Loven gjelder på land (inkludert innsjøer og vassdrag), og i sjø ut til grensen for sjøterritoriet, det vil si 12 nautiske mil. Enkelte av lovens bestemmelser gjelder også utenfor 12 nautiske mil. Dette gjelder blant annet bestemmelsene om lovens formål (§ 1), forvaltningsmål for naturtyper og arter (§§ 4 og 5), flere av miljøprinsippene (§§ 7-10), samt tilgang til genetisk materiale (§14).

Naturmangfoldloven legger til grunn viktige miljørettslige prinsipper som skal gjelde for alle sektorer og bidra til å sikre bærekraftig bruk av naturen, jf. lovens §§ 7-10. Det innføres bl.a. krav om kunnskapsinnhenting før beslutninger fattes, økosystemtilnærming, føre-var-prinsipp og generell aktsomhetsplikt. I tillegg slås det fast forvaltningsmål for arter og naturtyper som skal sikre langsiktig overlevelse innenfor det naturlige utbredelsesområdet.

Beskyttelse av samisk kultur og næringsliv

Målet med loven er en bedre forvaltning av norsk natur gjennom bærekraftig bruk og vern, også som grunnlag for samisk kultur, jf. § 1. Loven pålegger vedtaksmyndighetene en særlig plikt ved avveiing av tiltak å ivareta hensynet til samisk naturgrunnlag, jf. § 14 . Disse bestemmelsene er i samsvar med viktige internasjonale forpliktelser om bevaring av naturverdier i bl.a. FNs konvensjon om biologisk mangfold, som er den sentrale konvensjonen for bærekraftig bruk og vern av naturens mangfold. Konvenesjonen forplikter staten til å beskytte og bevare samenes tradisjonelle bruk samt kunnskap relatert til biologisk mangfold. Lovens §§ 8 og 16 er også i tråd med konvensjonen, hvor myndighetene pålegges en særlig plikt å vektlegge tradisjonell kunnskap. Dette kan eksempelvis være kunnskap om ulike måter å bruke og forvalte naturen på. 

Grunnlovens § 108 og ILO-konvensjonen 169 (ILO-169) forplikter staten til å sikre samisk deltakelse i saker som omhandler bruk, forvaltning og vern av naturressurser i samiske områder, jf. ILO-konvensjonen art. 15 nr. 1.  Konsultasjonsavtalen mellom statlige myndigheter og Sametinget skal også sikre urfolks deltakelse i saker som etablering av lover, administrative tiltak eller andre reguleringer i samiske områder. Statens forpliktelse overfor samene er bla. inntatt i lovens formålsparagraf hvor bærekraftig bruk og vern skal ivareta det samiske kulturgrunnlaget, jf. § 1.  Loven legger også til rette for at myndigheten kan opprette verneområder, som er et viktig virkemiddel i naturernarbeidet. Også samiske kulturlandskap kan vernes etter loven, jf. § 36 første ledd, første punktum. Samiske kultur og næringsinteresser skal ha særlig betydning i saksbehandling av vernesaker, jf. §§ 41 og 43.

Ny § 61 a (tilgang til og utnyttelse av urfolks og lokalsamfunns kunnskap knyttet til genetisk materiale) er en ny forskriftshjemmel tilføyd i 2013. Bestemmelsen skal legge til rette for at Nagoya-protokollen til konvensjonen om biologisk mangfold, om tilgang til genressurser og en rettferdig og likeverdig fordeling av fordeler som følger av bruken av disse ressurser (Nagoya-protokollen) kan oppfylles. Nagoya-protokollen inneholder flere forpliktelser som gjelder tradisjonell kunnskap knyttet til genetisk materiale.

Brudd på naturmangfoldloven

Ved overtredelse av lovens bestemmelser eller vedtak med hjemmel i loven, har myndighetene mulighet til å sette i gang en rekke tiltak. Dette kan eksempelvis være pålegg om å rette (§69) eller stanse (§69) ulovlige forhold, pålegge avbøtende tiltak (§69), pålegge tvangsmulkt (§73)  mfl. Ved alvorlige tilfeller kan det pålegges miljøerstatning (§74) og straff med bøter og fengsel (§75)

Påklage vedtak

Prinsippene i lovens  §§ 8-12 gjelder «ved utøving av offentlig myndighet.» Offentlig myndighetsutøving er bla. enkeltvedtak, fastsetting av forskrifter, tildeling av tilskudd og det offentliges forvaltning av egen fast eiendom.  

Prinsippene i §§ 8–12 skal legges til grunn som retningslinjer når det fattes vedtak som berører naturmangfoldet, jf. § 7. Denne vurderingen skal framgå av beslutningen, noe som innebærer at forvaltningen skal vise hvilken vekt §§ 8-12 har blitt tillagt og hvilken betydning det har for utfallet i saken. Unnlatelse av å vurdere og vektlegge §§ 8-12 kan medføre at et vedtak anses ugyldig dersom feilen har hatt betydning for utfallet i saken. Det er ikke tilstrekkelig å omtale §§ 8-12 dersom disse ikke trekkes inn i saksforberedelsen og vurderingen av saken, dette vil også kunne føre til at vedtak anses ugyldig.

Klage over vedtak fattet med hjemmel i naturmangfoldloven følger de alminnelige regler for klage, herunder forvaltningslovens regler og eventuelle særregler gitt i loven. Hovedregelen er at alle enkeltvedtak kan påklages til overordnet forvaltningsorgan av enhver med rettslig klageinteresse innen lovens frist. Statlige instanser har  ikke klagerett etter forvaltningslovens regler, en slik klagerett må derfor framgå av den enkelte særlov.

Kommunens avgjørelse er et enkeltvedtak som kan påklages av tiltakshaver eller andre med rettslig klageinteresse. Klage over tillatelse eller avslag på en tillatelse til eksempelvis skogbrukstiltak kan påklages til Direktoratet for naturforvaltning, jf. § 62 tredje ledd. Vedtak om jordbrukstiltak kan påklages til Statens landbruksforvaltning, (som ved forskrift 20. juni 2011 nr. 700 har delegert myndigheten til Statens landbruksforvaltning).

Naturmangfoldloven - Veileder