Om lov om reindrift (reindriftsloven)

7.1 Utvalgets generelle vurderinger

Slik utvalget ser det, har de lovbestemmelser som i dag gjelder for de interne forhold i reindriften, først og fremst et offentligrettslig preg. Svært mange spørsmål er det opp til myndighetene å avgjøre. Reglene i reindriftsloven av 9. juni 1978 nr. 49 er utformet slik at det er et stort rom for skjønn i avgjørelsen av de enkelte spørsmål. Loven bygger på det syn at vedtaksorganene, enten det er distriktsstyret, områdestyret, Reindriftsstyret eller departementet, står temmelig fritt i avgjørelsen. Det vil si at det er få skranker for forvaltningens skjønnsutøvelse, bortsett fra de generelle forvaltningsrettslige prinsipper om kontradiktorisk behandling, habilitet og at avgjørelsen må være saklig og ikke føre til usaklig forskjellsbehandling.

Det er få regler i loven som direkte regulerer rettigheter og plikter reineierne imellom. Loven kan gi inntrykk av at det er først gjennom vedtak av myndighetene i konkrete saker at reineierne har plikt til å overholde lover og regler. Det blir dermed opp til de offentlige styringsorganene å trekke opp prinsippene og retningslinjene for forholdet reineierne imellom. Dette gir liten forutberegnelighet for utøverne, også fordi det i liten utstrekning er utarbeidet rundskriv og retningslinjer til lovens regler.

Utvalget har vært av den oppfatning at dagens lov ikke i tilstrekkelig grad avspeiler de rettigheter utøverne har i forhold til hverandre. En oppfatning om at alle innenfor næringen har de samme rettigheter til bruk av det tilgjengelige reinbeiteareal, og at det er opp til forvaltningsorganenes frie skjønn å foreta de inndelinger og begrensninger som er nødvendige for å få en velordnet reindrift, er ikke i samsvar med hvordan utøverne selv oppfatter de interne forhold. Reglene må derfor ta utgangspunkt i de tradisjoner og sosiale strukturer som næringen hviler på, og forankre rettigheter og plikter til disse. Det betyr ikke at det ikke fortsatt er nødvendig med regulering og inngripen fra myndighetenes side for å ivareta de formål som er kommet til uttrykk i formålsparagrafen i 1978-loven. Men med det utgangspunkt som utvalget mener bør legges til grunn, vil myndighetenes rolle kunne bli noe annerledes enn det som er forholdet i dag.

Utvalget har sett det som viktig å søke å utarbeide regler som bygger på kulturen og tradisjonene innenfor reindriften, og som i tillegg ivaretar rettssikkerheten for den enkelte reindriftsutøver.

Dagens lov opererer med driftsenhet og distrikt som grunnleggende enheter innenfor reindriftsnæringen. Men denne inndelingen faller ikke sammen med de tradisjonelle økonomiske og sosiale systemer i næringen. Den enkelte reindriftsutøver driver sjelden alene, men inngår i et arbeidsfellesskap, siida. Utvalget har sett det som svært viktig å gi siidaen en mer fremtredende plass i lovgivningen.

For å skape større forutberegnelighet og rettssikkerhet for den enkelte reineier, må loven klarere angi hvilke rettigheter og plikter den enkelte har.

Utvalget vil beholde distriktsordningen, dog slik at distriktsstyret ikke lenger skal ha offentligrettslige oppgaver. Likeledes vil utvalget beholde ordningen med en ansvarlig enhet. En stor utfordring for utvalget har vært å utforme regler som skaper sammenheng mellom ansvarlig enhet, siida og distriktsorganisering. Får man ikke til en slik sammenheng vil man fortsatt få problemer med ressursforvaltningen.

Lovutvalget har sett det som nødvendig med en redaksjonell revisjon av 1978-lovens oppbygging. Det er nødvendig å splitte opp flere av paragrafene for å få et mer oversiktlig regelverk. Dessuten er det ønskelig med en omplassering av flere bestemmelser. Utvalget har derfor kommet til at en revisjon bør munne ut i forslag til en ny reindriftslov. Departementet har vært kjent med utvalgets syn på dette punkt, og har ikke hatt innvendinger imot et slikt opplegg.

Det må understrekes at det bare er de regler som omfattes av utvalgets mandat som innholdsmessig er blitt vurdert av utvalget. De bestemmelser som gjelder forholdet mellom reindriftsnæringen og omverdenen, det vil si bestemmelsene i dagens lov kapittel 3 og kapittel 6 samt bestemmelsene i §§ 28, 29 og 30, forutsettes å gå inn i den nye loven med samme innhold som i dag.

Det har ligget utenfor utvalgets mandat å foreslå regler for tilskudd over Reindriftsavtalen. Utvalget mener likevel at tilskuddsordningen må gjennomgås nærmere for å skape større rettssikkerhet for den enkelte reineier.

Utvalget har pekt på at nye lovregler i seg selv ikke er tilstrekkelig til å skape større rettssikkerhet og bedre forvaltning. Det er i tillegg nødvendig med kunnskap om samisk reindrift hos de myndigheter som skal treffe avgjørelser av betydning for reindriften. Dette gjelder ikke bare personer ansatt i selve reindriftsforvaltningen, men også annen offentlig forvaltning som behandler spørsmål som berører reindriften. Det samme gjelder for justissektoren, som politi og rettsvesen. Ansatte som ikke har denne kunnskap, må etter utvalgets syn, få nødvendig opplæring.

7.2 Siida

Etter reindriftssamisk forståelse innebærer det å kalle noe for en siida følgende:

1. at det eksisterer en reinflokk,

2. at reinflokken holdes samlet og at det foregår aktiv gjeting/vokting,

3. at det i alminnelighet deltar en eller flere reindriftsfamilier med sine rein i fellesskapet.

Siidaen er ikke bare et arbeidsfellesskap, men også det sentrale grunnlag for tradisjonell bruk av reinbeiteområdene.

Utfordringen for utvalget har vært å lage regler som passer for de ulike siidaordninger som finnes innenfor den samiske reindriften. Reglene må derfor ikke bli for stivbente, men må heller ikke være så løse at de i praksis ikke får rettslig betydning. Utvalget har foreslått regler som tar hensyn til så vel sommersiida som vintersiida. Siidaens rettslige betydning kommer til uttrykk i flere forhold:

1. Distriktsstyring . I de foreslåtte reglene for distriktsstyret er det forutsatt at alle sommersiidaene (geasseorohat) skal ha hvert sitt medlem i styret. Er det flere enn syv sommersiidaer i distriktet foreslår utvalgets flertall, alle unntatt én, at styremedlemskap går på omgang. Det ønskelige hadde vært at også alle vintersiidaene hadde fått plass i styret, men da ville styret i mange distrikter blitt for stort. I stedet foreslår flertallet at sommersiidaens medlemsskap i styret skal gå på omgang mellom eventuelle ulike grupper innenfor sommersiidaen. Noen steder er det naturlig at det er vintersiidaene som utgjør disse undergruppene. Andre steder er forholdene annerledes, men det betyr ikke at det ikke kan være aktuelt med undergrupper også her. Det kan for eksempel være ulike familiegrupper innenfor sommersiidaen. Det er opp til utøverne selv å avgjøre om noen av dem vil fremstå som en slik undergruppe.

2. Beitebruksregler. En av de viktigste oppgavene for distriktsstyret vil være å lage regler for beitebruken. Disse beitebruksreglene må bygge på den tradisjonelle bruken av arealene mellom de ulike siidaer, så vel sommersiidaer som vintersiidaer. De siste decennier har den tradisjonelle bruken mellom siidaene av ulike årsaker blitt satt under press. Utvalget mener det er viktig å reetablere den tradisjonelle bruken, og gi regler som beskytter denne.

3. Reintall. Siidaen og ikke distriktet vil være utgangspunktet ved fastsettelsen av reintall.

4. Siidaandel. Gjennom etablering av såkalte siidaandeler er det utøverne innenfor siidaen som avgjør hvor mange ansvarlige utøvere det skal være i siidaen.

Utvalget foreslår også regler for forholdet innad i siidaen, herunder regler om siidastyre, siidakasse og siidafond samt arbeidsplikter og investeringer, se lovutkastet §§ 8-10 - 8-16.

7.3 Siidaandel

Utvalget foreslår at dagens ordning med driftsenhet skal opphøre og erstattes med siidaandel , se lovutkastet §§ 4-2 – 4-4.

Etter utvalgets mening er det flere svakheter ved dagens ordning med driftsenhet. Blant annet er dagens driftsenhetssystem isolert fra det arbeidsfellesskap som siidaen utgjør. Men etter utvalgets syn er det samtidig nødvendig med klare regler om hvem som er ansvarlig for selve driften - både innad og i forhold til omverden. Man kunne for så vidt tenke seg å gjøre siidaen til den ansvarlige enhet. Men siidaens sammensetning kan veksle og vil spesielt på vinterstid kunne variere når det gjelder hvem som er medlem av siidaen.

Utvalget vil opprettholde ordningen med at det skal være vid adgang til å eie rein for den som hører til den reindriftssamiske befolkning, slik at disse dermed kan bevare sin tilknytning til næringen. Men man må samtidig vite hvem som står for selve driften og som er den ansvarlige utøver. Fremfor alt må ansvarsforholdet for at fastsatte reintall og beitetidsbestemmelser faktisk blir overholdt, være entydig i loven. Man kommer derfor ikke utenom å knytte ansvarsforholdet til enkeltpersoner.

Utvalget ser også behovet for en etableringskontroll, men mener at utøverne selv må ha større styring med hvem de vil ha inn i driften. Med utgangspunkt i siidaen må det bestemmes hvem som skal kunne gis ansvaret for driften av rein som inngår i siidaen. Betegnelsen driftsenhet er knyttet til dagens ordning med krav om konsesjon fra det offentliges side. På bakgrunn av at utvalget som nevnt foreslår at man i større grad overlater til næringen selv - i praksis siidaen - å regulere tilgangen på nye reindriftsutøvere, har man valgt å unngå betegnelsen driftsenhet, som dessuten har en negativ klang hos mange reindriftssamer. I stedet har man valgt å bruke betegnelsen siidaandel og ansvarlig leder for siidaandel for å vise at den enhet det her er snakk om ikke kan betraktes isolert, men inngår i et større fellesskap, nemlig si­idaen. Utvalget foreslår at dagens innehavere av driftsenheter blir ledere for en siidaandel, jf. utkastet § 4-3 nr. 1. Skal nye siidaandeler opprettes forutsetter det enighet mellom lederne for siidaandeler innenfor siidaen, se § 4-3 nr. 2. Et vilkår for å opprette nye siidaandeler må dessuten være at det ikke skjer noen økning i det reintall som er fastsatt for siidaen. Et mindretall foreslår at det ikke skal kunne opprettes nye andeler dersom det gjennomsnittlige reintall per siidaandel kommer under 250.

Hvis en siida i dag for eksempel består av to driftsenheter, vil innehaverne av disse etter forslaget bli ledere for hver sin siidaandel og de kan ved enighet etablere en eller flere nye siidaandeler innenfor siidaen.

Når det her siktes til siidaen, tas utgangspunktet i sommersiidaen, dvs. de som har felles geasseorohat. De som er sammen om sommeren kan imidlertid ellers i året fordeles i mindre grupper, som da utgjør arbeidsfellesskapet. Disse mindre siidaene bør ha adgang til å etablere siidaandeler uten at alle innenfor geasseorohat er enige. Men skal disse mindre gruppene kunne etablere nye si­idaandeler, må de få fastsatt et reintall spesielt for dem, og de må holde seg innenfor dette reintallet, se nærmere merknaden til utkastet § 4-3 nr. 2.

Den ansvarlige leder for en siidaandel skal kunne overføre lederansvaret til en som kan drive videre etter ham eller henne, jf. utkastet § 4-7. Kretsen av dem som kan overta lederansvaret svarer til reglene i 1978-loven § 4, men utvalget har søkt å rette opp uheldige utslag av dagens regler. Det vises til utkastet § 4-7 og § 4-9 med merknader.

7.4 Sideordnet rekrutteringsandel

Et problem ved dagens regler om driftsenhet er etter utvalgets oppfatning å få til smidige ordninger i forbindelse med generasjonsovergang. For å bøte på dette foreslår utvalget en ordning med sideordnet rekrutteringsandel, se utkastet § 4-4.

Utvalget foreslår at lederen for en siidaandel skal kunne etablere en sideordnet rekrutteringsandel, der en person fra den yngre generasjon utpekes som leder. Slik sideordnet rekrutteringsandel kan først etableres når lederen for den ordinære siidaandelen er fylt 50 år.

Ved å gi en person i neste generasjon en rekrutteringsandel, kan man sikre trygge arbeidsforhold for vedkommende inntil lederen av den ordinære siidaandelen avvikler. Ordningen med sideordnet rekrutteringsandel skal sikre en smidig generasjonsovergang. Uten en slik mulighet til midlertidige rekrutteringsandeler vil det bli et press på opprettelse av stadig nye siidaandeler. Betegnelsen sideordnet rekrutteringsandel er valgt for å understreke at den er knyttet til en annen siidaandel og skal sikre den yngre generasjons rettigheter. Lederen av den sideordnede andelen har i selve driften samme rettigheter, ansvar og forpliktelser som lederen av en siidaandel.

Utvalgets flertall, alle unntatt én, foreslår at det bare kan etableres én sideordnet rekrutteringsandel til hver siidaandel. Dette betyr at der flere barn er aktive i reindriften, må foreldrene velge hvem som skal få rekrutteringsandel. Selv om bare ett barn kan få sideordnet rekrutteringsandel, betyr ikke det at andre barn nødvendigvis er avskåret fra å bli leder for en siidaandel. Hvis lederne for siidaandelene innenfor en siida er enige, kan det etableres ny siidaandel for andre barn.

I store siidaer med mange siidaandeler kan det nok bli vanskelig å oppnå enighet om etablering av nye siidaandeler hvis dette innebærer fordeler for en familie på bekostning av andre. Men i små si­idaer hvor det for eksempel i dag bare er to driftsenheter, vil disse to kunne etablere en sideordnet rekrutteringsandel hver samt i tillegg kunne bli enige om å etablere en eller flere nye siidaandeler for andre familiemedlemmer.

7.5 Reinmerke

Utvalget foreslår å videreføre dagens regler om reinmerke, men slik at regler som i dag står i forskrifter blir inntatt i selve loven. Dette blant annet for å synliggjøre de sterke tradisjoner som er knyttet til reinmerke. Utvalget foreslår endring i dagens frister for reinmerking. I 1978-loven bestemmes det at kalven skal merkes innen 31. oktober med mulighet til forlengelse til 31. mai. Denne første fristen har enkelte steder gitt opphav til den oppfatning at umerket kalv er allemannseie etter den 31. oktober. Utvalget foreslår at det bare skal være én frist for merking, og den settes til 31. mai året etter at dyret er født. Se nærmere om utvalgets forslag til merkeregler i lovutkastet kapittel 7.

7.6 Distrikt og distriktsstyring

Utvalget vil opprettholde distriktsordningen og trekker opp nærmere regler for distriktsinndelingen, se utkastet § 8-1.

Distriktsstyrets rolle i dag som både et privatrettslig og offentligrettslig organ skaper etter utvalgets oppfatning problemer. Faren for inhabilitet er påtagelig, et forhold som også har fått Sivilombudsmannens oppmerksomhet.

De uklare reglene om distriktsstyrets myndighet skaper et grunnlag for at et flertall i distriktet kan misbruke sin posisjon til å fremme egne interesser på tvers av distriktets felles interesser, til direkte skade for mindretallet.

Det bør, slik utvalget ser det, fortsatt være et styre for distriktet som består av reineierne i distriktet. Men styret bør være et privatrettslig organ. Dette styret kan sammenlignes med det styret som er i en bygdeallmenning. Styret får som privatrettslig organ myndighet til å bestemme en rekke forhold innad i distriktet, forhold som har betydning for ressursforvaltningen og vernet av beitene. Forhold som vedrører den enkeltes drift faller utenfor distriktsstyrets myndighet. I likhet med hva som gjelder for andre privatrettslige organer, vil distriktsstyret være underlagt en viss kontroll fra det offentliges side.

Siden medlemmene i styret selv vil være utøvere, og ha egeninteresser i mange av de spørsmål styret skal behandle, er det viktig å sikre at et flertall ikke benytter sin posisjon til på urimelig måte å tilsidesette mindretallets interesser. Klarere regler for hva styret kan bestemme, og dermed mindre rom for vilkårlighet, er således viktig.

Et viktig virkemiddel for å sikre at også mindretallets interesser blir ivaretatt, er regler som sikrer de ulike siidaer representasjon i styret. Dette bør etter utvalgets mening suppleres med adgang for den eller de reineiere som mener seg urettmessig behandlet til å få prøvet distriktsstyrets beslutning for et uhildet organ.

Størrelsen på distriktene vil kunne variere, fra store distrikter der enkelte grupper driver atskilt fra hverandre, til små distrikter der det hele året eller deler av året er samdrift. De foreslåtte reglene er utformet slik at de får anvendelse uansett distriktets størrelse.

Etter utvalgets forslag skal distriktsstyret bestå av representanter fra de ulike grupperingene i distriktet. Valget skjer altså ikke på årsmøtet, der hver stemme teller like meget. En slik ordning kunne medføre at det var de samme gruppene innenfor distriktet som alltid ble sittende med flertallet i distriktsstyret. Distriktsstyret skal forvalte de felles ressurser, herunder beite, som distriktet rår over, og da må man sikre at de ulike beiteområdene i distriktet blir representert i styret over tid. Valget skjer derfor med utgangspunkt i den gruppen av siidaandeler som er sammen på geasseorohat (sommerbeite).

Innenfor en sommersiida kan det være flere grupperinger som springer ut av de ulike vintersiidaer eller av ulike familiegrupper. Dette hensyn søkes etter utvalgets forslag ivaretatt gjennom nærmere regulering av valg av distriktsstyrekandidat fra de ulike sommersiidaene. Også gjennom valg av sommersiidaens representant til styret må man således unngå at det er én gruppering innenfor sommersiidaen som alltid blir sittende med styrevervet, se utkastet § 8-2 annet og tredje ledd.

Utvalget er delt når det gjelder de nærmere regler for valg til distriktsstyret. Flertallet foreslår at valg skjer med utgangspunkt i sommersiidaen. Mindretallet foreslår en ordning med valgkretser i de distrikter der antall sommersiidaer er over syv. Utvalget foreslår også nærmere regler om distriktets årsmøte og hvem som har stemmerett, se utkastet §§ 8-8 og 8-9. Det foreslås også regler om distriktskasse og reindriftsfond for distriktet og om revisjon av disse midlene, se §§ 8-5, 8-6 og 8-7.

7.7 Bruksregler

En av de viktigste oppgavene for distriktsstyret vil etter utvalgets oppfatning være å utarbeide bruksregler. Regler om dette er foreslått i lovutkastet kapittel 9. Særlig viktig er reglene om beitebruk og reintall. Utvalgets forslag inneholder også egne bestemmelser som må iakttas ved utarbeidelsen av slike regler, se utkastet § 9-3 og § 9-4.

Distriktet skal gjennom bruksreglene også gi regler om bruk av distriktets fellesinnretninger, som gjerder og andre felles anlegg. Regler om bruk av motoriserte kjøretøy skal gis for å ivareta hensynet til beitegrunnlaget. Andre felles ressurser for distriktet kan være reindriftsfond og andre midler.

Innenfor et distrikt er det i mange tilfeller nødvendig å lage kjøreregler for bruken av de ulike årstidsbeiter. Hvor detaljerte de skal være, vil avhenge av forholdene i de ulike områdene. Jo større konflikt det er mellom siidaene om beitene, jo mer detaljerte regler trengs. Men som et minimum må det, i følge utvalget, vurderes å gi regler om:

1. Beitetider for de ulike årstidsbeitene, med mindre det dreier seg om helårsbeiter

2. Kjerneområdet for den enkelte siida på vinterbeitet

3. Regler om bruk av flytteleier gjennom andres sommerbeiter (geasseorohat)

4. Regler om bruk av flytteleier gjennom andre si­idaers kjerneområde på vinterbeitene

5. Beskrivelse av sommerbeitene (geasseorohat)

6. Flyttmønsteret mellom de ulike årstidsbeitene

7. Regler om flytting

Reglene om beitebruk forutsettes å bygge på den tradisjonelle bruk av arealene og fremme rasjonelle bruksordninger. Flertallet, alle unntatt ett medlem, vil også ha inntatt en bestemmelse om at reglene om beitebruk ikke må komme i strid med den enkelte siidas rettigheter etablert på særskilt rettsgrunnlag, se utkastet § 9-3 annet ledd.

Utvalget har også søkt å lovfeste regler for god reindriftsskikk. Det er regler om gjeting, § 6-2, om geahadeapmi (innsyn) i § 6-3, om behandling av andre siidaers rein, § 6-4, om skilling (rátkkaeapmi eller tanadeapmi), § 6-5, samt regler om varsling om rein i gjerde, § 6-6.

7.8 Reintall

Et problem med dagens regler om reintall er, slik utvalget ser det, at de hovedsakelig er knyttet til distrikt og driftsenhet. En fastsettelse av reintall som ikke tar hensyn til siidaen, kan gi uheldige utslag.

Utvalget mener at fastsettelsen av reintallet må ta utgangspunkt i siidaen og det beiteareal den disponerer.

Etter utvalgets forslag skal det øvre reintallet fastsettes for sommersiidaen, se utkastet § 9-4.

I distrikt der vinterbeitene er de marginale beitene, kan en fastsettelse av reintallet som alene tar utgangspunkt i sommerbeitene gi et for høyt reintall. En fastsettelse av distriktets reintall kan derfor ikke skje bare på grunnlag av sommerbeitene. Det er nødvendig å se på alle årstidsbeitene samlet, der de mest marginale beitene vil være avgjørende for hvor høyt reintallet kan være. Samtidig må man ved fastsettelsen av reintallet se dette i sammenheng med beitetidene, § 9-5. Er vinterbeitene knapphetsfaktoren, er det ikke alene reintallet som er avgjørende, men også beitetidene.

7.9 Reindriftsforvaltningen

Utvalget viser her til evalueringen av reindriftsforvaltningen foretatt av Norsk institutt for by- og regionforskning, NIBR, og som er publisert i NIBR -Prosjektrapport 2000: 16, Reindriftsforvaltningen - en evaluering av organisasjon og virksomhet.

Et samlet utvalg mener at det er nødvendig å foreta endringer i forvaltningsordningen.

Utvalgets flertall, alle unntatt ett medlem, foreslår en forvaltningsmodell der fylkesreindriftsstyret med fylkesmannen som sekretariat, har forvaltningsansvaret på regionalt nivå. På nasjonalt nivå skjer forvaltningen under ledelse av Reindriftsstyret med et sentralt forvaltningsapparat - Statens reindriftsforvaltning - som sekretariat. Forslaget innebærer en videreføring av dagens Reindriftsstyre med Reindriftsforvaltningen i Alta. Reindriftsstyrets representanter oppnevnes av reineierne selv, Sametinget og departementet. Et flertall av medlemmene skal være reineiere.

Mindretallet frykter at reindriftsinteressene vil tape i konkurransen med andre interesser hvis forvaltningen blir lagt til fylkesmannen på det regionale nivået. Det gjelder spesielt i arealvernsaker. Flertallet ser altså annerledes på dette spørsmålet og legger avgjørende vekt på at fylkesmannen i dag har ansvar for spørsmål som er av avgjørende betydning for reindriften. Men fordi fylkesmannen ikke har noe ansvar for reindriften, får reindriftens interesser etter flertallets mening i mange tilfeller ikke tilstrekkelig oppmerksomhet hos fylkesmannen.

Departementet vil fortsatt være overordnet organ for reindriftsforvaltningen med ansvar for reindriftslovgivningen, og for at regjeringens politiske målsettinger blir ivaretatt gjennom lov- og forskriftsarbeid. Departementet vil fortsatt ha myndighet til å instruere Reindriftsstyret i enkeltsaker, eventuelt selv treffe vedtak i kraft av overordnet organ i forvaltningslovens forstand. Men utvalget mener at Sametinget må ha en sentral rolle i den nasjonale reindriftspolitikken, og som ledd i dette bør Sametinget delta i arbeidet med utarbeidelse av forskrifter i henhold til reindriftsloven.

Mindretallet, ett medlem, foreslår opprettholdt dagens ordning med områdestyrer og reindriftskontorer, og ønsker ikke forvaltningen lagt til fylkesmannen. Etter mindretallets forslag bør Sametinget få forvaltningsansvaret, og reindriftsforvaltningen i Alta vil i så fall bli etablert som et fagkontor under Sametinget.

Utvalget foreslår etablert et eget reinoppsyn underlagt Statens naturoppsyn. Reinoppsynet skal kontrollere at distriktets bruksregler blir overholdt og skal gjennom tilstedeværelse i marken blant annet søke å bilegge eventuelle konflikter som kan oppstå.

Utvalget ser det som viktig å søke å løse konflikter mellom distrikter, mellom siidaer eller mellom enkeltpersoner. Det er viktig å løse konflikter på en slik måte at de involverte kan samarbeide senere. Utvalget foreslår derfor at det etableres en meglingsordning.

7.10 Sanksjoner

Sanksjonsreglene i 1978-loven er etter utvalgets oppfatning uklare. Dette innebærer at utøverne ikke vet hva de kan risikere ved brudd på lovens regler eller vedtak truffet av myndighetene. Uklarheten innebærer også at forvaltningen er usikker på hvordan vedtak skal følges opp. Lovens regler må derfor bli langt klarere.

Forutsetningen for at myndighetene skal gripe inn med sanksjoner, er etter utvalgets syn at det foreligger en offentlig interesse som tilsier at konflikten ikke bør overlates til privat rettshåndhevelse eller mangel på sådan. Mange av lovens bestemmelser er interne ordens- og samhandlingsregler som i utgangspunktet ikke er egnet for noen form for tiltak fra myndighetenes side dersom de ikke skulle bli fulgt. Her vil det i siste omgang være opp til partene selv eventuelt å bringe saken inn for domstolene med sikte på løsning av konflikten.

På den annen side vil det kunne oppstå situasjoner hvor myndighetene har en klar interesse i og plikt til å sørge for at bestemmelsene etterleves.

Dersom virksomhet drives i strid med bestemmelser eller vedtak, kan myndighetene etter utvalgets forslag utferdige nødvendige pålegg for å bringe den ulovlige virksomheten til opphør, se utkastet § 13-2.

Det foreslås innført en hjemmel for å nytte tvangsmulkt, som er et økonomisk virkemiddel for å framtvinge etterlevelse av et pålegg. Så lenge oppfyllelse ikke skjer, løper det en mulkt. Tvangsmulkt kan nyttes i alle tilfeller hvor det er utferdiget pålegg eller forbud, jf. § 13-3 i lovforslaget. Tvangsmulkt er kjent fra lovverket for øvrig.

Det foreslås en bestemmelse om avgift ved brudd på beitebruksreglene, jf. § 13-4. Det dreier seg her om en administrativt ilagt avgift for dem som har forsynt seg mer av fellesskapet enn de er berettiget til. Innbetalt avgift tilfaller fellesskapet. Bestemmelsen har en parallell i § 8 b om ressursavgift i dagens lov. To medlemmer ønsker ikke regler om slik avgift.

Det fremmes også forslag om hjemmel for å utferdige forelegg, som er et pålegg om å etterkomme et allerede gitt pålegg, jf. § 13-5. Som for tvangsmulkt er også dette etter mønster fra annen lovgivning. Den forelegget er rettet mot, kan bringe det inn for rettsapparatet etter en nærmere bestemt frist. Dersom dette ikke skjer, vil pålegget ha samme tvangskraft som en dom.

Dersom andre virkemidler ikke anses formålstjenlige, kan det fattes vedtak om tvangstiltak, jf. § 13-6.

Vedtak om tvangstiltak kan blant annet gå ut på forskjellige former for arbeid og kontroll med rein eller reinflokk, reintallsreduksjon og riving av ulovlig oppførte hytter og anlegg. Ett medlem ønsker ikke regler om tvangsmessig reduksjon av reintallet.

Vedtak om tvangstiltak er tvangsgrunnlag, men selve gjennomføringen av tvangstiltaket krever namsmyndighetenes medvirkning med unntak av tiltak som går ut på gjennomføring av pålegg om nødvendig arbeid og kontroll med rein eller reinflokk.

Det foreslås at de organer som har hjemmel til å fatte tvangsvedtak også skal kunne begjære tvangsfullbyrdelse overfor namsretten i henhold til tvangsfullbyrdelsesloven § 13-14.

De ulike sanksjonene kan brukes sammen eller hver for seg. Sanksjoner skal imidlertid stå i rimelig forhold til overtredelsen. Sanksjonene må samordnes slik at de ikke rammer på en urimelig måte, se utkastet § 13-1 annet ledd.