Om samepolitikken

6.1 Det samiske mangfoldet

Samisk kultur framtrer i ulike former avhengig av blant annet næring og om samene er bosatt ved kysten, fjorder, elver eller i innlandet. Foruten nordsamene, som er den største samiske gruppen, finnes det også mindre grupper blant samene i Norge. Det er sørsamer, østsamer/skoltesamer og lulesamer. Disse gruppene har egne dialekter som til dels er svært forskjellige fra nordsamisk. Det finnes også enkelte i Norge som har en pitesamisk tilhørighet.

Regjeringen mener at enkelte av de mindre gruppenes behov, bare kan bli møtt gjennom særtiltak, for eksempel når det gjelder språk, kultur og utdanning. Myndighetene legger derfor stor vekt på å bevare og utvikle sørsamisk, østsamisk/skoltesamisk og lulesamisk språk og kultur. En aktiv offentlig virkemiddelbruk, spesielt knyttet til de mindre samiske gruppene, vil bidra til å styrke det kulturelle mangfoldet i det samiske samfunnet.

6.2 Sørsamer

Det sørsamiske området på norsk side strekker seg fra Saltfjellet i nord til Engerdal kommune i Hedmark i sør. Området hører administrativt inn under fire fylker og 70 kommuner, og er delt inn i tre ulike reinbeitedistrikter. Den samiske bosettingen er spredt. De fleste samiske familiene i området er i stor grad tilknyttet reindriften. I følge reindriftsmanntallet for 1999 er det 110 driftsenheter i det sørsamiske området på norsk side. Duodji er også et sentralt kulturskapende og identitetsskapende element. Historisk har sørsamene hatt nære forbindelser med hverandre, uansett om de har bodd på norsk eller svensk side av grensen.

Sørsamene har ved flere anledninger ført saker for domstolene i forbindelse med sedvanemessig bruk av tradisjonelle beiteområder. Nyere saker er blant annet Korssjøfjell-, Aursund-, Tamnes- og Selbusaken. Sørsamene har tapt store beiteområder etter 2. verdenskrig i forbindelse med vassdragsreguleringer.

Det sørsamiske området har i dag to samiske kulturinstitusjoner – Saemien Sijte på Snåsa og Sijti Jarnge i Hattfjelldal. NRK Sámi Radio har lokalkontor på Snåsa og har to sørsamiske sendinger i uka.

Lange avstander og små språkmiljøer har gjort det vanskelig å opprettholde og utvikle sørsamisk språk. Enkelte barnehager i Hattfjelldal, Snåsa, Elgå, Brekken og Rørosområdet har etablert språkstimuleringstilbud. Det er en utfordring å gi et godt opplæringstilbud i sørsamisk. Undervisningstilbudet på grunnskolenivå er i hovedsak konsentrert til de to sameskolene i Hattfjelldal og Snåsa. På videregående nivå er det Mosjøen videregående skole som har ansvar for opplæringen i sørsamisk. Videre har Høgskolen i Nord-Trøndelag et særlig ansvar for å gi utdanningstilbud i sørsamisk språk og kultur. Høgskolen på Nesna har bidradd til etableringen av Forum for sørsamisk språk og kultur, som har sekretariat ved Mosjøen videregående skole. Det finnes noen få lærebøker på sørsamisk.

Sørsamisk tale- og skriftspråk er svært ulikt de øvrige samiske dialektene. Sametinget har utarbeidet en sørsamisk språkplan (1993) der det sies at språkarbeid skal styrkes og utvikles i alle språkregioner. Sametinget foreslår at det på sikt etableres samiske språksentra i områdene Rana og Røros. I Sametingets budsjett for 2001 er det avsatt midler til en sørsamisk fagstilling som er tenkt lagt til et eventuelt avdelingskontor for Sametinget på Snåsa.

6.3 Østsamer/skoltesamer

Østsamene/skoltesamene i Norge bor i Neiden i Sør-Varanger kommune i Finnmark. Neiden/Njávdán er det gamle navnet på Neidensamenes siida (bruksområde), som ved grensedragningen mellom Norge og Russland i 1826 ble delt i to. Vel halvparten av den opprinnelige siidaen ligger i dag på finsk side av grensen. Østsamenes/skoltesamenes tradisjonelle levemåte har vært basert på bruk av områdets naturressurser: reindrift, fiske etter laks i Neidenelva og Munkelva, fiske i sjøen, jakt og fangst, bær- og mosesanking.

Østsamene/skoltesamene er i dag den minste gruppen blant samene, samtidig som den er en liten minoritet i sitt opprinnelige landområde. Østsamene/skoltesamene skiller seg fra den øvrige samiske folkegruppen når det gjelder språk og reli gion. I Sevettijärvi/—eavetjávri i Finland bor det flere østsamer/skoltesamer enn i Norge. Det er stort sett de eldre som snakker språket. En skole i området gir en viss opplæring på østsamisk/skoltesamisk.

I Norge finnes det i dag ingen opplæringstilbud i østsamisk/skoltesamisk og det foregår ingen utvikling av læremidler. Sametinget vil i fremtiden satse på tiltak rettet mot barn og unge i det østsamiske/skoltesamiske samfunnet for å styrke deres identitet. Sametinget ser behov for samarbeid med Finland om språkrevitalisering.

Nordisk Samisk Institutt i Kautokeino arbeider med språkforskning og har, som en del av et internasjonalt arbeid for truede språk, satt i gang et språkbadprosjekt i en barnehage i Sevettijärvi i Finland, med målsetting å revitalisere østsamisk/skoltesamisk språk. Eldre som kan språket er med som hjelpere i undervisningen, men ikke i det omfang som er ønsket. Det finnes få østsamiske/skoltesamiske bøker og mangelen på undervisningsmateriale er stor. Nordisk Samisk Institutt viderefører prosjektet i 2001/2002, med midler fra EU.

Østsamene/skoltesamene har siden de ble kristnet av russiske misjonærer på 1500-tallet, bekjent seg til den russisk-ortodokse tro. Det ble da bygd et ortodoks kapell i Neiden som står i skoltebyen og fortsatt er i bruk.

På slutten av 1970-tallet fremmet østsamene/skoltesamene krav om å få etablere reindriftsvirksomheten i sitt gamle område. Både Reindriftsforvaltningen og domstolene slo fast at de aktuelle østsamer/skoltesamer hadde rett til reindrift. I dag er situasjonen den at østsamene/skoltesamene har rett til reindrift, men de har i praksis ikke fått starte med reindrift fordi det ikke er ledige driftsenheter i området. Østsamene/skoltesamene drev tidligere et utstrakt kyst- og fjordfiske i Varanger. Dette fisket, sammen med laksefisket og reindriften, var grunnpilarene i næringsgrunnlaget.

Laksefisket i Neiden er i dag basert på turistfiske, og inntektene fordeles på de som er medlemmer av «Neidenelvas Fiskefellesskap». Det tidligere østsamiske/skoltesamiske kastenotfisket (livjelakfiske) er i stor grad overtatt av den øvrige innflyttede befolkningen, og er blitt et fellesfiske for de som eier og dyrker jord i Neidendalføret. Tilflytting, særlig fra Finland, fra midten av 1800-tallet, og det faktum at østsamene/skoltesamene i dag er en liten minoritet i Sør-Varanger kommune, har bidratt til at østsamene/skoltesamene har mistet mange av sine gamle rettigheter og er kommet i en meget vanskelig situasjon, både språklig og kulturelt.

Samerettsutvalget har i sin andre delinnstilling (NOU 1997: 4) behandlet en rekke forslag som er begrunnet i behovet for å bevare og utvikle den særegne østsamiske/skoltesamene kulturen. I det videre arbeidet med en ny lov om forvaltning av grunnen i Finnmark, vil utvalgets forslag mht. til reetablering av østsamenes/skolesamenes kultur og næringsgrunnlag, bli vurdert.

Finland har de siste femti årene prøvd å legge forholdene til rette for at den østsamiske/skoltesamiske befolkningen skal ha muligheter til å bevare sin egenart, levemåte og kultur. En ny skoltelov ble vedtatt i 1995. Skolteloven er en spesiallov som har til formål å forbedre østsamenes/skoltenes inntektsmuligheter og livsforhold generelt, samtidig som den skal bevare og fremme skoltekulturen. Loven er knyttet til naturnæringsutøverne i de nordlige delene av Finland.

De nordiske sameministrene og sametingspresidentene ble i fellesmøte 2. november 2000 enige om å vurdere grenseoverskridende tiltak og samarbeidsprosjekter som bidrar til å styrke og utvikle østsamenes/skoltesamenes språk og kulturgrunnlag.

Regjeringen ser behov for samarbeid, spesielt med Finland, for å bevare og utvikle den østsamiske/skoltesamiske kulturen. Østsamenes/skoltesamenes naturlige og historiske fellesskap vil kunne revitaliseres og utvikles ved ulike former for kulturelt og næringsmessig samarbeid mellom de landene hvor østsamer/skoltesamer bor.

I den forbindelse kan nevnes at Samisk kulturminneråd i 2–3 år har samarbeidet med Finland og Russland om registrering av østsamiske/skoltesamiske kulturminner.

Kommunal- og regionaldepartementet har i 2001 gitt støtte til to østsamiske/skoltesamiske prosjekter: De samiske samlingers prosjekt «Østsamiske tidsbilder i det nye tusenåret – kulturelle dialoger» er et dokumentasjonsprogram om østsamene/skoltesamene. Intensjonen er å synliggjøre aspekter ved situasjonen for østsamer/skoltesamer i dag ved å få frem mangfoldet i østsamisk/skoltesamisk identitetsuttrykk. Et prosjekt som er iverksatt av Tromsø museum skal dokumentere østsamenes/skoltesamenes bosetting, kultur og samtidshistorie i Norge, Finland og Russland. I tillegg skal det formidle eksakt informasjon om Neidenskoltenes situasjon i dag; deres kulturelle, sosiale, næringsmessige, religiøse og politiske situasjon.

I 2000 ble det vedtatt å frede Skoltebyen kulturminnevernområde i Neiden. Hovedmålsettingen med kulturminnevernområdet er at det skal legge til rette for og bidra til formidling, vedlikehold og utvikling av østsamisk/skoltesamisk kultur. Østsamene/skoltesamene selv, deres organisasjoner og Sametinget er aktivt med i arbeidet.

6.4 Lulesamer

Nord-Salten, kommunene Tysfjord, Hamarøy og Sørfold, er den sentrale delen av det lulesamiske området i Norge. Lulesamer snakker det samme språket, lulesamisk, på norsk og svensk side av grensen.

På 1700- og 1800-tallet ble leveforholdene vanskelige for lulesamene som bodde i grenseområdene mot Sverige. De ble tvunget til å flytte ut mot kysten. De samene som slo seg ned i de indre fjordområdene beholdt i større grad språket og tradisjonene enn samene i ytre deler av Salten og Ofoten, som ble sterkt fornorsket utover 1800-tallet. Bare enkelte ord og flere stedsnavn henger fortsatt igjen fra den opprinnelige «sjøsamiske» dialekten. Man regner med at det i dag er to-tre tusen lulesamer i Norge og Sverige.

Samene i Nord-Salten har tradisjonelt først og fremst vært fiskere. Tamreindrift har spilt en stor rolle for lulesamisk kultur på svensk side av grensen. Villreinen ble utryddet i området langs Lulevassdraget i løpet av 17- og 1800-tallet, trolig på grunn av for stor beskatning, nedbeiting, rovdyr eller fleinår (langvarig barfrost og islag som hindret reinen i å beite). Enkelte lulesamer har også drevet med jordbruk og husdyrhold.

Det lulesamiske språket (julevsámegiella) brukes på norsk side i Ballangen, Tysfjord, Hamarøy og Folda, og i Jokkmokk og den sørlige del av Gällivare i Sverige. Lulesamene har manglet lærebøker og lærere som kunne språket. I 1983 startet Bodø lærerhøgskole undervisning i lulesamisk. I tillegg underviser enkelte grunnskoler og Hamarøy videregående skole i språket. Sametinget har en egen medarbeider som jobber med lulesamisk på Drag i Tysfjord.

6.4.1 Hellemoprosjektet

Blant annet på grunn av at de indre fjordområdene i Tysfjord, tidlig på 60-tallet ble erklært som fraflyttingsområder, er det i dag kun i Musken at det er fast bosetting i Hellemofjorden.

Hellemoprosjektet er et stedsutviklingsprosjekt i Musken. Prosjektet, som er en del av handlingsplanen for Hellemofjorden, er utarbeidet av lokalmiljøet i samarbeid med Tysfjord kommune. Kommunal- og regionaldepartementet bidro til prosjektet ved å styrke Samisk utviklingsfond med 1 mill kr pr. år, som en ekstraordinær bevilgning i årene 1997–1999.

Det ble i årene 1997–98 bevilget støtte fra Samisk utviklingsfond til innkjøp av 3 kystfiskefartøyer til Musken. Husbanken har gjeninnført utlån for finansiering av ny boligbygging på stedet. Stedets skole som over lengre tid har vært truet med nedleggelse, har fortsatt et lavt, men stabilt elevgrunnlag. Skolens lokaliteter har i tillegg blitt benyttet til voksenopplæring, spesielt innen doudji (samisk brukskunst/håndverk). Det mangler imidlertid fortsatt etablering av næringsvirksomhet som kan gi et mer stabilt næringsgrunnlag til stedet. Fortsatt bosetting i Musken er meget viktig for bevaring av lulesamisk kultur. Grunnet stedets geografiske beliggenhet, er fiskeoppdrett ansett for å være en relevant næring å satse på som grunnlag for sysselsetting.

Som et ledd i et vernearbeid for Tysfjord-Hellemobotn har regjeringen igangsatt et arbeid med å utforme et konsekvensutredningsprogram, som bl.a. skal beskrive befolkningsutviklingen og bosettingsmønsteret i området. Videre skal fortsatt bruk av området utredes.

6.5 Tiltak

• Regjeringen vil, i tilknytning til Samerettsutvalgets videre arbeid, sørge for at lule- og sørsamiske sedvaner og rettsoppfatninger blir utredet.

• Regjeringen vil bidra til at det utvikles læremidler på sørsamisk, østsamisk/skoltesamisk og lulesamisk.

• Regjeringen vil fortløpende vurdere grenseoverskridende tiltak og samarbeidsprosjekter som kan bidra til å styrke og utvikle østsamenes/skoltesamenes språk-, kultur- og næringsgrunnlag.