6 Reindriftslovgivningen i Sverige
og Finland
Det foregår reindrift i en del andre land. Det vises til
kapittel 8 i utvalgets utredning hvor det er gjort nærmere
rede for dette. Her skal det bare gis en omtale av den rettslige
og administrative situasjonen i Sverige og Finland, som er de land
det er mest nærliggende å sammenlikne seg med.
Sverige
Reindriftsnæringen i Sverige reguleres i Rennäringslagen
(1971: 437). Loven trådte i kraft 1. juli 1971
og erstattet loven (1928: 309) om de svenske lappenes rett til reinbeite
i Sverige og loven (1960: 144) om reinmerker.
Samenes rettigheter har i loven betegnelsen reindriftsrett. De
rettigheter som ifølge Rennäringslagen tilkommer
samene beskrives i § 1 som en rett for den som
er av samisk herkomst til å bruke land og vann til underhold
for seg og sine rein. Reindriften kan foregå på så vel
statlig og kommunal som privat grunn. I retten inngår blant annet
rett til reinbeite, jakt, fiske og et visst skogsutbytte. Retten
tilkommer den samiske befolkningen og bygger på «urminnes
hävd». Den står på privatrettslig
grunn og er på samme måte som eiendomsretten ekspropriasjonsrettslig
vernet. Reindriftsretten består således uavhengig
av loven, men innhold og utøvelse reguleres gjennom den
til enhver tid gjeldende lovgivning. Beiteretten og den tilknyttede
retten til å utnytte grunnen til forskjellige innretninger
til reindriften omtales tradisjonelt som en kollektiv rett for de
reindriftsutøvende medlemmer i samebyen (se nedenfor).
Som i Norge, foreligger et omfattende system med reinmerker.
All rein skal være merket med eiers registrerte reinmerke.
Reindriftsretten utøves av den som er medlem av sameby.
I alt er det 51 samebyer.
En sameby er dels et geografisk område, dels en økonomisk
og administrativ sammenslutning. Samebyen har ifølge § 9
i loven blant annet til formål å forestå reindriften
til medlemmenes felles beste. Samebyen representerer medlemmene
i spørsmål som gjelder reindriften og medlemmenes
felles interesser innen reindriftsnæringen ellers (§ 10).
Samebyen er rettslig representant ved tvister der det er konflikt
mellom interessene når det gjelder bruk av jord m.m. Det
påligger videre samebyen å ivareta reindriftsnæringens interesser
i forskjellige forhandlinger med for eksempel de statlige myndigheter.
Også i kontakten med kommunene, blant annet når
det gjelder planlegging og planarbeid, representerer samebyen reindriftsinteressene.
Samebymedlemmers rett til å delta i beslutninger om hvordan
samebyen skal styres, utøves på samebymøte.
For å lede reindriften innen samebyen og forestå de
nødvendige felles oppgaver finnes et styre som utpekes
av samebymøtet. Samebyens utgifter for reindriften fordeles
mellom reineierne etter det antall rein de har.
Spørsmålet om medlemskap avgjøres
av samebyen, og er avhengig av om den som har til hensikt å utøve
reindrift innen samebyens beiteområde er eller har vært
knyttet til reindriften innen samebyen. Noen alminnelig akseptert
definisjon av begrepet same har hittil ikke forekommet i svensk lovgivning.
Av lovteksten fremgår bare at med same menes den som er
av samisk herkomst. Den som har giftet seg med en same og ikke selv
er same, kan bli delaktig i reindriften ved at vedkommende blir
opptatt som medlem i en sameby.
I hver sameby finnes et varierende antall
renskötselsforetag,
i
alt om lag 900. Med slike foretak forstås virksomhet som
utøves
av renskötande medlem
av
sameby med sitt husfolk.
Renskötande
medlem
defineres i loven som reineier som
tar
aktivt del i samebyens renskötselverksamhet
. Der
hvor flere renskötande medlemmer finnes i samme hushold og
dermed i samme foretak, har en av disse fått betegnelsen
företagsansvarlig/Huvudmann
.
Den svenske reindriftspolitikken, herunder lovgivningsmessige
spørsmål, har vært under utredning, jf.
SOU 2001:101. Det foreslås her ulike rammer for en ny reindriftspolitikk
basert på kulturell, økonomisk og økologisk
bærekraft. Det legges opp til en styrking av det interne
selvstyret, og Sametinget forutsettes å ha en sentral rolle. Utgangspunktet
er at samene selv bør ha ansvar for hvordan deres næringsliv
skal se ut, men at det i forhold til de ulike virksomheter må gjelde
et miljømål som ivaretar hensynene til naturressursenes langsiktige
produksjonsevne, biologisk mangfold, natur- og kulturverdier og
friluftslivets interesser. Mot den bakgrunn foreslås også at
mange av de oppgaver som i dag er myndighetsoppgaver overføres
til samene selv.
Fra og med 1. januar 2007 ble ansvaret for en rekke oppgaver
overført til Sametinget fra Statens jordbruksverk og länsstyrelsen.
Sametinget er nå sentral forvaltningsmyndighet for reindriften.
Sveriges forhold til ILO-konvensjonen har også vært
utredet, jf. SOU 1999:25, og det er i denne utredningen skissert
hva som må gjøres internt før konvensjonen
kan ratifiseres av Sverige. Det er igangsatt oppfølgingsprosesser
her, men så langt er konvensjonen ikke ratifisert.
Finland
Retten til å utøve reindrift er ikke forbeholdt samene.
Det er imidlertid erkjent at reindriftens rettigheter i de nordlige
landsdeler grunner seg på urgammel bruk og på de
første utøvernes, det vil si lappenes, privilegier.
Retten til reindrift er nærmere regulert i reindriftsloven
av 1990 (848/90).
Reindriftsområdet er inndelt i reinbeitelagområder.
Reindrift kan foregå innen reindriftsområdet uavhengig
av eiendoms- eller bruksrett til grunnen (§ 3).
Rein kan eies av borgere innen Det europeiske økonomiske
samarbeidsområde som er fast bosatt innen reindriftsområdet
(§ 4). Reineierne på et reinbeitelags
område danner et reinbeitelag, som er en juridisk person
og har et virkeområde med grenser fastsatt av länsstyrelsen
(§ 6). Reinbeitelaget har plikt til å passe
medlemmenes rein og skal hindre at reinen forårsaker skade
(§ 7). Alle reineiere innen lagets beiteområder
er medlemmer av laget, men hvert enkelt medlem har sitt eget reinmerke.
Det er laget som står for og bestemmer driften.
Jord- och skogbruksministeriet bestemmer høyeste reinantall
for reinbeitelagene (§ 21).
Reindriftsrettens innhold defineres ikke nærmere i reindriftsloven.
Reindriftsretten omfatter rett til å eie rein og beiterett
for rein. Likeså kan man med myndighetenes tillatelse bygge
sperregjerder og reinskillegjerder på statens grunn (§ 39)
samt uten tillatelse ta virke i statens skoger til brensel og bygging
av gammer (§ 40). Disse rettighetene likner allemannsrettigheter.
Noen rett til jakt og fiske foreligger ikke.
Statens grunn i den nordligste delen av reindriftsområdet
danner et område som er særskilt avsatt for reindrift.
I praksis er det her tale om samisk reindrift. Innen dette området
kan grunn ikke anvendes på en måte som medfører
vesentlig ulempe for reindriften (§ 2). På den
annen side kan Lantbruks- och skogsdepartementet ifølge
loven (196/22) om verneskoger vedta begrensninger i reinbeitet
på verneskogområde om det måtte være nødvendig
for bevaring av skogen (§ 2). Reindriftsloven
gir ikke grunnlag for erstatning for skade som påføres
reindriften. I enkelte andre lover - vannloven, friluftsloven og
lov om ferdsel i terrenget - finnes det likevel særskilte
bestemmelser om erstatning til reineiere.
