St.meld. nr. 28 (2007-2008)

Samepolitikken

7 Sametinget

Sametinget ble opprettet i medhold av lov av 12. juni 1987 nr. 56 om Sametinget og andre samiske rettsforhold (sameloven). Sametinget ble primært etablert som et representativt folkevalgt organ av og for samene, og er etter hvert blitt tillagt flere oppgaver og er gitt myndighet i lov og/eller forskrift på flere områder. Stortinget har under behandlingen av den årlige stortingsmeldingen om Sametingets virksomhet og i forbindelse med budsjettbehandlingen gitt sin tilslutning til utviklingen i Sametingets virksomhet og stilling.

Det ble i forarbeidene lagt vekt på at Sametingets myndighet skal kunne utvikles, jf. Innst. O. nr. 79 (1986 – 87) s. 9:

«Komiteen er enig med departementet i at Sametingets myndighet kan ikke fastlegges en gang for alle. Komiteen er klar over at man ved en eventuell fremtidig utvidelse av Sametingets myndighetsområde vil kunne komme i konflikt med andre forvaltningsorganer og forutsetter at disse spørsmålene finner sin avklaring og løsning før nye oppgaver besluttes lagt til Sametinget. Når en har høstet erfaring med Sametingets virksomhet, vil det være naturlig at myndighetsområdet vurderes i forhold til Sametingets arbeid og det alminnelige samfunnssyn.»

Videre legges prinsippet om samisk selvråderett til grunn: «Skal samisk kultur overleve også i framtiden […] forutsetter det at samene gis en vesentlig grad av selvråderett og innflytelse i spørsmål av særlig betydning for den samiske kulturs stilling» (Ot.prp. nr. 33 (1986 – 87) s. 67). Dette innebærer blant annet at samene selv, det vil si Sametinget, skal gjøre prioriteringer for samisk kultur og samfunnsliv, ikke regjeringen.

I Soria Moria-erklæringen legges det til grunn at Sametinget skal ha reell innflytelse på områder som er viktige for den samiske befolkningen. Dette er i tråd med målsetningen om å sikre Sametinget som politisk organ og forvaltningsorgan større frihet, innflytelse og økt myndighet, jf. St.meld. nr. 55 (2000 – 2001). Det har skjedd en betydelig utvikling av rammevilkårene som er med på å bestemme Sametingets stilling og handlingsrom etter at sameloven ble vedtatt. Noe av det viktigste er tilføringen av forvaltningsoppgaver, myndighet gitt gjennom særlover, utviklingen i den budsjettmessige stillingen og konsultasjonsavtalen fra 2005.

7.1 Sametingets organisering, arbeids- og myndighetsområde

Sametinget har et parlamentarisk system, der Sametingsrådet utgår fra flertallet i Sametingets plenum. Sametingsrådet har det politiske ansvaret for Sametingets løpende virksomhet, herunder den administrative virksomheten. Sametinget består av

  1. plenum(parlamentsfunksjon med komité- og plenumsmøter fire ganger i året, møtelederskap med eget sekretariat som leder og administrerer plenums virksomhet),

  2. Sametingsrådet (flertallsvalgt av plenum, politikkutviklerfunksjon og parlamentarisk ansvarlig overfor plenum),

  3. tilskuddsstyret(ansvarlig for tilskuddsforvaltning iht. retningslinjer vedtatt av plenum og etter innstilling fra administrasjonen) og språkstyret (faglig vedtaksorgan for samisk terminologi og skrivemåte),

  4. faglig forvaltningsutøvelse og administrativ drift (forvaltning av oppgaver knyttet til opplæringsloven, kulturminneloven og sameloven, og ulike administrative høringssaker knyttet til tiltak av betydning for samiske samfunn, samt økonomi og personalstyring av den totale virksomheten).

Sametingets virksomhet har fellestrekk med arbeidet til både Storting, regjering, departement og direktorat, og dekker de fleste samfunnsområder. Det at Sametinget er et politisk organ som er tildelt ulike former for myndighet kan være utfordrende å håndtere både for statlige myndigheter og for Sametinget selv.

7.1.1 Sametingets myndighet

Sametingets myndighet sorteres i to hovedkategorier, myndighet gitt i lov og/eller forskrifter og myndighet til å fordele økonomiske tilskudd. Sametinget er gitt myndighet i lov/forskrift innenfor fem områder. Dette er:

  1. Kulturminneloven hva gjelder samiske kulturminner. Denne myndigheten er forskriftsdelegert og Sametinget er faglig underlagt Riksantikvaren/ Miljøverndepartementet, (se kap. 7.7). I tillegg til formell vedtakskompetanse etter kulturminneloven, omfatter Sametingets ansvar ivaretakelse av samiske kulturminnehensyn i plan- og byggesaker etter plan- og bygningsloven. Sametinget kan fremme innsigelse der planer er i strid med nasjonale og viktige regionale interesser.

  2. Sameloven § 3 – 12 sier at Sametinget skal arbeide for vern og utvikling av samisk språk i Norge, jf. Ot.prp. nr.114 (2001 – 2002) (se kap. 19.2).

  3. Opplæringsloven hva gjelder myndighet til å fastsette forskrifter om læreplaner for opplæring i samisk språk i grunnskolen og i den videregående opplæringen, og om læreplaner for særskilte samiske fag i den videregående opplæringen (i praksis i fagene språk, duodji, reindrift). Myndigheten er lovdelegert (se kap. 11.1).

  4. Lovdelegert myndighet til å gi forskrifter om bruk av det samiske flagget, jf. sameloven § 1 – 6.

  5. Lovdelegert myndighet til å gi retningslinjer for hvordan virkningen for samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv av endret bruk av utmark skal bedømmes. Retningslinjene skal godkjennes av departementet, jf. finnmarksloven § 4 (se kap. 20.2.2).

Sametinget er gitt økt ansvar og selvstendighet i budsjettsammenheng ved at Sametinget fra 1999 ble gitt unntak fra Bevilgningsreglementet § 3 (daværende § 4), jf. St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 5 (1998 – 1999). Med forbehold om budsjettvedtaket i Stortinget, fordeler Sametinget bevilgningene gitt over de ulike departementers budsjetter i sitt plenumsmøte i november.

Sametinget fordeler tilskudd innenfor en rekke områder. Sametinget fastsetter retningslinjer for tilskuddsforvaltningen, i noen tilfeller i samråd med aktuelt departement. Tilskuddsforvaltningen kan deles inn i syv underkategorier:

  • Direkte driftsstøtte til organisasjoner (nærings- og kulturorganisasjoner, landsdekkende samiske organisasjoner).

  • Direkte driftsstøtte til frittstående institusjoner (stiftelser, medlemsinstitusjoner).

  • Direkte driftsstøtte til kommunalt eide institusjoner (museer, språksentre).

  • Direkte driftsstøtte til kommuner for arbeid med språk.

  • Driftsstøtte etter søknad/dokumentasjon til barnehager, bokbusser.

  • Tilskudd etter søknad til kultur-, nærings-, språk- og kulturminneprosjekter, samt utdannings- og kunstnerstipend.

  • Tilskudd til utvikling av læremidler/bestilling av læremidler.

Sametinget oppnevner eller foreslår styremedlemmer til en rekke samiske institusjoner og offentlige virksomheter. I noen tilfeller er denne oppgaven regulert i lov (reindriftsloven, finnmarksloven og lov om universiteter og høyskoler).

Sametinget har vært gjennom en betydelig utvikling de seneste årene. 1 Fra å være organisert i underliggende råd med egne administrasjoner innenfor klare sektorer, er ansvaret overfor plenum nå entydig lagt til Sametingsrådet. Samtidig har Sametinget de siste årene overtatt virksomheter som Samisk utdanningsråd og Samisk spesialbibliotek, økonomiske støtteordninger til samiske institusjoner og kommuner, og en rekke tilskuddsordninger rettet mot den samiske befolkningen.

7.1.2 Sametingets politiske virksomhet

Sametinget møtes i plenum fire ganger i året. Valg til Sametinget avholdes samtidig med stortingsvalgene. Ved konstitueringen hvert fjerde år velger Sametingets plenum et sametingsråd bestående av 5 representanter. Sametinget i plenum foretar avstemning over hele rådets sammensetning samlet. Sametingsrådet er valgt dersom det oppnår mer enn halvparten av de avgitte stemmer ved første avstemning. Sametingsrådets arbeidsoppgaver er å forestå ledelse og drift av Sametingets løpende virksomhet, dialog og konsultasjoner med regjeringen og andre myndigheter. Sametingsrådet fremmer saker overfor møtelederskapet som så setter opp saksliste og fordeler saker til komiteene.

Etter at Sametinget har konstituert seg etter valg velges en valgkomité som avgir innstilling til alle valg til komiteer, tilskuddsstyre og medlemmer i Samisk parlamentarisk råd.

Valg av Sametingets møtelederskap skjer som forholdsvalg. Møtelederskapet består av leder (Sametingets plenumsleder), nestleder og tre medlemmer. Møtelederskapet utarbeider saksliste, innkaller til og leder Sametingets plenumsmøter.

Av Sametinget i plenum velges det medlemmer til fire komiteer, Plan- og finanskomiteen, Oppvekst- og utdanningskomiteen, Nærings- og kulturkomiteen og Kontrollkomiteen. Det avholdes fire plenumssamlinger i året med komitémøter i forkant. Komiteene fremmer innstilling til plenum i saker som møtelederskapet oversender komiteene. Kontrollkomiteen fremmer innstilling etter egne fastsatte retningslinjer.

Figur 8.1 Sametingets plenumssal

Figur 8.1 Sametingets plenumssal

Kilde: Jaron Hollan

I forbindelse med omorganiseringen av Sametinget i 2000 og nedleggelsen av Samisk kulturråd, Samisk næringsråd, Samisk kulturminneråd og Samisk utdanningsråd, opprettet Sametinget i 2001 Sametingets tilskuddstyre som ansvarlig for forvaltningen av Sametingets tilskuddsmidler. Retningslinjer for Sametingets tilskuddsstyre er fastsatt av Sametinget. Tilskuddsstyrets syv medlemmer er valgt av og blant Sametingets representanter og vararepresentanter. Medlemmene blir valgt for én valgperiode. Tilskuddsstyret tildeler midler fra stipend- og tilskuddsordninger innen kultur- og næringsutvikling, opplæring, språk, kulturminner og helse- og sosialtjenester. Hvilke ordninger Sametingets tilskuddsstyre forvalter kommer fram av Sametingets årlige budsjett.

7.1.3 Sametingets forvaltningsoppgaver og administrasjon

Sametinget har i 2007 ca. 120 administrativt tilsatte. Da Sametinget ble etablert i 1989, overtok Sametinget oppgavene fra Norsk sameråd, og også Norsk sameråds administrasjon på 7 ansatte. Etter hvert som virksomheten er utvidet gjennom overføring av forvaltningsordninger fra departementene til Sametinget, er også de administrative ressursene økt. Veksten i administrasjonen er også knyttet til Sametingets økte politiske aktivitet – en følge av den samepolitiske utviklingen og den internasjonale utviklingen innenfor urfolksrett. Sametingets administrasjon har mange forskjellige oppgaver, og har vært omorganisert flere ganger, i takt med organiseringen av det politisk nivået.

Sametinget fikk fra 1993 overført forvaltningsmyndigheten for samiske språkmidler, samiske kulturmidler og samisk kulturminneforvaltning fra departementene. Sametinget vedtok i november 1992 å opprette fagpolitiske underliggende råd som skulle forvalte de samiske tilskuddordningene som da ble overført til Sametinget. Samtidig ble det vedtatt at de underliggende rådenes administrasjoner skulle lokaliseres med en geografisk spredning i det samiske området.

I 1994 ble Samisk kulturminneråd etablert og underlagt Sametinget. Samisk kulturminneråd ble nedlagt i 2000 og administrasjonen ble integrert som en avdeling i Sametingets administrasjon.

Sametingsbygningen i Karasjok ble offisielt åpnet 2. november 2000. Samme år overtok Sametinget Samisk spesialbibliotek, som tidligere hadde vært i kommunal drift. Sametinget organiserte da biblioteket som en del av Bibliotek- og informasjonsavdelingen. Samisk spesialbibliotek har en sentral plass i sametingsbygningen, og er tilgjengelig for alle med behov for samiske bibliotektjenester.

Samisk utdanningsråd, som ble opprettet i 1976 som et rådgivende organ for Kirke-, utdannings- og forsk­ningsdepartementet, ble nedlagt fra 1.1.2000. Utdanningsrådets administrasjon ble overført til Sametinget samtidig som en rekke oppgaver ble lagt til Sametinget. Dette innebar en vekst på om lag 25 ansatte i Sametingets administrasjon.

Da Sametinget i mai 2000 vedtok å endre strukturen i Sametinget og de underliggende fagrådene, ble de underliggende råds administrasjoner innlemmet i Sametingets administrasjon, som etter Sametingets vedtak ble organisert i avdelinger.

Barne- og familiedepartementet overførte fra 2001 forvaltningen av det særskilte tilskuddet til samiske barnehager til Sametinget.

Fra 2002 ble Sametinget gitt forvaltningsansvaret for en rekke ordninger som Kulturdepartementet tidligere forvaltet, jf. kap. 14.4.

Sametingets administrasjon ble i 2005 omorganisert og består av tre avdelinger; Avdeling for opplæring og kultur, Avdeling for rettigheter næring og miljø, og Administrasjonsavdelingen. Videre er det etablert to staber for henholdsvis plenum og Sametingsrådet.

Siden 1999, da Sametinget ble nettobudsjettert, er det opp til Sametinget i plenum å fordele midler på postnivå og dermed også fastsette midlene til Sametingets administrative ressurser.

I dag har Sametinget syv kontorsteder i hele landet. Sametingets hovedadministrasjon ligger i Karasjok. I de fleste tilfeller er de øvrige kontorene samlokalisert med samiske kulturinstitusjoner, slik det er i Snåsa med Saemien Sijtie, i Tysfjord med árran lulesamiske senter, i Evenes med Várdobáiki samisk senter, i Kåfjord med ája Samisk Senter, og i Nesseby der Sametingets kontorer er samlokalisert med Varanger Samiske Museum. Sametingets kontor i Kautokeino skal flyttes til Vitenskapsbygget når det ferdigstilles i 2009.

Figur 8.2 Bevilgninger til Sametinget 1990 – 2008

Figur 8.2 Bevilgninger til Sametinget 1990 – 2008

7.1.4 Sametingets budsjettutvikling

Da Sametinget ble opprettet i 1989, ble det lagt til grunn at Sametinget skulle tre inn i alle funksjoner og overta de samme rettigheter og forpliktelser som inntil da hadde vært tillagt det statlige oppnevnte Norsk Sameråd. Budsjetteknisk skjedde dette ved at de budsjettrutiner som tidligere var etablert i forhold til Norsk Sameråd, ble videreført uten noen spesielle vurderinger knyttet til Sametingets spesielle status som folkevalgt organ.

Sametinget ble i 1999 organisert som en virksomhet med særskilte fullmakter (nettobudsjettert) for å imøtekomme målsetningen om at Sametinget skal ha stor frihet og mulighet til å foreta egne prioriteringer for den samiske kulturs og det samiske samfunnslivs fremtid. Det ble samtidig etablert nye budsjettprosedyrer og et årlig rundskriv om samordning av samiske saker i budsjettarbeidet. Dette innebar at budsjettmøter mellom statsråder og sametingspresidenten ble etablert som en fast ordning.

Sametinget hadde i sitt første hele driftsår i 1990 et budsjett på 31,7 mill. kroner. I 2008 forvalter Sametinget om lag 311 mill. kroner, jf. figur 7.2. Økningen skyldes i hovedsak at Sametinget gradvis har fått overført ansvar for forvaltningen av ordninger som ble opprettet for å styrke samisk kultur, språk og næringsutvikling, og som tidligere bl.a. lå hos departementene. Utviklingen er i tråd med statlige myndigheters målsetting om å gi Sametinget større innflytelse og myndighet i saker som er av spesiell interesse for den samiske befolkningen.

7.2 Konsultasjonsavtalen mellom statlige myndigheter og Sametinget

Avtale om prosedyrer for konsultasjoner mellom statlige myndigheter og Sametinget ble undertegnet av kommunal- og regionalministeren og sametingspresidenten 11. mai 2005. Prosedyrene ble godkjent av Sametinget 1. juni 2005. Ved kongelig resolusjon 1. juli 2005 ble det stadfestet at prosedyrene skal gjelde for hele statsforvaltningen. Bakgrunnen for fastsettelsen av konsultasjonsprosedyrene er urfolks rett til å bli konsultert i saker som kan få direkte betydning for dem. Denne retten er nedfelt i ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater, artikkel 6. Konsultasjonsprosedyrene kommer til anvendelse i saker som vil kunne påvirke samiske interesser direkte.

Arbeids- og inkluderingsdepartementet har i juni 2006 utarbeidet en veileder som gir praktiske råd for gjennomføring av konsultasjonene med Sametinget.

I forbindelse med arbeidet med denne stortingsmeldingen har Arbeids- og inkluderingsdepartementet søkt å få en oversikt over erfaringene som departementene, øvrige statlige myndigheter og Sametinget har hatt med konsultasjonsprosedyrene. Konsultasjonsprosedyrene har medført ny og mer formalisert kontakt mellom statlige etater og Sametinget. Flere statlige instanser gir tilbakemelding om at de oppfatter det som enklere å kontakte Sametinget tidlig, og i fellesskap vurdere når Sametinget skal inn i den pågående prosessen. Denne kontakten har gitt statlige instanser ny kunnskap omkring samiske forhold og bedre forståelse for saker som berører samene. Konsultasjonsprosedyrene oppfattes av statlige instanser og Sametinget som relasjonsbyggende. Det samiske perspektivet er blitt mer synlig for mange departementer og etater, og Sametinget har fått styrket kjennskap til ulike deler av rutinene i statsforvaltningen.

Konsultasjonsavtalen medfører at regjeringen har bedre grunnlag for sine avgjørelser i saker som har vært gjenstand for konsultasjoner, og sakene er lettere å gjennomføre etter vedtakelse.

Det har vist seg at det er behov for å tilpasse konsultasjonsprosedyrene med statlige etaters etablerte saksbehandlingsrutiner. Det kan være utfordrende å gjennomføre konsultasjoner med Sametinget parallelt med det enkelte departements interne prosedyrer og saksforberedelse, og ikke minst med beslutningsprosesser i regjeringen. Sametinget på sin side har egne administrative og politiske prosesser internt. Regjeringens syn er at forholdet mellom konsultasjonene og departementenes og regjeringens interne arbeid vil gå seg til med ytterligere erfaring.

Det er en forutsetning for en god konsultasjonsprosess at partene utveksler relevant informasjon. Sametinget har i forbindelse med flere konsultasjonsprosesser uttrykt stor tilfredshet med at det i konsultasjonene praktiseres en åpen dialog. Åpenhet i prosessene gjør at det er enklere for Sametinget å uttale seg til de substansielle problemstillingene i hver enkelt sak. Det vil praktisk sett bli enklere å gjennomføre en åpen dialog og utveksling av dokumenter når bestemmelsen i offentlighetsloven om konsultasjoner med Sametinget m.m. trer i kraft i løpet av høsten 2008. Bestemmelsen slår fast at dokumenter som utveksles i forbindelse med konsultasjoner kan unntas innsyn.

I henhold til konsultasjonsprosedyrene skal det avholdes halvårlige konsultasjonsmøter mellom Sametinget og det interdepartementale samordningsutvalget for samiske spørsmål. På disse møtene får Sametinget oversikt over hvilke prosesser som departementene vurderer som aktuelle for konsultasjoner de kommende månedene. På denne måten blir det enklere for Sametinget og departementene å planlegge og prioritere de viktigste sakene.

Regjeringen vil peke på at konsultasjonene ikke skal erstatte vanlige saksbehandlingsprosedyrer. Det er fortsatt av vesentlig betydning at Sametinget uttaler seg som en høringspart for å sikre et godt grunnlag for videre saksbehandling. En høringsuttalelse fra Sametinget vil ofte kunne danne et godt utgangspunkt for en konsultasjonsprosess, ved at Sametingets synspunkter og argumentasjon er klargjort på et tidlig tidspunkt.

Det er et viktig prinsipp i konsultasjonsavtalen at konsultasjoner skal gjennomføres i god tro og med sikte på å oppnå enighet. I saker der det likevel ikke oppnås enighet med Sametinget er det av vesentlig betydning at Sametingets standpunkter og vurderinger kommer tydelig frem i dokumentene fram til endelig beslutningstaker. Dette er særlig aktuelt i saker som behandles i regjeringen og saker som fremmes for Stortinget.

Erfaringene med konsultasjonsordningen er stort sett positive. Det har i mange saker vist seg at dialog om beslutningsgrunnlaget har ført til praktiske og omforente løsninger som både ivaretar samiske hensyn og andre samfunnshensyn på en god måte. Se Sametingets årrsmelding 2007, punkt 3.2, for omtale av konsultasjoner i 2007.

7.2.1 Konsultasjoner og høringer

Sameloven § 2 – 2 omtaler offentlige organers innhenting av uttalelse fra Sametinget. I følge bestemmelsen bør andre offentlige organer «gi Sametinget anledning til å uttale seg før de treffer avgjørelse i saker på Sametingets arbeidsområde». Høringsregelen må leses i sammenheng med samelovens § 2 – 1 som angir Sametingets arbeidsområde. Bestemmelsen om høringsretten i sameloven § 2 – 2 må imidlertid også tolkes i lys av ILO-konvensjon 169 artikkel 6 og 7, samt konsultasjonsavtalen mellom statlige myndigheter og Sametinget.

Høringsretten gjelder parallelt med konsultasjonsplikten. Innholdsmessig går konsultasjonsplikten lengre enn høringsretten, og konsultasjonene gir Sametinget større mulighet for innflytelse enn hva som følger av høringsretten. På et område går imidlertid høringsretten videre enn konsultasjonsavtalens virkeområde: Høringsrettens virkeområde viser til «offentlige organer» noe som omfatter organer både på sentralt, regionalt og lokalt nivå, jf. Ot.prp. nr. 33 (1986 – 87) side 118. Konsultasjonsavtalen gjelder på sin side bare for regjeringen, departementer, direktorater og andre underliggende virksomheter, jf. konsultasjonsavtalen punkt 2.

Sametingets saksfelt er alle saker som etter tingets oppfatning «særlig berører den samiske folkegruppe», jf. sameloven § 2 – 1 første ledd. Av sameloven § 2 – 1 annet ledd følger det at «Sametinget kan av eget tiltak reise og avgi uttalelse om alle saker innenfor sitt arbeidsområde». Sametinget er selv gitt kompetanse til å vurdere om en sak særlig berører samene. Denne vurderingen er underlagt forvaltningens frie skjønn og kan ikke rettslig overprøves. 2 I praksis vil det derfor neppe kunne oppstå problemer i forhold til om spørsmålet hører inn under Sametingets arbeids- og myndighetsområde der Sametinget reiser saker av eget tiltak, jf. sameloven § 2 – 1 annet ledd. For andre organer som vurderer å gi Sametinget mulighet til å uttale seg før beslutning treffes etter sameloven § 2 – 2, vil det kunne være vanskeligere å vurdere om saken er innenfor Sametingets arbeids- og myndighetsområde. Det er forutsatt at vedkommende organ i tvilstilfeller skal henvende seg til Sametinget for en avklaring om Sametinget ønsker saken forelagt eller ikke. 3 At saken «særlig berører den samiske folkegruppe» innebærer ikke at saken utelukkende må berøre samene. Sametinget har således myndighet til å behandle saker også når andre grupper eller interesser er berørt.

7.3 Sametingets samarbeid med lokale og regionale myndigheter

Sametingets forhold til kommunene og fylkeskommunene er på enkelte områder regulert i lovbestemmelser. Sameloven, barnehageloven og opplæringsloven inneholder bestemmelser om samiske forhold som har direkte konsekvenser for kommunene, og bidrar i så måte til å regulere enkelte forhold mellom Sametinget og kommunene. Ny plan- og bygningslov (se kap. 7.6 og 20.2.1) § 5 – 4 klargjør Sametingets rett til å fremme innsigelse til kommunale planer. Forskrift om faglig ansvarsfordeling mv. etter kulturminneloven gir også visse retningslinjer for Sametingets rolle i forhold til øvrig kulturminneforvaltning. Via sine økonomiske virkemidler har imidlertid Sametinget en viss innflytelse over kommunenes samepolitiske tiltak, knyttet til for eksempel samisk språk, kultur, barnehager og næringsliv. For øvrig er forholdet mellom kommunene og fylkeskommunene og Sametinget basert på frivillighet og partenes gode vilje.

Selv om mange kommuner i samiske områder fortsatt ikke har utviklet aktive samepolitiske tiltak, så har Sametingets samarbeid med kommunene utviklet seg positivt over tid. Dette gjelder særlig i forhold til de kommunene som sorterer inn under Samisk utviklingsfonds geografiske virkeområde og forvaltningsområdet for samisk språk. Sametinget har vært og vil fortsatt være en aktiv medaktør med bruk av sine virkemidler for å gjennomføre lokale og regionale tiltak både innenfor næringsliv, språk- og kultursektoren.

Sametinget deltar på språkforumsmøter to ganger i året sammen med kommunene og fylkeskommunene innenfor forvaltningsområdet for samisk språk (Giella Giella forum). Det er i tillegg ett fast årlig møte om opplærings- og barnehagesaker. I tillegg til Sametinget, som samordner deler av dette møtet, deltar også fylkesmennene i de nordligste fylkene og andre statlige virksomheter på feltet. Sametinget koordinerer også nettverksmøter for styrere for samiske barnehager, samiske språkmedarbeidere i barnehager og nettverkmøte for «menn i barnehager».

Etter initiativ fra Fylkesmannen i Finnmark og Troms ble det i 2002 etablert et nettverk bestående av kommuner utenfor forvaltningsområdet for samisk språk og som har en relativt stor andel elever med samiskopplæring. Sør-Varanger, Vadsø, Alta, Nordreisa, Tromsø, Lavangen og Skånland kommuner er med, samt Samisk høgskole og Sametinget. Møtene holdes én gang i året. Nettverket har vært en arena der fellessaker har vært drøftet. Møtene har gitt rom for debatt om organisering og tilrettelegging av opplæringstilbudet.

Sametinget arrangerer også kommunekonferanser. I 2006 var temaet forvaltningsreformen og eventuelle konsekvenser for Sametinget, kommuner og fylkeskommuner i samiske områder.

På barnehage- og opplæringsområdet gjennomføres samarbeidsmøter to ganger i året mellom Sametinget, Samisk høgskole og de tre nordligste fylkesmennenes oppvekst- og utdanningsetater. Etter at Snåsa kommune er innlemmet i forvaltningsområdet for samisk språk, vil også Fylkesmannen i Nord-Trøndelag bli invitert til disse møtene. Videre deltar Sametinget i «Forum for samiskopplæring i Nordland» som Fylkemannen i Nordland organiserer. Sametinget deltar en gang i året i samarbeidsmøte med de 5 nordligste fylkesmenn i «Region Nord-nettverket på barnehageområdet».

Sametinget har møte-, tale-, og forslagsrett på møtene i Landsdelsutvalget for Nord-Norge og Nord-Trøndelag. Sametinget og Landsdelsutvalget samarbeider om blant annet nærings- og internasjonale spørsmål knyttet til Arktis og nordområdene.

7.3.1 Samarbeidsavtaler

Sametinget har de senere årene etablert et aktivt og formalisert samarbeid med fylkeskommunene i samiske områder. I 2002 inngikk Sametinget og Troms fylkeskommune en samarbeidsavtale om arbeidet med samiske saker. I dag har Sametinget inngått samarbeidsavtaler med alle fylkeskommunene fra Finnmark til Hedmark. Sametinget har også signalisert ønske om en samarbeidsavtale med Oslo kommune. Avtalene er inngått enkeltvis med de tre nordligste fylkeskommunene, og det er inngått en felles avtale for det sørsamiske området med Nordland, Trøndelagsfylkene og Hedmark.

Formålet med avtalene er å styrke samisk kultur, språk og samfunnsliv, og å styrke samarbeidet og samarbeidsarenaene mellom fylkeskommunene og Sametinget, og slik styrke arbeidet med samiske og regionalpolitiske saker. De enkelte avtalene har fått en noe ulik utforming. Ved siden av språk-, opplærings- og kulturtiltak, står næringsutvikling, regional planlegging og arealforvaltning sentralt i avtalene. Felles for dem alle er at de innebærer et omfattende og konkret samarbeid, forankret på politisk nivå, basert på frivillighet og partenes gode vilje. Avtalene uttrykker også et felles ansvar for samfunnsutviklingen som helhet, og omfatter både politikkutvikling og løpende samarbeid i forvaltningen på en lang rekke områder. Det avholdes årlige møter på politisk nivå mellom Sametinget og fylkeskommunene ad status og utviklingsbehov knyttet til avtalene. Partene utarbeider årlige rapporter til fylkestingene og Sametinget over aktivitet, utvikling og midler som er brukt. Samarbeidsavtalene revideres og oppdateres jevnlig. Samarbeidet med dagens fylkeskommuner har vært positivt, jf. Sametingets årsmelding 2006. Samarbeidet mellom Sametinget og fylkeskommunene er i stadig utvikling og Sametinget ser på dette samarbeidet som meget viktig. Se også Sametingets årsmelding 2007, punkt 2.1.1.

Sametinget deltar i det regionale partnerskapet (RUP) i Finnmark og Troms. Samarbeid om næringsutvikling skjer både med Innovasjon Norge, fylkeskommunen og fylkesmannes landbruksavdeling og kommunene. Det dreier seg i hovedsak samarbeid om finansiering av etableringer og andre næringslivstiltak. I noen tilfeller har Sametinget også samarbeidet om etablereropplæring og bransjekurs. Sametinget er i ferd med å inngå en landsdekkende avtale med Innovasjon Norge (jf. kap. 20.6.2).

Samarbeidsavtalene representerer et nytt element både i samepolitikken og i regionalpolitikken, som kan få stor betydning i flere sammenhenger.

7.4 Sametingets formelle stilling – tilknytningsform, delegering og instruksjon, kontroll og konstitusjonelt ansvar

Sameloven eller forarbeidene sier ikke noe direkte om tilknytningsforholdet mellom Sametinget og regjeringen, og heller ikke noe om Sametingets søksmålskompetanse og statsrådenes konstitusjonelle og parlamentariske ansvar for Sametingets virksomhet. Regjeringens/departementenes delegerings-, instruksjons- og kontrollmyndighet er delvis omhandlet.

På det halvårlige konsultasjonsmøtet i desember 2005 mellom sametingspresidenten og arbeids- og inkluderingsministeren ble det enighet om å nedsette en arbeidsgruppe som skulle fremme forslag om etablering av nye budsjettprosedyrer mellom regjeringen og Sametinget og utrede Sametingets formelle stilling i forhold til staten.

Arbeidsgruppen la fram sin rapport «Sametingets formelle stilling og budsjettprosedyrer» i april 2007. I rapporten gjøres det rede for Sametingets virksomhet, både politisk og som forvaltningsorgan. Det redegjøres for hvordan Sametinget gradvis er gitt en friere stilling, og hvor Sametingets formelle stilling framstår som uklar. Gruppen mener det er viktig å synliggjøre Sametingets ulike funksjoner (både som folkevalgt organ og forvaltningsorgan) fordi dette har betydning for hvordan Sametinget bør organiseres i forhold til statlige myndigheter. Gruppen har sett på kommuners forhold til regjeringen med tanke på eventuelle overføringsverdier i forhold til Sametinget. Arbeidsgruppen peker også på at Sametinget er en spesiell statlig konstruksjon som gjør det vanskelig å velge «standardløsninger» for formaliseringen av tingets forhold til regjeringen.

Arbeidsgruppen foreslår at den frie stillingen Sametinget har i dag bør formaliseres, dvs. fastsettes i lov. Gruppen går primært inn for at Sametinget fristilles fra staten, fordi dette «trolig er det beste sett i lys av dagens praksis og syn på Sametinget som selvstendig folkevalgt organ». Arbeidsgruppen mener at en slik løsning samlet sett vil være i tråd med Sametingets uavhengige stilling, og at dette vil bringe større klarhet i spørsmål om søksmålskompetanse, statsrådenes instruksjonsmyndighet og konstitusjonelle og parlamentariske ansvar. Forslaget innebærer etter gruppens syn ikke at Sametinget gis en større frihet enn det tinget allerede har når det gjelder forholdet til regjeringen og i spørsmål om instruksjon og kontroll.

Videre uttaler arbeidsgruppen at ved en etablering av Sametinget som selvstendig rettssubjekt er det naturlig å innta visse særregler i forhold til gjeldsforfølgning og konkurs, eventuelt en regel som begrenser Sametingets mulighet til å pådra seg gjeldsforpliktelser. Også Sametingets forhold til en rekke lover som gjelder for offentlige virksomheter må vurderes nærmere.

7.4.1 Tilknytningsformer og organisering av offentlig forvaltning

Tilknytningsformen betegner forholdet mellom et departement/regjeringen og et underliggende organ eller tilknyttet virksomhet. Tilknytningsformen legger blant annet rammene for statens styringsmuligheter og de statlige virksomhetenes handlefrihet. Virksomheter som primært går ut på å fatte myndighetsutøvende tiltak organiseres som hovedregel som forvaltning. Innenfor den juridiske personen staten er det mange organer med en særegen formell status slik som Stortinget, Kongen og domstolene. I forvaltningsapparatet under departementene er også mange varianter, f.eks. Datatilsynet og forvaltningsorganer med særskilte fullmakter mv. Forvaltningsorganer med særskilte fullmakter er i hovedsak virksomheter som er nettobudsjettert, dvs. får bevilgningen over 50-post, og har en fri faglig stilling, slik som for eksempel universiteter og ombud. Virksomhetene faller i det vesentlige inn under økonomiregelverket for staten. Også bruttobudsjetterte statlige virksomheter kan ha en stor grad av selvstendighet, slik som for eksempel Domstoladministrasjonen, Datatilsynet og Personvernnemnda. Alle disse virksomhetene kjennetegnes ved en høy grad av autonomi, og de fleste er gitt en faglig uavhengighet enten i vedtektene eller i lov. Regjeringens alminnelige instruksjonsmyndighet er innskrenket, for eksempel skjer styring av Domstolsadministrasjonen ved lov, forskrift eller plenarvedtak i Stortinget.

I vurderingen av om en statlig virksomhet bør organiseres som eget rettssubjekt tas det hensyn til virksomhetens art, graden av rettslig og økonomisk regulering, og behovet for direkte politisk styring og kontroll. Slike selvstendige organisasjonsformer deles i dag inn i statsaksjeselskaper, statsforetak, særlovselskaper, helseforetak og stiftelser. Disse selskapene er gjerne kjennetegnet med at de driver ordinær forretningsvirksomhet i konkurranse med private virksomheter eller at de styres og dimensjoneres på grunnlag av variable inntekter i form av f.eks. lisensinntekter, brukeravgifter mv. Begrunnelsen for å organisere enkelte statlige virksomheter som egne rettssubjekter, har etter dette vært at de skal kunne operere i et reelt eller simulert marked. Staten eier selskapene og styrer fra eierposisjon. Selskapene finansierer sin virksomhet primært ved inntekter i markedet, sekundært ved statlige bevilgninger som en form for kompensasjon for samfunnspålagte oppgaver. Riksrevisjonens fører kontroll med at eierfunksjonen utøves korrekt, og kontrollerer at eventuelle bevilgninger brukes i samsvar med Stortingets forutsetninger (konstitusjonelt ansvar). De ansatte er ikke statstjenestemenn og omfattes normalt ikke av de statlig inngåtte tariffavtalene. Helseforetaksloven har en rekke særbestemmelser som er tilpasset sektoren og de særskilte styringsbehovene som foreligger, for eksempel vedrørende forvaltningsloven, offentlighetsloven og klagebehandling.

I flere sammenhenger der Sametingets stilling har vært vurdert har Sametinget vært sammenlignet med kommunene og fylkeskommunene. Sametinget er som disse et folkevalgt organ med forvaltningsoppgaver, både for å sette egen politikk ut i livet og for å gjennomføre statlig politikk med delegert myndighet. Samtidig er det også enkelte viktige forskjeller mellom Sametinget og kommuner og fylkeskommuner. I motsetning til Sametinget som er statlig finansiert, med unntak av muligheten for inntekter fra overskuddet fra Finnmarkseiendommen (jf. finnmarksloven § 15), har kommuner og fylkeskommuner også andre inntektskilder. Sametingets virksomhet er ikke avgrenset til et snevert område, men ivaretar interessene og behovene til en urfolksgruppe i den norske befolkningen, og størstedelen av Sametingets virksomhet har sitt nedslagsfelt i de deler av landet hvor samene er tydelig representert.

Statsforvaltningen, kommunene og fylkeskommunene representerer de tre forvaltningsnivåene i Norge. Disse er innbyrdes atskilt og uavhengige offentligrettslige rettssubjekter. Kommunene og fylkeskommunene er ikke underlagt andre statlige organer enn Stortinget som lovgiver, hvis ikke annet følger av særskilte bestemmelser i lovverket. Verken regjeringen eller departementene har noen generell styrings- eller instruksjonsmyndighet i forhold til kommunene og fylkeskommunene. Det kommunale selvstyret beror på bestemmelser Stortinget har truffet som lovgiver. Den kompetansen kommunene og fylkeskommunene har, beror bare unntaksvis på delegering fra statlig organ. I kommuneloven er det generelle bestemmelser om organisering av det kommunale og fylkeskommunale forvaltningsapparatet, om kompetansefordeling mellom ulike organer og om statlig kontroll med kommunene og fylkeskommunene.

7.4.2 Delegeringsadgangen

På grunn av Sametingets egenart som folkevalgt, politisk organ for en egen befolkningsgruppe er det nærliggende å anta at Sametinget ikke kan pålegges forvaltningsoppgaver på annen måte enn ved lov.

Lovavdelingen i Justisdepartementet uttalte i forbindelse med en utredning av spørsmålet om større budsjettmessig frihet for Sametinget at Sametinget som samepolitisk organ ikke kan anses for å være et underordnet organ i forhold til departementene. 4 Lovavdelingen uttalte også at på grunn av Sametingets frie stilling kan det stilles spørsmål ved departementenes adgang til å delegere myndighet til Sametinget, og konkluderte med at delegering bør skje enten ved lov eller plenarvedtak. På bakgrunn av denne vurderingen ble følgende bestemmelse tatt inn i sameloven § 2 – 1 tredje ledd: Sametinget kan delegeres myndighet til å forvalte de bevilgninger som bevilges til samiske formål over det årlige statsbudsjettet. Departementet fastsetter reglement for Sametingets økonomiforvaltning. For andre områder må det søkes annet grunnlag for delegering.

Miljøverndepartementet har med hjemmel i forskrift om faglig ansvarsfordeling mv. etter kulturminneloven delegert myndighet til Sametinget på kulturminneområdet. Dette er en prøveordning, jf. kap. 7.7. I likhet med fylkeskommunen har Sametinget et samordningsansvar og skal involvere forvaltningsmuseene og Riksantikvaren ved behov. Sametinget er faglig underlagt Miljøverndepartementet og Riksantikvaren.

Sametinget er delegert myndighet til å fastsette retningslinjer og målsetninger for bruk av tilskuddsordninger m.m.. Dette er begrunnet med at det er Sametinget som skal gjøre prioriteringer for samisk kultur og samfunnsliv, ikke regjeringen, jf. forutsetningene i forarbeidene til sameloven når det gjelder samisk selvråderett.

Avtalen om nærmere prosedyrer for konsultasjoner mellom statlige myndigheter og Sametinget er utviklet på bakgrunn av forpliktelsene i ILO-konvensjon nr. 169 artikkel 6. Avtalen er fastsatt i kgl. res 1. juli 2005. I praksis innebærer konsultasjonsplikten for eksempel at alle spørsmål om delegering til Sametinget vil måtte blir gjenstand for konsultasjon, og det vil i praksis ikke være aktuelt for regjeringen å overføre forvaltningsordninger til Sametinget uten Sametingets samtykke. Før konsultasjonsprosedyrene ble etablert i 2005 var det utviklet den praksis at delegering/overføring av forvaltningsordninger til Sametinget skulle skje i dialog med Sametinget, jf. årlige rundskriv om samordning og behandling av samiske saker i budsjettsammenheng. Konsultasjonsavtalen stadfester og formaliserer denne praksisen.

7.4.3 Instruksjonsadgangen

Både Sametinget og regjeringen legger til grunn at Sametinget ikke kan instrueres på generelt grunnlag. Sametinget kan ikke instrueres som politisk organ. En eventuell instruksjon av Sametinget som forvaltningsorgan er knyttet til konkrete oppgaver som er overført til Sametinget, som forvaltning av tilskuddsordninger som er opprettet for å styrke samisk kultur m.m. og kulturminneforvaltningen der Sametinget er underlagt Miljøverndepartementet og Riksantikvarens instruksjonsmyndighet.

Prinsippet om samisk selvråderett er viktig når det gjelder spørsmål om instruksjon av Sametingets bruk av midler. Sametinget i plenum vedtar mål og retningslinjer for tilskuddene tinget forvalter. Departementene er derfor tilbakeholdne med å instruere Sametinget. Det årlige tildelingsbrevet til Sametinget angir i all hovedsak overordnede føringer, dvs. Stortingets vedtak. Også konsultasjonsplikten har betydning for regjeringens instruksjonsmyndighet.

7.4.4 Kontroll

Regjeringen er ikke ansvarlig for Sametingets politiske virksomhet eller de politiske vedtak som Sametinget gjør. Det er derfor fra regjeringens side ikke aktuelt med noen form for kontroll av Sametingets politiske virksomhet.

Riksrevisjonen, som er Stortingets revisjons- og kontrollorgan, er ansvarlig for revisjon av Sametinget, jf. Riksrevisjonsloven § 9.

Som folkevalgt organ har Sametinget en selvstendig myndighet og et selvstendig ansvar for sin politiske virksomhet. Dette innebærer blant annet fastsettelse av målsetninger for de ordningene Sametinget forvalter. Den administrative dialogen mellom Sametinget og departementene skjer derfor i dag på et overordnet nivå og har ikke til formål å påvirke Sametingets egne prioriteringer. Som følge av statsrådenes konstitusjonelle ansvar må imidlertid departementene føre kontroll med at forutsetningene i Stortingets budsjettvedtak følges og at Sametingets økonomiforvaltning skjer i henhold til Reglement for økonomistyring i staten med tilhørende bestemmelser.

Sametinget følger statens økonomiregelverk med de tilpasninger som gjelder for nettobudsjetterte virksomheter. Økonomireglementet og bestemmelsene skal imidlertid anvendes på en måte som gir rom for Sametingets utøvelse av skjønn i egenskap som folkevalgt organ.

I henhold til sameloven § 2 – 1 tredje ledd andre punktum fastsetter Arbeids- og inkluderingsdepartementet reglement for Sametingets økonomiforvaltning. Bestemmelsen ble tatt inn i sameloven i forbindelse med overgangen til nettobudsjettering for Sametinget, for å sikre at Sametingets økonomiforvaltning skjer innenfor gode rammer.

Når det gjelder Sametingets virksomhet på kulturminneområdet, har Riksantikvaren etablert rutiner for tilfeller der Sametinget ikke fremmer innsigelse der kulturminner og kulturmiljøer av nasjonal verdi er truet. I slike tilfeller skal Riksantikvaren varsles, slik at Riksantikvaren kan vurdere å fremme innsigelse.

Etter finnmarksloven § 4 kan Sametinget gi retningslinjer for hvordan virkningen for samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv av endret bruk av utmark i Finnmark skal bedømmes. Retningslinjene skal godkjennes av departementet. Departementet prøver om retningslinjene ligger innenfor rammen av loven, og om de er utformet på egnet måte.

Sametinget har etablert kontrollordninger som både ivaretar en parlamentarisk kontroll av Sametingets forvaltning og en administrativ intern kontroll. Sametingets kontrollkomité skal utøve den parlamentariske kontrollen over virksomheten som finansieres via Sametingets budsjett. Komiteen skal videre kontrollere Sametingets og dets underliggende organers årsregnskap og eventuelle merknader vedrørende disse fra Riksrevisjonen.

Sametingets årsmelding, som vedtas i plenum, sendes til Kongen, jf. sameloven § 1 – 3. Dette er en videreføring av de reglene som tidligere gjaldt for Norsk sameråd. Under Stortingets behandling av sameloven ble det gjort vedtak om å anmode om at «Regjeringen framlegger inntil videre for Stortinget årlig stortingsmelding om Sametingets virksomhet. En gang i hver stortingsperiode framlegges melding om de tiltak som foretas for å sikre og utvikle samenes språk, kultur og samfunnsliv». Et sentralt motiv for § 1 – 3 er «at myndighetenes samepolitikkbør bli gjenstand for regelmessig vurdering i Stortinget».(Ot.prp. nr. 33 (1986 – 87) s. 102) Samepolitiske spørsmål drøftes også årlig i Stortinget under budsjettbehandlingen. Sametingets virksomhet er således underlagt kontroll både fra Sametingets plenum, regjeringen, Riksrevisjonen og Stortinget.

7.4.5 Søksmålskompetanse

Spørsmålet om Sametinget har søksmålskompetanse har til nå framstått som uklart, og er ikke prøvd i rettsapparatet. Sametingets virksomhet som folkevalgt organ og forvaltningsorgan er mangeartet. Forvaltningsmyndighet, slik som etter forskrift til kulturminneloven der Sametinget opptrer som underordnet forvaltningsorgan, er et eksempel på at Sametinget har en mindre grad av selvstendighet fra statlige myndigheter. Sametingets politiske virksomhet er på den annen side helt uavhengig fra staten. Når det gjelder søksmålskompetansen vil det derfor være mest naturlig å skille mellom de ulike funksjoner Sametinget utøver.

Grunnvilkårene for å reise søksmål for norske domstoler er at saksøkeren mener at det foreligger et rettskrav, og at det påvises et reelt behov for å få kravet avgjort i forhold til saksøkte, jf. tvisteloven § 1 – 3. For organisasjoner og offentlige organer suppleres denne bestemmelsen av § 1 – 4. I tillegg må saksøkeren ha partsevne. Hvem som har partsevne, er i utgangspunktet regulert i tvisteloven § 2 – 1.

Lov om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven), som trådte i kraft 1.1.2008, omhandler søksmålsadgang for organisasjoner mv. I tvistelovens § 1 – 4 annet ledd slås det fast at «Offentlige organer med oppgave å fremme særskilte interesser kan på tilsvarende måte reise søksmål for å ivareta disse.»

Om dette sies det i Lovavdelingens tolkningsuttalelse av 30. oktober 2007 om forholdet til ny tvistelov § 1 – 4 annet ledd at Sametinget er et «offentlig organ med oppgave å fremme særskilte interesser», og vil kunne reise søksmål om forhold for å ivareta interesser som det har til oppgave å ivareta, dersom den konkrete saken gjelder forhold som ligger innenfor Sametingets «formål og naturlige virkeområde» og ivareta de «særskilte interesser» som Sametinget skal fremme. I tillegg må de øvrige vilkårene for å gå til sak være oppfylt, jf. tvisteloven § 1–3.

Mer konkrete illustrasjoner på omfanget av Sametingets søksmålskompetanse i medhold av tvisteloven § 1 – 4 framkommer i Lovavdelingens tolkningsuttalelse av 30. oktober 2007.

7.4.6 Ansattes stilling

Det har siden Sametingets etablering vært forutsatt at Sametingets personale er statstjenestemenn og som sådanne underlagt tjenestemannloven, tjenestetvistloven, lov om aldersgrense for offentlige tjenestemenn og lov om Statens pensjonskasse. Unntak gjelder imidlertid fra tjenestemannsloven § 5 idet tilsettingsmyndigheten i henhold sameloven § 2 – 12 annet punktum er lagt til Sametinget. Ot.prp. nr. 33 (1986 – 87) uttaler at denne tilsettingsretten er begrunnet med at «Det gjelder her et område hvor behovet for statlig styring etter departementets syn bør stå tilbake for hensynet til samisk selvråderett». Ved overgangen til nettobudsjettering fra 1999 vurderte en det slik at det er ingenting i budsjettsystemet som tilsier at en virksomhet som blir nettobudsjettert, ikke lenger skal omfattes av et regelverk som er særskilt for statlige ansatte. Imidlertid anbefalte arbeidsgruppen som utredet dette spørsmålet, for å motvirke framtidig uklarhet om statusen til de ansatte ved Sametinget, å innarbeide en bestemmelse i sameloven som fastslår at Sametingets ansatte omfattes av lovgivningen om statstjenestemenn. Sametingets direktør engasjeres på åremål og tilsetting skjer av et samlet Sameting. Lønnsforhold er regulert innenfor det statlige hovedtariffområdet og særavtaler.

7.4.7 Forvaltningsloven og offentlighetsloven

Forvaltningsloven og offentlighetsloven gjelder for Sametingets virksomhet.

Det ble i 1997 – etter at Sametinget hadde etablert en praksis med totrinns klagebehandling innenfor sametingssystemet – tilføyd en generell bestemmelse i sameloven som fastsetter at Sametinget eller det organ som Sametinget bestemmer, skal være klageorgan på de saksområder Sametinget selv har besluttet delegert til egne underordnede organer. I saker som gjelder forvaltningen av samiske kulturminner, kan vedtak etter kulturminneloven fattet av Sametinget påklages til Riksantikvaren, jf. kap. 7.7.

Den nye offentleglova fra 2006 skal avløse gjeldende offentlighetslov fra 1970. Også den nye loven vil gjelde for Sametinget. I forskriften til loven vil det bli fastsatt at Sametingsrådet er klageorgan i tilfeller der Sametingets administrasjon avslår en innsynsbegjæring. Til forskjell fra den gamle loven åpner den nye loven for at dokumenter som blir utvekslet mellom statlige organer på den ene siden og Sametinget og samiske organisasjoner på den annen side som ledd i konsultasjoner i samsvar med ILO-konvensjon nr. 169 artikkel 6, unntas fra offentlighet. Bestemmelsen trer i kraft i løpet av høsten 2008.

7.4.8 Konstitusjonelle ansvarsforhold

Sametinget er ikke en ordinær etat eller et underliggende organ til regjeringen, og regjeringen kan derfor ikke være ansvarlig for Sametingets politiske virksomhet eller politiske vedtak som Sametinget gjør på de ulike områdene. Når det gjelder bevilgningene over statsbudsjettet har imidlertid statsråden et ansvar for å sørge for at forutsetningene for Stortingets vedtak blir fulgt opp. Om dette sier Justisdepartementets lovavdeling i brev 26. januar 1995 til Kommunal- og arbeidsdepartementet at: «Sametingets uavhengige stilling har betydning for statsrådens konstitusjonelle ansvar. I og med at statsråden som utgangspunkt ikke har instruksjons- eller kontrollmyndighet i forhold til Sametinget, er det i utgangspunktet heller ikke grunnlag for noe konstitusjonelt ansvar for Sametingets avgjørelser eller virksomhet for øvrig. Det kan imidlertid tenkes at Sametinget med grunnlag i (a) lov, (b) stortingsvedtak eller (c) på annet grunnlag utøver myndighet eller virksomhet som er underlagt statsrådens instruksjons- eller kontrollmyndighet. I den utstrekning dette er tilfellet vil det også foreligge et konstitusjonelt ansvar for så vidt gjelder denne myndighetsutøvingen (virksomheten). Hvorvidt statsråden på det enkelte området har slik instruksjons- eller kontrollmyndighet – og eventuelt hvor langt denne rekker – må bero på en tolking av vedkommende hjemmelsgrunnlag.»

7.4.9 Videre utvikling i Sametingets formelle stilling

Rapporten «Sametingets formelle stilling og budsjettprosedyrer» ble behandlet av Sametinget i plenum i september 2007 (sak 35/07). Sametinget mener at saken har stor prinsipiell og symbolsk betydning og slår enstemmig fast at utviklingen siden vedtakelsen av sameloven «gjør det nødvendigformelt og i lovs form å klargjøre Sametingets selvstendighet og uavhengighet til regjeringen. En fastsetting av Sametinget som eget rettsubjekt i lov er det eneste reelle alternativet for å oppnå dette.» Det sies videre i vedtaket at «Sametinget ber om at regjeringen, ved konsultasjoner med Sametinget, snarlig igangsetter et arbeid med å foreta endringer i sameloven med sikte på å formalisere Sametingets selvstendighet og uavhengighet til regjeringen.»

Sametinget er av den prinsipielle oppfatning at myndighet som Sametinget har, må ha sitt grunnlag direkte i lov. Dette ivaretar både Sametingets uavhengige stilling overfor departement og direktorat og sikrer at det er Stortinget som formelt tar stilling til den myndighet Sametinget utøver. Hvordan myndighet delegeres til Sametinget er også av betydning for hvilken rettslig stilling Sametinget skal ha. Se for øvring Sametingets årsmelding 2007, punkt 3.3.

Regjeringen har vurdert arbeidsgruppens forslag, og legger til grunn at den betydelige utviklingen som har skjedd i rammebetingelser og forvaltningspraksis siden sameloven ble vedtatt og Sametinget etablert, tilsier at sameloven bør endres for å tydeliggjøre Sametingets spesielle og frie stilling.

Det foreligger etter regjeringens vurdering ikke formelle hindringer for å etablere Sametinget som eget rettssubjekt. Etter regjeringens vurdering er det er knyttet usikkerhet til hvilken løsning som i det lange løp vil tjene Sametinget best.

Regjeringen legger imidlertid stor vekt på Sametingets syn, og vil derfor sette i gang et lovarbeid med sikte på å utarbeide forslag til de lovendringer som er nødvendige for at Sametinget skal kunne etableres som et eget rettssubjekt, og for øvrig bringe loven i tråd med dagens praksis. En eventuell status som eget rettssubjekt må følges av en rekke begrensninger i Sametingets rettslige handleevne, for eksempel Sametingets adgang til å pådra seg forpliktelser ved avtale, til å ta opp lån, og til å engasjere seg i ulike former for økonomisk virksomhet. Det vil også være behov for særregler om gjeldsforfølgning. I lovarbeidet vil administrative og rettighetsmessige problemstillinger på fagdepartementenes områder bli grundig utredet. Regjeringen vil ta endelig stilling til spørsmålet om utskilling av Sametinget som et eget rettssubjekt når forslaget fra lovarbeidet foreligger.

7.5 Nye budsjettprosedyrer mellom Sametinget og regjeringen

Da Sametinget i 1999 ble organisert som en virksomhet med særskilte fullmakter (nettobudsjettert) ble det etablert nye budsjettrutiner i arbeidet med samiske saker i budsjettsammenheng, bl.a. er det siden 1999 utgitt et årlig rundskriv om behandling og samordning av samiske saker i statsbudsjettet. En av intensjonene med å innføre nye budsjettrutiner var å synliggjøre samiske spørsmål på en bedre måte enn tidligere og få til en helhetlig behandling av samiske saker i budsjettprosessen. Et sentralt element var også at de samiske sakene skulle framstilles samlet til regjeringens budsjettkonferanser.

Sametinget utarbeider årlig sitt budsjettforslag og gir her sitt syn på behov for nye tiltak for å styrke samisk språk, kultur og samfunnsliv. Sametingets budsjettbehov inngår som et grunnlagsdokument i regjeringens arbeid med satsingsforslagene på det samepolitiske feltet.

Avtale om nærmere prosedyrer for konsultasjoner mellom statlige myndigheter og Sametinget ble inngått i mai 2005, jf. kap. 7.2. Under arbeidet med konsultasjonsavtalen ble det enighet om at det er nødvendig å se på prosedyrer for utarbeidelsen av Sametingets budsjett som en egen sak, fordi utarbeidelsen av de årlige statsbudsjettene reiser en rekke særskilte spørsmål og problemstillinger.

I arbeidsgrupperapporten «Sametingets formelle stilling og budsjettprosedyrer» er tre ulike modeller for nye budsjettprosedyrer drøftet. Modell 1tar utgangspunkt i dagens budsjettrutiner og konsultasjonsprosedyrene. Modellen innebærer at det etableres nærmere regler for gjennomføring av konsultasjoner om budsjettet til samiske formål. Modell 2tar utgangspunkt i at det overføres til Sametinget en viss prosentandel av statsbudsjettet til samiske formål. Modell 3tar utgangspunkt i forholdet til kommuner og fylkeskommuner i budsjettsammenheng, samt i kjente årlige hovedforhandlinger mellom staten og næringsorganisasjoner innen jordbruket og reindriften. Modellen innebærer at det i likhet med for eksempel kommuneopplegget og reindriftsforhandlingene legges fram en stortingsproposisjon om våren, og legger således til rette for at de budsjettmessige rammene til samiske formål er avklart i god tid før en går over i nytt budsjettår. På bakgrunn av en samlet vurdering av modellene mente arbeidsgruppen at modell 3 best ivaretar bl.a. de folkerettslige forpliktelsene som påligger staten overfor urfolk.

Arbeidsgruppen la i sin vurdering til grunn at statens konsultasjonsplikt også ville gjelde arbeidet med å utarbeide de delene av det årlige statsbudsjettet som omhandler samiske formål. I følge arbeidsgruppen er dette i tråd med ILO-konvensjon nr. 169 6.1.a, som slår fast at staten er forpliktet til å konsultere urfolk når det vurderes å innføre «lovgivning eller administrative tiltak» som kan få direkte betydning for dem. Arbeidsgruppens fortolkning bygget på ILOs manual 5, hvor det framgår at et vidt spekter av tiltak vil kunne omfattes av begrepet. I tillegg til lover og grunnlovsforslag nevnes retningslinjer, programmer, tjenester eller politiske vedtak. Arbeidsgruppen henviste også til ILO-konvensjon 169 artikkel 7.1, som slår fast at urfolk «så langt som mulig skal ha kontroll med sin egen økonomiske, sosiale og kulturelle utvikling».

I forbindelse med Sametingets behandling av sak 35/07 Sametingets formelle stilling uttalte Sametinges plan- og finanskomité at «dagens budsjettprosedyrer for Sametinget ikke oppfyller retten til å bestemme over det samiske folkets økonomiske, sosiale og kulturelle utvikling. Det er behov for å arbeide videre med staten for å etablere en prosedyre hvor Sametinget kommer i en reell forhandlingsposisjon om de økonomiske rammebetingelsene for Sametinget.» Videre ble det uttrykt at «en modell der det legges fram en stortingsproposisjon som avklarer de budsjettmessige rammene vil legge til rette for en bedre saksbehandling i Sametinget, er et første skritt i riktig retning for økt selvbestemmelse. Sametinget kan da føre gode prosesser om prioriteringer innenfor de gitte økonomiske rammene, i forhold til institusjonene vi har ansvaret for og for det øvrige samiske samfunn. Dette vil bringe mer fokus på utvikling og framtidige behov i det samiske samfunnet og vil gi Stortinget anledning til årlig å ta stilling til utviklingen av det samiske samfunnet. Det er behov for en ordning mellom Sametinget og sentrale myndigheter som i mye større grad vil gjøre Sametinget i stand til å være premissleverandør for samepolitikken i Norge.»

Det er viktig at Sametinget i større utstrekning enn i dag blir involvert i arbeidet med å utarbeide budsjettet til samiske formål og til Sametinget. Regjeringen vil legge til rette for at det etableres en ordning med faste konsultasjonsmøter mellom finansministeren, statsråden med ansvar for samiske saker og Sametinget før regjeringens første budsjettkonferanse. Regjeringen vil invitere Sametinget til konsultasjoner om utformingen av slike budsjettprosedyrer. Dersom det er mulig bør prosedyrene kunne legges til grunn for arbeidet med statsbudsjettet 2010.

7.6 Ny plandel i plan- og bygningsloven – Sametingets innsigelsesrett

Regjeringen la i februar 2008 fram et forslag til ny plan- og bygningslov (Ot.prp. nr. 32 (2007 – 2008)), jf. kap. 20.2.1. Plan- og bygningslovens regler, og hvordan loven blir praktisert, har stor betydning for hvordan de samiske interessene blir ivaretatt.

Det er viktig å sikre at også samiske interesser ivaretas gjennom innsigelse. Innsigelsesordningen er nødvendig i det samlede plansystemet for å sikre at overordnede interesser ivaretas og følges opp tilstrekkelig i kommunale planer, og at plansaker løftes opp til sentral avgjørelse hvor det er konflikt mellom myndigheter om viktige spørsmål.

I tråd med forslaget fra Planlovutvalget skal Sametinget ha samme rolle i forhold til planlegging som statlige organer. Lovens § 5 – 4 klargjør Sametingets rett til å fremme innsigelse til kommunale planer. Dette gjelder i utgangspunktet for områder i Finnmark, Troms, Nordland og Nord-Trøndelag, samt kommunene Osen, Roan, Åfjord, Bjugn, Rissa, Selbu, Meldal, Rennebu, Oppdal, Midtre Gauldal, Tydal, Holtålen og Røros i Sør-Trøndelag fylke, Engerdal og Rendalen, Os, Tolga, Tynset og Folldal kommuner i Hedmark fylke og Surnadal og Rindal kommuner i Møre og Romsdal fylke.

Hva som er «av vesentlig betydning for samisk kultur eller næringsutøvelse», må i stor grad være Sametingets egen skjønnsmessige vurdering. Det vil ikke alltid være klart hvordan samiske interesser berøres av en plan. Det kan være ulike oppfatninger innenfor den samiske befolkning om hvilke virkninger en plan vil ha for dem, og det vil kunne foreligge forskjellige samiske interesser på samme måte som det vil være i befolkningen ellers. I slike situasjoner blir det Sametingets ansvar å foreta den samlede avveining og vurdering av om kriteriet for å kunne gjøre innsigelse gjeldende er oppfylt, og om saken er av en slik viktighet at innsigelse skal fremmes. Forholdet må ha en særlig betydning for den samiske befolkning, jf. sameloven § 2 – 1, for å omfattes av Sametingets innsigelsesrett.

Det presiseres at innsigelsesadgangen for Sametinget ikke gjelder forhold som er like viktige og gjelder på samme måte for befolkningen generelt. For slike spørsmål er det andre organer som er rette innsigelsesmyndighet.

For reindriftsfaglige spørsmål er det områdestyrene for det enkelte reinbeiteområde som i henhold til instruks gitt av Landbruks- og matdepartementet skal være innsigelsesmyndighet i saker etter plan- og bygningsloven. Sametinget som et samisk folkevalgt organ vil kunne ha andre helhetlige samiske hensyn og avveininger å ta enn Områdestyret for reindriften. Ved avveiingen av ulike hensyn skal det når forholdet til reindriften er begrunnelse for innsigelse, legges til grunn at det er Områdestyret som gir uttrykk for næringsmessige vurderinger mens Sametinget gir uttrykk for mer generelle politiske vurderinger. Dersom Sametinget og områdestyrene vurderer spørsmålet om innsigelse ulikt, vil ikke dette ha noen betydning for om innsigelse kan fremmes, men vil inngå som en del av avveiningen departementet må gjøre i saken når den skal avgjøres av departementet.

Sametinget avgjør selv om det skal fremmes innsigelse på bakgrunn av at en plan får «vesentlig betydning for samisk kultur eller næringsutøvelse» og hvordan innsigelsen skal begrunnes. Når Sametinget fremmer innsigelse til planer i Finnmark, vil det kunne være naturlig å anvende retningslinjene som Sametinget selv fastsetter iht. Finnmarksloven § 4. Retningslinjene er for øvrig bindende for offentlige myndigheters vurdering av samiske hensyn. Det vil også kunne være aktuelt å utarbeide statlige planretningslinjer for sikring av naturgrunnlaget for samisk kultur, jf. NOU 2003:14, kapittel 7.24.2. Statlige planretningslinjer for dette formålet kan gis etter konsultasjoner med Sametinget og reindriften.

Sametinget er i dag myndighet etter kulturminneloven og ivaretar samiske kulturminneinteresser etter plan- og bygningsloven. I 2006 fikk Sametinget i denne forbindelse ca. 650 plansaker til uttalelse, mens det i 2005 var overkant av 500 saker. De nye lovbestemmelsene, som blant annet klargjør Sametingets innsigelsesrett, kan innebære en økning i Sametingets arbeidsmengde fordi saksfeltet utvides til også å gjelde spørsmål av vesentlig betydning for samisk kultur eller næringsliv.

7.7 Organisering av samisk kulturminneforvaltning

Det strategiske målet for kulturminneforvaltningen er: «Mangfaldet av kulturminne og kulturmiljø skal forvaltast og takast vare på som bruksressursar, og som grunnlag for kunnskap, oppleving og verdiskaping. Eit representativt utval av kulturminne og kulturmiljø skal takast vare på i eit langsiktig perspektiv» (jf. Miljøverndepartementets St.prp.nr.1 (2007 – 2008)).

Samiske kulturminner er viktig dokumentasjonsmateriale for samisk historie og forhistorie. Opprettelsen av en egen kulturminneforvaltning for samiske kulturminner innebærer en anerkjennelse av at det eksisterer en egen samisk fortid.

Regjeringen legger til grunn at det er en bred enighet om at det må være reell samisk innflytelse i samisk kulturminnepolitikk og -forvaltning. Dette må gjelde uavhengig av valg av det formelle grunnlaget for tildeling av forvaltningsmyndighet i oppfølgingen av regjeringens beslutning om endringer i Sametingets formelle stilling.

7.7.1 Dagens organisering av samisk kulturminneforvaltning

I 1994 ble forvaltningen av samiske kulturminner lagt til Samisk kulturminneråd, som var et regionalt forvaltningsorgan for samiske kulturminner og fikk delegert forvaltningsmyndighet tilsvarende fylkeskommunen. Denne ordningen var for en prøveperiode. Samisk kulturminneråd ble oppnevnt av Sametinget og forholdt seg til Sametinget gjennom årsrapporter, virksomhetsplaner og som arbeidsgiver- og budsjettansvarlig, men var underlagt Miljøverndepartementets instruksjonsadgang i forvaltningen av kulturminneloven. Rådet var organisert med en sentraladministrasjon i Varangerbotn i Finnmark som var bindeledd mellom rådet og forvaltningen ved de regionale kontorene i Troms (Tromsø), Nordland (Drag) og Trøndelag (Snåsa).

Sametinget vedtok at Samisk kulturminneråd skulle legges ned fra 2001. Samisk kulturminneråds administrasjon ble innlemmet i Sametingets administrasjon. Den regionale inndelingen forble den samme som tidligere. Tromskontoret flyttet senere til Kåfjord.

Miljøverndepartementet vedtok å ha en prøveperiode av denne ordningen, første omgang i inntil 3 år, i påvente av prinsipielle avklaringer av Sametingets rolle. Det var behov for å få modellen og erfaringene vurdert opp mot problemstillinger av politisk, juridisk og konstitusjonell art. Ordningen ble evaluert av Norsk institutt for by- og regionforskning i 2003. Forvaltningen er i brev av 20.12.2004 delegert til Sametinget inntil videre, inntil en ny forvaltningsordning er avklart.

Etter kulturminneloven § 28 jf kongelige resolusjon av 9. februar 1979 § 19, er Miljøverndepartementet gitt myndighet til å fastsette hvem som er rette myndighet og til å gi nærmere regler om gjennomføring av loven. Departementet har gjennom forskrift lagt myndighet etter kulturminneloven til Riksantikvaren, Sametinget, fylkeskommunen og landsdelsmuseene/NIKU. Sametingets myndighet etter kulturminneloven følger av Forskrift av faglig ansvarsfordeling mv. etter kulturminneloven, vedtatt av Miljøverndepartementet 29.5.2000.

Sametinget er faglig underlagt Miljøverndepartementet og Riksantikvaren. Vedtak som Sametinget fatter vil kunne påklages til Riksantikvaren. Miljøverndepartementet kan gi generelle retningslinjer for utøvelsen av delegert myndighet.

I tillegg til formell vedtakskompetanse etter kulturminneloven, omfatter Sametingets ansvar ivaretakelse av samiske kulturminnehensyn i plan- og byggesaker etter plan- og bygningsloven. Sametinget kan fremme innsigelse der planer er i strid med nasjonale og viktige regionale kulturminneinteresser. I likhet med fylkeskommunen har Sametinget et samordningsansvar og skal involvere forvaltningsmuseene og Riksantikvaren ved behov. Riksantikvaren har etablert rutiner for tilfeller der Sametinget ikke fremmer innsigelse til tross for at kulturminner og kulturmiljøer av nasjonal verdi er truet. I slike tilfeller skal Riksantikvaren varsles, slik at direktoratet kan vurdere å overta planen og eventuelt fremme innsigelse.

Det samiske forvaltningsområdet etter kulturminneloven omfatter hele landet, men er avgrenset til å gjelde samiske kulturminner. Dette innebærer at det eksisterer to parallelle forvaltningssystemer i samiske områder, og betyr at tiltakshaver må forholde seg til to instanser innenfor samme myndighetsområde. Dette innebærer også en særskilt utfordring for forvaltningsmyndigheten og krever utstrakt samhandling og godt samarbeid. Evalueringer både i 1998 og i 2003 6 viser at dette har fungert godt.

Sametinget har inngått samarbeidsavtaler med seks fylkeskommuner (jf. kap. 7.3.1). Kulturminneforvaltning et av punktene som tas opp, og det legges opp til et samarbeid mellom Sametinget og fylkeskommunene utover hva som er fastsatt i kulturminnelovens forskrifter. Det legges vekt på faglig utveksling og god dialog. I Finnmark er partene enige om å samarbeide om å utvikle en felles plan for vern og forvaltning av kulturminner og kulturmiljø i fylket. I Troms er partene enige om å styrke og utvikle forvaltningskunnskapen og den kulturhistoriske kunnskapen gjennom felles prosjektarbeid. I sørsameområdet er partene enige om å samarbeide om arealforvaltningssaker gjennom et arealplanforum. Se også Sametingets årsmelding 2007, punkt 4.9.

7.7.2 Framtidig organisering av samisk kulturminneforvaltning

I St. meld. nr. 16 (2004 – 2005) Leve med kulturminner sies det følgende: Spørsmålet om den framtidige organiseringen av den samiske kulturminneforvaltningen skal utredes av en arbeidsgruppe sammensatt av Miljøverndepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Riksantikvaren og Sametinget. Arbeidet skal være ferdig i løpet av første halvår av 2005. Prøveordningen med myndighet lagt direkte til Sametinget er videreført inntil den endelige organiseringen er vedtatt.

Arbeidsgruppens mandat ble utarbeidet av departementene og Sametinget i fellesskap. Mandatet besto i å utrede en mulig framtidig permanent forvaltningsordning med myndighet lagt direkte til Sametinget, og å utrede en mulig fordeling av myndighet og oppgaver lagt direkte til Sametinget og myndighet og oppgaver lagt til øvrig kulturminneforvaltning. Arbeidsgruppen skulle også se på andre modeller for organisering og myndighetsfordeling som sikrer samisk innflytelse i forvaltning av samiske kulturminner. Arbeidsgruppens rapport ble ferdigstilt i august 2007.

Arbeidsgruppen har vurdert modeller for organiseringen av samisk kulturminneforvaltning. Arbeidsgruppen har sett på det lovmessige grunnlaget for samisk kulturminneforvaltning og pekt på forhold det kan være grunnlag for å følge opp videre, samt vurdert forholdet til overordnede samepolitiske spørsmål. Sentrale problemstillinger er bl.a. knyttet til instruksjonsadgang og klagebehandling, samt at ny forvaltningsordning skal oppfylle folkerettslige forpliktelser og ligge innenfor de rammer som følger av gjeldende regelverk for forvaltning og myndighetsutøvelse.

Sametinget behandlet arbeidsgruppens rapport i september 2007 (sak 37/07). Sametinget legger i sitt vedtak vekt på at samene selv må forvalte sin kulturarv. Sametinget framhever som et viktig prinsipp at den myndighet Sametinget utøver, gis av Stortinget, dvs. ved lov. Sametinget mener videre at klagebehandlingen skal skje innenfor sametingssystemet. Sametinget legger til grunn at Miljøverndepartementet fortsatt vil være ansvarlig fagdepartement for kulturminneloven, og slik vil ha stor innflytelse i tolkninger av loven og utvikling av forvaltningspraksis. Sametinget er positiv til at det gjennom fastsettelse av forskrift eller retningslinjer kan gis nærmere regler om samarbeid og saksbehandling mellom de ulike forvaltningsinstanser i kulturminneforvaltningen.

Sametinget mener at Sametingets myndighet til å forvalte samiske kulturminner så snart som mulig bør fastsettes i kulturminneloven. Videre uttaler Sametinget i sitt vedtak at Sametinget må gis en nødvendig budsjettmessig styrking for en framtidsrettet og forsvarlig forvaltning av samiske kulturminner. Sametinget fastslår i sitt vedtak at det ikke vil foreligge et grunnlag for en samisk kulturminneforvaltning lagt til Sametinget om disse forventningene ikke følges opp på en forsvarlig måte.

Regjeringen legger til grunn at ved utforming av fremtidig samisk kulturminnepolitikk skal det legges vekt på å sikre samisk innflytelse i samsvar med folkerettslige forpliktelser, gjeldende regelverk for forvaltningens myndighetsutøvelse og overordnet kulturminne- og samepolitikk. Sametinget er ikke et underliggende organ og kan som utgangspunkt ikke pålegges forvaltningsoppgaver på annen måte enn ved lov, jf. kap. 7.4.2.

Regjeringen har foreslått en endring i kulturminneloven § 28 der hjemmelen for delegasjon til Sametinget blir presisert, jf. Ot.prp. nr. 23 (2007 – 2008).

Regjeringen legger for øvrig til grunn at spørsmål om klageordninger, instruksjon, eventuell lovlighetskontroll m.m. i den fremtidige organiseringen av samisk kulturminneforvaltning skal vurderes i lovarbeidet knyttet til Sametingets rettslige stilling (jf. kap. 7.4.9).

Når det gjelder det økonomiske grunnlaget for Sametingets arbeid med samiske kulturminner, gis det over Miljøverndepartementets budsjett tilskudd til samisk kulturminnearbeid (kap. 1429 Riksantikvaren, post 50). Midlene skal i hovedsak nyttes til større vedlikeholds- og restaureringsarbeid. Fra 2008 er bevilgningen økt med 1 mill. kroner til 3 mill. kroner. Miljøverndepartementet overførte i perioden 1993 – 1999 midler tilsvarende 12 stillinger til Kommunaldepartementets budsjett. Administrative ressurser til Sametingets kulturminnearbeid bevilges i dag til Sametinget over Arbeids- og inkluderingsdepartementets budsjett.

7.8 Sametingsvalget

I Ot.prp. nr. 43 (2007 – 2008) foreslo regjeringen endringer i samelovens bestemmelser om Sametingets valgordning. Målsettingen med lovendringsforslagene er å bidra til økt deltakelse ved sametingsvalget og å sikre større legitimitet og status for Sametinget. De foreslåtte endringene vil gjøre at mandatfordelingen i Sametinget samsvarer bedre med de avgitte stemmene.

Endringsforslagene omfatter blant annet valgkretsinndelingen og mandatfordelingen. Tallet på valgkretser ved sametingsvalget ble foreslått redusert til 7, fra 13 i dag. Revisjonen vil gjøre at behovet for ordningen med fire utjevningsmandater faller bort, og ordningen foreslås derfor fjernet. Sametinget vil således igjen ha 39 mandater. Endringsforslagene er foreslått vedtatt i vårsesjonen 2008 og forutsettes gjennomført med virkning for sametingsvalget i 2009.

Figur 8.3 Sametingets valgmanntall

Figur 8.3 Sametingets valgmanntall

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Revisjon av Sametingets egen valgordning er en sak hvor det er naturlig og hensiktsmessig at Sametinget har betydelig innflytelse, og regjeringen valgte derfor å legge avgjørende vekt på Sametingets syn i arbeidet med lovendringene. Et viktig grunnlag for forslagene til lovendringer var en rapport fra et faglig ekspertutvalg som ble nedsatt av Sametinget, i forståelse med departementet.

Ved behandlingen av valgordningssaken høsten 2007 foreslo Sametinget at myndigheten til å fastsette nærmere bestemmelser om sametingsvalget skulle gis til Sametinget selv, i sameloven § 2 – 7 tredje ledd, § 2 – 11 og i den foreslåtte ny § 2 – 4, tredje ledd. Denne myndigheten er i dag lagt til Kongen. Forslaget ble fremmet av Sametinget etter at rapporten fra det faglige ekspertutvalget hadde vært på høring. Etter departementets vurdering vil det ikke være aktuelt å fremme et slik forslag uten nærmere utredning og høring. Sametinget la på sin side stor vekt på å få gjennomført de øvrige lovendringene med virkning for sametingsvalget 2009. På denne bakgrunn kom departementet og Sametinget i konsultasjonene til enighet om at forslaget om Sametingets forskriftskompetanse ikke skulle vurderes i den ovennevnte proposisjonen. Departementet tar sikte på å vurdere spørsmålet nærmere, slik at et eventuelt lovforslag skal kunne behandles i god tid før valget i 2013. Det legges opp til å vurdere spørsmålet nærmere i tilknytning til lovarbeidet som skal settes i gang om Sametingets rettslige og formelle stilling, jf. kap. 7.4.9.

7.9 Strategier og tiltak

Regjeringen vil sette i gang et lovarbeid med sikte på å utarbeide forslag til de lovendringer som er nødvendige for at Sametinget skal kunne etableres som et eget rettssubjekt, og for øvrig bringe loven i tråd med dagens praksis. En eventuell status som eget rettssubjekt må følges av en rekke begrensninger i Sametingets rettslige handleevne, for eksempel Sametingets adgang til å pådra seg forpliktelser ved avtale, til å ta opp lån, og til å engasjere seg i ulike former for økonomisk virksomhet. Det vil også være behov for særregler om gjeldsforfølgning. I lovarbeidet vil administrative og rettighetsmessige problemstillinger på fagdepartementenes områder bli grundig utredet. Regjeringen vil ta stilling til spørsmålet når forslaget foreligger.

Regjeringen mener at det er viktig at Sametinget i større utstrekning enn i dag blir involvert i arbeidet med å utarbeide Sametingets budsjett. Regjeringen vil legge til rette for at det etableres en ordning med faste konsultasjonsmøter mellom finansministeren, statsråden med ansvar for samiske saker og Sametinget før regjeringens første budsjettkonferanse. Nærmere prosedyrer for hvordan disse budsjettkonsultasjonene skal gjennomføres og hva de skal omfatte vil bli utarbeidet i samråd med Sametinget. Det tas sikte på at prosedyrene skal kunne legges til grunn for arbeidet med statsbudsjettet 2010.

Regjeringen har forelått en endring i kulturminneloven § 28 der hjemmelen for delegasjon til Sametinget blir presisert, jf. Ot.prp. nr. 23 (2007 – 2008). Regjeringen legger for øvrig til grunn at spørsmål om klageordninger, instruksjon, eventuell lovlighetskontroll m.m. i den fremtidige organiseringen av samisk kulturminneforvaltning skal vurderes i lovarbeidet knyttet til Sametingets rettslige stilling.

Regjeringen la i februar 2008 fram et forslag til ny plan- og bygningslov (Ot.prp. nr. 32 (2007 – 2008)) der Sametinget gis innsigelsesrett og skal ha samme rolle i forhold til planlegging som statlige organer. Regjeringen vil på denne måten sikre at samiske interesser ivaretas i planarbeidet.

Sametinget mener at myndigheten til å fastsette nærmere bestemmelser om sametingsvalget bør gis til Sametinget selv. Arbeids- og inkluderingsdepartementet tar sikte på å vurdere dette spørsmålet i tilknytning til lovarbeidet som skal settes i gang om Sametingets rettslige og formelle stilling. Sametingsvalget har hittil ikke vært gjenstand for valgforskning. Arbeids- og inkluderingsdepartementet ønsker i samarbeid med Sametinget å sette i gang et slikt arbeid for framtidige valg.

1

Bjørn Bjerkli og Per Selle gjør rede for denne utviklingen i kap. 2 Sametinget – kjerneinstitusjonen innenfor den nye samiske offentligheten i Samer, makt og demokrati. Sametinget og den nye samiske offentligheten, Gyldendal 2003. Boka er utgitt i forbindelse med Makt- og demokratiutredningen.

2

Skogvang: Samerett (Oslo, 2002) side 127.

3

NOU 1984: 18 side 588 og Ot.prp. nr. 33 (1986-1987) side 117.

4

Brev av 26. januar 1995 fra Justisdepartementets lovavdeling til Kommunal- og regionaldepartementet

5

ILO Convention on indigenous and tribal peoples, 1989 (No.169): A manual. http://www.ilo.org/public/english/standards/norm/egalite/itpp/convention/manual.pdf

6

NIBR/Forut Finnmark rapport 2003: Evaluering av samisk kulturminneforvaltning,