komme i konflikt
med reindriftsretten. Hensikten er å klargjøre
hvilke disposisjoner som fritt kan foretas, hva som krever en nærmere
avklaring eller eventuelt ikke kan gjøres uten ekspropriasjon.
Bestemmelsen er på linje med servituttloven § 2,
som pålegger både rettshaver og eier å ikke
benytte eiendommen til urimelig hinder for den andre part. Den er
ingen offentligrettslig regulering av arealdisponeringene, men gjelder
det privatrettslige forholdet mellom grunneier/bruksrettshaver
og reindriftsnæringen.
§§ 16-18 inneholder regler om merking av rein.
Merking med øresnitt har lange tradisjoner og merkebestemmelsene
innebærer viktige ordensregler.
All tamrein skal være merket. Reinen skal merkes med
eierens registrerte merke innen 31. oktober det år den
er født. Dersom reinen ikke er merket på foreskrevet
måte og således ikke er identifiserbar, faller
eiendomsretten bort og overføres til fellesskapet.
Alle selvstendige næringsdrivende i reindrift kan kreve å få registrert
ett reinmerke. Ektefeller som driver reindrift i fellesskap kan
kreve å få registrert ett reinmerke hver for seg
og ett merke til hvert barn. Flere personer som utøver
reindrift i fellesskap i reinbeiteområde kan bruke ett
felles merke på dyrene, dersom områdestyret samtykker i
at deres rein regnes som en driftsenhet.
Reinmerke kan ikke tas i bruk til merking før det er
registrert. Det er en egen merkenemnd i hvert reinbeiteområde
som behandler søknader om registrering av merke, jf. forskrift
om merking av tamrein av 12. juni 1984.
Etter § 19 skal innehaver av driftsenhet hvert år gi
melding til distriktsstyret om reindriften i det forrige driftsåret
(1. april til 31. mars). Distriktsstyret skal gi melding om reindriften
i distriktet til områdestyret.
I § 20 finnes bestemmelser om driveplikt. Dette er en
plikt som følger av retten til beite, flytting m.m. Begrepet
driveplikt kom inn i loven i 1996 i stedet for begrepene vokteplikt
og tamhetsgrad som man etter hvert fant lite tjenlige i forhold
til den utvikling som hadde funnet sted i reindriften. Bestemmelsene
i § 20 slik den nå lyder, har som mål å gi
anvisning på en mer treffende og tjenlig faglig standard
i loven. Driveplikten er rettet direkte mot driftsenheten og kobles
til de krav til distriktsplan som følger av § 8
a.
Reinen skal være under forsvarlig kontroll og skal holdes
på lovlig beite. Det innebærer at den ansvarlige
skal vite hvor flokken befinner seg, og operativt til enhver tid
kunne gripe inn dersom reinen kommer inn på ulovlig beiteareal.
Etter annet ledd skal innehaver av driftsenhet ha reindrift som
yrke og hovedvirksomhet. For ektefeller som innehar driftsenhet
i fellesskap gjelder dette minst én av ektefellene.
I henhold til tredje ledd kan driveplikten for to år
ivaretas av en fullmektig.
Fjerde ledd inneholder en hjemmel for avvikling av driftsenhet
ved forsømmelse av driveplikt eller hvor vedkommende på annen
måte innretter seg eller opptrer slik at det er til vesentlig
skade for næringen eller andre rettighetshavere. Det følger av
sakens natur at det skal foreligge kvalifiserte grunner for at slik
avvikling skal kunne vedtas.
§§ 21, 22 og 23 har bestemmelser om sammenblanding,
skilling og samling av rein. Dette er samhandlingsregler av betydning
for den praktiske reindriftsutøvelsen, og som stiller nærmere
krav til varsling og framgangsmåter i forskjellige sammenhenger.
Myndighetene kan i visse situasjoner også gripe inn. Distriktsstyret
har her oppgaver av offentligrettslig karakter, jf. ovenfor.
I § 24 finnes ulike bestemmelser om utdriving av ulovlig
beitende rein. Plikten har i praksis sammenheng med driveplikten,
men det er viktig å presisere at det er tale om to separate
plikter. Driveplikten behøver ikke nødvendigvis å være
misligholdt selv om reinen kommer inn på ulovlig område.
Forskjellige omstendigheter kan ha gjort det umulig å hindre
dette. Det faktum at reinen er kommet inn på ulovlig område
utløser imidlertid en plikt til å drive reinen
tilbake så snart dette på en forsvarlig måte
lar seg gjøre.
I §§ 25, 26 og 27 finnes bestemmelser om ansvar
for skade reinen volder. Det fastslås i § 25 et objektivt
ansvar, uten hensyn til skyld, for reineieren. Reineierne i distriktet
er solidarisk ansvarlige, en for alle og alle for en. For nærmere
detaljer om blant annet lempninger i ansvaret og erstatningsskjønn,
vises det til de enkelte paragrafer.
I § 28 finnes bestemmelser om ferdsel i områder
hvor tamrein beiter. Det fastslås i første ledd
en plikt til å vise hensyn og opptre med varsomhet slik at
reinen ikke uroes eller skremmes under beiting, flytting mv. I annet
ledd framgår det at områdestyret etter anmodning
fra vedkommende distriktsstyre kan nedlegge tidsbegrenset forbud
mot visse typer arrangementer som kan være til særlig skade
for reindriften.
§ 29 har bestemmelser om ansvar for hund, og fastslår
at hundeloven gjelder.
Etter § 30 første ledd kan departementet ved forskrift
regulere opptaingen av reinlav mv.
Bestemmelsen i § 30 andre ledd kom inn ved lovrevisjonen
i 1996. Siktemålet med dette er å ha en mulighet
til å forby alternativ reinproduksjon utøvet av
andre enn berettigede reindriftssamer. Med dette gis det klar beskjed
om at for eksempel inngjerding av en stor fjelleiendom for «reinfarming» i
reinbeitedistrikt ikke kan påregnes tillatt. Dette er en
naturlig konsekvens av at reindriftsretten ikke tilligger eiendomsretten.
Ved lovendringen i 1996 ble bestemmelsen om ekspropriasjon i § 31
utvidet til generelt å gi adgang til ekspropriasjon av
rett til reinbeite innenfor de samiske reinbeiteområdene.
Den var tidligere en bestemmelse om avståelse til særskilt bruk,
for eksempel i forbindelse med transport av rein og anbringelse
av anlegg. Bestemmelsen vil etter endringen særlig ha sin
praktiske betydning der hvor det ved tvist om reindriftsrettens
eksistens foreligger dom i rettsapparatet i reindriftens disfavør.
Bestemmelsen er utformet som en alminnelig ekspropriasjonshjemmel
hvor det på vanlig måte skal foretas en avveining
av fordeler og ulemper ved inngrepet og hvor det må framstå som utvilsomt
at dette er til mer gagn enn skade. Annet ledd har en særlig
bestemmelse om saksomkostninger. Etter denne kan saksøker
fritas for å erstatte saksøktes sakskostnader
så fremt saksøkte etter forhandlinger har avslått
eller unnlatt å svare på tilbud, og han vedskjønnsavgjørelsen
ikke oppnår mer enn tilbudet.
I § 32 finnes bestemmelser om reindriftsfond. Midlene
er felles midler som kan komme fra erstatninger, utbytte av umerket
og uidentifiserbar rein, jf. § 16 tredje ledd. Midlene
i fondet skal brukes til fremme av reindriftsnæringen i
reinbeiteområdene.
I § 33 har departementet en generell hjemmel til å utferdige
forskrifter.
I § 34 er bestemmelsene om tvangstiltak samlet. Den
sentrale og generelle bestemmelse om gjennomføring av vedtak
med tvang er § 34 annet ledd. Etter denne bestemmelse
kan områdestyret eller reindriftsstyret gjøre
vedtak om tvangstiltak ved vesentlig brudd på lovlig fattet
vedtak. Vedtak om tvangstiltak kan gå ut på at
det foretas nødvendig arbeid med rein eller reinflokk for
eiers regning. Tvangstiltak kan også gå ut på å redusere, avvikle
eller overføre driftsenhet. I henhold til § 34 fjerde
ledd er reindriftsorganenes vedtak om tvangstiltak tvangsgrunnlag,
og kan fullbyrdes etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven. Tvangsvedtak
i henhold til § 34 kan således fullbyrdes uten å gå veien
om dom, noe som ellers vil være nødvendig for å få tvangsgrunnlag.
Tvangsfullbyrdelsesloven av 26. juni 1992 nr. 86 § 13-2
som gjelder fullbyrdelse av krav på annet enn penger, fastslår
i første ledd at forhold som er tvangsgrunnlag etter særlig
lovbestemmelse er grunnlag for fullbyrdelse etter lovens kapittel 13.
Reindriftsloven § 34 fjerde ledd er altså en
slik særlig lovbestemmelse.
§ 35 fastslår at forvaltningsloven gjelder
for de administrative og kollegiale organer. For distriktsstyret
framgår det at forvaltningsloven gjelder så langt
dette er fastsatt i forskrift. Slik forskrift er ikke gitt, men
forvaltningsloven gjelder likevel i de saker hvor distriktsstyret
må anses å utøve offentlig myndighet.
§ 36 inneholder en bestemmelse om bøtestraff for
overtredelse av forskrifter, pålegg, forbud eller andre
bestemmelser.