Verb

Verbets bøyning bestemmes av hva slags stamme ordet har. Det finner vi ut ved å se på hvor mange stavelser det er i ordets siste takt. Ei takt er ei gruppe av stavelser der den første stavelsen har trykk. Her er stavelsene skilt med -, og takta merka med (). Trykk er merket med ' foran stavelsen.

• láibut ('lái-but) har to stavelser og ei takt.
• rehkenastit ('reh-ke)('nas-tit) har fire stavelser og to takter.
• muitališgoahtit ('muit-ta-liš)('goah-tit) har fem stavelser og to takter.
• boradit ('bo-ra-dit) derimot, har tre stavelser og bare ei takt.

Likestavelsesverb har to stavelser i siste takt, og ender på '-at', '-it' eller '-ut' i infinitiv:

• boahtit ('boah-tit) har to stavelser og ei takt.
• mannat ('man-nat) har to stavelser og ei takt.
• lávlut ('láv-lut) har to stavelser og ei takt.
• rehkenastit ('reh-ke)('nas-tit) har fire stavelser og to takter.
• muitališgoahtit ('muit-ta-liš)('goah-tit) har fem stavelser og to takter.

Disse verbene har stadieveksling i ordets siste takt.

Ulikestavelsesverb har en eller tre stavelser. Verbene med tre stavelser ender alltid på '-it' i infinitiv:

• leat ('leat) og ii ('ii) har begge en stavelse og ei takt.
• muitalit ('mui-ta-lit) har tre stavelser og ei takt.
• boradit ('bo-ra-dit) har tre stavelser og ei takt.

Disse verbene har ikke stadieveksling.

Kontrakt verb har to stavelser, og ender på '-át', '-et' eller '-ot' i infinitiv:

• diŋgot ('diŋ-got) har to stavelser og ei takt.
• čohkkát ('čohk-kát) har to stavelser og ei takt.
• fárret ('fár-ret) har to stavelser og ei takt.

Disse verbene har ikke stadieveksling, og bøyes stort sett som likestavelsesverb, men som ulikestavelsesverb i noen bøyningsformer: moai diŋgojetne, sii diŋgojit, mun diŋgojin, don diŋgojit, sii diŋgojedje.

Diftongen i første stavelse av en takt kan påvirkes av vokalen i andre stavelse. Diftong går over til monoftong (en enkelt vokal), når vokalen i andre stavelse er:

• - 'ii', f.eks. diđii (diehtit)
• - 'e' og 'o', f.eks. dihten (diehtit), ožžon (oažžut), men ikke i nektingsform: in 'dieđe', in 'oaččo.

Det er vanligvis veksling i konsonantgruppa mellom første og andre stavinga i ei takt, f.eks. diehtit - dieđán. Det er sterkt stadium f.eks. i infinitiv og flertall i presens. Mens svakt stadium er forma konsonantgruppa har f.eks. i nektingsforma av likestavelsesverb. Det er bare likestavelsesverb som har stadieveksling.

Eksempler på stadieveksling - sterkt stadium til venstre, svakt stadium til høyre. Vær obs på at når '-i-' kommer etter en vokal, regnes som en konsonant ('-j-') og er en del av konsonantgruppa:

• mannat - manan, oađđit - oađán, bassat - basan, ballat - balan
• láibut - láibbui, lávlut - lávllun, oastit - oasttán
• oaggut - oakkun
• botnit - bonán, vuodjit - vuoján, jápmit - jámán
• buktit - buvttán, haksit - havssán
• dahkat - dagan, báhčit - bážán

I avledede verb vil det være stadieveksling i avledningsendelsen, dersom denne er på to stavelser, som i ordene dolastallat, muitaladdat. Disse ordene har to takter: ('do-la)('stal-lat) ('mui-ta)('lad-dat). Da vil det være stadieveksling i ordets siste takt. Sterk grad vil forekomme i blant annet 3. person entall, presens, og svak grad vil forekomme i blant annet 1.person entall presens:

• dolastallat - dolastallá - dolastalan
• muitaladdat - muitaladdá - muitalattan

Her kan du lese mer om stadieveksling

Ulikestavelsesverb slutter på konsonant i nektelsesform presens og imperativ 2. person entall. Vanligvis er denne konsonanten den samme som i infinitiv, men det finnes unntak. Lyder som i infinitiv befinner seg mellom andre og tredje stavelse, befinner seg i slutten av ordet i nektelsesform/imperativ. I nordsamisk er det begrensninger på hvilke konsonanter som kan forekomme i slutten av ord, og da kan vi få spesielle konsonantvekslinger mellom infinitiv og imperativ/nektelsesform. Konsonanter som kan forekomme i slutten av ord er t, s, š, l, r og n. Eksempler på vekslinger i ulikestavelsesverb:

• h > t, f.eks. veahkehit - (ii) veahket
• d > t, f.eks. boradit - (ii) borat
• z > s, f.eks. smirezit - (ii) smires

Det er heller ikke mulig å ha to konsonanter i slutten av ord. Hvis infinitivformen har to konsonanter mellom andre og tredje stavelse, så vil den første konsonanten bli bevart i nektelsesform og imperativ.

• st > s, f.eks. oamastit - (ii) oamas
• sk > s, f.eks. dájáskit - (ii) dájás
• sm > s, f.eks. boarásmit - (ii) boarás
• št > š, f.eks. beroštit - (ii) beroš
• ld > l, f.eks. buđaldit - (ii) buđal
• lg > l, f.eks. jámálgit - (ii) jámál
• rd > r, f.eks. ipmirdit - (ii) ipmir

Finitt verb er et verb som er bøyd i person og tall.

Det er kongruens (samsvar i bøyning) mellom subjektet og det finitte verbet: mun boađán, don boađát, mun boađán, sii boađášedje. Les mer om kongruens her.

leat er det nordsamiske verbet for "å være". Det er et ulikestavelsesverb, og får samme bøyningsendelser som andre ulikestavelsesverb. leat-verbet kan være både hovedverb og hjelpeverb i setninger:

• Hovedverb: Mun lean Elle. Beana lea skibas. Joavnna lea dáppe.
• (Jeg er Elle. Hunden er syk. Joavnna er her).
• Hjelpeverb: Mun lean lohkan girjji. Soai leaba fárren.
• (Jeg har lest en bok. De to har flyttet.)
• Hoved- og hjelpeverb: Mun lean leamaš olgoriikkas.
• (Jeg har vært i utlandet).

leat-verbet brukes som hjelpeverb for å danne perfektum og aktio essiv:

• perfektum: Soai 'leaba boahtán'. Don 'leat čohkkedan' mu stullui.
• De to har kommet. Du har satt deg på min stol.)
• aktio essiv: Soai 'leaba boahtime'. Moai 'letne bassame' viesu.
• De to er på tur hit. Vi to holder på å vaske huset.)

Les mer om perfektum her og aktio essiv her.

leat kan også oversettes med "å ha". Da skal det kombineres med et ledd i lokativ form:

• Eatnis leat bohccot.
• Mor har rein.
• Márehis lea ođđa biila.
• Marit har en ny bil.
• Munnos eai leat gintalat.
• Vi to har ikke stearinlys.

Les mer om 'ha'-setninger her.

Hovedverb kan stå alene i en setning. Hjelpeverb må stå sammen med et hovedverb for at setningen skal være grammatisk. Samisk har tre typer hjelpeverb: leat-verbet, nektelsesverbet og modale hjelpeverb. Legg merke til at det er hjelpeverbet som bøyes i person og tall. Hovedverbet har en infinitt form.

Etter nektelsesverbet skal hovedverbet stå i nektelsesform, enten i presens eller preteritum: Mun in boađe. Iŋgá ii boahtán. (Jeg kommer ikke. Inga kom ikke.)

Etter leat-verbet kan hovedverbet enten stå i perfektum partisipp eller aktio essiv. Perfektum partisipp betegner avsluttet handling, mens aktio essiv betegner en pågående handling: Mun lean oađđán. Elle lei viesu bassame, go telefuvdna čuojai. (Jeg har sovet. Elle holdt på å vaske huset, da telefonen ringte.)

Modale hjelpeverb er verb som betegner mulighet eller nødvendighet. Vanlige modale hjelpeverb er galgat (å skulle), sáhttit (å kunne, ha anledning til), máhttit (å kunne, ha kompetanse til), fertet (å måtte), šaddat (være nødt til) og áigut (å ville). Etter modale hjelpeverb skal hovedverbet stå i infinitiv: Mun áiggun vuolgit. Elle máhttá sihkkelastit. Soai sáhttiba veahkehit du. Biila cuovkanii, ja mii šattaimet bussiin johtit. (Jeg vil dra. Elle kan sykle. De to kan hjelpe deg. Bilen brøt sammen, og vi var nødt til å reise med buss.)

Her kan du lese mer om hjelpeverb og hovedverb.

er verb som ikke bøyes i person og tall, f.eks.

• infinitiv (grunnform): Dii fertebehtet 'boahtit' áiggil.
• (Dere må komme i tide).
• perfektum partisipp: Soai leaba juo 'boradan'.
• (De to har allerede spist).
• Máret lea 'leamaš' olgoriikkas.
• (Máret har vært i utlandet).
• nektingsform av verb, presens og preteritum:
• Mun in 'boađe' ihttin, ja lean gullan ahte earátge eai 'boađe'.
• (Jeg kommer ikke i morgen, og jeg har hørt at andre heller ikke kommer).
• Mii eat 'leat' olgoriikkas.
• (Vi er ikke i utlandet).
• Doai eahppi 'lean' olgoriikkas diibmá.
• (Dere to var ikke i utlandet i fjor).
• aktio essiv: Mun ledjen 'oađđime', go telefovdna riŋgii.
• (Jeg lå og sov, da telefonen ringte).

Disse har en og samme form uavhengig av subjektet i setningen. De brukes sammen med et hjelpeverb, som er bøyd i person og tall. Perfektum partisipp er som oftest lik preteritum av verbets nektingsform. Unntaket er leat-verbet, der perfektum partisipp er leamaš, mens preteritum av verbets nektingsform er lean.

Dessuten finnes det infinitte verb som ikke er en del av verbalet:

• presens partisipp: Uvnna duohken 'orru' sáhpánat eai addán ráfi.
• (Musene bak ovnen ga oss ikke fred).
• aktio lokativ: Son gilddii mu dan 'muitaleames'.
• (Han nektet meg å fortelle det).
• gerundium: Ohppen ollu 'barggadettiin' áššiin.
• (Jeg lærte mye gjennom arbeidet med saken).
• verbgenitiv: Son bođii 'čuoigga' skuvlii.
• (Han kom til skolen på ski).
• verbabessiv: Son doamai 'borakeahttá' gávpogii.
• (Han hastet seg til byen uten å ha spist).
• supinum: Son bođii girjjiid 'vieččažit'. Ferten gárvodit bures 'aman' galbmot jámas.
• (Han kom for å hente bøkene. Jeg må kle godt på meg, så jeg ikke fryser ihjel).

Transitive verb tar objekt i akkusativ: Mun 'boran' láibbi. ( Jeg spiser brød). Intransitive verb kan ikke ta objekt i akkusativ, f.eks. mannat. Andre vanlige transitive verb er juhkat, lohkat, oastit, vuovdit, váldit. Eksempler: Moai juhke gáfe. Mánát lohket girjji. Ovllá osttii viesu. Elle vuvddii biilla. Reaŋga válddii mávssu. (Vi to drikker kaffe. Barna leser boken. Ovllá kjøpte hus. Elle solgte bilen. Drengen tok betaling).

Form av verbet som betegner den talendes forhold til det som sies. Vi har fire modus på samisk:

• indikativ (fortellende form): Mun 'boađán' ihttin.
• (Jeg kommer i morgen).
• imperativ (bydeform): 'Boađe' donge!
• (Kom, du også!)
• kondisjonalis (betinget form): Ii ábut vaikko politiijat 'boađášedje'.
• (Det nytter ikke, selv om politiet skulle komme).
• potensialis (mulighet): In dieđe 'bođeža' go juovlastállu.
• (Jeg vet ikke om julenissen kommer).

Indikativ er verbets fortellende form - f.eks. boađát, it boahtán. Her kommer indikativ presens og preteritum:

(nåtid). Indikativ (fortellende form).

Likestavelsesverb har to stavelser i siste takt, og ender på '-at', '-it' og '-ut'. De har stadieveksling, diftongforenkling og vokalveksling i andre stavelse:

Legg merke til at alle personer, bortsett fra 1. og 2. person entall, har sterk grad i presens. Diftongforenkling skjer i 1. person totall, og i 3. person flertall, f.eks moai vihke, sii vihket. Vokalen i andre stavelse er 'e' i -at- og -it-verb, og 'o' i -ut-verb i disse personene. Det er vokalvekslingen som fører til diftongforenkling.

Andre vokalvekslinger i presens er 'i>á' i entallsformene, og 'a>á' i 3.person entall. 3. person entall og 1. person totall har ingen personendelse i presens.Eksempler: Mun oađán. Don boađát. Son juhká. Moai vulge.(Jeg sover. Du kommer. Han drikker. Vi to drar).

Eksempler på bruk:

• Mii boahtit ihttin. (Vi kommmer i morgen.)
• Diehtibeahtti go gos girku lea? (Vet dere to hvor kirka er?)

Ulikestavelsesverb har en eller tre stavelser i siste takt. De har ikke stadieveksling eller andre vekslinger i stammen:

• Mii muitalit dan ihttin. (Vi forteller det i morgen.)
• Leaba go girkus dál? (Er de to i kirka nå? )

Kontrakte verb har to stavelser, og ender på '-át', '-et' eller '-ot'. De har ikke stadieveksling, eller andre vekslinger i stammen. Legg merke til at i noen bøyninger legges konsonanten '-j-' til og da bøyes verbet som ulikestavelsesverb:

Likestavelsesverb har to stavelser i siste takt, og ender på '-at', '-it' og '-ut'. De har stadieveksling, diftongforenkling og vokalveksling i andre stavelse:

Fortidsendelsen er -i. Denne kommer fram i alle personer, bortsett fra 1. og 2. person entall og 3. person flertall. Der får vi en vokalveksling istedetfor, i>e, a>e eller u>o. Eksempler: Mun dihten. Son manai. Mii doamaimet. Sii bohte.(Jeg visste. Han dro. Vi skyndte oss. De kom).

Legg merke til at alle personer, bortsett fra 1. og 2. person entall og 3. person flertall, har svak grad i preteritum. Det vil si at de personer som har sterk grad i presens har svak grad i preteritum, og motsatt. 3.person flertall har sterk grad uansett.

Diftongforenkling skjer i 1. og 2. person entall og 3. person flertall. Dette skjer på grunn av vokalvekslingene i>e, a>e og u>o. I -it-verb skjer det diftongforenkling i alle personer. Med fortidsendelsen -i, får vi -ii- i andre stavelse, og den kombinasjonen fører til forenkling av diftongen.Eksempler: Mii diđiimet dan. Don oidnet ádjá. Sii gorro gávttiid. (Vi visste det. Du så bestefar. De sydde kofter).

3. person entall har bare tidsendelse i preteritum, og ingen personendelse. 3. person flertall har ingen endelser i preteritum.

Ulikestavelsesverb har en eller tre stavelser i siste takt. De har ikke stadieveksling:

Fortidsendelsen er '-i'. Denne kommer fram i alle personer, bortsett fra 3. person flertall. Der får vi en 'dj' i endelsen. Det får vi også i 1. og 2. person entall i leat-verbet, men ikke ellers. Eksempler: Mun gávppašin. Don jurddašit. Sii dárbbašedje veahki.(Jeg handlet. Du tenkte. De trengte hjelp).

Kontrakte verb har to stavelser, og ender på '-át', '-et' eller '-ot'. De har ikke stadieveksling. Legg merke til at de i noen bøyninger får konsonanten '-j-' og dermed bøyes som ulikestavelsesverb.

Fortidsendelsen er '-i'. Denne kommer fram i alle personer, bortsett fra 3. person flertall. Der får vi en 'dj' i endelsen. Eksempler: Mun veallájin. Mii balláimet. Sii duddjojedje.(Jeg lå. Vi ble skremt. De drev med håndarbeid).

Nekting består av nektingsverb og hovedverb i nektingsform - in boađe (jeg kommer ikke) eller in boahtán (jeg kom ikke). Nektelsesverbet bøyes i tall og person, og hovedverbet i nektelsesform bøyes i tid.

I presens er nektingsformen av verbet lik imperativ 2. person singularis. I likestavelsesverb er nektingsformen i svak grad. I andre stavelse har vi vokalveksling i>e og u>o. Denne vekslingen fører ikke til diftongforenkling, f.eks. oastit > in oastte, oažžut > in oaččo. I kontrakte verb er nektingsformen lik 3. person entall presens: čohkkát > in čohkká, duddjot > in duddjo. I ulikestavelsesverb er nektingsformen forkortet til to stavelser, med konsonant på slutten: gávppašit > in gávppaš, boradit > in borat.

I preteritum er hovedverbet lik perfektum partisipp. Det betyr at endelsen i alle stammeklasser er '-n'. I likestavelsesverb er fortid av nektingsformen i sterk grad, og vi har vokalveksling i>á, u>o. Den siste vekslingen fører til diftongforenkling: oađđit > in oađđán, čierrut > in čirron. I kontrakte verb er formen den samme som 1. person entall, presens: čohkkát > in čohkkán, duddjot > in duddjon. Ulikestavelsesverb har endelsen -an: gávppašit > in gávppašan, boradit > in boradan. I fortid er nektingsform av 'leat'-verbet 'lean': Mun in 'lean' doppe. (Jeg var ikke der).

Eksempler på bruk:

• Máret ii boađe ruoktot. (Marit kommer ikke hjem.)
• Mun in diehtán maidege. (Jeg visste ikke noe.), Sii eai ása dieppe. (De bor ikke der.)
• Moai ean juhkan gáfe. (Vi drakk ikke kaffe.)

I nektende ha-setninger, har nektingsverbet bare to mulige former. I entall brukes 'ii' og i flertall brukes 'eai'. Det er viktig å huske på at verbet ikke skal bøyes etter den som har eller ikke har noe. Eksempler:

• Eatnis ii leat biila.
• (Mor har ikke bil).
• Munnos eai leat mánát.
• (Vi to har ikke barn).
• Dus eai leat guokte vielja.
• (Du har ikke to brødre).

Nektingsverbet har også en imperativ form, altså en bydeform. I 2. person entall er den 'ale'. Imperativformen bøyes også etter person og tall, og etterfølges av hovedverbet i nektingsform.

Eksempler på bruk:

• Allu šat riidal! (La oss to ikke krangle mer!)
• Allet dájo! (Ikke tull!), Ale mana vuos! (Ikke dra ennå!)
• Alloset boađe mus bearrat dan vealggi! (De skal ikke komme og kreve gjelda betalt av meg!)

Perfektum består av hjelpeverbet leat i presens og hovedverb i perfektum partisipp - lean boahtán (jeg har kommet), leahppi boradan (dere to har spist), letne čorgen (vi to har ryddet).

Med perfektum uttrykker man at handlingen er avsluttet. Det er hjelpeverbet som bøyes i tall og person. Hovedverbet endrer seg ikke.

Perfektum partisipp av likestavelsesverb har sterk grad og endelse '-n'. I it-verb og ut-verb får vi vokalveksling i>á og u>o i andre stavelse. Vekslingen u>o fører til diftongforenkling i stammen. Eksempler:

• Iŋgá lea 'gorron' gávtti.
• (Iŋgá har sydd kofte).
• Moai letne juo 'boahtán.
• (Vi to har allerede kommet).
• Mun lean 'dadjan' dan maid áiggun.
• (Jeg har sagt det jeg vil si).

Perfektum partisipp av ulikestavelsesverb har endelse '-n'. Vokalen i tredje stavelse er '-a'. Perfektum partisipp av leat er leamaš. Eksempler:

• Mii leat 'veahkehan' ránnjáid.
• (Vi har hjulpet naboene).
• Ánte ja Sárá leaba 'náitalan.
• (Ánte og Sárá har giftet seg).
• Moai letne 'leamaš' Suomas.
• (Vi to har vært i Finland).
• Lehpet go 'boradan?
• (Har dere spist)?

Perfektum partisipp av kontrakte verb har endelse '-n'. Ellers er det ingen endringer i stammen. Eksempler:

• Doai leahppi 'čorgen' lanja.
• (Dere to har ryddet rommet).
• Mii leat 'duddjon' gievkkanis.
• (Vi har drevet med håndarbeid på kjøkkenet).
• Ásllat lea 'ollen' ruoktot.
• (Ásllat har nådd hjem).

Nektende perfektum består av tre verb: nektelsesverbet, nektelsesform av leat-verbet og perfektum partisipp av hovedverbet. Nektelsesform av leat-verbet er leat. I nektende perfektum er det bare nektelsesverbet som er bøyd i person og tall. Eksempler:

• Doai eahppi leat 'gávdnan' buot.
• (Dere to har ikke funnet alt).
• Mii eat leat 'boradan' gievkkanis.
• (Vi har ikke spist på kjøkkenet).
• Issát ii leat 'leamaš' Romssas.
• (Issát har ikke vært i Tromsø).
• Don it leat 'njuiken' guhkás.
• (Du har ikke hoppet langt).

Perfektum partisipp i ha-setninger består av to verb, leat-verbet bøyd i presens etterfulgt av partisippformen leamaš. Husk at den som har noe, skal stå i lokativ kasus, og det man har, skal stå i nominativ. I nektende setninger er det nektelsesverbet som blir bøyd. Eksempler:

• Mus lea 'leamaš' nuorvu golbma beaivvi.
• (Jeg har hatt forkjølelse i tre dager).
• Sudnos lea 'leamaš' lihkku.
• (De to har hatt flaks).
• Mis ii leat 'leamaš' veahkki.
• (Vi har ikke hatt hjelp).
• Čeazis ii leat 'leamaš' bargu dán jagi.
• (Onkel har ikke hatt jobb i år).

Aktio essiv består av hjelpeverbet 'leat' og hovedverb i aktio essiv form - lean boahtime (jeg er på tur), leahppi boradeame (dere to holder på å spise), letne čorgeme (vi to holder på å rydde).

Med aktio essiv uttrykker man at handlingen ikke er avsluttet. Det er hjelpeverbet som bøyes i tall og person. Hovedverbet endrer seg ikke.

Aktio essiv av likestavelsesverb har sterk grad og endelse '-me' eller '-min'. Det er ingen vokalveksling i stammen. Eksempler:

• Iŋgá lea 'goarrume' gávtti.
• (Iŋgá holder på å sy kofte).
• Moai letne 'čállime' reivve.
• (Vi to holder på å skrive brev).
• Soai leaba 'bassame' biktasiid.
• (De to holder på å vaske klær).

Aktio essiv av ulikestavelsesverb har endelse '-me' eller '-men'. Vokalen i tredje stavelse er '-ea-'. Eksempler:

• Mii leat 'veahkeheame' ránnjáid.
• (Vi holder på å hjelpe naboene).
• Ánte ja Sárá leaba 'boradeame.
• (Ánte og Sárá holder på å spise).
• Lehpet go dii 'ráhkadeame' hilduid?
• (Holder dere på å lage hyller)?

Aktio essiv av kontrakte verb har endelse '-me' eller '-min'. Ellers er det ingen endringer i stammen. Eksempler:

• Doai leahppi 'ivdneme' gova.
• (Dere to holder på å fargelegge bildet).
• Mii leat 'duddjome' gievkkanis.
• (Vi holder på med håndarbeid på kjøkkenet).
• Ásllat lea ain 'gaifáme' dan niidii.
• (Ásllat glaner fortsatt på den jenta).

Aktio essiv av leat-verbet er leame eller leamen. Denne formen brukes helst etter verbene orrut, fertet. Andre verb kan også forekomme i aktio essiv i kombinasjon med orrut.

• Máret orui 'leame' suhtus.
• (Det virket som om Máret var sur).
• Don orut 'diehtime' juoidá.
• (Det virker som om du vet noe).
• Son ferte 'leame' gárremin, go nie hoavrrista.
• (Han må være full, når han vrøvler slik).

Aktio essiv kan også brukes etter bevegelsesverb, f.eks etter 'mannat' og 'viehkat'. Eksempler:

• Mun manan 'jearrame' sus.
• (Jeg går og spør henne).
• Moai vihke 'geahččame' mii dat boŋká.
• (Vi to springer og ser etter hva det er som smeller).
• Issat finai ruovttus 'viežžame' ruđa.
• (Issat var hjemme og hentet penger).

Verbets form som uttrykker betingelse for handlingen/hendelsen eller hypotetiske utsagn. Kondisjonalis brukes også for å uttrykke beskjedne ønsker eller for å være høflig.

• Ii ábut vaikko politiijat 'boađášedje'.
• (Det nytter ikke selv om politiet skulle komme.)
• Mávssášin', jus 'gáibidivččet'.
• (Jeg ville betale hvis du krevde det.)
• Livččen' ovdal boahtán, muhto ii lean dilli.
• (Jeg ville ha kommet tidligere, men jeg hadde ikke tid.)
• Mun 'háliidivččen' hupmat duinna.
• (Jeg skulle gjerne ha snakket med deg.)
• Dajašin' ahte don diekko dahket boastut.
• (Jeg ville si at der gjorde du en feil.)

Likestavelsesverb får konsonanten '-š-' og så bøyes de som ulikestavelsesverb i preteritum. Legg merke til at stammen har svakt stadium i kondisjonalis:

Ulikestavelsesverb får '-ivčč-' og bøyes som likestavelsesverb i preteritum:

Kontrakte verb får konsonanten '-š-' og så bøyes de som ulikestavelsesverb i preteritum:

Nektende kondisjonalis består av to verb: nektelsesverbet og nektelsesform av hovedverbet. Nektelsesform av kontrakte og likestavelsesverb har endelsen '-še', mens nektelsesform av ulikestavelsesverb har endelsen '-ivčče'. I nektende kondisjonalis er det bare nektelsesverbet som er bøyd i person og tall. Eksempler:

• Doai 'eahppi dieđáše' maidege, jus 'ii livčče' Facebook.
• (Dere to hadde ikke visst noen ting, hadde det ikke vært for Facebook).
• Mii eat 'boradivčče' stobus, jus gievkkanis livččii sadji.
• (Vi hadde ikke spist i stua, hvis det hadde vært plass på kjøkkenet).
• In moddjáše politihkkáriidda bálkká ovddas ge.
• Jeg hadde ikke smilt til politikerne om jeg så fikk lønn for det.

Verbets form som uttrykker mulighet, gjerne når vi ikke er sikre:

• Boražit' go mánát guoli?
• (Spiser så ungene fisk?)
• In dieđe 'bođeža' go juovlastállu.
• (Jeg vet ikke om julenissen kommer.)
• Bođeš' go oahpaheaddji odne?
• (Kommer så læreren i dag?)
• Don oaččut dan čuohte ruvdnui, go juo 'válddežat'.
• (Du får den til 100 kroner, hvis du skal ta den.)

Likestavelsesverb får '-ž-' og så bøyes de som ulikestavelsesverb i presens. Legg merke til at stammen har svakt stadium i potensialis:

Ulikestavelsesverb får '-eažž-' og bøyes som likestavelsesverb i presens:

Kontrakte verb får konsonanten '-ž-' og så bøyes de som ulikestavelsesverb i presens:

Nektende potensialis består av to verb: nektelsesverbet og nektelsesform av hovedverbet. Nektelsesform av kontrakte og likestavelsesverb har endelsen '-š', mens ulikestavelsesverb har endelsen '-eačča' eller '-eš'. I nektende potensialis er det bare nektelsesverbet som er bøyd i person og tall. Eksempler:

• Ean leačča' Romssas leamaš guhkes áigái.
• (Vi to har vel ikke vært i Tromsø på lenge).
• Ii bođeš' Máhtte jur ovddemus veahkkin.
• (Máhtte er vel ikke den første som hjelper til).

Verbets bydeform, f.eks. 'Boađe' donge!

Imperativ kan ha forskjellig innhold:

• i 1. person brukes ved oppfordring eller forslag: De vuolgut dál! (La oss dra nå!).
• i 2. person brukes ved oppfordring, befaling, forbud: Boađe donge! (Kom du også!).
• i 3. person brukes ved oppfordring, ønske, innrømmelse: Bohtoset vaikko odne! (La dem komme om så idag!).

Legg merke til at det er ekstra sterkt stadium i 1. og 2. person totall. Det betyr at verbet veksler mellom tre lengder: enkeltkonsonant i svakt stadium, dobbeltkonsonant eller konsonantforbindelse i sterkt stadium og lang dobbeltkonsonant eller konsonantforbindelse i ekstra sterkt stadium. Dette kan best illustreres med h-forbindelser: Viega ruoktot! Vihket ruoktot. Viehkku ruoktot.

Det skjer diftongforenkling i 1. og 3. person entall, i 3. person totall, og i alle personer i flertall. Eksempler: Vihkos ruoktot! Vihket ruoktot. Vihkot ruoktot.